Østenfor Sol og vestenfor Måne

Det var en gang en fattig husmann som hadde mange barn og ikke stort å gi dem verken av mat eller klær. Vakre var de alle, men den vakreste var den yngste datteren, som var så deilig at det ikke var noe å si på det.

Så var det en torsdagskveld, sent om høsten. Det var stygt vær ute og fælt mørkt, og det regnet og blåste så det knakte i veggene. De satt alle sammen om peisen og hadde noe å stelle med. Med ett banket det tre ganger på ruten.

Mannen gikk ut for å se hva som var i veien, og da han kom ut, sto det en stor, stor hvitbjørn. «God kveld, du!» sa hvitbjørnen. «God kveld!» sa mannen. «Vil du gi meg den yngste datteren din, så skal jeg gjøre deg like rik som du nå er fattig,» sa den.

Ja, mannen syntes det var ganske stas at han skulle bli så rik, men han syntes han måtte snakke med datteren først. Han gikk inn og sa at det var en stor hvitbjørn ute som lovet å gjøre dem rike, hvis han bare kunne få henne.

Hun sa nei og ville nødig, og så gikk mannen ut igjen og ble enig med hvitbjørnen om at den skulle komme igjen neste torsdagskveld og hente svar. Imens overtalte de henne og snakket for henne om all rikdommen de skulle få, og om hvor godt hun skulle ha det selv.

Til slutt fant hun seg i det, vasket og stelte fillene sine, pyntet seg så godt hun kunne, og holdt seg reiseklar. Ikke stort var det hun skulle ha med seg heller. Neste torsdagskveld kom hvitbjørnen for å hente henne.

Hun satte seg opp på ryggen av den med bunten sin, og så bar det av sted. Da de hadde kommet et langt stykke på veien, sa hvitbjørnen: «Er du redd?» Nei, det var hun ikke.

«Ja, hold deg bare godt fast i pelsen min, så har det ingen fare heller,» sa den. Nå red hun langt, langt bort, og så kom de til et stort fjell. Der banket hvitbjørnen på, så gikk det opp en port, og de kom inn i et slott hvor det var mange opplyste værelser som skinte både av gull og sølv, og så var det en stor sal med et dekket bord i, og det så så praktfullt ut at du ikke kan tro hvor praktfullt det var.

Så ga hvitbjørnen henne en sølvklokke. Når det var noe hun ville, skulle hun bare ringe på den, så fikk hun det. Ja, da hun hadde spist og det led mot kvelden, ble hun søvnig etter reisen og syntes hun kunne ha lyst til å legge seg.

Så ringte hun på klokken, og hun hadde ikke tatt i den før hun kom inn i et kammer hvor det sto en oppredd seng så deilig som noen kunne ligge i, både med silkedyner og omheng og gulfrynser, og alt som var der var av gull og sølv.

Men da hun hadde lagt seg og slukket lyset, kom det et menneske og la seg hos henne, og det var hvitbjørnen som kastet ham av seg om natten. Men hun fikk aldri se ham, for alltid kom han etter at hun hadde slukket lyset, og før det var lyst om morgenen, var han borte igjen.

Det gikk både godt og vel en stund, men så begynte hun å bli så stille og sørgmodig, for hun gikk der alene hele dagen og lengtet hjem til foreldrene og søsknene sine. Da hvitbjørnen spurte hva som feilte henne, sa hun at det var så ensomt der, hun gikk der så alene og lengtet hjem til foreldrene og søsknene sine, og det var fordi hun ikke kunne komme til dem at hun gikk og sørget sånn.

«Det kan det nok bli råd til,» sa hvitbjørnen, «men du må love meg at du ikke snakker med moren din alene, bare når de andre hører på. For hun tar deg i hånden,» sa han, «og vil ha deg inn i et kammer og snakke alene med deg.

Men det må du slett ikke gjøre, ellers gjør du oss begge ulykkelige.» En søndag kom hvitbjørnen og sa at nå kunne de reise til foreldrene hennes. Ja, de reiste. Hun satt på ryggen hans, og det gikk både langt og lenge. Til slutt kom de til en stor hvit gård.

Der løp søsknene hennes ute og lekte, og det var så vakkert at det var en fryd å se. «Der bor foreldrene dine,» sa hvitbjørnen, «men glem ikke det jeg har sagt deg, ellers gjør du både meg og deg ulykkelig.» Nei, kors, det skulle hun nok ikke glemme.

Og da hun var kommet dit, snudde hvitbjørnen og dro igjen. Det ble sånn glede da hun kom inn til foreldrene at det ikke var noen måte på. De syntes de kunne ikke fullt takke henne for det hun hadde gjort for dem.

Nå hadde de det både så godt og så godt, og alle spurte de henne hvordan hun hadde det der hun var. Hun hadde det både godt og vel, og hadde alt hun kunne ønske seg, sa hun.

Hva hun svarte for resten, skal jeg ikke kunne si, men jeg tror ikke de fikk noen riktig greie på det. Men så om ettermiddagen, da de hadde spist middag, gikk det som hvitbjørnen hadde sagt: Moren ville snakke med henne alene inne i kammeret.

Men hun husket hva hvitbjørnen hadde sagt, og ville ikke på noen måte. «Det vi har å snakke om,» sa hun, «det kan vi alltid snakke om.» Men hvordan det gikk eller ikke, så fikk moren overtalt henne til slutt, og så måtte hun si hvordan hun hadde det.

Hun sa da at det alltid kom et menneske og la seg hos henne når hun hadde slukket lyset om kvelden, og ham fikk hun aldri se, for han var alltid borte før det ble lyst om morgenen.

Det gikk hun og sørget over, for hun syntes hun ville så gjerne se ham, og om dagen gikk hun der alene, og det var så ensomt. «Huf! Det kan gjerne være et troll du ligger med,» sa moren, «men jeg skal lære deg et råd så du skal få se ham.

Du skal få et stykke lys av meg som du kan ta med deg i barmen. Lys så på ham med det når han sover, men pass deg så du ikke drypper talg på ham.» Ja, hun tok lyset og gjemte det i barmen sin, og om kvelden kom hvitbjørnen og hentet henne.

Da de var kommet et stykke på veien, spurte hvitbjørnen om det ikke var gått som han hadde sagt. Jo, det kunne hun ikke nekte for. «Ja, har du lyttet til din mors råd, så har du gjort oss begge ulykkelige, og så er det ute mellom oss,» sa han.

Nei, det hadde hun nå slett ikke. Da hun så var kommet hjem og hadde lagt seg, gikk det som det pleide: det kom et menneske og la seg hos henne. Men da det led ut på natten og hun hørte han sov, sto hun opp og slo varme, tente lyset og lyste på ham.

Og da så hun at han var den deiligste prins en kunne se for seg, og hun ble så glad i ham at hun syntes hun ikke kunne leve hvis hun ikke fikk kysse ham straks på øyeblikket.

Det gjorde hun også, men i samme øyeblikk dryppet hun tre hete talgdråper på skjorten hans, så han våknet. «Å, hva har du gjort nå?» sa han. «Nå har du gjort oss begge ulykkelige. Hadde du bare holdt ut året, så hadde jeg vært frelst, for jeg har en stemor som har trollet på meg, så jeg er hvitbjørn om dagen og menneske om natten.

Men nå er det ute mellom oss. Nå må jeg reise fra deg til henne. Hun bor på et slott som ligger østenfor sol og vestenfor måne, og der er det en prinsesse med en nese som er tre alen lang.

Henne skal jeg ha nå.» Hun gråt og bar seg, men det var ikke noe å gjøre med det. Han måtte reise. Så spurte hun om hun da ikke kunne få være med. Nei, det gikk ikke an. «Kan du si meg veien, så skal jeg lete deg opp.

Det kan jeg vel få lov til?» sa hun. Ja, det kunne hun, sa han, men det var ingen vei dit. Det lå østenfor sol og vestenfor måne, og dit fant hun aldri frem. Om morgenen da hun våknet, var både prinsen og slottet borte.

Hun lå da på en liten grønn flekk midt inne i den mørke, tette skogen, og ved siden av henne lå den samme fille bunten hun hadde hatt med seg hjemmefra. Da hun nå hadde gnidd søvnen av øynene sine og grått seg trett, ga hun seg på veien.

Og så gikk hun mange, mange dager, helt til hun kom til et stort berg. Utenfor det satt en gammel kjerring og lekte seg med et gulleple. Henne spurte hun om hun visste veien til den prinsen som var hos stemoren sin på et slott som lå østenfor sol og vestenfor måne, og som skulle ha en prinsesse med en nese som var tre alen lang.

«Hvor kjenner du ham fra?» spurte kjerringen. «Kanskje det var du som skulle hatt ham?» Ja, det var da det. «Ja så, er det du?» sa kjerringen. «Ja, jeg vet ikke noe mer om ham jeg, enn at han bor på det slottet som er østenfor sol og vestenfor måne, og dit kommer du sent eller aldri.

Men du skal få låne hesten min, og på den kan du ri til grandkjerringen min. Kanskje hun kan si deg det. Og når du er kommet frem, kan du bare slå hesten under det venstre øret og be den gå hjem igjen.

Og dette gulleplet kan du ta med deg.» Hun satte seg da opp på hesten og red i lange, lange tider, og så kom hun til slutt til et berg hvor det satt en gammel kjerring utenfor med et gullhespetre.

Henne spurte hun om hun visste veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne. Hun sa, som den forrige kjerringen, at hun ikke visste noe om det, men det var nok østenfor sol og vestenfor måne, «og dit kommer du sent eller aldri.

Men du skal få låne hesten min til den nærmeste grandkonen min. Kanskje hun tør vite det. Og når du er kommet dit, kan du bare slå den under det venstre øret og be den gå hjem igjen.» Og så ga hun henne hespetreet, for det kunne hun nok komme til å få bruk for, sa hun.

Jenten satte seg da opp på hesten og red i lang tid igjen, og langt om lenge kom hun da til et stort berg, hvor det satt en gammel kjerring og spant på en gullrok.

Henne spurte hun om hun visste veien til den prinsen og hvor det slottet var som lå østenfor sol og vestenfor måne. Så gikk det likedan. «Kanskje det er du som skulle ha den prinsen der?» sa kjerringen. Ja, det skulle nå være det da.

Men hun visste ikke bedre veien hun enn de andre to. Østenfor sol og vestenfor måne var det, det visste hun, «og dit kommer du sent eller aldri,» sa hun. «Men du kan få låne hesten min, så mener jeg du får ri til Østenvinden og spørre ham.

Kanskje han er kjent der og kan blåse deg dit. Når du er kommet frem, kan du bare slå hesten under øret, så går den hjem igjen.» Og så ga hun henne gullrokken. «Kanskje du kan få bruk for den,» sa kjerringen.

Hun red i mange dager og i lang tid før hun kom dit, men langt om lenge kom hun frem, og så spurte hun Østenvinden om han kunne si henne veien til den prinsen som bodde østenfor sol og vestenfor måne.

Ja, den prinsen hadde han nok hørt snakke om, sa Østenvinden, og slottet med, men veien visste han ikke, for han hadde aldri blåst så langt. «Men hvis du vil, så skal jeg følge deg til broren min, Vestenvinden. Kanskje han kan vite det, for han er mye sterkere.

Du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.» Ja, hun gjorde så, og det gikk nok så friskt. Da de kom frem dit, gikk de inn, og Østenvinden sa at den han hadde med seg, det var hun som skulle hatt prinsen på det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Nå reiste hun og skulle lete ham opp igjen, og så hadde han fulgt henne hit og ville gjerne høre om Vestenvinden visste hvor det var henne. «Nei, så langt har jeg aldri blåst,» sa Vestenvinden, «men vil du, så skal jeg følge deg til Søndenvinden, for han er mye sterkere enn noen av oss, og han har flakket både vidt og bredt.

Kanskje han kan si deg det. Du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.» Ja, hun gjorde så. De reiste til Søndenvinden og var ikke lenge om veien, skal jeg tro.

Da de kom frem, spurte Vestenvinden om han kunne si henne veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne. Det var hun som skulle ha den prinsen der. «Ja så,» sa Søndenvinden, «er det hun?

Ja, jeg har nok vanket noe hvert sted i min tid,» sa han, «men så langt har jeg aldri blåst. Men vil du, så skal jeg følge deg til broren min, Nordenvinden. Han er den eldste og sterkeste av oss alle sammen, og vet ikke han hvor det er, så får du aldri i verden spurt det.

Du kan sette deg opp på ryggen min, så skal jeg bære deg dit.» Ja, hun satte seg opp på ryggen hans, og han av gårde, så det hadde god skikk. De gjorde ikke veien lang.

Da de kom dit hvor Nordenvinden bodde, var han så vill og gal at det sto kald gufs av ham lang vei. «Hva vil dere?» skrek han langt borte, så det isnet i dem. «Å, du får ikke være så streng, du heller,» sa Søndenvinden, «for det er meg, og så er det hun som skulle hatt den prinsen som bor på slottet østenfor sol og vestenfor måne, og nå vil hun spørre deg om du har vært der og kan si henne veien, for hun vil gjerne finne ham igjen.» «Ja, jeg vet nok hvor det er,» sa Nordenvinden.

«Jeg har blåst et aspeløv dit en eneste gang, men da var jeg så trøtt at jeg ikke orket å blåse på mange dager etter. Men er det så at du endelig vil dit, og du ikke er redd for å være med meg, så skal jeg ta deg på ryggen min og prøve om jeg kan blåse deg dit.» Ja, hun ville og hun måtte dit hvis det på noen måte var fremkommelig, og redd var hun ikke, om det gikk aldri så galt.

«Ja ja, du får ligge over her i natt,» sa Nordenvinden, «for vi må ha dagen for oss, og vel så det, skal vi rekke frem dit.» Tidlig den andre morgenen vekket Nordenvinden henne og blåste seg opp og gjorde seg så stor og sterk at det var fælt.

Og så bar det av sted med dem høyt opp gjennom luften, som om de skulle fare til verdens ende med det samme. På bygden var det sånn storm at det røk ned både skogstykker og hus, og da de kom ut over storsjøen, forliste det skip i hundretalls.

Sånn fór de av sted så langt, så langt at ingen kan tro hvor langt de fór, og alltid gikk det ut over havet, og Nordenvinden ble trøttere og trøttere, og så utmattet at han nesten ikke orket å blåse lenger, og det dalte og dalte mer og mer med ham, og til slutt gikk det så lavt at bølgetoppene slo om hælene hennes.

«Er du redd?» sa Nordenvinden. «Nei,» sa hun, det var hun ikke. Men da var de ikke langt fra land heller, og det var nettopp så mye kraft igjen i Nordenvinden at han fikk kastet henne inn på stranden under vinduene på slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Men da var han også så trøtt og så ussel at han måtte hvile i mange dager før han kunne komme hjem igjen. Den andre morgenen satte hun seg til å leke med gulleplet utenfor vinduene i slottet, og det første hun så, var det nesejernet som skulle ha prinsen.

«Hva skal du ha for det gulleplet ditt, du?» sa hun og lukket på vinduet. «Det er ikke til fals verken for gull eller penger,» sa jenten. «Er det ikke til fals for gull eller penger, hva vil du da ha for det? Du kan få hva du vil,» sa prinsessen.

«Ja, hvis jeg kan komme til den prinsen som er her og få være hos ham i natt, så skal du få det,» sa hun som var kommet med Nordenvinden. Ja, det kunne hun nok. Det var råd til det. Prinsessen fikk gulleplet.

Men da jenten kom opp på værelset til prinsen om kvelden, sov han. Hun ropte på ham og ristet i ham, og innimellom gråt hun, men hun kunne ikke få ham våken, for de hadde gitt ham en sovedrikk om kvelden.

Om morgenen, da det lyste av dagen, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne ut igjen. Om dagen satte hun seg utenfor vinduene i slottet til å hespe på hespetreet, og det gikk da likedan.

Prinsessen spurte hva hun ville ha for det, og hun sa at det hverken var til fals for gull eller penger, men kunne hun få lov til å komme opp til prinsen og være hos ham om natten, skulle hun få det. Men da hun kom deropp, sov han igjen.

Og alt hun ropte og skrek og ristet i ham, og alt hun gråt, så sov han, så hun ikke var god for å få liv i ham. Og da det lyste av dagen om morgenen, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne ut igjen.

Da det led ut på dagen, satte jenten seg utenfor vinduene i slottet til å spinne på gullrokken, og den ville også prinsessen med den lange nesen ha. Hun lukket opp vinduet og spurte hva hun ville ha for den.

Jenten sa som begge de forrige gangene at den ikke var til fals verken for gull eller penger, men kunne hun få komme opp til prinsen som var der og være hos ham om natten, skulle hun få den. Ja, det kunne hun gjerne.

Men så var det noen kristne folk som var innfanget der, og de hadde sittet i det kammeret som var nærmest ved prinsen. De hadde hørt at det hadde vært et kvinnfolk inne som hadde grått og ropt på ham to netter på rad, og det sa de til prinsen.

Om kvelden, da prinsessen kom med sovesupen, lot han som han drakk, men slo den bakover seg, for han kunne nok skjønne at det var en dvaledrikk. Da nå jenten kom inn, var prinsen våken, og så måtte hun fortelle hvordan hun var kommet dit.

«Ja, nå kom du riktig til pass også,» sa prinsen, «for i morgen skulle jeg ha bryllup. Men jeg vil ikke ha det nesejernet, og du er den eneste som kan frelse meg. Jeg skal si at jeg vil se hva bruden min duger til, og be henne vaske av den skjorten med de tre talgflekkene på.

Det går hun inn på, for hun vet ikke at det er du som har gjort det. Men det må kristne folk til det, og ikke sånne trollpak. Og så skal jeg si at jeg ikke vil ha noen annen til brud enn den som kan gjøre det, og det kan du, det vet jeg.» Da var det stor fryd og glede på dem om natten.

Men dagen etter, da bryllupet skulle stå, sa prinsen: «Jeg vil nok se hva bruden min duger til først.» Ja, det kunne så være det, sa stemoren. «Jeg har en fin skjorte som jeg vil ha til brudgomsskjorte, men det er kommet tre talgflekker på den som jeg vil ha vasket av.

Og det har jeg lovet at jeg ikke tar noen annen enn den som er god for å gjøre det. Kan hun ikke det, så er hun ikke verd å eie.» Ja, det var ingen sak, mente de, og det gikk de inn på.

Og hun med den lange nesen begynte å vaske det beste hun kunne, men dess mer hun vasket og gned, dess større ble flekkene. «Å, du kan ikke vaske,» sa gamletrollkjerringen, moren hennes. «La meg få den!» Men hun hadde ikke før tatt i skjorten før den ble styggere enn før, og jo mer hun vasket og gned, dess større og svartere ble flekkene.

Så skulle de andre trollene til å vaske, men jo lenger det led, dess styggere og fælere ble den, og til slutt så hele skjorten ut som om den hadde vært i skorsteinspipen. «Å, dere duger ikke noen av dere,» sa prinsen. «Der sitter en fantjente utenfor vinduet her.

Jeg er viss på hun er mye bedre til å vaske hun enn noen av dere. Kom inn, du jente!» ropte han. Ja, hun kom inn. «Kan du vaske ren denne skjorten, du?» sa han.

«Å, jeg vet ikke jeg,» sa hun, «jeg får prøve.» Og aldri hadde hun tatt i skjorten og dyppet den ned i vannet før den var drivende hvit som nysnø og hvitere enda. «Ja, deg vil jeg ha,» sa prinsen.

Da ble den gamle trollkjerringen så sint at hun sprakk, og prinsessen med den lange nesen og småtrollene sprakk nok også, for jeg har ikke hørt noe til dem siden. Prinsen og bruden hans løste da ut alt kristenfolket som var innfanget der, og så tok de med seg så mye gull og sølv som de kunne frakte, og flyttet langt bort fra slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.