Huckleberry Finn

Jeg heter Huckleberry Finn, og jeg bodde hos enken Douglas. Hun prøvde å gjøre meg til en skikkelig, dannet gutt. Hun ga meg rene klær, ba bordbønn og sendte meg på skolen. Jeg holdt ut i tre-fire måneder, og jammen begynte jeg nesten å like skolen. En morgen veltet jeg saltbøssen. Det skulle bety ulykke, sa folk. Da jeg gikk ut, så jeg spor i snøen. I hælen var det skåret inn et kors. Bare én mann i verden gjorde sånt: faren min.

Jeg sprang til dommer Thatcher og ga ham alle pengene mine – seks tusen dollar som jeg og Tom Sawyer hadde funnet før – for én eneste dollar. Pengene var ikke trygge hvis far kom. Så snek jeg meg ned til Jim, slaven til miss Watson. Jim hadde et hårball fra en okse. Han la det på tallerkenen og trykket en daler under, og hårballen sa at far var på vei. Det kom trøbbel, men også glede, og jeg måtte passe meg for vannet. Da jeg kom til rommet mitt, satt far der.

Pap var nesten hvit i fjeset av brennevin, med fettgrått hår og sure øyne. Han skjente på meg fordi jeg leste og skrev, rev i stykker en premiebok og forlangte pengene mine. Jeg sa jeg ikke hadde noen. Han tok den ene dollaren og gikk for å drikke. Neste dag prøvde han å få alle pengene fra dommer Thatcher, men lyktes ikke. En ny dommer sa likevel at sønnen skulle være hos faren sin. Så en kveld bar Pap meg ut til ei hytte langt oppe i en elvemyr og låste meg inne.

Først hatet jeg hytta. Men det var også noe jeg likte. Ingen ren skjorte. Ingen bønn. Ingen skole. Bare skog, fisk, skyting og stillhet. Men Pap ble full. Da slo han. Han låste meg inne når han dro for å drikke, noen ganger i dager. Én natt fikk han delirium, og jeg trodde han ville drepe meg. Da bestemte jeg meg: jeg skulle rømme for godt, og alle skulle tro jeg var død.

Jeg fant en rusten sag i en sprekk i veggen og begynte å sage løs en planke bak senga. Jeg gjorde meg liten i rommet og sparte på hvert verktøy og hver matbit. En dag drev en tom kano forbi. Jeg fikk tak i den, gjemte den i sivet og ventet på rett stund.

Den kom. Pap dro til byen for å saksøke dommeren igjen. Jeg slo i stykker døren, drepte en gris, dynket øksa i blod og dro den etter meg til elva. Jeg strødde mel for å lage spor som pekte til en innsjø, som om røvere hadde båret meg bort og drept meg der. Så la jeg alt av verdi i kanoen, gled ut i mørket og lot strømmen ta meg.

Jeg fløt til Jacksons øy, midt i elva. Der slo jeg leir i en hule og sovnet under et teppe av løv, med hele verden som dyttende, brun elv rundt meg.

Neste morgen dundret kanonskudd over vannet. Folk lette etter liket mitt. En brødskive med kvikksølv drev forbi – den skulle finne den døde. Jeg lo og spiste den. Ferja kom tett forbi. Jeg så Pap, dommer Thatcher, Tom Sawyer og mange andre på dekk. De ga til slutt opp. Jeg var død for dem. Det var bra.

Jeg gjorde øya til mitt rike. Jeg jaktet, fisket, sov i hulen, og regn gjorde alt grønt og blankt. Men så fant jeg en røykende bålplass. Noen andre var her. Jeg fulgte spor, la meg flat i brennesle, og da så jeg ham: Jim, miss Watsons slave. Han skvatt, jeg skvatt, og så holdt vi rundt hverandre og lo stille.

Jim hadde rømt. Han hadde hørt at miss Watson skulle selge ham sørover. Han hadde gjemt seg, funnet en flåte, og nå var han her. Jeg ville ikke angi ham. Vi flyttet sakene våre opp i hulen. Stormene tumlet elva høy, og vi var trygge.

En natt drev det forbi en plankeflåte. En annen natt et tomt hus. Vi padlet ut og fant klær og ting. I hjørnet lå en mann med ansiktet mot gulvet, skutt i ryggen. Jim dekket ham til. Han sa det var ingenting for meg å se. Vi tok det vi kunne bruke og dro.

Jeg var spøkefull og la en død klapperslange på teppet til Jim. Om natta kom maken til slangen og beit ham. Han hovnet opp, ble syk og lå som en stein i fire dager. Jeg pleide ham, og da han endelig ble bedre, var jeg ferdig med slangeskinn for alltid.

Vi fikk en kjempestor malle på kroken, nesten like stor som meg. Vi lo så vi gråt da vi dro den om bord. Dagene gikk, og jeg ble rastløs. Jeg ville høre nytt fra byen. Vi fant en gammel kjole og en stråhatt i huset, og jeg kledde meg ut som jente. Slik rodde jeg over i skumringen.

I en hytte satt en kvinne og strikket. Hun het Judith Loftus. Jeg kalte meg Sarah Williams, men hun så snart at jeg var en gutt. Likevel var hun snill. Hun fortalte at folk trodde Jim hadde drept meg, og at det var utlovd belønning for ham. Mannen hennes skulle ut og lete på Jacksons øy samme natt. Jeg takket, bukket klossete, ble avslørt som gutt, men hun lot meg gå. Jeg sprang til kanoen og advarte Jim. Vi stakk fra øya på flåten vår før månen steg.

Vi lot natta skjule oss og dagene gjemme oss. Et sted i mørket glimtet lanterner fra en stor dampbåt. Et annet sted, i en myr av tåke, skimtet vi noe som raget: et vrak, «Walter Scott». Jeg ville om bord. Jim ville ikke. Jeg sa at Tom Sawyer alltid ville om bord. Vi gikk.

Inne på skipet hørte vi stemmer. Tre banditter kranglet. To av dem ville drepe den tredje. Vi krøp som katter gjennom mørke ganger.

Da de to gikk for å hente noe, løsnet vi tauene på bandittenes egen båt, så de ikke skulle komme seg unna. Men flåten vår hadde også drevet vekk. Vi var fanget! Vi la på sprang. Vraket knaket og sank, men vi fant bandittenes båt og skjøv den ut i strømmen. Ute i sikkerhet fikk jeg en ferjemann til å tro at det var fine folk igjen på skipet. Han dro for å redde dem, men vraket forsvant under ham.

Senere på flåten leste jeg om konger som halshogde folk og om språk som surret i munnen som humler. Jim trodde ikke på fransk. «Hvis en mann er en mann, hvorfor kan han ikke snakke som en mann?» spurte han. Jeg lo og ga opp.

En natt kom tåka tett. Jim og jeg mistet hverandre. Flåten var langt borte, jeg ropte, strømmen skrek tilbake. Timer senere fant jeg ham og sa at alt var en drøm. Jim sågret. Da han forsto at jeg hadde løyet, ble han stille og lei seg. Jeg følte noe stikke i brystet. Jeg ba om unnskyldning. Det var som om en dør åpnet seg inni meg.

Vi holdt utkikk etter byen Cairo, der Ohio-elva møter Mississippi. Derfra kunne Jim komme til frie stater. Samvittigheten min ble som en mygg i øret. Jeg hjalp en rømt slave. Var det rett? Jeg bestemte meg for å angi ham. To menn kom i en båt. De spurte om jeg hadde en neger på flåten. Munnen min beveget seg før hodet mitt rakk å tenke. «Det er far min der,» sa jeg. «Han har kopper.» Mennene kvapp til. De ga meg penger og ba meg holde avstand. Jim takket Gud, og jeg kjente både lettelse og skam.

Tåke lå som melk over vannet. Vi misset Cairo. Da vi skjønte det, ramlet deilighet i hjertet mitt. Jeg hadde lurt Jim vekk fra friheten. Jeg følte meg liten. Så kom en dampbåt tvers over oss. Flåten ble knust, og jeg ble kastet i elva. Jeg svømte i land og kom inn i en skog.

Der sto plutselig en stor hvit sørstatsbygning. Hunder bjeffet. Folk med våpen kom løpende. Jeg sa jeg het George Jackson. De lo og ønsket meg velkommen. Jeg var hos familien Grangerford.