Jorinda and Joringel

Det var en gang et gammelt slott midt i en stor, tett skog. I slottet bodde en gammel kvinne som var en heks, helt alene. Om dagen forvandlet hun seg til en katt eller en ugle, men om kvelden tok hun sin vanlige skikkelse igjen.

Hun kunne lokke til seg ville dyr og fugler, og så drepte og kokte og stekte hun dem. Hvis noen kom innenfor hundre skritt fra slottet, måtte de stå stille og ikke kunne røre seg før hun sa de var fri.

Men hvis en uskyldig jomfru kom innenfor sirkelen, forvandlet hun henne til en fugl og stengte henne inne i et bur av vidjer, og bar buret inn i et rom i slottet. Hun hadde omtrent syv tusen bur med sjeldne fugler i slottet.

Nå var det en gang en jomfru som het Jorinda, som var vakrere enn alle andre jenter. Hun og en kjekk ung mann som het Joringel hadde lovet å gifte seg med hverandre. De var fortsatt i forlovelsestiden, og deres største lykke var å være sammen. En dag, for å kunne snakke sammen i fred, gikk de en tur i skogen. «Pass på,» sa Joringel, «at du ikke kommer for nær slottet.»

Det var en vakker kveld; solen skinte klart mellom trestammene inn i skogens mørke grønn, og turtelduene sang sørgmodig på de unge bjørkegrenene.

Jorinda gråt nå og da; hun satte seg i solskinnet og var bedrøvet. Joringel var også bedrøvet; de var like triste som om de skulle dø. Så så de seg omkring og var helt rådløse, for de visste ikke hvilken vei de skulle gå hjem. Solen var fremdeles halvveis over fjellet og halvveis nede.

Joringel så gjennom buskene og så slottets gamle murer like i nærheten. Han ble grepet av skrekk og dødelig redsel. Jorinda sang:

«Min lille fugl med det røde bånd, synger sorg, sorg, sorg, Han synger at duen snart må dø, synger sorg, sor—tjo, tjo, tjo.»

Joringel så etter Jorinda. Hun var forvandlet til en nattergal og sang «tjo, tjo, tjo». En ugle med glødende øyne fløy tre ganger rundt henne og ropte tre ganger: «hu-hu-hu!»

Joringel kunne ikke røre seg; han stod som en stein og kunne verken gråte eller tale eller røre hånd eller fot.

Nå var solen gått ned. Uglen fløy inn i krattet, og like etter kom det ut en krokete gammel kvinne, gul og mager, med store røde øyne og en krum nese som nådde helt til haken. Hun mumlet for seg selv, fanget nattergalen og bar den bort i hånden sin.

Joringel kunne verken tale eller røre seg fra stedet; nattergalen var borte. Til slutt kom kvinnen tilbake og sa med hul røst: «Hil deg, Zachiel. Når månen skinner på buret, Zachiel, slipp ham løs med en gang.» Da ble Joringel fri. Han falt på kne foran kvinnen og bønnfalt henne om å gi ham tilbake Jorinda, men hun sa at han aldri skulle få henne igjen, og gikk bort. Han ropte, han gråt, han jamret, men alt forgjeves. «Å, hva skal det bli av meg?»

Joringel gikk bort og kom til slutt til en fremmed landsby; der gjette han sauer i lang tid. Han gikk ofte rundt slottet, men ikke for nær. Til slutt drømte han en natt at han fant en blodrød blomst, midt i den en vakker stor perle; at han plukket blomsten og gikk til slottet med den, og at alt han rørte ved med blomsten ble løst fra forhekselsen; han drømte også at han fikk tilbake Jorinda ved hjelp av den.

Om morgenen, da han våknet, begynte han å lete over alt, over høyd og dal, om han kunne finne en slik blomst. Han lette til den niende dagen, og da, tidlig om morgenen, fant han den blodrøde blomsten. Midt i den var det en stor duggdråpe, like stor som den fineste perle.

Dag og natt reiste han med denne blomsten til slottet. Da han var innenfor hundre skritt, ble han ikke holdt fast, men gikk helt til døren. Joringel var full av glede; han rørte ved døren med blomsten, og den sprang opp. Han gikk inn gjennom borggården og lyttet etter fuglenes sang. Til slutt hørte han den. Han gikk videre og fant rommet den kom fra, og der var heksen og matet fuglene i de syv tusen burene.

Da hun så Joringel, ble hun sint, veldig sint, og skjelte og spyttet gift og galle på ham, men hun kunne ikke komme nærmere enn to skritt fra ham. Han brydde seg ikke om henne, men gikk og så på burene med fuglene; men det var mange hundre nattergaler, hvordan skulle han finne Jorinda igjen?

Akkurat da så han den gamle kvinnen ta stille et bur med en fugl i og gå mot døren.

Raskt sprang han mot henne, rørte ved buret med blomsten, og også den gamle kvinnen. Nå kunne hun ikke lenger forhekse noen; og Jorinda stod der, og holdt armene rundt halsen hans, og hun var like vakker som alltid!