Rapunzel

Det var en gang en mann og en kone som lenge hadde ønsket seg et barn, men ikke fått noe. Endelig håpet kona at Gud ville oppfylle ønsket hennes. De hadde et lite vindu bak i huset, og derfra kunne de se en praktfull hage full av de vakreste blomster og urter. Hagen var omgitt av en høy mur, og ingen våget å gå inn i den, for den tilhørte en heks som hadde store krefter og som alle fryktet.

En dag sto kona ved vinduet og så ned i hagen. Der fikk hun øye på et bed med den vakreste rapunzel, og den så så frisk og grønn ut at hun fikk veldig lyst til å smake på den. Lysten ble sterkere for hver dag, og siden hun visste at hun ikke kunne få tak i noe av den, ble hun helt blek og elendig. Mannen ble bekymret og spurte: «Hva er det med deg, kjære kone?» «Å», svarte hun, «hvis jeg ikke får smake litt av den rapunzelen som vokser i hagen bak huset vårt, kommer jeg til å dø.»

Mannen, som elsket henne, tenkte: «Hellere enn å la kona di dø, må jeg skaffe henne rapunzel, uansett hva det koster.» I skumringen klatret han over muren og ned i heksens hage, grep raskt en håndfull rapunzel og tok den med til kona si.

Hun lagde seg en salat med en gang og spiste den med god appetitt. Men hun likte den så godt at hun dagen etter hadde tre ganger så stor lyst på mer. Hvis mannen skulle få noen ro, måtte han ned i hagen igjen.

I kveldsmørket klatret han ned, men da han kom over muren, ble han livredd – for der sto heksen foran ham.

«Hvordan våger du», sa hun sint, «å komme ned i hagen min og stjele rapunzel som en tyv? Det skal du få svi for!» «Å», svarte mannen, «vær så snill, ha nåde. Jeg gjorde det bare av nød.

Kona mi så rapunzelen fra vinduet og fikk en så sterk lyst på den at hun ville ha dødd hvis hun ikke fikk smake den.» Da ble heksen mildere og sa: «Hvis det er slik du sier, skal jeg la deg ta med så mye rapunzel du vil.

Men på én betingelse: Du må gi meg barnet som kona di skal føde. Det skal bli godt behandlet, og jeg skal stelle det som en mor.»

Mannen gikk med på alt i redselen sin, og da kona hadde født, kom heksen med én gang, ga barnet navnet Rapunzel og tok det med seg.

Rapunzel vokste opp og ble det vakreste barnet under solen. Da hun var tolv år, stengte heksen henne inne i et høyt tårn midt i en skog. Tårnet hadde verken trapp eller dør, bare et lite vindu helt på toppen.

Når heksen ville inn, stilte hun seg under vinduet og ropte:

«Rapunzel, Rapunzel, slipp håret ditt ned til meg!»

Rapunzel hadde langt, praktfullt hår, fint som spunnet gull. Når hun hørte heksens stemme, løste hun opp flettene, viklet dem rundt en krok i vinduet, og håret falt tjue alen ned. Så klatret heksen opp.

Etter et par år hendte det at kongssønnen red gjennom skogen og kom forbi tårnet. Da hørte han en sang som var så vakker at han stanset og lyttet. Det var Rapunzel som i ensomheten lot den søte stemmen sin klinge. Kongssønnen ville opp til henne og lette etter en dør, men det fantes ingen. Han red hjem, men sangen hadde rørt hjertet hans så dypt at han hver dag gikk ut i skogen og lyttet.

En gang han sto bak et tre, så han at heksen kom og ropte:

«Rapunzel, Rapunzel, slipp håret ditt ned til meg!»

Da slapp Rapunzel flettene sine ned, og heksen klatret opp. «Hvis det er stigen man kommer opp med, vil jeg også prøve lykken», tenkte han. Neste dag, da det begynte å mørkne, gikk han til tårnet og ropte:

«Rapunzel, Rapunzel, slipp håret ditt ned til meg!»

Straks falt håret ned, og kongssønnen klatret opp.

Først ble Rapunzel veldig redd da en mann kom til henne, men kongssønnen snakket vennlig til henne og fortalte at hjertet hans var så grepet at det ikke ga ham ro, og at han måtte se henne. Da mistet Rapunzel frykten, og da han spurte om hun ville ha ham til mann, og hun så at han var ung og vakker, tenkte hun: «Han vil elske meg mer enn gamle fru Gothel gjør.» Hun sa ja og la hånden i hans.

«Jeg vil gjerne dra bort med deg», sa hun, «men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ned. Ta med et nøste silke hver gang du kommer, så skal jeg veve en stige. Når den er ferdig, vil jeg klatre ned, og du kan ta meg opp på hesten din.» De ble enige om at han skulle komme hver kveld, for den gamle kom om dagen. Heksen merket ingenting før Rapunzel en dag sa: «Si meg, fru Gothel, hvorfor er du så mye tyngre å dra opp enn den unge kongssønnen? Han er oppe hos meg på et øyeblikk.»

«Å, ditt slemme barn!» ropte heksen. «Hva er det jeg hører? Jeg trodde jeg hadde skjermet deg fra all verden, og likevel har du lurt meg!» I sinne grep hun Rapunzels vakre fletter, viklet dem to ganger rundt venstre hånd, tok en saks med den høyre, og klipp, klipp – de var kuttet av, og de vakre flettene lå på gulvet. Hun var så ubarmhjertig at hun førte den stakkars Rapunzel ut i en ørken, der hun måtte leve i stor sorg og nød.

Samme dag festet heksen flettene hun hadde klippet av, til kroken i vinduet. Da kongssønnen kom og ropte:

«Rapunzel, Rapunzel, slipp håret ditt ned til meg!» slapp hun håret ned. Kongssønnen klatret opp, men over fant han ikke sin kjære Rapunzel, men heksen, som så på ham med onde og giftige blikk. «Aha!» ropte hun hånlig. «Du ville hente din kjæreste, men den vakre fuglen sitter ikke lenger og synger i redet. Katten har tatt den, og den skal også klore ut øynene dine. Rapunzel er tapt for deg – du får aldri se henne mer!»

Kongssønnen ble fra seg av smerte, og i fortvilelse hoppet han ned fra tårnet. Han slapp unna med livet, men tornene han falt ned i, stakk hull på øynene hans. Så vandret han blind omkring i skogen, spiste bare røtter og bær, og gjorde ikke annet enn å sørge og gråte over tapet av sin kjære kone.

I flere år vandret han i elendighet, og til slutt kom han til ørkenen der Rapunzel med tvillingene hun hadde født, en gutt og en jente, levde i nød. Han hørte en stemme som var så kjent at han gikk mot den. Da han nærmet seg, kjente Rapunzel ham igjen, kastet seg om halsen hans og gråt. To av tårene hennes falt i øynene hans, og de ble klare igjen – han kunne se som før. Han førte henne til sitt kongerike, der han ble mottatt med glede, og de levde lenge, lykkelige og fornøyde.