Chun Yang

Nam Won lå stille mellom lave åser og rismarker. Byen var ryddig og rolig, for prefekten Ye Tung Uhi styrte fast og rett. I det store huset bak embetsstuen bodde hans eneste sønn. Han het Ye Toh Ryung. Han var seksten år, høflig og flink til å lese. Han var sterk i viljen, men myk i væremåten. Hver morgen hilste han faren etter skikk, og hver kveld gjorde han det samme. Han klaget aldri.

Men en vår kom med mild vind, slik vår alltid kommer etter en lang vinter. Kroppen ble lett, hodet ble fullt av tanker som ikke ville sitte stille. En ettermiddag spurte Toh Ryung tjeneren sin, som kjente hver gate og hvert hushjørne i Nam Won, hvor i byen vinden fikk mest plass og sinnet ble roligst. Tjeneren pekte opp over hustakene.

Der lå Kang Hal Loo, paviljongen som løftet seg som en sky over byen. Her kunne man se utover, som om alle åtte provinser møttes i ett blikk. Diktere fant ord her, sa tjeneren. Blå vårlys og lengsel fant hverandre her.

De gikk opp. Tjeneren feide gulv og rekkverk med rask hånd. Toh Ryung tok av seg hatten, la seg på en bred pute i skyggen og lot vårluften komme og gå som en stille bølge i brystet.

Først hørte han bare tau som strammet og slakket. Så så han noe som glitret, og hele synet åpnet seg. På andre siden av hageveggen, foran ferskentrær med rosa blomster, fløy en kropp opp og ned. En pike på huske løftet seg mot himmelen og sank tilbake, igjen og igjen. Et øyeblikk tenkte han at det måtte være en ånd. Så så han tydelig at det var en ung kvinne.

Hun hadde silke som svaiet, smykker som blinket i sola. Ansiktet hennes lo idet hun skar gjennom luften. I håret satt et stort korallspenn, og de små strømpeføttene pekte hvite som små måner rett mot alt det blå. Husken svingte høyere. På et svev løsnet hårspennet, traff en stein og sprakk. Hun hoppet av og forsvant mellom buskene. Noe i ham som hadde vært helt rolig, sto nå og dirret som en streng.

Han spurte tjeneren: Hvem er hun? Tjeneren nikket, som om han hadde ventet spørsmålet.

Hun heter Chun Yang, sa han. Vårens duft. Byens pryd. Datter av en kvinne i gee-sang-standen. Hun synger og danser når byen krever det. Men hun er også kjent for å være redelig. Mange sier hun er den vakreste, men enda flere sier at hun er den som står stødest.

Toh Ryung sa ikke stort mer enn dette: Hent henne hit. Tjeneren visste hva som kunne skje med en danserinne som ble kalt på av en prefekts sønn. Han bøyde seg og gikk.

Chun Yang nølte da budet kom. Hun visste godt hva mange tenkte om en kvinne som måtte møte når de rike kalte. Hun var blitt oppdratt til å stå rak, selv om hun bar et stands navn som gjorde nakker bøyelige. Få sa nei til en prefektsønn. Hun pyntet seg, men ikke for mye. Hun holdt blikket lavt. Vårluften var mild også på veien opp. I paviljongen var alt blått lys, grønne skygger og vind som bar noe lyst og nytt.

Han spurte hvem hun var, og hun svarte rett. De talte rolig. Han sa han var fire ganger fire år. Hun sa hun var to ganger åtte. Slik møttes de midt i seksten. Begge lo stille da de oppdaget at de hadde samme fødselsdag: lanternenes festdag, åttende dag i fjerde måne. Hennes ved midnatt. Hans en time før.

Toh Ryung tok det som et tegn som både himmel og jord hadde satt. To født på samme dag, nesten på samme time. Han bar ikke store ord fra en keiser i munnen, men han snakket fast. Vi er ført sammen, sa han. Jeg vil gifte meg med deg.

Hun lot ikke hjertet blåse henne over ende. Hun hadde levd lenge nok til å se hindrene som sto i veien. En sønn av yangbanene gifter seg ikke med en gee-sang-datter uten at familien selv vil det. Slike ønsker skifter som vinder. Hun så på ham og sa det som var sant: Selv om hun bar sin stands navn, levde hun hederlig og ville forbli hederlig. Hun likte ordene hans, men ord alene holder ikke en dør.

Han ba. Hun avslo, rolig. Hun sa at faren hans en dag kunne bli flyttet. Da ville sønnen følge. Han kunne gifte seg høyere, og navnet hennes ville bli skrapt bort som skrift i voks.

Han sverget at en edelmann har bare én munn og ikke to. Hun smilte, men holdt hodet klart. Ord blåser bort, sa hun. Men blekk blir.

De hentet blekkstein og børste. Vinden rørte i de brede ermene hans, men hånden skalv ikke. I paviljongen Kang Hal Loo, med byen som en lys klang nede, skrev han med egen hånd: at han denne dagen hadde møtt sin brud sendt av himmelen, at han hadde gitt seg til henne for hundre år, og at hvis han noen gang svek, kunne hun vise dette til magistraten og kreve rett. Han signerte, satte segl, og så på henne.

Hun tok dokumentet og la det ved brystet. Hun var ikke ferdig med sin prøve. Hva om faren din misliker alt? spurte hun. Da, svarte han, lever og dør jeg med deg likevel. Hun nikket mot bambusene. Bak der ligger min mors hus. Hvis du elsker meg, gjør det huset til ditt. Da vet jeg at du mener alvor.

Samme kveld, da farens lampe var slukket, snek Toh Ryung seg ut over bakmuren, under bambus. Han knipset ikke støv av ermen. Han banket ikke hardt. Huset var lite, rent og enkelt. Blå lamper lyste mykt i stuen. Poesi hang på veggene. I hagen lå en dam med lotus. Sølv og gull blafret under månelyset. To hvite svaner duppet som søvnige tanker.

Chun Yang åpnet. Hun tok ikke på seg noe ekstra glitrende. Hun førte ham inn, helte vin, satte fram søte kaker. Hun sang for ham. Ikke sanger hun pleide å selge til fremmede menn, men sanger om ungdom som ikke kommer tilbake, om månen som blir hel og så minker, om vann som både løfter og senker en liten båt.

De hvisket og lo lavt. Så sluttet de å hviske. De snakket om livet og om døden for å våge å si hva de følte: Hvis hun døde først, ville hun bli en blomst. Han skulle være en sommerfugl som levde av hennes duft og hvilte på hennes bryst. Ordene var varme. Vinden utenfor bar vår, og ingen visste ennå om sommerens tørke.

Om dagen var Toh Ryung mønstergyldig sønn, hilste, leste, fulgte skikk. Om natten var han ektemann som listet seg inn under bambus. Han gikk til yamen, det offentlige kontoret, og strøk navnet hennes fra listen over byens gee-sang. Den som ellers hørte byen til, var nå utelukket fra å bli kalt ut.

Månedene rant som klar vårsuppe i en bolle. Folk hvisket om en skjønn kvinne som var borte fra festene, men som skinte sterkere i en skjermet hage. Hun bar ringen usynlig i hjertet, han bar ordene synlig i blikket. De var unge, men de var ikke barn i hjertet lenger.

En dag kom bud fra hovedstaden. Kongen hadde sett sørover. Ye Tung Uhis rettskaffenhet ble rost, og han ble utnevnt til Ho Joh Pansa, finansministeren. Det var heder. Men med heder følger flytting. Pakker ble bundet. Hester ble spent for. Far sa at de reiser. Sønnen ble stille. Hjertet hans slo for en kropp i et lite hus, og hvert slag kjentes for stort for den lille brystkassen hennes.

Hos Chun Yang brast roen. Hvis vi blir skilt, sa hun, kan jeg ikke leve. Han tok hendene hennes og svarte så rolig han kunne: Noen ganger jager sen vinter våren på dør. Men våren kommer tilbake. Vi har en pakt som skal vare i hundre år.

Han ga henne et lite lommespeil av bergkrystall, klart og helt. Når du ser i det, sa han, skal du se meg og minnes. Hun ga ham en jaderring uten ende. Studer, sa hun. Bestå. Vinn rang. Kom tilbake og før meg inn i hjemmet uten skam. Så skiltes de, under en rød sol som sto lavt og gjorde at hele byen så ut som den holdt pusten.

I Seoul stengte Toh Ryung døren for alt som ville lokke ham ut av bøkenes rom. Han leste som en som har for mye å miste. Han sto opp før lyset og la seg etter at lyset var slukket. Han målte dagene i blekk og vellukt av papir.

Lenger sør, i Nam Won, fikk byen en ny magistrat. Han hadde ikke Ye Tung Uhis ansikt. Den nye var hard i blikket og skarp i ord. Han ønsket seg alt som glitret, uten å tenke på hvem glansen tilhørte. Han hørte raskt om Chun Yang, byens blendverk, den som var strøket av listen.