De tolv jegerne

Det var en gang en konge sønn som var forlovet med en pike han elsket høyt. En dag, mens han satt ved siden av henne og følte seg svært lykkelig, kom det bud om at faren hans lå syk og ønsket å se ham før han døde.

Så sa han til sin elskede: "Jeg må forlate deg nå. Her er en ring til å minnes meg ved. Når jeg blir konge, vil jeg vende tilbake og gifte meg med deg." Så red han av sted. Da han nådde fram til faren sin, var den gamle kongen farlig syk.

Han sa: "Kjære sønn, jeg ville se deg en gang til før jeg dør. Lov meg at du vil gifte deg med kvinnen jeg velger," og han nevnte en bestemt prinsesse. Sønnen var så opprørt at han ikke tenkte over hva han gjorde, og sa: "Ja, kjære far, jeg vil gjøre som du ønsker." Så lukket kongen øynene og døde.

Etter at prinsen var blitt utropt til konge og sørgetiden var over, måtte han holde løftet han hadde gitt faren sin. Han sendte budbringere for å be om prinsessens hånd, og hun ble lovet til ham.

Hans første brud fikk høre om dette og sørget så mye over hans utroskap at hun nesten døde. Da sa faren hennes: "Kjæreste barn, hvorfor er du så trist? Du kan få hva enn du ønsker." Hun tenkte et øyeblikk og sa: "Kjære far, jeg ønsker meg elleve piker som ser nøyaktig ut som meg i ansikt, skikkelse og størrelse." Faren sa: "Hvis det er mulig, skal ønsket ditt bli oppfylt." Han søkte gjennom hele kongeriket sitt til elleve unge piker ble funnet som så nøyaktig ut som datteren hans.

Da de kom til prinsessen, hadde hun fått sydd tolv jegerdrakter, alle like. De elleve pikene tok på seg jegerdraktene, og hun selv tok på seg den tolvte. Så tok hun farvel med faren sin og red med dem til hoffet til sin tidligere forlovede, som hun fortsatt elsket høyt. Hun spurte om han trengte jegere og om han ville ta dem alle i sin tjeneste. Kongen så på henne, men kjente henne ikke igjen. Siden de var så vakre karer, sa han: "Ja, jeg vil gjerne ta dere." Så ble de kongens tolv jegere.

Kongen hadde en løve som var et vidunderlig dyr, for den visste alle skjulte og hemmelige ting. En kveld sa løven til kongen: "Tror du at du har tolv jegere?" "Ja," sa kongen, "de er tolv jegere." Løven fortsatte: "Du tar feil.

De er tolv piker." Kongen sa: "Det kan ikke være sant! Hvordan vil du bevise det?" Løven svarte: "Strø noen erter i inngangshallen din. Menn har et fast skritt, og når de går over erter, beveger ingen av dem seg.

Men piker tripper og hopper, og ertene ruller rundt." Kongen likte rådet og lot ertene strø ut.

Men en tjener hos kongen som var vennlig innstilt mot jegerne, fikk høre om prøven og fortalte dem alt. "Løven vil få kongen til å tro at dere er piker," sa han. Prinsessen takket ham og sa til pikene sine: "Vis litt styrke og steg fast på ertene." Så neste morgen da kongen kalte på de tolv jegerne, gikk de inn i hallen og steg så fast på ertene at ikke en eneste av dem rullet eller rørte seg.

Så gikk de ut, og kongen sa til løven: "Du har løyet for meg. De går akkurat som menn." Løven sa: "De visste at de skulle bli testet og brukte ekstra styrke. Bare få brakt tolv spinnehjul inn i hallen en annen dag.

De vil gå bort til dem og bli glade, noe ingen mann ville gjøre." Kongen likte dette rådet og lot spinnehjulene plassere i hallen.

Men den vennlige tjeneren gikk igjen til jegerne og fortalte dem planen. Da de var alene, sa prinsessen til de elleve pikene sine: "Behersk dere og ikke se på spinnehjulene." Neste morgen da kongen innkalte sine tolv jegere, gikk de gjennom hallen uten en eneste gang å se på spinnehjulene. Da sa kongen til løven: "Du har bedratt meg. De er menn, for de så ikke på spinnehjulene." Løven svarte: "De fikk vite at de skulle bli testet og holdt seg tilbake." Men kongen trodde ikke lenger på løven.

De tolv jegerne fulgte alltid kongen når han dro på jakt, og hans forkjærlighet for dem vokste for hver dag. En dag, mens de var ute på jakt, kom det bud om at kongens forlovede nærmet seg.

Da den ekte bruden hørte dette, brast hjertet hennes nesten, og hun falt i bakken i avmakt. Kongen trodde at noe hadde hendt hans kjære jeger. Han løp bort til ham, ville hjelpe, og trakk av ham hansken.

Da så han ringen han hadde gitt til sin første brud. Da han så på ansiktet hennes, kjente han henne igjen. Hjertet hans ble så rørt at han kysset henne, og da hun åpnet øynene, sa han: "Du er min, og jeg er din, og ingen i verden kan forandre det." Han sendte en budbringer til den andre bruden og ba henne vende tilbake til sitt eget kongerike, for han hadde allerede en kone, og en mann som nettopp hadde funnet en gammel rett, trengte ikke en ny.

Så ble bryllupet feiret, og løven ble igjen tatt til nåde, for den hadde tross alt fortalt sannheten.