GOODMAN AXEHAFT

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 1 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en fergemann som var så døv at han verken kunne høre eller forstå noe av det noen sa til ham. Han hadde en kone og en datter, og de brydde seg ikke det minste om fergemannen, men levde i glede og lystighet så lenge det var noe å leve av, og så begynte de å bygge opp en gjeld hos vertshusholderen, og de holdt fester og hadde festmåltider hver dag.

Så da ingen ville stole på dem lenger, skulle sheriffen komme og ta beslag på deres eiendeler for det de skyldte og hadde sløst bort. Da dro kona og datteren av sted til slektningene sine, og etterlot den døve mannen alene igjen for å møte sheriffen og fogden.

Vel, der sto mannen og koste seg med å tenke over hva sheriffen ville spørre om, og hva han skulle si når han kom.

"Hvis jeg begynner å gjøre noe," sa han til seg selv, "er han sikker på å spørre meg om det.

Jeg skal bare begynne å skjære ut et øksehåndtak, så når han spør meg hva det skal bli, skal jeg svare: 'Øksehåndtak.' Så vil han spørre hvor langt det skal være, og jeg skal si: 'Opp til denne kvisten som stikker ut.' Så vil han spørre: 'Hva har skjedd med fergeboten?' og jeg skal si: 'Jeg skal tjære den; og der ligger den på stranden, sprukket i begge ender.' Så vil han spørre: 'Hvor er den grå hoppen din?' og jeg skal svare: 'Hun står i stallen, drektig med føll.' Så vil han spørre: 'Hvor er saueinnhegningen og skuret deres?' og jeg skal si: 'Ikke langt unna; når du kommer litt opp i bakken, ser du dem snart.'"

Alt dette mente han var godt planlagt.

Litt etterpå kom sheriffen; han var punktlig, men medhjelperen hans hadde tatt en omvei via en kro, og der satt han fortsatt og drakk.

"God dag, sir," sa han.

"Øksehåndtak," sa fergemannen.

"Sånn, sånn," sa sheriffen. "Hvor langt er det til vertshuset?"

"Like opp til denne kvisten," sa mannen og pekte litt oppover trestykket.

Sheriffen ristet på hodet og stirret på ham med åpen munn.

"Hvor er frue din, om jeg får spørre?"

"Jeg skal bare brennemerke henne," sa fergemannen, "for der borte ligger hun på stranden, splittet åpen i begge ender."

"Hvor er datteren din?"

"Å, hun står i stallen, høygravid med føll," svarte mannen, som mente at svaret hans var svært treffende.

"Å, dra til helvete med deg," sa sheriffen.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 2 / 14
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Veldig bra; det er ikke så langt unna; når du kommer litt opp bakken, er du snart der," sa mannen.

Så ble sheriffen målløs og gikk sin vei.

LEDSAGEREN.

Det var en gang en bondesønn som drømte at han skulle gifte seg med en prinsesse langt, langt borte i verden. Hun var like rød og hvit som melk og blod, og så rik at det ikke var noen ende på rikdommene hennes. Da han våknet, syntes han å se henne fortsatt stå lys og levende foran seg, og han tenkte at hun var så søt og vakker at livet hans ikke var verdt å leve med mindre han også fikk henne. Så solgte han alt han hadde og dro ut i verden for å finne henne. Vel, han dro langt, og lenger enn langt, og rundt juletider kom han til et land der alle hovedveiene lå rett og strak i én ende; det var ikke en eneste sving i noen av dem. Da han hadde vandret videre og videre i et kvart år, kom han til en by, og utenfor kirkedøren lå et stort isklump, der det stod et dødt lik, og hele menigheten spyttet på det mens de gikk forbi til kirken. Gutten undret seg over dette, og da presten kom ut av kirken, spurte han ham hva alt dette betydde.

"Det er en stor synder," sa presten. "Han er blitt henrettet for sin ugudelighet og satt opp der for å bli spottet og spyttet på."

"Men hva var synden hans?" spurte gutten.

"Da han bodde her, var han vinhandler," sa presten, "og han blandet vann i vinen sin."

Gutten tenkte at det ikke var noen så fryktelig synd.

"Vel," sa han, "etter at han har sonet for den med livet sitt, kunne dere like gjerne ha latt ham få en kristen begravelse og fred etter døden."

Men presten sa at det på ingen måte kunne skje, for det måtte være folk til å bryte ham ut av isen, og penger til å kjøpe en grav av kirken; så måtte graveren betales for å grave graven, kirketjeneren for å ringe med klokken, kirketjeneren for å synge salmene, og presten for å strø støv over ham.

"Tror du nå at det ville være noen som var villige til å betale alt dette for en henrettet synder?"

"Ja," sa gutten. "Hvis han bare kunne få ham begravet i kristen jord, ville han helt sikkert betale for begravelsesølet av sine knappe midler."

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 3 / 14
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Selv etter det nølte presten; men da gutten kom med to vitner og spurte ham rett ut, mens de hørte på, om han kunne nekte å strø støv over liket, ble han tvunget til å svare at han ikke kunne.

Så brøt de vinhandleren ut av isklumpen og la ham i kristen jord, og de ringte med klokken og sang salmer over ham, og presten strødde støv over ham, og de drakk begravelsesølet hans til de vekselvis gråt og lo; men da gutten hadde betalt for ølet, hadde han ikke mange pence igjen i lommen.

Han satte i vei igjen, men han hadde ikke kommet langt før en mann tok ham igjen og spurte om han ikke syntes det var kjedelig arbeid å gå alene.

Nei; gutten syntes ikke det var kjedelig. "Jeg har alltid noe å tenke på," sa han.

Så spurte mannen om han ikke ville ha en tjener.

"Nei," sa gutten; "jeg er vant til å være min egen tjener, derfor trenger jeg ingen; og selv om jeg ville ha en, uansett hvor mye jeg ville ha det, har jeg ingen midler til å skaffe meg en, for jeg har ingen penger til å betale for maten og lønnen hans."

"Du trenger en tjener, det vet jeg bedre enn deg," sa mannen, "og du trenger en du kan stole på i liv og død. Hvis du ikke vil ha meg som tjener, kan du ta meg som din følgesvenn; jeg gir deg mitt ord på at jeg vil stå deg til gode, og det skal ikke koste deg en eneste penny. Jeg skal betale min egen reisekostnad, og når det gjelder mat og klær, skal du ikke ha noen bekymringer for dem."

Vel, på de betingelsene var han villig nok til å ha ham som sin følgesvenn; så reiste de sammen videre, og mannen gikk for det meste foran og viste gutten veien.

Så etter at de hadde reist videre fra land til land, over fjell og gjennom skog, kom de til et fjellpass som sperret veien. Der gikk følgesvennen opp og banket på, og ba dem åpne døren; og fjellet åpnet seg sannelig, og da de kom inn i fjellet, kom en gammel heks opp med en stol og ba dem: "Vær så snill å sette dere ned. Dere er uten tvil trette."

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 4 / 14
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Sett deg på den selv," sa mannen. Så ble hun tvunget til å sette seg, og så snart hun satte seg, satt hun fast, for stolen var slik at den ikke slapp noen fri som kom nær den. I mellomtiden gikk de rundt inne i fjellet, og følgesvennen så seg rundt til han så et sverd som hang over døren. Det ville han ha, og hvis han fikk det, ga han sitt ord til den gamle heksen om at han ville befri henne fra stolen.

"Nei, nei," skrek hun, "be om noe annet. Alt annet kan du få, men ikke det, for det er mitt Trestersverdet; vi er tre søstre som eier det sammen."

"Vel, da kan du sitte der til verdens ende," sa mannen. Men da hun hørte det, sa hun at han kunne få det hvis han ville sette henne fri.

Så tok han sverdet og gikk av sted med det, og lot henne sitte igjen der.

Da de hadde kommet langt, langt bort over nakne fjell og vide ødemarker, kom de til et annet fjellpass. Der banket kompanjongen også på og ba dem åpne døren, og det samme skjedde som før; steinen åpnet seg, og da de hadde kommet et godt stykke inn i fjellet, kom en annen gammel heks bort til dem med en stol og ba dem sette seg ned. "Dere må vel være trette," sa hun.

"Sett deg selv ned," sa kompanjongen. Og slik gikk det henne som hennes søster; hun turte ikke å si nei, og så snart hun satte seg på stolen, satt hun fast. I mellomtiden gikk gutten og hans kompanjong rundt i fjellet, og mannen brøt opp alle kister og skuffer til han fant det han lette etter, og det var en gyllen garnkule. Den satte han sitt hjerte til, og han lovte den gamle heksen å sette henne fri hvis hun ville gi ham den gyllene kulen. "Dere kan ta alt jeg har," sa hun, "men det kan jeg ikke skille meg fra; det er min Tre-søster-kule." Men da hun hørte at hun skulle sitte der til Dommedag med mindre han fikk tak i den, sa hun at han likevel kunne ta den, hvis han bare ville sette henne fri. Så tok kompanjongen den gyllene kulen, men han lot henne sitte der hun satt.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 5 / 14
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så fortsatte de å gå i mange dager, over myr og skog, til de kom til et tredje kryss. Der gikk alt som det hadde gjort to ganger tidligere. Følgesvennen banket på, steinen åpnet seg, og inne i bakken kom en gammel heks opp, og ba dem sette seg på stolen hennes; de måtte være trette. Men følgesvennen sa igjen: «Sett deg på den selv», og der satt hun. De hadde ikke kommet gjennom mange rom før de så en gammel hatt som hang på en kile bak døren. Den måtte følgesvennen ha; men den gamle heksen ville ikke skille seg med den. Det var hennes Tre-søstre-hatt, og hvis hun ga den bort, ville all hennes flaks være borte. Men da hun hørte at hun måtte sitte der til verdens ende med mindre han fikk hatten, sa hun at han kunne ta den hvis han bare lot henne slippe fri. Da følgesvennen hadde fått godt tak i hatten, gikk han bort og ba henne sitte der fortsatt, akkurat som resten av søstrene hennes.

Etter lang, lang tid kom de til et sund; da tok følgesvennen garnnøsten og kastet den så hardt mot steinen på den andre siden av sundet at den spant tilbake, og etter at han hadde kastet den frem og tilbake noen ganger, ble den til en bro. Over den broen gikk de over sundet, og da de nådde den andre siden, ba mannen gutten om å være rask og spole opp garnet igjen så snart han kunne, for, sa han, «Hvis vi ikke spoler det opp raskt, kommer alle de heksene etter oss og river oss i stykker.»

Så spolte gutten og spolte med all sin kraft, og da det ikke var mer å spole opp enn den aller siste tråden, kom de gamle heksene flyvende på vindens vinger. De fløy mot vannet, slik at spruten steg opp foran dem, og grep tak i enden av tråden; men de klarte ikke helt å få tak i den, og derfor druknet de i sundet.

Da de hadde vandret noen dager videre, sa følgesvennen: "Nå er vi snart fremme ved slottet der hun er, prinsessen du drømte om, og når vi kommer dit, må du gå inn og fortelle kongen hva du drømte, og hva det er du søker."

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 6 / 14
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så da de kom dit, gjorde han som mannen hadde sagt, og ble tatt svært godt imot. Han fikk et rom for seg selv, og en annen for følgesvennen sin, som de skulle bo i, og da middagstiden nærmet seg, ble han bedt om å spise ved kongens eget bord. Så snart han fikk øye på prinsessen, kjente han henne straks igjen og så at det var henne han hadde drømt om som sin brud. Deretter fortalte han henne ærendet sitt, og hun svarte at hun likte ham godt nok, og gjerne ville ha ham; men først måtte han gjennomgå tre prøver. Så, da de hadde spist, ga hun ham et par gylne sakser og sa: "Den første prøven er at du må ta disse sakserne og beholde dem, og gi dem til meg i morgen ved middagstid.

Det er vel ingen særlig stor prøve, tenker jeg," sa hun og trakk et ansikt; "men hvis du ikke klarer å holde ut, mister du livet; det er loven, og da blir du trukket og kvartert, og kroppen din blir stukket på pæler, og hodet ditt over porten, akkurat som de elskerne mine, hvis hodeskaller og skjeletter du ser utenfor kongens slott."

"Det er ingen så stor kunst," tenkte gutten.

Men prinsessen var så munter og sprudlende, og flørtet så mye med ham, at han glemte alt om sakserne og seg selv, og mens de lekte og koste seg, stjal hun sakserne fra ham uten at han visste det. Da han gikk opp på rommet sitt om kvelden og fortalte hvordan det hadde gått, og hva hun hadde sagt til ham, og om sakserne hun hadde gitt ham til å oppbevare, sa følgesvennen: "Selvfølgelig har du sakserne trygt og sikkert."

Så lette han i alle lommene sine; men det var ingen sakser, og gutten var svært lei seg da han oppdaget at de manglet.

"Vel! vel!" sa følgesvennen; "jeg skal se om jeg kan skaffe deg dem igjen."

Med det gikk han ned i stallen, og der sto en stor, feit geitebukk som tilhørte prinsessen, og det var av den rasen som kunne fly mange ganger raskere gjennom luften enn den kunne løpe på land. Så tok han Trestersverdet, ga det et slag mellom hornene og sa: «Når rir prinsessen for å treffe elskeren sin i kveld?»

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 7 / 14
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Geitebukken brølte og sa at den ikke våget å si det, men da den fikk et nytt slag, sa den at prinsessen kom klokken elleve. Så tok kompanjongen på Trestershatten, og med ett ble han usynlig, og slik ventet han på henne. Da hun kom, tok hun og smurte geitebukken inn med en salve som hun hadde i et stort horn, og sa: «Bort, bort, over tak og tårn, over land, over hav, over fjell, over daler, til min sanne elsker som venter på meg i fellene i natt.»

I samme øyeblikk som geita satte av gårde, kastet kompanjongen seg opp bakpå, og av sted fór de som en vindpust gjennom luften. De var ikke lenge underveis, og på et øyeblikk kom de til et fjellpass. Der banket hun på, og slik kom geita seg gjennom fjellet til trollet, som var hennes elsker.

«Nå, min kjære,» sa hun, «en ny elsker er kommet, som har satt seg fore å få meg. Han er ung og kjekk, men jeg vil ikke ha noen annen enn deg,» og slik lokket og smigret hun trollet. «Så ga jeg ham en prøve, og her er saksen han skulle passe på og vokte; nå må du passe på den,» sa hun.

Så lo de to hjertelig, akkurat som om de allerede hadde gutten på hjul og stakitt.

"Ja! ja!" sa trollet; "Jeg skal nok passe godt på dem. Og jeg skal sove på brudens hvite arm, mens ravnene sirkler rundt skjelettet hans." Og så la han saksa i en jernkiste med tre låser; men akkurat idet han la dem i kista, snappet kompanjongen dem opp. Ingen av dem kunne se ham, for han hadde på seg hatten med de tre søstrene; og så låste trollet kista for ingenting, og han gjemte nøklene han hadde i den hule øretannen der han hadde tannpine. Der ville det være vanskelig for noen å finne dem, tenkte trollet.

Så, da midnatt var over, satte hun kursen hjemover igjen. Kompanjongen satte seg opp bak geita, og de brukte ingen tid på veien tilbake.

Neste dag, rundt middagstid, ble gutten bedt ned til kongens bord; men så oppførte prinsessen seg så hovent og overlegen at hun knapt så mot siden der gutten satt. Etter at de hadde spist, sminket hun seg i festdrakt og sa, som om smøret skulle smelte i munnen hennes: "Har du kanskje de saksa som jeg ba deg om å passe på i går?"

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 8 / 14
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å, ja, jeg har dem," sa gutten, "og her er de," og med det trakk han dem frem og stakk dem inn i bordet, så det hoppet igjen.

Prinsessen kunne ikke ha vært mer irritert om han hadde stukket saksa inn i ansiktet hennes; men likevel lot hun seg være myk og vennlig og sa: "Siden du har passet så godt på saksa, vil det ikke være noen vanskelighet for deg å passe på min gyldne garnkule, og du må passe på å gi meg den i morgen ved middagstid; men hvis du mister den, skal du miste livet på skafottet. Det er loven."

Gutten tenkte at det var en enkel sak, så han tok og puttet den gyldne kulen i lomma. Men hun begynte å leke og flørte med ham igjen, slik at han glemte både seg selv og den gyldene kulen, og mens de var midt oppi lekene og sprellene sine, stjal hun den fra ham og sendte ham av gårde til sengs.

Da han kom opp på soverommet sitt og fortalte hva de hadde sagt og gjort, spurte kompanjongen: "Du har vel den gylne kulen hun ga deg?"

"Ja! Ja!" sa gutten, og lette i lommen der han hadde lagt den; men nei, det var ingen kule å finne, og han ble igjen så dårlig til mote at han ikke visste hvor han skulle vende seg.

"Vel! vel! Ta det med ro," sa kompanjongen. "Jeg skal se om jeg kan få tak i den;" og med det tok han sverdet og hatten og gikk bort til en smed, og fikk tolv pund jern sveiset fast på baksiden av sverdbladet. Deretter gikk han ned til stallen og ga geitebukken et slag mellom hornene, slik at dyret veltet bakover, og han spurte: "Når rir prinsessen for å treffe elskeren sin i kveld?"

"Klokken tolv," brølte geitebukken.

Så tok kompanjongen på seg Tre-søstre-hatten igjen og ventet til hun kom, mens hun løp av sted med salven i hornet sitt, og smurte inn geitebukken. Deretter sa hun, akkurat som hun hadde sagt første gang: "Avsted, avsted, over tak og tårn, over land og hav, over fjell og daler, til min sanne elskede som venter på meg i fjellene i natt."

På et øyeblikk var de avsted, og kompanjongen kastet seg opp bak geitebukken, og avsted gikk de som et vindpust gjennom luften. I løpet av et øyebeblikk kom de til Trollens ås; og da hun hadde banket tre ganger på døren, gikk de gjennom fjellet inn til Trollen, som var hennes elsker.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 9 / 14
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hvor hadde du gjemt den gylne saksen jeg ga deg i går, vennen min?" ropte prinsessen. "Min beiler hadde den og ga den tilbake til meg."

"Det var helt umulig," sa Trollen; "for han hadde låst den inne i en kiste med tre låser og gjemt nøklene i hullet i øretannen sin;" men da de låste opp kisten og lette etter den, hadde ikke Trollen noen saks i kisten sin.

Så fortalte prinsessen ham hvordan hun hadde gitt sin frier den gylne ballen. "Og her er den," sa hun; "for jeg tok den fra ham igjen uten at han visste det. Men hva skal vi finne på nå, siden han er så listig!"

Vel, trollet visste det knapt; men etter at de hadde tenkt litt, bestemte de seg for å tenne et stort bål og brenne den gylne ballen; slik skulle de være helt sikre på at han ikke kunne få tak i den. Men akkurat idet hun kastet den inn i ilden, sto kompanjongen klar og fanget den; og ingen av dem så ham, for han hadde på seg hatten med de tre søstrene.

Da prinsessen hadde vært sammen med trollet en stund, og det begynte å nærme seg daggry, dro hun hjem igjen, og kompanjongen satte seg opp bak henne på geita, og de kom seg tilbake raskt og trygt.

Neste dag, da gutten ble bedt ned til middag, ga kompanjongen ham ballen. Prinsessen var enda mer hovmodig enn dagen før, og etter at de hadde spist, strammet hun leppene og sa med en fin, liten stemme: "Kanskje det er for mye å forvente at du skal gi meg tilbake den gylne ballen, som jeg ga deg til oppbevaring i går?"

"Er det?" sa gutten. "Du skal snart få den. Her er den, trygt nok;" og idet han sa det, kastet han den ned på bordet så hardt at den ristet igjen; og kongen hoppet høyt opp i luften.

Prinsessen ble blek som et lik, men kom seg snart til hektene igjen og sa med en søt, liten stemme: "Bra gjort, bra gjort!" Nå hadde han bare én prøve igjen, og den lød slik: "Hvis du er så flink at du kan skaffe meg det jeg tenker på nå innen middagstider i morgen, skal du vinne meg og få meg til kone."

Det var det hun sa.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 10 / 14
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Gutten følte seg som en som var dømt til døden, for han tenkte at det var helt umulig å vite hva hun tenkte på, og enda vanskeligere å formidle det til henne; og da han gikk opp på soverommet sitt, var det hardt arbeid å trøste ham i det hele tatt. Kameraten hans ba ham ta det med ro; han skulle se om han ikke kunne få til det rette resultatet denne gangen også, slik han hadde gjort to ganger tidligere. Så tok gutten til slutt mot til seg og la seg ned for å sove.

I mellomtiden gikk kameraten til smeden og fikk tjuefire pund jern sveiset på sverdet sitt; og da det var gjort, gikk han ned til stallen og slo geitebukken mellom hornene med et slag så kraftig at den veltet rett bakover mot veggen. «Når rir prinsessen til sin elsker i kveld?» spurte han. «Klokken ett,» brølte geitebukken.

Så, da timen nærmet seg, sto kameraten i stallen med Tre-søstre-hatten på hodet; og da hun hadde smurt inn geita med olje og ytret de samme ordene om at de skulle fly gjennom luften til hennes sanne kjærlighet, som ventet på henne i fjellene, fløy de av sted igjen, på vindens vinger; og hele tiden satt kameraten bak.

Men denne gangen var han ikke lett på hånden; for nå og da ga han prinsessen et slag, slik at han nesten slo pusten ut av kroppen hennes.

Og da de kom til fjellveggen, banket hun på døren, og den åpnet seg, og de gikk videre inn i fjellene til hennes elsker.

Så snart hun kom dit, begynte hun å klage og var svært sint, og sa at hun aldri hadde visst at luften kunne gi så harde støt; hun trodde faktisk nesten at det satt noen bak som slo både geitebukken og henne selv; hun var sikker på at hun var blå og svart over hele kroppen, så hard en flyvetur hun hadde hatt gjennom luften.

Så fortsatte hun med å fortelle hvordan elskeren hennes hadde kommet med den gylne kulen også; hvordan det hadde skjedd, kunne verken hun eller trollet forklare. «Men nå vet dere hva jeg har kommet på?»

Nei; trollet visste det ikke.

"Vel," fortsatte hun; "jeg har bedt ham om å skaffe meg det jeg tenkte på innen middagstid i morgen, og det jeg tenkte på var hodet ditt. Tror du han klarer det, vennen min?" sa prinsessen, og begynte å kose med trollet.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 11 / 14
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Nei, jeg tror ikke han klarer det," sa trollet. "Han ville sverget på at han ikke kunne;" og så brøt trollet ut i latter, og så mer grusomt ut enn noe spøkelse, og både prinsessen og trollet trodde gutten ville bli trukket i stykker og partert, og at kråkene ville hakke ut øynene hans, før han klarte å skaffe trollets hode.

Så, da det begynte å lysne, måtte hun sette kursen hjemover igjen; men hun var redd, sa hun, for hun trodde det var noen bak henne, og derfor var hun redd for å ri hjem alene. Trollet måtte følge med henne på veien. Ja; trollet skulle følge med henne, og han ledet fram geitebukken sin (for han hadde en som matchet prinsessens), og smurte og smurte den mellom hornene. Og da trollet reiste seg, krøp kompanjongen bak ham, og så satte de kursen gjennom luften mot kongens gård. Men hele veien pisket kompanjongen trollet og geitebukken, og ga dem hugg og stikk og stikk og hugg med sverdet sitt, til de ble svakere og svakere, og til slutt var de godt på vei til å synke ned i havet de fløy over. Nå trodde trollet at været var så vilt, at han dro rett hjem med prinsessen til kongens gård, og sto utenfor for å se til at hun kom trygt og godt hjem.

Men akkurat idet hun lukket døren bak seg, hugget kompanjongen av trollets hode og løp opp med det til guttens soverom.

"Her er det prinsessen tenkte på," sa han.

Vel, de var glade og fornøyde, kan man si, og da gutten ble bedt ned til middag, og de hadde spist, var prinsessen livlig som en lerke.

"Utvilsomt har du skaffet meg det jeg tenkte på?" sa hun.

"Ja; ja; jeg har den," sa gutten, og han dro den ut fra under kappen sin og kastet den ned på bordet med et så kraftig dunk at bordet, med bukkene og alt, veltet. Hva prinsessen angår, var hun som om hun var død og begravet; men hun kunne ikke si at dette ikke var det hun tenkte på, og så skulle han nå få henne til kone, slik hun hadde gitt sitt ord på. Så holdt de et bryllupsfestmåltid, og det ble drukket og feiret over hele kongeriket.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 12 / 14
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men følgesvennen tok gutten til side og fortalte ham at han bare kunne lukke øynene og late som han sov på bryllupsnatten; men hvis han satte pris på livet sitt og ville høre på ham, skulle han ikke la en blund falle over øynene hans før han hadde strippet henne for trollskinnet som var kastet over henne, men han måtte piske det av henne med en kjepp laget av ni nye bjørkegrener, og han måtte rive det av henne i tre kar med melk: først skulle han skrubbe henne i et kar med ett år gammel mys, og så skulle han skure henne i et kar med kjernemelk, og til slutt skulle han gni henne inn med fersk melk. Bjørkegrenene lå under sengen, og karene hadde han stilt i hjørnet av rommet. Alt lå klart tilgjengelig for ham. Ja; gutten ga sitt ord på å gjøre som han ble bedt om og å høre på ham. Så da de la seg i bryllupssengen om kvelden, lot gutten som om han hadde gitt seg hen til søvnen.

Da reiste prinsessen seg opp på albuen og så på ham for å se om han sov, og kilte ham under nesen; men gutten sov videre. Så dro hun ham i håret og skjegget; men han lå som en trestubbe, tenkte hun. Deretter trakk hun fram en stor slakterkniv fra under puten, og skulle akkurat til å hogge hodet av ham; men gutten hoppet opp, kastet kniven ut av hånden hennes og grep henne i håret. Så pisket han henne med bjørkegrenene til de var helt utslitte, til det ikke var en eneste gren igjen. Da det var over, kastet han henne ned i karet med mysen, og da fikk han se hvilket slags uhyre hun var: hele kroppen hennes var svart som en ravn; men da han hadde skrubbet henne godt i mysen, skuret henne med kjernemelk og gned henne godt inn med fersk melk, falt trollskinnet av henne, og hun ble vakker og skjønn og mild; så vakker som hun aldri hadde vært før.

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 13 / 14
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dagen etter sa følgesvennen at de måtte dra hjem. Ja; gutten var klar nok, og prinsessen også, for hennes medgift hadde ventet lenge. Om natten hentet følgesvennen til kongens gård alt gullet, sølvet og de dyrebare tingene som trollet hadde etterlatt seg i fjellene, og da de var klare til å dra om morgenen, var hele gården så full av sølv, gull og juveler at man ikke kunne gå uten å tråkke på dem. Den medgiften var mer verdt enn hele kongens land og rike, og de visste ikke råd med hvordan de skulle bære den med seg. Men følgesvennen visste en utvei av enhver knipe. Trollet hadde etterlatt seg seks geitebukker som alle kunne fly gjennom luften. Disse lastet han så tungt med sølv og gull at de ble tvunget til å gå langs bakken, og hadde ingen styrke til å stige opp i luften og fly. Og det geitebukkene ikke kunne bære, måtte bli igjen i kongens gård.

Så reiste de langt, og lenger enn langt, men til slutt ble geitebukkene så såre på føttene og trette at de ikke kunne gå et skritt til. Gutten og prinsessen visste ikke hva de skulle gjøre; men da følgesvennen så at de ikke kom videre, tok han hele medgiften på ryggen, og geitebukkene oppå den, og bar alt så langt at det bare var en halv mil igjen til guttens hjem.

Så sa følgesvennen: "Nå må vi skilles. Jeg kan ikke være sammen med dere lenger."

Men gutten ville ikke skilles fra ham, han ville ikke miste ham, verken for mye eller lite. Vel, han fulgte med dem et kvarter mil lenger; men lenger kunne han ikke gå, og da gutten bønnfalt og tryglet ham om å dra hjem og bli hos ham for godt, eller i det minste så lenge de hadde drukket hans hjemmebryggede øl i farens hus, sa kompanjongen: "Nei. Det kunne ikke skje. Nå måtte han skilles, for han hørte himmelens klokker ringe for ham." Han var vinhandleren som hadde stått i isblokken utenfor kirkedøren, og som alle spyttet på; og han hadde vært hans kompanjong og hjulpet ham, fordi han hadde gitt alt han hadde for å skaffe ham fred og hvile i kristen jord.

"Jeg hadde tillatelse," sa han, "til å følge deg i et år, og nå er det året omme."

# book_id: global-gutenberg-translation-ef712a3c30c042a79f0436398c224e01
# book_title: GOODMAN AXEHAFT
# chapter_id: 1-goodman-axehaft
# chapter_title: GOODMAN AXEHAFT
# book_page: 14 / 14
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da han var borte, la gutten sammen all sin rikdom på et trygt sted, og dro hjem uten noen bagasje. Så drakk de hans hjemmebryggede øl, til nyheten spredte seg vidt og bredt, over syv kongeriker, og da de hadde kommet til slutten av festen, hadde de hatt med transport og frakt hele vinteren, både med geitene og de tolv hestene som faren hans hadde hatt før de fikk all den gullet og sølvet trygt fraktet hjem.