Fortellingen om Genji

Det var en gang en vakker prins som het Genji. Alle beundret ham fordi han var snill, klok og kjekk. Han var gift med en dame som het Aoi, som var stille og grasiøs. Men selv om folk roste henne, følte Genji seg litt ensom. Aoi var alltid rolig, som en stille dam, og Genji ønsket iblant at hun kunne le eller gråte som andre mennesker. En kveld sa en astrolog at en bestemt stjerne gjorde Genjis hus uheldig. Genji følte seg lettet, for nå hadde han en unnskyldning for ikke å dra hjem. I stedet red han til et enkelt hus der en av vennene hans bodde. Kvelden var varm, og han gikk fram og tilbake på verandaen mens han lyttet til summingen fra mygg. Bak de tynne papirveggene hørte han damer hviske om ham og resitere dikt. Han smilte, men hjertet var tungt.

Blant de unge mennene la Genji merke til en stille gutt med alvorlige øyne. Han fikk vite at gutten var den yngste i en familie som en gang hadde vært viktig. Hans eldre søster var nå en ung stemor i et hus der mannen var borte. Genji ble nysgjerrig på denne damen. Sent den kvelden, da alle andre sov, hørte han to stemmer gjennom veggen – gutten og en søvnig, myk stemme. De snakket om ham! Genji skjøv stille døren litt opp og sto ansikt til ansikt med en bitte liten kvinne som trodde han var en tjener. Han unnskyldte seg raskt og sa at han bare ville snakke. Hun var så redd og sjenert at hun knapt kunne snakke. Hun var ikke stolt eller sint, bare fast som en ung bambus som ikke vil bøye seg. Da daggry kom, lot han henne gå.

Hjemme kunne ikke Genji sove. Han tenkte på den sjenerte damen og hvor forskjellig hun var fra alle andre. Han bestemte seg for å hjelpe broren hennes ved å gi ham en jobb i palasset. Så skrev han høflige brev til henne med dikt som var varme, men ikke for pågående. Hun svarte med korte, kloke ord. En kveld besøkte han henne igjen mens mannen hennes var borte. Hun gjemte seg i et tjenerværelse og lot som om hun hadde vondt i ryggen. Genji ventet til alle sov. Med guttens hjelp krøp han inn i mørket, etter duften av parfyme. Men kvinnen han fant var ikke den sjenerte damen – hun var en rund, leende jente som trodde han var kommet for henne. Den virkelige damen hadde rømt, og etterlot seg bare et tynt skjerf. Om morgenen beholdt Genji skjerfet som et minne. Han og den sjenerte damen visste begge hvem han egentlig hadde kommet for, og en blanding av skyld og beundring fylte hjertet hans.

En dag ble Genjis gamle amme, som hadde blitt nonne, syk. Mens han ventet ved porten til det lille huset hennes, la Genji merke til en fattig espalier med bleke blomster som bare blomstrer om kvelden. De glitret av dugg. En liten jente kom ut og ga ham en hvit vifte med et dikt skrevet på: 'Dette er kveldsansikter.' Genji ble henrykt. Han begynte en hemmelig vennlighet – med hjelp fra ammens sønn, besøkte han damen som bodde i det huset. Hun var stille og enkel, og bodde høyt oppe under taket. Det var ingen fancy møbler eller seremonier. Hun var ikke vant til å ta vare på seg selv. Genji fortalte henne ikke hvem han var. Han kom i en enkel jakke, med bare én tjener som ventet på hjørnet. Hun var redd for at han kunne være en reveånd i menneskeskikkelse. Han var redd for at byen skulle finne ut av det og at hun skulle forsvinne. Mellom frykt og ømhet lovet de å være trofaste. Det var så enkelt at det skremte ham.

Genji ville beskytte den stille damen mot sladder. Han tok henne med til et tomt herskapshus med store rom og overgrodde dammer. Vaktmesteren var lojal og holdt hemmeligheten. Men damen, som aldri hadde vært redd før, ble nå skremt. Hvorfor skulle en prins velge et forlatt hus? Genji lo og trøstet henne. De sovnet. Midt på natten drømte Genji om en høy, stolt kvinne med et kaldt blikk som prøvde å dra vennen hans bort. Han klappet i hendene, men lyden forsvant. Lampene gikk ut. Hans elskede skalv, pustet tungt og ble så stille. Genji snakket og snakket, prøvde å få henne tilbake. Men hun ble kald. Ammens sønn kom med tårer og ba Genji flykte – byen ville synge sanger om dette. Genji bar den lille kroppen hennes som et barn. Hun ble ført til et fjelltempel. Genji ble syk med feber. Den syttende natten red han i forkledning til tempelet, falt i en grøft, ba til den barmhjertige gudinnen, og så ansiktet hennes – aldri mer til å rødme. Han gråt som en gutt. Selv i drømmene fant han ingen trøst, bare skyggen av den stolte damen fra byen. Sjalusi, sier folk, dør ikke med kroppen.

Tjenestejenta Ukon fortalte Genji en hemmelighet den døde damen hadde gjemt: hun hadde en gang vært elsket av Genjis beste venn, og hadde et barn hun måtte gjemme bort. Alt som hadde vært søtt, smakte nå trist. Genji ble syk igjen. En vis healer fra nordfjellene ble tilkalt. Genji dro dit i forkledning. Den gamle mannen hvisket vennlige ord og bandt små bønnelapper som bar ham gjennom natten. Da Genji dro, så han ned på noen små hus i en dal. Ved et hus med en ryddig port og noen få trær, løp en flokk små jenter ut. En av dem stoppet hjertet hans et øyeblikk. Ansiktet hennes, grumsete fra å gråte over en mistet fugl, var vakkert på en måte han kjente igjen, men ikke visste hvorfor. En gammel nonne strøk håret hennes. En amme skjelte ut en gutt. Den gamle presten fortalte Genji at en nonne, søster til en stor herre, bodde der. Datteren hennes hadde en gang nektet hoffet, hatt et vanskelig ekteskap, og dødd. Den lille jenta var barnet hennes. Genji så at hun var bildet av kvinnen han hadde elsket først og mest. Han ba om å få ta jenta med seg. Nonnen nektet høflig – hun var for ung. Genji skrev et dikt om dugg som klamrer seg til et blad, og nonnen svarte klokt. 'Om fire eller fem år, kanskje,' sa hun. Genji bar duften av skjult røkelse, nonnens rene brev og barnets raske ansikt ned fra fjellet.

Tilbake i byen smilte keiseren og roste Genji for reisen. Aoi var like stolt og kjølig som alltid. I mellomtiden ble Fujitsubo, damen Genji aldri hadde kunnet glemme, syk. En trofast hoffdame bar hemmelige brev mellom dem. Så døde nonnen i fjellene plutselig. I øsende regn dro Genji til huset hennes. Gjennom veggene hørte han sitt eget navn og en skjelvende stemme som spurte: om han fortsatt mente det, ville han da ta den lille jenta til å bo blant kvinnene sine, trygt? Jenta våknet og ropte som bare et barn kan: 'Er den kjekke prinsen her?' Stemmen hennes fylte brystet hans med lys. Snart kom en stor herre for å hente barnet til huset sitt. Hun gråt. Før daggry kom Genji med én tjener, krøp inn som en tyv, og fortalte den lille jenta – forsiktig – at faren hennes hadde sendt ham. Ammen pakket raskt, gråt over det brudte løftet, men visste at tidevannet ikke kan stoppes. Genji tok dem med til den vestre fløyen sin. Han hentet fire små venner så hun ikke skulle være ensom, og hver dag ble hun klokere og snillere. Han skrev et dikt om Musashisletten til henne på purpur papir. Hun skrev klønete tilbake at hun ikke forsto alt om planter og familie. Han lo mildt og kalte henne Murasaki, som betyr 'purpur.'

Ryktene vokste. Hvem var den skjulte damen som holdt den strålende prinsen borte fra alle? Folk fant opp historier: en kidnappet tjenestejente, en hemmelig keiserinne. Genji tålte keiserens milde skjenn for å være for kald mot vennlige damer. Så kom en stor danseprøve i den røde gårdsplassen. Genji danset 'Blå havets bølger' så grasiøst at til og med prinser gråt. På den virkelige festivalen blåste vinden og lønnebladene sang; hele hoffet gråt som om årstiden selv hadde steg opp i dansetrinnene hans. Belønninger regnet ned. Han gikk hjem til den lille jenta, som lo over en pensel og et leketøy. Hun brydde seg ikke om en mann som fikk voksne menn til å gråte med noen få langsomme steg. Samtidig vokste en hemmelighet: Fujitsubo ventet et barn. Prester ble tilkalt i hemmelighet. I den andre måneden ble en liten gutt født. Keiseren takket gudene med uvanlig høy røst. Fujitsubo kjempet for livet. Genji sendte en liten rosa blomst og et dikt om en blomst som var hans og ikke hans. Da babyen ble vist fram ved fjerde måneds-seremonien, plasserte keiseren ham i Genjis armer og smilte: likheten med en ung Genji var altfor tydelig. Genji ville synke gjennom gulvet. Den natten sov han dårlig. Han spilte fløyten sin mykt ved Murasakis seng til uroen ble til en stille summing.