Siddhartha연령 맞춤판

Siddhartha vokste opp som sønn av en brahman, og alle som kjente ham var stolte og glade. Han var vakker og sterk, han lærte raskt, og allerede som gutt deltok han i de hellige samtalene med de vise i byen. Faren hans var en berømt brahman.

Moren hans sang gamle sanger for ham om kvelden, mens lampen brant stille og myk. Vennen hans, Govinda, elsket ham og fulgte ham overalt. De var som to trær som vokste side om side.

Hver dag badet de i elven, sa vers fra de hellige tekstene, og hjalp til ved ofringene. Siddhartha kunne snart de fleste tekstene utenat, og hans klokskap spredte seg som en mild vind gjennom gatene. Folk snakket om ham på markedet og hvisket ved brønnen: Se, der går brahman-sønnen. Som en daggryfugl er han, sa noen. Som en klar kilde, sa andre.

Likevel var det noe som ikke slapp taket i ham. Inni ham vokste det en uro han ikke klarte å dempe. Han var glad i faren, lo sammen med Govinda og gjorde alt en brahman-sønn skulle gjøre. Han kunne lede en bønn, bære ildfatet og puste ritmenes pust. Men likevel hvisket en stille stemme inne i ham, et sted dypere enn pusten, dypere enn ordene: Er dette alt?

Hvis Atman, det innerste i hvert menneske, er den sanne kilden til all visdom, hvorfor ble den aldri helt levende i ham? Hvorfor var det alltid som om han sto ved kanten av en innsjø og så vannet glimre, men aldri ble våt? Hvorfor måtte de vaske bort synder hver dag og be gudene om hjelp, hvis den store sannheten allerede fantes i hjertet

deres? Mange av versene sa: Din sjel er hele verden. Han hadde selv sunget dem. Men alle rundt ham virket alltid tørste, som om de måtte drikke på nytt av de samme brønnene hver dag. Hvor fantes det et menneske som virkelig levde i ro og fred, som ikke trengte å fylle på mer visdom, men som var kilden selv? Han la øret mot hjertet sitt om kvelden og lyttet. Der inne var noe som banket urolig. Noe som manglet. Noe som kalte. Ofte satt Siddhartha under et stort banyantre sammen med Govinda. Treets røtter hang som søyler ned fra grenene. Solen tegnet flekker på bakken. De sa ord fra de gamle tekstene høyt for hverandre: Om er buen, sjelen er pilen, Brahman er målet. Siddhartha prøvde å gjøre disse ordene til virkelighet inne i seg selv. Han kunne sitte helt stille, så stille at det nesten så ut som han ikke pustet. Han holdt hendene rolig. Han lot blikket hvile på et blad som ikke rørte seg. Da følte han seg som en pil som fløy mot målet. En stund var han bare flyt. Bare retning. Bare stillhet. Men når meditasjonen var over, når fuglene begynte å rope til hverandre igjen, når støvet i solstrålen danset videre, kom tørsten tilbake, like sterk som før. Han gikk hjem, og føttene var tunge. Han smilte, men det var et smil som ikke traff helt inn i øynene. En dag kom tre asketer til byen. De ble kalt samanaer, og de var magre som pinner, med skuldre fulle av arr og føtter som var harde som tre. Solen hadde tørket dem. Regnet hadde slått på dem.

De hadde gitt bort alt og levde bare for å finne sannheten. Klærne deres hang i filler, og de hadde et blikk som om de hadde sett forbi alt det vanlige, som om de kjente veien bak fjellet der alle andre snudde.

Noe i Siddhartha våknet da han så dem. Ikke som en tanke som sier: Dette må du gjøre. Mer som et hjerteslag som svarer: Der. Der borte.

Om kvelden sa han rolig til Govinda: I morgen tidlig går jeg til samanaene. Jeg vil bli som dem. Govinda ble blek. Vil faren din la deg gå? spurte han.

Siddhartha så på ham med et blikk som allerede var et annet sted. Det var som når en fugl står på kanten av en grein og vinden løfter fjærene. I morgen tidlig begynner jeg samanaenes liv, sa han. Ordene var en dør som lukket seg bak ham.

Han gikk inn der faren satt på en matte av gress og ble stående bak ham uten å si noe. Han ventet til faren merket at han var der. Flammen på oljelampen slo litt, og en mygg sirklet.

Far, sa han til slutt, jeg ønsker å forlate huset i morgen og gå til asketene. Faren svarte ikke. Han satt urørlig så lenge at stjernene rakk å flytte seg over vinduet.

Natten pustet langsomt. Sønnen sto like stille. Han kjente blodet i hælene.

Til slutt sa faren med en stemme som prøvde å være hard og rolig på én gang: Jeg vil ikke høre dette ønsket igjen. Hva venter du på? Siddhartha svarte stille: Du vet hva.

Faren reiste seg og gikk ut. Gikk tilbake. Gikk ut igjen. Hver

gang sto sønnen der, med armene i kors, uten å røre seg. En hel natt var de to fanget i den samme stillheten. Da natten nesten var over og Siddharthas knær begynte å skjelve, forsto faren at sønnen allerede var på vei bort fra ham.

Han sukket tungt, et sukk som hadde både kjærlighet og sorg og stolthet i seg, og sa: Gå inn i skogen og bli en samana. Når du finner salighet, kom tilbake og lær meg. Hvis du blir skuffet, kom tilbake og la oss ofre sammen igjen. Han la hånden på sønnens skulder, og det var både et farvel og en velsignelse, som en varm kappe over kald hud.

Ved daggry møtte Siddhartha Govinda ved det siste huset i byen. Morgendisen lå lavt. En hund bjeffet søvnig. Du kom, sa Siddhartha. Jeg kom, svarte Govinda, og det var enkelt sagt, men det betydde: Jeg går med deg, enda jeg er redd.

Samme kveld sluttet de seg til de magre mennene og ble tatt imot som samanaer. Siddhartha ga bort alle klærne sine og gikk med bare et enkelt tøystykke rundt livet og en slitt kappe over skuldrene. Han spiste bare én gang om dagen, og noen ganger fastet han i femten dager eller tjueåtte dager.

Han sto barbeint i den brennende solen og i den kalde regnet, og han lærte seg å ikke kjenne verken tørst eller kulde. Han krøp gjennom tornebusker til blodet rant og kjente det ikke svi lenger.

Han lærte å puste så sakte at hjertet ble stille som en fugl som hviler. Han lærte å bøye viljen sin som man bøyer en bue, sakte og uten

brå bevegelser. Han trente hodet og sjelen sin på underlige måter.

Han lot sjelen gli inn i en hegre, fløy over skoger og fjell, kjente hegrens sult og hegrens lengsel etter grunne vann og lyse fisker, og døde slik hegren dør. Han lot sjelen gli inn i en død sjakal som lå ved elvebredden, stinkende og råtnende, og ble revet i stykker av hyener til det bare var knokler igjen, og videre til støv som blåste bort i vinden. Han kjente smaken av blod, lukten av jord, og likevel var han ikke mer redd. Så vendte sjelen hans tilbake til kroppen. Den hadde smakt forvandlingens rus, og den løftet seg igjen for å slippe fri.

Han ble som en gutt som leker med en dør som kan åpnes og lukkes: Ut. Inn. Ut igjen. Siddhartha ble dyktigere og dyktigere til å forlate seg selv, og like dyktig til å vende tilbake.

Men etter hver flukt var han igjen Siddhartha, og igjen kjente han den samme tørsten. Tørsten satt der, stille og våken, som en hund som ikke lar døra være.

En dag da de gikk gjennom en landsby for å be om mat, spurte Siddhartha Govinda: Tror du vi nærmer oss målet? Govinda svarte trofast: Du vil bli en stor samana en dag. Du går raskere enn oss andre.

Vi ser det. Siddhartha ristet stille på hodet. Det jeg har lært her, kunne jeg ha lært raskere andre steder. I et vertshus kunne jeg ha lært å bli bedøvet og slippe unna meg selv for en stund, slik en vognmann gjør når han drikker risvin. Våre øvelser er også en flukt, en bedøvelse, bare

en annen sort. Govinda protesterte og så på ham som om han ville holde ham igjen: En dranker kommer tilbake og er ikke blitt klokere. En samana stiger oppover. Da smilte Siddhartha og sa at uansett hvor mange trinn de klatret, var de like langt fra målet som et ufødt barn er fra verden. Han brukte ikke ord for å såre, bare for å peke. Han tvilte på at noen av dem virkelig ville nå nirvana. Ordene falt stille mellom dem som frø, og ingen av dem visste ennå hva som ville vokse. Så begynte et rykte å spre seg mellom trærne og gjennom byene. Det gikk fra munn til munn som en sommervind: Gotama, den opplyste Buddha, vandret rundt og lærte folk å stoppe lidelsen. Han hadde nådd det høyeste. Han gikk med en gul kappe og en gammel skål i hånden, men ansiktet hans lyste av en fred som ingen kunne forklare. Noen sa at han gjorde mirakler. Andre sa at han var en forfører. Ryktene ble som en sykdom som spredte seg, og mange unge mennesker kjente en sår lengsel i brystet. De sov mindre. De så lenger etter skyenes form. Også Govinda kjente den. En kveld spurte han Siddhartha, nesten hviskende, som om han ba om lov: Skal ikke vi også gå for å høre ham? Siddhartha var ikke lenger en som løp etter lærere. Men han så at dette ryktet allerede hadde gitt dem noe. Det hadde kalt dem bort fra samanaene. Noen kall er som fuglesang: de kan ikke oversees. Neste dag gikk de til den eldste samanaen for å si takk og farvel. Den gamle mannen ble

rasende og skrek stygge ord. Han skjelte og ropte som en som plutselig hadde blitt redd. Govinda skvatt og ble redd han også, men Siddhartha sto helt rolig og så den gamle inn i øynene. Blikket hans var som en stille hånd som la seg på en urolig panne. Ordene til den gamle døde bort i luften, som om de ikke fant jord å falle på, og han måtte bøye seg og mumle et farvel.

Da de gikk, sa Govinda lavt: Du har lært mer her enn jeg visste. Kanskje kunne du snart gå på vannet. Siddhartha lo og sa at han ikke hadde lyst til å lære slike kunster. Han hadde lyst til å lære noe som ikke forsvant når øvelsen var over.

De kom til byen Savathi og den grønne lunden som het Jetavana. En rik mann hadde gitt lunden til Buddha og hans disipler. Folk sa at trærne der var grønnere, luften stillere.

Da morgenen kom, gikk Siddhartha og Govinda inn dit sammen med mange andre. Overalt satt munker i gule kapper. Noen mediterte, noen snakket stille sammen, og noen gikk ut for å samle mat i skålene sine.

Siddhartha så en helt vanlig mann i gul kappe nærme seg. Han gikk som alle andre og så ned i bakken, men i ansiktet hans, i måten han gikk på, i hånden som dinglet rolig ved siden, var det noe som ingen av de andre hadde. Det var fullstendig ro. Ikke noe jag, ikke noe spill, ikke noe mas. Det var som om hvert steg hans falt på riktig sted av seg selv.

Det er Buddha, hvisket Siddhartha. Govinda så nøye, og

han forsto også. Hjertet slo fortere. Han kjente skam og glede og håp på en gang.

Om kvelden talte Buddha til dem alle. Han talte om lidelsen, om hvor lidelsen kommer fra, hvordan den kan forsvinne, og hvilken vei som fører dit. Han snakket klart og fredelig, som en elv som renner stille. Ordene hans var ikke skarpe, men de skar gjennom uklare tanker.

Han fortalte om de fire edle sannhetene og den åttedelte veien. Han brukte ikke store gester. Han bare var der, hel. Mange mennesker trådte frem og sa at de ville følge ham.

Også Govinda gikk frem. Siddhartha klemte hånden hans og sa: Gå din egen vei nå, min venn. Jeg ønsker deg at du skal finne det du søker. Govinda gråt, for han forsto at veiene deres skulle skilles.

De hadde delt brød, delt vann, delt drømmer. Nå delte de også et farvel. Men han bøyde hodet og ble Buddhas disippel.

Neste morgen møtte Siddhartha Buddha selv i lunden. Han bøyde seg lavt og spurte om han kunne få si sin mening. Læreren smilte og nikket. Han hadde et smil som ikke krevde noe.

Jeg har hørt deg og beundrer læren din, sa Siddhartha. Den er klar som en kjede av årsaker og virkninger. Men i ett punkt synes kjeden brutt: frelsen, det å gå ut av verden, står som et brudd. Tilgi meg at jeg sier dette. Buddha svarte rolig at læren ikke er en mening som skal forklare alt, men en vei ut av lidelsen.

La diskusjonene være, sa han, for de leder lett inn i kratt av meninger. Siddhartha sa at han ikke tvilte på at Buddha

var opplyst. Han så det i hvert minste trekk ved ham, i måten han holdt kroppen på, i blikket som ikke klamret seg.

Men han sa også at ingen kan bli fri bare ved å høre en lære. Buddha selv ble ikke opplyst av å høre ord fra andre. Han fant det selv.

Derfor ville også Siddhartha lete selv. Han måtte finne det på sin egen måte, eller feile på sin egen måte.

Buddha smilte stille og advarte ham vennlig mot for mye visdom. Vær varsom med stolte tanker, sa han, og likevel var det som om han ga ham en stille velsignelse til ferden. Så gikk han, og smilet hans ble hos Siddhartha som et varmt minne.

Siddhartha gikk alene ut av lunden. Vinden føltes annerledes. Han kjente jorden under føttene og tenkte: Jeg kommer ikke fra noen og går ikke til noen.

Jeg går med meg selv. Han innså at han hele tiden hadde prøvd å flykte fra seg selv. Nå ville han endelig leve sammen med seg selv, ikke løpe fra seg selv lenger.

Han så opp og rundt seg som om han så verden for første gang. Himmelen var blå, elven var bare en elv, skogen var bare en skog. Et blad var et blad. En stein var en stein.

Det var ikke lenger noe slør mellom ham og alt det andre. Fargene trengte ikke å forklares bort eller tolkes om til noe annet. Alt var der, og i det som var – i det blå, det grønne, det gule, i vannet som rant, i jorden som luktet – fantes også det guddommelige, uten at man måtte dra det ut

et annet sted. Han smilte av hvor døv han hadde vært. Han hadde jaktet på mening og samtidig foraktet selve tegnene, bokstavene i verdens bok. Men slik leser ingen en bok. Man må elske bokstavene også. Man må stryke fingeren over dem, stave dem, la dem gløde. Så måtte han begynne på nytt. Som et barn. Han gikk lenge. Han var glad og pustet inn duftene. Han kjente røkelsens minner forsvinne fra klærne og jordens lukt komme inn i huden. Han så apene leke høyt oppe i trærne. Han så en hannsau følge etter en hunnsau og forstod uten ord hva som skjedde. Han så fisk jage hverandre i vannet og seile forbi som sølvglimt mellom sivet. Han hørte barn le bak en mur. En due tok av fra veien, og fjærene blinket. Om natten drømte han at Govinda sto foran ham i gul kappe og så trist ut. Siddhartha dro ham inntil seg og kysset ham. Da var det plutselig ikke Govinda lenger, men en kvinne, og et fullt bryst gled frem under kjolen hennes. Han drakk av det som fra en kilde. Melken var søt og sterk og smakte av sol og skog, av dyr og blomster, av regn som slår på varm jord, av all glede i verden. Han ble beruset og drømte videre, og da han våknet, var han varm i kroppen og litt redd for sin egen lengsel. Ved en elv kom han til en liten stråhytte der en fergemann bodde. Han ba om å bli satt over. Elven glitret rødt i morgenlyset, som en lang, levende slange. Jeg elsker denne elven, sa fergemannen. Den har lært meg mye. Alt

kommer tilbake. Han ville ikke ha betaling. Smilende sa han at også Siddhartha en dag ville komme tilbake hit. Ordene landet lett.

Siddhartha gikk videre og kom til en landsby. En ung kvinne vasket klær ved bekken og fleipet med ham. Med en bevegelse av foten sin lokket hun ham til lek.

Et øyeblikk kjente han blodet bli varmt, som en plutselig vind som velter over et kornåker. Han kysset brystet hennes. Men i samme sekund sa en stemme inne i ham: Nei. Smilet hennes ble annerledes, som når en dør lukker seg mykt, og han gikk videre med et vennlig klapp på kinnet hennes.

Han skammet seg ikke. Han bare forsto: Veien min ligger et annet sted.

Han nådde byen, og ved porten ble en vakker kvinne båret på røde puter under et fargerikt tak. Huden hennes var glatt og myk, munnen rød som en nyåpnet fiken, øynene mørke og kloke som et dypere vann. Han bøyde seg for henne. Hun smilte, og smilet hennes var både lek og budskap, og så forsvant hun inn i en lund.

Han spurte folk hvem hun var. Kamala, sa de, den berømte. En dronning i kjærlighetens kunst.

Da gikk Siddhartha til elven og vasket seg, lot en barberer barbere skjegget hans og olje håret. Han kjente hvor godt det var å bli berørt. Så gikk han til lunden der Kamala bodde.

Han ble ført inn i et lysthus der hun lå på en sofa og så på ham med en munter munn, som om hun alltid hadde tid, og likevel aldri hadde det. Var det ikke du som sto og hilste i går? spurte hun. Han

nikket og sa: Jeg vil lære av deg, Kamala. Du er den første kvinnen jeg ser rett i øynene. Vær min lærer i kjærlighet. Hun lo høyt. Lyden var som glassperler som triller. Aldri før har en samana fra skogen kommet for å lære dette, sa hun. Mange unge menn kommer, men med fine klær og sko, parfymert hår og penger i pungen. Du har ingenting av dette. Siddhartha smilte. Jeg kan tenke, sa han. Jeg kan vente. Jeg kan faste. Jeg kan også skrive dikt. Han sa noen linjer han fant på der og da, en liten lek med ord som smakte av moden frukt og sol i bladverket. Kamala klappet i hendene, og som takk kysset hun ham, kort og sikkert, så han kjente hvor dyktig hun var. En kort berøring, og likevel var hele verden med. Få deg klær, sko og penger, sa Kamala. Jeg liker gaver. Jeg liker også duft. Jeg er ikke redd for samanaer. Kjærlighet kan tigges, kan kjøpes, kan gis, kan finnes, men den kan ikke stjeles. Hvordan skal jeg skaffe dette? spurte han. Gjør det du kan, svarte hun. Finn et arbeid og ta betaling. Hun sendte ham til Kamaswami, byens rikeste kjøpmann, og sa: Vær høflig, men ikke som en tjener. Du skal være hans like, ellers liker jeg det ikke. Hun så på ham med et blikk som sa: Hvis du glir, faller du. Hvis du står, står du. Det er ditt valg. Kamaswami var en glatt mann med en smal munn. Fingrene hans var rene. Øynene regnet fort. Han spurte tørt om Siddhartha var blitt fattig. Jeg er uten eiendeler, sa Siddhartha, men

ikke fattig. Jeg har frivillig gitt bort alt. Jeg kan tenke, vente og faste. Og hva er det godt for? spurte kjøpmannen og lente seg tilbake som om han prøvde en stol for styrke. Fasting hjelper meg å ikke være redd for sult. Å tenke gjør meg rolig. Å vente gjør at jeg ikke jager. Kamaswami lot ham lese en kontrakt. Siddhartha leste og skrev på et ark: Å skrive er bra, å tenke er bedre. Å være smart er bra, å være tålmodig er bedre. Kamaswami likte det han så, eller likte i det minste nytten han kunne få. Han lot ham bo i huset. Siddhartha fikk fine klær, sko, bad og en plass ved bordet. Han spiste fortsatt bare én gang om dagen og drakk ikke vin. Han lærte navn på varer, priser og renter, og han skrev brev og regnet tall. Han husket fort og glemte det som gjorde vondt. Han gjorde alt han ble bedt om, men innerst inne så han på alt som et spill. Han trakk i små tråder og så hvilke belger som løftet seg. Hver dag gikk han til Kamala, alltid med en liten gave. En lotus. En ring. En frukt. Hun ble læreren hans. Hun sa: Nytelse må gis og tas. Ingen skal gå ut fra elskoven og føle seg brukt. Øyet har sin hemmelighet, berøringen sin, lyden sin, pusten sin. Siddhartha lærte raskt. Han lærte pauser. Han lærte blikk. Han lærte å høre når et sukk var et ja og når det var et vent. Kamala sa en kveld smilende at han var den beste elskeren hun hadde sett. Men så la hun hånden

på kinnet hans og sa noe sant: Du elsker ingen. Du er fremdeles en samana i hjertet. Han nikket trøtt. Han kjente at hun traff. Kanskje hun hadde rett. Kanskje bare barnemenneskene virkelig elsket. Kanskje kjærlighet innebar å være redd, å være sårbar, å ikke ha kontroll. Han var ikke der. Ikke ennå. I forretningene trivdes han uten å brenne for dem. Han ble sendt til en landsby for å kjøpe en rishøst, men da han kom frem, var risen allerede solgt. Han skyndte seg ikke tilbake. Han ble i flere dager, drakk med bøndene, ga barna kobbermynter, satt i et bryllup. Han hørte en gammel mann synge en rusten, vakker sang. Han lærte en gutt å knytte en knute bedre. Da han kom tilbake, var han fornøyd. Kamaswami ble forferdet over at han ikke engang hadde prøvd å stoppe handelen eller skynde seg hjem. Siddhartha lo: Jeg hadde noen gode dager. Jeg har venner der nå. Hvis jeg kommer igjen, vil de ta imot meg med glede. Hvorfor skjelle? Ingenting blir bedre av det. Og av og til, når handelen gikk dårlig, sa han til Kamaswami med et vennlig nikk: Du tar det for tungt. Og når handelen gikk bra, sa han: Ikke ta det for lett. Begge delene går over. Med årene ble Siddhartha rik. Han fikk hus, tjenere, en hage ved elven. Han bar myke klær, spiste retter som duftet og danset til musikk. Han spilte også terninger. Før hadde han ledd av alt, som om han sto utenfor og så på, men langsomt endret noe seg. Overlegenheten hans ble sliten. Han misunte barnemenneskene at de kunne være forelsket i alt

– i en kvinne, i et barn, i penger, i ære. Han prøvde å gjøre det samme. Han lot seg rive med. Han lot hjertet sitt hoppe etter små ting. Han brukte mer tid ved bord og spill. Han likte frykten som kilte ham når terningene rullet. Han likte å tape penger, for da kunne han hate dem og vise verden at det ikke betydde noe. Men snart måtte han tjene mer, og han begynte å kreve inn penger hardere. Han sov dårlig, våknet trøtt, drømte om mynter som raslet. Han lo ikke lenger av det som skjedde. Han ble trøtt av seg selv, og dette var tyngre enn all sult han hadde kjent. Han glemte å lytte til den stille stemmen som en gang hadde vist ham veien. En kveld hos Kamala så han små linjer under øynene hennes, som om høsten hadde begynt å skrive i ansiktet hennes. I munnvikene lå en skygge av tretthet som en dag ville bli dyp. Hun snakket lenge om Buddha og freden hun hadde hørt om. Kanskje ville hun også en dag gi bort hagen sin og følge ham. Siddhartha hørte henne og kjente en bevegelse inne i seg som han nesten ikke torde navngi. Så holdt hun ham tett og elsket ham som om hun ville suge den siste søte dråpen ut av en frukt som snart ville råtne. For Siddhartha ble det plutselig mer tydelig enn før hvor nært lysten og døden levde sammen. De danset i samme rom, to figurer som skiftet ansikt. Senere den natten var det dansende jenter i huset hans. Musikken var litt for søt, vinen litt for varm og

kvalmende. Han smakte på sitt eget liv og kjente avsky for håret som luktet olje, for munnen som luktet vin, for den trøtte, tunge huden. En liten gutt lo høyt i et hjørne, og han følte et sting i hjertet uten å forstå helt hvorfor. Da det grydde av dag og han kjente at han nesten ikke hadde sovet, drømte han et øyeblikk at Kamala hadde en liten sangfugl i et bur. Fuglens stemme var blitt stille. Han åpnet buret, tok den døde fuglen i hånden og kastet den ut på gaten. I samme øyeblikk ble han iskald av skrekk: Han hadde kastet alt som var verdt noe i livet sitt! Sangen. Barnebønnen. Det lille som ennå kunne ha vokst. Han våknet som av et fall og visste utenfra og innenfra: Nå må jeg gå. Han gikk til hagen sin, låste porten og satte seg under et mangotre. Han tenkte på gutteårene, på da han følte et kall inne i seg, og på ungdommen da han igjen og igjen hørte en stemme si: Gå videre! Gå videre! Denne stemmen hadde vært stille lenge. Han lyttet så sterkt han kunne. Først hørte han bare blodet i ørene. Så hørte han treet suge vann. Han reiste seg da kvelden kom, tok avskjed med mangotreet og hagen. Han la hånden på den varme stammen som på en skulder. Så gikk han gjennom natten, ut av byen, langt inn i skogen. Han ville ikke tilbake. Alt i ham var tomt. Han ville ikke lenger spise, ikke sove, ikke leve. Han kom til elven han en gang hadde blitt fraktet over. Et kokostre hang ut over vannet. Han holdt

rundt stammen og lente seg frem. Vannet som glødet forbi, var ikke vennlig nå. Det var som et grønt speil som viste ham hvor tom han var, som om det sa: Ja, fall. Han så små bobler sprekke. Han så sin egen skygge skjelve. Han løsnet grepet for å la seg falle. Da skjedde noe stille. Fra svært langt inne i ham kom en lyd, ett ord. Det gamle ordet han hadde sagt i bønner hundre ganger: Om. Det betydde det som er fullkomment. Det var som en hånd på pannen. Som en mor som sier navnet ditt riktig. Da lyden berørte øret hans, våknet noe. Han så hva han holdt på å gjøre. Han så sin egen dårskap tydelig. Han hvisket Om, og så sloknet alt i ham av tretthet, og han falt i en dyp, lang søvn med hodet ved treets rot. Sov som en som hadde grått seg ferdig. Da han våknet, var han som et nytt menneske. Alt var stille og lett. Luften virket ny og frisk som etter regn. Han så trærne og himmelen som om de var nye. Hver linje i barken var tydelig. Hvert strå hadde sin egen måte å lene seg på. Han husket at han hadde villet dø, og at ordet Om hadde reddet ham. En munk i gul kappe satt ved siden av ham og hadde holdt vakt. Han kjente ham ikke igjen først, men da munken snudde seg for å gå, sa Siddhartha: Farvel, Govinda. Munken stivnet og så nærmere. Er det deg? ropte han, nesten barnslig. De ble glade, snakket litt, og så gikk Govinda for å finne de andre munkene. Siddhartha

ble stående med et smil og kjente en merkelig kjærlighet til alt rundt seg. Han smilte til buskene, til himmelen, til lyden av vannet. Han la hånden i elven og lot den kalde strømmen renne mellom fingrene. Han kjente også sult, og ble nesten litt trist, for han visste at i mange år hadde han ropt til Kamala at han kunne tenke, vente og faste. Nå hadde han mistet alt det. Han var ikke lenger flink til å være flink. Men i samme stund så han elven igjen. Den rant nedover, sang og var glad. Den bare var. Han lo for seg selv. Slik ville han også være. Han reiste seg, støvet sand av knærne, som et barn som har falt og reiser seg igjen. Han gikk langs elvebredden til fergestedet. Den samme fergemannen som en gang hadde fraktet ham over, sto i båten. Vil du sette meg over? spurte Siddhartha. Mannen så på ham, litt forbauset over de fine klærne som nå var støvete og løse. Da de nærmet seg midten av elven, sa Siddhartha: Det må være vakkert å leve ved denne elven hver dag. Den gamle nikket. Alle liv kan være vakre, svarte han. Hvis man lærer å lytte. På land bød han gjesten inn i hytta. Jeg heter Vasudeva, sa han. Spis og hvil. Brødet var enkelt. Vannet var kaldt og klart. Senere, da de satt ved bredden i skumringen, fortalte Siddhartha alt. Barndommen, askesen, ryktet om Buddha, Kamala, pengene, terningene, avskyen, selvmordstanken, Om ved elven og søvnen som var som å bli født på nytt. Han skjulte ikke skammen sin. Han sminket ikke historien. Vasudeva lyttet uten å avbryte.

Han strøk ikke ordene flate. Han samlet dem i seg, som elven gjorde. Han la ikke til noe og tok ikke bort noe. Han bare tok imot. Da Siddhartha var ferdig, sa han mildt: Elven har talt til deg. Bli hos meg. Lær å høre den mer. Siddhartha ble. Han lærte å ro båten, å flette kurver, å lage en ny åre når en gammel knakk, å plante ris og plukke frukt. Han lærte å kjenne lyden av et uvær før det kom. Han lærte lukten av flomvann. Men mest av alt lærte han å lytte. Han lyttet til elven. I regntiden ropte den. I tørketiden hvisket den. Dypt inne hørte han mange stemmer: barn, menn, kvinner, dyr, latter og gråt, alt på en gang. Han hørte bannord og bønner, sang og klynk, hjul som knirket, ringler som klirret. Han lærte å ikke velge én stemme, men å høre alle. Når han hørte alle sammen, ble det til én lyd i hjertet: Om. Han og Vasudeva satt ofte om kvelden og sa ingenting. Ansiktene deres hadde samme lyse smil, som om freden i vannet bodde i dem. Noen ganger fortalte Vasudeva en kort setning fra sin ungdom, en minnerest, og så ble det stille igjen. Stillheten var ikke tom. Den var som en kurv full av usynlige frukter. En dag kom en gutt løpende og ropte på hjelp. Pusten hans var knivete. En kvinne lå bevisstløs i gresset med en sort stripe på huden. Slangen hadde gjort det slanger gjør. Vasudeva løftet henne forsiktig og bar henne over vannet mens gutten hulket. Siddhartha sto ved ovnen og tente ilden. Han snudde seg og kjente noe

stikke i hjertet. Gutten hadde et ansikt han kjente, leppene var Kamalas leppers form, og pannen bar en liten rynke som han hadde sett før. Kvinnen hadde et ansikt han hadde kjent. Det var Kamala. Årene hadde lagt et slør, men han kjente henne straks.

Han renset såret, ga henne en drikk og la hånden over pannen hennes. Hånden hans var rolig. Pusten hennes var rask. Da hun våknet, så hun inn i ansiktet hans og smilte, og smerten slapp litt.

Hun sa at i øynene hans var den samme freden hun en gang hadde villet finne hos Buddha. Er du det? hvisket hun, og hun trengte ikke si navnet. Har du funnet fred?

Han smilte og holdt hånden hennes mens pusten hennes ble tyngre. Hun sa lavt: Han er din sønn. Så ble blikket hennes stille og tomt, som en innsjø når vinden legger seg. Siddhartha lukket øynene hennes med fingrene.

Han visste hva som var rett å gjøre. De gjorde det stille. Gutten var fortvilet. Han sparket i jorden. Han slo etter luft.

Siddhartha tok ham på fanget og sang en gammel bønn han selv hadde lært som liten. Han husket ikke alle ordene, men melodien bar barnet som en myk hånd bærer et egg. Sangen roet gutten nok til at han sovnet. Siddhartha bar ham til sengen og dekket ham til.

Det var rart å legge teppet godt rundt beina til noen som var hans eget. Neste morgen brente de et likbål under trærne, på samme haug der Vasudevas kone for lenge siden var blitt brent.

Flammene snakket. Røyken steg. Gutten satt blek og stiv og så på glimtene som falt

sammen. Han ville verken spise eller snakke. Han var vant til myke senger, tjenere som gjorde som han sa, og vakre klær. Nå satt han i en hytte av strå ved en elv og hatet det. Han hatet lukten av fisk. Han hatet myggene. Han hatet stillheten som ikke lot seg jage bort. Siddhartha tvinget ham ikke. Han ga ham den beste biten av maten, bar det meste alene, og håpet at kjærlighet og tålmodighet en dag skulle finne veien inn til gutten. Håp er en båt uten åre. Likevel holdt han i den. Måneder gikk. Gutten lærte ikke å elske dette stedet. Han knuste ting når han var sint. Han rev i sivene ved bredden som om de var fiender. Han nektet å hjelpe til. Han lo stygt når Siddhartha snakket rolig. En kveld hadde han knust begge risenålene. Siddhartha samlet små fliser av tre fra gulvet og kjente at hjertet gjorde vondt. Da sa Vasudeva stille til Siddhartha: Vennen min, du lider, og gutten lider. Han er vant til en annen verden. Vann søker vann, ungdom søker ungdom. Elven ler når jeg spør den. La ham gå. Bruk ikke lenker av kjærlighet. Siddhartha så ned. Han kjente sin egen ungdom i kroppen igjen, som et ekko. Hvordan kan jeg slippe ham? sa han. Gi meg litt mer tid. Han er jo min sønn. Vasudeva la en hånd på armen hans. Du kan ikke leve livet for ham. Ingen kunne leve ditt liv for deg, husker du? Du måtte selv gå gjennom dine dårskaper. Den måten vi brenner oss på, blir vår egen lampe. Det som måtte skje, skjedde. En morgen var båten

borte, og med den en liten kurv med mynter. Gutten var dratt, og åren var knekt og kastet. Elven var rolig. Hjertet var ikke rolig. Siddhartha ville sette over elven, ville løpe etter, ville rope navnet til gutten så høyt at fjellene svarte. Men midt i skogen forsto han at det var nytteløst. Han stoppet, lente seg mot et tre og lot pannen hvile på barken. Han gikk helt til kanten av byen, helt til porten inn til den vakre hagen som en gang hadde vært Kamalas. Han sto ved porten lenge og så alt for seg på nytt: den unge samanaen som hadde stått barbeint og støvete utenfor, den første gaven, det første kysset, begjæret, overmotet, alt som strålte og alt som forsvant. I elvelyden hørte han en klar latter. Den var ikke ond. Den var bare ekte. Han gikk tilbake til båten og så sitt eget ansikt speile seg i vannet. Ansiktet så ut som farens ansikt hadde gjort en gang, da en ung Siddhartha tvang ham til å la ham dra. Nå forsto han sirkelen. Faren hans hadde lidd, og han hadde latt ham gå. Nå var han selv far og måtte la sønnen gå. Han følte smerten og smilte likevel stille til vannets myke latter. Det var som å kjenne en torn i foten og samtidig kjenne jorden under. Begge deler var sant. Siddhartha brakte den sprukne åren til hytta. Han sa ikke mye den kvelden, og Vasudeva sa heller ingenting. Stillheten mellom dem var varm. Men noe hadde skjedd i ham. Smerten brant, men innerst inne visste han at det måtte være slik. Etter dette så han annerledes på

folk. Når han ferget dem over elven, hatet han dem ikke og lo ikke av dem. Han forsto dem. Han så på den håpløse stoltheten til en far for sønnen sin, og den morsomme blindheten i en ung kvinnes lengsel etter smykker og blikk, og han syntes alt dette var vakkert og tungt og ekte. Han så en gammel mann som ikke ville slippe stokken sin. Han så en ung gutt som ville slippe alt. Han kjente igjen verden i dem, og Atman i alt som ville og strevet. Mer og mer kjente han at visdom kanskje ikke er ord, men en måte å høre livet på, øyeblikk for øyeblikk, uten å si at noe er utenfor og noe er innenfor. Han sluttet å sette merker på dagene. Han lot dem komme og gå. En dag i tørketiden rant elven helt stille. Luften dirret. Siddhartha lyttet i varmen og hørte de mange stemmene samtidig. Han hørte de sinte, de glade, de syke, de døende, de nyfødte, ropene ved en fødsel, sukkene ved en grav, fugler som skrek, vann som slo, flom og stillstand. Han hørte gjentakelse og nyhet i samme tone. Før hadde han valgt én stemme. Nå valgte han ingen. Alt fikk være der. Når alt var der, ble det til ett ord i hjertet hans: Om. Fullkommenhet. Elvens tusenfoldige stemme ble ett, slik regndråper blir til en elv. Det var som om han holdt alle ansikter i et speil og speilet ikke sprakk. Da han reiste seg fra benken, så Vasudeva på ham, strøk ham over skulderen med det samme lyse smilet og sa: Jeg har ventet på denne timen, min venn.

Nå er den her. Nå kan jeg gå. Han la fra seg åren, gikk stille inn i skogen, og Siddhartha så ham forsvinne med et lys i kroppsholdningen som om han var på vei inn i selve enheten han hadde lyttet til hele livet. Han gikk ikke fra noe. Han gikk inn i noe. Ryktet gikk igjen mellom landsbyer og veier: Den opphøyde Gotama var syk. Snart ville han dø og bli ett med frelsen. Munker og kvinner, unge og gamle, gikk i strømmer som maur. De ville være nær, de ville høre, kanskje se det siste smilet. Siddhartha satt ved elven og tenkte vennlig på ham og smilte av sine egne gamle ord til Buddha den gangen i lunden, da han var ung og stolt. Han kjente ingen skam for at han hadde snakket som han snakket. Han kjente bare mildhet. Han visste at det ikke lenger sto noe mellom dem, selv om han aldri hadde fulgt læren. Den som har funnet, kan forstå alle veier. Den som elsker, trenger ikke måle. En dag la en gammel munk veien sin om fergen. Det var Govinda. Han kjente ikke igjen Siddhartha før den gamle fergemannen sa navnet hans. De så på hverandre lenge, som om de leste i gamle brev. Govinda var fremdeles en som søkte, selv etter så mange år. Øynene hans var varme og urolige. Han spurte: Har du en lære nå? Noe å tro på? Siddhartha lo lavt og sa at han allerede i ungdommen hadde vendt lærene ryggen, men at han siden den gang hadde hatt mange lærere: en vakker kurtisane, en rik kjøpmann, en terningespiller, en munk som satt

hos ham mens han sov i skogen. Mest av alt elven og Vasudeva. Visdom kan ikke læres bort, sa han stille. Kunnskap kan man gi med ord. Visdom må leves. Den kommer når man er der, helt der, og ikke vil noe for seg selv. Han sa det uten å vilje noe med det. Det var bare sant for ham. Govinda ble litt irritert og litt trist. Fortell meg i det minste en tanke, sa han, noe som kan hjelpe meg å gå videre. Siddhartha sa: En som søker, ser bare det han søker. Han legger ikke merke til alt annet som er rundt ham. Å søke er å ha et mål. Å finne er å være fri, å være åpen. Kanskje du søker for mye. Og han sa også noe annet: Det motsatte av en sannhet er like sant. Verden er aldri bare én ting. For å forklare deler vi opp i sant og usant, i godt og ondt, i før og etter. Men dypere inne finnes ikke tid slik vi tror. Hvis tid er en skygge, er også kløften vi tror går mellom glede og smerte, mellom djevel og gud, en skygge. I hver synder er allerede en Buddha, ikke som noe som skal komme en gang, men som noe som er. I hver handling – selv i den dummeste – gløder en liten sirkel av helhet. Når man ser slik, kan man slutte å hate og slutte å forakte. Man kan elske verden, ikke slik man ønsker den, men slik den er. Man kan la være å dytte på den hele tiden. Man kan løfte en bolle og kjenne at også

i den finnes alt. For å gjøre det tydeligere tok Siddhartha opp en stein fra bakken og veide den i hånden. Den var tung og trygg. Denne steinen er en stein, sa han, og en dag kan den bli jord og tre og dyr og menneske. Før tenkte jeg at det bare gjorde steinen viktig fordi den kunne bli til alt dette. Nå tenker jeg annerledes. Jeg elsker steinen fordi den er stein. Jeg elsker å kjenne hardheten, kulden, fargen, og se hvordan solen legger en stripe på den. I den er alt allerede. Jeg trenger ikke gjøre den om til noe for å elske den. Det samme med elven, med hånden din, med ansiktet til et barn. Ting kan elskes. Ord er vanskeligere. Ord smaker ikke, lyser ikke, har ikke kanter. Ord er halve sannheter. Derfor likte jeg alltid bedre å lære av ting enn av ord. Han smilte da han sa det, som om han visste at også dette var et ord. Govinda sa: Den opphøyde Buddha forbød oss å knytte hjertet til jordiske ting. Han påbød ikke kjærlighet. Siddhartha smilte varmt. Jeg vet hva som sies, og likevel ser jeg på ham som ga alt sitt liv for å hjelpe mennesker, og jeg ser kjærlighet i ham. Det som gjør inntrykk på meg er ikke ordene hans, men hvordan han gikk, hvordan han så på folk, hvordan han bar skålen sin. I ham var tingen og livet selv læren. Meninger kan være vakre, men de er som skygger i en skog. Livet er det som er bak skyggen. Livet er barnet som ler når vann spruter. Livet er kvinnen som holder

den døde i armene og fortsatt elsker. Livet er steinen som ligger helt stille og er alt den er. Govinda kjente rastløsheten i seg, og han kjente samtidig en sterk kjærlighet til vennen han ikke hadde sett på så mange år. Vi er gamle, sa han. Vi ser kanskje ikke hverandre mer. Gi meg noe på veien, Siddhartha. Ett ord, ett lite tegn! Den gamle fergemannen så lenge på ham. Han så ikke på klærne, ikke på merket i pannen, ikke på staven. Han så inn i ham som man ser inn i en kilde. Bøy deg, hvisket han, helt ned. Kyss pannen min. Govinda gjorde det. Han bøyde seg og berørte den tynne, varme huden med leppene. I samme sekund skjedde noe underlig med ham. Han så ikke lenger bare ansiktet til Siddhartha. Han så et strømmende løp av ansikter. De kom og gikk, men de var samtidig der alle på en gang, og alle var likevel det samme ansiktet. Han så et nyfødt barn som knyttet hendene og gråt. Han så en fisk med gapende munn og døende øyne. Han så en morder med kniv i hånden, og i samme øyeblikk så han den skyldige knele, og hodet hans falle for et sverd. Han så menn og kvinner nakne og fulle av vanvittig lyst. Han så iskalde lik. Han så guder av mange slag, så dyr og fugler og små biller. Han så en sulten kvinne skrike, en konge sove, en fattig mann dele et brød. Alt hang sammen. Alt forvandlet seg. I hvert bilde var begjær, og i hvert var også stillhet. I hver brann en kilde. I hver tåre et

smil. Alt var ett. Over alt dette lå et tynt, gjennomskinnelig skall, som vannhuden over en dam. Dette skallet smilte. Det var Siddharthas smil. Og plutselig så Govinda – ja, det var det samme smilet han hadde sett hos Buddha, det stille, lyse, kanskje litt spørrende, kanskje litt medfølende, kanskje litt lekne smilet som ikke forlater noens ansikt før alt er godt. Et smil som sier: Jeg vet om smerten din. Jeg kjenner den. Og jeg elsker deg likevel. Han visste ikke om dette synet varte et hjerteslag eller hundre år. Tiden hadde ingen tenner i ham. Han visste ikke lenger om det fantes et jeg og et du. Han kjente bare at noe inni ham var gjennomtrengt, som om en søt pil hadde truffet ham og nå fylte ham helt. Som om en varm elv rant gjennom brystet. Da han rettet seg opp og så på Siddharthas ansikt igjen, var alt akkurat slik det hadde vært. Et lite smil i munnviken. Små rynker som dannet solstråler. Øyne som ikke holdt fast, men heller ikke slapp. Govinda falt på kne, rørte bakken med pannen og gråt stille uten å vite helt hvorfor, bare med en overveldende følelse av kjærlighet og ærbødighet. Han visste nå at det han hadde søkt så lenge, ikke kunne fanges med ord. Men han kjente det klare og varme hos vennen sin, hos den gamle fergemannen ved elven, og i den lyden elven alltid sier for den som lytter: Om. Og mens elven rant, rant også alt annet. Det var ingen slutt. Det var ingen begynnelse. Det var bare dette: en lyd som rommer alt, og et smil som ble igjen.