Bondeknøsen

Det var en gang en landsby der alle var rike, unntatt en fattig bonde, som de kalte Bondeknøsen. Han hadde ikke engang en ku, og han og kona hans ønsket seg veldig gjerne en. En dag sa han til henne: «Hør, jeg har en idé. Vår venn snekkeren kan lage oss en trekalv, male den brun så den ser ekte ut, og med tiden vil den vokse opp og bli en ku.»

Kona hans likte ideen, så snekkeren skar og høvlet treverket, malte kalven brun, og fikk den til å henge med hodet som om den spiste.

Neste morgen da kyrne ble drevet ut på beite, ropte Bondeknøsen på gjeteren og sa: «Se, jeg har en liten kalv her, men den er ennå liten og må bæres.» Gjeteren sa: «Det går bra,» og løftet opp trekalven, bar den til beitet, og satte den i gresset.

Kalven stod der som om den spiste, og gjeteren sa: «Den vil snart løpe på egen hånd. Se hvordan den allerede spiser!» Om kvelden da han drev flokken hjem, sa han til kalven: «Hvis du kan stå der og ete deg mett, kan du også gå på egne ben.

Jeg kommer ikke til å bære deg hjem igjen.» Men Bondeknøsen stod ved døren sin og ventet på kalven sin. Da gjeteren drev kyrne gjennom landsbyen uten kalven, spurte bonden hvor den var. Gjeteren svarte: «Den er fremdeles der ute og spiser.

Den ville ikke bli med oss.» Bondeknøsen sa: «Å, men jeg må ha dyret mitt tilbake.» Så gikk de sammen tilbake til enga, men noen hadde stjålet kalven, og den var borte.

Gjeteren sa: «Den må ha rømt.» Men bonden sa: «Ikke fortell meg det!» og tok gjeteren med for bondelensmannen. Lensmannen dømte at gjeteren var uforsiktig og måtte gi bonden en ku til erstatning for den tapte kalven.

Nå hadde Bondeknøsen og kona hans den kua de så lenge hadde ønsket seg, og de var veldig glade. Men de hadde ikke mat til den, så snart måtte de slakte den.

De saltet kjøttet, og bonden dro til byen for å selge huden så han kunne kjøpe en ny kalv. På veien kom han forbi en mølle og fikk se en ravn med brukket vinge. Han syntes synd på den, tok den opp, og pakket den inn i kuhuden.

Så kom det et uvær med regn og vind, så han kunne ikke gå videre. Han snudde tilbake til mølla og ba om husly. Møllerkona var alene og sa: «Legg deg på halmen der borte,» og ga ham en skive brød med ost.

Bonden spiste og la seg med bunten sin. Kona trodde han sov. Snart kom presten; møllerkona ønsket ham velkommen og sa: «Mannen min er ute, så vi skal ha en fest.» Bonden hørte dette og ble ergerlig over at han bare fikk brød og ost.

Kona serverte fire ting: stek, salat, kaker og vin.

Akkurat da de skulle sette seg ned for å spise, var det noen som banket på døren. Kona ropte: «Å, himmel! Det er mannen min!» Hun gjemte raskt steken i ovnen, vinen under puten, salaten på senga, kakene under den, og presten i skapet i gangen.

Så åpnet hun døren og sa: «Takk og lov at du er tilbake! For et uvær – det er som verdens undergang!» Mølleren så bonden ligge på halmen og spurte: «Hva gjør den karen der?» «Å,» sa kona, «den stakkars mannen kom i uværet og ba om husly.

Jeg ga ham litt brød og ost og lot ham sove på halmen.» Mølleren sa: «Det er greit. Men skynd deg og finn noe å spise til meg.» Kona sa: «Jeg har ikke annet enn brød og ost.» «Det er godt nok for meg,» sa mølleren, og så ropte han til bonden: «Kom og spis litt mer sammen med meg.» Bonden lot seg ikke be to ganger; han reiste seg og spiste.

Så fikk mølleren øye på kuhuden på gulvet og spurte: «Hva har du der?» Bonden svarte: «Jeg har en spåmann inni.» «Kan han fortelle meg noe?» spurte mølleren. «Hvorfor ikke?» sa bonden, «men han sier bare fire ting, og den femte holder han for seg selv.» Mølleren ble nysgjerrig og sa: «La ham si noe.» Så klypte bonden ravnen i hodet til den kvekket «Krr, krr!» Mølleren spurte: «Hva sa han?» Bonden svarte: «For det første sier han at det er vin under puten.» «Du store!» ropte mølleren, og han fant vinen.

«Fortsett,» sa han. Bonden fikk ravnen til å kvekke igjen og sa: «For det andre sier han at det er stek i ovnen.» «På æresord!» ropte mølleren, og han fant steken.

Bonden klypte ravnen igjen og sa: «For det tredje sier han at det er salat på senga.» «Det ville vært noe!» ropte mølleren, og han fant salaten. Så klypte bonden ravnen en gang til og sa: «For det fjerde sier han at det er kaker under senga.» «Det ville vært noe!» ropte mølleren, og han fant kakene.

Nå satte de to seg ned for å spise sammen, men møllerkona var dødsredd. Hun la seg i senga og tok alle nøklene med seg. Mølleren ville gjerne vite den femte tingen, men bonden sa: «Først la oss spise de fire tingene, for den femte er noe vondt.» Så spiste de, og deretter prutet de om hva mølleren skulle betale for den femte spådommen.

De ble enige om tre hundre daler. Så klypte bonden ravnen i hodet til den kvekket høyt. Mølleren spurte: «Hva sa han?» Bonden svarte: «Han sier at djevelen gjemmer seg der ute i skapet i gangen.» Mølleren sa: «Djevelen må ut!» og åpnet husdøren.

Så måtte kona gi fra seg nøklene, og bonden låste opp skapet. Presten løp ut så fort han kunne, og mølleren sa: «Det er sant! Jeg så den svarte skurken med egne øyne.» Neste morgen ved daggry dro bonden av sted med de tre hundre dalerne.

Hjemme ble Bondeknøsen etter hvert rikere. Han bygde et vakkert hus, og de andre bøndene sa: «Bondeknøsen må ha vært der hvor det faller gullsno, og folk bærer gull hjem i spader.» Så førte de ham for lensmannen og krevde å få vite hvor rikdommen hans kom fra.

Han svarte: «Jeg solgte kuhuden min i byen for tre hundre daler.» Da bøndene hørte dette, ville de gjerne ha samme fortjeneste. De løp hjem, slaktet alle kyrne sine, og flådde dem for å selge hudene i byen.

Men lensmannen sa: «Tjeneren min må gå først.» Da hun kom til kjøpmannen, ga han henne ikke mer enn to daler per hud. Da de andre kom, ga han enda mindre, og sa: «Hva skal jeg med alle disse hudene?»

Bøndene var rasende over at Bondeknøsen hadde lurt dem. De ville ha hevn og anklaget ham for bedrag for lensmannen. Den uskyldige Bondeknøsen ble dømt til døden: han skulle rulles ut i vannet i en tønne full av hull.

De førte ham ut, og en prest ble hentet for å si en messe for sjelen hans. Alle måtte stå et stykke unna. Da bonden så på presten, kjente han igjen mannen som hadde vært sammen med møllerkona.

Han sa til ham: «Jeg befridde deg fra skapet; nå befri meg fra denne tønna.» I det samme kom en gjeter forbi med en flokk sauer. Bonden visste at gjeteren lenge hadde ønsket å bli lensmann. Så ropte han av all makt: «Nei, jeg vil ikke!

Selv om hele verden insisterer, vil jeg ikke!» Gjeteren hørte ham og kom bort. «Hva driver du med? Hva vil du ikke?» spurte han. Bonden sa: «De vil gjøre meg til lensmann hvis jeg setter meg i denne tønna, men det vil jeg ikke.» Gjeteren sa: «Hvis det er alt som skal til for å bli lensmann, så setter jeg meg i tønna med en gang.» Bonden sa: «Hvis du setter deg i, blir du lensmann.» Gjeteren sa ja og klatret opp i tønna.

Bonden lukket lokket, tok gjeterens flokk, og drev den av sted. Presten gikk til folkemengden og sa at messen var over. Så kom de og rullet tønna mot vannet.

Da den begynte å rulle, ropte gjeteren: «Jeg er gjerne lensmann!» De trodde det var bonden som snakket og svarte: «Det er det vi har tenkt. Men først skal du se deg litt rundt der nede!» Og de rullet tønna ut i vannet.

Etterpå gikk bøndene hjem. Da de kom inn i landsbyen, kom Bondeknøsen rolig gående inn, og drev en flokk sauer foran seg og så svært fornøyd ut. Bøndene ble forbløffet og sa: «Bonde, hvor kommer du fra? Kom du opp av vannet?» «Ja, nettopp,» svarte bonden.

«Jeg sank dypt, dypt ned til jeg nådde bunnen. Jeg dyttet bunnen ut av tønna og kravlet ut. Der var det vakre enger med mange lam som beitet, og denne flokken tok jeg med meg tilbake.» Bøndene spurte: «Er det flere der?» «Å ja,» sa han, «mer enn jeg klarte å ta med.» Så bestemte bøndene seg for å hente sauer for seg selv – en flokk hver.

Men lensmannen sa: «Jeg går først.» Så dro de alle sammen ned til vannet. I det samme speilet noen små, dunete skyer på den blå himmelen, som kalles små lam, seg i vannet.

Bøndene ropte: «Vi kan allerede se sauene der nede!» Lensmannen presset seg fram og sa: «Jeg går ned først og ser meg rundt.

Hvis det ser bra ut, roper jeg på dere.» Så hoppet han uti – plask!

Vannet laget en lyd som om han ropte på dem, og hele flokken hoppet uti etter ham. Da var hele landsbyen død, og Bondeknøsen, som eneste arving, ble en rik mann.