Gatemusikantene

Det var en gang en mann som hadde et esel som hadde tjent ham trofast i mange år. Men til slutt ble det stakkars dyret gammelt og svakt, og hver dag ble arbeidet tyngre. Siden det ikke lenger var til nytte, bestemte eieren seg for å skyte det. Da eselet fikk vite hva som skulle skje, bestemte det seg for ikke å dø. I stedet rømte det til nærmeste by for å bli gatemusikant.

Etter å ha trippet en stund, kom det over en greyhound som lå på veien og peset tungt. «Vel, bror,» sa eselet, «hva feiler det deg? Du ser veldig trøtt ut.»

«Det er jeg,» svarte hunden, «men fordi jeg blir gammel og svakere for hver dag, og ikke lenger kan gå på jakt, ville eieren min forgifte meg. Siden livet ennå er søtt, forlot jeg ham. Men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal tjene til livets opphold.»

«Vel,» sa eselet, «jeg er på vei til nærmeste store by for å bli gatemusikant. Hvorfor ikke begynne med musikk og bli med meg? Jeg spiller fløyte, og du kan spille pauke.»

Greyhounden likte ideen, og de to la av gårde sammen. Etter en kort stund møtte de en katt med et fjes så langt som tre regnværsdager. «Si meg, hva har gjort deg så ulykkelig, venn katt?» spurte eselet.

«Det er umulig å se munter ut når man føler seg nedtrykt,» svarte katten. «Jeg er godt oppe i årene nå og har mistet de fleste tennene. Jeg foretrekker å sitte ved peisen fremfor å fange mus, så min gamle matmor ville drukne meg. Jeg vil ikke dø ennå, så jeg rømte. Men gode råd er dyre, og jeg vet verken hvor jeg skal gå eller hva jeg skal gjøre.»

«Bli med oss til nærmeste store by,» sa eselet, «og prøv lykken som gatemusikant. Jeg vet hvor vakker musikk du lager om natten, så du vil helt sikkert lykkes.»

Katten var henrykt over eselet forslag, og de fortsatte alle sammen. Snart kom de til en gårdsplass, hvor de fant en hane som gol høyt.

«Hva i all verden er det med deg?» spurte eselet. «Bråket ditt er nok til å sprenge trommehinnene våre.»

«Jeg profeterer bare godt vær,» sa hanen, «for i morgen er en festdag. Bare fordi det er en høytidsdag og mange mennesker ventes på vertshuset, har vertinnen beordret at nakken skal vris av meg i kveld, slik at jeg kan lages til suppe til middag i morgen.»

«Jeg skal si deg noe, rødkam,» sa eselet, «du bør heller bli med oss til nærmeste by. Du har en god stemme og kan bli med i gatebandet vi danner.» Hanen likte ideen, og selskapet fortsatte på veien.

Men den nærmeste store byen var langt unna, og det tok dem mer enn en dag å nå den. Om kvelden kom de til en skog, og de bestemte seg for ikke å gå lenger, men å tilbringe natten der.

Eselet og greyhounden la seg under et stort tre, mens katten og hanen klatret opp i grenene. Hanen fløy helt opp til den øverste kvisten, hvor han trodde han ville være trygg. Før han sovnet, så han seg rundt og så en liten gnist brenne i det fjerne.

Han ropte at det måtte være et hus ikke langt unna, for han kunne se et lys skinne.

Da eselet hørte dette, sa det: «Da må vi stå opp og gå for å lete etter huset, for dette er et dårlig ly.» Og greyhounden la til: «Ja, jeg ville føle meg bedre med noen bein og litt kjøttrester.»

Så de la av gårde mot lyset, som skinnte svakt i det fjerne. Jo nærmere de kom, desto sterkere ble det, inntil de nådde et sterkt opplyst hus. Eselet, som var størst, gikk til vinduet og så inn.

«Vel, gråhode, hva ser du?» spurte hanen.

«Jeg ser et rikt dekket bord,» svarte eselet, «med utmerket mat og drikke. Flere røvere sitter rundt det og koser seg veldig.»

«Jeg skulle ønske vi gjorde det samme,» sa hanen.

«Det samme sier jeg,» svarte eselet. «Kan vi ikke tenke ut en plan for å kaste ut røverne og ta huset selv?»

De rådslo sammen og ble til slutt enige om at eselet skulle stå ved vinduet med forbeina på karmen, greyhounden skulle sette seg på ryggen til eselet, katten på hundens skulder, og hanen på kattens hode. Da de stilte seg opp slik, begynte de på et signal alle sammen med hver sin form for musikk: eselet skrek, greyhounden bjeffet, katten mjauet og hanen gol. Så kravlet de alle sammen inn gjennom vinduet inn i rommet, og knuste glasset i tusen biter.

Røverne ble skremt av den forferdelige lyden og, i troen på at onde ånder kom inn i huset, styrtet de ut i skogen med håret rett til værs av skrekk. De fire følgesvennene, henrykte over knepet sitt, satte seg ved bordet og spiste og drakk all maten og vinen røverne hadde latt stå igjen.

Etter måltidet slukket de lysene, og hvert dyr valgte en passende soveplass. Eselet la seg i gårdsrommet, hunden bak døren, katten foran ilden, og hanen fløy opp på en høy hylle. Siden de alle var trøtte etter den lange dagen, sovnet de snart.

Kort tid etter midnatt, da røverne ikke så noe lys i huset og alt syntes stille, sa kapteinen: «Vi var dårer som lot oss skremme bort så lett.» Han vendte seg til en av mennene sine og beordret ham til å gå og se om alt var trygt.

Mannen fant alt stille og mørkt. Da han gikk inn på kjøkkenet, tenkte han at han ville slå et lys. Han tok en fyrstikk og, i den tro at kattens brennende øyne var gloende kull, prøvde han å tenne fyrstikken på dem.

Men katten så ikke det morsomme i det og sprang mot ansiktet hans, spyttende og klorende ham voldsomt.

Mannen ble livredd og prøvde å løpe ut bakdøren, men han snublet over greyhounden, som bet ham i beinet.

Skrikende av smerte løp han over gårdsrommet, bare for å få et spark fra eselet bakbein. I mellomtiden hadde hanen våknet, og følte seg munter, ropte den fra hyllen: «Kikeriki!»

Så skyndte røveren seg tilbake til kapteinen sin og sa: «Herre, det er en forferdelig heks i huset som spyttet på meg og klødde ansiktet mitt med sine lange fingre. Foran døren står en mann med en lang kniv som skar beinet mitt kraftig. I gårdsrommet ligger et svart monster som slo meg med en diger treklubbe. Og det er ikke alt: på taket sitter en dommer som ropte: ‘Bring slyngelen til meg!’ Så flyktet jeg for livet.»

Etter dette våget ikke røverne å gå inn i huset igjen, og de forlot det for alltid. Men de fire gatemusikantene ble så henrykte over det nye hjemmet sitt at de bestemte seg for å bli der. Og, så vidt jeg vet, kan de bo der den dag i dag.