Det møblerte rommet

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Urolige, omflakkende og like flyktige som tiden selv er en viss stor del av befolkningen i det rødstensbelagte distriktet på nedre West Side. Hjemløse har de hundre hjem. De flakker fra møblert rom til møblert rom, evige omstreifere – omstreifere i bolig, omstreifere i hjerte og sinn. De synger «Home, Sweet Home» i ragtime-stil; de bærer sine husguder i en bandbox; deres vinranke er viklet rundt en billedhatt; et gummitre er deres fikentreet.

Derfor burde husene i dette distriktet, som har hatt tusen beboere, ha tusen historier å fortelle, for det meste kjedelige, uten tvil; men det ville være merkelig om man ikke kunne finne et spøkelse eller to i kjølvannet av alle disse omflakkende gjestene.

En kveld etter mørkets frembrudd lusket en ung mann rundt blant disse falleferdige, røde herskapshusene og ringte på klokkene deres. Ved det tolvte huset hvilte han sin magre håndbagasje på trappetrinnet og tørket støvet av hatten og pannen. Klokkeklangen hørtes svak og fjern, som om den kom fra noen avsides, hule dyp.

Til døren på dette, det tolvte huset han hadde ringt på, kom en husholderske som fikk ham til å tenke på en usunn, overfôret orm som hadde spist opp nøtten sin til et tomt skall og nå forsøkte å fylle tomrommet med spiselige leieboere.

Han spurte om det var et rom til leie.

«Kom inn,» sa husholdersken. Stemmen hennes kom fra halsen, og halsen hennes så ut til å være fôret med pels. «Jeg har tredje etasje bak, ledig siden for en uke siden. Vil du se på den?»

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den unge mannen fulgte henne opp trappene. Et svakt lys fra ingen bestemt kilde dempet skyggene i gangene. De tråkket lydløst på et trappeteppe som selv veven det var vevet på ville ha avsvoret seg. Det så ut til å ha blitt vegetabilsk; å ha degenerert i den råtne, solfrie luften til frodig lav eller utbredt mose som vokste i flekker oppover trappen og var klissete under foten som organisk materiale. Ved hvert trappetrinn var det tomme nisjer i veggen. Kanskje hadde planter en gang stått i dem. Hvis så var tilfellet, hadde de dødd i den råtne, fordervede luften. Det kan hende at statuer av helgener hadde stått der, men det var ikke vanskelig å forestille seg at nisser og demoner hadde dratt dem ut i mørket og ned til de uhellige dypene i en eller annen møblert grop nedenunder.

"Dette er rommet," sa husholdersken, med sin hårete strupe. "Det er et fint rom. Det er sjelden ledig. Jeg hadde noen av de mest elegante gjestene her i fjor sommer—ingen problemer i det hele tatt, og de betalte på forskudd ned til minuttet. Vannet er i enden av gangen. Sprowls og Mooney leide det i tre måneder. De fremførte en vaudeville-sketch. Miss B'retta Sprowls—du har kanskje hørt om henne—Å, det var bare artistnavnene—rett der over kommoden hang ekteskapsattesten, innrammet. Gassen er her, og du ser at det er rikelig med skapplass. Det er et rom alle liker. Det står aldri ledig lenge."

"Har dere mange folk fra teaterbransjen som bor her?" spurte den unge mannen.

"De kommer og går. En god andel av leieboerne mine er knyttet til teatrene. Ja, sir, dette er det teatralske distriktet. Skuespillere blir aldri lenge noe sted. Jeg får min del. Ja, de kommer og de går."

Han leide rommet og betalte for en uke på forskudd. Han var trøtt, sa han, og ville ta rommet i bruk med en gang. Han telte opp pengene. Rommet var gjort klart, sa hun, til og med med håndklær og vann. Mens husholdersken gikk bort, stilte han, for tusende gang, spørsmålet som lå på tuppen av tungen hans.

"En ung jente—Miss Vashner—Miss Eloise Vashner—husker du en slik blant dine leieboere? Hun sang mest sannsynlig på scenen. En pen jente, middels høy og slank, med rødt, gyllent hår og en mørk føflekk nær venstre øyenbryn."

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Nei, jeg husker ikke navnet. De scenekunstnerne har navn de bytter like ofte som de bytter rom. De kommer og går. Nei, jeg klarer ikke å huske akkurat den."

Nei. Alltid nei. Fem måneder med uopphørlig avhør og det uunngåelige negative svaret. Så mye tid brukt på dagtid til å avhøre managere, agenter, skoler og kor; om natten blant publikum på teatre, fra forestillinger med stjernerestaurant til musikkhaller så lavmålte at han fryktet å finne det han håpet mest på. Han som hadde elsket henne høyest, hadde forsøkt å finne henne. Han var sikker på at siden hun hadde forsvunnet hjemmefra, holdt denne store, vannomringede byen henne fanget et sted, men det var som et uhyrlig kvikksand som stadig forflyttet sine partikler, uten noe fundament, der dagens øvre gruslag morgenen etter ble begravd i søle og slim.

Det møblerte rommet tok imot sin siste gjest med en første glød av pseudo-gjestfrihet, en hektisk, utmattet og overfladisk velkomst som det bedragerske smilet til en demirep. Den sofistiske komforten kom i reflekterte glimt fra de forfalne møblene, den fillete brokadermøstringen på en sofa og to stoler, et billig speil på en fot, bredt nok til å romme to vinduer, fra én eller to forgylte bilderammer og en messingramme rundt sengen i et hjørne.

Gjesten lente seg, livløs, tilbake i en stol, mens rommet, forvirret i sin tale som om det var en leilighet i Babel, forsøkte å fortelle ham om sine mange leietakere.

Et flerfarget teppe, som en rektangulær, tropisk øy med strålende blomster, lå omgitt av et bølgende hav av skitten stråmatte. På den fargerikt tapetserte veggen hang de bildene som forfølger den hjemløse fra hus til hus—"Huguenot-elskerne", "Det første skjallet", "Bryllupsfrokosten", "Psyche ved fontenen". Mantelstykkets rene, strenge konturer var vanærende skjult bak et spenstig draperi trukket skjevt på skrå, som skjerfene til Amazonas-ballettens dansere.

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter hvert som tegnene i kryptogrammet ble tydeligere, fikk de små merkene etter de gjestene som hadde besøkt det møblerte rommet, en ny betydning. Den slitte flekken i teppet foran kommoden fortalte at vakre kvinner hadde vandret i flokken. Små fingeravtrykk på veggen vitnet om små fanger som forsøkte å finne veien til sol og luft. En sprutet flekk, som strålte som skyggen av en bombe som eksploderer, viste hvor et kastet glass eller en flaske hadde splintret sammen med innholdet sitt mot veggen. Over speilet var navnet «Marie» skrevet med diamanter i forbløffende store bokstaver. Det så ut som om de som hadde bodd i det møblerte rommet, hadde vendt seg i raseri – kanskje fristet til vanvidd av dets skrikende kulde – og utløst sin vrede over det. Møblene var hakkede og skadede; sofaen, forvrengt av sprengte fjærer, lignet et grusomt monster som var blitt drept under en grotesk krampetrekning.

Some more potent upheaval had cloven a great slice from the marble mantel.

Hver planke i gulvet hadde sin egen særegne knirk og skrik, som fra en egen og individuell smerte. Det virket utrolig at all denne ondsinnetheten og ødeleggelsen var blitt påført rommet av dem som en tid hadde kalt det sitt hjem; og likevel kan det ha vært det bedragede hjemmekjærlighetstranget som overlevde i blinde, det hevngjerrige raseriet mot falske husguder som hadde tent deres vrede. En hytte som er vår egen kan vi feie og pynte og verne om.

Den unge leieboeren i stolen lot disse tankene gli, mykt skodd, gjennom sin hjerne, mens det strømmet inn i rommet kunstige lyder og kunstige dufter. Han hørte i ett rom en klynkende og ukontrollert, slapp latter; i andre rom en skjelners monolog, klirringen av terninger, en vuggesang, og noen som gråt dempet; over ham klang et banjo med livlig tone. Dører smalt et sted; de hevede togene brølte med ujevne mellomrom; en katt jamret ynkelig oppe på et bakgjerde.

Og han pustet inn husets åndedrag – en fuktig duft snarere enn en lukt – en kald, muggen utstråling som fra underjordiske hvelv, blandet med den stikkende lukten av linoleum og muggent, råttent treverk.

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så, plutselig, mens han hvilte der, ble rommet fylt av den sterke, søte duften av mignonette. Den kom som ved et eneste vindpust, med en slik sikkerhet, duft og intensitet at den nesten virket som en levende gjest. Og mannen ropte høyt: "Hva, vennen min?" som om han hadde blitt tilkalt, og han reiste seg brått og vendte seg om. Den rike duften klamret seg til ham og omsluttet ham. Han rakte ut armene sine mot den, mens alle sansene hans for øyeblikket var forvirret og sammenblandet. Hvordan kunne man bli imperativt tilkalt av en duft? Sikkert måtte det ha vært en lyd. Men var det ikke lyden som hadde berørt ham, som hadde kjærtegnet ham?

"Hun har vært i dette rommet," ropte han, og han sprang frem for å rive til seg et bevis, for han visste at han ville kjenne igjen den minste ting som hadde tilhørt henne eller som hun hadde rørt ved. Denne omsluttende duften av mignonette, den duften hun hadde elsket og gjort til sin egen – hvor kom den fra?

Rommet var bare overfladisk ryddet. Spredt utover det skjøre skjerfet på kommoden lå et halvt dusin hårnåler – disse diskré, umerkbare vennene til kvinner, feminine av kjønn, uendelige i stemning og uten kommunikativ spenning. Disse ignorerte han, bevisst deres triumferende mangel på identitet. Da han ransaket skuffene i kommoden, fant han et kastet, lite, fillete lommetørkle. Han presset det mot ansiktet sitt. Det var krydret og frekt med heliotropduft; han kastet det på gulvet. I en annen skuff fant han løse knapper, et teaterprogram, et pantelåners kort, to bortkomne marshmallows og en bok om drømmetolking. I den siste lå en kvinnes svart satengsløyfe til håret, som stoppet ham, balansert mellom is og ild. Men den svarte satengsløyfen er også femininitetens beskjedne, upersonlige, vanlige pynt, og den forteller ingen historier.

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og så traverserte han rommet som en hund på sporet, skimtet veggene, betraktet hjørnene av den utbulende matteringen på hender og knær, ransaket peis og bord, gardiner og oppheng, det fordrukne skapet i hjørnet, på jakt etter et synlig tegn, ute av stand til å oppfatte at hun var der ved siden av ham, rundt ham, mot ham, inni ham, over ham, klamret seg til ham, forførte ham, kalte på ham så gripende gjennom de finere sansene at selv hans grovere sanser ble bevisste ropet.

Igjen svarte han høyt: "Ja, vennen min!" og vendte seg, med vidåpne øyne, for å stirre inn i tomheten, for han kunne ennå ikke skjelne form og farge og kjærlighet og utstrakte armer i duften av mignonette. Å, Gud! hvor kom den duften fra, og siden når har dufter hatt en stemme som kan kalle? Slik famlet han videre.

Han gravde i sprekker og hjørner og fant korker og sigaretter. Disse avfeide han med passiv forakt. Men en gang fant han i en fold av matteringen en halvrøyket sigar, og denne knuste han under hælen sin med en grønn og skarpsindig forbannelse. Han gjennomsøkte rommet fra ende til ende. Han fant triste og uedle spor etter mange en omflakkende leietaker; men etter henne han søkte, og som kanskje hadde bodd der, og hvis ånd syntes å sveve der, fant han ingen spor.

Og så tenkte han på husholdersken.

Han løp fra det hjemsøkte rommet ned trappene til en dør som viste en smal lysåpning. Hun kom ut da han banket på. Han undertrykte spenningen så godt han kunne.

"Vil du fortelle meg, frue," bønnfalte han henne, "hvem som bodde på rommet før jeg kom?"

"Ja, sir. Jeg kan fortelle det igjen. Det var Sprowls og Mooney, som jeg sa. Miss B'retta Sprowls var hun kjent som på teatrene, men fru Mooney var hun. Huset mitt er velkjent for sin respektabilitet. Ekteskapsbeviset hang, innrammet, på en spiker over –"

"Hva slags dame var Miss Sprowls – utseendemessig, mener jeg?"

"Vel, hun hadde svart hår, sir, var kort og lubben, med et komisk ansikt. De flyttet ut for en uke siden, på tirsdag."

"Og før de bodde der?"

"Det var en ung mann ved navn Sprowls, sir, som leide rommet. Han var en skuespiller, og hadde en liten teatergruppe som turnerte rundt i landet."

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jo, det var en enslig herremann som drev med vognkjøring. Han skyldte meg en ukelønn. Før ham kom fru Crowder og hennes to barn, som bodde her i fire måneder; og bak dem kom den gamle herr Doyle, som sønnene hans betalte for. Han leide rommet i seks måneder. Det er et år siden, sir, og lenger tilbake husker jeg ikke."

Han takket henne og krøp tilbake til rommet sitt. Rommet var dødt. Essensen som hadde gitt det liv var borte. Duften av mignonette hadde forsvunnet. I stedet var det den gamle, innestengte lukten av muggent møblement og av en atmosfære som hadde vært lagret.

Forhåpningens avtagende flom tørket ut troen hans. Han satt og stirret på det gule, syngende gasslyset. Snart gikk han bort til sengen og begynte å rive lakenene i strimler.

Med knivbladet stakk han dem tett inn i hver eneste sprekk rundt vinduer og dør. Da alt var tett og stramt, slukket han lyset, skrudde gassen helt på igjen og la seg takknemlig på sengen.

Det var fru McCools tur til å gå med kannen for å hente øl. Så hentet hun det og satte seg sammen med fru Purdy i et av de underjordiske tilfluktsstedene der husmødre samles og ormen sjelden dør.

"Jeg leide ut tredjeetasjen min, bakerst, i kveld," sa fru Purdy, over en fin skumkrans. "En ung mann tok den. Han gikk opp for å legge seg for to timer siden."

"Gjorde du det, fru Purdy, frue?" sa fru McCool, med intens beundring. "Du er et vidunder når det gjelder å leie ut slike rom. Og fortalte du ham det, da?" avsluttet hun i en hes hvisken, ladet med mystikk.

"Rom," sa fru Purdy, med sin mykeste stemme, "er møblerte for å leies ut. Jeg fortalte ham det ikke, fru McCool."

"Du har rett, frue; det er ved å leie ut rom vi tjener til livets opphold. Du har skikkelig sans for forretninger, frue. Det er mange folk som vil avvise å leie et rom hvis de får vite at en selvmorder har dødd i sengen der."

"Som du sier, vi må jo tjene til livets opphold," bemerket fru Purdy.

"Ja, frue; det er sant.

Det er bare én uke siden i dag at jeg hjalp dere med å innrede tredje etasje, bak. Hun var en vakker, ung jente som skulle ta livet av seg med gassen – et søtt, lite ansikt hadde hun, fru Purdy, frue."

# book_id: global-gutenberg-translation-20b38ebeea9c4f5b8c813bb0b9dc8da0
# book_title: Det møblerte rommet
# chapter_id: 1-det-moblerte-rommet
# chapter_title: Det møblerte rommet
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hun ville ha blitt kalt vakker, som du sier," sa fru Purdy, samtykkende men kritisk, "men for den føflekken hun hadde som vokste ved venstre øyenbryn. Fyll opp glasset ditt igjen, fru McCool."