Blue Trousers: The Tale of Genji, Part Four연령 맞춤판

Genji visste at han snart måtte bestemme seg for Tamakatsuras fremtid. Hun hadde vokst opp under hans tak, han hadde passet på henne som en far, og likevel var verden begynt å hviske. Ryktene bandt navnet hans til hennes på en måte som kunne såre alle rundt ham, ikke minst hennes egentlige far. Tō no Chūjō hadde strenge idealer. Fikk han vite at det var hans egen tapte datter som nå ble hvisket om, ville han ikke finne ord.

Genji tenkte mer og mer at den beste utveien var å gi Tamakatsura en plass hvor hun kunne skinne uten sladder—kanskje inne i palasset, der den unge keiseren styrte. Der ville en pike av hennes slag bli sett for den hun var.

Året den tanken ble sterkest, red keiseren selv ut til Ōharano-festen. Det var en prosesjon slik folk ville minnes i mange år: store ministre i ridende rekker, offiserer i spesielle kapper, folk langs veikantene i glitrende lag. Et lett snødryss la seg over alt som en hemmelig velsignelse, og kvinnene satt i tusentall i vognene og stirret. Tamakatsuras vogn var blant de fineste.

Hun kikket gjennom sprekken i gardinene, og blikket festet seg på bærestolens skarlagensrøde skygge. Der, i en glødende drakt, satt keiseren stille, som et maleri som pustet.

Han dreide ikke på hodet, men hele hans stillferdige ansikt bar en verdighet som gjorde at hun glemte alt annet. Hun så ned på fedrene og onklene i prosesjonen, og et øyeblikk lot hun blikket falle på Tō no Chūjō, som red blant ministrene. Men straks søkte hun tilbake mot den røde skikkelsen. Ansiktstrekkene hans var forunderlig lik Genjis, tenkte hun, men keiserens plass ga ham en annen alvorlig glans enn den milde, daglige mykheten i Genjis øyne.

Hun kjente igjen et par prinser som hadde sendt sine folk med smil og dikt til henne. Én var mørk og veldig hård, en annen var blek og høflig, men da hun sammenlignet alle med Genji og Yūgiri, falt de bleke. Når hun vendte tanken tilbake til keiseren, var det ikke som en drøm om å bli hans hustru. Heller var det et ønske om å høre til i palassets krets på en måte som lot henne se ham oftere. Fra den dagen bar hun inni seg en ny retning, uten å våge å si det høyt.

Etter prosesjonen sendte keiseren et dikt til Genji om gamle forbilleder, og Genji svarte med et vers om snø som skjuler gamle stier. Neste morgen skrev han til Tamakatsura og spurte hvordan hun hadde hatt det i går. Han la til at han var sikker på at hun så annerledes på hans siste forslag. Hun bet seg i leppen. Så klar han var, som om han kunne lese hodene andres tanker bodde i.

Hun svarte med et lite vers om snøskyer som dempet morgengryet, og han bar brevet til Murasaki for å diskutere.

Han sa at han hadde foreslått et hoffembete for Tamakatsura, men at det var vanskelig å få enda en «datter» høyt opp. Murasaki svarte tørt at selv om Tamakatsura kanskje hadde beundret keiseren, ville en slik pike aldri tre frem og kreve. Genji smilte kort. Han mente likevel at keiseren var vakrere enn noen aner.

En større knute holdt ham likevel fast. Mens Tamakatsura bodde stille i Den nye residensen, spurte ingen om slektsretten hennes. Men ville han få henne inn i palasset eller gifte henne bort, måtte han late som hun var en Minamoto. Og hva om sannheten kom frem? Skulle hennes far få høre alt fra fremmede tunger? Genji kjente at det stakk i ham. Siden sannheten måtte ut en dag, ville han at Tō no Chūjō skulle høre det fra ham. Han skrev derfor og ba Tō no Chūjō komme og stå som fadder når jentebarnet ble tatt inn i de voksnes rekker.

Samtidig lå Tō no Chūjōs mor alvorlig syk i Den tredje bydelen. Genji fryktet at hvis hun døde før han fikk snakket, ville Tamakatsura bære en feil drakt og en feil sorg. Han dro dit og gikk først innom den gamle prinsessen. Hun var svak, men gledestårer brøt frem da hun så ham, og det var som om hun lå litt lettere i sengen.

De snakket om Yūgiri, om hans motløshet, og om Genjis tilbaketrekning. Så fortalte han henne stille at han hadde funnet en pike som Tō no Chūjō engang hadde elsket moren til.

Han hadde tatt piken i hus, men nå ville keiseren ha en hoffdame, og Tamakatsura var så riktig for det. Men før noe kunne skje, måtte han snakke med faren. Den gamle damen sperret øynene opp og spurte om dette virkelig var Tō no Chūjōs barn. Hun kunne ikke forstå at han hadde mistet henne av syne om det var slik. Genji nikket og ba henne røpe det for ingen.

Ryktet om at Genji var i morens hus nådde Tō no Chūjō, som ble urolig og sendte folk for å ta seg av gjesten. Han gruet for samtalen, for i hans hode var det Yūgiri og Kumoi saken måtte gjelde, og der hadde det vært bittert stille. Men ikke å gå ville være uhøflig, så han kom med følge, nydelig kledd som alltid.

Da de møttes, falt alt strid bort.

Gamle minner veltet inn, og ordene fant hverandre i en strøm. Da skumringen kom, satt de ennå og pratet. Tō no Chūjō rakte Genji drikkekaret og sa at han var blitt urolig av hvor sjelden de møttes. Genji svarte at han trengte all mildhet hans gamle venn kunne gi. Så begynte han forsiktig på det han måtte si.

Han talte om hvor sjelden de hadde vært uenige, hvordan de hadde holdt sammen, og at selv om det kunne ha sett ut som om han nylig hadde handlet annerledes, gjaldt det ikke store saker. Nå ville han at heller ikke små knaster i hjemmene deres skulle stå imellom dem. Så sa han det helt: Tamakatsura var ikke hans barn, men Tō no Chūjōs datter med Yūgao. Han hadde funnet henne, tatt henne inn, og ventet på den rette muligheten til å fortelle. Nå var hun blitt stor, og det var på tide at faren anerkjente henne og sto som fadder når hun trådte inn som voksen.

Tårene fylte øynene til Tō no Chūjō. Han så for seg Yūgao, den tapte. Han hadde lett etter moren og barnet, og falske piker hadde i årevis påstått seg å være hans, men å høre at den rette fantes, rystet ham. Han innså at Genji hadde gjort det han selv burde ha gjort. Striden om Yūgiri og Kumoi ble ikke nevnt. Det var som om en dør i hjertene deres igjen sto på gløtt. Da de skiltes, smilte de begge, som om en vanskelig handel var gått i orden. Ingen rundt dem ante at de hadde snakket om noe annet enn embeter.

Det var likevel ikke helt uten skygge for Tō no Chūjō. En tanke bet ham: Kunne Genji ha tatt piken for seg, og nå skjulte han det med en historie om farskap? Om Genji ville sende henne til keiseren, kunne hun bli en rival for hans egen eldste datter. Men vennskapet med Genji betydde for mye til å la slike sting styre. Han bestemte seg for å gjøre alt Genji ventet av ham.

Slik ble den sekstende dagen i den andre måneden valgt for Tamakatsuras innvielse. Den gamle prinsessen var sterk nok til at det kunne skje i hennes hus. Tamakatsura fikk høre av Genji at faren nå visste hvem hun var. Lettelsen var stille og stor, men hun ønsket ikke bli tatt ut fra sitt nåværende hjem. Yūgiri fikk også høre sannheten og innrømmet med varme at han lenge hadde anet det fra måten Genji var mot henne. En gang under en tyfon hadde han så vidt sett henne; hun var vakrere enn kvinnen som sto mellom ham og hans egen kjærlighet, men den tanken ble raskt kvelt. Han var trofast, i hvert fall i sitt sinn.

Den gamle prinsessen sendte gaver fra Sanjō-palasset: en lakkeske til hårlokken som skulle klippes, andre gaver, alt vakkert ordnet. Brevet hennes var skrevet med en skjelvende hånd, men ordene var kloke som alltid. Hun var for syk til å komme, men lengtet etter å kalle Tamakatsura sitt barnebarn. I hvert ord lå en hentydning til det som skulle skje.

Ved Grisens time ble Tō no Chūjō ført bak skjermen for å være fadder. Scenen var satt med en prakt ingen hadde sett før. Etter ritten, da maten var servert, lot Genji den store lampen lyse sterkt i hjørnet. Da møttes far og datter ansikt til ansikt. Han ville så gjerne spørre om barndommen, om morens siste dag, men ordene ville ikke komme.

I stilletiende rørelse knyttet han beltet hennes. Genji hvisket at verden ennå ikke skulle vite sannheten, så Tō no Chūjō måtte te seg som en venn som var fadder. Tō no Chūjō svarte at det ville være både sant og usant på en gang. Slik sto de, takkfulle og forvirret i samme sving.

Utenfor ventet prinser og unge menn. Blant dem var noen som hadde sendt brev og ranunkeldufter til Tamakatsura. Av Tō no Chūjōs sønner visste bare Kashiwagi og Kōbai hva som var sant. De kjente et stikk: Lettet over at deres egne hemmelige besøk ikke var blitt kjent, men skuffet over at hun var deres søster. Kōbai hvisket at han så vidt hadde unngått å røpe seg.

Kashiwagi bemerket tørt at dette var andre gang Genji hadde tatt en jente han likte, for så å skyve henne inn i andres armer. Genji, som hadde skarpe ører, overhørte, og ba rolig Tō no Chūjō være varsom. Det var bedre at sannheten sildret ut i rette porsjoner, ikke brast fram som flom. Tō no Chūjō nikket. Han skulle gjøre nøyaktig som Genji mente.

Til tross for hviskingens bånd og lukket munn, sprakk hemmeligheten fortere enn noen hadde håpet. En dame fra Ōmi, kjent for å bære bud om alt og ingenting, kom en dag inn til Lady Chūjō med begge de unge brødrene til stede og sa høyt at faren deres hadde funnet en ny datter, at Genji hadde latet som hun var hans, og at pikens mor ikke var bedre enn hennes egen.

Kashiwagi ba henne tie, men hun bare lo og sa at alle snakket om det, og at Tamakatsura trodde hun snart skulle bli Hoffdame i Keiserens sengekammer.

Det ville hun selv gjerne bli, og hun hadde løfter om hjelp! Latter presset på fra alle kanter. Da Tō no Chūjō hørte om det, lo han selv og ba damen skrive en søknad stappfull av gamle vendinger. Hun gjøv løs med glede, og kvinnene holdt på å kveles av latter. Men på hoffet sa man at den grå mannen egentlig var oppriktig lei seg for jentens dumskap.

I ukene som fulgte trykket både Genji og Tō no Chūjō på for at Tamakatsura skulle gå inn til tjeneste i palasset, men hun trakk seg unna. Hun fryktet at en keiserlig ømhet ville gjøre henne fiende med favoritter som Akikonomu og Lady Chūjō. Mange så på henne som en oppkomling. Hun følte seg på en merkelig måte ubeskyttet i Den nye residensen, selv om den var fylt av Genjis folk. Hun ville så gjerne vaske ryktene bort med tydelig livsførsel, men manglet en fortrolig kvinne. De eneste som ofte kom, var Genji og Tō no Chūjō—de to hun ikke kunne åpne hjertet for.

Da sørgetiden var over, ventet alle at en forlovelse skulle komme i den tiende måneden, men det kunne ikke skje før da. Keiseren ble utålmodig. Elskere sendte brev som kom som regn. Kashiwagi, som nå var bror og ikke frier, kom en kveld, men ble stående i hagen under en blank måne, i skyggen av en laurbær, og fikk bare tale gjennom tjenestepiken Saishō. Han klaget over at en bror burde telle mer, at denne omveien var underlig. Hun svarte høflig at hun var uvel. Slik endte han med følelsen av at det nye slektsbåndet ikke kunne trenge gjennom den avstanden hun holdt fast ved.

Prins Higekuro, som delte tjeneste med Yūgiri og følte sin rang som et rustet sverd, bad igjen og igjen Yūgiri om å tale hans sak hos Genji. Han mente seg perfekt: glad, handlekraftig, nesten like innflytelsesrik som Genji og Tō no Chūjō. Men han var ulykkelig gift med Murasakis eldre søster Makibashira, som var noen år eldre enn ham og virket som langt flere.

Han kalte henne bestemoren, halvt på spøk, halvt i alvor, og fant hennes strenge vaner kvelende. Det var denne knuten som gjorde at Genji holdt seg tilbake. Likevel, da Higekuro hørte at Tō no Chūjō så med milde øyne på ham, og at Tamakatsura ikke selv hadde stor lyst til et liv i palasset, våget han mer.

En frostklar morgen i den niende måneden kom sendebud med lommer fulle av parfymeduft og papir. Tamakatsura ville ikke lese brevene, men lot dem høytleses for kvinnene sine. Higekuro skrev at fastemåneden snart var over, og han hang livet sitt på den tynne tråden av dager som var igjen, visst på at beslutningen kom neste måned. Prins Sōchi sendte en bambuskvist hvit av rim, med et vers om sol og duggdråper. En annen, Sahyōye, Murasakis bror, skrev at livet var grått uten henne. Kvinnene smakte på papir, håndskrift og duft, og én håpet at fruen ikke bestemte seg for tidlig, for hva skulle de da snakke om?

Tamakatsura svarte vagt, men ikke avvisende, til Prins Sōchi med et bilde av solsikken som gjerne holder på frosten litt til. Han leste det og var både glad og ikke—han trodde ikke hun handlet mot sin vilje, men det var som om et pust av lengsel fantes i henne.

Måneder gikk. Rykter fløt som skygger. En dag kunne Genji ikke annet enn å irettesette Higekuro for å skryte av sin fremgang. Men det var som om en strøm bar Higekuro og ikke lot seg stanse. Og da Tamakatsura oppdaget at hun bar barn, fikk tingene nye navn. Higekuro ble styrket, ville bære all hennes mutte kulde for skjønnhetens skyld og av frykt for at hun en dag flyktet til keiseren. Han takket i sitt sinn den kloke Ben no Omoto og Buddha i Ishiyama for hjelp han trodde han hadde fått.

Genji ble knust. Han og Tō no Chūjō hadde jo begge sagt ja til Higekuros frieri. Nå var eneste vei å redde jentas navn ved å behandle Higekuro som en lovlig omsvermer. Higekuro ville føre Tamakatsura inn i eget hus, men Genji utsatte, med henvisning til hvor viktig det var at førstemottakelsen ute i verden ble riktig. Tō no Chūjō sa at livet ved hoffet var blitt for vanskelig uten mektig rygg—keiseren likte henne allerede for godt.

Ekteskapet ble fullbyrdet i hemmelighet. Likevel gikk raske tunger fortere enn brev. Keiseren sukket og sa at han hadde håpet, men at han forsto. I den ellevte måneden gikk Tamakatsura motvillig med på å tjene som hoffdame fra Genjis hus, men Higekuro slo leir i hennes rom som om det var mark. Hennes svoger Sahyōye kokte av raseri over ydmykelsen dette ga hans søster Makibashira.

Higekuro, som lenge hadde vært et forbilde på ro, ble dagens samtaleemne for et ivrig, rødt hjerte. Tamakatsura, sosial av natur, ble dyster og skarp i hans nærvær. Hun tenkte ofte på hva Genji kunne tro—trodde han hun moret seg med denne mannen som fikk henne til å skvette bakover? Hun mintes den varme prinsens ord og angret. Genji gikk og sa at han var lettet, at Murasaki hadde tatt feil i sin sjalusi, men det var bare halve sannheten. Da han husket de nettene han hadde vært mest besnæret av Tamakatsura, var smerten skarpere enn før. Bildet av henne kom hvor han gikk.

En morgen fant Genji rommet hennes tomt for Higekuro og våget å komme. Hun var nedtrykt og uvel, men løftet seg fra benken. De snakket kort, stivt. Hun var flau over veien hun hadde valgt, og tårene brant. Han gikk nær, så hvordan ansiktet var blitt tynnere, og det gjorde henne skjønnere.

Å tenke på å miste henne helt, var som å miste en del av seg selv. Han leste et lite vers om grunne strømmer og den andre bredden, som en hentehånd for det han hadde tapt.

Hun svarte lavt at hun gjerne ville forsvinne før hun kom til den strømmen. Han forsøkte å smile, sa at elven var der uansett, og at han ikke slapp hånden hennes.

Men snart skiftet han emne, ba henne bli i palasset litt etter at hun forlot hans hus, fordi keiseren var bedrøvet over at hun ikke hadde vist seg. Han sa faren hennes var tilfreds. Hun var i tårer og klarte ikke annet enn å nikke.

Higekuro var først mot at hun gikk til palasset. Så tenkte han at det var enklere å hente henne derfra enn fra Genjis hus. Hans eget palass hadde lenge forfalt. Han brukes ikke tid med kone eller barn. Han var snill av vesen, men bundet fast til Tamakatsura i tankene på en måte som gjorde ham blind for alt annet. Og slik såret han mennesker han egentlig ville skåne.

Makibashira, hans kone og Murasakis eldre søster, var en gang yndig. Men hun hadde lenge vært plaget av merkelige anfall. Noe eller noen syntes å ta bolig i henne, og atferden ble rådløs og repeterende. I årevis hadde hun ikke levd med ham som kvinne. Han hadde holdt en viss ytre anstendighet rundt henne, men nå var det tømt ut.

Da nyheten om forberedelser til Tamakatsura nådde hennes far, prins Hyōbukyō, besluttet han å beskytte datteren ved å ta henne hjem. De gjorde klar en fløy i palasset hans. Men Makibashira hadde vært gift så lenge at farens hus ikke lenger var hjem. Nyheten toppet hennes slitne hode, og hun svingte mellom voldsom uro og dager av stillhet som liknet død.

En dag satt hun gråtende rolig, og sa til Chūjō no Omoto at hvis han sa rett ut at han skammet seg over henne for hun så gammel ut, skulle hun holde det ut. Det hun ikke tålte, var at han trakk farens navn inn, som om det var det som holdt ham. I det samme kom Higekuro inn og forsøkte å bløtgjøre alt med en rolig stemme.

Han sa at forhold mellom mennesker endrer seg, og siviliserte folk bremser seg.

Hvis hun ønsket å dra hjem en stund, skulle han besøke henne ofte. Han var ikke redd for å si at han ville bringe en ny kvinne inn i huset, for på avstand virket alt mer bråkete. Det var bedre å samle det. Hun stirret på ham med en blanding av sorg og harme, og selv hans egne tjenestekvinner knurret over at Tamakatsura skulle komme.

Så kom den snødekte kvelden som ble husket. Vinden pep, dører skar. Makibashira hadde i et øyeblikk vært mild og sprayet duft på hans kappe, og han kjente et plutselig stikk av skyld. Men brått grep hun et ildkar og veltet asken over hodet hans. Varm og kald smuldret det, og han hostet, blind av korn og sot. Tjenestekvinnene løp og ropte, prester ble tilkalt, og han ble sittende den natten i det huset han hadde villet forlate, med en kone som sparket og jamret under bønnene.

Ved daggry sendte han en beklagelse til Tamakatsura, men hun rørte den ikke. Dager gikk før han våget seg tilbake til huset der hans barn var. De ble sendt ut til ham i en fjern krok. Den eldste var en tolvårig pike, to gutter var yngre. De hadde fått høre at den nye damen var et monster som hadde krafset seg inn i hjemmet deres, og derfor sto de stive og så ham med lukkede munnviker.

Hyōbukyō kom uten forvarsel, i tre vogner som til et opptog, for å hente datter og barnebarn hjem. Makibashira reiste seg og sa ingenting imot. Halvparten av tjenestekvinnene måtte etterlates, det var lite plass i farens palass. Piker og gutter vandret omkring som små spøkelser i stuen. Når faren ikke kom og stoppet alt, miste de troen. Den lille jenta greide ikke tro at faren lot henne dra uten farvel. Hun sto igjen ved pilaren og ventet. Snøstormen vokste, og hun måtte likevel inn.

Før hun gikk, tok hun fram et sammenbrettet brunt ark og presset det i en sprekk i sin yndlingssøyle: La ikke søylen av den standhaftige trestamme glemme meg, selv om jeg sier farvel til dette huset. Da vognen kjørte, gråt pikene og så de gamle trærne bli borte i hvitt.

Higekuro kom senere inn i det tomme rommet. Moku no Kimi fortalte alt. Han så det brune papiret stikke frem, lirket det ut, leste, og gråt. Hånden var barnets, tanken voksen. Han dro til Hyōbukyōs hus, men ble snudd i porten. Prinsens budskap var kort: hans forsømmelse var ikke av i går, og de så ingen grunn til at datteren skulle vende tilbake.

Higekuro snakket om sykdom og bønner, men fikk ikke engang se jenta. De to guttene hoppet opp i vognen hans for en kjøretur, men da han svingte mot Den nye residensen, sendte han dem tilbake. Han hadde glemt at han hadde barn den dagen. Etter dette sluttet han lenge å banke på i farens port.

Det ble snakket i alle hus. Murasaki ble bebreidet for at hun ikke hadde hindret stormen i å rase. Genji sa han aldri hadde oppmuntret til ekteskapet og var nesten glad for at folk nå visste at Tamakatsura ikke var hans barn—fantasier er tross alt oftere verre enn sannhet.

Da tiden kom for at Tamakatsura skulle vise seg for keiseren, forsøkte Higekuro å hindre det. Men Genji og Tō no Chūjō sa hun måtte. Det ble vår og danserne fylte palasset. Festen rundt henne ble ikke lagt merke til som annet enn et dryss i det store, men likevel så alle at hun var blitt ledet frem av de tre mektigste mennene i landet, med Yūgiri og hennes nye brødre som fulgte. Det var nok. Ved nabopaviljongen bodde Lady Nishi no Miya, Hyōbukyōs eldste datter. Ingen høfligheter passerte mellom dem.

Senere kom gjøglere, mummere og musikere, og de gikk fra rom til rom og skapte latter og gaveoverrekkelser. Tamakatsurahs rom var overdådig takket være Higekuro, men han insisterte på at hun ikke kunne overnatte i palasset igjen. Kvinnene rundt henne sukket og sa at hun måtte, for Genji hadde bare gitt lov til at hun forlot Den nye residensen hvis hun oppfylte sin hilsen hos keiseren. Higekuro mislikte hvor lite hun motsatte seg å bli i palasset, så som om hun helst fant skygge der.

Prins Sōchi kom med et vers om skogen der fuglene hviler parvis når våren stiger, og sendte det fra Higekuros rom. Tamakatsura rødmet og tenkte på svar. Men da dørgardinene løftet seg, kom keiseren selv. Hun så igjen hvor lik han var Genji, og det beroliget henne. Keiseren lot henne bli Frue av Tredje rang og sa mildt at han ikke forestilte seg å kjøpe henne med hedersnavn.

Hun svarte med et lite akrostikon om den som hadde løftet purpur på hennes erme, og at hun nå tjente ham alene. Han smilte, men trakk seg litt tilbake i tone. For seg selv tenkte hun med en trist latter at det alltid var de vakreste mennene som erklærte kjærlighet med ordene at de måtte skilles for godt.

Higekuro fikk høre at keiseren var inne hos henne og ble iskald. Han tryglet, planla, fikk Tō no Chūjō til å hjelpe. Til slutt fikk han tillatelse. Keiseren sa godslig at hvis han holdt henne nå, ville Higekuro aldri la henne komme igjen. Han håpet på mange nye besøk. Han la til at han hadde lagt merke til henne før Higekuro, men at den andre var raskere. Han gav henne et vers om plommeduft som ikke kunne nå troen på grunn av nifoldig hekk. Hun ba vinden bære deres dufter mellom dem. Han gikk og snudde seg mange ganger.

Uten å høre med noen sa Higekuro at han var blitt forkjølet og måtte et sted hvor hun kunne pleie ham. Hun syntes synd på ham, og snart var hun installert i hans hus. Tō no Chūjō likte det dårlig. Det så ut som en flukt. Men han valgte å ikke legge seg borti hva Genji lot hende gjøre.

Genji, som hadde forberedt hennes utsendelse, ante at slaget var tapt på en plutselig og litt brutal måte.

Det var ikke avstanden fra hende som var bitterst, men at hun nå helt og holdent tilhørte en annen. Alle så at noe var knust i ham. Han tenkte at alt dette var straff for hvor lett han selv alltid hadde vært å bevege. Likevel, en regnvåt dag i andre måned brøt han sitt eget forsett og dro til Higekuros hus.

Han kom ikke lenger enn til døren. Han lot en lapp falle i den gamle ammen Ukons hånd: i de matte vårdagene, når regnet dryppet time for time, våget han å spørre om noen gang hennes tanke vendte tilbake til huset hun en gang forlot.

Ukon så på Tamakatsuras ansikt og ante mye, men ikke alt. Genji dro hjem og tok ut zither'n. Han hadde tenkt å begynne et nytt liv i ro, men fingrene hans fant tonen hun en gang hadde spilt, og han stemte østlig modus og spilte La ugresset gro.

Året skiftet. En frisk bris blåste inn over Den nye residensen. Genji holdt store forberedelser til sin lille prinsesses innvielse, og hele byen luktet røkelse og ferske tømmerstikker. Den tiende dagen i den andre måneden falt et varsomt regn over røde plommetrær ved palasset. Prins Sōchi kom i kjærlig ærend.

En budbærer fra Asagao, den tidligere vestalinnen, bar et brev bundet til en plommekvist. Gavene var like vakre som ordene. Røkelsen hennes var skjult i glassboller med mønster av furu og plomme. Yūgiri lo varmt og ga budet en knallrød kåpe. Senere ble det luktet og veid på all røkelse som var sendt inn fra de forskjellige fløyene.

Prins Sōchi dømte med en nese som skilte ut for mye nellik her, for lite aloes der, og jublen var stor da hans eget øre viste seg sikrest av alle. Av de hemmelige blandingene var Asagaos mørke duft skinnende og mild, Murasakis plommeduft særlig klar, og blandingen fra Akashis vinterhage bar en gammel oppskrift med ære. Genji ertet dommeren for å rose alt og alle, men det var som etter gamle spilleregler: ingen gikk forsmådd hjem.

Om kvelden steg månen, og supper ble servert. Instrumenter kom fram, og Tō no Chūjōs sønner, Kashiwagi og Kōbai, lot seg lokke inn i musikken. Genji spilte koto fra Kina, Prins Sōchi grep lutten, Yūgiri den tverrfløyten, og Kōbai sang om nattergaler i snø. Ved daggry gikk Sōchi, velduftende og fornøyd, med en kåpe fra Genji og små krukker i beltet. Han spøkte at de hjemme kom til å sperre øynene opp når de så hvor fin han var.

Neste kveld ble selve innvielsens belte knyttet i Akikonomus rom. Den lille prinsessen kom til Ratts time. Akikonomu så med glede på henne, selv om Genji unnskyldte at hun var alminnelig. Mødrene og kvinnene holdt pusten. Genji tenkte at han gjerne skulle hatt Akashi-damen der, for hun var barnets mor, men Murasaki hadde formelt tatt jenta til seg, og det var sårt å blande alt for mye sammen. Han lot det være.

Tō no Chūjō ble stikkende i vrangstrupen av alt dette, for hans datter Kumoi lot sin skjønnhet gå til spille i avsondrethet. Yūgiri skrev enda varme brev, men intet ble bestemt. Tō no Chūjō bebreidet seg selv mer enn gutten. Han hadde latt det skli. Rykter nådde ham om et godt tilbud for Yūgiri fra en annen stor familie, og med tårer i øynene ville han heller ydmyke seg for å berge Kumois hjerte. Han sukket, men han turte ikke si det rett ut i første omgang.

Håpløse misforståelser sperret veien, men våren holdt på å skifte blad. En dag sendte Tō no Chūjō en grein med dyp lilafarge og et vers med Kashiwagi til Yūgiri: Vistariaen er på sitt dypeste nå, og det er få netter igjen å se den skinne i skumringen. Yūgiri leste og kjente at porten åpnet seg. Han svarte at han redd for å miste timen.

Genji var glad og sa at alt nå var i rette spor. En kveld kom Yūgiri i en praktkappe hans far hadde lånt ham, og slapp inn i huset som lenge hadde vært lukket.

Vin gikk rundt, lilablomster duftet, og Tō no Chūjō avslørte mykere sider da han sang en gammel sang. Kashiwagi slynget en spray rundt Yūgiris kopp. Alt var forsoning.

Sent utpå natten spurte Yūgiri beskjedent om han kunne bli. Da ble han ført inn i søsterens rom. Neste dag var Buddhas dåp, og selv om Genjis palass strålte, hastet Yūgiri tilbake dit hvor hans hjerte hadde ventet. Slik ble ekteskapet med Kumoi en stillferdig fest i det store.

Den lille Akashi-prinsessen skulle snart flytte inn i Kronprinsens palass. Murasaki foreslo at moren, Lady av Akashi, fikk bli hos henne en tid. Gleden i de to små hjerter var stor. Møtet mellom de to kvinnene, Murasaki og Akashi-damen, ble varmt. De så hverandres fortrinn uten gammelt stikk. Murasaki kjente at alt i huset var på god vei. Yūgiri var nå rådsherre, Tō no Chūjō hadde fått ny verdighet, Genji var blitt likestilt med en keiserlig far, alt ble heiset enda høyere, og i Den nye residensen ble det travelt som aldri før.

Høsten kom med jakter og musikk. En dag skjedde noe uten sidestykke: både keiseren og den abdiserte Suzaku kom i besøk til en undersått. Genji hadde pyntet hver paviljong med røde lønn og gylne siv, og de drev med skarv på innsjøen, lot fisk trekkes opp med fuglenes hjelp, mens prinsene ble servert ved siden. Akikonomus vestre hage var vakrest av alt. Et plankegjerde ble raskt løftet vekk for at begge keisere skulle se. Genji ble tilbudt plass ved siden av, men han satte seg likevel et stykke unna, slik en sønn gjør.

Etter dette dro Suzaku seg enda mer tilbake. Han var svak. Han ville bli munk, men en ting bandt ham: datteren Nyosan. Hun var ung, mild og dyrebar. Han gikk gjennom kister på kister for å sikre henne en vakker innvielse, men hodet svirret av uro.

Han vurderte menn for hennes fremtid. Han tenkte på Prins Sōchi, men syntes ham flaksete. Han tenkte på Tō Dainagon, flittig men for lav. Han tenkte, ja dristet seg til å si høyt, at hvis han hadde vært pike, hadde han selv falt for Genji. Det var i Genjis hus en pike lærte verden uten å bli knekket av den.

Til slutt sendte han bud for å høre hva Genji mente. Genji svarte først nei. Aldersforskjellen var latterlig, sa han. Hva om Yūgiri heller? Men Suzaku ble mer syk, og når Genji kom for å se ham etter at håret var klippet, etter at alt ved hoffet var byttet ut med munkens grå, skjønte han at dette var en bønn han ikke kunne si nei til. De snakket som gamle venner, og da Suzaku tryglet ham om å ta vare på Nyosan, og la valget om en mann siden være Genjis, nikket han. Så trodde alle at han også skulle være hennes mann.

Murasaki hadde hørt rykter. Hjertet løftet seg og falt samtidig. Hun husket hvor unødvendig og vanskelig mye hadde vært den gang med Asagao, og hun bestemte seg for ikke å la skyggen vokse større enn den trengte. Hun spurte ikke. Genji trodde hun ikke visste. Uværet og snøen lå modent over Den nye residensen da han satte seg ned med henne og fortalte. Han sa at det var umulig å avslå i den sørgelige tilstanden, at Nyosan først kom etter at Suzaku hadde trukket seg tilbake til fjellet. Han håpet at det ikke ville bli historier av det.

Årets siste dag gikk. Suzaku insisterte likevel straks på at Nyosan skulle flyttes. Mange beilere sukket, også keiseren, men ingen sa imot. Til Genjis førtiårsdag kom Tamakatsura med vårskudd på fat. Hun kom ikke alene, men med sine to små gutter, som Genji aldri hadde sett før. Han lo halvt bittert, halvt ømt, sa at nå følte han virkelig årene. Hun var som tidligere, rank og stillferdig, og resiterte et vers om evig vår. Han svarte etter beste evne. Hyōbukyō kom stivt, og Tō no Chūjō strøk over strenger så ingen kunne huske å ha hørt dem vakrere. Kashiwagi, som alltid med ynde, lot fingrene klinge lett.

I andre måned ble Nyosan hjulpet ut av vognen og over terskelen i Den nye residensen. De vekslet høfligheter andpustne og rette. Murasaki sto noen steg unna og så. Da forsto hun det hun innerst inne hadde fryktet: Nyosan kom ikke som et barn som skulle oppdras; hun kom som brud. Murasaki skjulte smerten så godt hun kunne. Nyosan var tretten, liten og barnlig, mer barnerom enn unge kvinne. Genji så på henne og mintes den vesle Murasaki, så munter for så mange år siden, og han undret seg om alle som ville unngå bry, kanskje også ble tommere mennesker.

De tre første nettene sov han hos Nyosan, som var for ung til å ønske ham vel eller uvel, hun bare sovnet best når barnerommet var nært. Murasaki hadde ikke vært skilt fra ham slik på årevis. Hver kveld parfymerte hun klærne hans med omhu som en stille påminnelse. Den tredje natten sa han at han ikke måtte skuffe den syke Suzaku.

Hun nikket, tvang frem et smil, og ba ham gå senere enn han hadde tenkt.

Hun ble sittende våken etter at han var gått, men ingen fikk vite noe. Kvinnene, sterke i sin rettferdige harm, hvisket inne bak hver fjærskjerm at dagen endelig var kommet. Hun later som hun ikke hører, sa de. Murasaki lot dem prate og inviterte andre damer til å snakke muntert til langt på natt, nettopp for at møtet mellom henne og Nyosan skulle bli lett.

Men hun sov ikke. Da hun la seg, dro hun dynen opp over ansiktet for å slippe spørsmål. Slike netter minnet henne om den gangen Genji ble jaget til Suma. Merkelig nok ønsket hun for et øyeblikk at han var langt borte igjen. Bare vissheten om at han levde, ville være nok.

En skarp vind brøt inn mot nattens vegger. Slik lå hun stille da han, borte hos Nyosan, våknet av en drøm som skremte ham. Han hørte hanen gale, sto brått opp, sa at han måtte dra ved daggry selv om det ennå var stummende mørkt. Nyosan krøp nær sine ammer og så etter ham med runde, unge øyne.

Utenfor fikk snøen frem et blekt lys.

Han banket varsomt på ved Murasakis rom, sa et par linjer om snø på murer. Da døren gikk opp, kom han inn frossen, satte seg ved hennes seng, og skjøv dynen forsiktig ned. Ermet hennes var vått. Han talte mykt, hun lå alvorlig og vendte ansiktet bort. Han ble hele dagen hos henne, ba henne ikke stenge ham ute.

Om kvelden sendte han Nyosan et brev om at snøvær uroliget ham. Hun fikk det, så kritthvitt på rød bakgrunn. Barnerommet ble strengt. Slik gikk de første nettene. Han klarte ikke rive seg løs, og han skulle ønske han mestret det bedre.

Nyosan svarte omsider. Brevet var pent brettet, papiret tynt, og håndskriften barnlig. Han ønsket at Murasaki ikke hadde sett det. Et vers om vind som smelter snø. Han så på Murasaki og sukket. Nesten alt i ham sa at han fikk tro at det ikke var noe å bekymre seg for.

Senere foreslo Murasaki at hun skulle gjøre Nyosans bekjentskap skikkelig. Genji ble glad. Han sa at Nyosan var så ung at hun kunne bli behandlet som en slektning, og Murasaki kunne bli som en lærerinne. Murasaki tok frem bildebøker og dukker, lærte henne små sanger, og Nyosan syntes Murasaki var alt annet enn kjedelig. Det ble flere møter og små brev om leker, og folk ute i byen sluttet raskt å snakke om at Nyosan skulle ta Murasakis plass. Det var tydelig at Genji satte sin største varme i den kvinnen han allerede hadde delt år med.

Samtidig var den lille kronprinsessen gravid, og Genji ordnet bønner og helbredelser, ivrigere enn noen gang, redd etter gamle barselhistorier. Murasaki, som aldri hadde født, takket i stillhet at hun slapp denne uroen. Da prinsessen ble svak, ble hun flyttet, for magikerne sa at rommet ikke var heldig. Den gamle enken fra Akashi kom ned fra landet med ranke skritt og sørget for alt. Den unge moren hørte for første gang hele sin historie: at hun var født ved sjøen, at faren hadde bodd i et kloster av tide. Hun ble rystet og litt flau, for hun hadde selv noen ganger vært spiss mot sine underordnede. Sannheten var kjent for flere enn henne, skjønte hun.

I tredje måned kom fødselen. En sønn ble båret inn i verden, rolig. Genji dro pusten dypt. Nå var alt annerledes. Barnebadet ble stelt med verdighet, Akashi-damen holdt hendene trygt, og gavene strømmet fra alle retninger. Genji løftet gutten og kalte ham Niou når de var alene. Og når barnekakene ble brutt, gikk blikket hans ofte i retning av Den nye residensen, der alt skulle ha vært ro og orden, men hvor det i skjul ulmet noe han ikke kjente.

Vårsolen var sterk da Genji foreslo å se fotball på plenen for å riste løs litt av stillheten. De unge mennene kom. Tō no Chūjōs sønner var de beste. Til og med Kōbai la vekk sin verdighet og løp som en gutt under kirsebærtreet. Kashiwagi var vakker som alltid, med rolig holdning—helt til ballen gjorde ham utålmodig.

Han hoppet høyere enn vanlig, uten å tenke på hvordan det så ut for de eldre. Yūgiri lo og ba ham vise hva han var god for. Midt i leken, da vind og blomster lagde hvitt snødryss av kronblader, skjedde det som skulle sette alt i bevegelse: en stor katt, bundet i et langt bånd, smatt mellom gardiner og skjermer i Nyosans rom og jaget en liten.

Kvinnenes utrop, snor som hang seg fast, et drønn av bambus som falt. Skjermene var uordentlige, og bak de fregnete slørene sto et lite menneske i plommefarget kjole med mange kanter. Håret falt som en mørk elv over ryggen. Hun snudde hodet da katten skrek, og i det korte øyeblikket ble ansiktet hennes synlig. Kashiwagi fikk øye på henne. Blikket i ham tok fyr i samme stund.

Genji kom til og ba de unge mennene trekke seg bakover. Han talte festlig, men med skygge i pannen. Kashiwagi bøyde seg for å klappe katten til ro etterpå, som om pelsen bar med seg forhekselsen fra hennes armer. I ham var det ikke lenger ball, bare et bilde som var tett som dugg på en kald gren. Senere skrev han et brev om at han hadde sett og ikke sett, sendt via piken Kojijū. Nyosan misforsto. Hun rødmet ikke ved tanken på Kashiwagi, men ved tanken på at Yūgiri eller Genji kanskje hadde sett henne og ville skjelle henne ut for slurv. Kojijū besvarte høflig.

På en bueskyttersamling slet Kashiwagi med ordene. Da han så en kattunge hos Kronprinsen, nevnte han helt tilfeldig Nyosans katt, vel vitende om at prinsen elsket slike dyr. Snart lå den gamle katten i hans fang. Han lot som han ikke kjente den, men hendene hans bandt båndet mykt, ga melk og med. Og da Kronprinsen ba om katten tilbake, nektet Kashiwagi og sa at han trengte den litt til.

I skumringen samme vår begynte Murasaki å uttrykke uroen hun hadde båret stundom: hun ønsket å ta løfter og trekke seg fra verden i et stille rom. Genji svarte at han selv snart to også ville bli munk, men at han ikke kunne bære tanken på å forlate henne der. De to snakket lenge om kjærlighet og tro, om kvinner som var gått før; han nevnte Rokujōs stolthet og den ulykke han alltid hadde innrømmet at han skapte der han kom.

Han skrøt ikke mer av sin egen evne til å følge fornuften. Hun så i ham en mann som aldri helt ville bli en en-kvinne-mann, uansett hva romanene hun hadde lest en gang sa om hjeltens siste troskap.

Så kom natten da smerten kastet henne over ende. Hun våknet med et hardt hugg i brystet, feberen steg, men hun lot ikke damene kalle Genji. Om morgenen var det ille. Han fløy til henne og ble ved sengen uten mat, uten søvn, og sendte sendebud til templer og klostre. Ingenting hjalp.

Dager ble til uker. Han flyttet henne til det gamle palasset, Nijō-in. I en våken stund ba hun igjen om å få tonsur. Han holdt hånden hennes og sa at han hadde holdt tilbake sine egne løfter for hennes skyld. Men hun næret ikke lenger håp om å bli frisk.

Da kom en gammel gutt som medium inn med prestene, og mens sangene virket underlig harde, reiste en annen stemme i rommet seg—gjennom barnemunnen spottet en ånd prester og bønner.

Den svarte på Genjis fortvilelse og spyttet ut at ingenting igjen hang ved den døde kvinnen annet enn sinne, sjalusi og hat. Rokujō. Hun skjelte ham, og ba ham la datteren sin, keiserinnen, aldri slippe et eneste øyeblikk sjalusi inn. Så klarte de å flytte ånden ut av rommet med gutten, og Murasaki våknet. Hun var svak, men til stede. Genji satt der stiv, med en anelse av skrekk, men også med hånden hennes i sin.

Mens han ble på Nijō-in og holdt hennes myke pulser, var Den nye residensen nesten tom. Det var lettere da for Kashiwagi å bønnfalle Kojijū. Han hadde lenge krevd, hylet, tigget i brevene om ett blikk, ett ord, om et møte som kunne lindre hans sjel. Kojijū sa nei igjen og igjen. Nå kom han selv, maskert, lett på tå, og trodde nesten ikke noe mer enn å få se en kant av en kjole eller høre en hvisken.

Men da Nyosan våknet og så et mannlig omriss ved sengen og trodde det var Genji, var bevegelsen annerledes, nervøs.

Skrekken tok henne. Snart sto Kashiwagi der og ba om tilgivelse for dristigheten, fortalt sin lange lidenskap, hvordan han hadde bekjent alt for Suzaku selv, hvordan bildet av henne bak en gardin var det eneste lyset han bar. Hun ristet, ute av stand til å snakke. Og da han forsto hvor ung og lite forfengelig hun var, at det ikke var hovmod i henne, men bare klosset ungdom, brast noe i ham.

Han ble ved henne til dugg ble til rennende vann på trehellene, og i en underlig drøm hørte han igjen katten male.

Han våknet og trodde han hadde hørt et tegn fra skjebnen. Han løftet henne og bar henne ut til et rom med mer lys, for å se ansiktet. Hun gråt og ba at det hele måtte være en drøm som forsvant med grålyset. Han la igjen et lite vers og forsvant ut på ben, mens blodet hamret i tinningene.

Snart merket Nyosan det i kroppen sin. Noe annet utviklet seg enn uro. Genji kom for å høre om hennes tilstand, men hennes folk sa at det bare var svingende helse. Han var vennlig, sa han ikke ville forsømme henne igjen. Så kom bud fra Nijō-in: Murasaki var igjen verre.

Han dro med en gang. I korridoren sto folkemengden tett og gråt. Prester og medium fulgte i sporet hans. Denne gangen fikk Murasaki igjen pusten i siste øyeblikk. Hun fikk en halv tonsur og la panne til pannebånd.

Hun var svak, men han slapp henne ikke av synet.

Det var i denne tiden han, av et instinkt eller av flaks, bøyde seg ned for å lete etter en vifte i Nyosans rom og fant et lys blått papir stikke frem under madrassen. Skriften bar tung duft. Hånden var Kashiwagis. Alt ble stille inne i Genji.

Han tok brevet og gikk. For seg selv sa han at kanskje kunne han late som han ikke hadde sett det. Men i hans liv hadde han alltid sluttet å gå dit hvor en annen mann også gikk, når han først var blitt kjent med det. Det gikk ikke lenger.

Og likevel—i alt dette syntes han å høre en streng fra sitt eget liv i fortid: en keisers kvinne, en hemmelig natt, et barn.

Men han sa til seg selv at slike kvinner hadde ofte sine plasser av statens grunner. Dette var annerledes. Nyosan var trygg under hans tak. Hun visste at han hadde risikert bruddet med det mennesket han elsket høyest, Murasaki, for å ta henne inn. Han strøk over brevet igjen og tenkte at dette var uten takknemlighet. Der sto han og visste ikke hva han skulle gjøre.

Kashiwagi fikk høre at brevet var oppdaget, og med det falt han ned i en mørk brønn hvor veggene var glatte. Han spiste ikke. Han lot folk tro at det var feber. Han fantes ikke mellom venner lenger, bare i redsel for blikk han ikke tålte. Han ble tvunget til å komme til en øvelse for Suzakus femtiårsdag, men da Genji raust rakte ham en kopp og ba ham ikke se så bitter ut, ble han askegrå og måtte støttes ut. Foreldrene så at sykdommen hadde vært i ham lenge.

Nyosan fødte det lille guttebarnet i grålysningen. Genji sto ved siden og gjorde alt en far burde gjøre, mens han kjente en frysing under halsknotten. Han var lettet for at det var en gutt, for da slapp de fremtidige sammenligninger av ansikt i samme grad. Gaver kom fra keiserlige, og rommet duftet. Han klarte å losere alt slik at festen rundt sengen var storslagen og umerkelig på samme tid.

Etter fødselen ble stillheten rundt Nyosan tung. Hun ville ikke spise, og hun sa endelig det hun hadde båret siden før fødselen: hun ønsket å bli nonne. Genji ble skremt og rolig på én gang. Han visste at det var vanskelig å fortsette som før. Han visste også at hennes lange hår hadde vært en fryd i hans henders fantasi, og tanken på å se det klippet, gjorde ham matt. Han ba henne vente, ba henne ta mot til seg. Men hun vendte ansiktet bort.

Da Suzaku hørte ryktene, kom han en natt fra fjellet, skjult, og ble ført inn. Han satte seg ved datterens seng. Hun ba med hvit stemme om tonsur, og Suzaku advarte, sa hun var ung, at verden enda kunne vri seg, at det ville gjøre mer støy enn hun ante. Men han hørte også på tonene fra Genji mellom ordene, og forsto at noe tungt hadde nærmet seg.

Da dagry kom, kalte de prestene, og låsene på håret knirket som små fugleben. Genji gråt så det gjorde ham til et barn. Suzaku lot tårene falle han også. Den svake kroppen lå stille. Under morgenritualene lo en ånd et kort ha i veggen og lot det være med det.

Denne nyheten slo lenger enn fjellene rekker. For Kashiwagi, som lå i farens hus, ble det som om han hadde nådd kanten av kartet. Han tenkte på Ochiba, sin kone, hvem hadde han egentlig vært for henne? Han ga broren Kōbai beskjed om å se til henne. Keiseren ga ham høyere rang for å oppmuntre ham.

Intet hjalp. Yūgiri, som alltid hadde vært hans nære venn, kom for å besøke ham og ble tatt inn i et rom som duftet forsiktig og var stille som en alterhall. Kashiwagi ba tjenerskapet forlate dem. Han lå i hvitt sengetøy, like vakker som en gang, men med munn som bar en fremmed linje.

Han sa at det var noe han hadde villet si.

Han hadde villet si det til Genji, men etter den kvelden med musikk, da han kjente farens blikk—fordi Genji var en far også for ham—hadde han ikke orket. Kunne Yūgiri hjelpe ham å forklare etter hans død, så Genji ville tilgi? Yūgiri nikket. Han var ingen dum mann. Han skjønte at det var Nyosan. Men han var også Genjis sønn, og ord måtte flyttes meget varsomt.

Kashiwagi døde plutselig, før de rakk å hente Ochiba. Hun, som aldri hadde fått hans hjertes ild, sto igjen i tidlig enkegråt som likevel var tung. Nyosan, som hadde tenkt at døden kunne være en rettferdig straff for ham, sto forferdet over at den faktisk hadde kommet. Hun husket hvordan han hadde forutsagt barnefødselen, og hun ønsket han hadde blitt stående et øyeblikk til på jord.

Ryktet om døden bar strammere navnelister med seg. I første bydel var det stille som i en stor skog. Yūgiri holdt nøye på hemmeligheten om Kaoru, selv om gutten ble mer og mer lik den døde hver måned. Han gjorde alt for første bydel, med gaver og bønn, med ord og omsorg, og Tō no Chūjō sa at denne unge mannen var flittigere enn døde brødre.

Suzaku leste ord i fjellet og sendte en blomsterstilk av bambus og bitre røtter fra tokoro-planten til datteren sin i klosterrommet. Han ba henne følge den samme veien i fred. Da Genji traff henne ved gardinen hennes en dag, leste hun brevet og holdt frem Kaoru slik at Genji kunne se.

Det gikk et stikk gjennom ham da han i barnets smil syntes å se et øyebryn fra en annen.

Men gutten var vakrere enn sin far hadde vært, og det var også en mild streng i ansiktet som minnet om ham selv. Den lille åt på en bambusskudd og lot saften renne ved leppene. Genji smilte og sa at denne munnen kom til å drive mange prinsessehjerter uvørent. Han leste et lite akrostikon om bittert i stengelen og søtt i skuddet. Guttens lille hjerte skjelte ikke mellom menn. Han krabbet bort og dro videre mot en skål med røtter.

Om kvelden spilte Yūgiri på en fløyte hos Ochiba, en fløyte som hadde ligget i Huset i første bydel i mange år og luktet beibi og nattlys. Han tok den og lot noen toner falle, kjente at dette var mer enn instrument. Han gikk hjem og sovnet seint. Da så han Kashiwagi i drømmen. Den døde tok fløyten og snudde den i hendene, og stemmen sa at musikken burde falle i de rette fingre, som vannet i sivene bøyer seg for vinden.

Yūgiri våknet av barnet sitt som gråt. Han strødde ris og sa bønner og så over skulderen på Kumoi.

Hun lot som hun sov, og det var godt at hun ikke spurte ham om drømmer. Morgenen etter gikk han til Genji og spurte om fløyten. Genji, som nå holdt Niou i fanget og lot Kaoru sitte og dytte på en kloss ved siden, hørte og smilte smalt. Han dikterte en fredelig historie om et gammelt lån. Han var ikke klar til å si mer. For alt Yūgiri ante, skulle hemmeligheten holdes litt til, av hensyn til alle som sto midt i den.

Så vendte Yūgiri seg mer og mer mot Ochiba. Han var en mann som ikke pleide å bli spottet av folk for sine veier. Han var kjent for måtehold. Kanskje veltet det derfor så mye mer i alles øyne da de fikk greie på at han dro oftere opp i åsene til Ono. Gamle prinsessen som lå syk, var sjenert.

Ochiba var fast som eik. Han klaget over at hun holdt ham på avstand som en fremmed. Hun svarte med et lite blekt vers om tåke som gjemmer hekken, ikke holder på gjesten. Han presset på en kveld, mens tåken lå som en mur mellom bygningene, og ba henne slippe ham inn for å snakke.

Hun lot ham håndhilse på en tjenerinne og ble stående bak en skyvedør.

Han strakte hånden frem, hun strammet grepet rundt dørens kant, og etter litt, da han lo og sa at han ikke gjorde mer enn å snakke, slapp hun den og trakk seg lenger inn. Han ble hele natten. Da morgenen kom og kanten av himmelen var hvit, satt de side ved side, uten å ha tatt på hverandre, og snakket om Kashiwagi. Han bebreidet henne varmen hun hadde følt for den døde, mens hun ikke viste ham den minste varme. Hun sa ikke at det handlet om mer enn hjerte, det handlet om verden.

Rykter fløy den natten. En prest som bodde i huset, stram av natur, fortalte den syke moren at han hadde sett Yūgiri dra ved daggry. Han hadde luktet hans duft i rommet. Den gamle satte seg opp og gråt. Selv om ingenting uanstendig var gjort, ville mennesker si det var gjort.

Yūgiri skrev brev hver dag etter det, men få ble åpnet.

Han gikk hjem og lå ved siden av barna og tenkte på fjellet og tåken. Kumoi så at tankene hans var annetsteds. Hun sendte et barn med et lite pelsmykt vers og spurte om han sørget mer over døde eller levende. Han svarte at han gråt for en dråpe som snart var borte. Hun ble hard, men sa ikke mer.

Moren i Ono døde. Ochiba knelte ved sengen. Yūgiri sendte vogner og mat og menn for å rydde i Huset i første bydel, fikk dem til å rulle ut matter og la nye dørgardiner. Ochiba, ennå i dype klær, snurpet drakten tettere rundt seg og kom en sen kveld. Huset var fullt av fremmede menn som ordnet om.

Hun løp inn og gjemte seg i et lite lagerrom med en madrass som skjold. Shōshō no Kimi fikk Yūgiri gjennom en hemmelig dør. Han trengte seg inn, men henne fant ham hard som før. De satt på hver sin side av herdet treverk og ventet på det første lyset.

Han forsto endelig at hun ikke var en unnvikende baby, hun var en kvinne som kjempet for navnet hun bar og vannet hun gikk i.

Han dro hjem, og samme natt flyttet Kumoi ut og opp til farens hus etter en hastig beskjed om uheldig stjerne. Tō no Chūjō sukket igjen. Han holdt sine døtre høye, men syntes også at hun kunne ha ventet. Han lot henne bli en stund. Yūgiri prøvde alt, brev og vogner, ingenting hjalp. Guttene hjemme ble glade for å se ham, men den ene ropte etter mor.

Dager ble mørke med avbrudd av lys i Den nye residensen. Murasaki kjente sommeren i kroppen sin som en ild som sank. Hun bestemte seg for et siste verk i denne verden: tusen eksemplarer av Lotus-sutraen skulle kopieres og syes, og en stor seremoni skulle holdes i Nijō-in. Hun valgte stoffer og farger, alt på en måte som var henne lik.

Genji bar sitt og roste henne. Dagen kom. Sanger og farger var lyse, og alle som var noe i verden, sendte gaver. Den gamle skogsmansangen gjorde tårer i henne.

Hun skrev til Lady av Akashi og sa at selv om hun aldri søkte gevinster i livet, var hun likevel trist over at ilden i veden var brukt opp.

Den andre svarte at Den velsignede hadde tjent i tusen år—hvorfor skulle hennes flamme dø så tidlig? Natten var lang. Ved daggry brøt lyset gjennom skjermene og vasket alt mykt. Hun så på hver person som om hun så dem for siste gang. Musikken reiste hårene i nakken på alle. Hun strevde for mye den dagen og ble svært sliten.

Høsten krøp inn, og Akashi-prinsessen ba om å få bli lenger med henne, men bud kom fra hoffet. Hun brøt skikken og kom likevel for å holde hånden. Mot kvelden satte de Murasaki i en sofa ved vinduet. Genji smilte for første gang på lenge, fordi det tydet på styrke. Hun leste et lite vers om dugg på stormblåste strå, han svarte med at under himmelen styrter alt mot sin ende, hvorfor tro at denne dråpen går først?

Hun sa at hun ble svimmel, og ba ham gå. Skjermene ble lukket. Prester ble hentet inn. Natten var full av stemmer som stakk og lindret om hverandre. Morgenen etter, litt etter soloppgang, slapp hun pusten eneste gang for alle.

Akashi-prinsessen takket i stille bønn for at hun hadde vært der. Genji gikk i stykker i et rom ingen kunne se, men bar seg når han måtte, og la alt i Yūgiris hender. Yūgiri kom med ro og kompetanse, men var en sønn inni seg. Han så morens ansikt i lampeskinnet da Genji, halvveis i sinne på en tjenestepike, løftet skjørtet til skjermen litt for høyt, og hun lå like vakker i døden som i livet.

Håret var langt og uten knuter. Ansiktet var hvitt som ny snø. Yūgiri ble stum og følte at sjelen hans skled ut i luften. Han hutret og grep tak i perlekjeden og sa Amida under pusten. Han ordnet alt, mottok kondolanser, hvisket, og forsøkte å trøste sin far ved å være der mer enn noen kunne vente.

Mange skrev til Genji etter dette, noen med varme, noen med ord han syntes ikke traff. Tō no Chūjō, ikke en mann for store følelser, skrev flere brev. Han nevnte at Aoi, hans egen datter, hadde dødd i samme årstid, og skrev et vers om nye duggdråper på ermer våte fra før. Akikonomu sendte hele tiden sine dikt. De var nette og varme.

Genji svarte nesten aldri eller med få ord. Han trakk seg tilbake til bakerste rom og tok på seg et liv som skulle ligne på fjellet.

Han lot prester be høyt i hallene og bestemte seg for å rive alle strenger som hang fra ham og bandt ham til verden før han trådte inn i munkeklær. Han kalte også Niou inn en kveld og sa at gutten ikke måtte bli redd om han ikke så ham så ofte. Han levde ikke for å dø, men skulle bo et sted med stillhet.

Nær slutten på året gikk han gjennom kistene sine. Han rørte ved alle småting. Han visste at store gaver ville få tunger til å sladder, så han delte forsiktig. Han tok frem bunten med brev han ikke hadde greid å brenne. De tidligste fra Suma og tilbake.

Blekket levde ennå. Han kalte inn Murasakis nærmeste kvinner og ba dem rive i stykker brevene. Han klarte ikke selv, for på hver side kom tårene. Han la dem bort med et lite vers som sa at han ikke orket å se sporene hennes tegnet en gang til.

Kvinnene tok bitene, og det gjorde vondt i dem også, for de husket den gangen da bare noen få mil lå mellom de elskende som en hel verden. Han skrev i margen på et av de siste et lite vers om at unyttige blader som hadde ligget i salt ville følge røyken fra hennes bål, og lot flammen få alt.

Han holdt Buddhafestens navn med mer verdighet enn noen gang, klar over at dette var siste gang i denne residensen. Den eldste presten fikk vinen, som sømmet seg gammelt vennskap, og han ga gaver i rikt monn. Den dagen var det snø på noen få plommetrær, en hvit farge mot en nesten usynlig grønn. Men ingen store sanger, bare noen få korte vers.

Presten svarte ham med en bønn om at Genji måtte få se tusen vårer. Gamle damer gråt av gjenkjennelse. Den lille Niou løp og mente alle måtte jage demoner.

Genji leste et vers for seg selv om å la dagene gå i tankeløs sorg, og året og livet gå ut. Og han befalte at nyttårshøytidene skulle gjøres mer strålende enn noen gang, at ordrene skulle lyde ut med generøsitet.

Samtidig kjente han at han var på vei mot et sted uten musikk, men med et høyere kor. Han var ikke der ennå, ikke helt. Han ville rekke å sette de han elsket på sine sikre plasser først, og hilse Niou en siste gang under det røde plommetreet når fuglen kom med sang.