GAMLE MØLLA

Det var en gang en mann som hadde en mølle ved siden av et fossefall, og i mølla var det en nisse. Om mannen, som skikken er de fleste steder, ga nissen grøt og øl til jul for å få kornet malt, kan jeg ikke si, men jeg tror ikke han gjorde det, for hver gang han slapp vannet på mølla, tok nissen tak i spindelen og stoppet mølla, så han ikke kunne male en sekk.

Mannen visste godt at det var nissens verk, og til slutt en kveld, da han gikk inn i mølla, tok han en gryte full av bek og tjære, og tente et bål under den. Vel! Da han slapp vannet på hjulet, gikk det rundt en stund, men snart etter stoppet det helt. Så snudde og vred han, og satte skulderen til toppen av hjulet, men det hjalp ikke.

I mellomtiden var bek-gryta blitt kokende het, og da åpnet han luka som førte ned til stigen som gikk ned til hjulet, og der fikk han se nissen stå på stigetrinnene med gapet vidt åpent, og han gapet så stort at munnen fylte hele luka.

"Har du noen gang sett så vid munn?" sa nissen.

Men mannen var rask med beken. Han grep gryta og kastet den, bek og alt, inn i det gapende svelget.

"Har du noen gang følt så het bek?"

Da slapp nissen hjulet, og hylte og skrek fryktelig. Siden den gang har han aldri vært kjent for å stoppe hjulet i den mølla, og der malte de i fred.

* * * * *

Ja! Anders hadde hørt en historie som lignet, bare at den handlet om en fosskall, ikke en nisse. Nisser, sa han, gjorde aldri folk stor skade, unntatt late piker og lediggjengere, men fosskaller var ondsinnede og hatet mennesker. Dessuten hatet nisser vann, de kunne ikke fordra å krysse en rennende bekk; hvordan kunne de da bo i en mølle? Nei, det var en fosskall, og det hadde bestemoren hans fortalt ham.

Så, etter en pause, fortsatte han: "Men jeg kan en annen historie om en mølle som ikke var riktig kry, og jeg skal fortelle den hvis dere vil."

Vi var alle ører, og Anders begynte:--

DEN HJEMSØKTE MØLLA.

"Denne historien hørte jeg også av min bestemor, som kunne endeløse historier, og mer, hun trodde på dem. Denne mølla lå ikke her i traktene, den lå et sted oppe i landet; men hvor den enn var, nord for Fjellene, eller sør for Fjellene, så var den ikke kry. Ingen kunne male et korn i den i ukevis, når noe kom og hjemsøkte den. Men det verste var at i tillegg til å hjemsøke den, så tok trollene, eller hva det nå var, til å brenne ned mølla. To pinseaftener på rad hadde den tatt fyr og brent ned til grunnen.

Vel, det tredje året, da pinsen nærmet seg, hadde mannen en skredder i huset sitt ved mølla, som sydde søndagsklær til mølleren.

"Jeg lurer på," sa mannen på pinseaften, "om mølla vil brenne ned denne pinsen også?"

"Nei, det skal den ikke," sa skredderen. "Hvorfor skulle den det? Gi meg nøklene: jeg skal vokte mølla."

Vel, mannen syntes det var modig, og så, da kvelden kom, ga han skredderen nøklene og viste ham inn i mølla. Den var tom, skjønner du, for den var nettopp nybygd, og så satte skredderen seg midt på gulvet, tok fram kritten sin og krittet en stor sirkel rundt seg, og utenfor ringen rundt om skrev han Fadervår, og da han hadde gjort det, var han ikke redd—nei, ikke om Gamle-Erik selv kom.

Så midt på natta fløy døra opp med et smell, og inn kom det en slik sverm av svarte katter at du ikke kunne telle dem, de var så tette som maur. De var ikke lenge om å sette en stor gryte på ildstedet og tenne bål under den, og gryta begynte å koke og boble, og som for suppa, så var den akkurat som bek og tjære.

"Ha! ha!" tenkte skredderen, "det er deres spill, er det!"

Og han hadde knapt tenkt det før en av kattene stakk labben under gryta og prøvde å velte den.

"Labben av, pus," sa skredderen, "du svir barten din."

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus' til meg," sa katten til de andre kattene, og i en fart løp de alle fra ildstedet og begynte å danse og hoppe rundt sirkelen; og så, plutselig, snek den samme katten seg til ildstedet og prøvde å velte gryta.

"Labben av, pus, du svir barten din," ropte skredderen igjen, og igjen skremte han dem fra ildstedet.

"Hør på skredderen, som sier 'Labben av, pus'," sa katten til de andre, og igjen begynte de alle å danse og hoppe rundt sirkelen, og så, plutselig, var de av gårde igjen til gryta, og prøvde å velte den.

"Labben av, pus, du svir barten din," skrek skredderen tredje gang, og denne gangen skremte han dem så fælt at de veltet hodestups på gulvet, og begynte å danse og hoppe som før.

Så lukket de ringen rundt sirkelen, og danset fortere og fortere: til slutt så fort at hodet til skredderen begynte å snurre, og de glante på ham med så store, stygge øyne, som om de ville svelge ham levende.

Akkurat som de danset som fortest, stakk den samme katten som så ofte hadde prøvd å velte gryta, labben inn i sirkelen, som om den mente å klore skredderen. Men så snart skredderen så det, dro han kniven ut av slira og holdt den klar; akkurat da stakk katten labben inn igjen, og i en fart hogg skredderen den av, og så, pop! alle kattene tok beina fatt så fort de kunne, med hyl og jammer, rett ut gjennom døra.

Men skredderen la seg ned inni sirkelen sin, og sov til sola skinte klart inn på gulvet. Da sto han opp, låste mølla, og gikk av sted til møllerens hus.

Da han kom dit, lå både mølleren og kona hans fortsatt til sengs, for det var jo pinseaften morgen.

"God morgen," sa skredderen, da han gikk til sengekanten og rakte hånden fram til mølleren.

"God morgen," sa mølleren, som både var glad og overrasket over å se skredderen i god behold, må du vite.

"God morgen, mor!" sa skredderen, og rakte hånden fram til kona.

"God morgen," sa hun; men hun så så blek og bekymret ut; og som for hånden, så gjemte hun den under dyna; men til slutt stakk hun fram venstre. Da skjønte skredderen godt hvordan ting hang sammen, men hva han sa til mannen og hva som ble gjort med kona, det har jeg aldri hørt."

* * * * *

"Men det kan jeg si deg, Anders," avbrøt jeg: "hun ble brent som heks, og, vet du, i Skottland har vi den samme historien; bare at vi har slutten. De prøvde Støvelen på henne til føttene hennes ble knust, og Mortons Jomfru klemte henne til ribbeina knakk, og fingrene hennes ble fitted til tommelskruene til de var som gelé. Alt dette for å få henne til å innrømme at hun var heks, og til slutt, da hun innrømmet det, ble hun brent i Edinburgh, i kong Jakob den sjettes dager, og sju andre kjerringer med henne."

Etter å ha løsnet Anders' lepper, skulle jeg ikke la ham stoppe, så jeg fortalte historien om _Whittington og katten hans_, og jeg fikk til og med Anders og jentene til å forstå den fryktelige viktigheten av Lord Mayor of London.

Etter at Anders og jentene hadde korset seg og velsignet seg om og om igjen over den vidunderlige historien, sa Anders,--

"Himmelen hjelpe oss, vi har ingen Lord Mayors i Norge; sheriffen er god nok for oss, og nok bry gir han oss noen ganger; men vi har en historie, hvis slutt ligner din Lord Mayor-historie som to erter, og her er den, bare vi kaller den