Galskapens tid

Folk er ikke alltid fornuftige. De kan bli smittet av en idé som om det var feber. Da løper de i samme retning, jubler og kjøper og lover, og tror de har funnet en snarvei til lykke. Når det så går galt, våkner de ikke sammen. De våkner én og én, som etter en for lang drøm. Slik sier denne fortellingen det fra første stund. Den følger mest historiene om penger som forvandlet vanlige mennesker til eventyrere, og byer til sirkus. Den følger også drømmen om å gjøre bly til gull og liv til evighet. For i både pengerusen og alkymien finner vi det samme hjertet: ønsket om å slippe å være redd, slippe å streve, slippe å vente.

Vi begynner i Paris. En skotte ved navn John Law var pen, klok og litt farlig. Han regnet raskt og spilte hardt. Som ung skjøt han en mann i duell og måtte flykte fra England. I Europa levde han av spill og ideer, og ideen hans var enkel og stor: papirpenger kunne få en hel nasjon til å puste lettere. Da Solkongen døde i 1715, var Frankrike slitent, gjeldstynget og mistenksomt. Mynter ble stadig forandret i vekt og verdi. Handel skar seg. John Law kom til Paris og fant en venn i regenten, hertugen av Orléans, som styrte for en umyndig konge. Nå fikk Law sjansen sin.

I 1716 åpnet han en privat bank som trykte sedler alle kunne veksle inn. Mens myntene stadig skiftet verdi, holdt sedlene seg rolige. Tilliten våknet. Folk betalte lettere, handelen fløt, og byen kjente en mild bris av håp.

Året etter tok Law det neste spranget. Han skapte et handelsselskap som fikk enerett på landet Louisiana og på handelen langs Mississippi-elven. Selskapet tok imot statspapirer som verden hadde mistet troen på, som om de var verdt fullt ut. Fantasien tente. Man så for seg skip fulle av sølv og gull fra elver uten ende. Banken fikk kongelig glans, og regenten presset frem flere og flere sedler for å dekke gammel gjeld. Her sprakk Laws egen regel: papiret måtte ha fast grunn under seg. Nå ble sedlene bundet til politikkens humør.

Motstandere advarte: for mye papir kan knuse myntens sjel. De ble dyttet til side. Lukene til kassen sto åpne. I 1719 ble selskapet blåst større, med rettigheter mot India, Kina og Sørhavet. Nye aksjer kom med løfter om eventyrlige utbytter. Paris mistet fatningen. Høy og lav valfartet til en trang gate, Rue Quincampoix. Små boder knirket, penger byttet hender, drømmer ble kjøpt med rask skrift. Gaten ble for trang for begjæret, så handlerne flyttet til plasser, hager og paviljonger, som en fornøyelsespark av håp og krangel.

Anekdotene sa mer enn tallene. Lærde som først moraliserte, ble sett i smug ved bodene. Damer lot som de besvimte for å falle i Laws armer. En annen ropte «brann!» bare for å bli båret nær ham. Tjenere kjøpte vogner, gamle slekter solgte navnene sine i ekteskap for å få nykomlingenes penger. Samtidig ble forbrytelsene grovere. Grev d’Horn drepte en megler for sedler, og da adelen ba om nåde, sa regenten nei. Folket jublet da fine herrer måtte bøte som vanlige forbrytere.

Velstanden glitret. Lønninger og priser steg. Paris danset en dyr menuett. Regenten kjøpte en enorm diamant; alle snakket om den. Law lot seg døpe katolsk, fikk en mektig stilling og ga store gaver. Hoffets medløpere ventet i timevis i hans forværelse for å bli sett. «Krydderhertuger» bar egne sekker, spøkte man. Sanger i gatene hyllet Law som frelser.

Men under gullstøvet lå en spinkel planke. Papiret ble ikke holdt oppe av varer og arbeid, men av statens behov. I begynnelsen av 1720 kom det første tydelige rykket. Prins de Conti ville ha enorme summer i mynt. Regenten tvang ham til å levere mye tilbake, og Law glattet ordene så godt han kunne. Men nå begynte de erfarne å gjemme sølv. Noen sendte metall ut av landet; noen smuglet det inn igjen i store kuler under høy og halm, for å tjene på forskjeller i kurs. En smarting kjørte nesten en million livre skjult i en møkkvogn, sies det. Den blanke tilliten fikk en sprekk.

Makten forsøkte å bøte skade med tvang. Først litt, så mer. Myntens verdi ble skrudd ned i forhold til papiret. Banken rasjonerte utbetalinger. Så kom et hatet edikt: ingen fikk eie mer enn fem hundre livre i metall. Hus ble ransaket. Tjenere anga herrer. En engelsk ambassadør spottet at Law på kort tid hadde gitt Paris både et mirakel og en inkvisisjon: han hadde gjort gull til papir, og latt spioner rake i folks skap. Gaten ble stillere. Kjærligheten til systemet døde. Frykten levde.

Regimet forsøkte også teater. Sultne mennesker ble marsjert gjennom byen med spader og hakker, som om de var på vei til nye liv langs Mississippi. Halvparten var tilbake etter tre uker. Virkeligheten under fanene var tom. Likevel strømmet det ut nye sedler, nok til å dekke byens himmel i tynne ark. En stund hjalp det at bank og selskap ble slått sammen. Så våknet mistilliten igjen, skarpere enn før. En dag i mai kunngjorde man at sedler og aksjer skulle halveres i verdi over et år. Raseri i gatene tvang dem til å snu etter en uke. Så ble det slutt på myntutbetalinger. Law og hans nærmeste fikk avskjed. Regenten la skylden på skotten i det åpne – og vinket ham like etter inn i sin losje i operaen som venn. I gaten fløy stein mot Laws port. Hans kone og datter ble angrepet. Soldater måtte beskytte huset. Law søkte tilflukt i Palais Royal.

En forsiktig kansler, d’Aguesseau, ble hentet tilbake. Forbudet mot å eie metall ble opphevet. Sølv fikk igjen lov til å klirre. Ved rådhuset ble sedler brent som i en verdenslig messe. Folk ble klemt til døde i køene. Soldater skjøt over hodene på menn som skrek etter mynt i en hage, og noen falt. Parlamentet, som hadde trossa regenten og blitt sendt i eksil, holdt ball og konserter som en slags spydig ferie. Sangene og tegningene var nå bitre. De gjorde narr av «Lass» som hadde gjort alle like fattige som munker.

Høsten kom med mindre tvang og mer tomhet. Selskapet mistet sine store rettigheter og ble en skygge. Aksjonærer ble beordret til å fylle inn mer penger enn de kunne. Mange forsøkte å rømme med smykker og sølv, men portene var voktet. Law ba om å få trekke seg tilbake til et gods. Til slutt fikk han pass. Han takket nei til penger. Han reiste via Brussel til Venezia. Folk trodde han var rik. Men han hadde bundet nesten alt i fransk jord og tillatelser som ble tatt fra ham. Det siste han hadde, var en diamant han pantet og hentet ut igjen flere ganger. Han døde fattig i 1729. Noen skrev surt: «Han som med algebra la Frankrike på hospital.»

Etterspillet var regnestykker og feiing. Man sa at det fantes sedler for 2,7 milliarder livre ute. Falske krav ble brent. Noen ble bøtelagt, noen fengslet. Regenten døde i 1723, og med ham døde muligheten for å ta vare på Laws gode kjerne: en streng bank som holder kreditt knyttet til handel, ikke til politikernes innfall. Leksjonen stod igjen, klar og tung: Papir flyter bare så lenge hjertene tror. Når hjertene snur, veier én sølvmynt mer enn en vogn med sedler.

La oss krysse havet. I England fant man en annen måte å lokke drømmere på. South Sea Company ble opprettet for å rydde opp i statens gjeld. Som lokkemat fikk det et monopol på handel i Sørhavet. Den virkelige handelen var liten: litt slavehandel, og lov til å sende ett skip i året med varer til Latin-Amerika, der spanskekongen skulle ha sin del og tollerne sin. Men myten var sterkere enn ruten. London så for seg Peru og Mexico som sølvelver rett inn i byens hjerte.

England ordnet om på gjelden sin i 1717–1718. Både Bank of England og South Sea Company var med. Da Paris ble gal av Mississippi, ville London ikke være dårligere. Selskapet foreslo noe storslått og «respektabelt»: ta over store biter av statens gjeld, gjøre den om til egne aksjer, og love rikdom i samme slengen. Selveste Parlamentet skulle gi seglet sitt. Robert Walpole, med kald panne og rolig stemme, advarte: Dette vil trekke penger bort fra arbeid og varer og inn i papir og luft. Lykkes det, eier selskapet staten. Går det galt, kommer raseri og ruin. Han fikk ikke flertall. I april 1720 ble loven presset gjennom. Kursene spratt, og London kokte.

Det vokste bobler overalt, som alger i sol. Hver uke dukket det opp nye «selskaper»: for fiske, for seilduk, for forsikring av hester, for å lage evighetsmaskiner. En mann la helt ærlig frem sitt prosjekt: «Et selskap for en virksomhet av stor fordel, men ingen skal vite hvilken.» Folk sto i kø. De betalte inn et lite beløp, skulle betale resten om en måned, og ble lovet hundre pund i årlig avkastning. Neste natt dro han over kanalen og forsvant. London lo bittert.

South Sea-aksjen gikk bratt opp i mai og juni, holdt oppe av direktørenes egne kjøp og lånte krykker. Så, i begynnelsen av juni, skjelvet prisen. Aksjen falt hardt. Selskapet trykket den opp igjen. I august var den ti ganger starten. Rykter svermet: sjefene hadde solgt seg ut i hemmelighet. Tilliten krenget.

8. september ble det holdt stormøte. Gatene var sperret av folk. Inne i salen ba en minister om ro og tålmodighet. Utenfor var ordene tørre. Kursen falt videre. Bankene begynte å knake. Sword Blade Company, som holdt selskapets kasse, stengte dørene. Folk løp til gullsmedbankene for å få ut mynt. Bank of England betalte raskt, men ville ikke binde seg til halvskrevne redninger. Kursen raste nedover, med ville hopp. Skadene kunne ikke skjules lenger.

Kongen kom hjem tidligere enn planlagt. Parlamentet ble samlet. Fra hele landet kom krav om hevn. Noen ville sy direktørene i sekker og kaste dem i Themsen. Walpole sa: Slukk brannen først. Så kan vi lete etter dem som tente den. Hemmelige komiteer ble satt. Bøker og papirer ble hentet. Grenser ble stengt. Kassereren med de farligste dokumentene stakk likevel av, ble fanget, slapp løs på grunn av snodige lokale regler, og forsvant for godt.

Rapportene fra komiteene luktet ille. Fiktive poster, slettede linjer, blanketter uten navn. Før loven ble vedtatt, skal mer enn en million pund i «solgte» aksjer ha blitt gitt bort som smøring. Kjente navn dukket opp i listene. Noen ble frikjent, andre falt tungt. Aislabie, finansminister, ble kastet ut, sendt i Tower og beordret til å sikre penger til ofrene. Andre ble bøtelagt og ribbet. Direktører måtte gi fra seg formuer, noen nesten alt. Folk i silke ble ført gjennom gater mens pøbelen ropte, og noen gråt stille i vogner på vei til fengsel.

Til slutt ble selskapet delt opp. Statens gjeld ble skrevet om igjen, og byens puls fant sakte tilbake til takt. Noe av overskuddet som aldri var ekte, ble brukt til å lette tapene. Lån som hvilte på bobleluft, ble gjort opp for en bit av summen. Handelen reiste seg treig og støl, som etter sykdom. Lærdommen var nesten den samme som i Paris: gjeld kan pakkes om i gullpapir, men blir ikke gull. Et segl fra loven kan gjøre et løfte høflig, men ikke sant. Og en hel nasjon kan for en stund miste smaken for arbeid fordi alle vil være vinnere i samme høst. Så kommer vinteren med regnskap.

Mens London tørket tårene, sang Nederland sin gamle, stille galskap: tulipanens. Tulipanen kom som en tyrkisk turbanblomst. I naturen er den ofte jevn i fargen, litt grov. Når mennesker dyrker den, kan bladene i begeret få flammer og marmoreringer, som glass. Det rare var at de syke løkene gav de vakreste blomstene. Jo mer brutt, jo vakrere. Dette paradokset ble som en kjærlighetshistorie. Først var det rike samlere som ville ha dem. Så skled lidenskapen ned trappene: kjøpmenn, håndverkere, vanlige folk. Løkene ble målt i ørsmå mål og fikk storslåtte navn: Admiral, Keiser, Viceroy. En Semper Augustus ble byttet for tusenvis av floriner. En Viceroy kunne byttes mot en hel gård i naturalia: okser, svin, sauer, kornlass, vin, øl, smør, ost, en seng, klær og et sølvbeger – alt for én løk.