Den store Gatsby연령 맞춤판

Jeg heter Nick, og den sommeren flyttet jeg til et lite, skjevt hus i West Egg på Long Island. Huset så ut som et øre som hadde falt ned mellom to mektige palasser. På høyre side bodde en mann som alle snakket om uten å kjenne: Jay Gatsby.

Huset hans så ut som et mørkt slott, med søyler, tårn og eget basseng, og en privat strand som smøg seg inn mot bukten. Jeg så ham aldri om dagen i begynnelsen, men om kvelden var huset hans fullt av musikk og lys som danset over trærne, som om noen hadde tent et juletre i hagen hele året.

Jeg hadde ikke kommet for festene. Jeg kom for å lære meg bank og verdipapirer i byen. Jeg kjente nesten ingen i East eller West Egg, men moren min hadde en kusine i East Egg som het Daisy.

Hun bodde i et blendende hvitt hus med roser, plener som lå flate som tepper, og utsikt over vannet. Daisy var gift med Tom, som jeg hadde kjent på college. Tom var stor og sterk, med en måte å gå på som sa at han var vant til at dørene åpnet seg før han rakk å tenke på håndtaket. Han hadde skuldrer som kunne ha rykket både hester og mennesker ut av veien, og et

blikk som ville at du skulle vike før han spurte. Den første kvelden spiste jeg middag hos dem. Huset duftet av blomster og skygge, og vinden blåste lange gardiner inn i rommet som om de var hvite seil på et skip. Daisy kom ned trappen i en silkekjole som om hun egentlig fløt ned, og bak henne kom Jordan Baker, en venninne med rette skuldre, flat stemme og et litt kjedelig, vakkert ansikt. Jordan var en berømt golfspiller, og blikket hennes sa at hun kjente verden så godt at den ikke lenger overrasket henne.

Rundt bordet satt vi og lot alt være pent og vanlig, helt til telefonen ringte. Den ringte én gang, så igjen, og enda en gang. Tom reiste seg hver gang og forsvant inn i huset med store skritt. Når han kom tilbake, var han rød i pannen og sa at det var ingenting. Det var ikke sant.

Jordan lente seg mot meg og sa lavt at Tom hadde en kvinne i New York. Jeg kjente varmen stige i ansiktet, ikke fordi hemmeligheten var min, men fordi alt i rommet med ett ble annerledes. Daisy lo for lyst, hun fortalte plutselig en merkelig historie om en butlers nese som blødde av å pusse sølvtøy. Alt ved historien var upraktisk og rart, men den var som et

tynt slør over noe sårere hun ikke ville si. Senere, da kveldsluften ble kjølig, snakket Daisy om datteren sin. Hun sa at da jenta ble født, ønsket hun at det skulle være en jente, og at jenta skulle bli «en vakker liten narr». Ikke fordi hun håpet datteren ble dum, men fordi hun trodde verden behandlet vakre jenter som ikke tenkte for mye, bedre enn dem som så alt for tydelig. Jeg forsto ikke helt da, men stemmen til Daisy, myk som om den alltid sang litt, varmet og gjorde meg trist på samme tid. Da jeg dro fra East Egg den kvelden, sto huset bak meg opplyst som i et maleri. Natten var tykk og rolig. Over bukten, på en brygge på andre siden, blunket et enslig grønt lys. Jeg så en mann stå helt ute ved vannet, alene. Han strakte armene mot det grønne lyset som om han prøvde å balansere på det. Han sto lenge, og så var han borte. Senere skjønte jeg at det var Gatsby som sto der og strakte seg mot noe han trodde han kunne nå. Noen dager etterpå tok Tom meg med til byen. Vi kjørte forbi en grå slette mellom landsbyene – et sted der alt virket dekket av aske, som om det hadde snødd mørkt støv. Fabrikker og piper strakk

seg ut av dette askelandet, og midt over det hele var et gammelt reklameskilt for en øyelege: to enorme, bleke blå øyne inne i en kjempestor brilleramme, uten munn eller ansikt. Øynene stirret over alt, som om de så alt uten å blunke.

Folk kalte dem Doktor T. J. Eckleburg. Nedenfor skiltet lå en bensinstasjon og et verksted. Det var George Wilsons sted.

Han var blek, skremmende stille og så ut som han hadde sovet for lite i et år. Kona hans, Myrtle, kom ned i en kjole som hadde sett fest før, med lepper malt som en liten rød munn som trodde den var større enn resten av ansiktet. Myrtle var ikke vakker slik Daisy var, men hun hadde en kraft i kroppen, en vilje til å bli sett. Hun gikk forbi mannen sin som om han var en dørstokk, holdt Toms blikk uten å blunke, og før jeg visste ordet av det, var vi på vei til byen med henne.

I New York dro vi til en leilighet Tom hadde. Den var for liten for de store møblene i den. Veggene hang med bilder som ville være fine et annet sted. Myrtle ville ha alt på én gang. Hun kjøpte en valp av en gateselger som ikke visste hvilken rase det var, hun kjøpte blader, parfyme, alt

som kunne gjøre dagen mer dyr. Søsteren hennes, Catherine, kom i rødt hår, hvit pudderhud og skarpe ord.

Et ektepar fra etasjen under kom også. De drakk. De snakket som om det hastet å si morsomme ting ingen trengte.

Myrtle fortalte meg hvordan hun hadde møtt Tom på toget. Han satt i lakkede sko og pen dress, og hun stirret på ham og lot som hun leste reklamen over setet hans da han så tilbake. Da toget stoppet, lot hun ham følge etter. «Man lever ikke evig,» hadde hun tenkt, og det var som om hele livet hennes var et kort sprintløp mot det hun trodde var noe bedre.

Senere den kvelden begynte de å krangle. Hun sa navnet til Daisy for å såre ham. Hun ropte det og ropte det.

Tom slo. Hun falt, og blodet flommet fra nesa. Det ble frokostduker av håndklær og skrik fra alle kanter.

Da jeg endelig sto på jernbanestasjonen litt før fire, var jeg edru igjen, men noe hadde skiftet i meg. Jeg så den grønne prikken over bukten i tankene, og forsto at jeg ikke bare sto og så på folk lenger. Jeg var sugd inn.

Sommeren vokste rundt Gatsby. Hver helg i huset hans ble plenen og hagene fylt av mennesker i kjoler og dresser som glitret i måneskinn, lysekroner

tent i trær, orkesterklanger fra alle retninger. Jenter med kortklipt hår og gutter med altfor sikre smil kom som møll mot lyset. Bilene sto i fem rekker i innkjørselen, og på mandager gikk tjenere med bøtter gjennom rommene og plukket opp flasker som soldater etter en kamp.

Frukt kom i hele kasser, ble presset til juice av en maskin som pep hver gang butleren trykket, og fløt inn i glass som glitret av kulde. Ingen spurte egentlig om de kunne komme. Folk bare dukket opp.

Jeg var visst en av de få som faktisk fikk en invitasjon. En sjåfør i blå uniform kom en morgen med et brev skrevet med vakker, stolt skrift. «Vennligst kom til min lille fest,» sto det, og han hadde signert med hele navnet sitt: Jay Gatsby.

Det var rart å se en så mektig skrift be om min lille oppmerksomhet, men jeg sa ja og møtte opp i hvite bukser ved solnedgang. Jeg kjente ingen. Jeg vandret rundt med et glass bare for å ha noe å holde i.

Jeg så Jordan Baker på trappen, høyt over oss, som om det var hennes scene. Jeg ropte og gikk bort. Hun lot armen hvile på min og dro meg gjennom hagen. Rundt et bord fortalte to jenter i gule kjoler at Gatsby kanskje hadde drept en

mann. Noen andre sa at han hadde vært tysk spion. En annen sa han var i amerikansk hær. Ryktene fløt som konfetti, vakre og falske, og alle lo når de traff bakken.

Vi gikk inn i biblioteket. Der satt en mann med store briller og lo: Bøkene på hyllene var ekte, sa han, sider som kunne skjæres opp, ikke skinnrygger med papp. «For en skuespiller,» sa han med beundring. «Han vet når han skal stoppe. Han har ikke engang skåret opp sidene – det ser ekte ut.» Den mannen kom jeg senere til å kalle Ugleøynene, fordi brillene hans gjorde øynene hans runde og blanke som hos en ugle.

Tilbake ute ble jeg sittende ved et bord med en mann på min alder. Han hadde et ansikt som hørte etter. Han spurte om jeg hadde vært i krigen. Det hadde jeg. Vi fant den samme gjørmen i minnene våre fra Frankrike, og det var en rar trøst.

Han foreslo at jeg skulle bli med og fly vannflyet hans dagen etter. Vi lente oss begge litt frem, og jeg innrømmet at jeg egentlig aldri hadde møtt verten her. «Jeg er Gatsby,» sa han da. Han smilte. Smilet var som en varm lampe som bare lyste på meg et øyeblikk og ga inntrykk av at jeg var bedre enn jeg trodde.

Så forsvant lyset, og bare en høflig, vakker mann sto igjen. Han drakk ikke. Han vinket og forsvant inn i huset når butleren hvisket at Chicago eller Philadelphia ringte.

Senere på kvelden kom en butler bort til Jordan og ba henne komme inn i biblioteket. Hun var der en time. Da hun kom ut, var øynene hennes smale av hemmelighet. «Noe utrolig,» hvisket hun, «men jeg har lovet å ikke si det.»

Festen drev videre. Etter midnatt sang en sangerinne og gråt, og noen danset på bordene. På veien utenfor hadde en bil mistet et hjul og sto midt i grøften, og passasjerene diskuterte om den fortsatt kunne kjøres. Verden lo, og jeg gikk hjemover.

Utenom alt dette hadde jeg også et vanlig byliv. Om morgenen gikk jeg til kontoret og leste tall. Jeg spiste lunsj i mørke rom med menn som snakket om aksjer. Om kveldene vandret jeg langs Fifth Avenue og så for meg hvordan andre menneskers liv kunne være, de med raske skritt, parfyme og et mål i blikket.

Det hendte jeg kjente meg ensom midt i alt som skjedde. Jeg datet en jente på kontoret kort, men hun dro på ferie, og forholdet fulgte etter henne og forsvant.

Jeg begynte å gå ut med Jordan. Jeg likte navnet hennes, måten hun var på. Men det var

noe med henne som alltid var på glid. Jeg hørte en historie om at hun en gang hadde flyttet en ball i en turnering. Ingen kunne bevise noe. Kanskje var det ikke sant. Men hun løy lett om små ting. En gang lot hun som en lånt bil ikke var hentet ut i regnet med taket nede, selv om vi begge visste det var henne. Når jeg sa hun var en farlig sjåfør, smilte hun og sa at det gikk bra så lenge hun ikke møtte en annen som henne. «Det skal to til for en ulykke,» sa hun. «Jeg liker deg, fordi du er forsiktig.» Jeg var ikke forelsket, men jeg var nysgjerrig på henne. Hun gled unna alt som kunne bli et alvorlig svar. En dag kom Gatsby selv i den enorme, kremfargede bilen sin og plukket meg opp for lunsj. Vi kjørte gjennom askedalen og inn mot byen. Han snakket plutselig og fort om livet sitt. Han sa han var fra en rik familie i Midtvesten, at de var døde alle sammen, at han var utdannet i Oxford fordi forfedrene hans hadde gått der. Han sa han hadde reist i Europa, samlet rubiner, jaktet løver og vært trist over noe han ikke kunne si. Han viste meg en medalje med navnet sitt på og et foto

fra Oxford. Det var som å bli servert en historie laget av glansbilder. Jeg hadde vært klar til å le av ham, men tingene han la i hånden min var det vanskelig å le av. Han kjørte for fort, men bladde et hvitt kort foran ansiktet til en motorsykkelpolitimann, og vi ble vinket videre. Lunsjen var i en mørk kjeller med vifter i taket. Der møtte jeg en liten mann med flate trekk og skinnende sko. Han het Meyer Wolfshiem. Mens han spiste, snakket han om gamle dager og menn som var blitt skutt på restauranter. Han var sentimental på en farlig måte. Gatsby sa etterpå at Wolfshiem hadde fikset hele World Series en gang. Da skjønte jeg at Gatsbys glans ikke var ren. Den skinte på en måte som hadde noe skitt i seg. Etter lunsj møtte vi Tom i en døråpning. Da jeg snudde meg, var Gatsby borte, som om han ikke tålte å stå i samme luft som Tom enda. Samme kveld fortalte Jordan meg noe som satte alt sammen jeg hadde sett i bevegelse. For lenge siden, da Daisy var atten, hadde Jordan sett henne i en hvit bil, med en løytnant ved siden av seg. De var så opptatt av hverandre at kulden i oktober ikke klarte å nå dem. Løytnanten het Jay Gatsby.

Da Gatsby dro i krigen, holdt Daisy fast i minnene så hardt at hun nesten løp hjemmefra for å si farvel til en soldat. Foreldrene holdt henne tilbake.

Etter krigen kom en mann som het Tom, med penger og privattogvogner og perler for en formue. Dagen før bryllupet fant Jordan Daisy full med et brev i hånden. Hun sa alt var feil. Hun kastet perlene. Hun ble badet, fikk is på pannen, og neste morgen giftet hun seg og dro til sørlige hav.

Kjærlighet er ikke alltid en rett linje. Noen ganger er den en sirkel som klemmer hjertet på midten.

Gatsby hadde kjøpt huset i West Egg for å være nær henne. Hver kveld kunne han gå ut og se det grønne lyset på hennes brygge. Han slo på alle sine egne lys, inviterte hele verden, og håpet at én gjest en kveld ville være Daisy. Det skjedde aldri.

Nå ville han møte henne i min stue en ettermiddag, som om den store drømmen hans kunne gå gjennom min lille dør. Jeg sa ja. Han forberedte seg som til et tog som skulle ta ham et sted han aldri kunne komme tilbake fra. Han sendte en gartner for å klippe plenen min. Han fikk et helt drivhus med blomster levert, som om han ville bygge en egen våt skog

inne. Ute regnet det. Han kom i hvite klær, sølvskjorte og gullslips, og så ut som han hadde vært våken i flere netter med en hemmelighet. Han lot som han ville gå, for kanskje hun ikke kom. Jeg sa at klokken var to minutter i fire. Da hørte vi motorlyd. Daisy kom alene, med en hatt i en blek farge som gjorde øynene hennes store. Hun lo stille da hun så hvor jeg bodde. Gatsby sto plutselig i døråpningen, våt på skoene, blek, med hendene i lommene som om han trengte å holde fast noe som ville fly sin vei. De sa navnet til hverandre som om ordet var nytt, og så ble rommet stivt. En klokke på peishylla var i ferd med å falle. Gatsby grep den og satte den mykt på plass. «Beklager klokken,» sa han. Det var som om tiden hoppet og landet på beina igjen. Vi drakk te og prøvde å snakke. Når jeg reiste meg for å gå ut et øyeblikk, fulgte Gatsby etter og hvisket at alt var feil og at han hadde gjort en forferdelig tabbe. «Du er bare flau,» sa jeg. «Hun også. Gå inn igjen.» Da jeg kom tilbake etter noen minutter ute i regnet, satt de ved siden av hverandre med roligere ansikter, som om praten hadde slått hull

på isen som lå mellom dem. Gatsby var gjennomlyst innenfra. Daisy tørket øynene og smilte på en ny måte, som om et rom hun hadde låst igjen lenge, var blitt åpnet.

Han tok oss over til huset sitt. Han viste oss rom for rom. Han pekte på musikken i veggene, på utsikten fra balkongene, på frukt som sto overalt, på gullbeslåtte gjenstander som skinnet for mye. Han dro ut skuffer fulle av skjorter og kastet dem i hauger på sengen.

Silke, lin, flanell i farger jeg ikke hadde navn på. Daisy sto plutselig med ansiktet ned i stoffene og gråt. «De er så vakre,» sa hun. Hun gråt ikke bare for skjortene.

Hun gråt for årene som hadde gått seg bort, for alt som var gjort og ikke kunne gjøres om. Senere sto de ved vinduet og så ut over vannet. Gatsby pekte mot en prikk over på andre siden. «Der er huset ditt,» sa han. «Det grønne lyset brenner hele natten.»

Han sa det uten å tenke på hva de ordene hadde betydd for ham. Nå var det bare et lys igjen, en lampe på en brygge, ikke lengre selve håpets stjerne. Noe ved den magien den hadde hatt mens han sto alene på sin egen brygge, gled av ham. Jeg så det på måten han plutselig ble stille

på. Senere fikk jeg vite hvem han egentlig var. En gutt fra Nord-Dakota som het James Gatz. Han hadde sett en stor, sølvskinnende yacht ligge ute på en innsjø og visst at den tilhørte en mann som het Dan Cody. James svømte ut, hjalp, snakket, og den rike mannen likte ham. Han tok gutten med, ga ham klær, tok ham til havner med navn som smakte salt, og gjorde ham til sin medhjelper. Han lærte ham også farer. Cody døde og en kvinne med skarpe albuer som skrev for aviser, fikk pengene. James fikk nesten ingenting. Men han holdt fast i navnet han hadde laget der ute på dekket: Jay Gatsby. Jeg så Gatsby sjelden i ukene etter teselskapet. Men én søndag satt jeg i stuen hans da Tom og to andre plutselig kom innom mens de red forbi. Gatsby bød på drinker. Tom sa knapt hei, han var for travel med å være mistenksom. Kvinnen som red sammen med dem, inviterte Gatsby på middag så skjevt at det ikke egentlig var en invitasjon. Da Gatsby gikk for å hente hatten, red de videre og lot ham stå. Tom lo av ham og kalte ham noe stygt. Jeg begynte å forstå at Tom likte å trampe på ting han mente ikke hørte ham til. Den neste helgen kom Tom

og Daisy på en av Gatsbys fester. De gikk mellom gjestene med blikk som samlet rykter. Gatsby danset med Daisy i måneskinnet. Han danset stillere enn alle andre, bare for henne. Hun hvisket senere at hun hadde det vidunderlig, men da hun dro, så jeg på ansiktet hans og forsto at han var misfornøyd. «Hun likte det ikke,» sa han til meg etterpå. «Hun likte dem ikke.» Han mente menneskene, måten de lo på, måten de spurte om hva han egentlig gjorde. «Jeg skal få alt tilbake slik det var,» sa han, «akkurat slik det var for fem år siden.» Jeg ristet på hodet. «Man kan ikke gjenta fortiden.» Han stirret på meg som om jeg hadde påstått at himmelen var blå av maling. «Selvfølgelig kan man det!» ropte han. For ham var fortiden ikke død. Den ventet på å bli kalt frem igjen med riktig ord. Han fortalte meg om en kveld i Louisville, da bladene falt og fortauet var hvitt i måneskinn. De sto under stjernene, så på hverandre, og han visste at om han kysset henne, ville drømmene hans få et ansikt. Han kysset henne og trodde han fylte noe i seg som aldri mer kunne tømmes. Etterpå bar han den kvelden som en skatt gjennom alle andre netter. Så ble huset til Gatsby merkbart roligere.

En uke sa han opp alle de gamle tjenerne og hyrte noen nye. «De sladrer ikke,» forklarte han. «Daisy kommer ofte på ettermiddager.» Verden utenfor kunne kalle det hva den ville. Han ville ikke at noen skulle vite før alt var ordnet. Men ingenting var ordnet. Det ble den varmeste dagen i sommeren. Jeg kom til Buchanans hus til lunsj. Inne var det mørkt med markiser for vinduene, som et gyselig, elegant telt. Daisy lå sammen med Jordan på en sofa, hvite kjoler og vifter som hvisket. Tom kom inn, stirrende på Gatsby med små blikk som skar. Daisy reiste seg og kysset Gatsby rett foran oss, i rommet til mannen sin. «Jeg elsker deg,» hvisket hun. Et lite øyeblikk var alt bare den setningen. En barnepike kom inn med Daisys lille jente. Jenta var virkelig, med mykt hår og en liten hånd som ikke ville helse ordentlig. Gatsby stirret på barnet som om det var et lite dyr fra en annen verden. Jeg mener ikke uvennlig – jeg mener overrasket, som om han aldri helt hadde trodd at datteren fantes. Daisy klappet barnet og sendte det ut igjen, som om en hemmelighet hadde stukket hode inn og måtte skjules igjen. «La oss dra til byen,» sa Tom plutselig. Stemmen hans var altfor rolig. Vi gikk ut i varmen, som

hang over grusen som et brennende teppe. Gatsby var stiv i ansiktet. Tom så på bilen hans og sa: «Jeg kjører denne.» Han rørte ved det grønne skinnet i setet som om det allerede var hans. Gatsby protesterte. «Det er lite bensin,» sa han. «Vi stopper på en stasjon,» svarte Tom og gliste uten humor. «Man kan kjøpe alt mulig på et apotek i disse dager.» Det var en setning som skalv i luften mellom oss. Daisy satte seg i Gatsbys bil med Gatsby. Jeg kjørte med Tom og Jordan. Vi kjørte til askedalen og stoppet ved Wilsons verksted fordi Tom måtte ha bensin. Wilson kom ut, kvalm og grå. Han sa at han og kona skulle flytte vestover, at han hadde brukt for mye tid her. Tom stivnet. For første gang så jeg et snev av frykt i ansiktet hans. «Det er din kone som vil det,» sa han, som en mann som nekter en sannhet. Fra vinduet i andre etasje stirret Myrtle, med ansiktet trykt mot gardinen. Hun så oss, så Jordan, og jeg forsto på et øyeblikk at Myrtle trodde Jordan var Tom sin kone. Vi møtte igjen Gatsby og Daisy i byen og endte alle på et rom i Plaza Hotel. Støyen fra dansesalen under oss kom som et teppe av brudekimesing og latter. Varmen

gjorde halsene våre tørre. Daisy snakket om en mann som engang besvimte i et bryllup og ble værende tre uker i huset hennes, som en rar påminnelse om at livet alltid finner en måte å gjøre alt litt skjevt. Ingen lo nå. Tom ringte etter is og mynte, og Gatsby satte whiskyflasken på bordet uten å drikke. Så kom det hele frem. Tom gjorde stemmen dyp og spurte hva slags bråk Gatsby prøvde å lage i huset hans. Gatsby svarte rolig at Daisy aldri hadde elsket Tom. Han ville hun skulle si det. Han ville at fem år skulle falle sammen som en pappvegg. Daisy stivnet, og Tom, som kjente sin egen styrke, smilte med tynn munn. Han sa Gatsby ikke var den han utga seg for. Han sa Gatsby solgte sprit ut av falske apotek og var involvert i skitne avtaler. Han sa at det fantes ting mellom ham og Daisy som Gatsby aldri kunne forstå, ting som var bygget av vaner og tid og plattslagne kvelder og stillinger i sofaer og små, store hemmeligheter de hadde delt. «Si det,» sa Gatsby til Daisy. «Si at du aldri elsket ham.» Hun hvisket at hun elsket Gatsby nå. Hun sa også, med stemme som knapt bar over viften, at det fantes en tid da hun hadde elsket Tom også. Slik

ser sannheten ut når man river teppet av den: striper av noe og striper av noe annet. Det var over da. Gatsby sto fremdeles i rommet, men noe ved kroppen hans ble mindre. Han sa han skulle kjøre Daisy hjem. Tom nikket som en konge som hadde vunnet en krig. «Ta bilen min,» sa han. «Den sirkusvogna passer dere.» Vi dro fra hotellet i to biler, akkurat slik vi hadde kommet, men alt var annerledes. Da vi kom ut av Queens og nærmet oss askedalen, hadde kvelden begynt å kjøle ned verden. Ved verkstedet sto folk i en klynge. En mann jamret. En motorveisbetjent blåste i fløyte. På veien, en meter fra pumpene, lå Myrtle. Hun hadde sprunget ut i veibanen. Noen hadde truffet henne i høy fart. Klærne var revet opp, det mørke blodet blandet støv til gjørme. Ansiktet var åpent, og det var for sent med alt. En bil hadde stoppet litt lenger fremme og en sjåfør hadde løpt tilbake. Det var ikke den som hadde kjørt henne ned. Tom banet seg fram, slik han alltid gjorde. Han så og ble stygg i ansiktet, med en skremt, hard sorg som ikke kom fra hjertet, men fra magen. George Wilson, hvitere enn før, hang i dørkarmen og vugget seg frem og tilbake og ropte «Å, min Gud!» igjen

og igjen så stemmen ble en knekt streng som likevel fortsatte å lage lyd. «Det var en gul bil,» sa noen. Tom knep leppene. Jeg hørte ham si hardt til Wilson at han nettopp hadde kjørt fra New York i en blå bil, at den gule ikke var hans. Han bar Wilson inn på kontoret, plasserte ham i en stol, snakket med politiet og dro meg ut. I bilen skalv hånden hans på rattet. Så brast han i gråt, ikke mykt, men som et barn som forstår at ingen kommer og henter det. Jeg ville hjem. Det var mørkt og tynt av måneskinn over Buchanans hus. Da jeg gikk nedover innkjørselen alene, kom en skygge frem fra buskene. Det var Gatsby, kledd i den rosa dressen, som om han lyste litt i natteluften. «Skjedde det noe i askedalen?» spurte han. Jeg nikket. «Hun er død.» Han lukket øynene kort. Så sa han lavt at Daisy hadde kjørt. «Hun var så opprørt etter byen,» sa han. «Hun tok rattet for å roe seg. Kvinnen løp ut i veien. Daisy svingte en gang, men for sent. Så tråkket hun på gassen av ren skrekk. Jeg dro i bremsen. Jeg kjørte hjem etterpå. Jeg vil si at det var jeg som kjørte.» Han sa det uten å blunke, som om det var

den eneste muligheten han hadde igjen: å stå foran henne og ta skuddene verden hadde planlagt for henne. Han ville vente utenfor huset hele natten for å passe på at Tom ikke gjorde henne vondt. Inne i huset så jeg dem to gjennom en liten sprekk i persiennen i spiskammerets vindu. De satt over en tallerken med kylling, og to tomme flasker sto mellom dem. De snakket lavt, ikke hissig, men intenst, som folk som skjønner at det de deler er en hemmelighet de må bære sammen. Jeg gikk tilbake og fortalte Gatsby at alt var stille. Han ble stående og se opp mot Daisys vindu i time etter time, helt til lyset slukket, en og en lampe, som om huset trakk pusten og sovnet og tok søvnen med seg som et skjold. I grålysningen sa jeg at han burde reise bort for en stund. Politiet kom til å spørre om den gule bilen. Han nektet. Han kunne ikke dra fra Daisy. Han begynte å snakke om tiden han hadde møtt henne. Om høsten, om varmen i huset, om duften av rikdom som gjorde ham ør, om hvordan han hadde lovet seg selv at han skulle bli den mannen hun trodde han var. Han fortalte om krigen, om Oxford, som ikke var falskt, bare ikke slik han hadde sagt, om

brevet hun hadde skrevet da han ikke kom hjem fort nok. «Jeg tror ikke hun noen gang elsket ham,» sa han stivt. «Bare et øyeblikk.

Bare litt. Hun elsket meg straks igjen.» Han sa det som en trylleformel, og et øyeblikk var det nesten sant.

Gartneren kom og spurte om han skulle tømme bassenget. «Ikke i dag,» sa Gatsby. «Jeg har ikke brukt det i hele sommer.»

Han ville bade. Kanskje ville det kjøle ned alt som brant.

Før jeg dro, snudde jeg meg i porten. Jeg ropte over plenen: «Du er verd hele gjengen til sammen.» Det var den eneste gangen jeg ga ham et kompliment. Han nikket først som om han ikke hadde hørt. Så kom det smilet, det som fikk meg til å tro at han forsto alt jeg ikke visste hvordan jeg skulle si.

I askedalen var natten blitt til en grå dag. Michaelis, som eide kaffebaren ved siden av Wilsons verksted, hadde sittet hos George hele natten. Wilson hadde funnet en hundelenke i en skuff. Han skjønte at kona hadde fått den av noen andre.

Han snakket om Gud og pekte på øynene i reklameskiltet. «Gud ser alt,» sa han. «Du kan lure meg, men ikke ham.» Michaelis prøvde å si at det bare var en reklame for briller. Men noen ganger blir selv

den enkleste plakat en himmel når hjertet ditt ser etter tegn. Etter soloppgang gikk Wilson ut. Han gikk til fots, stoppet og kjøpte kaffe han ikke drakk, spurte etter den gule bilen.

Til slutt kom han til West Egg og spurte etter Gatsbys hus. Litt før klokken tre tok Gatsby på seg badebukse, luftmadrassen under armen, og gikk til bassenget. Han la seg på ryggen på madrassen, lot det varme vannet bære ham, blandingen av klor og sol på huden.

Ingen telefon ringte. Tjenerne lyttet etter lyder som ikke kom. Ved skogkanten beveget en grå skikkelse seg sakte gjennom trærne.

To skudd smalt, tørre som piskeslag i varmen. Da de fant Gatsby, fløt madrassen tungt i vannet, og en tynn sirkel av rødt tegnet seg rundt ham. Lenger borte, i gresset, lå Wilson.

Det var som om hele øya trakk pusten og ble stille. Jeg ringte. Jeg ringte alle.

Først ringte jeg Daisy. Ingen svarte. De hadde dratt tidlig med bagasjen. Ingen visste hvor.

Jeg sendte bud etter Wolfshiem. Han skrev tilbake med pene ord om stor sorg og dårlig timing. Han kunne ikke komme. «La oss vise vennskap mens en mann lever,» skrev han, «ikke etter at han er død.»

En dag ringte Klipspringer, han som spilte piano og nesten bodde hos Gatsby. Jeg ble lettet, men han ba

bare om å få tilsendt et par tennissko han hadde glemt. Han kunne ikke komme i begravelsen, for han var invitert på piknik. Jeg tenkte jeg var alene til det kom et telegram fra Minnesota. «Kommer straks. – Far.» Henry C. Gatz var en eldre mann i lang frakk som var altfor varm for årstiden. Skjegget ristet når han snakket, og øynene rant. Han så på huset med stolthet og sorg blandet. «Jimmy likte seg best i øst,» sa han. Han tok frem et slitt bilde fra lommen. Det var av huset til sønnen hans, brettet mange ganger. Han viste også en gammel bok med notater. Bakerst hadde den unge James skrevet en plan: å stå opp klokken seks, gjøre øvelser, lese, være snill mot foreldrene, spare penger. Alle ordene var nesten barnslige, men håpet i dem var alvorlig. Faren pekte på linjene og sa at Jimmy allerede da var bestemt på å bli til noe. Dagen for begravelsen regnet det. En prest kom. Jeg så ut av vinduet etter biler som ikke kom. Farens blikk hoppet fra klokken til veien. Til slutt dro vi: likbilen, jeg og faren i en bil, noen få tjenere i stasjonsvognen. Ved porten kom en våt, liten mann løpende. Det var mannen med de ugleaktige brillene fra biblioteket. Han sa «Amen» med tung

stemme da presenningen ble rullet ut over graven. Jeg prøvde å tenke på Gatsby som han var, ikke som han lå der. Men tankene mine var tomme som himmelen etter lyn. Daisy sendte ikke en blomst. Ikke én lapp kom. Etterpå var byen tom for meg. Jeg møtte Jordan en siste gang. Hun satt klar til å spille golf, stille som en pappfigur. Hun sa at hun var forlovet. Kanskje var det sant, kanskje ikke. Hun minnet meg om noe vi hadde sagt en gang om sjåfører: at en dårlig sjåfør bare er trygg helt til hun møter en til som ikke ser seg for. Hun sa hun hadde tatt feil av meg da hun trodde jeg var ærlig. Jeg var tretti. Jeg visste i det minste hva jeg ikke kunne late som lenger. En dag så jeg Tom på Fifth Avenue. Han gikk med den selvsikre krumningen i skuldrene som alltid sa at han eide rommet. Han rakte frem hånden. Jeg nektet først. Han så oppriktig forvirret ut. Jeg spurte hva han hadde sagt til Wilson. Han sa at Wilson hadde kommet til huset deres og vært gal av sorg, med hånden på en pistol i lommen, og at Tom hadde fortalt sannheten: at den gule bilen var Gatsbys. «Hva så om jeg sa det?» svarte han. «Han

fortjente det. Han lurte dere alle, akkurat som han lurte Daisy. Han kjørte på en kvinne og stoppet ikke en gang.»

Det var ikke noe jeg kunne si som ville forandre noe. Tom og Daisy var slike mennesker som knuser ting og mennesker, og deretter trekker seg tilbake til pengene sine og sitt brede uskyldige ansikt og lar andre vaske opp.

Den siste kvelden gikk jeg over tomten en siste gang. Huset var mørkt. Plenen var blitt grov som min. Noen hadde skrevet et stygt ord på de hvite trappene med en murstein, og jeg gned det bort. Nede ved stranden la jeg meg i den kalde sanden og hørte fjerne fergehorn.

Jeg tenkte på de første som så denne kysten, da trærne sto helt ned til vannet, og alt var nytt. Jeg tenkte på Gatsby den første kvelden han så det grønne lyset. For ham var alt enda mulig.

Jeg så for meg hvordan han hadde strukket seg igjen og igjen, og hver gang trodd han var nærmere. Men det vi løper etter, glir alltid litt frem. Vi lover oss selv at i morgen løper vi fortere, strekker oss lenger, holder pusten litt til. Og likevel, selv når vi ror alt vi orker, drar strømmen oss stille bakover, tilbake inn i det som har vært. Det er lett å

si at Gatsby var dum. Han trodde han kunne falle inn i fortiden som i en gammel frakk, og at ingen sømmer hadde sprukket. Men jeg klarer ikke hatet.

Jeg husker at han sto på trappen sin og vinket farvel til gjester som ikke brydde seg om ham, mens drømmen hans sto like bak ham og ventet, renere enn alt annet i huset. Jeg hørte ham si «gamle venn» med en blanding av håp og høflighet som kledde ham dårlig, men hjertet hans bar det som en medalje. Jeg husker hvordan han så på sin egen fremtid som noe man kunne pusse opp og få til å skinne.

Verden ga ham en pappkrone. Han trodde den var gull. Og selv om jeg mislikte mye ved ham, sa jeg det jeg sa i porten den dagen, og jeg er glad for det. Han var verd mer enn alle oss andre den sommeren – ikke på grunn av pengene, men på grunn av måten han trodde på noe større enn seg selv.

Jeg dro tilbake vestover da bladene ble sprø og luften luktet av røyk. På toget tenkte jeg på hjemturene i barneårene, når alt glitret på vinduene, og snøen trakk seg sammen som om jorden gjorde seg klar for søvn. Det var mitt land, ikke de store festene eller slottene

ved sjøen, men de kalde gangene du skynder deg gjennom etter middag og lyden av noen som roper navnet ditt over en tom perrong. East Egg og West Egg ble liggende bak meg, blinkende av lys, mens vannet mellom oss lå mørkt og blankt og bar hemmeligheter som ikke var mine.

Jeg tok farvel med det grønne lyset – ikke fordi det ikke lenger fantes, men fordi jeg endelig skjønte at ingen lys i verden kan forandre det som har vært. Selv ikke om du strekker deg mot det med begge hender og holder pusten helt til du blir blå.

Slik endte sommeren da jeg lærte navnet Jay Gatsby. Ikke som en lekse om at drømmer er farlige, men som en stille påminnelse om at mennesker kan lage noe stort av seg selv, og likevel ikke få det de ville ha mest.

Jeg ser fortsatt for meg ham stå alene på bryggen sin, med armene strukket ut, som om han kunne holde havet i ro med bare hendene. Jeg ser for meg lyset hans slukne i det samme sekundet som det på den andre siden blinker.

Mennesker kom, tok det de ville, og dro. Han sto der fortsatt, med drømmen sin som en stjerne han var sikker på var nær nok til at han bare, bare, kunne ta på den.