The Invisible Man: A Grotesque Romance연령 맞춤판

En fremmed mann kom gående gjennom snø og bitende vind en februardag, helt tildekket av klær fra topp til tå. Han bar en liten svart koffert i den tykke hansken og hadde trukket hatten så langt ned at bare den blanke, rosa nesetippen syntes. Snøen la seg som små hauger over skuldrene hans da han endelig segnet inn døren til vertshuset Coach and Horses i landsbyen Iping.

Han kastet kofferten fra seg på bordet og krevde ild i peisen og et rom. To gullmynter klirret på bordplaten. Fru Hall, vertshusets bestemte men hjelpsomme eier, lyste opp. En vintergjest med penger – det var sjelden kost. Hun fyrte opp, skaffet et rom og gikk for å lage mat.

Da hun kom tilbake for å dekke bordet, sto han fremdeles med frakken på, ryggen til vinduet og til henne, stiv i hele kroppen. Snøsmeltingen rant fra skuldrene og ned på teppet hennes. Hun tilbød seg å henge fra seg det våte tøyet, men han sa nei uten å snu seg. Da hun insisterte, vred han hodet litt og så på henne over skulderen. Da oppdaget hun de store blå brillelinsene med sideglass, busten som skjulte kinnene, og de hvite bandasjene som kranset pannen under hatten og forsvant ned under kraven. Bare nesen var naken. Hun fikk et kaldt rykk i magen.

Hun satte maten frem, og han satte seg, men holdt en hvit serviett foran munnen hele tiden. Da hun senere kom inn med sennep, var hat og frakk tatt av og hang til tørk. Et øyeblikk trodde hun hun så noe hvitt forsvinne bak bordet. Han ba henne la hatten ligge ved ilden. Han tok ikke bort servietten fra ansiktet mens han spiste, og da han etterpå røykte pipe, løsnet han ikke skjerfet han hadde rundt nedre del av ansiktet. Hun hvisket for seg selv ute i gangen at mannen måtte ha hatt en stygg ulykke eller en operasjon. Det var jo derfor han var pakket inn slik, det måtte det være.

Utpå ettermiddagen kom Teddy Henfrey, som reparerte klokker, for å se på parlørklokken som alltid pekte på seks. Han fikk gå inn. Den fremmede satt med bandasjert hode foran flammene, og de store blå brillene stirret på alle som våget seg nær. Teddy prøvde å slå av en prat om været, men den fremmede skar ham kort av. Teddy ble fornærmet og gikk sin vei med en historie på tungen: Mannen i parløren så ut som en fordekt kjeltring, kanskje til og med på rømmen.

Gjennom bygda begynte hviskingen. Den fremmede betalte riktignok godt, men han hadde tatt rom uten å oppgi navn, og alltid disse bandasjene, disse brillene, denne irritasjonen for den minste ting. Herr Hall, fru Halls trege men stolte ektemann, bestemte seg for å holde øynene oppe. Den natten drømte fru Hall om svære, hvite neper med svarte øyne som kom rullende etter henne på endeløse halser.

Dagen etter, tjuesjuende eller tjueåttende – de sa forskjellig om det – kom bagasjen endelig med vogn gjennom slapsen. Kasser, kasser, kasser, fulle av flasker i alle størrelser, og noen kasser med veldige, feite bøker i fremmede tegn. Den fremmede kom ut, igjen helt pakket inn og uten et fnugg hud synlig, for å legge hendene på ei kasse. Men han hadde ikke mer enn rukket trappa før Fearensides hund, som hadde gått og snust på alle bein den fant, stivnet, knurret og skjøt rett frem mot den fremmedes hanskede hånd.

Tennene glapp på hansken, men hunden fant låret under buksa og reiv stoffet så det flerret. Piskeslag sendte hunden klynkende under vogna. Den fremmede kastet et lynblikk på den revnede hansken og det sønderrevne beinet, og så var han borte, opp trappen, inn rommet, døra smalt.

Herr Hall som ville hjelpe, rakk døra i det han så den sto en glippe åpen. Han skubbet den forsiktig inn. Rommet var dempet av nedrullet gardin. Det han fikk et glimt av, satt i ham som et støkk: noe som så ut som en arm uten hånd, viftende i luften, og et ansikt hvor øyne og munn var tre uklare, store flekker på hvitt – som et blekt stemorsblomsthode. I samme øyeblikk smalt noe rett i brystet hans. Han føk bakover, og døra ble smelt igjen og låst fra innsiden.

Nede samlet folk seg. Fru Hall var opprørt over hunden, Fearenside fortalte, barna stirret, og alle var enige om at noe langt utenfor det vanlige hadde flyttet inn i Coach and Horses.

Da kassene var kommet inn i parløren, kastet den fremmede seg over dem med en iver som skremte fru Hall like mye som den gledet henne for husleias skyld. Han stilte opp flasker overalt: blå flaske med giftmerke, tønnefete små glass med pulver, slanke med hvite væsker, grønne med glasspropper, runde og pæreformede, med bunger, med trekorker, vin- og salatoljeflasker.

Han fylte skorsteinshyllen, bokhylla, bordet, gulvet. Da fru Hall brakte middag, sto han bøyd over reagensrør og helte små dråper som om de kunne forandre alt hvis de kom feil.

Senere hørte hun ham plutselig slå i bordet så flasker klirret, og kaste en flaske i veggen så den knuste. Hun hørte lavmælte ord mellom tenner: at han var lurt, at det kanskje ville ta et helt liv, at han måtte holde ut, at han var en idiot. Hun ble stående i gangen og kjente nakkehårene reise seg.

Ryktene i Iping fikk nye former. Fru Hall fortalte at gjesten var en forsker, en som oppdaget ting. Kanskje en ulykke hadde misfarget hud og hender. De unge nikket når hun var der, men lo når hun gikk: Den fremmede var nok en forbryter, mente Teddy Henfrey. Mr. Gould, som hjalp på skolen, gjorde ham til en anarkist med eksplosiver. Fearenside mente han var skakkfarget – piebald – sort noen steder, hvit andre, og at han skammet seg. Andre sa han var en ufarlig galning. Først etter noen fæle hendelser hvisket kvinnene om noe overnaturlig.

Han gikk sjelden ut i dagslys. Når skumringen kom, smøg han seg ut, innpakket og med de gruelige brilleøynene bak hatten. Han suste rundt hushjørnene som et vindkast. Arbeiderne på vei hjem møtte plutselig ansiktet hans under skyggelua og ryket tilbake. Barn løp etter og ropte Spøkelsemann! før de bråsnudde, hylende og fnisende på samme tid.

Landsbylegen Cuss klarte til slutt ikke mer. Han skulle samle inn til en sykepleier og brukte det som påskudd for å få møte den fremmede. Han gikk inn i parløren, hørte en forbasket forbannelse, og ble stående i døra med hatten i hånda. Etterpå kom han glinsende hvit i ansiktet ut og for gjennom gangen uten å se fru Hall. Hos presten Bunting stammet han: En tom erme hadde løftet seg og nappet ham i nesa. Ingen hånd inni. Han hadde sett rett inn i stoffet og lyset skinte gjennom en flenge i stoffet. Presten forsøkte å le det bort, men Cuss holdt på sitt.

Og samme natt våknet prestefruen av trinn i gangen og hørte pengeklink i studiet. De listet ned med en ildrake som våpen, brølte at innbruddstyven måtte overgi seg – og fant et tomt rom. Pengene var borte. Et voldsomt nys kom fra gangen. Kjøkkendøra smalt. Bakdøra gikk opp, sto åpen i morgengryet, og smalt igjen. De fant ingen. Men de hadde hørt skritt. Og nys.

Like før daggry reiste herr og fru Hall seg for å sjekke ølet i kjelleren. Herr Hall oppdaget at den fremmedes dør sto på gløtt, og at ytterdørsboltene var dratt fra. Han gikk inn. Sengen var tom, rommet tomt – men klær og bandasjer lå strødd over stol og sengestolpe, og den store slappe hatten hang som en fugl på sengeknakken.

Begge trodde de hørte at ytterdøra åpnet og lukket seg mens de sto i trappa, men den var stengt da de så.

Uansett: Rommet var tomt, men klærne var der. Han måtte ha gått ut usett. Noen nøs på trappa. Herr og fru Hall så på hverandre: Var det du som nøs? Nei. Fru Hall rev av dynen: Kaldt. Han hadde vært oppe lenge.

Da skjedde det: Dyna samlet seg til en topp og fløy over sengefoten som om en hånd hadde grepet den. Hatten hoppet av knaggen, snurret i lufta og fór rett i ansiktet hennes. Svampen fra vaskebordet kom etter. Stolen reiste seg og skjøv dem bestemt ut av rommet, og døra smalt og ble låst. Så stilnet alt, som om ingenting.

Fru Hall var halvveis besvimt. De fikk henne ned, og hun hvisket at det var ånder. Hun hadde lest i aviser om dansende møbler. De sendte bud etter smeden Sandy Wadgers for råd. Han ville helst diskutere nede i gangen, for det var alltid lurt å være sikker før en slo inn en dør. De sto og snakket høyt og lavt da noe merkelig skjedde: Døra ovenpå åpnet seg av seg selv. Ned trappa kom den fremmede, innpakket som før, de blå glassøynene svarte som hull. Han gikk rett gjennom flokken og ut. Alle ble stående stive mot veggene.

Morgenen etter gikk alt mot bristepunktet. Den fremmede låste seg inne, bannet og hamret, og ingen våget å svare klokka hans. Rykter om innbruddet hos presten løp gjennom landsbyen. Folk samlet seg utenfor. Da han endelig rev opp døra og ba etter mat, sto fru Hall klar med en utestående regning. Hun spurte hvorfor han ikke hadde betalt og hvordan han kom seg inn i rommet uten å gå gjennom dører som alle andre. Han stampet i gulvet og ba henne tie. Hun gjorde ikke det.

Plutselig løftet han hånden til ansiktet. Servietten falt. Midten av ansiktet var svart tomhet. Han rakte henne noe lite og kjøttfarget. Hun så på det og skrek: Nesen hans rullet over gulvet. Han rev av seg briller, falsk barten og bandasjer, alt på en gang. Folk i baren gispet. De tumlet ned trappa. For foran dem sto et stykke mann – helt til kragekanten. Over der var det ingenting. En stemme uten hode snakket, forklarte noe umulig og rasende og forvirret på samme tid. Omsider greide de å flykte.

En politikonstabel, Jaffers, kom med en arrestordre. Kroppen var da synlig, sa han, og en kropp kunne arresteres, hode eller ikke. Han gikk inn. Den hodeløse sto der og holdt brødskalk og ostebit med hanskede hender. Konstabelen grep usett strupe og håndledd på en måte som så ut som ingenting, men føltes som kjøtt og sener.

Mennene i rommet kastet seg på, klær ble revet av, det så ut som tomme ermer og skjorter flakset rundt av seg selv. Håndjern var nytteløse på noe man ikke kunne se. Den fremmede slet alt av seg på sekunder, sparket, slo, og hver gang noen trodde de hadde ham, var de plutselig grepet av ingenting – men det gjorde vondt.

De raste ut i gangen, ned trappa, og ut i gata. Jaffers falt med hodet i grusen og ble liggende. Den usynlige forsvant på et øyeblikk. Landsbyen sto igjen som en knust messeplass, med vinduer sprengt og boder veltet, mens alle låste dørene sine og pustet høyt. En naturglad student, Gibbons, lå på en ås utenfor og hørte en kald, dannet stemme banne, nyse og le av ingenting, og ble så redd at han sprang mot landsbyen så fort han kunne.

Ikke langt derfra satt en kort, rundkinnet landstryker med stritt skjegg og en gammel flosshatt ved en grøft og vurderte to par støvler. Han het Thomas Marvel. Han hatet trange sko, men de for store var stygge, og det var de små også. Han snudde dem i hendene og sukket. Da sa noen bak ham, rolig, at det i hvert fall var støvler.

Marvel skulte bakover etter eierens bein – men det var ingen bein, ingen mann. Stillheten i lyngen og vinden over buskene var plutselig for stor.

Var han drukket? Hadde han syner? Stemmen ba ham ro seg.

Så begynte steiner å fly ut av lufta og treffe nær tåa hans. Han hylte og spratt, falt bakover, ble rullet over av noe han ikke kunne se. Fingre uten hender grep halslinningen hans og ristet ham. Stemmen sa det var enkelt: Den var en usynlig mann, og Marvel måtte høre etter. Marvel strakte en skjelvende hånd ut og kjente – arm, bryst, kinn, skjegg som ikke syntes, men var der.

Han peset: At han kunne se rett gjennom mannen og likevel kjenne ham! Den usynlige, som senere sa at han het Griffin, forklarte ikke alt. Han sa han trengte hjelp: klær, ly, ting han hadde forlatt. Marvel måtte hjelpe, ellers… Marvel nikket, altfor redd til å nekte. Slik ble en stakkars landstryker dratt inn i noe større enn han noen gang hadde forestilt seg.

I Iping prøvde landsbyen å pynte sine skjelvende nerver med Whit Monday-lek og kaker. Boder var satt opp, en damporgel pep, barna løp med sløyfer i håret og minst én sang om Spøkelsemannen. Midt i alt kom Marvel tuslende, svett, sjuskete, med blikket flakkende. Han bestilte en dram og snek seg ut i bakgården. Huxter, kjøpmannen over gata, holdt øye. Marvel kom tilbake med en bylt i et blått bordklede og tre tykke bøker bundet med strikk. Huxter spratt ut og ropte Tyv! Marvel la på sprang. Etter tolv skritt slo han en salto i lufta og smalt i bakken som stukket av ingenting. Den usynlige passet på sine eiendeler.

Inne i parløren hadde presten Bunting og doktor Cuss funnet de tre bøkene med dagbøker og notater. De var fulle av merkelige tegn, greske bokstaver, matematiske skriblerier – uforståelig for dem. De kikket opp da døra slo i rykk, og noe grep nakkene deres og presset hodene ned i bordplaten. Stemmen som eide tomme ermer og en stivnet vrede, hvisket at de skulle holde seg rolig.

Han bandt dem med gardinsnorer, tok klær og lette etter bøkene.

De var borte. Ute brak det løs. Den usynlige raste ut, slo og sparket alt i sin vei, presset lamper gjennom ruter, kuttet telegraftråden. I ettermiddagssola sank hele Iping ned i redsel. Da var Marvel allerede på vei vekk på forkrampede føtter, med tre uvurderlige bøker i armene og en stemme ved skulderen som truet livet hans hvis han stoppet.

Videre langs veien, i havnebyen Port Stowe, satte Marvel seg senere på en benk utenfor en liten pub, med bøkene tett inntil seg. En gammel sjømann leste høyt fra en avis om en usynlig mann som hadde gjort opprør i en landsby. Marvel ble blek og prøvde å late som han visste at alt var tull. Mens de snakket, veltet plutselig gullmynter ut fra ingenting og trillet langs muren. Sjømannen stappet dem i lomma og glodde rundt. Marvel hvisket at det var den usynliges penger. Da en hard knyttneve fra løse lufta plutselig traff sjømannen, forsvant Marvel igjen, pryl og ordrer i ryggen, på vei mot enda en by, enda en stengt dør.

Til slutt løp Marvel for livet ned bakken mot en by som het Burdock. Han hev seg inn døra på vertshuset Jolly Cricketers og klynket at den usynlige kom. En politimann, en skjeggete mann med revolver og et par andre skyndte seg å låse, trekke for, insistere på at de skulle holde hodet kaldt. Ruter knaste. Stemmer ropte.

Noe dro Marvel på gulvet, han krøp mellom bein, skudd smalt inn i speil og natt.

Den usynlige fikk tak i ham igjen, og dro ham mot bakdøra. Det ble et virvar av spark og slag i lufta. En kaklende kakofoni av lyder. Og så ble det tyst. Ingen så den usynlige gå ut – men alle følte at noe hadde strøket forbi.

Oppe i en hvit villa på en høyde over Burdock satt doktor Kemp ved skrivebordet sitt og skrev. Tidligere den dagen hadde han avfeid en oppjaget kar som hadde løpt på ham og ropt noe om en usynlig mann. Nå, sent, nippet han til en siste skvett vann, trakk for, strakte på beina – og så en mørk flekk på linoleumen nær matta ved ytterdøra. Han bøyde seg. Blod. Dørhåndtaket inn til soverommet var klebrig. På sengeteppet var det blod og et slitt bandasje som hang i lufta mellom ham og vaskestativet, riktig knytt, helt tomt. En lav stemme sa rått: Kemp, hold deg rolig. Jeg er en usynlig mann.

Kemp glemte nesten å puste. Han hadde hånt historien i avisen den morgenen. Nå sto den foran ham, eller rettere: den sto ikke foran ham, men var der. En hånd han ikke kunne se grep armen hans. Han slo rundt seg.

Senga tok imot ham, en usett kropp presset ham ned. Et laken hjalp til å kneble ropet hans. Det ble en slåsskamp uten ansikter. Etter en stund seg Kemp sammen, svett og desorientert. Stemmen ble lavere og mer menneskelig: Han trengte hjelp.

Mat.

Søvn. Lånt morgenkåpe. Bind rundt sårene. Han sa navnet sitt: Griffin.

Kemp husket en blek student med røde øyne fra Universitetet – en i kjemi som hadde vunnet en medalje. Snart satt en tom, dingy rød morgenkåpe i stolen ved vinduet og spiste koteletter så det knitret av usynlige tenner. Glass klirret usett. Gardiner trakk seg litt til siden som av ingenting. Kemp svelget, hentet mer mat, låste så rolig han kunne dører og vinduer etterpå – og gikk ned for å tenke.

Mens natten dabbet, forklarte Griffin det han ville forklare. Ikke magi, sa han, vitenskap. Ting blir synlige fordi lys blir kastet tilbake eller brutt eller sugd opp. Men hvis et stoff slipper lyset rett gjennom seg, hvis det hverken reflekterer, bryter eller absorberer, da er det usynlig. Tenk på glasspulver: i luft er det hvitt og tett, i vann som ligner det i måten å lede lys på, forsvinner det nesten.

Tenk på papir: Lages av gjennomsiktige fibre, men ser tett ut fordi luft ligger mellom fibrene. Fyll mellomrommene med olje, og papiret blir nesten klart. Slike ting, sa Griffin, hadde han arbeidet med helt siden han var knapt toogtyve.

Han hadde funnet en idé, et prinsipp, en formel som til slutt lot ham senke det han kalte lysbrytningen i stoff, så det ble likt luft.

Han fant også en måte å gjøre blodets farge usynlig uten at blodet sluttet å være blod. Levende vev – hud, sener, muskler, nerver – er i seg selv klare og fargeløse, insisterte han. Det er hårfarge og blod som gjør mennesker synlige. Gjør blodfargen og pigmentene borte, og lys kan passere tvers gjennom deg som gjennom ren luft.

Han fortalte også om hvor gjerrig og fiendtlig verden hadde vært da han trengte penger. Han skydde professoren sin og gjemte resultatene. Han manglet midler. Til slutt tok han farens penger. De var ikke farens å gi, og faren skjøt seg.

Kemp så på den tomme morgenkåpen og kjente en sår knute et sted inni – ikke bare for tragedien, men for kulden i stemmen som fortalte det. Griffin fortsatte. Etter farens død fant han en rimelig hybel nær Great Portland Street i London. Der fylte han rommet med apparater og små motorer, og var nær ved å ferdigstille forsøket da han tenkte at nå var øyeblikket.

Først prøvde han med et stykke hvit ulltøy som bleknet og forsvant under behandlingen, helt likt et puff av røyk du kan kjenne, men ikke se. Så prøvde han på en hvit katt. Det meste av katten ble borte, men ikke klørne, og ikke de grønne lysende øyenbunnene som katters øyne har. De ble som små spøkelser som jamret rundt i rommet om natta.

Naboene ble urolige. Huseieren, en gammel polsk jøde i rare tøfler, ble mistenksom. Da han kom og maste og snuste, drev Griffins frykt ham til raserianfall. Dette kunne ikke holde. Han skjønte hva han måtte gjøre: Han måtte gjøre seg selv usynlig.

Han la seg ut med et regime av stoff og varme, og det ble et døgn så smertefullt at han trodde han skulle dø. Brann i huden, brann i knoklene. Han var alene og kunne jamre så høyt han ville, og gjorde det, før mørket tok ham. I grålysningen så han hendene sine bli gjennomsiktige, nerver og blodårer slippe tak en etter en, helt til bare døde neglespisser hang igjen.

Han sjanglet rundt, mer hjelpeløs enn en baby, og fikk såvidt skrudd av og på de apparatene han trengte.

Da huseieren og sønnene hans kom for å kaste ham ut med slager og ord, hadde han allerede skjult puter og tøy ute på cisternelokket, satt fyrstikk i en haug av papir og emballasje, åpnet gassen og sagt farvel til rommet sitt. Å tenne på var den eneste måten å skjule hva han hadde gjort. I brannen forsvant klær, bøker og utstyr – alt unntatt tre notatbøker han i tide hadde sendt poste restante til seg selv i en annen gate.

Han gikk ut i Londons gater usett, og det var da han forsto at invisibilitet ikke gjør deg trygg for kulde eller smerte. Han fikk et glassflaskebrett i nakken, ble trampet på, snublet etter sporvogn, og skjønte plutselig at selv om ingen kunne se ham, kunne snø og søle tegne ham opp i tydelige fotspor. En liten hvit hund løp etter nesa si og fant ham og bjeffet. En hel guttegjeng så fotavtrykk i nystrøkne trapper og ropte føtter! føtter som løper! En Armé med horn og basuner sperret gata hans. Han krøp sammen og skalv. Nysene satt tett, enhver hund var en fare. Han hadde brent alle broer.

Til slutt smatt han inn i et kjempevarehus like før stengetid. Han ventet gjemt blant senger og dyner mens gulvet feide ferdig og dørene ble låst, og så stjal han stillongs, sokker, bukse, frakk, hatt, mat fra kafédisken, og tenkte med lettelse at han skulle klare det. Neste morgen ble han oppdaget. Han løp mellom skap og hyller, veltet stentøy og lamper, slo en kokk i magen med en bordlampe, og slet klærne av seg igjen så han bare var luft.

Til slutt måtte han flykte fra alt – klær, mat, plan – og sto igjen i vinterluften, naken og skjelvende.

Senere fant han en gammel teaterbutikk i en sidegate ved Drury Lane, snek seg inn, slo eieren i gulvet med en krakk, bandt ham fast i et gammelt laken, og rappet maske, parykk, briller, falsk skjegg og penger. Da han endelig sto på gata som en latterlig forkledning – mer som en scenefigur enn et menneske – innså han en ny ulempe: Han kunne ikke spise uten å vise et hult, ekkelt ingenting der ansiktet skulle være. Selv en usynlig mann måtte tiltaksomt snike til seg et dekket privat rom for en skål suppe.

Kemp satt med avisene fulle av Iping og Port Burdock og oppskriften på panikk i hver spalte. Han sendte en lapp til politisjefen, oberst Adye. Griffin sov oppe i sengen hans, hadde selv sørget for å låse ham ute, og skulle få mat og hvile – og så skulle Kemp se hva han kunne gjøre for å berge byen.

Da Griffin våknet og spiste frokost i Kemp sin belvedere, fortalte han at alt alene var for vanskelig. Han trengte en medspiller. Han ville starte på nytt og bruke usynligheten for alvor. Kemp ble kald i magen da Griffin hvisket at usynligheten var særlig nyttig til å ta folk, å slå når de ikke visste hvor slaget kom fra. Ikke tilfeldig, sa han, men planlagt.

Et terrorvelde. Velge en by, skremme den til underkastelse, sende lapper under dører med ordre, drepe de som ikke adlød.

Ord til handling. Kemp sa forsiktig at kanskje var det bedre å vise verden oppdagelsen, få hjelp, få alt lovlig. Lyden av føtter i trappen nedenfor skar gjennom de siste ordene.

Griffin stoppet å puste. Han hadde hørt det. Han begynte å rive av seg morgenkåpen. Kemp kastet seg mot døra. En vill slåsskamp på trappeavsatsen, Kemp spratt i veggen, og oberst Adye hørte bare et brak da noe usett raste ned trappa forbi ham. Døra smalt. Griffin var vekk.

Så begynte jakten. På én dag fikk oberst Adye satt av gårde ryttere med beskjed til hver hytte om å låse og holde seg inne. Alle tog ble låst. Godstrafikk stoppet. Menn og gutter slo lag med staver og stokker og gikk i flagrende kjeder over marker og kratt, med hunder som snuste i alle grøfter.

Det var en sirkel av våkne øyne og hundeneser i mil etter mil. Men tidlig samme ettermiddag ble en fredelig herre ved navn Wicksteed funnet ved kanten av en grusgrop, drept. En jernstang fra et gjerde hadde knust hodeskallen hans.

På bakken var det tegn på kamp. En liten jente hadde sett ham løpe med stokken og slå i luften, som etter noe hun ikke kunne se.

Om det var nysgjerrigheten hans på en flyvende stang som dømte ham eller den usynliges oppsamlede raseri – det eneste sikre var kroppen og blodet. Hele distriktet rykket sammen av sjokk. Noe ropte i kveldsmarkene, hylte og lo og stønnet, en oppjaget stemme som sprakk i gråt og latter. Hunder ble satt på nye spor. Landet var i beleiring.

Midt i dette åpnet Kemp et brev skriblet på skittent papir. Han leste det to ganger. Det var fra Griffin. Det var dag en av Terroren. Port Burdock var ikke lenger under noen dronning, men under ham.

Den første som skulle tas som eksempel, var Kemp selv. Døden ville komme usett. Kemp ga seg ikke over til verken tårer eller rop. Han stengte skoddene, hentet en liten revolver, skrev raske beskjeder og sendte tjenestepiken med dem. Lite visste han at en usynlig hånd ville nappe lappen ut av pikenes fingre på trappa.

Oberst Adye banket på.

De rakk knapt snakke før ruter i overetasjen eksploderte inn, en flint landet på skrivebordet, og glassregnet haglet. Adye sa at han skulle løpe til stasjonen etter hunder. Kemp var blek da han skjøv boltene bort og lot Adye ut. På plenen stivnet Adye.

En stemme i gresset sa kaldt at han måtte gå tilbake i huset. Et øyeblikk senere slet noe usett revolveren fra ham. Adye prøvde et rykk og ble belønnet med en sky av blått kruttrøyk uten lyd. Han falt. Kemp så ham ligge stille gjennom vinduet i belvederen. To sommerfugler danset over hekken.

Litt senere hamret en øks på kjøkkenskoddene, glassregn ble til spon og jern som tygde seg inn. Brink! lød det da øksa falt. Den fløt opp igjen i løse lufta og slo. Kemp løp mot kjøkkenet, kjente en kule smelle forbi hodet da han smekket døra – så ble det en pause, og den usynlige lo.

En ringeklokke klang ved inngangsdøra. Kemp fikk inn to politikonstabler og jenta som hadde lagt om på stasjonen. Han delte ut ildraker og pokerstokker som våpen og prøvde å styre alt som en general.

Øksa kom dansende i gangen. En politimann demmet opp med en hissig feie med jernstangen og fikk hjelmen knust i samme sekund.

Den andre hørte hvor åndedrettet var, slo bak øksa og traff noe mykt som sprakk. Et skrik. Øksa falt. De låste vinduene opp i spisestuen, og Kemp sprang. Det ble et kort, heftig basketak som lot huset stå gjennomtrekt og folket forvirret, mens usette føtter for fra trapp til trapp. Da det igjen ble stille, var både Kemp og huspiken borte ut vinduet. Den usynlige var i hælene deres.

Hos naboen Heelas, som trodde lite på slikt prat og hadde sovet under det meste, hørte de plutselig bråk. Han kikket og så Kemp komme til syne over hagegjerdet, hvit i ansiktet, hoppende gjennom aspargesbedet med brede skritt. Heelas ropte at han ikke fikk komme inn. Kemp slo på glasset med knokene og løp så videre, kastet seg over et gjerde, landet klosset, opp igjen, ut i veien.

Det var brennhett. Han hadde blodsmak i munnen, men la siksak gjennom sidegater og mellom arbeidsfolk som ropte og banne.

Han satte alt på ett kort: ikke politistasjonen, for det var for langt; han lente seg inn i en folkemengde ved veiarbeid, ropte at den usynlige var der, og fikk mennene til å spre seg fra grøfta ut på veien i en halvsirkel. De var med ham på sekundet – en trikkefører, en konduktør, grovarbeidere, en mann med en staur, folk som bar kurver. Kampen endret karakter.

Et slag kom inn under kjeven hans, han vaklet, kjente fingre klemme strupen. Han grep rundt håndledd han ikke kunne se. Et øyeblikk var alt stilnet. Så pep en spade gjennom lufta og landet med et matt dunk på noe du ikke kunne se, men som dryppet. Grepet om halsen slapp.

Kemp spratt på, som en hund på en hjort, og ropte at de måtte holde føttene fast.

Det ble en kamp som så ut som rugby for en blind: bein som slo, knær som skrapte, forbannelser presset ut mellom tenner. Den usynlige kastet av seg to menn og kom på kne. En og en kom de tilbake, og grep, rev, holdt. Konduktøren fikk tak rundt nakke og skuldrer og bakset ham bakover. Haugen rullet. Et gjennomtrengende skrik om nåde ble kvelt i sin egen stemme.

Stå tilbake, ropte Kemp. Han kjente han holdt usynlige armer mot bakken med knærne. En konstabel klemte usynlige ankler. En stor navvy hev etter pusten med blod på spaden og sa at fyren spilte død. Det var ikke skuespill. Kemp løftet kneet, strøk over noe han ikke kunne se. Munnen hans sa at alt var vått. Han sa, med en stemme som ikke helt var hans egen: God Gud.

Da det skjedde, så folk flest det først som et skinn. En hånd vokste frem fra luft, gjennomsiktig som glass, blodårer og knokler tegnet i slør. Så en fot. Så begge armer og bein, mer solide for hvert sekund. Som om tåke ble til kjøtt.

De så knuste skuldre, knekte ribbein under et hudslør som fikk farge. Og snart lå det midt i sirkelen på den glovarme gata: en ung mann, naken, blek som et insekt som aldri har sett sola, med øyne som glødet dype røde – en albinokropp som endelig var synlig igjen i døden.

Noen hvisket at de måtte dekke ansiktet. En duk ble hentet fra Jolly Cricketers.

De bar ham inn på et skittent rom i andre etasje. Kemp sto ved sengen, blødende i leppa og blå i kinnet, og hvisket navnet. Griffin. Den første mannen i verden som hadde gjort seg usynlig, og kanskje den skarpeste fysikeren de hadde hørt om, lå der – knust av sin egen oppdagelse, av sitt eget raseri og av folkene han hadde forsøkt å herske over.

Historien kunne sluttet der, med varmegråt i gatestøvet, men i årene etter gikk folk i nærheten av Port Stowe til en liten skjenkestue med et skilt som bare var en hatt og et par støvler på en tom tavle. Der sto en kort, godslig mann med sylinderformet nese og ustyrlige skjeggstrå bak disken – samme Thomas Marvel som hadde båret tre bøker gjennom livredde netter. Han likte å fortelle, særlig når noen betalte ham en dram eller to, om hvordan advokater hadde forsøkt å ta pengene han hadde funnet på Griffins kropp, og hvordan han hadde turnert på musikkhall for en guinea natta for å gjenta alt for publikum.

Hvis noen spurte om de tre manuskriptene som var skrevet i koder og symboler, ble han først sur og sa at alle trodde han hadde dem. Men når døra var låst og skoddene trukket ordentlig for, tok han – ganske riktig – nøkkelen frem. En skapdør, en skuff, en boks i skuffen, og så tre slitte, brune bøker som ennå bar grønnskjær som av alger fra den grøfta de en gang hadde ligget i.

Noen sider var vasket blanke av skittent vann. Han satte seg i lenestolen, stappet langsomt tobakk i en lang leirpipe, gned seg i hendene, og bladde.

Panna rynket seg, leppene beveget seg lydløst. Små tegn, gresk, mattekrøller, en og annen setning i klartekst: litt som en tryllebok for noen som ikke kan det språket. I blant lente han seg tilbake og glodde gjennom røyken på noe ingen andre kunne se.

Hemmelighetene var vidunderlige, mumlet han. Når han bare fikk helt tak på dem – men han ville aldri gjøre som Griffin. Han ville bruke dem til noe annet, noe… bedre. Så gled han inn i en drøm han aldri ble helt ferdig med.

Det var mange som lette etter de tre bøkene. Kemp skrev og lette, vitenskapsmenn maste, politiet spurte. Men ingen andre visste hvor bøkene var. Bare Marvel. Kanskje var det like godt.

For alt i dem var aldri bare tall og lys. Det var også et speil. I det speilet så man hvordan en stor idé kan sluke et hjerte, hvordan isolasjon gjør mennesker harde, hvordan sinne, sult og frykt kan gjøre det lett å forveksle makt med frihet.

Og ute på den hvite veien, der småbarn en gang hadde ropt etter en spøkelsemann, sto fortsatt et gammelt skilt med støvler og hatt og lyste grått i morgensola, mens en rund vert stengte skuffer og skrin, blåste ut lyset, og bar på en drøm han kanskje aldri våget å slippe ut i dagen.