Den slue lille skredderen

Det var en gang en prinsesse som var svært stolt. Når en prins kom for å be om hennes hånd, ga hun ham en gåte å løse. Hvis han ikke kunne løse den, sendte hun ham bort med hån.

Hun lot også få vite at den som løste gåten hennes, kunne gifte seg med henne, samme hvem han var. Til slutt møtte tre skreddere hverandre. De to eldste syntes de hadde gjort så mange lure ting at de helt sikkert ville lykkes med dette også.

Den tredje var en liten, ubrukelig fyr som ikke engang kunne faget sitt skikkelig, men han tenkte at han måtte ha litt flaks i dette foretaket, for hvor skulle den ellers komme fra? De to andre sa til ham: "Bli heller hjemme.

Du får ikke til mye med din lille forstand." Men den lille skredderen lot seg ikke avskrekke. Han sa at han hadde satt tankene i sving for en gangs skyld, og at han nok skulle klare seg. Og han dro av sted som om hele verden tilhørte ham.

De meldte seg alle tre for prinsessen og sa at hun måtte fortelle dem gåten sin. De sa at de rette personene nå var kommet, menn med så fin forstand at de kunne tres gjennom et nåløye. Da sa prinsessen: "Jeg har to slags hår på hodet.

Hvilke farger har de?" "Hvis det er alt," sa den første, "så må de være svart og hvitt, som tøyet som heter pepper og salt." Prinsessen sa: "Feil gjetning. La den andre svare." Da sa den andre: "Hvis ikke svart og hvitt, så brunt og rødt, som min fars frakk." "Feil igjen," sa prinsessen.

"La den tredje svare, for jeg ser at han vet det helt sikkert." Da trådte den lille skredderen modig frem og sa: "Prinsessen har sølv- og gullhår på hodet. Det er de to forskjellige fargene." Da prinsessen hørte det, ble hun blek og holdt på å falle ned av skrekk, for den lille skredderen hadde gjettet gåten hennes, og hun hadde fast trodd at ingen på jorden kunne finne den.

Da hun fikk motet tilbake, sa hun: "Du har ikke vunnet meg ennå med det. Det er noe annet du må gjøre. Nede i stallen er det en bjørn. Du skal tilbringe natten med den.

Når jeg står opp om morgenen og du fortsatt er i live, skal du gifte deg med meg." Hun regnet med å bli kvitt skredderen på denne måten, for bjørnen hadde aldri latt noen som falt i klørne dens, slippe levende fra seg. Den lille skredderen ble ikke redd.

Han var ganske glad og sa: "Dristig våget er halvt vunnet."

Da kvelden kom, ble den lille skredderen ført ned til bjørnen. Bjørnen skulle til å angripe den lille fyren med en gang og ønske ham hjertelig velkommen med labbene sine. "Sakte, sakte," sa den lille skredderen.

"Jeg skal snart roe deg ned." Da tok han ganske rolig, som om han ikke hadde en bekymring i verden, frem noen nøtter fra lommen, knakk dem og spiste kjernene. Da bjørnen så det, ville han også ha noen nøtter.

Skredderen kjente i lommene og rakte ham en håndfull. Men det var ikke nøtter; det var småstein. Bjørnen puttet dem i munnen, men kunne ikke knekke dem, uansett hvor hardt han prøvde. "Å," tenkte bjørnen, "så dum jeg er!

Jeg klarer ikke engang å knekke en nøtt!" Da sa han til skredderen: "Her, knekk disse nøttene for meg." "Der ser du, så dum du er!" sa den lille skredderen. "Å ha så stor munn og ikke være i stand til å knekke en liten nøtt!" Så tok han småsteinen og stakk raskt en ekte nøtt i munnen i stedet, og knakke!

Han bet den i to. "Det må jeg prøve igjen," sa bjørnen. "Når jeg ser på deg, tror jeg at jeg også burde klare det." Så ga skredderen ham nok en liten stein, og bjørnen prøvde og prøvde å bite i den av all kraft.

Men du kan tenke deg at han aldri lyktes.

Da det var gjort, tok skredderen frem en fiolin fra under frakken og spilte en melodi. Da bjørnen hørte musikken, kunne han ikke la være å danse. Og da han hadde danset en stund, likte han det så godt at han sa til den lille skredderen: "Hør, er fiolinen tung?" "Lett nok for et barn.

Se, med venstre hånd setter jeg fingrene på den, og med høyre stryker jeg med buen, og så går det lystig, hop sa sa vivallalera!" "Så," sa bjørnen, "jeg vil også lære å spille fiolin, så jeg kan danse når jeg har lyst.

Hva synes du? Vil du gi meg timer?" "Med glede," sa skredderen, "hvis du har talent for det. Men la meg se klørne dine.

De er fryktelig lange. Jeg må klippe neglene dine litt." Så ble det hentet en skrustikke, og bjørnen stakk labbene inn i den.

Den lille skredderen skrudde den fast og sa: "Vent nå til jeg kommer med saksen." Han lot bjørnen brøle så mye han ville, la seg i hjørnet på en halmballe og sovnet.

Da prinsessen hørte bjørnen brøle så voldsomt i løpet av natten, trodde hun ikke annet enn at bjørnen brølte av glede og hadde gjort det av med skredderen. Om morgenen sto hun opp sorgløs og glad.

Men da hun kikket inn i stallen, sto skredderen munter foran henne, frisk som en fisk i vannet. Nå kunne hun ikke lenger si noe imot bryllupet, for hun hadde gitt løftet sitt foran alle. Kongen beordret at en vogn skulle hentes.

Prinsessen skulle kjøre til kirken med skredderen, og der skulle de gifte seg. Da de hadde satt seg i vognen, gikk de to andre skredderne, som hadde falske hjerter og misunte ham lykken hans, inn i stallen og skrudde løs skrustikken, slik at bjørnen ble fri.

Bjørnen løp i stort raseri etter vognen. Prinsessen hørte ham fnyse og brøle. Hun ble forferdet og ropte: "Å! Bjørnen er bak oss og vil ta deg!" Skredderen var rask.

Han stilte seg på hodet, stakk beina ut av vinduet og ropte: "Ser du skrustikken? Hvis du ikke går bort, blir du satt i den igjen!" Da bjørnen så det, snudde han og stakk av.

Skredderen kjørte rolig til kirken, og prinsessen ble gift med ham med en gang. Han levde med henne så glad som en lerke. Den som ikke tror dette, må betale en daler.