Alice i EventyrlandAlderstilpasset versjon

Alice kjedet seg enormt ved siden av søsteren på elvebredden. Solen stekte så varmt at gresset føltes som en lunken dyne, og biene surret søvndyssende i kløveren. Søsteren leste en bok, men Alice kunne se at den verken hadde bilder eller samtaler, og hva er vel en bok uten det? Hun sukket dypt og telte gresstråene rundt seg. Ingenting spennende skjedde. Helt til en hvit kanin kom løpende forbi. Den var ikke som noen kanin Alice hadde sett før – den hadde rosa øyne som skinte i sollyset, en vest med små lommer, og den trakk frem et lommeur mens den så svært travel ut. » pep den med en pipende stemme og ristet på hodet. Det var så merkelig at Alice spratt opp uten å tenke seg om. Hun hadde aldri sett en kanin med klokke før, og slett ikke en som kunne snakke. Hun løp etter den over enga, gjennom en hekk, og akkurat da hun trodde hun skulle ta den igjen, forsvant den ned i et stort hull under en busk. Alice nølte ikke et sekund.

Hun bøyde seg frem og kikket ned i mørket. Hun kjente hvordan hjertet banket fort, og en underlig spenning fylte henne. «Nå eller aldri,» sa hun til seg selv, og så hoppet hun etter.

Fallet var merkelig stille og rolig. Hun sank ikke fort, men drev nedover som om hun svevde i en langsom heis. Veggene var dekket av hyller og skap, og hun rakk å se både kart og bøker og gamle esker. Hun grep en krukke med merkelappen «APPELSINMARMELADE» og ble skuffet da den viste seg å være tom. Den duftet likevel søtt og godt. For ikke å miste den og treffe noen langt der nede, satte hun den fra seg i et skap som gled forbi. » tenkte hun. «Da kommer jeg til folk som går på hodet, eller som aldri har sett en kake.» Hun stirret ned i mørket og prøvde å se bunnen, men det var umulig. » undret hun seg. Hun kjente hvordan håret fløt rundt hodet hennes, og kjolen blafret som et seil. Men før hun rakk å finne ut mer, landet hun mykt på en haug av tørre blader og kvist. Hun reiste seg og børstet støv av kjolen. Foran henne lå en lang, lav sal med lamper som brant i taket og en rad med dører langs veggen. Alle var låst.

Hun prøvde dem én etter én, men ingen gav etter.

Alice gikk fra dør til dør og prøvde håndtakene, men ingen beveget seg. Hun sparket lett i en av dem, men den rørte seg ikke. Hun var i ferd med å gi opp da hun oppdaget et lite glassbord ved den ene veggen. Det var så lavt at hun nesten hadde gått forbi det. På bordet lå en bitteliten gullnøkkel som blinket i lampeskjæret. «Endelig,» sa hun og grep den. Den var liten og skinnende, og føltes varm i hånden. Men nøkkelen var altfor liten til noen av dørene. Hun gikk en runde til og fant til slutt et lavt forheng som hun ikke hadde lagt merke til før. Bak det skjulte seg en dør som knapt var høyere enn en mus. Alice stakk nøkkelen i låsen – den passet perfekt! Hun bøyde seg ned og så gjennom døråpningen. Det vakreste syn møtte henne: en hage med fontener og blomster i alle farger, og en sol som skinte varmt over grønne trær. Hun forsøkte å krype gjennom, men hodet gikk så vidt inn. Resten av kroppen var altfor stor.

«Om jeg bare kunne brette meg sammen som et teleskop,» sukket hun, og satte seg på gulvet med nøkkelen i hånden.

Da fikk hun øye på en flaske som sto på glassbordet. Den hadde en merkelapp som sa «DRINK MEG» med fine, runde bokstaver. Alice var en forsiktig jente og visste at man ikke skulle drikke ukjente ting. «Det kan jo være giftig,» sa hun til seg selv. Hun studerte flasken nøye. Den så ikke farlig ut, og det sto ikke «GIFT» på den. Hun luktet forsiktig – det luktet kirsebær og vanilje og noe varmt og godt, som nybakte småkaker. Så tok hun en liten slurk. Smaken var forunderlig: den minnet om kalkun og karamell og smørbrød og ananas på en gang. Hun drakk litt til, og kjente at noe rart skjedde. Hun begynte å krympe. Det føltes som om hun sank ned i sine egne sko, og kjelen ble løsere rundt kroppen. Bordet vokste seg høyere og høyere foran øynene hennes. Snart var hun ikke større enn en fingerbøl. » ropte hun glad. Men da hun løp mot den, oppdaget hun at gullnøkkelen lå igjen på bordet. Bordet var høyt som et tårn nå, og hun kunne ikke nå opp.

Alice satte seg ned og begynte å gråte. «Så dumt, så dumt,» hulket hun. «Hvorfor tok jeg ikke nøkkelen med meg?» Tårene rant og rant, og snart var det en liten dam rundt henne. «Slutt å gråt,» sa hun strengt til seg selv. «Det hjelper ikke å sitte og snufse. Du må finne en løsning!» Men tårene fortsatte å renne, og dammen ble større. Under bordet lå en liten eske med en kake inni. På toppen var det skrevet med ripsbær: «SPIS MEG». Alice tørket øynene og tok en bit. Den smakte søtt og litt syrlig. «Får håpe denne gjør meg større igjen,» sa hun. Det gjorde den. Hun vokste så fort at hodet snart traff taket og føttene presset mot veggene. Hun måtte legge hodet på skakke for å få plass. Hun grep nøkkelen med en stor hånd, men nå var hun altfor stor for døren. «Hvorfor skjer alt så bakvendt her?» ropte hun, både sint og fortvilet. Tårene begynte å renne igjen, og hun svømte i dem mens hun vokste enda mer.

Midt i tåredammen plasket en mus forbi. Den var lang og grå og så svært alvorlig ut. «Unnskyld,» sa Alice. «Vet du veien til bredden?» Musen så på henne med mørke øyne. «Jeg vet ikke,» sa den tørt. «Jeg prøver bare å komme meg opp.» Alice svømte ved siden av den og prøvde å være vennlig. «Har du møtt katten min, Dinah?» spurte hun. Musen ble helt stiv og ristet på hodet. «Ikke snakk om katter!» sa den strengt og svømte raskere vekk. «Beklager,» ropte Alice. «Dinah er veldig snill, egentlig. Hun fanger mus, men hun leker bare.» Musen nektet å svare og forsvant inn i noen siv. Alice svømte videre og møtte flere dyr: en and med våte fjær, en dodo som så forvirret ut, en ørn med skarpe øyne og en lori som skrek oppgitt. De var alle våte og slitne og prøvde å finne land. Endelig så de en stripe tørr sand, og de svømte mot den med all sin kraft.

På stranden samlet dyrene seg i en våt, skjelvende ring. «Vi må bli tørre,» sa dodoen, som var den klokeste av dem. «Jeg foreslår et kappløp.» «Et kappløp?» spurte anden og ristet vannet av seg. «Hvor skal vi løpe?» «Ingen vet,» sa dodoen. «Det er poenget. Vi løper alle sammen i en sirkel, og når jeg roper stopp, er vi tørre.» De stilte seg opp og løp i en stor, rotete ring. Noen løp for fort, noen for sakte, og Alice snublet over en stein. «Stopp!» ropte dodoen etter en stund. Alle var andpustne og litt tørrere, men ingen visste hvem som hadde vunnet. «Alle har vunnet!» bestemte dodoen. «Og alle må ha premie.» Alice fant noen drops i lommen og delte ut til alle. De smakte på dem og nikket fornøyd. «Og hva får du som ga premiene?» spurte dodoen. «Du får en fingerbøl.» Han tok Alice sin egen fingerbøl og ga den tilbake med et dypt bukk. Alice lo og ble rød i kinnene.

Musen ble bedt om å fortelle en historie for å gjøre dem helt tørre. «En tørr historie,» sa dodoen. Musen begynte å fortelle om konger og dommere og gamle dager. Men Alice fulgte så nøye med på halen dens at hun ikke hørte etter. «Halen din er veldig lang,» sa hun tankefullt. Musen ble fornærmet. «Du hører ikke på meg!» «Jo, jeg gjør,» sa Alice. «Du snakket om en hale.» «Det er ikke det samme!» hveste musen og forsvant i gresset. «Dinah ville likt deg,» sa Alice etter den. «Hun er flink til å fange mus.» Da dyrene hørte ordet «katt», stivnet de alle sammen. «Katt!» pep lori. «Det er farlig!» Og før Alice rakk å si unnskyld, hadde hele forsamlingen spredd seg i alle retninger. Hun sto alene på stranden, omgitt av ingenting annet enn stillhet og lyden av bølger som skvulpet. «Nå har jeg ingen igjen,» sa hun trist og satte seg på en stein.

En travel tripping fikk henne til å se opp. Den hvite kaninen kom igjen, med hvite hansker og en vifte under armen. «Å, hertuginnen blir så sint!» pep den og så seg rundt. Da den fikk øye på Alice, ropte den: «Mary Ann! Hvorfor står du der og slapper av? Løp hjem og hent hanskene og viften min, med en gang!» Alice ble så overrasket at hun ikke protesterte. «Javel, sir,» sa hun og løp i den retningen Kaninen pekte. Hun fant et lite, pent hus med rene gardiner og en forgård. Inne i stuen lå hanskene og viften på et bord, og ved siden av dem sto en flaske. «Jeg må bli litt større,» sa Alice og tok en slurk. Vips, hun begynte å vokse. Hun vokste og vokste til hodet presset mot taket og armene ikke fikk plass. «For mye,» stønnet hun og prøvde å krympe seg, men det var for sent. Hun måtte legge seg på gulvet med hodet ut gjennom døren og en fot oppi peisen.

Utenfor hørte hun Kaninens stemme. «Mary Ann! Hvor er hanskene mine?» Den prøvde å åpne døren, men Alice's albu holdt den igjen. «Slipp meg inn!» ropte Kaninen. «Det kan jeg ikke,» sa Alice og angret straks. Kaninen ble stille, så begynte den å hviske med noen andre. «Vi må få henne ut,» sa en stemme. «Gjennom skorsteinen!» En firfirsle, som het Bill, ble sendt opp. Da den kom ned med føttene først, sparket Alice til så den for opp igjen som en kork. «Stakkars Bill,» mumlet noen utenfor. Småstein begynte å hagle inn gjennom vinduet. Alice plukket opp en stein og la merke til at den ble til en kake da den traff gulvet. «Spis meg,» sto det på toppen. Hun tok en bit. Straks begynte hun å krympe, og da hun var liten nok, smatt hun ut døren og løp inn i skogen.

Skogen var tett og skyggefull. Alice gikk mellom trærne og tenkte på alt som hadde skjedd. «Ingenting er som det skal her,» sa hun. «En dag er jeg stor, neste liten. Kaniner har klokker og snakker, og katter…» Hun stoppet. Foran henne satt en blå larve på en stor sopp. Den røkte en vannpipe og så på henne med triste, kloke øyne. «Hvem er du?» spurte Larven. «Jeg… jeg vet ikke helt,» sa Alice. «Jeg har forandret meg så mange ganger i dag at jeg ikke vet hvem jeg er lenger.» «Det høres forvirrende ut,» sa Larven. «Det er det,» sa Alice. Larven tok et dypt drag og pustet røyken sakte ut. «Resiter et dikt,» sa den. «Det vil vise meg hvem du er.» Alice prøvde å si et dikt hun kunne, men ordene ble helt feil. Larven ristet på hodet. «Du har forandret deg. Men jeg kan hjelpe. En side av denne soppen gjør deg høyere, den andre gjør deg lavere.» Så forsvant den blant bladene.

Alice brøt forsiktig av et stykke fra hver side av soppen. Hun holdt dem i hver sin hånd og visste ikke hvilken som var hvilken. «Bare prøv,» sa hun og tok en bit av den høyre. Hun vokste så fort at halsen skjøt opp som en sjiraff og hodet forsvant opp mellom grenene. En due fløy skrekkslagen opp fra et rede. «Slange!» ropte den. «Jeg er ikke en slange,» sa Alice, men duen var ikke overbevist. «Jeg har sett slanger før, og du ser akkurat ut som en! Du vil ha eggene mine!» Alice prøvde å forklare, men duen var for redd til å høre. Hun bet raskt av den andre soppbiten og krympet til hun var passelig stor. Duen så på henne med mistenksomme øyne og slo seg til ro. Alice pakket soppbitene i lommen og gikk videre. «Nå må jeg være forsiktig,» sa hun til seg selv. «Forandring er ikke alltid lett, men jeg må lære meg å kontrollere det.»

Etter en stund kom hun til et lite hus. Det var så lavt at hun måtte krype for å se inn vinduet. En frosk med stive ben sto på trappen og banket på døren med en stor fisk i en jakke ved siden av seg. «Overlevering fra Dronningen,» sa fisken høytidelig og rakte frem en invitasjon. Frosken tok imot og bukket. Alice banket på døren. «Unødvendig,» sa frosken viskende. «Inne er det så mye bråk at ingen hører allikevel.» Alice åpnet døren og ble møtt av en sky av pepper. «Atsjo!» Hun nøs flere ganger og prøvde å se gjennom tåken. På kjøkkenet sto en kokk og rørte i en diger gryte. Hun kastet pepperen i luften uten å bry seg om noen. På en stol satt Hertuginnen med en baby på fanget og sang en vuggesang som hørtes mer ut som en trussel. I peisen satt en stor, bred katt som gliste.

«Unnskyld,» sa Alice mellom nysene. «Hvorfor gliser katten deres sånn?» «Det er en Cheshire-katt,» sa Hertuginnen. «Og de gliser alltid.» Hun dyttet babyen til Alice. «Hold den et øyeblikk. Jeg må gjøre meg klar til Dronningens krokketspill.» Før Alice rakk å protestere, var Hertuginnen forsvunnet ut døren. Alice så på babyen. Trynet var rart, og ørene var for lange. Den gryntet og snøftet. «Du er ikke helt som andre babyer,» sa Alice forsiktig. Da hun løftet teppet, så hun at babyen hadde forvandlet seg til en liten gris. Den så på henne med mørke, butte øyne. «Vel, da er det best du blir en gris,» sa Alice og satte den ned. Grisen logret med halen og luntet fornøyd inn i skogen. «Det var det,» sa Alice og pusset nesen. Katten i peisen gliste enda bredere.

«Kan du fortelle meg hvilken vei jeg skal gå?» spurte Alice katten. «Det kommer an på hvor du vil,» sa katten. «Jeg bryr meg ikke så mye om hvor, bare jeg kommer et sted,» sa Alice. «Da kan du gå hvilken som helst vei,» sa katten. «Du kommer garantert et sted om du går lenge nok.» Alice sukket. «Hva slags folk bor her?» «I den retningen,» sa katten og pekte med labben, «bor Hattemakeren. I den andre retningen bor Mars-haren. Begge er gale.» «Jeg vil ikke være sammen med gale folk,» sa Alice. «Du kan ikke unngå det,» sa katten. «Her er alle gale. Jeg er gal, du er gal.» «Hvordan vet du at jeg er gal?» spurte Alice. «Du må være det,» sa katten, «ellers hadde du ikke kommet hit.» Så begynte den å forsvinne, bit for bit, først halen, så kroppen, til slutt bare gliset som hang igjen i luften. «Jeg har sett mange katter uten glis,» tenkte Alice, «men aldri et glis uten katt.»

Alice gikk i retningen katten hadde pekt, og kom snart til et langbord under et stort tre. Rundt bordet satt Mars-haren og Hattemakeren og drakk te. Mellom dem lå en liten fyr, Syvsoveren, og sov med hodet på en kopp. «Ingen plass! Ingen plass!» ropte de da de så Alice. «Det er masse plass,» sa Alice og satte seg i en stor lenestol. «Vil du ha mer te?» spurte Mars-haren. «Jeg har ikke fått noe ennå,» sa Alice. «Så du kan ikke få mer,» sa Hattemakeren. «Det er logisk.» Alice syntes ingenting var logisk, men hun sa ingenting. «Hvorfor er en ravn som et skrivebord?» spurte Hattemakeren. Alice tenkte lenge. «Jeg gir opp,» sa hun. «Jeg vet ikke.» «Jeg vet heller ikke,» sa Hattemakeren fornøyd. «Dere er rare,» sa Alice. «Vi er gale,» sa Mars-haren. «Det er mye bedre enn å være vanlig.»

Hattemakeren tok frem lommeuret sitt og ristet på det. «Den slår ikke lenger,» sa han. «Jeg hadde en krangel med Tiden, og siden har den alltid vært klokken seks for meg.» «Seks er te-tid,» sa Mars-haren. «Derfor drikker vi alltid te.» Alice så på den skitne oppvasken og de tomme koppene. «Men dere flytter dere jo aldri!» «Hva er vitsen?» sa Hattemakeren. «Det er alltid seks.» Han dyppet skiven sin i teen og smakte. Syvsoveren våknet et øyeblikk og mumlet: «Tre søster som bodde i en brønn av sirup…» Så sovnet han igjen. «Hva tegnet de?» spurte Alice. «Ting som begynner på M,» sa Syvsoveren i søvne. Alice ble irritert. «M begynner ikke på M, det er bare en bokstav!» Men ingen hørte på henne. Til slutt reiste hun seg. «Dere er uhøflige,» sa hun og gikk sin vei. «Kom tilbake når du kan svare på gåten!» ropte Hattemakeren.

Da Alice gikk videre, så hun en dør i et tre. Hun åpnet den og var plutselig tilbake i den lange salen med glassbordet. «Endelig,» sa hun og tok gullnøkkelen. Hun spiste en bit av soppen sin og krympet til hun var liten nok for døren. Så åpnet hun den og trådte ut i den vakre hagen hun hadde sett på avstand. Hagen var enda vakrere enn hun hadde forestilt seg. Fontener plasket, blomster duftet, og trærne svaiet i den milde vinden. «Jeg er her,» hvisket hun. Hun kjente gresset under føttene og så hvordan sommerfuglene flakset mellom rosene. Men stemmer fra alléen fikk henne til å se seg rundt. Tre gartnere, med ansikter som spillekort, sto og malte hvite roser røde med store, nervøse strøk. «Hvorfor maler dere?» spurte Alice. «For at Dronningen ikke skal oppdage at vi plantet feil,» hvisket en av dem. «Hun halshogger folk for mindre.»

Før gartnerne rakk å forklare mer, hørtes trompeter og trommer. «Prosesjonen!» ropte den ene. Soldater med røde og svarte drakter marsjerte forbi, etterfulgt av hoffmenn i fine klær, og til slutt kom Hjerterkongen og Hjerterdronningen. Dronningen var høy og skarp, med øyne som sveipet over alt og alle. Hun stoppet ved rosene. «Hva er dette?» sa hun med en stemme som is. «Hvite roser?» «Nei, Deres Majestet, de er røde,» stammet en av gartnerne. «De ser hvite ut for meg,» sa Dronningen. «Av med hodet!» Alice trådte raskt frem. «De har nettopp plantet dem, Deres Majestet,» sa hun. «Kanskje de trenger litt tid til å bli røde.» Dronningen så på Alice med smale øyne. «Hvem er du?» «Alice, Deres Majestet.» «Spiller du krokket?» «Ja,» løy Alice. «Godt,» sa Dronningen. «Følg meg.»

Krokketbanen var et syn Alice aldri ville glemme. Køllene var flamingoer som vred seg og så på henne med runde, blanke øyne. Ballene var pinnsvin som krøllet seg sammen når man skulle slå. Soldatene sto på hender og føtter som buer, og flyttet på seg når man minst ventet det. Dronningen spilte med stor iver og ropte «Av med hodet!» til alle som ikke traff. Alice prøvde å slå flamingoen, men den nektet å samarbeide. Hver gang hun siktet, så flamingoen på henne med et fornærmet blikk og vred seg unna. Pinnsvinet rullet i feil retning, og soldatene byttet plass. «Dette er umulig,» mumlet Alice. «Alle jukser, og ingen følger reglene.» Midt i alt kaoset så hun plutselig et kjent glis i luften. Cheshire-katten satt på en usynlig gren og smilte bredt. «Hvordan går spillet?» spurte den.

«Elendig,» sa Alice. «Ingen spiller ordentlig, og Dronningen roper om halshogging hele tiden.» «Sånn er det her,» sa katten. «Vil du ha hodet ditt også?» spurte Alice halvt spøkefullt. «Det kan godt hende,» sa katten og forsvant sakte. Da Dronningen så at Alice snakket med seg selv, kom hun stormende. «Hvem snakker du med?» «En venn, Deres Majestet,» sa Alice. «Hvor er han?» «Han er usynlig,» sa Alice. Dronningen ble rød i ansiktet. «Ingen er usynlig uten min tillatelse! Av med hodet!» Bøddelen kom løpende, men da han så at det ikke var noe hode å hugge, ble han stående forvirret. «Jeg kan ikke hugge hodet av noe jeg ikke ser,» sa han. «Så ta det du ser!» ropte Dronningen. Men katten var allerede borte. Dronningen fnøs og gikk tilbake til spillet. «Nok!» ropte hun. «Gryfon, ta med barnet til Skilpadden! Hun skal høre historien.»

Gryfonen kom fram. Den hadde hodet og vingene til en ørn, men kroppen til en løve. «Kom,» sa den vennlig. «Skilpadden venter.» Alice fulgte Gryfonen til stranden, der en merkelig skapning satt på en stein og gråt. Det var Skilpadden, men den så ikke ut som noen skilpadde Alice hadde sett. Den hadde okseben og et stort, rynkete hode. «Hvorfor gråter du?» spurte Alice. «Fordi jeg er trist,» sa Skilpadden. «Det er jeg alltid.» «Fortell henne om skolen,» sa Gryfonen. Skilpadden tørket øynene og begynte: «Vi gikk på skole i havet. Vi lærte forskjellige fag: lesing og skriving, men også vridning og vrengning, som er mye vanskeligere. Vi hadde lærere som Ålen og Krabben, og vi danset hummerdansen.» «Hummerdansen?» spurte Alice nysgjerrig. «Den beste dansen,» sa Gryfonen. «Vil du se?»

Skilpadden og Gryfonen viste Alice hummerdansen. De hoppet og trippet i en sirkel, sang en sang om hummer og skilpadder, og kastet usynlige hummere i luften. Alice prøvde å danse med, men hun snublet i kjolen og lo så hun fikk vondt i magen. «Nydelig,» sa hun da de stoppet. «En gang til?» «Nei,» sa Skilpadden og sukket. «Dansing gjør meg trist.» I stedet sang den en sang om suppe. «Vakker suppe, så kremete og varm, som får en til å smile og bli glad,» sang den med en stemme som bølget som havet. Alice ble helt stille. Sangen var trist og vakker på samme tid. «Takk,» sa hun da Skilpadden var ferdig. «Den var fin.» «Nå må vi gå,» sa Gryfonen og spisset ørene. «Retten begynner, og Dronningen vil ha deg der.» «Retten?» spurte Alice. «Hva slags rett?» «Knekten blir dømt for å ha stjålet paiene,» sa Gryfonen. «Alle må være der.»

Rettssalen var full av folk. Hjerterkongen satt på tronen med en stor parykk og en krone som vippet. Hjerterdronningen satt ved siden av ham og så skarp ut som alltid. I midten av rommet sto Hjerterknekten, lenket og blek. Han så skyldig ut, men Alice syntes han så mer redd ut enn noe annet. Jurymedlemmene satt på en benk og skrev i notatbøkene sine. De var en samling dyr og fugler, og de skrev hele tiden, selv om ingenting var blitt sagt ennå. «Stille i retten!» ropte Den hvite Kaninen, som var herold. «Hjerterknekten er anklaget for å ha stjålet Dronningens paier. Hva har du å si?» «Ikke skyldig,» sa Knekten med dirrende stemme. «Vi skal se,» sa Kongen og justerte parykken. «Kall inn det første vitnet.» «Hattemakeren!» ropte Kaninen. Hattemakeren kom inn med en kopp te i den ene hånden og en smørbrødskive i den andre. Han så svært nervøs ut.

«Hva vet du om paiene?» spurte Kongen. «Ingenting, Deres Majestet,» sa Hattemakeren. «Jeg var bare på te.» «Du er alltid på te,» sa Dronningen skarpt. «Det er sant,» sa Hattemakeren. «Tiden og jeg er ikke venner, så den står alltid på seks.» Kongen så forvirret ut. «Er det relevant?» «Nei, Deres Majestet,» sa Hattemakeren. «Da kan du gå,» sa Kongen. «Men vær forsiktig med teen din.» Neste vitne var Kokken. Hun kom inn med en pepperbøsse i hånden og nøs høyt. «Hva er paier laget av?» spurte Kongen. «Pepper, for det meste,» sa Kokken. «Og sirup,» mumlet Syvsoveren, som satt og sov i vinduskarmen. «Arrester ham for forakt!» ropte Dronningen. «Neste vitne!» «Alice!» ropte Kaninen. Alice reiste seg. Hun kjente at hun vokste litt for hvert minutt, for hun hadde spist en bit av soppen sin uten å tenke seg om.

«Hva vet du om denne saken?» spurte Kongen. «Ingenting,» sa Alice. «Helt strålende,» sa Kongen. «Regel førtito: Alle personer over en mil høye må forlate retten.» «Det er ingen regel,» sa Alice bestemt. «Og dessuten er jeg ikke en mil høy.» «Du er nesten,» sa Kongen engstelig. «Jeg drar ikke,» sa Alice. «Dere har ingen bevis.» «Frem med beviset!» ropte Kongen. Den hvite Kaninen kom med et papir. Det var et dikt som skulle være skrevet av Knekten. «Les det,» sa Kongen. Kaninen leste høyt. Diktet handlet om noen som sa noe til noen andre om noe som kanskje var stjålet eller kanskje ikke. Det gav ingen mening. «Det er meningsløst,» sa Alice. «Det kan handle om hvem som helst.» «Det er bevis nok for meg,» sa Kongen fornøyd. Juryen skrev noe i bøkene sine. Dronningen reiste seg. «Dommen først, så bevisene,» sa hun. «Det er ikke slik det gjøres,» ropte Alice, som nå var blitt høy. «Dere er bare en kortstokk!»

I det samme fløy hele retten opp i luften. Soldater, hoffmenn, dyr og fugler ble til små pappkort som virvlet rundt hodet hennes. De slo mot ansiktet hennes som lette, skarpe vinger. «Hold opp!» ropte Alice og slo dem vekk. «Dere er ikke ekte!» Men de fortsatte å flagre, og hun kjente et stikk i kinnet. Så hørte hun en stemme. «Alice! Våkn opp!» Hun åpnet øynene. Hun lå på gresset ved elvebredden, med hodet i søsterens fang. Solen skinte, og bladene raslet i vinden. «Du har sovet lenge,» sa søsteren og smilte. «Jeg drømte,» sa Alice andpustent. «Jeg drømte alt: kaniner med klokker, en gal hattemaker, en dronning som ropte av med hodet, og en katt som bare var et glis.» Hun lo. «Det var det rareste jeg har opplevd.» «Det var bare en drøm,» sa søsteren. «Men det føltes ekte,» sa Alice. Hun reiste seg og børstet gress av kjolen. «Nå må jeg hjem til te-tid. Kommer du?»

Søsteren ble sittende igjen og så etter Alice mens hun løp over enga. Hun smilte for seg selv og lukket øynene. Hun så for seg alt Alice hadde fortalt: den lange salen med de mange dørene, hagen med fontenene, den gale te-selskapet, og den store rettssalen der en liten jente vokste seg stor nok til å si imot. «For en drøm,» hvisket hun. Men samtidig føltes det som om noe av magien var ekte, som om landet under jorden ventet der et sted, klar til å bli oppdaget igjen. Elven glitret i sollyset, og vinden bar med seg en fjern latter. Søsteren åpnet øynene og reiste seg. «Kanskje jeg drømmer i natt også,» tenkte hun. Hun kjente hvordan gresset føltes under føttene, og hvordan den milde sommerluften strøk over kinnet hennes. Hun så en siste gang mot horisonten, der enga møtte himmelen i et mykt, grønt skjær. Og hun gikk hjemover, gjennom enga der alt var stille og vakkert, men aldri helt det samme som før.

For når man har vært i Eventyrland, selv i en drøm, blir verden alltid litt mer magisk.