Prunella

Det var en gang en kvinne som hadde en eneste datter. Da barnet var omtrent syv år gammelt, gikk hun hver dag forbi en frukthage på vei til skolen. Der var det et vilt plommetre med deilige modne plommer som hang på grenene.

Hver morgen plukket barnet en plomme og stakk den i lommen for å spise på skolen. Derfor ble hun kalt Prunella. Nå, frukthagen tilhørte en heks. En dag la heksen merke til at barnet plukket en plomme mens hun gikk langs veien.

Prunella gjorde det helt uskyldig, uten å vite at hun gjorde noe galt ved å ta frukten som hang nær veikanten. Men heksen var rasende, og dagen etter gjemte hun seg bak hekken, og da Prunella kom forbi og strakte ut hånden for å plukke frukten, hoppet hun fram og grep henne i armen.

«Å, din lille tyv!» utbrøt hun. «Endelig har jeg tatt deg. Nå må du betale for ugjerningene dine.»

Det stakkars barnet, halvt dødt av skrekk, tryglet den gamle kvinnen om å tilgi henne, forsikret henne om at hun ikke visste at hun hadde gjort galt, og lovet å aldri gjøre det igjen. Men heksen hadde ingen medlidenhet, og hun dro Prunella inn i huset sitt, hvor hun holdt henne til tiden kom da hun kunne få hevnen sin.

Etter hvert som årene gikk, vokste Prunella opp til en svært vakker jente. Nå vekket hennes skjønnhet og godhet, i stedet for å mildne heksens hjerte, hat og sjalusi.

En dag kalte hun Prunella til seg og sa: «Ta denne kurven, gå til brønnen, og kom tilbake med den fylt med vann. Hvis du ikke gjør det, vil jeg drepe deg.»

Jenta tok kurven, gikk og senket den ned i brønnen igjen og igjen. Men arbeidet hennes var forgjeves. Hver gang hun trakk opp kurven, rant vannet ut av den. Til slutt, i fortvilelse, ga hun opp, lente seg mot brønnen og begynte å gråte bittert, da hun plutselig hørte en stemme ved siden av seg si: «Prunella, hvorfor gråter du?»

Da hun snudde seg, så hun en kjekk ung mann som så vennlig på henne, som om han syntes synd på henne.

«Hvem er du,» spurte hun, «og hvordan vet du navnet mitt?»

«Jeg er sønn av heksen,» svarte han, «og jeg heter Bensiabel. Jeg vet at hun er fast bestemt på at du skal dø, men jeg lover deg at hun ikke skal gjennomføre den onde planen sin. Vil du gi meg et kyss, hvis jeg fyller kurven din?»

«Nei,» sa Prunella, «jeg vil ikke gi deg et kyss, fordi du er sønn av en heks.»

«Vel,» svarte den unge mannen trist. «Gi meg kurven din, så skal jeg fylle den for deg.» Og han dyppet den i brønnen, og vannet ble værende i den. Så vendte jenta tilbake til huset med kurven full av vann. Da heksen så det, ble hun hvit av raseri og utbrøt: «Bensiabel må ha hjulpet deg.» Og Prunella så ned og sa ingenting.

«Vel, vi får se hvem som vinner til slutt,» sa heksen, storlig rasende.

Dagen etter kalte hun jenta til seg og sa: «Ta denne sekk med hvete. Jeg går ut en liten stund; når jeg kommer tilbake, forventer jeg at du har laget brød av den. Hvis du ikke har gjort det, vil jeg drepe deg.» Etter å ha sagt dette, forlot hun rommet, lukket og låste døren bak seg.

Stakkars Prunella visste ikke hva hun skulle gjøre. Det var umulig for henne å male hveten, lage deigen og bake brødet på den korte tiden heksen ville være borte. Først arbeidet hun modig, men da hun så hvor håpløs oppgaven var, kastet hun seg på en stol og begynte å gråte bittert. Hun ble vekket fra fortvilelsen ved å høre Bensiabels stemme ved siden av seg si: «Prunella, Prunella, ikke gråt slik. Hvis du gir meg et kyss, skal jeg lage brødet, og du blir reddet.»

«Jeg vil ikke kysse sønn av en heks,» svarte Prunella.

Men Bensiabel tok hveten fra henne, malte den, laget deigen, og da heksen kom tilbake, var brødet ferdigstekt i ovnen.

Hun vendte seg mot jenta med raseri i stemmen og sa: «Bensiabel må ha vært her og hjulpet deg;» og Prunella så ned og sa ingenting.

«Vi får se hvem som vinner til slutt,» sa heksen, og øynene hennes flammet av sinne.

Neste dag kalte hun jenta til seg og sa: «Gå til søsteren min, som bor bortenfor fjellene. Hun vil gi deg en skrin, som du må bringe tilbake til meg.» Dette sa hun, vel vitende om at søsteren hennes, som var en enda grusommere og ondere heks enn henne selv, aldri ville la jenta komme tilbake, men ville sette henne i fengsel og sulte henne i hjel. Men Prunella ante ingenting og la av gårde ganske muntert. På veien møtte hun Bensiabel.

«Hvor skal du, Prunella?» spurte han.

«Jeg skal til min herskerinnes søster, for å hente en skrin.»

«Å, stakkars, stakkars jente!» sa Bensiabel. «Du blir sendt rett i døden din. Gi meg et kyss, så skal jeg redde deg.»

Men igjen svarte Prunella som før: «Jeg vil ikke kysse sønn av en heks.»

«Likevel skal jeg redde livet ditt,» sa Bensiabel, «for jeg elsker deg mer enn meg selv. Ta denne oljekrukken, dette brødet, dette tauet og denne kosten. Når du kommer til heksens hus, smør hengslene på døren med innholdet i krukken, og kast brødet til den store, grusomme vaktbikkja som vil komme mot deg.

Når du har passert hunden, vil du se i gårdsplassen en stakkars kvinne som forgjeves prøver å senke en bøtte i brønnen med det flettede håret sitt. Du må gi henne tauet. På kjøkkenet vil du finne en enda stakkarsligere kvinne som prøver å rengjøre ildstedet med tungen; til henne må du gi kosten.

Du vil se skrinet på toppen av et skap; ta det så raskt du kan, og forlat huset uten et øyeblikks forsinkelse. Hvis du gjør alt dette nøyaktig slik jeg har fortalt deg, vil du ikke bli drept.»

Så Prunella, etter å ha lyttet nøye til instruksjonene hans, gjorde akkurat som han hadde sagt. Hun nådde huset, smurte hengslene på døren, kastet brødet til hunden, ga den stakkars kvinnen ved brønnen tauet og kvinnen på kjøkkenet kosten, grep skrinet fra toppen av skapet og flyktet ut av huset med det. Men heksen hørte henne da hun løp bort, og stormet til vinduet og ropte til kvinnen på kjøkkenet: «Drep den tyven, sier jeg!»

Men kvinnen svarte: «Jeg vil ikke drepe henne, for hun ga meg en kost, mens du tvang meg til å rengjøre ildstedet med tungen.»

Da ropte heksen i raseri til kvinnen ved brønnen: «Ta jenta, sier jeg, og kast henne i vannet og drukn henne!»

Men kvinnen svarte: «Nei, jeg vil ikke drukne henne, for hun ga meg dette tauet, mens du tvang meg til å bruke håret mitt til å senke bøtta for å trekke vann.»

Da ropte heksen til hunden om å ta jenta og holde henne fast; men hunden svarte: «Nei, jeg vil ikke ta henne, for hun ga meg et brød, mens du lot meg sulte av sult.»

Heksen var så sint at hun nesten ble kvalt, da hun ropte: «Dør, slå igjen på henne og hold henne fanget.»

Men døren svarte: «Det vil jeg ikke, for hun har smurt hengslene mine, så de beveger seg lett, mens du lot dem være grove og rustne.»

Og slik slapp Prunella unna, og med skrinet under armen nådde hun huset til sin herskerinne, som, som du kan tro, var like sint som hun var overrasket over å se jenta stå foran seg, vakrere enn noensinne. Øynene hennes flammet, da hun i rasende tone spurte henne: «Møtte du Bensiabel?»

Men Prunella så ned og sa ingenting.

«Vi får se,» sa heksen, «hvem som vinner til slutt. Hør her, det er tre haner i hønsehuset; en er gul, en sort, og den tredje er hvit. Hvis en av dem galer i løpet av natten, må du fortelle meg hvilken det er. Ve deg hvis du tar feil. Jeg skal sluke deg i én munnfull.»

Nå var Bensiabel i rommet ved siden av der Prunella sov. Ved midnatt våknet hun ved å høre en hane gale.

«Hvilken var det?» ropte heksen.

Da banket Prunella, skjelvende, på veggen og hvisket: «Bensiabel, Bensiabel, si meg, hvilken hane gol?»

«Vil du gi meg et kyss hvis jeg sier deg det?» hvisket han tilbake gjennom veggen.

Men hun svarte «Nei.»

Da hvisket han tilbake til henne: «Likevel skal jeg si deg det. Det var den gule hanen som gol.»

Heksen, som hadde lagt merke til forsinkelsen i Prunellas svar, nærmet seg døren hennes og ropte sint: «Svar med en gang, ellers dreper jeg deg.»

Så svarte Prunella: «Det var den gule hanen som gol.»

Og heksen stampet foten og skar tenner.

Snart etter gol en annen hane. «Si meg nå hvilken det er,» ropte heksen. Og, oppfordret av Bensiabel, svarte Prunella: «Det er den sorte hanen.»

Noen minutter etter ble det hørt galing igjen, og heksens stemme krevde: «Hvilken var det?»

Og igjen tryglet Prunella Bensiabel om å hjelpe henne. Men denne gangen nølte han, for han håpet at Prunella kanskje ville glemme at han var en heksesønn, og love å gi ham et kyss. Og mens han nølte, hørte han et fortvilet rop fra jenta: «Bensiabel, Bensiabel, redd meg! Heksen kommer, hun er nær meg, jeg hører knasingen av tennene hennes!»

Med et sprang åpnet Bensiabel døren sin og kastet seg mot heksen. Han dro henne tilbake med en slik kraft at hun snublet, og fallende hodestups, falt død ned ved foten av trappen.

Da, endelig, ble Prunella rørt av Bensiabels godhet og vennlighet mot henne, og hun ble hans kone, og de levde lykkelig alle sine dager.