Skapningen fra Lok-øya

I gamle dager, da alle slags fantastiske ting skjedde i Bretagne, bodde det i landsbyen Lanillis en ung mann som het Houarn Pogamm og en jente som het Bellah Postik. De var søskenbarn, og siden mødrene deres var gode venner og stadig var innom hverandres hus, hadde de ofte ligget i samme vugge og lekt og kranglet om lekene sine.

«Når de blir store, skal de gifte seg,» sa mødrene. Men akkurat da alle begynte å tenke på bryllup, døde begge mødrene, og søskenbarna, som ikke hadde penger, gikk som tjenere i samme hus. Det var bedre enn å bli atskilt, men ikke så bra som å ha et lite hus selv, hvor de kunne gjøre som de ville, og snart hørte man dem klage til hverandre over hvor hardt de hadde det.

«Hvis vi bare kunne klare å kjøpe en ku og få en gris å fôre opp,» murret Houarn, «så ville jeg leie et jordstykke av herren, og så kunne vi gifte oss.»

«Ja,» svarte Bellah med et dypt sukk. «Men vi lever i så vanskelige tider, og på siste marked var prisen på griser steget igjen.»

«Vi får vente lenge, det er sikkert,» svarte Houarn og snudde seg for å gå tilbake til arbeidet.

Hver gang de møttes, gjentok de problemene sine, og til slutt ble Houarns tålmodighet slutt. En morgen kom han til Bellah og fortalte at han skulle reise bort for å søke lykken.

Jenta ble veldig ulykkelig da hun hørte dette, og angret på at hun ikke hadde prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun tryglet Houarn om ikke å forlate henne, men han ville ikke høre på noe.

«Fuglene,» sa han, «fortsetter å fly til de når et kornfelt, og biene stopper ikke før de finner de honninggivende blomstene. Hvorfor skulle et menneske ha mindre vett enn dem? Som dem skal jeg lete til jeg får det jeg vil ha – penger til å kjøpe en ku og en gris å fôre opp. Og hvis du elsker meg, Bellah, må du ikke forsøke å hindre en plan som vil fremskynde bryllupet vårt.»

Jenta så at det var nytteløst å si mer, så hun svarte trist:

«Vel, dra da, siden du må. Men først vil jeg dele med deg alt foreldrene mine etterlot meg.» Hun gikk til rommet sitt, åpnet en liten kiste og tok fram en bjelle, en kniv og en liten pinne.

«Denne bjellen,» sa hun, «kan høres på ubegrenset avstand, men den ringer bare for å advare oss om at vennene våre er i stor fare. Kniven befrier alt den berører fra trolldom som er lagt på dem. Og pinnen vil bære deg hvor enn du vil dra. Jeg gir deg kniven for å beskytte deg mot magiske trolldommer, og bjellen for å fortelle meg om farene dine. Pinnen beholder jeg selv, slik at jeg kan fly til deg hvis du noen gang trenger meg.»

Så gråt de litt på hverandres skuldre, og Houarn dro av gårde mot fjellene.

Men i de dager, som i disse, var det rikelig med tiggere, og gjennom hver landsby han passerte, fulgte de etter Houarn i flokk, for de tok ham for å være en herremann fordi det ikke var hull i klærne hans.

«Det er ingen lykke å gjøre her,» tenkte han. «Dette er et sted for å bruke penger, ikke tjene dem. Jeg må lenger.» Og han gikk videre til Pont-Aven, en pen liten by bygget på bredden av en elv.

Han satt på en benk utenfor et vertshus da han hørte to menn som lastet muldyrene sine snakke om Skapningen fra Lok-øya.

«Hva er en Skapning?» spurte han. «Jeg har aldri støtt på en.» Og mennene svarte at det var navnet på feen som bodde i innsjøen, og at hun var rik – å, rikere enn alle kongene i verden til sammen. Mange hadde dratt til øya for å prøve å få tak i skattene hennes, men ingen hadde noen gang kommet tilbake.

Da Houarn hørte dette, var han bestemt.

«Jeg skal dra, og jeg skal komme tilbake,» sa han til muldyrdriverne. De stirret på ham i forundring og ba ham om ikke å være så gal og kaste bort livet på en så dum måte. Men han bare lo og svarte at hvis de kunne fortelle ham om noen annen måte å skaffe en ku og en gris å fôre opp, ville han ikke tenke mer på det. Men mennene visste ikke hvordan dette skulle gjøres, og ristet på hodet over hans stahet og overlot ham til skjebnen.

Så gikk Houarn ned til sjøen og fant en båtmann som tok ham med til Lok-øya.

Øya var stor, og omtrent på tvers av den lå det en innsjø med et smalt utløp til havet. Houarn betalte båtmannen og sendte ham bort, og begynte deretter å gå rundt innsjøen. I den ene enden så han en liten skøyte, malt blå og formet som en svane, som lå under en klump med gul gyvel.

Så langt han kunne se, hadde svanen hodet gjemt under vingen. Houarn, som aldri hadde sett en slik båt, gikk raskt bort og steg ombord for å undersøke den nærmere. Men så snart han var ombord, våknet svanen brått.

Hodet kom fram under vingen, føttene begynte å bevege seg i vannet, og i neste øyeblikk var de midt i innsjøen.

Da den unge mannen hadde kommet seg over overraskelsen, gjorde han seg klar til å hoppe i innsjøen og svømme til land. Men fuglen hadde gjettet hensiktene hans og dukket under vannet, og tok Houarn med seg ned til Skapningens palass.

Nå, med mindre du har vært under havet og sett alle underverkene som finnes der, kan du aldri forestille deg hvordan Skapningens palass var. Det var helt laget av skjell, blå og grønne og rosa og lilla og hvite, som gled over i hverandre slik at man ikke kunne si hvor den ene fargen sluttet og den andre begynte. Trappene var av krystall, og hvert enkelt trinn sang som en skogsfugl når du satte foten på det. Rundt palasset var det store hager fulle av alle planter som vokser i havet, med diamanter som blomster.

I en stor sal lå Skapningen på en gullsofa. Det rosa og hvite i ansiktet minnet om skjellene i palasset hennes, mens det lange svarte håret var flettet sammen med korallsnorer, og kjolen av grønn silke så ut til å være formet av havet. Synet av henne fikk Houarn til å stoppe opp, blendet av skjønnheten hennes.

«Kom inn,» sa Skapningen og reiste seg. «Fremmede og kjekke unge menn er alltid velkomne her. Ikke vær sjenert, men fortell meg hvordan du fant veien, og hva du ønsker.»

«Jeg heter Houarn,» svarte han. «Lanillis er hjemmet mitt, og jeg prøver å tjene nok penger til å kjøpe en liten ku og en gris å fôre opp.»

«Det kan du lett få,» svarte hun. «Det er ingenting å bekymre seg for. Kom inn og kos deg.» Og hun vinket ham til å følge etter inn i en annen sal hvor gulvene og veggene var av perler, mens det langs sidene stod bord lastet med frukt og viner av alle slag. Mens han spiste og drakk, snakket Skapningen til ham og fortalte hvordan skattene hun hadde kom fra forliste skip, og ble brakt til palasset hennes av en magisk strøm av vann.

«Jeg undrer meg ikke,» utbrøt Houarn, som nå følte seg helt hjemme – «jeg undrer meg ikke over at folk på jorden har så mye å si om deg.»

«De rike blir alltid misunt.»

«For min del,» la han til med et latter, «ber jeg bare om halvparten av rikdommen din.»

«Du kan få den, hvis du vil, Houarn,» svarte feen.

«Hva mener du?» ropte han.

«Mannen min, Korandon, er død,» svarte hun. «Og hvis du ønsker det, vil jeg gifte meg med deg.»

Den unge mannen stirret på henne i forbauselse. Kunne noen så rik og så vakker virkelig ønske å bli hans kone? Han så på henne igjen, og Bellah var glemt da han svarte:

«En mann må være gal for å avslå et slikt tilbud. Jeg kan bare akseptere det med glede.»

«Da desto før, desto bedre,» sa Skapningen og ga ordre til tjenerne sine. Etter at det var gjort, ba hun Houarn om å følge henne til en fiskedam nederst i hagen.

«Kom, sakfører, kom, møller, kom, skredder, kom, sanger!» ropte hun og holdt fram et stålnett. For hvert kall dukket det opp en fisk og hoppet i nettet. Da det var fullt, gikk hun inn i et stort kjøkken og kastet dem alle i en gylden gryte. Men over boblene fra vannet syntes Houarn å høre hvisking fra små stemmer.

«Hvem er det som hvisker i den gyldne gryten, Skapning?» spurte han til slutt.

«Det er bare lyden av veden som knitrer,» svarte hun. Men det hørtes ikke i det hele tatt slik ut for Houarn.

«Der er det igjen,» sa han etter en kort pause.

«Vannet blir varmt, og det får fiskene til å hoppe,» svarte hun. Men snart ble lyden høyere og mer lik skrik.

«Hva er det?» spurte Houarn og begynte å føle seg urolig.

«Bare sirissene på peisen,» sa hun og begynte å synge en sang som overdøvet skrikene fra gryten.

Men selv om Houarn holdt munn, var han ikke like lykkelig som før. Noe syntes å ha gått galt, og så husket han plutselig Bellah.

«Er det mulig at jeg kunne ha glemt henne så raskt? For en usling jeg er!» tenkte han for seg selv. Og han holdt seg unna og så på mens Skapningen tømte fisken på en tallerken og ba ham spise middagen sin mens hun hentet vin fra kjelleren i en hule.

Houarn satte seg ned og tok fram kniven Bellah hadde gitt ham. Men så snart bladet rørte fisken, opphørte trolldommen, og fire menn stod foran ham.

«Houarn, redd oss, vi ber deg, og redd deg selv også,» hvisket de og våget ikke å heve stemmen.

«Var det dere som ropte i gryten nettopp?» utbrøt Houarn.

«Ja, det var oss,» svarte de. «Som deg kom vi til Lok-øya for å søke lykken, og som deg samtykket vi i å gifte oss med Skapningen. Og så snart seremonien var over, forvandlet hun oss til fisker, slik hun hadde gjort med alle våre forgjengere, som fortsatt er i fiskedammen, hvor du snart vil slutte deg til dem.»

Da han hørte dette, hoppet Houarn i været som om han allerede følte seg stekt i den gyldne gryten. Han styrtet til døren i håp om å rømme den veien. Men Skapningen, som hadde hørt alt, møtte ham på dørterskelen. Øyeblikkelig kastet hun stålnettet over hodet hans, og øynene til en liten grønn frosk tittet gjennom maskene.

«Du skal gå og leke med de andre,» sa hun og bar ham bort til fiskedammen.

Det var i dette øyeblikket at Bellah, som skummet melk i fjøset på gården, hørte febjellen ringe voldsomt.

Ved lyden ble hun blek, for hun visste at det betydde at Houarn var i fare. Raskt skiftet hun den grove kjolen hun brukte til arbeid, forlot gården med den magiske pinnen i hånden.

Knærne skalv under henne, men hun løp så fort hun kunne til veikrysset, der hun stakk pinnen i bakken og mumlet et vers moren hadde lært henne:

Lille stav av epletre, Over jord og over sjø, I luften vær min guide, du, Overalt å vandre fritt.

Og straks ble pinnen en flott liten hest, med en rosett ved hvert øre og en fjær på pannen. Han stod helt stille mens Bellah klatret opp, så satte han i vei, farten ble raskere og raskere, til jenta nesten ikke kunne se trærne og husene som suste forbi. Men så raskt det enn var, var det ikke raskt nok for Bellah, som bøyde seg ned og sa:

«Svalen er mindre rask enn vinden, vinden er mindre rask enn lynet. Men du, min hest, hvis du elsker meg, må være raskere enn dem alle, for en del av hjertet mitt lider – den beste delen av hjertet mitt er i fare.»

Og hesten hørte henne og galopperte som et strå båret av en storm til de nådde foten av en klippe som het Hjortespranget. Der stoppet han, for ingen hest eller muldyr som noen gang var født kunne klatre den klippen, og Bellah visste det, så hun begynte å synge igjen:

Hest av Leon, gitt til meg, Over jord og over sjø, I luften vær min guide, du, Overalt å vandre fritt.

Og da hun var ferdig, ble hestens forbein kortere og ble til vinger, bakbeina ble klør, fjær skjøt fram over hele kroppen, og hun satt på ryggen av en stor fugl som bar henne til toppen av klippen. Der fant hun et rede laget av leire og foret med tørr mose, og i midten en bitte liten mann, svart og rynkete, som utstøtte et skrik av overraskelse ved synet av Bellah.

«Å! Du er den pene jenta som skulle komme og redde meg!»

«Redde deg!» gjentok Bellah. «Men hvem er du, min lille venn?»

«Jeg er mannen til Skapningen fra Lok-øya, og det er på grunn av henne at jeg er her.»

«Men hva gjør du i dette redet?»

«Jeg sitter på seks egg av stein, og jeg blir ikke satt fri før de klekkes.»

Da Bellah hørte dette, begynte hun å le.

«Stakkars lille hane!» sa hun. «Og hvordan skal jeg kunne befri deg?»

«Ved å befri Houarn, som er i Skapningens makt.»

«Å! Si meg hvordan jeg kan klare det, og hvis jeg må gå rundt hele Bretagne på knærne, skal jeg gjøre det!»

«Vel, først må du kle deg som en ung mann, og deretter dra og oppsøke Skapningen. Når du har funnet henne, må du få tak i stålnettet som henger fra livet hennes, og stenge henne inne i det for alltid.»

«Men hvor skal jeg finne klærne til en ung mann?» spurte hun.

«Det skal jeg vise deg,» svarte han, og mens han snakket, dro han ut tre av sine røde hår og blåste dem bort mens han mumlet noe. I løpet av et øyeblikk ble de fire hårene til fire skreddere, hvorav den første bar et kålhode, den andre en saks, den tredje en nål og den fjerde et strykejern. Uten å vente på ordre satte de seg i redet og, med bena i kors, begynte de å sy klærne til Bellah.

Av ett av kålbladene laget de en jakke, og et annet tjente som vest. Men det trengtes to til de vide buksene som var moderne den gang. Hatten ble kuttet ut av kålhjertet, og et par sko av den tykke stilken. Og da Bellah hadde tatt dem på, ville du ha tatt henne for en herremann kledd i grønn fløyel foret med hvit sateng.

Hun takket de små mennene, og etter noen flere instruksjoner hoppet hun opp på ryggen av den store fuglen og ble ført til Lok-øya. Der framme ba hun ham forvandle seg tilbake til en pinne, og med den i hånden steg hun om bord i den blå båten, som førte henne til skjellpalasset.

Skapningen så overlykkelig ut over å se henne, og fortalte henne at hun aldri før hadde sett en så kjekk ung mann. Ganske snart førte hun besøkeren inn i den store salen, hvor vin og frukt alltid ventet, og på bordet lå den magiske kniven, etterlatt av Houarn. Usett av Skapningen gjemte Bellah den i lommen på den grønne jakken sin, og fulgte så vertinnen ut i hagen og bort til dammen som inneholdt fiskene, hvis sider skinte i tusen forskjellige farger.

«Å, for noen vakre, vakre skapninger!» sa hun. «Jeg kunne aldri bli lei av å se på dem.» Og hun satte seg på bredden, med albuene på knærne og haken i hendene, mens øynene var festet på fiskene som for forbi.

«Vil du ikke bli her for alltid?» spurte Skapningen. Og Bellah svarte at hun ikke ønsket seg noe bedre.

«Da må du bare gifte deg med meg,» sa Skapningen. «Å, si ikke nei, for jeg har blitt dypt forelsket i deg.»

«Vel, jeg sier ikke nei,» svarte Bellah med en latter, «men du må først love at jeg får fange en av de vakre fiskene dine i nettet ditt.»

«Det er ikke så lett som det ser ut,» sa Skapningen og smilte, «men ta det og prøv lykken.»

Bellah tok nettet som Skapningen holdt fram, snudde seg raskt og kastet det over heksens hode.

«Bli i kroppen det du er i sjelen!» ropte hun, og i samme øyeblikk ble den vakre sjøfeen til en padde, heslig å se på. Hun kjempet hardt for å rive nettet i stykker, men det nyttet ikke. Bellah dro det bare strammere, kastet trollkvinnen i et hull, rullet en stor stein over åpningen og forlot henne.

Da hun nærmet seg dammen, så hun et stort opptog av fisker som kom imot henne og ropte med hese stemmer:

«Dette er vår herre og mester, som har reddet oss fra stålnettet og den gyldne gryten!»

«Og som skal gi dere deres rette skikkelser tilbake,» sa Bellah og trakk kniven fra lommen. Men akkurat da hun skulle til å berøre den fremste fisken, falt øynene hennes på en grønn frosk som knelte ved siden av henne, med de små labbene krysset over det lille hjertet.

Bellah følte som om fingre strammet seg rundt halsen hennes, men hun klarte å rope:

«Er dette deg, min Houarn? Er dette deg?»

«Det er meg,» kvekket den lille frosken. Og da kniven rørte ham, ble han et menneske igjen, og sprang opp og omfavnet henne.

«Men vi må ikke glemme de andre,» sa hun til slutt, og begynte å forvandle fiskene til deres rette skikkelser. Det var så mange av dem at det tok ganske lang tid. Akkurat da hun var ferdig, ankom den lille dvergen fra Hjortespranget i en vogn trukket av seks oldenborrer, som en gang hadde vært de seks steineggene.

«Her er jeg!» utbrøt han. «Du har brutt trolldommen som holdt meg, og nå kom og få belønningen din.» Og han steg ned fra vognen og ledet dem ned i huler fylt med gull og juveler, og ba Bellah og Houarn ta så mye de ville.

Da lommene var fulle, ba Bellah pinnen sin bli til en bevinget vogn, stor nok til å bære dem og mennene de hadde reddet tilbake til Lanillis.

Der ble de gift dagen etter, men i stedet for å starte husholdningen med den lille kua og grisen å fôre opp som de så lenge hadde ønsket seg, kunne de kjøpe jord i milevis omkring til seg selv, og ga hver mann som var blitt befridd fra Skapningen en liten gård, hvor han levde lykkelig til sine dagers ende.

Fra 'Le Foyer Breton', av E. Souvestre.