The Wind in the Willows연령 맞춤판

Muldvarpen hadde vasket og skrubbet hele morgenen, støv i halsen og kalk på pelsen. Vårlyset sto som en sang i kroppen hans. Plutselig kjente han at han ikke orket mer. Han slapp kosten, kastet fra seg spannet og skjøv seg oppover i den trange tunnelen sin, helt til snuten sprakk gjennom jordskorpen og inn i solen. Han trillet rundt i varm eng, lo uten grunn, og sprang av sted bare fordi det var deilig å løpe.

Han suste over åkre, forbi forvirrede kaniner som ropte at han måtte betale bompenger, og ropte «Løksaus!» tilbake mens han sprang videre. Fuglene bar små kvister og strå i nebbet, og blomsterknopper sprakk åpent mens han så på. Alle så ut til å ha et arbeid. Han kjente på en ny og herlig følelse: å være lat og fri, akkurat når alle andre var så opptatt.

Da kom han til elven. Han hadde aldri sett en elv før. Den nakke-runde ryggen av vann, som vred seg og glitret, små klukk og sølvblunk overalt – det var som om elven lo stille for seg selv. Muldvarpen ble stående helt målløs. Han satte seg på bredden og stirret, og i stillheten fikk han altfor mye å drømme om. Da la han merke til et mørkt hull på andre siden, og i hullet et lite blink – en øyevipp, liksom. Snart så han et brunt ansikt med værhår stikke frem. «Hei, Muldvarp!» sa Vannrotta.

«Hei, Rotta!» svarte Muldvarpen fort, nesten redd for å gjøre feil.

Rotta satte båten sin ut fra sivene, en liten blå-hvit sak med tau i baugen. Før Muldvarpen skjønte hva som skjedde, satt han i akterenden. «Tro meg,» sa Rotta høytidelig mens han skubbet seg ut, «det finnes ingenting, ingenting i verden, som er halvparten så verdt som å bare rote rundt i båter.» Han pratet videre, drømmende, om lukter av tauverk og lydene fra åreskaft, helt til Muldvarpen plutselig hylte.

For da klasket baugen rett i bredden, Rotta forsvant bakover med bena i været, og båten ristet. Rotta kom opp igjen med vannperler i værhårene og lo. «Det gjør ikke noe,» sa han fornøyd. «Det er jo sjarmen med hele greia: ingenting betyr egentlig noe. Skal vi ta elven nedover sammen i dag? Lang tur. Kurv med.» Muldvarpen strakte tærne ut over rekka og kjente hele kroppen si ja.

Rotta hentet en stor flettet lunsjkurv. «Hva er oppi?» spurte Muldvarpen. Rotta hevet stemmen og ramset i full fart: «Kaldribber, kald skinke, kald okse, sylteagurk, salat, franske rundstykker, brønnkarse-sandwicher, kjøttpålegg, ingefærøl, sitronade, sodavann—» «Det er for mye!» pep Muldvarpen, halvvill av lykke. Rotta skled årene jevnt; Muldvarpen lot en pote gli i vannflaten og drømte seg bort. Etter en stund mumlet han unnskyld for at han var så stille. Alt var så nytt. «Elven er alt for meg,» forklarte Rotta. «Jeg bor ved den, med den, på den og i den. Den er min verden. Den sier meg alt jeg trenger å vite. Skogen der borte, den ville, er noe annet. Vi drar sjelden dit.»

De svingte inn i en bakevje, som et lite speilblankt vann, med et gammelt kvernhjul som mumlet bak en demning. Muldvarpen gispet. Rotta bandt båten og bar kurven i land. Muldvarpen insisterte på å pakke opp alt selv, og sa «Å, hjelp!» for hver eneste godsak.

De spiste seg mette. Da dukket Oteren opp, ristet vann fra ryggen, og slang seg ned med dem. Han fortalte at Herr Padda var ute i en splitter ny veddeløpsbåt, roende som en sekk poteter.

Rotta og Oteren lo: Padda begynte med alt nytt, og ble like fort lei. Da de satt der, kom Paddas båt til syne.

Som Rotta spådde, gikk det ikke mange øyeblikk før hele greia var i surr og nesten veltet. Oteren begynte å fortelle om Padda og en slusevokter, men en stor døgnflue svingte forbi, Oteren sa «klupp!» og var plutselig borte – som skikken var blant dyr: man kommenterte ikke slike forsvinninger.

De pakket sammen. Muldvarpen rotet og glemte en tallerken, satte seg på sennepskrukken, ble flau. Solen sto lavere da de skled hjemover. Muldvarpen kjente en stolthet boble opp. «La meg ro,» sa han.

Rotta lo og sa at det trengtes litt øvelse først, men ordet «litt» brant i Muldvarpens øre. Han spratt opp, grep årene, vippet Rotta nesten over bord og skar et voldsomt drag. Årebladet traff ikke vannet. Hele båten gikk rundt. I det kalde dypet kjente Muldvarpen panikken strømme opp; alt forsvant.

Da kjente han en stødig pote i nakken.

«Hva gjør vel litt vann for en Vannrotte?» lo Rotta, og dyttet en åre under armen hans. De kom seg i land, plaskvåte. Rotta hoppet elegant uti igjen, dykket og dro opp den tunge kurven; en hel smørbrødverden plasket rundt ham. «Tilgi meg,» hikstet Muldvarpen. Rotta fyrte opp en ild hjemme hos seg, svøpte Muldvarpen i slåbrok og tøfler, fortalte elvehistorier til langt på kveld. Muldvarpen sovnet med en fred han ikke hadde kjent før, lyden av elven som slikket mot vinduskarmen.

Sommeren ble tykk og varm. Muldvarpen lærte å svømme og ro, å lese vannet, å se vind i gresstrå. En morgen sto Rotta og sang for endene, en egen sang han hadde laget: om hoder nedi, haler opp, om å nage fritt i sivet. «Skal vi besøke Herr Padda?» spurte Muldvarpen. «Alltid rett tid for Padda,» sa Rotta. De padlet oppover til en stor rød murbygning med plen helt ned til vannet. Båthuset var tomt og støvete. «Båtlivet er visst ute for øyeblikket,» sa Rotta tørt. De fant Padda i en kurvstol, med et stort kart utover knærne og et blikk som glitret av neste idé.

Noen dager senere sto Padda på tunet og slo ut med armene som en sirkusdirektør. Ute på gårdsplassen sto en ny, skinnende sigøynervogn, grønn med røde hjørner, messing på hjørnene og små gardiner i vinduene. «Dette, mine venner,» sa Padda, «er det virkelige livet! Fri vei, åpen himmel, en gryte på ilden og hjul som synger!» Han lokket dem mykt, og til slutt ga Rotta etter med et sukk, mens Muldvarpen allerede hang lattermild i draget og prøvde opptrinnet «vi er på vei».

De rullet avsted, over heier og jorder, stanset ved bekker, tente bål, spiste pølser fra pinne og sov i vogna mens vinden puslet i gardinene. Muldvarpen trivdes. Rotta savnet elven, men ga seg over for lykken i hjulsporene.

Så, en dag, kom en lyd de ennå ikke kjente godt, men som skulle forfølge dem lenge: «Poop-poop!» En motorbil som lyn og stål skar forbi, vinden sugde i dem, hesten steg og spratt, og før noen rakk å tenke, dunket vogna skakk og veltet over i grøfta. De karret seg ut i en sky av støv, med plommer av ristet bagasje rundt seg.

Padda, derimot, lå i grøfta med øynene vidåpne og munnen mumlende ett ord: «Poop-poop …!» Der og da glemte han vogna, hesten, alt han hadde kalt «virkelig liv». Nå fantes bare motorbiler. Dagen etter var vogna glemt ved en gård med stalleieren brølende bak dem, mens Padda planla sine første kjøreturer og vinket med hatt til usynlige publikum.

Årstidene skiftet. Elven steg av regn, vinden ble glasskald. Muldvarpen, som var et underjordisk dyr, kjente seg trygg i Rottehuset, men tanken på Grevlingen grodde igjen. Han spurte støtt og stadig om de ikke kunne møte ham. «Han dukker nok opp når han selv vil,» sa Rotta. Men vinteren la sitt harde lokk over verden, og Grevlingen kom aldri forbi. En ettermiddag, mens Rotta døste og plundret med rim som ikke ville passe, tok Muldvarpen på seg lua og listet seg ut. Han ville inn i den Ville Skogen.

Himmelen var hard og stålgrå. Løvet var borte, greiner sto nakne, og alt lå liksom på ryggen og viste ribbein. Muldvarpen likte det nesten; det var ærlig. Han gikk inn mellom trærne. Først var det bare kvister som brast og røtter som snublet ham.

Så ble det mørkere, trærne krøp tettere, og hull i brinken gapte som kjever. Da begynte ansiktene. Først syntes han kanskje han så noe, en liten kileformet snute med harde øyne i et hull. Han snudde seg – borte. Han lo nervøst av seg selv.

Men etter hvert hadde hvert hull et blaff av et ansikt, og alle kikket stygt på ham, og alle var vekk når han stirret tilbake.

Han forlot stien for å slippe hullene. Da begynte plystringene. Tynn, skarp, langt bak; så foran; så på begge sider. Så kom lyden av små føtter, først spredt, så som hagl mot tørrløv.

Hele skogen løp, hørtes det ut som. Noe ble jaktet. Var det ham? Han løp også. Han falt, ramlet inn og under og over, til han pustet tungt og fant et hult bøketræ å krype inn i. Der lå han blant tørre blader, skalv og forsto fullt ut det Rotta hadde forsøkt å skjerme ham for: Skrekkens øyeblikk i den Ville Skogen.

Hjemme våknet Rotta av at en kullbit falt i peisen. «Muldvarp?» Han kalte. Stillhet. Han så lua var borte fra knaggen og gummistøvler borte fra dørmatta.

Han skjønte det han hadde fryktet. Uten å nøle spente han på seg belte med pistoler, tok en solid kølle og la i vei. Ansikter spratt tilbake i hull da de så ham. Plystringer og patter ble stille. Han gikk hele skogen igjennom til den andre kanten, så tilbake, og ropte rolig: «Molly, Molly, hvor er du?

Det er meg, Rotta!» Etter en evighet hørte han et svakt svar og fant ham i bøkens hule. «Jeg har vært så redd,» hikstet Muldvarpen. «Jeg vet,» sa Rotta mildt. «Men man går ikke alene her. Vi elvedyr har passord og små knep. Kom, vi må hjem før mørket tar oss.»

Men mørket tok dem. Det begynte å snø, mykt først, så tett. Alt som kunne minne om sti ble forvandlet til én hvit slette med svarte stammer. De la armen i arm og famlet fremover, pekte ut trær de syntes de kjente. De ble våte, blå på potene, tunge i skrittet.

Da Muldvarpen snublet og skrek at beinet var skåret, satte Rotta seg på huk. «Rart kutt,» mumlet han. «Ikke gren. Metallegg.» Han begynte å skrape i snøen med pinner og poter.

«La oss heller gå!»

sa Muldvarpen fortvilt. «Vent litt.» Rotta skrapet med iver, og plutselig jublet han og danset et lite jublende steg som ikke passet helt med hvor blå han var i snuten. «En dørskrape!»

Muldvarpen stirret uforstående. «Bare noen som har mistet den—» «Nei, dørskrape betyr dørmatte, og dørmatte betyr—» De gravde. Der lå en lurvete matte. De gravde trassig videre, og støtte mot en liten stødig dør, mørkegrønn, med messinghåndtak og en liten plate hvor det sto med firkantede versaler: MR. BADGER.

Bankingen ble til sist besvart av trege skritt. «Neste gang dette skjer, blir jeg svært sint,» sa en søvnig stemme gjennom sprekken. «Å, Grevling, slipp oss inn, det er Rotta, og Muldvarpen, vi har gått oss bort i snøen!» Døren gikk straks helt opp. «Rotta, min kjære lille mann! Inn med dere! Tenk å være ute i Villkogen slik en natt!»

Grevlingen luntet foran dem i slåbrok og nedsutrede tøfler, med lysestake i hånda, gjennom lange, litt loslitte ganger som forgreinet seg som røtter, inn i et stort kjøkken med rød teglsteinsgulv og en bred grue med to lune kroker på hver side. Den varmen! Pølser hengte fra bjelker, urteklynger tørket, løknett og eggkurver blinket. Grevlingen dro dem ned på benkene, dro av dem vått tøy, bandasjerte Muldvarpens shin med varmt vann og plaster, og fikk dem foran ilden til de kjente huden sin igjen.

Da de var brente på utsiden og myke på innsiden, satte han dem til bords. Det ble mer prat enn tyggekunst en stund, så ble det både og. Grevlingen var høflig og uten bebreidelse. Ingen «hva sa jeg». Muldvarpen følte varme inni seg som ikke bare kom fra ilden.

Ved ilden etterpå, da tennene ikke lenger klapret, spurte Grevlingen om Padda. Rotta sukket. «Fra vondt til verre. Sju krasj nå. Kjørehusene hans er fulle av biter av motorbiler, ikke større enn en hatt. Bot på bot, sykehus tre ganger. Han kjører selv. Han kan ikke kjøre.» Grevlingen nikket tungt. «Da får vi ta ham i øra når vinteren er over. Ikke nå. Nå sover man. Men når tiden er inne, står vi sammen.» Rotta sovnet brått der i stolen. Muldvarpen var lys våken; underjord av dette slaget passet ham perfekt.

Neste morgen fikk de grøt med to små pinnsvin på benken, guttene var kommet på villspor på vei til skolen; Grevlingen hadde funnet dem ved bakdøren og tatt dem inn. Oteren, frisk og kald i pelsen, kom også trampende inn med soloppgangslatter, fortalte at hele elvebredden hadde vært redd for dem i natt. Han hadde møtt en nervøs kanin, måtte gi ham en dask for å få vett i ham, sa han, og hvis han hadde møtt «dem», altså de listige småtassene i skogen, skulle han gitt dem nerver.

Så spiste de skinke og egg og lo. Da de var mette, sa Grevlingen: «Kom.

Nå skal dere se.» Han tente en lykt og tok Muldvarpen inn i gangene sine. De var ikke bare ganger.

Det var rom på rom, små kamre og store saler, og Muldvarpen ble helt still av beundring. «Hvordan rakk du å grave alt dette?» «Jeg har ikke gravd,» smilte Grevlingen. «Langt, langt tilbake var det en by her. Mennesker. De bygde med stein, trodde det skulle stå for alltid. Så dro de. Vinden og regnet gjorde resten. Vi gravde ut litt når vi trengte. Vi er gamle i landet, vi grevlinger. De kommer og går. Vi består.»

Til slutt kjente Rotta uroen sige på. For mye tak over hodet gjorde ham rastløs. Grevlingen nikket, og ledet dem ut en annen vei, en fuktig tunnel som buktet og sank, helt til de presset seg ut i dagslys igjen – på kanten av Skogen. Der lå elven foran dem som en venn, og de skyndte seg hjemover, vendte seg en gang og så Skogen som en mørk mur bak seg, og gikk fortere.

En kveld litt senere var de på vei over marker etter en lang dag ute med Oteren. De skyndte seg gjennom en landsby med lys i lave ruter, og Muldvarpen så inn i små hjem mens han gikk forbi: en katt som ble klappet, et barn som ble båret til sengs, en mann som banket pipa tom. Så var de ute på landet igjen. Snø var i luften. Muldvarpens tanker var allerede ved suppe og varme.

Da skjedde noe i nesa hans, raskere enn en tanke, lik en usynlig hånd som dro i ham.

Han stivnet. Det var ikke bare en lukt. Det var hjem. Hans gamle jordhjem, som han hadde skyndt seg vekk fra den dagen elven sang til ham, kalte ham nå med en stemme som var helt hans.

Han ropte på Rotta, men Rotta hørte ikke, var travelt opptatt av været. «Vi kan ikke stanse nå! Vi finner det i morgen!» ropte Rotta. Muldvarpen strittet imot seg selv, men fulgte.

Til slutt sprakk han. Han satte seg på en stubbe og gråt uhemmet. Rotta ble forskrekket over styrken i gråten.

«Hva er det?» hvisket han.

Muldvarpen hikstet om hvor fattigslig hjemmet hans var, men det var hans, han hadde forlatt det, og nå ropte det, og Rotta hadde ikke villet snu. Rotta så rett frem et øyeblikk og strøk Muldvarpen på skulderen. «For et svin jeg har vært,» mumlet han. Han reiste seg. «Vi snur. Nå. Vi skal finne det om jeg så må være ute hele natten. Fram, nesa din først.»

Muldvarpen gikk som i søvne, nesa arbeidet som en liten maskin. Over grøft, gjennom hekk, over eng. Så forsvant han ned i en trang passasje. Rotta krabbet etter, og de kom ut i et lite, rent sandet gårdsrom med en dør, og over ringeapparatet sto det med pyntelige bokstaver: «Muldvarpenden». Der hang en lykt, støvet, men klarte å lyse opp akkurat det som trengtes: en hagebenk på den ene siden, en plenrulle på den andre.

På veggene hang kurver med bregner og små gipsfigurer – Garibaldi, den lille Samuel, dronning Victoria – og langs den ene kanten var det en liten kastebane med benker og bord, med ringer av kopper etter krus.

Midt på var en pytt med gullfisk, med en rand av skjell og en topp med en sølvkule som forvrengte alt. Muldvarpen så og smilte med hele seg.

Så snudde han seg inn i gangen, tente en lampe og sto stille. Det var støv. Det var smalt. Det var hans. Han sank på en stol. «Å, Rotta, hvorfor tok jeg deg med hit i kveld? Du kunne sitti ved peisen i et skikkelig hus.»

Rotta lette ikke etter unnskyldninger. Han sprang rundt og tente lys, dro ned tepper fra skap, ropte: «For en perle av et hus! Kompakt og klokt planlagt! Vi lager oss en kveld ingen glemmer! Fyr først.

Så støvklut. Eller helst: du støv, jeg fyrer!» Snart knitret flammene. Muldvarpen fikk mørket ut av kroker med klut. Så kom ny krise: «Rotta, jeg har ingenting å gi deg å spise.»

Rotta så alvorlig ut, som om det var en utfordring han var født for. «Jeg så en sardinåpner på kjøkkenhylla. Det betyr sardiner. Og jeg har aldri sett en sardinåpner uten kjeks i nærheten. Kom, vi plyndrer skapene dine.»

De fant en boks sardiner, en nesten full eske kapteinskjeks, og, i skuffen i skjenken, en tysk pølse i sølvpapir.

«Fest!» sa Rotta, og fant fire flasker øl i kjelleren. Mens de blandet sennep i en eggekopp og la sardiner på kjeks, fortalte Muldvarpen sjenert, så ivrig, om hver eneste gjenstand – hvordan han hadde spart i ukevis for å kjøpe akkurat den rullen, hvordan den sølvkulen hadde vært et kupp på markedet, hvordan skittentøyet alltid var i et hjørne så ingen skulle se det, og hvordan han likte å sette seg på benken i forgården. Han glemte helt å spise. Rotta nikket høytidelig og sa «fantastisk» og «for en idé» med jevne mellomrom. De varmet seg, de spiste, og alt var godt.

Senere den vinteren, da snøen la seg på vindusglassene, kom lyden av barnestemmer under dørstokken. Små feltmus sto ute og sang julesanger med kalde poter og røde neser. Muldvarpen holdt på å løpe ut med en skål småpenger, men Rotta la hånda på skulderen hans. «Vi kan gjøre bedre,» sa han og forsvant ut i snøen. Han kom tilbake med poser og pakker; hvordan han hadde skaffet alt så fort, forsto Muldvarpen aldri.

De bar frem pølser, brød, varme drikker. Små mus ble rørt og glade og sang mer. Muldvarpen kjente sitt lille hus varme opp igjen av latter og damp, og den natten lå han og så i taket lenge etter at lyset var slukket, og forsto at selv en smal gang kunne være rik når den var full av folk.

Så, en sommermorgen langt senere, dunka det hardt på Rottehusets dør. «Tiden er inne!» sa Grevlingen, stor og mørk i døråpningen. «En ny, sterk motorbil er på vei til Paddahallen i dette øyeblikk.» De marsjerte opp.

Der sto et stort rødt beist av en bil. Padda kom ut på trappa i briller, caps, gamasjer og en kjempestor frakk. Han jublet først, men ble stille da han så munnene til vennene. Grevlingen pekte. «Inn!»

De tok ham under armene og bar ham omtrent inn i stua. Grevlingen ba sjåføren dra, «Herren har ombestemt seg.» Så sto Padda foran dem i gangen. «Av med det tullet der!» kommanderte Grevlingen, og Rotta og Muldvarpen måtte holde ham flatt mens de dro av ham alt som luktet motor.

Da han sto der som bare Padda – ikke som motorhelten – ble øynene blankere og stemmen mindre. Grevlingen snakket alvorlig om bøter og brudd på lov, om pengene faren hadde etterlatt som ble brukt opp på smeller, om ryktet blant folk. «Vi er vennene dine. Vi lar ikke vennene våre dumme seg ut forbi et visst punkt. Du har nådd det.» Han førte en slapp Padda ut igjen etter en time. «Han angrer,» sa Grevlingen. «Han lover å aldri røre en motorbil igjen.» Rotta kikket på muldvarpen og hevet øyenbrynene. Var det ikke et lite glimt i øyet der likevel?

«Gjenta hva du sa i røykestuen,» sa Grevlingen. Padda så seg rundt, svelget og blaffet så plutselig opp: «Nei! Jeg angrer ikke! Det var herlig!» «Da får vi bruke makt,» sa Grevlingen rolig.

«Vi blir her. Vi låser deg inne til forstanden kommer på plass.» De bar ham, sprelende og klypende, opp på soverommet, låste, og satte opp vaktlister. Først var Padda umulig, bygde «biler» av stoler og laget forferdelige motorlyder. Så ble han svak og snill – og det var da han var farligst.

En morgen var det Rottas tur å sitte vakt. Padda snakket svakt om sykdom og slutten, og lurte på om Rotta kunne hente lege og advokat. Rotta, som aldri hadde hørt Padda be om advokat, skvatt og låste døren nøye, men løp. Med en gang nøkkelen smalt, var Padda på beina. Han knyttet laken til tau, festet dem i vinduets sprosser, skled lett ned i rosebedet og trasket av gårde med lommer fulle av kontanter og fløyte på leppa.

Han var ikke fri i mange timer før han gjorde det han aller helst ville gjøre. På et vertshus i den lille byen hørte han «Poop-poop» nærme seg. Håret reiste seg på ryggen hans. Bilen svingte inn i gårdsplassen. Padda listet seg ut, gikk rundt den, kjente på håndtaket, og før han riktig rakk å tenke, hadde han sveivet i gang motoren.

Kanskje han bare skulle «se». Noen øyeblikk senere var han langt ute på veien. Det gikk ikke bra.

Det gikk for fort inn i feil, for mykt ut i grøfta. Padda ble stilt for retten.

Dommeren og skriveren regnet strengeste mulige straff: tolv måneder for tyveri, tre år for rasende kjøring, femten år for frekkhet. Rund sum: tjue år. De la ham i lenker, dro ham gjennom torget forbi skolebarn som hoiet, over en vindebro, under et fangeport, opp snirklete trapper og helt inn i det innerste tårnets mørkeste celle. Der ble Padda alene.

Omtrent samtidig, en mild natt, satt Rotta og Muldvarpen i en båt og lot årene hvile. Oterens lille Portly var borte igjen, og denne gangen for lenge. Ottern holdt vakt ved det gamle vadestedet, der han hadde lært gutten å svømme. Rotta og Muldvarpen bestemte seg for å lete oppover elven i nattens lys. Månen steg langsomt og helte sølv over alt, og de søkte busker og hule trær, kanten av grøfter, tørre bekker.

Da natten så etter hvert begynte å bli grå i kanten, satte Rotta seg plutselig opp og lyttet. En tynn og ren piping, vakker som ingenting han hadde hørt før, trakk ham videre.

Muldvarpen hørte bare vinden først, men rodde dit Rotta pekte. Lyden ble klarere. Snart hørte Muldvarpen den også, en lystig, klar fløyte som bølget i lufta og gjorde dem stille inni.

Rotta hadde tårer i øynene. «Dette er sangen min fra drømmene,» hvisket han. Lyden ledet dem helt inn til en øy som lå i en bue av hvitt skum fra demningen. De dro båten opp i gress grønnere enn noe grønt de hadde sett, mellom rognebær og villkirsebær og slåpetorn.

Det ble helt stille. En stor, fredelig ærefrykt sank ned over dem. De falt nesten på kne uten å vite hvorfor. Pipefløyten ble stille, men innkallingen var der likevel. Muldvarpen løftet øynene og så rett inn i øynene på en de hadde møtt i historier og hvisking, men aldri tenkt at de skulle få se.

Horn som buet bakover, øyne milde og strenge, skjegget munn som nesten smilte, sterke muskler under brun pels, en hånd som holdt panfløyten som nettopp hadde falt fra de delte leppene. Og mellom klovene, trygt sovende som om verden alltid hadde vært snill, lå lille Portly.

«Er du redd?» hvisket Muldvarpen. «Redd?

Av ham? Aldri, aldri!» hvisket Rotta, og samtidig skalv han. De knelte og tilba. Så kom solen brått og strålende og blendet dem.

Da de kunne se igjen, var synet borte. Fuglesang fylte lufta. De kjente en mild bris stryke ansiktene, og plutselig gled alt de nettopp hadde sett, ut. Dette var gudens siste og beste gave, for at ikke minnet skulle ligge over alt annet i resten av livene deres. De fant Portly, våknet til gråt og lette etter noe han ikke kunne finne igjen, trøstet ham med løfter om båttur, bar ham til faren, og sto stille med fuktige øyne da Otteren plutselig sto i vannet, helt stiv, og så ham, og spratt frem med et bjeff som bare ren lykke kan lage.

Rotta og Muldvarpen drev nedover igjen. «Jeg er merkelig trøtt,» sa Muldvarpen. «Som om noe stort og vakkert og litt skremmende er over.» «Jeg også,» mumlet Rotta. «Men kroppstrøtt er det ikke. Hør på sivene. Det er musikk, langt borte. Ord i musikken, men jeg fanger dem ikke.» Han forsøkte å gjengi noen ord, om ærefrykt og lek, om hjelpens time, om å glemme. Så sovnet han med et smil.

I den mørke cellen lå Padda og sa de dramatiske setningene han likte best om seg selv. Men gråten tørket ut. Vokteren hadde en datter, god og rettskaffen, glad i små dyr. Hun mast seg til å få ansvaret for Padda. Først kom hun med «bubble-and-squeak» – stekt potet og kål – mellom to tallerkener.

Den duften fylte cellen og lirket liv i Padda. Så te med tykke, varme smørbrød. Padda lot først som han ville dø, så begynte han å fortelle, om Paddahallen, et «selvstendig, bekvemt herresete, delvis fra fjortende århundre, men med moderne innretninger», og om vennen Rotta, Muldvarpen, den mystiske Grevlingen.

Hun hadde vett til å ikke snakke om kjæledyr. En morgen sa hun rett ut at hun hadde en tante som var vaskekone.

Hun og Padda var samme størrelse, omtrent. Padda gjorde seg fornærmet over at noen kunne sammenligne figuren hans med en vaskekones, men han ble stille da hun la frem planen: Tante lot seg overtale av noen blanke pund. Han fikk kjole, forkle og en slitt sort hette, og skulle bindes og knebles etterpå, så hun kunne si at hun var overmannet og fortsatt beholde jobben.

Padda syntes det var riktig dramatisk.

De gjorde alt klart. Vaskekonens bomullskjole ble kneppet. Skautet ble knyttet stramt under haka. «Nå er du tante,» sa jenta, lo litt, men klemte hånda hans hardt. «Rett ned, forbi kjøkken, over gårdsrom, ut porten. Om noen snakker, skravl i vei. Du er enke og alene og har brått dårlig tid.»

Og det var som hun sa. I den kjolen var alle dører åpne. Vakter som egentlig ville på te, pekte ham riktig vei. Han fikk til og med hjelp med å finne rett gang. Ingen spurte sterkt.

Bare viltre bemerkninger som en vaskekone burde svare kjapt på. Padda gjorde så godt han kunne. Plutselig var porten låst bak ham, og natten var frisk og full av muligheter. Han fant jernbanestasjonen ved lyden av maskiner. En togavgang, omtrent hjemover, om en halvtime.

Han stilte seg i kø ved luka. Instinktivt stakk han potene der vestelomma pleide å være.

Bomullskjolen verken hadde eller tillot lommer. Han kjempet med stoffet mens folk bak begynte å kommentere og fleipe. Endelig rev han til side – og fant ingenting.

Han hadde etterlatt alt i cellen. «Jeg er alminnelig kjent her i trakten,» sa han, høflig og ovenfra, «og skal sende beløpet straks i morgen.» Mannen i luka så på ham, lo, ba ham flytte seg. En eldre herre prikket ham med stokken og sa «min gode kvinne». Det var det pinligste Padda hadde hørt.

Han vagget bortover plattformen i knuter og skam. Ved lokomotivet sto føreren med oljekanne. «Hva er i veien?» spurte han vennlig. «Jeg er en stakkars vaskekone som har mistet pengene mine,» hikstet Padda, «og må hjem, ungene vil fryse og leke med fyrstikker.»

Føreren kremtet, så på ham, og nikket. «Sett deg her i førerhuset. Vask noen skjorter for meg, så er vi skuls.» Padda klatret opp, designerte seg selv som både helt og hustru i tankene, og toget rullet ut. Han så åkre, trær, kyr gli forbi, kjente hver meter bringe ham nærmere vennene og penger og alt som var lett.

Han danset nesten av gleden, som forundret føreren. Så ble føreren alvorlig.

Et tog fulgte etter dem, for tett. I månelyset så han halberder og politikøller og sivile pistoler på plattformen bak. «Jeg er ikke en vaskekone,» pep Padda med kullstøv i kragen.

«Jeg er Padda fra Paddahallen. Jeg stjal en bil, men bare litt. De hadde jo ikke bruk for den den timen. Jeg rømte fra fengselet.» Føreren så strengt på ham, sa at Padda var en skurk, men lovte likevel å hjelpe. «En lang tunnel. Når vi er gjennom, bremser jeg. Hopp. Løp til skogs.» Padda gjorde som han fikk beskjed om og tumlet i mørket gjennom en grøft til han følte bark mot ryggen og sovnet i et hulrom i et tre.

Samtidig begynte noe rart å skje med Rotta ved elven. Som om alt pakket seg, fløy bort. Sangfugler var borte, svaler føk høyere. Noe i lufta sa at det var tid for reise. Han streifet på jordene og møtte travle feltmus som bar på kofferter og korn.

«Har dere ikke tid til en rotur?» «Kanskje en annen dag,» svarte de, og det var som en kald stein i magen. Ved osier-sivene satt tre svaler og hvisket om ruter sørover, om fjell og hav og varme. Rotta kjente et nytt streng vibrere inni seg. Han så sørover, forbi åsene som pleide å være kanten av verden.

Plutselig ble alt sørlig viktig. Han la seg i gresset i en grøftekant og dagdrømte om veier gjennom støv og salt. Da kom en annen rotte gående – en sjørotte, mager og smidig, med gullringer i ørene, en sliten blå trøye og lapper på buksa. De snakket, og sjørotta smilte mot markene og elven, men øynene hans så forbi alle jordekanter. Han var fra Konstantinopel, sa han, men egentlig var de foregangne fra nord.

Han var kystrotte, sjelden ute av sikt fra land. Han levde for alt som skjedde når man ankret. Han beskrev øyene i Egeerhavet, templene hvor man sov under stjerner, den blå natten ved Venezia med musikk over kanalene, Palermo med vennene og åkrene oppover i Sicilia, Sardinia, Korsika, vinfat som ble lastet over rekka og trillet opp en bratt gate, Marseilles, og videre til Spania, Lisboa, Porto, Bordeaux, hele vestlandet av England – Cornwall, Devon – opp Kanalen, og så en liten grå havneby klamret til en skrent, døråpninger som så rett ned på vann spekket med malingflekker og fisk som hoppet.

«Når alt er klart, og ankerkjede synger, og seil heises et etter et, og baugen peker sør, da står du der også, min venn. Ta eventyret nå, før øyeblikket går forbi. Lukk døren bak deg, og du er i en ny verden.» Rotta satt helt stille, øynene ble striper av grått, og da han reiste seg og gikk hjem, pakket han nesten uten å vite det en liten veske. Da Muldvarpen kom inn, sto Rotta med stokken i hånda.

«Jeg går sørover,» mumlet han. «Til havet. Med de andre.» Muldvarpen så at det ikke var hans venn som så på ham akkurat da.

Han grep ham og holdt ham fast.

Rotta kjempet litt, så knakk kampen i ham. Han satte seg, ristet og gikk over i tørre hulk. Muldvarpen låste døren, gjemte veska, og ventet. Til slutt sov Rotta. Da han våknet, var øynene hans mørkebrune igjen, men han var slapp.

Muldvarpen snakket om slåttekarer og vogner, runde månelys over nakne åkre, rødende epler og bruning av nøtter, syltetøyglass og vinterkvelder med te. Rotta satt opp, fikk glød i blikket, og Muldvarpen ga ham papir og blyant. «Skriv et dikt heller.» Om kvelden satt Rotta og suget blyant og skrev.

Lengselen fant en kanal ut som ikke krevde at han dro.

Så våknet Padda i treet, stiv og kald, men kjente med et hopp i hjertet at han var fri. Fri! Solen var snill igjen. Veien glitret. Men veien sa ikke hvor.

Det gjorde kanalen som plutselig snorket ved siden av. En hest kom med våt line, og en båt gled på siden med en stor kvinne i linbonnett i styrehuset. Padda – fortsatt i kjole – spilte raskt opp en historie om en gift datter i nød i nærheten av Paddahallen. «Jeg skal den veien,» sa kvinnen.

«Hopp om bord, mor.»

Padda smøg seg opp, smilte med alle tenner. Hun spurte om vaskeriet hans, hvordan han la tøyet i bløt, hvor mange arbeidere han hadde. Padda skravlet om tjuetyve jenter og en lidenskap for vask. «Da har du ingenting imot å ta mitt, siden du står der og kjeder deg,» sa hun. Han ba heller om å få styre, men hun holdt fast.

Han fikk stamp og såpe. Etter en halvtime var såpa borte for femtiende gang, ryggen i brann, og ingenting ble renere.

Kvinnen lo så tårene rant. «Jeg har sett nok. Du er en humbug.

Du har aldri vasket et tørkle.» Padda sprakk. «Jeg er en Padda! En kjent og ansett Padda! Jeg lar meg ikke le av en simpel—» Hun dro opp hetten hans, kikket på ham, og sa: «En stygg, klam padde! I min rene båt!» Hun grep ham som en vektstang, en pote i hver ende, og slengte ham rett i kanalen.

Han vagget opp på land, blafrende våt kjole rundt leggene, ristet vann og skam av seg, og løp etter båten, besatt av hevn. Han løsnet hesten og hoppet opp på den, fikk den i ambisjoner med hælene. Båten grunnstøtte, og kvinnen sto og ropte. «Samme vise har jeg hørt før!» lo Padda, nå med ny plan.

Hesten slakket snart av, bet litt her og der, og stoppet ved et lite sigøynerleir på en lynghei. En gryte over ilden sendte opp en lukt som gikk rett i magen. En mann på en bøtte spurte: «Selger du den hesten?» Padda ristet på hodet med en gang, men begynte å forhandle. Mannen bød en shilling pr.

bein. Padda regnet og skrudde prisen opp til seks shilling og seks pence og så mye frokost som fikk plass på en tallerken. Det ble godkjent. Padda spiste alt som luktet av fugl, hare, høne, og alt mulig annet. Han sa høflig og sørget over hesten på sin måte, stappet pengene i kjolen og gikk stolt videre.

Sola skinte, klærne tørket, han hadde penger, og best av alt: et skikkelig måltid i magen. Han ble så høy på seg selv at han diktet en sang om Padda, den store, den smarte. Han sang høylytt om hvordan verden hadde hatt store helter, men ingen som ham.

Han var fortsatt i den sangen da en motorbil nærmet seg. En prikk, en prikk med lyd, så en rød fornærmelse. «Mine brødre av hjulet!» ropte han og ville vinke dem inn, fortelle en historie og kanskje få skyss – helt til han kjente igjen bilen. Det var den han hadde stjålet fra Den Røde Løve den skjebnedagen.

Han sank rett ned i veien. Bilfolket stoppet, så en stakkars vaskekone og løftet «henne» omsorgsfullt inn i bilen. Da han skjønte at de ikke kjente ham igjen, fikk han mot. «Kan jeg sitte foran, ved sjåføren? Litt luft,» hvisket han.

Han fikk lov. Og etter noen minutter kjente den gamle dragningen i hendene.

«Snilleste herr, kan jeg få prøve litt? Det ser så enkelt og interessant ut,» ba han. «La henne!»

sa en av herrene imponert. Padda tok rattet, startet forsiktig, roste «vaskekonens» ferdigheter høyt, og lot så farten krype opp. «Pass på, vaskekone!» ropte de bak. Noe i det gjorde ham sint.

Han trykket gassen ned og dyttet sjåføren mykt unna med albuen. «Vaskekone, sa du? Ho-ho! Jeg er Padda, biltyven, fangeplyndreren! Nå skal dere se hva kjøring er!»

I panikk kastet de seg over ham, glemte å bremse, og med ett sving grep bilen grøfta, traff et gjerde, og gjorde et stort hopp rett ut i en gårdsdam. Vann sprutet.

Padda fløy som en svale og landet uskadd i graset på jordet innenfor. Han så bilen synke, herrene vasse og kave. Han reiste seg og lo, og løp.

Han spratt over hekker, krysset grøfter, helt til han måtte gå og le lavt for seg selv. «Hvem lurte dem til å gi skyss?» sang han. «Hvem kjørte dem i dammen? Padda!»

Da hørte han rop bak seg igjen, så en sjåfør og to politimenn komme mot ham. «For en dust!» gispet han, og styrtet av gårde. Han løp for livet, og så ikke at bakken under ham sluttet. Han løp rett ut i elven.

Vannet tok ham. Han kom opp og tok noen siv, men de glapp. «Hvis jeg noen gang—» rakk han å si, før han gikk under igjen. Da kjente han en liten brun pote i nakken. «Se her, da, gamle venn.»

Rotta dro ham opp og inn i gangen hjemme. Vann rant fra vesten, gjørme hang i ører og på knær. Men Padda smilte bredt. «Å, Rotta, hvilke tider jeg har gjennomlevd! Forfølgelser og list og briljante forkledninger!»

Rotta var ikke imponert. Han pekte opp trappen. «Først bad. Av med den vaskekjolen. Orden på deg.

Så spiser vi, og så forteller du, og så hører du på noe viktig.» Padda gjorde som han fikk beskjed om.

Etterpå fortalte han i timevis. Rotta så alvorlig ut. «Ser du ikke hva du har vært?

Lenket. Fange. Jaga. Ledd av. Kvinne som kastet deg i vannet.

For hva? Fordi du måtte stjele en bil.» Padda svelget, og denne gangen prøvde han å være lydig. «Jeg drar rolig hjem og lever stille,» sa han. «Hjem?»

ropte Rotta. «Har du ikke hørt?» Padda ble hvit rundt øynene. Rotta forklarte: røyskatter og snikere fra Skogen hadde tatt Paddahallen. På en stormnatt kom de med børser.

Grevlingen og Muldvarpen, som hadde vært der og passet på, ble tatt på senga, fikk juling og ble kastet ut i regnet. Siden hadde villdyrene bodd i hallen, spist av Paddas mat, drukket av kjellerne, laget stygge sanger om ham.

Padda grep en stokk og marsjerte ut. Nesten med en gang fløy en kule over hodet hans ved porten; en lang røyskatt med børse hadde ligget i skjul. Han rømte tilbake.

Litt etter prøvde han med båt under hagebroen. En stein kom susende og knuste hull i bunnen. Båten sank. «Hodet ditt neste gang!» lo to røyskatter fra broen. Padda kavet til land, gjennomvåt igjen, og kom hjem til Rotta rådvill. Nå ga han seg. «Jeg skal ikke gjøre noe mer uten råd,» sa han, stille. Rotta nikket alvorlig. «Da venter vi på Grevlingen og Muldvarpen.»

Midt i suppa dunket det i døra. Grevlingen kom, tung av søle og spiss i blikket, og etter ham, litt senere, Muldvarpen, bustete og med halm i pelsen. «Velkommen hjem,» sa Grevlingen til Padda, og snudde ryggen for å spise kald pai. Muldvarpen begynte straks å rose Padda for flukten. Rotta rynket pannen; for sent – Padda blåste seg allerede opp.

Han dro nevne opp av lomma for å vise hva han hadde tjent på hestehandel. «Nok!» sa Rotta. «Vi må være skikkelige og planlegge.» De snakket i munnen på hverandre, til Grevlingen raslet avtalene i stykker med stemmen sin.

«Stille! Vi stormer ikke huset. De har vakter, og vakter i Skogen er skikkelige. Men jeg har en hemmelighet. Det finnes en undergang fra elvebredden, rett opp i Paddahallen.»

Padda fnyste. «Jeg kjenner hvert hjørne—» «Din far viste meg selv,» sa Grevlingen tørt. «Han ba meg la være å si det til deg, for du snakket for mye. Han sa jeg skulle spare det til en dag som denne.» Padda ble litt liten, men øynene skinnende.

«Hvordan hjelper det oss?» «Oteren, utkledd som feier, har snappet nyheter hjemme hos dem.

I morgen er det bursdag for Hovedrøyskatten. Det blir stor bankett. Alle er i spisesalen, ubevæpnet.

De stoler helt på vaktene. Under gangen kommer vi opp i butlerens spiskammer, vegg i vegg med salen. Vi tager stokkene. Vi rusjer inn. Vi banker dem ut.» Padda løp rundt i glede. Grevlingen ga ham et skarpt blikk. «Men du sier ingenting om dette til sjela. Vi går i kveld mens de spiser mest.»

Dagen etter hadde Rotta allerede lagt frem fire små hauger med utstyr: stokker, sabel for Rotta i tilfelle, noen pistoler Rotta uansett mente var lurt å ha, selv om Grevlingen sa at stokker var nok. Padda øvde seg foran speil på hvordan han skulle lære de andre «en ting eller to», og Rotta rettet ham: «Du skal lære dem, ikke ‘lærne 'em’.»

Grevlingen sukket over språkpolitiet. Muldvarpen var borte en stund og kom tilbake med misbillig gledesblikk. Han hadde funnet vaskekjolen Padda kom hjem i, kledd seg ut, trippet frem til Paddahallen og spurt om det var behov for vask.

Vaktene sa nei. Han lot da et lite rykte falle om at datteren hans vasket for Grevlingen, og at hundre sinte grevlinger med rifler kom til å angripe i natt, og seks båter fulle av rotter med pistoler skulle skyte fra elven, og et utvalgt korps padder skulle— Grevlingen smilte for første gang den dagen. «Vel gjort. La dem sitte og skjelve.»

Solen gikk ned. De snek seg til det hemmelige lokket ved elven, dro det til side, og gikk i ett etter en i mørket. Muldvarpen bakerst, Grevlingen først. Lukt av fukt, jord som har hvilt lenge, rotterøtter og gammel mur. De nådde opp i et lite rom; gjennom sprekker hørte de brøl og latter fra spisesalen.

«Klar?» hvisket Grevlingen. De grep stokkene. Grevlingen åpnet døren inn til spiskammeret lydløst, pekte, og de stilte seg på rekke i døråpningen mot salen. Hundre røyskatter og snikere sang frekke sanger om Padda, drakk og trampet.

Grevlingen ga tegn. Som ett dyr veltet de fire inn og ropte «Utenpå!

Utenpå!» Stokker slo i bord og rygger. Rotta var rask, Muldvarpen et overraskende hogg, Padda hoppet og smilte mens han slo.

Røyskattene tumlet over hverandre for å komme seg ut. På fem minutter var salen tom. «Lås!» ropte Grevlingen. «Ubevæpnede mot unge med våpen – det skulle tatt seg ut.»

Han låste. Rotta løp for å rope på hushjelper og stabile naboer; Muldvarpen løsnet knuter og bandt lette sår, satte rent sengetøy på senger, fant til og med tid til å rydde askebegre og rett opp stoler, for slik var han laget.

Senere den kvelden, mett og med huset fullt av venner som hadde strømmet til, ble Padda rastløs. Han skrev på invitasjoner til bankett, og på baksiden en plan for kvelden der det sto «Tale av Padda» mange ganger, og «Sang av Padda», og underemner som «Vårt fengselssystem» og «Tilbake til landet». Grevlingen og Rotta skjønte hva han drev med, stoppet den våte røyskatten som Padda hadde sendt ut med bunken, konfiskerte alt, og ba Muldvarpen skrive nye, enkle invitasjoner.

Dagen etter, rett før gjestene kom, dro de Padda unna i røykerommet. «Ingen taler. Ingen sanger,» sa Rotta, med myk og bestemt stemme. Padda ble trist helt inn i kinnene. «Kanskje én liten sang?»

pep han. «Ikke én,» sa Rotta, og det kostet ham mer enn han ville si. Padda snudde seg bort, og gikk ut med papirlommetørkle foran ansiktet. Da han var alene på rommet, låste han døren, satte stoler i halvsirkel, sto foran dem, bukket, kremtet, og sang høyt og inderlig for publikum som bare han så: «Padda—kom—hjem! Det ble leven i salene og skriking i fjøset, det ble smell i vinduene og dør som gikk i stykker, da Padda—kom—hjem!»

Han sang den to ganger, pustet tungt, strøk håret vannrett med en våt børste, låste opp og gikk ned. I stua var alle dyrene kommet. De gratulerte. Otteren prøvde å dra ham rundt i triumf, men Padda takket bare stille.

«Grevlingen var hjernen.

Rotta og Muldvarpen tok støtet. Jeg var bare i rekkene,» sa han beskjedent, og munnene sto åpne. Noen banket i bordet og ropte på tale. Padda smilte mildt, ristet på hodet, og spurte heller høflig hvordan det sto til med tante på nordsiden og småmusene i skrenten og alle dem som ikke hadde fått lov til å være med på kvelden. Han presset delikatesser på dem rundt seg, pratet litt om været, og nektet alle fristelser. En forvandlet Padda. Rotta og Grevlingen så på hverandre og så at det hadde virket: alt maset var ikke bortkastet.

Senere sendte Padda en fin gullkjede med medaillon med perler til fangevokterens datter, med et brev som selv Grevlingen sa var både beskjedent og takknemlig. Lokomotivføreren fikk det han skulle ha, med mer til. Selv priste Padda seg lykkelig over ikke å måtte oppsøke vaske­kvinnen igjen, men Grevlingen insisterte: det skulle gjøre godt. Lokale verdsettelsesfolk sa at prisen Padda hadde fått av sigøyneren, stemte sånn omtrent.

En kveld på en sommerkveld gikk de alle fire en tur i Skogen.

De ble hilset ærefullt av dem som bodde der nå. Mødre dro ungene sine frem i hullåpningene og pekte: «Se, der går den store Herr Padda, og det der er den modige Vannrotta, og bortenfor kommer berømte Herr Muldvarp, han far ofte forteller om!» Hvis ungene var vanskelige, hjalp det alltid å hviske «Ellers kommer Grevlingen!» Det var urettferdig mot Grevlingen, som likte barn, men det virket.

Etter at de fikk tilbake huset, var det fortsatt ting å ordne. Padda skjønte det da han kom altfor sent ned til frokost neste morgen, og fant bare eggeskall, seigt ristet brød og nesten tom kanne. Han så Muldvarpen og Rotta le på plenen. Grevlingen ba ham skrive invitasjoner hele formiddagen, og Padda protesterte høylytt, men fulgte ordre, selv om han helte på med «Jeg vil bare ofre meg for dere, kjære venner!»

Der og da begynte han å gjøre det Grevlingen hadde bedt ham om i flere måneder: å holde igjen. Sporet av gamle vaner glødet fortsatt i ham. Han skrev hemmelige ekstralinjer i invitasjonene. Grevlingen og Rotta grep ham i tide. Det ble ingen taler. Men i sine egne fire vegger var Padda fortsatt Padda. Han sang for stolene, og det var kanskje best slik.

Da alt roet seg, falt dagene på plass igjen. Rotta skrev dikt om sivene, Muldvarpen pusset messingknottene i Paddahallen og klødde seg lykkelig over nakken når han så gullfiskskålen i Muldvarp­enden stå ren. Grevlingen luntet mellom skygger på bredden og inn i huler uten å lage lyd og kom tilbake med en bolle sopp. Oteren satt med Portly på fanget ved vadestedet og fortalte eventyr som sang uten å finnes i munn.

Om kvelden kunne de høre endene mumle sin vise mens de snudde seg med hodene nedi og halene opp.

De kunne høre, om de holdt pusten, at elven snakket forevig. Og når de satt ved ilden og delte mat, la de merke til at blikkene deres var mykere for hverandre, som om de alltid husket det at noen dro en pote i nakken på deg da du trodde du skulle drukne eller gikk ut med lykt for å hente deg hjem fra mørket.

For det var det som holdt dem sammen: ikke bare banketter og seire, men fare og å stå i ring rundt en venn som ligger i grøfta og sier han er ferdig, og å gå ut i natten når en liten en er borte, og la en låvedør stå på gløtt for dem som trenger varme. Grevlingen hadde sagt det best, kanskje.

Mennesker kom og bygde, dro og glemte, men vennskapet og undergrunnen og elven ble igjen. Og da høsten igjen strakte seg ut med kald, blå pust, og noen sveler ropte høyere oppe enn vanlig, og en sjørottestemme et sted langt borte kanskje fremdeles sang om havner og lamper, kunne Rotta le og sitte dypere i stolen og skrive ordene han egentlig mente: at noen steder er små og noen er blå og vidåpne, og begge er hjem når du er der med de rette.

Og Padda – vel, når han var helt alene, hørte kanskje stolene hans av og til en svak sang, om trompeter og kanon og motorer som tuter, men når døren gikk opp og venner kom inn, sa han bare «ikke i kveld» og rakte frem fatet med noe godt. Det var slik han til slutt vant sin største seier.