The Moon

For lenge siden fantes det et land hvor nettene alltid var mørke. Himmelen hang over landet som et svart tøystykke, for der stod aldri månen opp, og ingen stjerne lyste i mørket. Da verden ble skapt, hadde nattelyset vært nok.

En gang dro tre unge menn ut fra dette landet på reise, og de kom til et annet rike. Der, om kvelden når solen hadde forsvunnet bak fjellene, ble det satt en skinnende kule på toppen av et eiketre. Den spredte et mykt lys langt og vidt.

I dette lyset kunne man se og skille alt ganske godt, selv om det ikke var like sterkt som solen.

Reisende stoppet og spurte en bonde som kjørte forbi med vognen sin, hva slags lys det var. «Det er månen,» svarte han. «Ordføreren vår kjøpte den for tre daler og festet den til eiketreet. Han må helle olje på den hver dag og holde den ren, så den alltid brenner klart. Han får én daler i uken av oss for det.»

Da bonden hadde kjørt videre, sa en av dem: «Vi kunne ha nytte av denne lampen. Vi har et eiketre hjemme som er like stort som dette, og vi kan henge den på det. For en glede det ville være å ikke måtte famle rundt i mørket om natten!» «Jeg vet hva vi gjør,» sa den andre.

«Vi henter en vogn og hester og frakter månen bort. Folkene her kan bare kjøpe seg en ny.» «Jeg er god til å klatre,» sa den tredje. «Jeg skal ta den ned.» Den fjerde hentet en vogn og hester, og den tredje klatret opp i treet, boret et hull i månen, stakk et tau gjennom og firte den ned.

Da den skinnende ballen lå i vognen, dekket de den til med et tøystykke så ingen skulle oppdage tyveriet. De transporterte den trygt til sitt eget land og satte den opp på et høyt eiketre.

Unge og gamle gledet seg da den nye lampen lyste over hele landet, og soverom og stuer ble fylt med lys. Dvergene kom frem fra hulene sine i fjellet, og alvefolket i sine røde kapper danset i ring på engene.

De fire sørget for at månen fikk olje, renset veken og fikk ukentlig sin daler. Men de ble gamle menn. Da en av dem ble syk og så at han skulle dø, bestemte han at en fjerdedel av månen skulle legges i graven hans som hans eiendom.

Da han døde, klatret ordføreren opp i treet og klippet av en fjerdedel med hekksaksen, og den ble lagt i kisten. Lyset fra månen ble svakere, men ikke merkbart. Da den andre døde, ble den andre fjerdedelen gravlagt med ham, og lyset ble mindre.

Det ble enda svakere etter den tredjes død, som også tok sin del med seg. Og da den fjerde ble båret til graven, begynte det gamle mørket igjen, og hver gang folk gikk ut om natten uten lykter, støtte de hodene sammen.

Men da månestykkene hadde forent seg igjen i underverdenen, hvor det alltid hadde vært mørkt, ble de døde urolige og våknet fra søvnen. De ble forskrekket da de kunne se igjen; månelyset var nok for dem, for øynene deres var blitt så svake at de ikke kunne tåle solens glans.

De stod opp og var glade, og gikk tilbake til sine gamle vaner. Noen gikk til teater og dans, andre skyndte seg til vertshusene, hvor de ba om vin, ble fulle, bråkte, kranglet og til slutt tok til kjepp og slo hverandre.

Støyen ble større og større, og nådde til slutt helt opp til himmelen.

Sankt Peter, som vokter himmelens port, trodde at underverdenen hadde gjort opprør og samlet himmelens hærer, som skal drive tilbake den Onde når han og hans følgesvenner stormer de saliges bolig. Men da de ikke kom, satte han seg på hesten sin og red gjennom himmelporten ned i underverdenen. Der han tvang de døde til å legge seg i gravene igjen, tok månen med seg og hang den opp på himmelen.