Christian KrohgAlbertine

BokRobot leseutgave

Felles BokRobot-bok

Gratis

Albertine

Christian Krohg

6 kapitler · 41 395 ord
Tilpass
Kapitler
Albertine – del 1Kjørt: 2026-09-22 20:16BokRobot · Side 1 / 113

Albertine – del 1

I. No. 7 i Nordbygaden.

Tvers over det lille, lave vinduet med de mange rutene var det spent et utslitt halvgardin. Foran det satt hun, bøyd over symaskinen under den innestengende vinterdagen, som sendte et tynt, blålig randlys nedover det fine bakhodet, over hårknuten og nakken og den stivnede stripen.

Stålflaten skinte kaldt i det grå, fattige lyset, og den hvite tarlatansremsen som hun sydde på, ble ganske blålig. Saksen lå og sprikket ved siden av, og nålene og fingerbøllet kastet skygger over mahogniplaten. Randlyset gled videre fra hodet og nedover den bøiede ryggen og forsvant i skyggen. Krohg: Albertine. ==" ERT PREDE mg —— = Ansiktet hennes forsvant i halvmørket, men profilen trådte frem mot det lyse halvgardinet bak. Kjolelivet var av grå kordfløyel og satt stramt over skuldrene, som var rette og brede. Det som lyste mest, var hånden, som var stor og lå oppe på den blanke, kalde stålflaten og styrte tarlatansremsen under nålen. Lyset nådde ikke langt inn. På den blåmalte, panelte veggen rett overfor henne skinte akkurat oljetrykket av kronprinsesse Victoria, som satt der i en lyseblå, utringet kjole med en karmosinrød rose på brystet, og ved siden av den en av kronprins Gustavs gule epauletter.

I kroken ved ovnen var det mørkest. Mor Kristiansen stod og ordnet der. Det var kjøkkenet. Ryggen hennes var sammenfalt og smal, og hadde to lysere flekker på det mørke tøyet.

Ved siden av satt en blek tolvårig gutt og leste i «Dagen» og hostet. Han hostet hult og anstrengt og harket, spyttet ut noe og trådte på det.

Albertine så opp fra arbeidet sitt: »Du, Edvarde.« »Ja.« »Er det ikke for mørkt til å lese der borte nå? Du ødelegger øynene dine.« »Å nei — jeg tror ikke det.« »Det er fælt at det skal være så mørkt også da, enda det er midt på dagen.« »Ja, det kommer av fjordtåken der ute ved Næsoddene.« »Å, hvor mye er klokka nå, mon tro?« »Jeg tenker at det er ett, tror jeg.« »Da får du vist gå, Edvard — ellers kommer du for sent til visitten, og da vet du at han blir så sint — Doktoren —.« »Å, pyt san, det er ikke så farlig, har jeg tenkt.« Han hostet og harket.

Albertine – del 1BokRobot · Side 2 / 113

Den Gamle vendte et forgræmmet, forgrådt ansikt om og så på ham. »Ja, det er fælt så mørkt idag«, sa hun. Albertine hadde igjen bøyd seg over maskinen og trådte og trakk, tok imellom saksen og klippet og slapp den igjen ned på bordplaten, så den klang, byttet spole, bøyet seg igjen under det innfallende kalde lyset og sydde videre.

Hun hadde sydd en halv time i strekk. Foten holdt opp å trå, med høyre hånd stanset hun det store hjulet, rettet seg litt opp og strakte seg. Med venstre tok hun gardinet litt til side og så ut i Nordbygaden. Der var det et grått, høyt plankegjerde med en fabrikkpipe bak, opp mot den tunge, nesten sorte, kalde himmelen rett ovenfor. I gaten var det skitten snø og isglatte veier. Ingen mennesker.

Hun slapp gardinet ned.

Før hun begynte å sy igjen, lente hun seg tilbake i kurvstolen og la hodet sitt bakover.

Vinterlyset gled blekt nedover ansiktet, hvor huden var like hvit som i nakken, over den stive stripen som kom frem i halsen, og over det brede, høye brystet med det grå kordfløyelslivet over, hvor det satt en mengde knappenåler. Nesen var rett, øynene store og trette, leppene smale og kry. »Ja — det var fælt så mørkt — det var sant det — rent som om det var natt. Mon det aldri ville bli pent vær igjen da —?«

Åja, det kunne jo være det samme for henne også, forresten, enten det ble pent vær eller ei, for når hun likevel måtte holde seg inne, så — »Du Mor!« »Ja.« »Å, hvor lenge tror du det er siden jeg har sittet inne her nå, på denne flekken?« »Jeg vet ikke — jeg. »Tre uker og fem dager.« »Ja — jeg skjønner ikke hvorfor du ikke går ut, jeg. »Gå ut? Kan jeg gå bar på gata, kanskje? Vil du at jeg skal gå med strikket skjerf og hodeplagg som en annen fabrikkjente — kanskje? Nei, før de får strikket skjerf og hodeplagg på meg, skal det ta tid; det har jeg tenkt litt over for meg selv for en halv time siden. Men jeg sier slett ikke at jeg vil ut heller, jeg — jeg sier bare at nå har jeg sittet inne akkurat i tre uker og fem dager — det er det jeg sier. »Du kan få låne det fine sjalet mitt, om du vil.

Albertine – del 1BokRobot · Side 3 / 113

Albertine lo. »Det som du hadde på deg da du ble konfirmert, å nei — vi skal ikke gå i julebukser i mars måned heller«. »Men du må ut nå, skjønner du, for du blir rett og slett dårlig for meg på denne måten«. »Pyt san«. »Kan du ikke gå og løse ut klærne dine da?« Stemmen borte ved ovnen begynte å gråte mer og mer. »Har jeg ti kroner kanskje — skal vi ikke betale husleien i morgen — nei — det går ikke, Granberg — å nei — det er jo slett ikke så nødvendig at jeg kommer ut heller, har jeg tenkt. Jeg sier det bare, jeg, at jeg har sittet inne akkurat i tre uker og fem dager — det er jo det eneste jeg sier, og det er vel ingen grunn til å gråte for nå igjen — for det var den 19. mars vi stappet det inn — og den 20. brukte far pengene bort, og den 21. reiste han».

Edvard hostet.

Mor Kristiansen vendte seg om; det glinset sterkt av en tåre på det ene kinnet der borte i mørket. »Kan — du — ikke — be — Oline om å få låne —?« »Nei — før skal jeg sitte her til dommedag, før jeg ber henne om regnkåpen hennes; ja, før ville jeg da gå som fabrikkjente med strikket skjerf og hodeplagg — men det er jo ingen grunn til å gråte for — Mor — for jeg har slett ikke så lyst til å gå ut, å noe pent vær er det jo heller ikke».

Løse inn klærne sine? Ja — hadde hun de ti kronene — hun skulle ikke gå den lange veien bortom pantelåneren; det hadde hun greie på, men —.

Låne regnkåpen av Oline. Nei — nei — hun hadde jo bestemt seg for aldri å låne noe som helst av Oline. Helst ville hun ikke engang høre navnet Oline, langt mindre låne regnkåpen hennes. Det kunne aldri falle henne inn — ikke engang i drømme. Nei, først måtte hun — hun visste ikke hva — og dessuten var Oline jo så redd for den regnkåpen sin, og det var jo rimelig nok — den hadde jo kostet femti kroner hos Kåbeholm — det var ikke det det handlet om, forresten, men hun ville ikke låne noe av Oline — hun ville ikke ha noe med Oline å gjøre.

Med venstre hånd løftet hun halvgardinet til side fra vinduskarmen. Rett svart og rett tungt. En svart røyk stod opp av fabrikkpipen, og ingen mennesker å se — langt mindre noen som det var moro ved.

Albertine – del 1BokRobot · Side 4 / 113

Hun la tarlatansremmen på plass igjen, så etter om alt var i orden — bøyde seg ned, ga hjulet et puff og begynte å trå — først langsomt — så raskere og raskere, til nålen suste avsted på samme flekken.

Edvard hostet. »Må du ikke gå nå, Edvard?« — spurte Mor Kristiansen og vendte seg. »Å, mange er klokka?« »Jeg hørte nettopp klokken slå halv to inne hos Olsense. »Ikke mer — og så mørkt alt — det er jo fælt også —«. »Ja — det er fælt —. »Nå skal jeg gå straks —e. Mor Kristiansen vendte seg igjen, så de to lappene på ryggen kom til syne der borte.

— Nei, hun ville nok ikke låne noe av Oline — var det ikke nok at de gikk og snakket om at hun lignet henne så mye i ansiktet — + behøvte hun å gå med de fine klærne hen-despå?

Å — ja, Oline var jo på en måte skikkelig gift nå, og den kåpen hadde hun kjøpt nylig hos Kåbeholm for 50 kroner — men det var det samme — de kom nok til å si at den var fra før av, og at Albertine kom til å gå samme vei som Oline hadde gått. — Syntes hun ikke hun hørte skravlingen hos Mor Olsen alt? — Nei takk, — det skulle hun ikke ha noe av. Nu — det ble vel slik at hun aldri i livet skulle få seg noen pene klær — bare for Olines skyld — for med det samme hun fikk dem, kom det vel til å hete: — Nei, vil De bare se på Albertine, — å ja. Å, er det hun som kan få så fine klær? Ja, hun får dem vel billig, hun betaler kontant, har jeg tenkt. Ja — det var rimelig, det måtte gå den veien med henne, for hun har jo god slekt å støtte seg på. — Det ville de si — det ville Mor Olsen si, og de andre ville si det samme. Og Valeria, hva ville hun si? Knak — knak — noe kom i veien i maskinen. — Nei, — der gikk det.

Huff, — hun var lei seg for seg selv. »Ja, — nå går jeg da« — sa Edvard — »nå kommer jeg passelig til visitten. »Kommer Du imorgen og leser Dagen?« »Ja — om jeg orker.«

Han gikk langsomt og svak ut av døren.

Albertine løftet halvgardinet og så etter ham nedover gaten — ryggen hadde blitt så smal i jakken. »Han ser dårlig ut nå, Edvarde.«

Albertine – del 1BokRobot · Side 5 / 113

Mor Kristiansen tok skurekluten og tørket opp etter ham det han hadde spyttet ut. »Det er blod —« sa hun, vendte igjen ryggen til og begynte å stelle i ovnen. »Du får nok skaffe deg et nytt liv nå, Gamla. Det går ikke an med de lappene der midt på ryggen.« »Å, med meg kan det da være det samme, lelj« sa Mor Kristiansen — og smågråt. Ordene forsvant halvveis bort dit i mørket. »Nei, jeg skal sy et kjoleliv til deg, som er ordentlig, bare jeg blir ferdig med denne høstkjolen. For det går ikke an med de lappene der.«

Ja, det ville hun virkelig gjøre — hun ville sy et pent liv til henne — for det var jo grusomt slik hun så ut. Å ja — det var nok ikke bare fillerens skyld, hadde hun tenkt, og det var nok vanskelig å få et liv til å sitte ordentlig på den ryggen lenger — den datt jo mer og mer sammen for hver dag. »Se de skrukkene og brettene som går tvers over der — de har nok kommet på det siste.« Ja, ja, ja, jeg skal sy et kjoleliv, og jeg skal få det til å se ganske bra ut.

Det rumlet i gaten — hun tok halvgardinet til side og så ut. — Forbi det høye, grå plankegjerdet med fabrikksskorsteinen bak, opp mot den svarte luften, kom dumpende en slede med skitten snø og opphakkede isbiter — mannen gikk ved siden av — snøskuffen var plantet opp i lasset — og hun jappet og slapp gardinet ned igjen. »Nå er klokken to«, sa Mor Kristiansen, som om hun snakket til ovnen. »Hørte du den slå hos Olsens?« »Ja — den slo to slag.«

Albertine – del 1BokRobot · Side 6 / 113

Nå, da hadde det jo vært for sent å gå ut. Før hun hadde fått tak i regnkåpen til Oline — og kommet inn, så hadde musikken snart vært slutt; ja — ikke at hun ville ha lånt regnkåpen likevel, — nei, ikke for alt i verden ville hun låne noe av Oline, men selv om, så var det nå for sent — nå kom musikken oppover Carl Johan, nå kom den til Grang, nå løftet tamburmajoren stokken sin med den store sølvknappen på. Det var vist akkurat nå, i dette øyeblikket, at han gjorde det — og så begynte det, og så spilte de — helt til de kom opp til Studentlunden; der stoppet de igjen. — Nei, — hun glemte jo rent å sy. — — Det hadde gått åtte dager, — ingen forandring; himmelen var like svart over plankegjerdet rett overfor — hun satt der — de ti kronene hadde hun ikke fått, og nei — ikke for alt i verden ville hun be Oline om noe. Hun sydde — det var noen lommetørklær som hun foldet på maskinen.

Vinterlyset falt inn, like hardt og like vondt likevel. — Borti krogen hostet Edvard, og Gamla stelte maten. »Du Edvard!« »Ja.« »Å — se etter om det er musikk i Studentlunden i dag da. —»Ja — nå skal jeg se etter. — Her står det: Program for 2den Brigades Musikkorps den 4de April. Fransk lystspill-ouverture, Rotskjel-vals, Brudekor fra Lohengrin, La Reine du Bal.« »Na, ja så — ikke Kadettmarchen da?« »Nei.«

Hun hadde sluttet å sy — og lent seg tilbake i stolen, og lukket øynene. Hun hadde blitt enda blekere i løpet av de 8 dagene. — — — Det var vår og deilig vær, og Karl Johan lå for henne. I Studenterlunden, under de lysegrønne trærne, hørte hun musikken som spilte kadettmarsjen — oppe ved enden av Slottshøyden lå slottet stort og hvitt, med alle vinduene sine i rad og rekke, og altanen midt foran skinte i solen, og splitflagget var på flaggstangen, for kongen var i byen og kom akkurat kjørende nedover Slottshøyden, og der stod de lysegrønne trærne på begge sider — masse folk på gaten som gikk opp og ned — mest fine — det var hverdag. Hun selv gikk langsomt oppover — på hodet hadde hun en brun damehatt med perlebesetning og en rød parasoll av den moderne typen, og en nodebok i armen, som det stod «Musikk» på med forgyldte bokstaver — for hun var en fin frøken. Hun åpnet øynene.

Albertine – del 1BokRobot · Side 7 / 113

Der hang kronprinsen og Victoria — der stod Gamla borte i mørket, og der satt Edvard og harket. Huff — hun var lei seg for seg selv.

Maskinen begynte å gå, og hun bøyde seg over den.

Fin frøken. — Jo, takk san — hun var en deilig, fin frøken, hadde hun tenkt, — en fin frøken som hadde satt klærne sine i pant og måtte sitte inne i månedsvis, fordi hun ikke kunne skrape sammen de fattige ti kronene som skulle til for å løse dem ut. Kal Johan, — nei, dit kom hun nok aldri mer, verken som fin frøken eller noe annet, og musikken hadde hun nok hørt for siste gang da hun var der inne sist, for en måned siden — tenk, en hel måned hadde hun sittet her inne og bare sydd og sydd og tenkt bestandig på det samme, som hun ikke ville tenke på. Å — nei, det var nok ingen fare for at hun skulle gjøre gamla si for mye sorg ved å flytte på Kal Johan bestandig og ved å komme på gale veier, ligesom Oline, enda alle folk trodde det, bare fordi hun lignet henne så mye i ansiktet.

Å nei, det hadde nå ikke gått an heller at gamla skulle hatt enda mer sorg nå — det var jo vanskelig nok med Edvard, som hadde gått hen og fått astma — skulle dette kommet i tillegg, så hadde det vel blitt for mye av det gode.

Hun på gale veier —? Nei takk, — men det var så rart å tenke på hvordan det måtte være med de gale veiene — for hun skjønte ingenting av det — ja, hun visste nok hvordan det hele var, for Jossa hadde jo fortalt det, og Jossa skammet seg ikke, hun, og hun hadde nok lenge trodd at det bare var løgn, for det var altfor stygt og fælt. Nå visste hun jo at det var sant, men hun skjønte det likevel ikke, og hun skjønte ikke at de heller ikke ville dø mange ganger før de gjorde slikt, også — for penger dessuten — og for så lite — to kroner sa Jossa — og Jossa visste jo alt, men det kunne vel likevel ikke være sant — og slik hadde Oline vært — Oline — hennes egen kjødelige søster.

Albertine – del 1BokRobot · Side 8 / 113

Ja — slik hadde hun vært — det nytter nok ikke å benekte det — hun hadde vært en av de aller verste — hun hadde bod i selve Mellemgaten midt nede i tykke Vika. Hadde hun bare ikke gjort det iallfall — hadde hun til og med fortsatt bodd i Voldgaden — og hadde hun fortsatt vært holddame som i begynnelsen — det hadde vært forferdeligt det også — men den skammen hadde de iallfall ikke hatt, at hun virkelig hadde vært der; det var nok enkelt det også, men ikke så enkelt — da hadde ikke Mor Olsen kunnet kaste det i ansiktet på Mor hver gang de var uvenner — og noe annet hadde det vel ikke nyttet for Mor Olsen å komme med, for Emilie, datteren hennes, hadde jo også tatt sitt eget rom i byen. Huff, var det ikke liksom skjebnen at de alle skulle den veien? Vakre og uskyldige vokste de opp — Oline hadde jo vært så pen og skikkelig og adstadig som noen — og så — — —.

Hun byttet Snellen, som var utsolgt.

Ja — Oline, som hadde vært den flinkeste og snilleste på skolen og den flinkeste for presten, hun måtte også dit — selv om hun vel aldri hadde tenkt seg det. Ja, hun måtte dit, hun måtte dit litt etter litt, dit hvor hun ikke ville — og til slutt hadde hun endt i Mellemgata — nei, nei, nei, nei, det var ikke sant — hun ville ikke at det skulle være sant — det var ikke mulig, hun kunne nesten ikke tro det. Albertine rettet seg opp.

Ja — det var sant — det var så sant, at det nesten var det eneste hun var sikker på, og alt det andre var løgn og dikt — det var løgn at Oline noen gang hadde vært en uskyldig ung pike og hadde vært den Oline hun hadde vært glad i —.

Albertine – del 1BokRobot · Side 9 / 113

Offentlig hadde hun vært, det var det eneste som var igjen av alt sammen, og hun kunne ikke få det ut av hodet sitt; hun måtte tenke og gruble på det bestandig, bestandig. De tankene kunne hun ikke bli kvitt — ja, kom hun bare ut, så var hun sikker på at det ville bli bedre, for da fikk hun nok noe annet å gruble over. Men hun kunne da ikke gå ut med strikketørklær, og regnkåpen nei — det skulle dra ut på det. Men dette holdt hun mest på å bli gal av. Og det rare var at det jo var lenge siden nå, og nå var Oline skikkelig gift, men likevel! Og det synet — aldri, aldri kunne hun få det ut av tankene sine; det var over to år siden. Husket hun det? Ja, så tydelig, som om det hadde vært den dagen i dag, husket hun det. Det var til og med solskinn. Jo, det synet var det hun husket best av alt — men det var vel rimelig, når det kom stadig tilbake — det var til og med solskinn den dagen.

Jossa var med henne; de skulle til Grubbegaden — der lå huset, og der lå huset, og der var glassdørene, hvor alle så folk gå inn. — Der kom det sprakende fine dametøyet svingende nedover fra Hammersborg i silke og fløyel — stor hattemodell fra selve Paris, — stor pelskrave over skuldrene med høye, oppstående skulderstykker, omtrent som epoleter — svart fløyelvinterkåpe — grønn, kort silkekjole med oppheftninger og hvite, brusende stivskjørt under! — Hun gikk ganske selvsikkert opp trappen! — Spisse, høye hæler midt under støvlene — høye, lakkerte med silkebommeluer — hun satte frækt og flott og utbens oppover trinnene, ganske fornøyd, og tok i dørhåndtaket — hun hadde til og med lysegule hansker. Hun så på dem — pandeluggen lå klisset i fire krøller bortover — hun så på ekte Gud — nikkede hun ikke da? Nikke igjen?

Aldrig i livet — aldrig i livet, — det kunne hun ikke.<i> Hun nikkede ikke igjen — så smilte grisen, og vekk var hun med hele stasen sin — der inne. »Hwhy hilser du ikke på søsteren din?

«Det var Oline», sier Jossa.

Albertine – del 1BokRobot · Side 10 / 113

Krohg: Albertine. 2 »Nei«, hadde hun svart, »det var ikke Oline.« Men det var Oline. Hun ønsket at hun hadde falt død om; hun skulle ikke se den Sia hun lå. — Nei — fra den morgenen var hun ikke lenger glad i Oline. — Nei — nei — nei! — Nikke? Nei, det skulle dra ut, hadde hun tenkt. »Gud! så nydelig hun var«, hvisket Jossa, da de kom opp i Grubbegaden — det var med det samme de dreide rundt hjørnet fra Pløens Gade. Nydelig? Ja — nydelig var hun, vakker — og fin, men — det var vel Satan som gjorde henne så vakker — hun så ut som om hun kom rett fra helvete — og det gjorde hun jo også. Vakker var hun —, men det var naturligvis Satans blændværk. »Det var ikke Oline.« Men det var — å jo — hun kjente henne —, hun lignet henne selv —, om det hadde vært henne selv i de klærne, så hadde hun sett ut akkurat slik — huff, var det ikke det hun måtte tenke på støtt og stadig, var det ikke akkurat som om hun så seg selv gå inn der levende og vel?

Og det smilet, da hun ikke nikket igjen, det smilet, det smilet, det smilet! Hun hadde pene, nydelige tenner, Oline. »Å ja, vær ikke så hoven du, Mor — på — 19 — din tur kommer også«, akkurat det lå der i smilet. Hun undret seg på om det var det hun mente — Gud, så mange ganger hadde hun hatt lyst til å spørre om det var det, men hun snakket jo nesten aldri med henne —, nei, hun klarte ikke å få opp munnen, det var liksom bare én ting hun «måtte spørge henne om. Og hun turte ikke å spørre om det, og før hun fikk spurt, fikk hun ingen ro. Ville Oline det gjerne, eller var det fælt for henne, var hun ulykkelig når de kom til henne, eller hvordan kunne hun se så fornøyd ut, sørget hun over ham som hun var glad i, han som forførte henne — eller hvordan — hvordan var det egentlig? Var hun glad i de fine klærne, eller holdt hun på å dø av skam på gaten —, gråt hun når hun var alene i Mellemgaten?

Albertine – del 1BokRobot · Side 11 / 113

Støtt og stadig måtte hun tenke på det — hun måtte vite alt sammen. Først da fikk hun noen ro — og hvordan kunne Oline være så fornøyd nå, som hun var, — når hun tenkte på alt sammen? Men hun klarte aldri å spørre henne, for hun klarte ikke å få opp munnen når Oline var i stuen, og Oline kunne smile —, nei, fra den gangen av var hun ikke glad i Oline lenger. »Å er det det du gråter for?« spurte Far da hun kom hjem — hun så til og med ryggen på — 20 — Gamla, hun stod og stelte ved ovnen og var blek og fæl — hun sa det, og så fikk hun en ørefik, for han hadde sagt at han ikke ville høre Olines navn, sa han.

Og nå — nå skulle det være som ingenting igjen, nå skulle det være som om alt hadde vært bra og vel bestandig nå, bare fordi en gammel fyr ville ha henne for seg selv alene. Skikkelig og gift — hvordan kunne hun være skikkelig? Det som var gjort, var gjort, og skikkelig kunne hun jo aldri bli igjen. Det var jo ingen sak da — det var jo ingen ting å skrike så fælt over seg da, om de kunne bli skikkelige igjen, når som helst de selv ville — men det var jo nettopp det at de hadde sølt seg til så fælt at de aldri kunne bli rene igjen på noen måte eller vis. Men nå, bare fordi hun var gift med den stakkars gamle mannen, så var de blitt så blide og snille mot henne alle sammen igjen, akkurat som om det aldri hadde vært noe galt i det hele tatt, og de som hadde vært verst mot henne den gangen, var nå så blide som smør, naturligvis. Se bare på Olsa — vennskapet var så fint at det aldri ville ta slutt.

Albertine – del 1BokRobot · Side 12 / 113

Men det var jo sant at Oline satt godt i det nå. Nei, nå var det ingen som tenkte på henne lenger — var det ikke nesten som om de var mye blidere mot henne bare fordi hun hadde bodd i Mellomgata? — nå var turen kommet til Albertine. Dem så de på som om de ville glo øynene ut av hodet på henne, bare hun hadde nye støvler eller et nytt bånd på hatten sin — ja, nå var turen kommet til henne, og så snudde de seg om, Olsa og alle de andre, når hun gikk over gårdsplassen. — »Nå har hun ikke langt igjen», sa de — »se, hun ligner jo på Oline»; men kom Oline selv i den fine regnkåpen sin og med Tulla ved hånden, så var alt godt og vel — nå var hun jo skikkelig og gift, og det gjorde ingenting heller at hun fikk Tulla lenge før den tia — nei, nå var alt i orden igjen! Hun syntes det var rart at Oline fikk lov til å gå oppover kirkegulvet, opp til selve alteret.

Hun? Tenk seg, hun!

Nei, hun forsto ingenting av det hele — skikkelig og gift — hun? Hun ble ikke skikkelig, selv om hun ble gift med selve presten!

Hun kunne jo ikke, stakkaren, selv om hun ville, for de tankene hun hadde tenkt, de kom jo tilbake, og de ordene hun hadde sagt, de kom også tilbake. Og alt det stygge og fæle, det klarte hun vel ikke å glemme. Gid hun kunne spørre henne! Hun kunne vel heller ikke bli fri for det — det fulgte med Oline, akkurat som det forfulgte henne selv.

Albertine – del 1BokRobot · Side 13 / 113

Joda, — hun var skikkelig nok — det var ingen ting å se på henne lenger — pandehåret hadde hun ikke lenger, nei da — hatten med fjærene hadde hun solgt — hun hadde bare én igjen, sa hun, den skulle vel ligge på loftet og vente på Alber- tine den — nei, takk skal du ha — hun skulle ikke ha det så godt, hadde hun tenkt. Oline gikk nok ikke lenger med høye, lakkerte støvler med spisse hæler under. Nei da. Hun gikk rundt med kurven på armen og Tulla ved hånden og pent kledd — naturligvis — fin regnkåpe — men ikke påfallende — og hun gikk inn i butikkene og overalt, og ingen merket det eller så det på henne — hun skjønte ikke at de ikke skjønte det, at de ikke kunne kjenne det på seg når de kom ved siden av henne, atte de ikke kunne lukte det! Huff! Det kunne da ikke bare ligge i strutsefjæren og de lakkerte støvlene, det måtte ligge inni henne selv. Hun syntes hun kunne merke det hver gang Oline hadde vært der.

Det var rart at politiet ikke satte et merke på henne da, iallfall. Skikkelig og gift — ja, deilig! Nei — hun ville nok ikke ha lånt regnkåpen hennes — «Klokken slo to høye slag på den andre siden av den blå veggen, inne hos Olsens. »Nå begynner musikken straks i Studentlunden.» Hun så ut på gaten — samme været.

Mor Kristiansen vendte seg. »Nå får du vel gå nå, Edvard.» »Jeg synes han Edvard blir dårligere dag for dag», sa Albertine da han hadde gått. »Å — ja, det blir han nok», sa Mor Kristiansen med halvt gråt i stemmen, tok skurekluten og tørket opp der hvor han hadde sittet.

Albertine la de lommetørklærne som var ferdigbrettet, sammen i en haug, pent brettet i firkanter, og tok fatt på et til.

Albertine – del 1BokRobot · Side 14 / 113

Skikkelig — jo takk, sant. Men hun hadde da vært skikkelig én gang, Oline, og uskyldig også — å den gangen var hun vel søt, og den gangen hadde Aun også vært glad i henne og stolt av å være søsteren hennes — og så snill og flink og vakker, som hun var, åja — for vakker var hun nok, og det fikk hun høre mye om, også flirte hun mye av Kal Johan — om kvelden. »Jeg? Nei, jeg flørter da ikke mye med Kal Johan — det skal gudskjelov ingen kunne si om meg, har jeg tenkt — hva de så ellers vil finne på — fire uker sitter jeg her. — Uff, den fillemaskinen, den skraper seg nå bestandig også i tråden —« Knak — knak — forsiktig dro hun lommetørklædet frem og tilbake under nålen og prøvde på nytt. Så — der gikk det. »Under tvangshenting» stod det på den blå lappen som konstabelen kom med — han hadde til og med store, røde kneler. — Jeg hadde lyst til å drepe ham.

Gud, å far slo mor den gangen; jeg mener han slo henne i ryggen med det samme den gangen; jeg så det, så den ble slik som den er nå. — Hun så opp: »Det blir nok vanskelig å klippe noe ordentlig kjoleliv til den ryggen, men jammen får jeg nå ta fatt på det — det er da ingen mening i at hun skal gå med de fæle lappene lenger. Oline var heldig, hun; hun var ikke hjemme den gangen, ellers hadde han vel slått henne fordervet med en gang, har jeg tenkt.»

Stakkars Gamla, — ja den gangen gjorde hun seg da fin nok; hun tok frem det gamle, hundreårige sjalet sitt fra kommodeskuffen, satte det på seg og gjorde seg så fin som mulig, og gikk opp med Oline til stasjonen for å møte fullmektig Øe Winther. Jo da, — hun skulle da slippe unna den gangen — med en advarsel. — Så kom han igjen — det var vel ikke mer enn fjorten dager etter. — »Under tvangshenting — Gud, å mye vondt jeg ønsket over kongstabelen og hele politiet — de stygge røde knebelene! — Ja, Gamla, hun tok da på seg blomstersjalet sitt igjen, naturligvis, og gikk med.» — Nei — så måtte hun, Oline, til legen den gangen. »Å — ja — nå kan det være det samme med alt sammen», sa Oline og tok seg et eget rom i byen.

Albertine – del 1BokRobot · Side 15 / 113

Hadde hun ikke gjort det — Herregud — var det noen mening i det, — men det måtte vel så være. — Nei — også den gangen måtte vi liste oss opp på sykehuset til a, da hu' lå der, for han ville slå oss i hjel, sa'en, om vi gikk dit. Å — ja! Jeg tør ikke tenke på alt dette, for jeg blir mest gal — jeg må tenke på noe annet — jeg vil tenke på sømmen min — nå er jeg jo ferdig med lommetørklæ — så — nå legger vi det pent sammen, oppå de andre, oppå de andre, oppå de andre ..... Jeg tror nesten det jeg er mest redd for å tenke på, det er at hun kom på Mangelsgården. Da gråt Mor slik at hu' ikke har kunnet holde opp enda.

For de har nok ikke lov til å hilse på herrene om dagen på gata. — Så var det han hun var glad i, og som forførte henne — Oline nikket til ham midt på Kal Johan — men tenk så går han bort og melder henne, og så ble det seks måneders Mangelsgård og forbud mot å gå på Kal Johan. — »Å — ja — nå kan det være akkurat det samme«, sa Oline, da hu' slapp ut igjen, og så flyttet hu' inn i Mellemgata med en gang, — og da var det hun kalte seg for Rosalie — Oline var nok ikke fint nok et navn da.

'Nei, det er ikke det, jeg er redd. for å tenke på heller — nei, den gangen ved stasjonen — mandags morgen, — det smilet hennes — da hun holdt på å gå inn der — jeg ser handsken hennes på dørhanken — nå begynner jeg igjen, jeg vil ikke — jeg vil ikke —' jeg vil ikke — så — nå syr vi — et til — begynner forsiktig, maskinen er ikke verst, når man bare tar det med ro — Nei, jeg vil ikke mer — jeg vil ikke mer« — og hun slapp alt sammen og la seg tilbake i stolen og gråt.

Mor Kristiansen vendte sitt forgræmmede ansikt med alle tåreveiene i kinnene om og så på henne et øyeblikk — så vendte hun ryggen til igjen.

Åtte dager til hadde Albertine sittet inne og sydt. Hun hadde hatt besøk av Jossa, som endelig ville ha henne med ut — hun måtte med ut, de skulle gå og høre på musikken, og det skulle bli så gøy! Hun hadde svart at klærne hennes var borte for å farges. Men vintertåken stod ikke fullt så fast utenfor, og det var noen lysere flekker i det grå.

Albertine – del 1BokRobot · Side 16 / 113

Døren gikk langsomt opp, og Edvard kom langsomt og stille inn, tok av seg frakken og hatten og la dem på sengen, gikk bort til kommoden og tok «Dagen» og satte seg på stolen ved siden av ovnen, der Mor Kristiansen stod.

Albertine sydde på et nytt kjoleliv til Gamla. Mon tro om Jossa kom idag? Det var da alltid litt avveksling — hun fortalte så mye rart fra byen — hun skulle ønske hun kom. Hun kunne nå fortelle også hun, for Jossa fløy mye på Kal Johan — det var vist og sant — forresten trodde hun ikke noe annet galt om Jossa — nei da — det var bare den flyvingen på Kal Johan. Hun selv? Nei — hun hadde da aldri vært halvparten så mye på Kal Johan som Jossa — dessuten var det sånn at Jossa gikk dit om kvelden, og det var en stor forskjell — Jossa gjorde vist ikke noe galt — stakkars — Jossa var snill i bunn og grunn — men pen var Jossa ikke. Hun kunne ikke skjønne at Jossa ville gå med pandelug, for håret hennes var så stygt, og nesen kom til å se enda mer oppstående ut enn ellers. Gid Jossa ville komme idag — det ville hun ønske.

Hvordan var det med været? — hun syntes det lysnet litt; hun så ut — joda — det var nok grått, men det var mye lysere bak fabrikkpipa der rett overfor enn det hadde vært på mange, lange tider. »Nå blir det pent vær, Edvard.« Edvard så opp og hostet og svarte med svak stemme: »Ja — tenk — jeg tror nesten vi får pent vær da.«

Albertine – del 1BokRobot · Side 17 / 113

Albertine så på ham. — Tenk om han døde nå i vår, så måtte hun gå i svart hele sommeren — og hvor skulle hun få det fra — kanskje hun kom til å sitte inne hele sommeren også, fordi hun ikke hadde sorg å gå i — Svart kledde henne vist forresten, men kanskje de ikke fikk noe å kjøpe engang. — Ja, sorg måtte jo både hun og Gamla ha — det var greit, men noe fint ble det vel ikke. Ja, pengene, pengene! Jamen det måtte da gå an, når man virkelig, virkelig for alvor ville og var skikkelig — skikkelig flittig, så måtte det da gå an å tjene seg noen penger — se på fru Sandborg — hun hadde begynt som enkel syjente hun, akkurat som hun selv, og nå hadde hun stort syetablissement og fin leilighet og hel pelsbesetning og bodde på landet om sommeren, — bare fordi hun hadde vært flink og ordentlig — jo, hun skulle da tjene noen penger hun også — det kom bare an på å ville være ordentlig også — det var bra, hun hadde Olines eksempel til å avskrekke seg.

Nei, hun ville ikke tenke på Oline. Det kom bare an på å være flittig — og hun bøyde seg ned og passet nøye på at falden ble helt rett og pen og stingene virkelig like lange. Ja — det skulle bli gøy når hun tjente penger engang, — mange, mange penger måtte det være, og når hun bestemte seg for det allerede nå, så gikk det nok. Da skulle de ikke bli boende her, nei langt ifra da, det skulle de nok ikke — de skulle inn til byen i en penere leilighet med ordentlige møbler og ordentlige gardiner, ingen halvgardiner, nei takk — og Gamla skulle ikke behøve å stå og lage maten på ovnen inne i stuen, men et pent kjøkken skulle hun få, — og Edvard — stakkaren — ja, han skulle begraves på de fines kirkegård, på Vår Frelsers gravlund, og en marmorstein skulle han få med navnet sitt på i forgylt skrift, og hun skulle la sette en grønn benk der, slik at Gamla kunne sitte der når hun var oppe ved graven, — og hun skulle sørge over ham i et helt år — langt sort slør — og fin sort kjole med silkekniplinger over, for sort kledde henne svært godt, hun var svært pen i sort.

Albertine – del 1BokRobot · Side 18 / 113

Bare han ikke kom til å dø nå i Våren — for nå hadde han ingenting å kjøpe Sorg for. »Men Våren skal være så slem for dem, som har Asmastæringen.« Det ble lysere og lysere der inne, hun så ut. »Jamen mener jeg, vi får Solskin idag, jeg!

Nei, det var sant; hun skulle jo være flittig og flink, så hun kunne tjene noen penger, og hun bøyde seg over maskinen. .

Da skulle de flytte inn til byen langt herfra — dit til et sted hvor de ble sett på som andre mennesker, — hvor ingen hadde onde spådommer om henne, hvor ingen visste om Oline og den evindelige skammen, ingen visste at hun hadde hett Rosalie og bodde i Vika — nei — hun ville jo ikke tenke på Oline igjen! Og maskinen knakket avsted — hun trådte og trakk, det gikk, og det gikk, og det gikk, fort, fort med en liten ustanselig, prikkende, flittig støy. Knak — Knak — Knak — det ble så tungt, tråden hadde floket seg sammen til en stor floke. Hun fikk endelig orden på det igjen og lot det gå litt saktere, mer forsiktig.

Med én gang kjente hun, ligesom det var noe som strøk henne mildt og varmt over den ene kinnet; hun så opp, der stod en bred, blå, bestemt slagskygge av vindusposten på halvgardinet, og over den viste seg en virkelig, virkelig, ormtlig blå flekk. Ja — der var den endelig — det var solen som kom. * Fabrikpipen, som hadde vært svart, var ganske gul på den ene siden. »Nei, tenk, det blir skikkelig solskinn.« Edvard hostet og så opp — »Ja, nå har den endelig krabbet seg oppover tågeveggen», sa han.

Maskinen løp til og med litt av seg selv, men så stanset den; hun hadde lent seg tilbake i stolen og lot solstrålene sile seg nedover ansiktet og de lukkede øyelokkene.

Solskinn — og vår — og Kal Johan —, Kal Johan i solskinn og vår — hun visste godt hvordan det så ut der inne nå; nei, nå måtte hun ut, nå måtte hun derut — det var ingen bønn.

Nå kunne det være det samme med klærne i klesskapet — de kunne stå til vinteren kom igjen — hun hadde slett ikke bruk for dem nå — men — en vårkåpe! En vårkåpe måtte hun ha, og en som var pen, så pen at Valeria kom til å sprekke opp når hun fikk se den, en som hun kunne gå på Kal Johan på Musiken med en dag i solskinnet.

Albertine – del 1BokRobot · Side 19 / 113

Den som frøken Møller hadde hatt i fjor, var pen — den var grønnblå med et lite rødt silkelommetørkle opp av brystlommen og knapper midt foran. Ja, den var pen — men den var allerede ikke moderne lenger i fjor. Nå skulle de jo være gulbrune alle sammen — nei, hun ville ikke ha en som var gulbrun; hun ville ha en som var litt annerledes enn de andres — frøken Smith hadde en i fjor som ikke var så dom. Å nei, den passet ikke til meg — lysegrå — hvordan ville jeg se ut med den — la meg se — å — ja — nei — den går ikke til ansiktet — så hvordan skal den være da? Neimen jeg får nok sy den, om det er solskinn også — ellers blir det jo ikke noen slags vårkåpe, har jeg tenkt, verken grønn eller grå. »Idag spiller de den i Studenterlunden«, sa Edvard. »Det står å lese her.« »Spiller de Kadettmarsjen?« — 33 — »Nei, det er noe annet«, svarte han med svak, hes stemme.

Hun så opp – hvor tydelig det lille gjennomsiktige ansiktet kom til syne der borte nå, da solen lyste opp hele rommet, men ansiktet ble like blekt, selv om solen lyste opp hele rommet og kastet et gyllent skjær opp på det – gyllent og varmt og strålende – ansiktet ble like blekt og kaldt – tydelig kunne hun se alt sammen – hun hadde ikke sett det så tydelig hele vinteren – selv de blå årene i tinningene så hun, og der hvor det banket anstrengt utenpå halsen. Ja, nå så hun det – hun hadde gått fort nedover bakken med Edvard om vinteren.

Solen holdt seg på himmelen hele dagen og neste dag også.

Albertine – del 1BokRobot · Side 20 / 113

Albertine satt og sydde på kantebåndene og rev ut tråkletrådene etterpå. – En kort skygge hadde passert halvgardinet – et kort bank på døren – »Jossa!« Goddag – nøyt du å ta på deg nå, Tina, og kom med ut – det er så deilig vær nå – har jeg ikke pyntet opp kjolen min flott, og må jeg by deg den, løytnanten? – Den lille korte personen med den spisse nesen og de store krøllene: Albertine. 3 Nesehullene snudde seg fort helt rundt, en stor tot danset opp og ned. – Kom bare og nøyt deg – klærne dine hos farveren? – kan du ikke? – for noe tull! — Noen kaller det Farveren forresten — hva betyr det egentlig? — 9 kroner? — så mye har jeg ikke — men du kan vite, du må være med — høre på musikken — kanskje får vi se Kongen også — han er i byen, og den søte Prins Carl — å, for noe tøv — låne vel — bare nøyt deg — låne vel, av Oline vel — har jeg tenkt — regnkåpen hennes — og pelsluen, da blir du fin. — Tenk, vet du, hva som går i byen — at du hadde fått innkalling og var innlagt på Fila, og derfor er du ikke å se — Tenk deg, du som er aldeles uskyldig!

«Innkalling? Jeg?» »Ja, tenk deg, du som endda er aldeles uskyldig.« »Du er gal — du lyver.« — »Løyer jeg — vet du hva de sa mer? — At du var innlagt?« »Innlagt —« »Ja — på Fila —« Jossa hadde stoppet plutselig og så seg forferret om. Albertines fine hode lå støttet på symaskinen, den sterke hånden var knyttet om saksen, og man så på bevegelsene i de brede skuldrene at hun gråt. Plutselig reiste hun seg opp og slo i mahogniplaten på maskinbordet. »Det er Valeria som har sagt det — det skal hun få igjen!« — Går jeg på gata, så er det galt, og går jeg ikke på gata, så er det også galt — Fila — det skal hun få igjen.« »Ja — ja — jeg sier ikke at det er Valeria — men det går i byen — det går i byen — jeg har ikke sagt at det var Valeria — men nå får du nøye deg, har jeg tenkt — men pandehåret må du ha — ordentlige fjærer da, skjønner du, jente — til å dra sammen med et bånd da, skjønner du — jeg vet ikke hva du synes —.

Albertine – del 1BokRobot · Side 21 / 113

Nøit deg nå, nøit deg nå — God dag, Edvard — God dag, Mor Kristiansen, åssen står det til med deg nå da, Edvard — vil du være kjæresten min enda — står det noe nytt i Dagen?« »Fila!« — hun hadde slengt seg ned igjen i stolen og la hodet sitt bakover i stolen — »på Fila! Ja, jeg kunne tenke meg det — det er Olines skyld alt sammen« — hun gråt, så det ble store fordypninger i halsen og brystet hevet seg opp og ned. »Det er det jeg har igjen, fordi jeg har sittet inne og syd i tre uker — det er det jeg har igjen, for det jeg aldri har villet være med på noen ting — for at de ikke skulle si at jeg ble som Oline« — og hun gråt og gråt —. »Sa de ikke at jeg hadde flyttet ned til Vika med en gang?« »Nei, men Tina, — jeg mener, du er akkurat som meg, du gråter for det — du skulle bare vite hva som går rundt om meg i byen. — Tenk, de sier at jeg ble jaget ut av Floræn, fordi jeg røykte sigarer sammen med Smith og Helgesen — og det er den reneste løgn, for vi drakk nok champagne, men en sigar var ikke i munnen min, bare en eneste sigarett, som jeg til og med fikk vondt av — men vi gikk da klokken ble 12 — men nettopp derfor skal du gå ut nå — nøit deg bare —« »Nei takk — regnkåpen til Oline — nei, aldri vil jeg låne noe av Oline — aldri i livet.« Etter en times prat sto Albertine opp for å gå bort til Oline — Oline var jo nå skikkelig og gift, sa de, selv om hun ikke kunne skjønne hvordan det kunne ha skjedd — og da kunne hun vel låne en regnkåpe og en pelslue av sin gifte, skikkelige, kjødelige søster, eller kanskje det også var galt — men nå skulle hun gjøre det — på trass.

Albertine – del 1BokRobot · Side 22 / 113

Je mo —— g Innkalt hun? og innlagt? — Ja — den skulle Valeria ha igjen, for det var ingen annen som hadde sagt det enn Valeria. »Får jeg en saks!« Hun gikk bort til speilet. »Nei — nei —« Mor Kristiansen hadde vendt seg om med sleven i hånden — »du klipper ikke luggen på deg, Tina — du gjør det ikke — du vet, far banket Oline da hun hadde gjort det — skal du nå samme veien du også da? — Pokker ta' deg, Jossa, som kommer hit og narrer Tina til slikt fanteri.« — Klip — Klip — der lå håret. »Å Herregud!« »Tina, Tina — da Oline hadde fått luggen — da var det ingen stans lenger«, ropte Mor Kristiansen, mens to store, gamle tårer allerede var kommet helt ned i den dype gropen i kinnet. »Å nei da, Gamla! Se på ende da vel, har ikke luggen — og Au er vel skikkelig nok« — og Jossa pekte på oljetrykket over kommoden.

Albertine – del 2BokRobot · Side 23 / 113

Albertine – del 2

Mor Kristiansen så opp på Victoria — og tiet og vendte tilbake til ovnen. »Ja, nå var det et lys og et penneskaft da —« — Tror du Mor Olsen og Hansen sier her i Gården, når de får se det? — Se på Victoria — har hun kanskje krøller? «»Jeg blåser i både Mor Olsen og Mor Hansen, jeg — men når du tar på deg slikt, så skal jeg bli Krøllen — Løitnant må jeg ha'!« De hadde lett lenge etter noe som var brukbart til en kjole — da nappet Jossa »Dagen« ut av hånden på Edvard og krøllet den sammen til en tul — »det er den beste løitnanten som kan tenkes, det —« Mor Kristiansen tørket øynene og ristet på hodet. Men kjoleskjørtet var alt løftet opp og »Dagen« bundet fast. »Se bare, se bare — er det noe å gråte for?

Den er jo så liten, det er jo bare en kadett.« »Så var det en pakke hver i hånden — får vi noen filler og en hyssing og noe papir — så på en løkke over lillefingeren — det har vi kjøpt i butikkene — nå fort bort til Oline — Adjø — da — Mor Kristiansen!« »Hold ertene varme, om jeg skulle komme litt for sent da, Gamla« — og ut av døren var de.

Edvard hostet. »Ja, nå er det vel best at jeg går ut på sykehuset igjen, ellers kommer jeg for sent til visitten«, sa han med svak stemme og reiste seg. Han harket høyt og spyttet med anstrengelse opp noe grått slim og gikk.

IL Oline.

Ja, det var nydelig vær, det var det virkelig også; det dryppet fra takrennene, det smeltet og lo fra den blå himmelen, og solskinnet hadde laget store, bare flekker langs husveggene. Hun stanset litt og pustet; luften var så lunken og frisk, det var som om hun hadde vært lenge syk; hun så inn mot vinduene igjen; det så så mørkt og innestengt ut, og halvgardinene var svært slitte og skitne. Nei, det kunne ikke gå lenger med dem. Til venstre, da hun så bortover Nordbygaden, lå Grønlands kirketårn med sol på og Ekeberg med skinnende snøflakker og en blå vegg bak; til høyre, bak de stygge takene og husene der, lå byen, det visste hun, den fine delen av byen; der lå den i solskinnet og ventet på henne. »Nøyt deg nå! Du må nøye deg litt, har jeg tenkt.» Hun satte i løp etter Jossa, som hun så «løytnanten» svinge rundt hjørnet av Lakkegaden.

Albertine – del 2BokRobot · Side 24 / 113

Her pratet de under latter og leven fra den ene siden til den den andre mellom de forskjellige som gikk der, iblant krysset de gaten for å unngå den utstrakte armen fra en kutorvgutt, som fikk et raskt svar rett i fleisen, noen ganger hoppet de ned fra fortauet og opp igjen for ikke å støte borti hverandre.

Andpustne stod de allerede utenfor en glassdør i andre etasje i et hus i Brogaden; klokkeknappen dinglet frem og tilbake etter Jossas energiske ringing. »Nei, vil du bare se, Mor, skikkelig trykt visittkort på døren har hun fått seg.» Ja, hva synes du? «Madam Oline Fredriksen — Vask og fransk stryking — — åjo, jeg takker! Stort skal det være», sa kjerringa; hun fikk en mahogniflis til slutt. «Madam» hun! Hun er vel ikke mer «Madam» hun enn Gamla; det er rart at det ikke står «Fru Oline Fredriksen». Men hun har da rett til å kalle seg «Madam», så mye hun vil; forresten, for meg har hun da vært fin nok til det engang,» skulle jeg tro; det er ikke mange «Madammer» og kanskje ikke mange «Frøkner» heller, som hadde slike klær både over og under, som — — Rosalie Kristiansen.

Oline stod i den åpne døren, ærbar, med håret strøket glatt til tinningene, samme brune farge som Albertines, med litt rødlig krus ved tinningene, samme fine hodeform, samme store, mørke, alvorlige øyne, samme fine nese og smale, skarpe lepper, samme brede, firkantede skuldre, høyt bryst og store hender, og samme fine, bleke hudfarge, men litt friskere; det hele var litt fyldigere, og hun hadde begynt å få dobbelthake.

Hun stod der smilende og rolig og anstendig og vakker og glad og snill og velstående å se på; kjoleermene var brettet opp over albuen og viste et par ekte vaskerkone-armer og hender med utvasket, rynket hud på fingertuppene.

Det var kaldt inne i dagligstuen, dit de ble vist inn, og det var lagt ut papir på det nymalte, gule gulvet for at de skulle tråkke på det.

Albertine – del 2BokRobot · Side 25 / 113

Det var mye finere enn hjemme hos dem i Nordbygaden: stive, helt mønstrede gardiner for de høye vinduene, uten snakk om halvgardiner eller stopp, naturligvis — nei da! Kronprinsen og Victoria, som hang over sofaen, hadde brede, fine gullrammer og flor foran seg for å skjule sprekker, tapet på veggene, ikke noe blåmalt panel — dessuten skinte solen gjennom de høye vinduene over hele rommet.

Jossa hadde ikke tid til å se seg rundt: «Å, det er vel deilig vær, kan du tro, Oline, og så fikk jeg endelig Albertine med meg ut; hun har jo sittet inne hele vinteren snart, mener jeg, så hun blir rett og slett blek og mager og dårlig. Tenk, vet du, hva som går i byen om henne? Å ja, det kan nå være det samme også forresten; jeg vil ikke la meg rive med av noe sladder, det er ikke min skikk. Har jeg ikke pyntet opp kjolen min bra forresten? Og en slik løytnant, Mor! Tenk, det er skikkelige fjærer i den — ja, hva syns du?» — Nei, du vet vel; hun må ut nå, hun Albertine; hun hadde jo klærne sine hos Farveren — ja, man kaller det Farveren, men du skjønner vel; det er for slags farger — og så sa jeg: «Pyt san, sa jeg» — og her er vi. — Kongen er i byen, ser du, og den søte prins Carl, og du kan vite at jeg må ut da og spankulere, og det er musikk i Studenterlunden, å —» hun senket stemmen: «men tenk, vet du, hva det er de sier om henne?

De sier at hun har blitt innkalt til visitation og lagt inn — —!» Hun? sa jeg, hun, som er den uskyldigste av alle, sa jeg — hun, som aldri har vært så mye som forlovet engang! sa jeg — som ikke engang kjenner en eneste fin herre engang — — hun! sa jeg — å, reis deg opp ved veggen med dere! sa jeg. Albertine så på henne. Ja, hun visste nok fra hvilken tid Oline hadde de instrumentene, og hun husket godt den panneluggen til Oline, fire regelmessig friserte lokker som lå ved siden av hverandre på den sminkede pannen. Det gikk et gys gjennom henne; det var som om skjebnen grep etter henne også nå, med den glødende tangen som Oline stod og varmet over spritflammen, og skjebnen lignet den stygge stasjonsbygningen med klokken som et øye midt i pannen der oppe på Hammersborgbakken.

Albertine – del 2BokRobot · Side 26 / 113

Ja, plutselig, som et lyn, stod det for henne igjen: Oline, som gikk inn gjennom glassdøren med svære, brusende strutsefjær, de fire lokkene i pannen, pelskåpe, silkekjole, spisse, lakkerte sko med høye hæler midt under sålen, som hun på en frekk måte satte altfor utbens oppover granitttrappen — og hun så på pannen, som nå så så pen og uskyldig ut — —. Mon hva hun tenkte på nå, mens hun stelte med krølltangene som passet så dårlig til vaskekonearmene og de utvaskede, kalde fingrene?

Var det på den tiden da hun ikke trengte å slepe på kaldt og varmt vann og grønnsåpesåpe, men bare trengte å tenke på utseendet sitt — da hun hadde mange, mange flere penger enn nå — da hun var sammen med fine herrer som var glade i henne og ga henne gullur med kjede og gullringer og skjenket champagne på henne?

Lengtet hun ikke etter den tiden? Jo da, det gjorde hun visst; det var visst mye rart som skjulte seg bak denne dydige pannen og det glatte håret. For nei, det kunne hun ikke skjønne, at Skjebnen skulle slippe henne helt fri igjen, når den først hadde fått tak i henne — og Edderkoppen der oppe, den lot jo ingen flue slippe ut av nettet igjen — gjorde den det, så var det jo ikke så farlig — pyt san, hvis de bare kunne bli helt skikkelige igjen! — men det var jo nettopp saken, at de ble så ødelagte innvendig at de aldri kunne bli rene igjen — Oline spilte vel bare komedie med denne Dyden — det var ikke mulig noe annet — en dag måtte det begynne igjen — eller også måtte hun komme til å ta livet av seg — for hvordan kunne hun holde ut å være gift med en gretten mann på 60 år, å bære på den skammen, å ha det daglige strevet og slitet — — nei, nei!

- - 47 --

Oline så opp og så hvordan Albertine stirret på henne og smilte.

Albertine – del 2BokRobot · Side 27 / 113

Uff, det smilet! Ja, ja, det var det samme, det samme, det samme som fra den gangen — det samme smilet som ved glassdøren — det samme — som hun aldri glemte! Uff, hvor nettopp dette herre-dygdige utseendet var forferdelig uanstendig og liderlig — sånn som hun stod der så ærbar for øvrig, men med det smilet, og holdt den fine, elegante nikkeltangen i hånden — ja, det var Oline, som var skjebnen, som var etter henne, smilende med tangen for å gripe henne og putte henne inn gjennom glassdøren der oppe. Hun så seg i speilet. Ja, hun lignet — forferdelig — på Oline fra den gangen på Hammersborg — — Nei, nei, nei! Hun ville ikke krølles; hun vendte seg bort. Ingen overtalelser hjalp — — nei, nei! Hun ville ikke — og hun ville heller ikke gå på musiken — når hun tenkte seg om, hadde hun slett ikke tid — dessuten hadde hun vondt i hodet; å, ikke idag! — hun ville gå hjem igjen — hun hadde ikke lyst.

For pokker — kunne de ikke la henne være i fred! »Isch, å ekkel du er, Jossa! Nei, den regnkåpen er altfor fin til meg — jeg vet nok hva Valeria — 48 — vil si når hun ser den. Å, krøll Jossa i stedet, vel — krøllene hennes har gått ut — — Ja, Jossa ville gjerne krølles, og Oline laget fire stive, blanke, regelmessige lokker bort over ved siden av hverandre av den gulgrønne hårdotten med lysere og mørkere striper i, som hang ned i Jossas små griseøyne.»

Albertine ville hjem, og snart satt hun bak halvgardinet ivrig ved sitt arbeid og lot nålen stikke med rasende fart.

Men hun ble blekere og blekere for hver dag, og den høye bølgelinjen over barmen ble flatere og lavere, og det var som om de kraftige, rette skuldrene bøyde seg fremover, og når Mor Kristiansen så på ryggen, syntes hun at det grå kordkjolelivet spant seg rundere og rundere over den, og hun var ikke så munter og heller ikke så flittig som før; hun snakket nesten ikke mer mens hun satt og sydde, og lo sjelden.

Albertine – del 2BokRobot · Side 28 / 113

Mor Kristiansen ble redd. Skulle hun også få astmatæringen — skulle hun også se henne bli dårligere og dårligere, se henne bli innlagt på sykehuset og bare komme på besøk innimellom, og til slutt ikke komme mer i det hele tatt? Å nei, det var vel bare mangel på frisk luft, og hun oppfordret og ba henne om å gå ut. »Du skal gjerne få skjerfet mitt til låns, om du vil» — ja, hun kunne gjerne farge det, hvis hun ikke ville gå med det slik det var. — Men Albertine bare smilte litt til henne.

Men det som gjorde Gamla mest redd, var at hun var blitt så snill og føyelig, og også at hun hadde begynt å lese i Det nye testamentet, noe hun aldri hadde gjort før.

Hun leste alt hun kunne finne om Maria Magdalena — for kanskje hun kunne få greie på det der — på alt dette som hun ikke skjønte — på hvordan Oline kunne komme til å gjøre det, og hvorfor det nå var slik at hun ikke hadde gjort noen ting, bare fordi en gammel mann på 60 år hadde giftet seg med henne — og så stod det der at de ikke skulle kaste steiner på dem, men hun syntes at de kastet steiner på dem uavlatelig — og hun mente at de burde kaste steiner på dem — også holdt de opp med en gang, fordi en gammel fyr ville ha henne for seg selv alene. Nei, hun skjønte ikke et dugg av det hele — så leste hun i Det gamle testamentet hva som stod der om sånne ting, * men hun fikk ingen greie på det heller — hun syntes det var stygt og fælt alt sammen.

Når hun bare kunne la være for alltid og alltid — å gruble og tenke på denne mannen — Albertine. Men det kom igjen og igjen, og smilet til Oline var med henne bestandig — det rare, stygge smilet utenfor glassdøren, som viste de pene, velpussede tennene hennes — midt i det skikkelige, hederlige ansiktet med den rette skillen i pannen uten pannelugg. Hun ville ikke tenke på det — hva kom det henne ved? og det fulgte så mange tanker med, som vist var synd — og hvis hun var sånn en rædhare, som Oline sa, så hun ville rømme bryllupsnatten, hvorfor tenkte hun da bestandig på det?

Albertine – del 2BokRobot · Side 29 / 113

For det gjorde hun jo — støtt og stadig, evig og alltid forfulgte det henne — og det var vist også synd. Rømme bryllupsnatten — ja, det kom hun visst til å gjøre. Var det da fordi hun var en rædhare? Hun syntes det måtte være så fryktelig flaut, og hun syntes også det måtte være synd, enda Gud hadde innstiftet ekteskapet — og det var jo også loven og skulle så være tillatt av myndighetene — men nei! Hun skjønte ikke hvordan man kunne gjøre det, — hun skjønte at det var stygt og fælt, og hun så bort på Gamla og syntes det var rart at hun, hennes egen mor, kunne ha gjort det. Var hun da selv skapt annerledes enn andre mennesker? Ja, det måtte hun vel være — men alltid måtte hun tenke på det — det var så leit, og det var visst synd — det var godt at det ikke var noen som visste at det alltid var sånt hun satt og tenkte på.

Men da Mor Kristiansen så henne lese i testamentet, fant hun på et knep for å få henne ut. Hun spurte om hun ville være med i kirken på søndag. Nei, hun hadde ikke noe særlig lyst til det først, men så gikk hun til slutt med på det, og på lørdagen gikk Mor Kristiansen på egen hånd bort til Oline og fikk låne regnfrakken, pelsluen og til og med et par hansker.

Det hadde vært litt gråvær og regnet litt i løpet av uken, men på søndag var det deilig og klart med noen lyse, sommeraktige skyer på himmelen, og alt hadde blitt mer våraktig og friskt.

De gikk i Vor Frelsers Kirke.

Albertine – del 2BokRobot · Side 30 / 113

Der inne var det så rikt og fint, med det høye, høye rommet med søylene og teppene på gulvet og de brede trappene og stillheten, og alle de pyntede folkene med pene salmebøker i hendene og de stramme hanskene på, fine fruer og unge, fine damer og fine barn, og selv kjerringene så så pent kledde ut, som om alt var så godt og vel. Og folk var så blide og snille mot hverandre og lot hverandre se i salmebøker, selv de som ikke kjente hverandre det gran, og presten var så pen og så så fin ut. Hun følte seg vel i dette ordentlige og fine selskapet — hun hørte bare etter i begynnelsen, om det ikke var om Maria Magdalena — men hun syntes det var så hyggelig å la lyden av prestens stemme gå inn i øret — det var så behagelig og rolig og godt og vel med det tonefallet — snart oppover og snart nedover — regelmessig — — dette var vel den freden hun hadde hørt tale om, som man skulle få når man gikk i kirken — hun hadde aldri skjønt det før, men nå skjønte hun det godt, og hun var glad for det — ja, det var virkelig fred som hadde senket seg over henne — hva betydde alt det stygge for henne? — hun hadde jo ikke gjort noe galt enda, og hun ville heller ikke gjøre det, nei, aldri i verden.

Hva betydde det om de sa at hun hadde fått besøk og var innlagt — og glassdøren der oppe — hva trengte hun å tenke på det? — hun pustet dypt inn, og man kunne puste godt her i det høye, stille rommet — nei, det var vel bare tøv og sludder, dette hun alltid gikk og tenkte på — fan, man trengte ikke å skjønne alt — alt var vel — men freden de snakket om, den kjente hun tydelig inne i seg, særlig når orglet begynte å bruske — det var så deilig — det var som om noe hadde løsnet inne i henne — det var freden — hun kunne godt tenke på noe annet enn Oline og alt det der hele tiden, og hun begynte å tenke på noe annet. Hun var glad, for første gang på lenge, og hun så seg rundt og betraktet de fine damene og frøkene og hattene og kappene deres – om de var pene eller ikke – hun var så glad – kanskje hun var et Guds barn også, siden hun kunne forstå denne freden – og da var det ingen fare. – »Herren velsigne deg og bevare deg!

Albertine – del 2BokRobot · Side 31 / 113

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!« Hun reiste seg som de andre og følte at alt var bra med en gang – hun var bare lei seg fordi han hadde sluttet å snakke – for den dype, rolige, vennlige stemmen, som steg og sank så vakkert og høytidelig, steg og sank; det var som om den hadde freden inne i seg selv – men så, kort etter, runget orgeltonene gjennom det høye hvelvet – også de hadde denne mildheten, godheten og freden i seg, og hun gikk hjem igjen glad og forsonet med seg selv og verden. Den blå kåpen var ikke dårlig – hun så ikke mer på den enn på hatten – og den vårkåpen – lysegrårutet, akkurat som den hun ville ha – ja, den lysegrårutete vårkåpen skulle hun skaffe seg nå, så kunne vinterkåpen og hatten gjerne bli værende til høsten; hun hadde ikke bruk for dem nå – jo, en slik ville hun ha, men det var nok tid til å tenke på det nå; det ble så pent vær.

Hun var så glad, og så gikk hun hjem igjen og sydde.

Neste søndag, da hun kom ut av kirken, stod Jossa der ute og ventet på henne og ville ha henne med i Kunstforeningen — der var så mye moro om søndagen, for da var alle de fine der; det var bare på hverdager de gikk på Karl Johan, sa hun.

Det var ganske gøy også, for der var mange fine folk med pene klær, men bildene syntes hun var stygge, klumpete og grove; bare to portretter kunne hun like, for de var fine og pene og lignet dem av kronprinsen og Victoria der hjemme, men de var ikke fullt så pent malt — Da de kom ut fra Kunstforeningen, hørte de musikken spille i Studenterlunden. Gud, hvor lenge siden hun hadde hørt musikken, og hun holdt nesten på å gå i takt, selv om hun visste at det ikke var pent. Hun var glad, hun hadde den pene regnkåpen på, og hun gledet seg når vinden tok litt i den, så det atlasfargede fôret i belagstrippene kom frem. »Jeg skal forresten si deg en ting, jeg,» sa Jossa.

Albertine – del 2BokRobot · Side 32 / 113

Jossa — du skulle ikke hilse inn til herrene som sitter i Grang, det er ikke fint —« De gikk et par ganger opp og ned og møtte Helgesen og Smith, som var kommet ut fra kafeen. »Han den høye, mørke er Helgesen», sa Jossa, »han er kandidat; han den rare med de lysegrå mansjettene på beina er Bruno Smith, han skriver i Blæne. Det er ham jeg elsker — tenk, jeg tror jeg elsker ham ordentlig.» »Var du alene og drakk champagne med dem — det skulle du ikke gjøre — det kunne gå med deg som med Oline.» »Pyt san», sa Jossa og satte spissen av sin store nese enda høyere til værs. »Å nei, det er ingen moro på søndagene her — det er så enkelt, det er jo ingen fine folk. Kom inn en hverdag og hent meg når det er musikk — kongen er visst ikke ute på søndagene.» »Nei, og ikke Carl heller.» Å f H f TIL Karl. Johan.

Det var midt på dagen i Grand — De gule formiddagspjoltene stod oppstilt langs marmorbordene, de to oppvarterne trasket søvnig frem og tilbake over det papbelagte gulvet.

Ved hjørnevinduet satt Helgesen og Smith med sine pjolter. Helgesen hadde stilt persiennene foran sin del av vinduet og stirret med sitt alvorlige blikk utover kafeen og de perspektivisk forsvinnende, hvite, sirkelrunde flekkene av bord med fyrstikkoppstikkere midt på, og hist og her en pjolterdrikker nedsunket ved siden av eller en avis med en skallet panne som dukket opp bak, hvis glans gjorde seg like sterkt gjeldende som glassenes og flaskenes.

Mon hvor han skulle få penger fra til Ingebret i dag?

Smith strakte sine ben med de lysegrå gamasjene langt fra seg og så sorgløst ut på Karl Johan, mens han stadig glattet sitt velstelte hår med den rette skillen midt i pannen, når han ikke akkurat tok seg en slurk av pjolteren. »Er det for avansementets skyld i departementet at du plasserer jalusien så diskret foran formiddagspjolteren, eller er det av hensyn til ditt renommé generelt og spesielt overfor eventuelle forlovelsesutsikter med den pene frøken Møller?« spurte han.

Albertine – del 2BokRobot · Side 33 / 113

Helgesens blikk ble enda mer alvorlig — han tok en slurk av pjolteren —: »Hvorfor vil jeg stille gardinen foran? — å, jeg vet ikke — jeg hører ikke til dem som synes det er så morsomt å irritere folk — særlig når det får positivt skadelige følger for en selv. — Denne Seltersen kan man da heller aldri få skikkelig kald!» Han stilte gardinen bedre opp. Det gikk en stund, hvor de nesten tømte sine pjoltere. Solen strømmet inn og brøt sine gyldne refleksjoner i glassene og laget lange striper av sigarrøken og støvet. Servitørene gikk frem og tilbake. »Du, der går Frøken Møller. Skal vi ikke gå ut nå — det er fan så pent vær! Der går hun.» »Oppover eller nedover?» »Nedover.» »Så kommer hun nok oppover igjen siden til musikken», svarte Helgesen og delte det siste i små slurker.

Etter en stund sa Smith: »Der kommer Jossa igjen med den nye venninnen sin — hun har virkelig mange fordeler den venninnen — holdning og et nydelig hode — hva gir du meg for øynene? — Og så hoven, som hun ser ut! — Jo, hun er virkelig briljant. Jeg lurer på om det er en trekktøs?« Helgesen reiste seg opp og dro gardinen litt til side: »Ja, hun er vakker, men altfor rette skuldre — brystet er bra forresten — underdelen ser ut til å være bra å dømme etter benstrukturen.« Trekk? Å ja, naturligvis — når hun går med Jossa — Jossa er ikke av Vorherres beste barn, og den elegante regnkåpen ser meg temmelig betenkelig ut — jeg synes dessuten at jeg burde kjenne henne; jeg må ha hatt noe å gjøre med henne engang — det er jeg sikker på — det hodet og de skuldrene.« Han stilte jalousien foran igjen og drakk det siste. »* »Du, skulle vi ta en til — sammen?« »En til?

Albertine – del 2BokRobot · Side 34 / 113

Jeg er redd vi ikke kan bestride det — for middagens skyld.« »Den har vi jo allikevel ikke nok til —« »Ja, men det er dog godt å ha et grunnfond å operere med — jeg liker ikke denne absolutte letsindigheten.« »Pyt san! Det er jo en hel time til middag — vi går og hører på musikken, og der finner vi alltid et eller annet slagtoffer som vi kan slå for 5 kroner.« »Det er meget uforsiktig — hvor i all verden kjenner jeg dog den jenta fra? Jeg synes jeg har sett henne — og det endog i Vika — eller også en som lignet henne svært.« »Ødegård!« ropte Smith, »en Selters med avec! I Vika? — å langtfra — hun er da ved Gud for ung til det — og ser hun ikke altfor fin og uskyldig ut?« »Å, nå vet jeg det — det er »Rosalie« jeg tenker på — Rosalie Kristiansen — husker du henne ikke? Den vakreste i Vika i sin tid — og så snill og hyggelig — Rosalie — Herregud — hvor er det blitt av henne?

Rosalie — eller Oline, som de andre, som var misunnelige, kalte henne. Herregud, hun er vist død!« »Rosalie Kristiansen er blitt skikkelig og gift, og bor et sted ute i Brogaden — hun.« Ødegård kom bærende med et klingende nikkelbrett, hvorpå en eau-de-cologne-karaffel med konjakk, en Selters og to glass.

Helgesen stirret igjen ut i kafeen med sine store, vakre alvorsøyne. Hvite marmorbord, pjolterstell og sigarrøyk flimret foran dem. Huff — hvilken forferdelig tid det hadde vært — den rå tiden da de drakk seg fulle om kvelden og gikk til Vika — og iblant gikk de dit uten å være fulle. Han vemmedes ved seg selv når han tenkte på det. — Rosalie — 'huff ja, — hun var kanskje den beste, — men likevel — forferdelig.' — Nei, nå ville han gifte seg og føre et ordentlig liv og bli en god borger og stifte familie, og da ville han slutte med pjolter — det ville nok komme helt av seg selv.

Albertine – del 2BokRobot · Side 35 / 113

Smith betraktet sine elegante, spisse små føtter med de grå parisergamacherne og de hvite knappene på sidene. »Jeg undrer meg på om hun er å ta på alvor.« »Se så —! ja, jeg kunne tenke meg det — ikke før kommer det ulykkelige pikebarnet ut på gaten, før du og de andre skal legge dere etter henne. Kan du ikke la være med det engang? Vi er jo så vidt gamle nå — kan vi ikke prøve en annen sport — for eksempel å stanse henne, — for ellers vil hun ha besøk innen et år.« »Jeg tror ikke jeg har videre anlegg som menneske-redder — og ikke du heller — det skulle da være fordi du holder på å forlove deg — — Au da!« Med ett lød det et tindrende messingskrik utenfor — tamburmajoren hadde løftet sin sølvknappede stokk, og uniformene passerte forbi med de velpussede messinginstrumentene, som glitret i solen, støttet mot de røde, utmattet og anstrengte kinnene — og så hele følget av dagdrivere etter og smågutter foran, som løp i takt.

Klokken var to. »Så — nå må vi gå ut da, Helgesen, ellers blir det for sent til å få tak i noen penger.« »Ja, vi får da få i oss denne fattige pjolterskvetten først lel. Det er dessuten nok tid. — Se, der kommer Jossa og Rosalie. »Men er hun pen, ja — langt ifra — det er slett ingen skjønnhet —, men hun ligner påfallende avdøde Rosalie. Nu skal jeg da spørre Winther forresten, som sitter der borte; det hører jo til hans departement.« Han satte seg hen til en liten, firskåren, svartkledd, kortklippet herre uten skjegg, med skarpe øyne, i politifuldmektig-uniform. »Hun —« så han og så ut — »hun der borte — ja, det skal jeg si Dem: det er en pike som heter Albertine Kristiansen —« »Søster til Rosalie, som bodde i Mellemgaten?» »Søster til Oline, ja, som kalte seg Rosalie.« »Er hun også ...? — Har hun vært oppe hos Dem?» »Ikke engang.» »Kommer hun snart?» spurte Smith smilende. »Sannsynligvis», svarte den andre, likeså smilende.

«Musikken» beveget seg med sitt følge og sitt trav oppover den solbeskinnede Karl Johan, mens den spilte kadettmarsjen.

Albertine – del 2BokRobot · Side 36 / 113

Ja — det var fint på Kal Johan nå. Hvor hun trivdes nå — nei, alle de pene studentene, som stod utenfor Universitetet, — og alle de fine herrene i flosshatt og stokk, som gikk langsomt opp og ned, og damene i vårfrakker allerede og med nodemapper eller pakker, som hang i løkker over lillefingeren — akkurat som de hun og Jossa hadde laget av filler — og som gikk og snakket med herrene opp og ned, og Jossa kjente dem ved navn og visste hvem som alltid gikk sammen, og hvem som skulle bli forlovet, og hvem som hadde vært forlovet. Mon sånne fine damer noen gang tenker på det som jeg tenker på bestandig?

Nei — åja, kanskje — men de er ikke redde for Politiet, for de trenger ikke det, — de tilhører en høyere stand, og de blir aldri tatt, og de har ingen søstre som bor i Mellemgata — å, gid jeg var en fin dame! »Se der går Helgesen bort«, sa' Jossa, »og snakker med den pene frøken Møller — de sier, han skal ha henne — Faren er svært rik, og han trenger nok penger, Helgesen. Syns du hun er pen?« »Jo — men jeg liker ikke den luggen i pannen — den ser ikke anstendig ut — altfor langt ned i øynene, og de høye hælene og den løytnanten, og måten hun svinger seg på — nei, visste man ikke bedre, skulle man nesten tro hun var en sånn en.« Og de gikk videre opp og ned og svingte pakkene sine skjødesløst over fingrene, slik de så at de andre gjorde. »La oss gå bort og møte dem, så jeg får se henne nærmere.« De hadde gått over gaten — hadde nærmet seg og passert dem — men Helgesen, som gikk og snakket med den pene frøken Møller, hadde ikke hilst på dem, og litt etter møtte de Smith med søsteren, den stygge frøken Møller — han begynte å gå og se på gamasjene sine mens de gikk forbi. »Nei, nå mener jeg — så du det, Jossa — Så du det?

Albertine – del 2BokRobot · Side 37 / 113

De hilste ikke bare fordi de gikk sammen med de fine damene. Jeg vet ikke hva du synes.« »De hilser aldri på meg, utenom når de går alene —« »Og det nøyer du deg med — ja, det kommer av at du går alene og drikker champagne med dem, så det er rimelig nok — og røyker sigaretter, dessuten har du nå spjåket deg så fælt ut også med den digre løytnanten og alt, så de nå kan ta deg for hva som helst. Men jeg håper da at du er ferdig med dem nå.« »Nei«, sa Jossa, og de små griseøynene hennes spilte seg opp så godt de kunne, »jeg skjønner ikke hva du mener, jeg — jeg kom aldri til å ha noe moro, jeg da — for det er ingen herrer som hilser på meg på Kal Johan når de går sammen med damer.« Jeg skjønner det ikke nå; det kan være Krohg: Albertine.

5 Sånn moro jeg — å drikke sjampanje og røyke sigaretter — «— Å spise god, nydelig mat — da, så mye som en vil —» «Huf dal» — sa Albertine — «det var da fælt, så han glante da! — Hvorfor ser 'n så rart på meg? — Hvorfor ser de alle sammen så rart på meg?» «Å pyt san — de synes vel du er pen — kanskje de synes det skulle være moro å få deg med på litt moro — å få deg til å drikke sjampanje og røyke sigaretter.» «Ja — det skal ta tid før de får meg til det — det kan du trygt vedde på, Jossa — Gud, det er da fælt også, så de glaner — de lar nok være å se sånn på damene — ser vi ut som noen enkle tøser da? Jossa, la oss gå over til Magnus og speile oss.» «Nei, vent litt, vent litt. Gud! der kommer jo Kongen — der kommer han — Gud, jeg tror jeg får hjerteklapp, — og etterpå kommer den søte Prins Carl — se, åssen damene bøyer seg!»

Frøknene Møller og Helgesen og Smith hilste dypt på Majesteten, som derpå passerte forbi Albertine og Jossa, som var alene på den strekningen av veien; han tok høflig hatten av, og Prinsen likeså. Albertine og Jossa forsøkte i sin gjenhilsen å etterligne Frøknene Møller.

Albertine – del 2BokRobot · Side 38 / 113

Klokken var hen mot tre. De fleste fine damene og herrene hadde gått sin vei — til slutt kom musikken nedover den tomme Karl Johan i en liten, taus klynge uten følge og oppstyr. Ved Stortinget kom to tykke, elegante jenter med høye, spisse hæler midt under skoene, som de satte frem på en utfordrende måte, store fjær i hattene, tykk sminke og en atmosfære av moskus rundt seg. De snakket ivrig sammen og smilte; den ene hadde mistet en av fortennene. De forsvant oppover lille Grensegaten. Albertine og Jossa ble stående en stund og så inn i et butikkvindu lenger nede — så gikk de fort hjemover — Karl Johan var øde og dødt.

De hadde gått på skrå over Torvet, gjennom Storgaden, Ny-gaden og Stenersgaden og var kommet ut i Brogaden igjen. Himlen var overskyet, og det blåste en skarp vind.

Etter å ha levert Oline Regnkåben tilbake løp Albertine hjem gjennom Lakkegaden. Ærtesuppen stod på ovnen og holdt seg varm; Mor Kristiansen satt og sov på Edvards stol ved siden av. Symaskinen ventet på henne ved vinduet. Hun øste selv suppen opp, satte seg ved bordet og spiste. »Nå får vi ha kaffe da, Mor.« Mor Kristiansen våknet, helte vann på kjelen og satte seg ned igjen på stolen og småsov.

Albertine satte i gang med å smøre maskinen i alle hullene og sammenføyningene, tok frem det hun skulle sy på, åpnet esken med syutstyret og ordnet litt inni der. Hun ville ikke begynne å sy med det samme. Nei, hun måtte da ha litt kaffe først, hadde hun tenkt. Det begynte å suse på ovnen — Mor Kristiansen våknet.

Da de hadde drukket kaffen, og Albertine hadde fortalt litt om hva hun hadde sett og hørt på Karl Johan, satte hun seg for å sy på kraften mens Mor Kristiansen vasket opp, og maskinen surret avsted.

Albertine – del 2BokRobot · Side 39 / 113

Jossa kom flere av de følgende dagene ved middagstid og hentet henne for å gå på Karl Johan. Hun gikk alltid med; de spaserte opp og ned noen ganger; de møtte Helgesen og Smith og de samme folkene som vanlig. Alber- tine begynte å kjenne dem; herrene så svært mye på henne — på en merkelig måte. Det måtte vel være fordi hun gikk med Jossa. Når musikken var slutt, gikk hun hjem og sydde om ettermiddagen. Søndagene var hun i kirken. Jossa hadde også fått henne med ut enkelte kvelder — ut i menneskemengden i mørket, under gasslyktene, foran opplyste butikkvinduer. De hadde flere ganger truffet Helgesen og Smith, som da hadde hilst — men uten å få noen gjenhilsen. Hun gikk tidlig hjem og sydde en stund før hun la seg. Det var tussmørke. »Idag tror jeg jeg går før Jossa kommer.« Hun slapp taket i stoffet, som hun holdt på å brette — løftet halvgardinet opp — joda — aldeles deilig vær — skikkelig vår.

Hun slapp det igjen og brettet ferdig den ene falden — tok så stålhæverten oppe på maskinen og løftet nålen opp, klippet over tråden som hang igjen, og la stoffet bort. Nålene og saksen og fingerbøllet puttet hun ned i skuffen på maskinbordet og børstet bort noen trådbiter som lå spredt. »Men tænk om Jossa kommer.« I all hast dro hun ut alle hårnålene av hårknuten i nakken, så den falt nedover ryggen. Så tok hun det lange, tykke, brune håret og vrikket det rundt hånden oppover bakhodet og la det til slutt oppå issen og festet det der med hårnålene. Så bar det bortom Oline. »Får jeg låne regnkåpen?« »Ja, vær så god — du er mye ute nå,« smilte hun i døråpningen da hun lukket den etter henne. Det var lyst og nesten overfylt på fortauet på Karl Johan. Hun gikk opp til Universitetshuset, hvor hun snudde etter å ha sett på klokken og gikk nedover igjen og møtte de samme ansiktene og hattene og kappene.

Albertine – del 2BokRobot · Side 40 / 113

Ved posthuset snudde hun igjen og gikk oppover og møtte stadig de samme menneskene. Det ble litt mørkere. Hun snudde ved Universitetshuset igjen og gikk nedover — og gikk turen til posthushjørnet én gang til og oppover igjen. Det ble mørkere, nesten tussmørke. Det var jo ingen som stirret på henne slik som ellers — de tok henne for en fin dame, men nå måtte hun vel ikke gå lenger slik opp og ned, for det gikk nok ikke an alene og i mørket. Det skulle være siste gang, så hun snudde nå ved klokketårnet og gikk nedover; nå ville hun hjem.

Hvor det var gøy å gå slik alene – med pakken i hånden, forresten, og late som man var en fin dame som skulle skynde seg hjem til middagen, men likevel hadde noen ærender å ordne først.

Hun gikk med en gang fortere, så de nok trodde hun hadde mye å gjøre, men hun måtte se på fotografiene utenfor Håkonsen; hele vinduet var fullt av fotografier av musikere og skuespillere og skuespillerinner, store fotografier, og skuespillerinnene var i fine adelsskjørt — utringede — det stod også mange noter der, med pene bilder og figurer utenpå. Mon hun skulle gå inn og spørre etter noen noter? Mon de ville ta henne for en dame som spilte på pianoforte? Det skulle være moro — men nei, hun turte ikke.

Det ble mørkere, og en gasslykt oppe på bakken ved Bergwitz ble tent og skinte gult — en til ble tent på den andre siden og så på den første igjen; det gikk i sikksakk mot henne; mange vinduer var nå sterkt opplyste med pene ting; nå skulle hun straks gå hjem i Nordbygaten; det ble nok ganske sent, og hun, som hadde gått fra sømmen sin, som skulle være ferdig i morgen — — Nei, hvilket lys hos Tostrup — hvitt og gult elektrisk lys; det gjorde nesten vondt i øynene, og alle de vakre tingene, brosjer og spenner og brosjer og spenner igjen, av sølv og gull, over hverandre og under hverandre på svart fløyel. I det andre vinduet bare ringer og gullkjeder — også kom det skjeer og gafler, som lå i sorte, åpne esker med grønt og rødt adelaskesfor inni. Det var så lyst som om det var dag både inne og ute på gaten et langt stykke, og folk som stoppet og gikk forbi, var en liten stund inne i det; det var akkurat som om det var formiddag.

Albertine – del 2BokRobot · Side 41 / 113

Gasslykten utenfor ble så rar og så ut som en smørklatt; de hadde satt den opp på en lang stang. — Hvite hansker, bare hansker i et vindu — druer og epler; druene var deilige — hun hadde smakt dem én gang i livet, da hun hadde byttet seg til en drue av en klase — Herregud, det var mange år siden — Hansker igjen i gasslyset, med brede striper — stokker — det var nok en herrebutikk. Hun skrådde over gaten med strømmen over til hjørnet ved Bergwitz — vindruer igjen — klokken var seks på uret i Bergwitz' vindu — nei, nå måtte hun skynde seg — hun gikk fort — dette kunne hun jo se på en annen gang — hun måtte se til å komme hjem nå, ellers ville vel Gamla bli redd — for henne også. — Næ—i! for et nydelig korsett hos Mathisen og pent satt opp — midt nende i vinduet — alene, med røde silkelommetørklær puttet inn for å fylle det litt — ja, et korsett skulle hun også ha, enda det var fælt vondt å ha på — det husket hun fra da hun engang hadde hatt på seg Jossa, men Jossa måtte ha korsettet for figurens skyld, hun. — Ja — nå skulle hun gå — ja, det kunne nå være det samme med korsettet, når hun kunne få de lange, fine blå strømpene, som det hang ett par av på hver side av vinduet — de måtte jo gå langt oppover knærne. — Men nå måtte hun hjem, hadde hun tenkt.

Klokken ble vel sju før hun kom hjem på denne måten — hun måtte bare se litt på de kulørte kragene — de røde var penest — eller røde og blåstripete. Noen andre unge piker trengte seg frem ved vinduet, gasslyset falt ut på de fremstrakte ansiktene — det kom flere — det ble for trangt — hun gikk. Jo, sånne blå strømper — tenk de fine damene, som alltid kunne gå med sånne, som hadde mange, mange par av dem, noen blå og noen røde, og som kunne kjøpe alt sånt som de ville, og være like pene under, helt inn til skinnet — da skulle hun ikke være lei seg for noe i verden. Ja, Oline — hun hadde likt det sånn, og enda bedre — hun, men det var en annen sak — mon hun var glad for det? Å, det evindelige tullet med Oline! — blå strømper —.

Albertine – del 2BokRobot · Side 42 / 113

Hun kom inn i en deilig, fin duft — det var nesten som om hun selv ble fin av å lukte på den — det var ved Daniel Steen. — Duften ble sterkere — døren var gått opp — hansker, silkeparaplyer — klokken var ikke så mange enda, forresten; hun ville bare fort skvette forbi Steen og Strøm og se om de hadde noe nytt til våren i vinduet.

Nei —! Jo, det kunne vel hende — en hel vifte av parasoller — med nydelige håndtak — med ringer til å bære over håndleddet — også de var slått opp innenfor — moderne rutete, firkantede — den røde og blå var den peneste — fine kjoler til våren — i ull — en sånn brun med blå striper ville kle henne — ja, det var sikkert — og så kom den lysegrårutete vårfrakken — lysegrårutet over brunt — joda! Ville hun tørre å gå inn og se på det som var innenfor? Å ja — når hun ikke hadde Jossa med seg, så gikk det nok an; de tok henne nok for en fin dame; gjennom vinduet så hun bak og mellom alle de hengende folder og mønstre en fin butikkfyr som stod og målte opp noe. Men hun hadde jo ingenting å kjøpe for — pyt san — hun kunne jo spørre om noe — de tok henne nok for en fin dame; hun hadde iallfall moro av å se om de ikke tok henne for en fin dame.

Ja, så ville hun gå inn, men hun ble stående ved vinduet — »den røde og blå parasollen er den peneste — der er fire store lamper med melkeglasskupler i vinduet — nå har han målt opp — nå klipper han av — Gud, å, han er fin på håret — det er en nydelig herre — nei, jeg tør ikke!« — Hjertet slo tungt og hardt — og så gikk hun opp trappen av granitt, grep raskt tak i det store bronsehåndtaket, den store glassdøren med hele vinduet åpnet seg lett og mykt, hun gikk gjennom en glassdør til og stod så inne i et stort, stort rom som gikk gjennom to etasjer med et galleri rundt, hvor det hang lange, lange, fine hvite og kremfargede gardiner rett ned fra. Det var nesten som i kirken. Der var søyler, hvor det hang fine tepper nedover — rundt veggene helt opp til taket var det bare ruller å se, ruller overalt — og på diskene, overalt, lå ruller av tøy. På stolene ved diskene satt fine damer og fruer og følte på stoffene og prutet på prisen.

Albertine – del 2BokRobot · Side 43 / 113

Langt inne gikk det noen trappetrinn opp, og så gikk det langt innover igjen — der satt noen damer og skrev. Nei, sånt et nydelig tak — hun stoppet ved en søyle — et grått stykke fløyel var viklet rundt den, og ut av krøllene stakk det frem kinesiske vifter. Der gikk en bred trapp opp til galleriet — også der hang tepper og gardiner nedover, og ved inngangen var det tunge, svære portiérer, akkurat som i kirken. »Hva ønsker frøkenen?« Det var en nydelig ung mann med rutete klær og håret delt midt i pannen og en liten saks oppe i lommen på vesten, som var av tykk, himmelblå fløyel — hun hadde aldri sett noen som var så fin. Hun hadde ikke svart — han bukket for henne og spurte igjen: «Hva ønsker frøkenen?» Jo — hun — ville se på en kjole — «Selskapskjole?» — De hadde nettopp fått hjem strålende nye silketøyer fra Lyon, av ypperste kvalitet.

Nei, det var ikke det; hun ville gjerne se på noe stoff til en vårkåpe.

Her var en mønsterbok — hvordan ønsket frøkenen det spesielt? Lys grå rutet — det fantes, som hun så, noe mørkegrå rutet — men ikke lys grått — skulle det være lys grått? — beklagelig — om noen dager fikk de en ny sending — om hun da ville se innom igjen — Farvel! — Han bukket — han så vel pen og høflig ut! — han lukket opp glassdøren, men i det samme hun hilste, blunket han med det ene øyet til henne og smilte på den ene siden av ansiktet — og hun stod ute på trappen. «Huf da!» Hun gikk ned trappene og ble stående på fortauet og så seg tilbake. — Hva mente han — mente han noe — eller hadde hun sett feil? Huf! — Med ett strømmet det inn over henne — og hun var på gråten. Hva tok han henne for?

Albertine – del 3BokRobot · Side 44 / 113

Albertine – del 3

Men hun stanset — Der var Jossa! Hun kom skrås over gaten til henne. — Før Albertine hadde sagt goddag, hadde Jossa allerede fått sagt at det var godt hun traff henne, for hun hadde møtt Helgesen og Smith; de stod borte på det andre hjørnet; de var så svært lei seg, for det de hadde kommet til å ikke hilse på den dagen, var rent en misforståelse, og det skulle aldri skje igjen. Og nå ba de om at de begge to ville bli med dem til Floræn eller til Operæn eller til Royal, hvis de heller ville det, og spise til kveld og drikke champagne, og de syntes at Albertine var så vakker — hun var den vakreste jenta i hele byen — »Å, reis deg opp på veggen!«, svarte Albertine, »hils dem og si at jeg skal drikke dem fulle begge to, og at jeg ikke skal ha det så bra, for jeg vet nok hva de vil; jeg skal ikke ha noe å gjøre med så fine herrer —« »Men er du helt sprø, da, jente — vi kan jo bare gå til Floræn med dem — de vil presentere seg ordentlig for deg.« Albertine gikk fort oppover Kongens gate, og Jossa trippet med — to mørke herreskikkelser med høye flosshatter fulgte forsiktig og langsomt på den andre siden av gaten. »Isch, å, du er Tina — det blir jo ikke noe barn av det! — Hvis du ikke vil, så blir det ingenting, bare for din skyld.« Albertine stoppet. — »Hvem var det?«, spurte hun. »Hvem?« »Den lille svarte fyren som gikk forbi, vel, og glante sånn på meg!

Der går en der nede, nå skrår en over Prindsens gate. Der stopper en.« »Det — Herregud, kjenner du ham ikke? — Det er politifuldmektig Winther.« Politifuldmektig! — var det ikke som om hun ble helt matt med en gang? »Politifuldmektig, sier du« — hun vendte seg — »Gud, der står han og ser etter oss!« — Hun løp nesten oppover Kongens gate, mens Jossa ropte etter henne: »Er du gælen da, Tina?« På hjørnet av Karl Johans gate snudde hun seg — syntes hun ikke at hun så ham langt der nede? — Gud, hva hadde hun gjort, hvorfor var politiet etter henne? — Hadde hun gått for mange ganger opp og ned? — Hun skrådde over torget i hast — hjem — hjem — hjem til Gamla — hun stanset.

Albertine – del 3BokRobot · Side 45 / 113

Hjem? — også — imorgen kommer konstabelen med de røde kneblene og en blå lapp: »Under tvangshenting« — og Mor Olsen får se ”en — Gud, å Gud — kanskje jeg ikke hadde lov til å gå inn til Steen og Strøm — Gud, der er han — som en pil” hun løp avsted nedover bakken til Storgaden — Folk stanset og så etter henne — ”Politiet etter meg”, sa hun halvhøyt og andpusten. — ”Jeg har vist gått for mye med Jossa — hun er vist ikke skikkelig — Er det noen etter meg enda?” — Hun gikk fort og snudde seg ofte — nei, nå kunne hun ikke se ”en” lenger. Mon han visste hvor hun bodde?

— Kom han helt hjem etter henne? — Skulle hun gå inn til Oline? Nei — nei — hjem — hjem — hjem til Gamla. Nedover Brogaden — der gikk hun litt roligere — det var liksom litt tryggere her på de gamle, kjente stedene — i Lakkegaden snudde hun seg for siste gang om. — Nei, han var ikke lenger etter henne nå.

Der lå huset — det lyste så koselig ut av de lave vinduene — men det var fryktelig mørkt i portrommet, og det var som en evighet fra hun tok tak i dørhåndtaket til hun var helt inne. Var det ikke liksom noen som grep tak i henne bakfra og ville dra henne ut igjen?

Lampen sto og brant. Der hang Kronprinsen og Victoria — der satt Gamla ved ovnen på Edvards Plass og strikket — øynene hennes var røde — hun hadde nok grått, som hun pleide. »Lampen oser, Mor.« Hun gikk bort og skrudde ned. »Du var svært lenge borte.« »Ja,» svarte hun.

Mor Kristiansen spurte om flere ting. — »Var du ikke inne hos Oline med regnkåpen?« »Nei, jeg glemte det.« »Så får du gå inn med den nå da vel.« »Jeg tenker det kan være til i morgen —.« Det øsregnet neste dag — hun satt hele dagen ved vinduet ved symaskinen — men sydde ikke et eneste sting og så ut under halvgardinet uavbrutt. — Det kom en kongstabel — hjertet sto stille — pyt san — nei, det var jo han, som pleide å gå der — han hadde buksesmekk, han. Hun lo. Gud, så dom og høytidelig han så ut. Bare Jossa ville komme, hun hadde så mye å spørre henne om; men hun kom ikke — det var vel derfor det øsregnet. — Neste dag kom det heller ingen kongstabel med røde knebeler og innkalling, og hun følte seg litt tryggere igjen.

Krohg: Albertine. 6. IV.

Hjemme.

Albertine – del 3BokRobot · Side 46 / 113

Det hadde blitt vårligere i været nå, og lysere og hyggeligere inne i rommet hos Kristiansens. Solen hadde skint inn hver dag og lagt blå skygger på halvgardinet og strømmet inn over Albertine og symaskinen, og varmet opp og lyste opp hele det blåmalte rommet. Hun satt der og sydde — solen gled varmt og gyllent ned over henne og glinset i toppene av de små dunene i nakken. »Vil du høre hva de synger i Studentlunden i dag da, Albertine?» — spurte Edvard og hostet der borte. »Nei, det kan da være meg likegyldig!» Hun hadde ikke vært der inne siden den kvelden, og hun ga pokker i det hele — ja, det var vel sånn det var. — Og i kirken — å nei — hun hadde vært der søndagen etter, for hun hadde tenkt at det skulle hjelpe litt på at hun var så lei seg for seg selv, men det var slutt med det også; det eneste hun husket, var at de hadde sunget så stygt, de gamle kjerringene, og at det hadde vært en annen prest, som slett ikke var så flink.

Ja, det var visst sant at hun var lei seg selv. Nå var det først at hun var lei seg selv — før? Pyt med det. Det var ingenting. Nei, nå visste hun også hva det betydde når folk snakket om å være ulykkelige. Hun hadde ofte før misunnet dem hun leste om at de var ulykkelige, for hun syntes det hørtes så fint ut, men ikke lenger. Og når det ikke nyttet lenger å gå i kirken heller, når hun ikke kunne få tilbake den freden man får når man er Guds barn — så hadde hun jo ingenting igjen da. Inne var hun lei av å sitte, og ut ville hun ikke gå — Olines regnkåpe skulle ikke komme på kroppen hennes mer, og Jossa tålte hun ikke å se for sine øyne — hvor skulle hun gjøre av seg? — Ingenting — ingenting som var moro lenger i verden — og sy og arbeide kunne hun heller ikke mer — bare hun holdt på en liten stund, så var hun trøtt både i føttene og hendene, og maskinen var blitt så vanskelig også, så — med ett sa den stopp og ville ikke gå, og det hendte ikke bare én gang, men uavbrutt.

Albertine – del 3BokRobot · Side 47 / 113

Hun hadde heller aldri sett en slik symaskin heller, og skulle det nå gå galt med den også — så tjente de jo ikke et øre mer — og så var det helt slutt — å ja — det var kanskje like godt det også, forresten. Hun hadde lent seg tilbake — solen strømmet inn over henne — hun var blitt magrere og hadde fått noen skarpere linjer over munnen — hun lignet mer på Mor Kristiansen. Brystet var ikke så høyt, og skuldrene virket enda rettere og mer firkantede, og hendene altfor store.

Å nei takk, altså — det kunne jammen være likegyldig hva de spilte for noe i Studenterlunden — hun kunne ikke skjønne at hun hadde vært så ivrig etter å gå dit før.

Pent vær? Ja visst var det pent vær nok — men hun ville mye heller ha regnvær, styrtregn og blåst — det passet mye bedre, når man var så lei seg som hun var. — Denne evindelige solen var hun også skikkelig lei — men hun måtte jo sitte her ved vinduet også, når hun skulle sy.

Albertine – del 3BokRobot · Side 48 / 113

— Ja, det ble jo ikke noe særlig ut av det heller nå. »Jeg mener, det blir skikkelig sommer med en gang, jeg«, sa Mor Kristiansen, »det blir nok snart for varmt til å stå og koke maten her inne nå —. Å ja — det er jo langt på året også. Snart har vi pinse og den søttende.« Albertine svarte ikke, og Edvard hostet. Hun så nok at Gamla hadde begynt å bli pratsom i det siste — men det var bare fordi hun selv var blitt så stille og satt der hele dagen uten å si et eneste ord — og Gamla var vel redd det var noe på ferde, og tenkte vel at det ble leit der inne nå, og tenkte at hun måtte gjøre sitt for at det ikke skulle bli for bedrøvelig, og trodde hun kunne få henne litt i gang — men hun kunne da ikke sitte å snakke bare for å snakke vel — hun måtte vel ha lov til å tie stille, når hun ville. »Nei, jammen mener jeg ikke at det er en flue der da«, sa Mor Kristiansen og smilte med de rynkede trekkene, så den ene tannen kom til syne. — »Nei — nå mener jeg det blir sommer med en gang, altså.« »Er det noe rart i det da — det har det vært lenge nå.« En stund hørtes bare maskinens knirking og Edvards hoste av og til, og susingen fra ovnen. »Når det nå blir så fint vær, så kan du jo være litt mer ute du også da, Edvard — det har du sikkert godt av — så blir du kanskje snart frisk igjen.« »Ja«, sa Edvard og hostet litt, og så opp fra »Dagen«, »så kan jeg være litt mer ute, og så blir jeg nok snart frisk igjen.« Kunne det nytte å stå og forestille seg selv og gutten at han snart skulle bli bra igjen — han?

Han hostet igjen — han hadde begynt å hoste smått sånn i ett sett i det siste nå — de blå linjene i tinningen kunne til og med ses tydeligere, og det banket uavlatelig i årene på halsen; det var som om han var blitt mye mindre enn før, og sånn at man kunne se rett gjennom ham. Skuldrene bøyet seg fremover, og det var som om han hadde fått tæring i klærne. «Dagen» kastet et sterkt, varmt gjenskinn opp i det smale, lille ansiktet, og håret var delt på siden og lå glatt og mørkt nesten helt inn til selve hodeskallen. Ja, det stod dårlig til med Edvard Letvindten nå — hun kunne tydelig se hvordan han ville komme til å se ut når han var død.

Albertine – del 3BokRobot · Side 49 / 113

Det var egentlig bra for ham — gid det var hun som skulle dø og komme bort fra alt sammen, så kom hun i hvert fall bort fra denne plassen ved vinduet og all denne elendigheten — og så skulle politiet slippe å bry seg med henne heller, og så ble hun kvitt alle disse dumme tankene som fulgte etter henne støtt og stadig! — Jo, det var nok sånn nå at han skulle dø — åja — hun var til og med glad for det — hun skulle ikke sørge noe over det heller — men hun skulle gjerne gå i hans sted. Det var blitt stille igjen der inne, og bare hostingen og maskinen hørtes; det var ingen som hadde sagt et ord på en halv time. Mor Kristiansen så seg om flere ganger, men det var ingen som sa noe. — Selv Edvard lot være å si noe på lenge. Tid til å hoste — bare maskinen hørtes. »Nei, jammen mener jeg ikke det; det er en flue til her inne — ja, nå blir det snart sommeren,« sa Mor Kristiansen.

Solen hadde kommet mer midt for vinduene og beveget seg langsomt vestover — de blå skyggene på halvgardinet begynte å falle mot den andre kanten, og Mor Kristiansen og Edvard kom mer og mer i skygge og halvmørke igjen. Maskinen hørtes ikke lenger — Albertine hadde sluttet å snakke og stirret rett frem for seg. Dø? — ja, om hun bare kunne det — så slapp hun å sitte ved dette vinduet evig og alltid og se på kronprinsen og Victoria og ingenting annet — den kniplingskrusen til Victoria var pen, forresten — hadde det vært for en tid siden, så ville hun ha ønsket seg en slik i stedet for den blå silkebøylen hun hadde tenkt på så lenge —. Dø — det måtte være rart — og rart å vite det på forhånd — visste han det, Edvard? — Nei da! — Hvordan kunne han da sitte så rolig der og lese, som om ingenting var — for det måtte da være rart.

Albertine – del 3BokRobot · Side 50 / 113

Han behøvde jo bare å se seg i speilet, forresten, så måtte han vel skjønne det. — Han var pen, Edvard, egentlig — han lignet henne mer nå enn før. Hun lurte på om hun ville se slik ut om hun skulle dø nå? Edvard løftet hodet; deres øyne møttes. — Jo, hun trodde nok at han visste det. Han lignet henne svært nå, Edvard; de lignet hverandre mer nå enn før — før hadde hun lignet mer på Oline, men nå ikke så mye, for hun hadde blitt magrere — å ja — nå kunne det være det samme med det også, forresten, som med alt annet. Hun måtte se bort på Edvard igjen; han så vel ikke opp nå, ja slik ville hun nok komme til å se ut — bare det at håret hennes var delt i midten. Det var mange jenter også som hadde det delt på siden, men det likte hun ikke; hun ville iallfall ikke ha det slik. Kanskje det var derfor hun ble mager — at hun var på vei til å dø hun også — kanskje hun hadde tuberkulosen hun også?

Hun kjente liksom et stikk i brystet; ja, det var jo mye mulig det; kanskje han hadde smittet henne, eller kanskje det lå i familien — så kunne de alle sammen, både politifuldmægtigen og Olsa og kongstabelen med de røde knebelene, bli stygt snytt for å få gjøre henne noe vondt, og Oline også med sitt dumme spådomssmil.

Oline — huff! nå begynner jeg med de fille-tankene igjen — ja, gudskjelov slipper jeg dem da — når jeg er død.

Albertine – del 3BokRobot · Side 51 / 113

Ja, er det ikke akkurat som et stikk! Så begynner Mor å gråte — å ja, det gjør hun nå også, men da blir det vel skikkelig gæli da, og så pynter de meg og legger meg i hvitt tøy med myrtekrans på håret, og håret er utslått. Jeg tror jeg blir pen, forresten — hvitt kler meg godt — jeg skal si til henne hvordan hun skal pynte meg — og så kommer de opp i likstuen på sykehuset, der jeg ligger, og ser på meg, og Olsa følger med og tenker på alt det stygge hun har sagt, når hun får se meg ligge der, og Valeria får høre det av Jossa på gaten, og Jossa forteller at jeg har vært så nydelig på likstrå. »Du kan tro hun var nydelig på likstrå«, sier hun, »å ja, å ja« — og så skjeller hun ut Valeria for det hun hadde gått og sagt om meg, at jeg var innlagt. Hun sukket dypt, Mor Kristiansen så seg om: »Nå er det snart 17. mai — det er bare åtte dager til.« »Jaså.« »Da får vi vel ut og se på stasen?« »Nei, det er bare vondt med all den trengselen.«

>Trængselen? Nei, det er nettopp Morro det. «Jomen skal vi ut», sa Edvard, «her står det om Fanetogene. Skal jeg lese det?»

»Nei, vi vil ikke høстье«, sa Albertine.

Maskinen kom igjen, den gikk med avbrudd og knakk og måtte repareres uavbrutt.

En flue summet i solskinnet mot vinduet, Mor Kristiansen så etter den. Edvard fikk et kraftig hosteanfall og harket opp. Skyggene på halvgardinet falt enda mer skrått mot den andre siden, og solskinnet trengte dypere inn i rommet. Inne hos Olsens, bak det blå panelet, tikket klokken langsomt mot slag — ett, to, lød det hes. »Nå får du nok gå, Edvard, for besøkets skyld —.« »Ja, nå skal jeg gå — jeg skal bare lese ferdig om fyrsten av Bulgaria, som har vært så ondskapsfull mot oss.« Han gikk. Mor Kristiansen tok skurekluten, bøyde seg ned, slo skjørtet mellom bena og tørket opp. »Det er ikke noe blod idag», sa hun. »Nå vil jeg gå ut og si til Olsa at jeg må begynne å koke middag i bryggerhuset fra imorgen, for nå blir det for varmt — det gir jo ingen mening — jeg får vel grisebank, men det får nå være det samme.» Mor Kristiansens gråtende stemme og Mor Olsens skarpe stemme steg snart vekselvis over hverandre bak den blå veggen.

Albertine – del 3BokRobot · Side 52 / 113

Albertine begynte å sy litt, men stanset, for maskinen ville rett og slett ikke gå. Hun tok oljekannen, men ble sittende med den i hånden, så ut under halvgardinet, slapp det ned igjen — og så rett frem — det begynte å flimre for øynene. * EF Vår.

Neste dag var det skikkelig vår.

Albertine hadde sittet lenge og grått — og nå satt hun og gråt igjen. Mor Kristiansানে hadde spurt mange ganger, men hun fikk ikke vite noe.

Hun visste jo ikke selv hva hun gråt for, men hun gråt — og øynene var røde og hovne, og ansiktet blekt og blankt av tårer som rant nedover den hvite kinnet. Endelig var den komet — hun hadde følt gråten stige opp i seg i flere dager, men hun ville ikke, for da ville Gamla bare grave og spørre på kryss og tvers — og det hadde hun da også gjort — men uten å få vite noe — som var rimelig nok, for hun visste jo ikke selv hva det var hun gråt for — og dessuten hadde Gamla begynt å gråte med, slik som hun alltid gjorde forresten. Hun hadde grått hele dagen og slett ikke spist noe, sittet i stolen sin ved vinduet hele dagen og grått, og av og til hadde hun holdt opp litt innimellom og tørket øynene sine, og så hadde hun begynt på nytt igjen.

Innimellom hadde hun tatt bort halvgardinen for å se langt, langt bort, og da stod den grå plankeveggen der med fabrikspipen — men så begynte det å flimre og sløre for øynene hennes, så hun så alt gjennom en tåke, og så kom tårene igjen. Hun lente seg tilbake i stolen og gråt, og i hånden holdt hun det våte lommetørkleet sammenkrøllet til en klump. »Nei — sånt deilig vær da!« sa Edvard og hostet. Mor Kristiansen så ut mot vinduet. »Ja, sånt deilig vær.« »Nå slår vel guttene kal og spiller ball nede på tomtene, tenker jeg — tror du ikke det, Mor — eller tror du at de står og slår i gata?« »Jeg vet ikke, jeg, gutten min; det er vel mulig at de er nede på tomtene. »Ja, der er de; når jeg går hjem, tror jeg at jeg vil gå dit — kanskje jeg kan være med litt også.« »Nei, du kan nok ikke være med på slikt enda — du får nok vente litt til det blir litt bedre med deg.« »Jamen jeg kunne nå godt stå inne på rotter og gi opp da, skjønner du.

Albertine – del 3BokRobot · Side 53 / 113

Jeg fikk nok lov til det av Kal.« »Nei, Edvard, da — Doktoren har jo sagt det, atte du ikke skal stå så stille ute.« »Ja, jeg går bare nedom, jeg — jeg går bare forbi, for det er jeg nå temmelig sikker på, atte de står og slår nere på tomten —« »Ja — ja, så får du gå da, gutten min, men du må ikke bli stående — du må bare gå forbi —« »Nei, jeg skal bare gå forbi.« Han tok fort hatten på og litt vanskeligere ytterfrakken — gikk bort til døren og sa adjø og brukte lang tid på å komme ut av døren, og de hørte at han satte begge føttene på hvert trinn av trappen utenfor. Hostingen hans forsvant nedover Nordbygaden.

Mor Kristiansen så bort på Albertine.

Hun satt og så rett fremfor seg med røde øyne og blek — »Du, Tina mi —« »Ja?« »Vil du ikke sy ferdig vårkåpen din til 17. mai — hvordan var det, du ville ha den? Var det ikke lysegrå, sa du?« »Nei, jeg vil ikke sy noen vårkåpe —« »Vil du ikke gå ut med oss heller da — med meg og han Edvard?« »Nei — jeg bryr meg ikke det minste om alt det livet der.« »Jo — du får da være med, lel.« Det hadde gått en halv times tid. Mor Kristiansen gikk over gulvet og stilte seg foran Albertine. »Det er dette, skal jeg si deg, Tina mi, atte jeg gjerne ville ha ut Edvard, om det gikk an, for jeg har nå mine egne tanker om denne sykdommen, og jeg har aldri trodd på at det var astma, og disse lærerne har nå ikke mer peiling på det enn katten — men jeg tror nå at bare gutten kommer ut og får litt moro, og når så varmen kommer, så blir gutten bra igjen, han — tror ikke du også det?« »Ja — jeg vet ikke jeg — han ser nå dårlig ut nå, han Edvard —« »Jamen jeg tror nå det, at når varmen kommer, så blir gutten bra igjen — men så var det en ting, — 97 — som han ba meg om å be deg om, en gang du var ute, om at du ville sy et lite flagg til ham, for han har nok noen penger også — han har nok tjent 40 øre i vinter på sykehuset med forskjellig, men de hadde tenkt at han kunne beholde dem til å ha i lommen og bruke opp den dagen, hvis du ville kjøpe stoff for pengene dine og så sy et til ham — dessuten er de trykte flaggene ikke på langt nær så pene som de som er sydd — men så måtte det være.

Albertine – del 3BokRobot · Side 54 / 113

Unionsmerket i det, sa'n — for han ville ikke ha noe rent flagg, sa'n. Gjør det da, Tina! «Hva var det som gikk av Gamla med en gang, som ville flytte på Syttendemaikommers med Gutten? Han kunne jo dø på veien.» «Har hun blitt gal nå? Hun gråt heller ikke mer.» — »Ja, jeg kan gjerne lage et lite flagg til 'en Edvard — det kan vel ikke bli så dyrt — vi får kjøpe litt enkel dug. Jeg vet ikke hva'n koster for alna — det går vel ikke mer enn en alen i et så lite flagg vel? Men det kommer vel alltid til å koste rundt 50–60 øre forresten, det flagget.» «Tror du det blir så mye?» »Ja, så mye blir det minst — men jeg …» Krohg: Albertine. 7 skal da gjøre det lel, jeg skal gå inn til Gunerius Petersen, der får jeg alltid slått av litt — jo, det blir da en 50–60 øre.

Men han skal da få et som er pent allikevel.» »Ja, for det er sånn det er med de som er trykt — når det regner, renner fargene ut i en suppe, men om det er et ordentlig sydd, pent flagg, så kan han ha det til neste år også, så jeg tenker det lønner seg lel. Tror du ikke det?» »Jo, hvis han får bruk for det til neste år, så.» »Å — jeg tenker da det — når bare varmen kommer i været, så.» VIL 17de Mai.

Det var tidlig om morgenen; Mor Kristiansen stod i natkappe, lyserød nattkjole, underkjole og med bare ben ved vinduet; hun hadde tørket bort en del av duggdråpene på ruten over halvgardinet og så opp mot himmelen.

Albertine – del 3BokRobot · Side 55 / 113

Et eneste flatt, jevnt, grått skylag lå høyt oppe over den, men ett sted var en litt lysere flekk, og derfra gikk det et par hvitblå sprekker ut. Hun tørket mer på vinduet og så på de andre sidene, så langt hun kunne. — Jo da — det klarner nok opp utover dagen. — Med en gang labbet hun fort over gulvet bort til hjørnet ved ovnen, tok noen fliser som lå oppå øverste etasje av ovnen, en papirtut med fyrstikker på komfyren, brakte flisene over og tente på dem, huket seg ned og la den knitrende flisbunken, som hun bredte ut som en vifte, forsiktig inn og enda mer forsiktig vedkubber oppå — én etter én. Det knitret og spraket. Hun tok den sotete kaffekjelen på ovnen, stakk beina i et par nedtråkkede tøfler, var fort ute og kastet gruten i søppelhaugen der ute, hadde vann på med det samme ved posten midt i gården — uf, det var kaldt! — og skyndte seg inn igjen. Albertine sov like godt hun, og Mor Kristiansen satte på kjelen.

Jo, det brant da endelig, og hun la på et par vedkubber til. Hun gikk bort til bordet, tok flagget som var ferdigsydd, holdt det ut fra seg og så på det — jo, flagget var pent det, det var sikkert — med unionsmerket og alt, hun la det forsiktig ned igjen. Nå var det bare å sy det på stangen — det kunne hun gjerne gjøre også, siden Tina hadde gjort det andre. Bare hun kunne få Tina med ut — ellers fikk jo ikke Tina noe moro og fikk ikke se Edvard ute igjen på 17. mai. Hun kunne ikke skjønne hva Albertine var så lei seg for. — Hun skulle vel aldri? — Nei, da hadde hun vært annerledes. Hadde hun vært slik som Oline, så hadde hun nok visst hva det var, men det kunne umulig være noe galt med Tina — selv om hun oppførte seg nå som Oline da hun var med Barn.

Albertine – del 3BokRobot · Side 56 / 113

Albertine lå og sov dypt; det mørke håret lå utover putevåret til alle kanter, og den bleke kinnet var halvt begravd nedi det. Ja, det var vel på tide å vekke henne nå. Mor Kristiansen gikk over gulvet bort til sengen og strakte ut hånden mot den bare, runde, hvite skulderen med enkelte mørkebrune hårstrå over som fine kniplinger, men hun stanset og ble stående en stund bøyd over henne. Hun hadde nok vært våken og grått i natt igjen, så det ut til. Hun bøyde seg dypere og så nøye på henne — på øyelokkene og rundt dem, på kinnene og rynkene rundt munnviken, og løftet forsiktig på den grove særken og så på det ene brystet, som lå der og løftet seg rolig og rundt i åndedragene.

Nei, det var ingenting å se, det var nok ingen fare — hvem kunne nå falle for slikt med Tina også? Men — kanskje hun nettopp hadde sovnet — så fikk hun vel la henne sove litt til. Hun gikk forsiktig over gulvet bort til vinduet, tørket av ruten, som hadde duggnet til på nytt, og så opp til alle kanter. Jo da — det ville klarne opp utover dagen — det var sikkert og visst — men hvordan gikk det med kaffekjelen hennes nå, mon tro? Hun begynte å stelle til ved ovnen.

Albertine våknet til slutt, tok på seg et skjørt og en bluse, og nå satt de med hver sin kopp kaffe ved bordet, med 3–4 biter brunt, kokt sukker ved siden av. Kaffekjelen stod med en vedkubbe under seg bak, slik at den helte fremover, og den blå dampen steg opp av tuten. »Du får da være med i dag, Albertine — det er ikke hver dag det er 17. mai — det er bare én gang i året det», sa Mor Kristiansen og stakk den brune sukkerbiten i sin tannløse munn og sugde og slurpet i seg en stor munnfull kaffe av skålen, som hun balanserte på fire fingre; bagefter smakte hun på sukkerbiten og tok en ny. »Nei — jeg vil ikke.» »Det blir nok gøy når du kommer ut; du skal få se — og det er jo rart å se all den pynten.» Albertine så på Mor Kristiansen.

Albertine – del 3BokRobot · Side 57 / 113

Hva var det som kunne gå av Gamla, Gamla, som ikke hadde vært ute av døren lenger enn til kjøpmann Jakobsen på mange år, og av og til lenger bort til Oline — og hun hadde snakket mer de dagene enn på mange måneder tilsammen — og gråte hadde hun rett og slett sluttet med... »Nei — jeg har jo heller ingenting å ha på meg — hadde jeg skulle ut, så måtte jeg jo ha sydd vårkåpen min — men nå — nei, jeg kan heller bli hjemme og sy jeg.» »Ser du, se bare — så pent vær det blir — kan du ikke gå barbent da — det blir så varmt i dag så.» Om våren må 'en iallfall ha' en kofte på seg, eller 'en må bære den på armen — det er svært enkelt å gå bar, selv om det er midt på sommeren; — du ser aldri noen fine som gjør det.

Men det er vel best jeg syr flagget på stangen før Edvard kommer, for ellers blir 'en vel så rent utålmodig da, har jeg tenkt.« »Ja, ja — det er vel kanskje best det, ja — men skal du ikke ha' litt mer kaffe da?« »Nei!« »Så får jeg vel til å pynte meg, jeg da — som skal ut på 17. mai-feiring på mine gamle dær —« Mor Kristiansen stod ferdigpyntet. På hodet hadde hun et grått tørkle, de tynne, grå, korte hårene var kammet glatt til siden fra den brede skillen med vann. Hun hadde på seg sitt gamle skjørt og det nye kjolelivet som Albertine hadde sydd, og over det det gamle franske sjalet med røde blomster på hvit bunn og grønne frynser. Hun hadde tatt det frem fra innerst i nederste skuff i kommoden, hvor det hadde ligget pent sammenbrettet i papir, helt siden hun fulgte Oline opp på stasjonen til fuldmektigen.

Albertine – del 3BokRobot · Side 58 / 113

Edvard var kommet og stod utålmodig etter å komme av gårde med flagget i hånden. »Det er da skikkelig union,» sa han, »vi sjømenn vil ikke vite av noe fanteri.« Albertine stod i underkjole med bare armer og utslått, uredt hår og ordnet på Mor Kristiansens pynt hist og her. »Ja — ja, du får passe godt på huset — du da, Tina, og sette på maten —« »Ja — det skal jeg — Adjø da!« Hun stod ved vinduet og kikket gjennom halvgardinet da de gikk forbi i solskinnet; Mor Kristiansen smilte og nikket inn til henne, og Edvard nikket og svingte med flagget — Nei! — — Hun banket på vindusruten. Jeg kan gjerne gå bar også — for den saks skyld — det kan være akkurat det samme — men kom inn og vent så lenge da. Hatt har jeg jo — så blir det ikke rent fabrikkjente heller.

En halv time etter gikk de innover sammen. I Brogaden var det fullt av folk som strømmet inn mot byen. »Skal vi gå innom Oline?« spurte Mor Kristiansen. »Ja, vær så god — men da blir ikke jeg med.« Solen skinte. De gule sporvognene raste utover og innover Brogaden med små brogede flagg festet foran og bak på taket. De som gikk innover, var fulle av pyntede folk. Folkene på gaten var også pyntede — mennene i sorte klær og konene i brungule franske sjal, de små jentene i hvite strømper og mamalukker, og guttene med flagg. Noen småjenter hadde også flagg — og med dem alle bar det innover mot Storgaden. Fra Smalgangen og opp fra Elvegaden og Rødfyldgaden og fra portene kom de ut i Brogaden foran dem, og levende småflagg hoppet hit og dit overalt — akkurat som barn i forskjellige aldre, store og små, akkurat som flagg som nå var barn, men som også engang skulle bli store og voksne.

De gikk over broen. På Lilletorvet satt kakekonene på rad med flagg på sine kakebord, og hadde også flagg til salgs, og var omgitt av smågutter med små flagg, og tjente gode penger mens foreldrene ventet. Foran, ved enden av gaten, lå Tugthuset, og der bortenfor var det tett med folk og flagg. — Plutselig var det en mengde flagg etter hverandre. »Det er en skole,« sa Edvard. Ja, det var en stor skole, en lang, lang rekke av flagg, og helt forrest et fanebånd.

Albertine – del 3BokRobot · Side 59 / 113

Mor Kristiansen, Tina og Edvard dreide rundt hjørnet av Storgaden og gikk bortover mot Ankertorvet. Det lilla flagget med gullfigur og gullbokstaver vaiet hit og dit foran dem bortover gaten, og ute på gaten marsjerte de alvorlige guttene og flagget — og da de så seg tilbake, rakk det helt bort til Løveapoteket. Så kom et nytt flagg svingende inn på gaten til tonene av musikk, og da den første skolen hørte det, begynte de å spille «Sønner av Norge», og Edvard begynte å marsjere i takt.

De hadde kommet til Gasværket, og det bar inn i den lille stumpen av Hausmansgaden; Kirken lå foran dem; Klokken var allerede 10 minutter på 9. »Hurra—a—a—h!« De svingte inn på Ankertorvet og Christiansens fulgte med i takt.

Hurra—a—a—h! lød det over hele plassen. Den var allerede full. Fontenen midt på var omringet av bare flagg. Rødt, blått og hvitt — rødt, blått og hvitt overalt — og rødt, blått og hvitt kom det i en lang, tettpakket, broget, spillende rekke over Ankerbroen — »Hurra—a—h!« Den plassen guttene ikke stod på, var opptatt av voksne og av foreldre som holdt seg der guttene deres var.

En ny skole kom svingende inn fra Torvegaden med «Ja, vi elsker dette landet». «Mor, la oss komme bort dit hvor skole-skibet står da.» «Ja, vil du dit da?» «Jeg vil bare bort for å se på dem; det er jo alltid gøy når jeg har vært elev selv — og jeg vil også se hvem det er som bærer fanen; jeg lurer på om det ikke er han Fredrik Grepa — for han var den sterkeste. Nei, se på den pene fanen som kommer der; det må være en fin skole det — de snakker om ham Albert — men det er ingenting det — han? Å, langt i fra; han er jo rent råtten, han, i forhold til ham Fredrik — ser du dem ingensteds da, Mor?» Nøit deg, før de går.» »Nei», sa Mor Kristiansen og reiste seg på tærne, men der var bare flosshatter og parasoller og flagg, som stengte utsikten straks. »Kjære, kan du ikke finne dem da? De har jo et stort norsk flagg; det er det de har, det kan vel ikke være vanskelig å se det vel?»

Albertine – del 3BokRobot · Side 60 / 113

Og han forsøkte å finne et kikkhull under armene på dem foran. »Hurra—a—a—a—a—a—a—a—h!» »La oss gå lenger frem da, Mor, for skoleskipet skal stå først — de går alltid først, akkurat som sjømennene i det store toget, for sjømannstanden er vår første stand, vet du vel.» Mor Kristiansen dyttet forsiktig en mann til side som stod foran henne, og dro Edvard etter seg. Albertine kom såvidt med også. »Omforlæns.» »Nei, dere må ikke klemme dere frem slik — det går slettes ikke an», sa Albertine og holdt Edvard igjen i skulderen — »det går slettes ikke an —.« Men Mor Kristiansen fortsatte. »Omforlæns, Di.» »Her er det, her er det», sa Edvard, da han så noen blå ulltrøier og hvite bukser og skotterluer med guldbogstaver på, »men vi må litt lenger frem ennå. — Ja, det er han Fredrik, som bærer fanen — var det ikke det jeg sa? Ja, han er grepa sterk han, det er sikkert.»

Edvard klemte seg litt inn i en kø. »Å, er det du som vil hit, da, Landkrabben?« sa en liten, spenstig gutt med oppnese og en skot-telue, hvorpå det sto »Skoleskipet Kristiania« med guldbokstaver, svært på snei. »Landkrabbene har vi ingen bruk for her«, og han dyttet til Edvard, som rettet seg opp i sine altfor store klær. — »Landkrabbe? Kaller du meg? Jeg er ingen landkrabbe for deg.« Men han fikk et dytt til.

Mor Kristiansen dro i ham. Albertine ba ham komme. . »Puffer du også? Det er best; pass deg, ellers skal jeg gi' deg en på Tosken, så du skal svælje Blod og Tænder som Vasvilling i 14 Dær etter«, svarte Edvard og satte opp en liten gjennomsiktig neve med et blått anker på. »Nei, jamen mener jeg ikke; det er han Edvard Letvindten da!« ropte det et sted inne i rekken. »Neimen om jeg hadde kjent deg igjen — jeg trodde du var dau alt, jeg —« »Er du bra igjen nå da?« »Har du hatt tuberkulosen?« »Dom sa, du ikke unde bli bra igjen.« »Kom og vær med her da vel, Letvindten!« Mor Kristiansen måtte slippe taket; han stod smilende med sitt flagg midt inne i rekken.

Hvor de andre var brune ved siden av ham!

Albertine – del 3BokRobot · Side 61 / 113

Hurra—a—a—a—a—a—ah! »Nå går de — nå går de — bare han tåler det —.« Musikken, som stod foran skoleskipets fane, spilte opp »Ja vi elsker« og marsjerte inn i Torvegaten. »Langsomt i takten, langsomt i takten!« »Hurra—a—ah!« »Bare han tåler det.« »Å Herregud, å vakkert! —« »Å nei, se alle barna da! —« »Å nei, å nei, så vakkert!« — Koner og damer gikk på fortauet; noen var kilt opp på trappene, og noen stod inne og stakk hodene ut av vinduene. »Hurra—a—a—a—a—a—ha—ah!« Hurraropene arbeidet seg raskt fremover gjennom Torvegaten og rant tilbake til Ankertorvet, hvor de fleste fortsatt stod. . »Ser du 'en nå, ser du 'en nå, Tina?« »Ja da — jeg ser 'en —« »Åhenne — åhenne? — ja der ja — Gud, å blek han er mot de andre og liten — Herre-gud, nå smiler 'en, nå roper 'en Hurra — jo da, han må bli bra igjen — uf, det er da fælt sånn Trængsel da!

Albertine – del 3BokRobot · Side 62 / 113

Å tror du det er dit det bærer hen, Tina? »Ja — jeg vet ikke jeg, Mor?« Det ble trangere og trangere med folk som fulgte med, og som ble stående og se, og som de måtte klemme seg igjennom, og Mor Kristiansen hadde vanskelig for å følge med. I Theatergaten ble han borte for henne. »Å er han der nå? Å er han der nå, Tina? — Flytt deg fremover, så skal jeg se bakom — kanskje han har gått ut — kanskje han ikke orket mer.« »Å nei da, Mor da! — Vi får da se etter ham der, hvor han var før; de er litt foran oss nå — han går nok der.« »Hurra—a—a—a—a—a—a—ah!« »Nei, å søte de barna er da! — Å Herre-gud, å Herregud,« lød det ved siden av, og »Nei, å deilig vær da — det var da riktig godt at det ble så pent vær — ikke sant?« »Jo.« »For det hadde vært svært kjedelig om det hadde regnet i dag.« »Ja — Regn er så kjedelig, så.« »—a—a—a—ah!« »Nei, Goddag, Goddag, er dere også ute på 17. mai — da — det er deilig vær —« »Ja, det er det virkelig også — det.« »Jo, jeg måtte jo ut og se på gutteparaden, da — og så var det så pent vær, så.« »Ser du — ser du, Tina — han ser alt mye bedre ut nå — han blir nok bra, bare varmen kommer i været.« De snakket og lo uavbrutt rundt omkring. »Å nei — å nei — se på alle barna da!« »Å nei, å vakkert dette er da, Di!« »Å er dette en skole da, Di?« »Å nei, å lenge er det siden jeg har sett dere da, Di!« »Det var bra at det ble så pent vær, Di.« »Ser du ham nå, Tina — ja, der er han.« »Hurra—a—a—a—a—a—a—ah!« »Herregud, han roper med så godt han kan, stakkaren. — Nei, se på den fine hatten som går der foran dem, du Tina — Jeg mener, det er ekte fjær, jeg. »Ja, det er sikkert ekte.« »Det er jo fælt, så spøker de seg ut også nå da.« »Der er en fin dame der, Mor!« »Å, er det det nå — å, er det?

Albertine – del 3BokRobot · Side 63 / 113

Skal vi dit nå da, Tina? — Jeg mener, det bærer opp i parken, jeg —.« »Ja, vi skal rundt slottet; der oppe blir det nå litt bedre plass, har jeg tenkt.« »Hurra — ah — for Kongen i da — Hurra — a — ah for Kal Johan Hurra — a — ah | « Krohg: Albertine. + 8 6— 114 — »Nå tror jeg de spiller »Sønner av Norge« igjen«, sa Albertine og så utover. Jamen var det deilig vær, ja, det var sikkert det — og så vakker som byen var idag! Hun trodde ikke hun hadde sett det så vakkert — med alle flaggene og alle de små lysegrønne bladene på trærne og Kal Johan — rett nedover med mange flagg oppe på husene og mange som stod rett ute, og ganske svart av folk — og Akershus — og fjorden. Jamen var det deilig, hun hadde nesten lyst til å rope ut i luften.

Det hadde nå vært idiotisk av henne også — at hun ikke hadde sydd den vårkåpen. - Men hun hadde jo trodd at hun aldri skulle få gleden av å gå ut mer — Gud, hvor dum hun var! — 17. mai, hurra! »Hurra— a—ah!« — det gikk bakover gjennom hele toget og videre bakover rundt Slottet og kom frem på den andre siden, hvor de strømmet oppover, og — 115 + da begynte de første på nytt igjen — og sånn fortsatte det uavbrutt — — — — — — — »Å, er 'en henne nå, å er 'en henne nå?« ropte Mor Kristiansen, klemt sammen i trengselen ved Posthushjørnet. — »Å Gud bære meg! »Ja — vi skal finne 'en straks — la meg bare rette skjerfet litt bedre på hodet ditt.« Mens de ble ført videre av trykket rundt hjørnet, fikk Albertine rettet på skjerfet og stappet inn noen tynne, grå hårstrå som hadde revet seg løs. »Du er så svett også, Mor — kom, skal jeg tørke av deg.« »Jeg tror han er etter oss nå —.« »Å — ja, vi skal nok finne 'en.« De var kommet ned på Festningen. »Se, der er fanen til skoleskipet, ser du — flagget rett under talerstolen, la oss se til å komme dit, for der står 'en jo.« — »Ja — la oss det — la oss det.« »Å forresten, Di.« »Ser du 'en nå?« »Ja — da — her er 'en.« — »Ja — der er 'en jo.

Albertine – del 3BokRobot · Side 64 / 113

Så ja — ja, får jeg låne lommetørkleet ditt da, Tina, for å tørke av meg svetten med. Huff, det er skikkelig varmt osså — Sola 'skinner % 116 — alt temmelig bra, hu!« »Ja — men det er jo deilig — det er deilig vær idag lel.« — Se, så bra Edvard ser ut, ja, det var det jeg sa', jeg — når bare varmen kom i lufta, sa jeg — der —.« »Hurra—a—a—ah!« Fanfare. »Se der er han, som skal holde talen. Gud, så fin! — hvitt slips og hvite hansker — det er vel en skikkelig student,« sa Mor Kristiansen.

Fanfare. Studenten tok duskeluen av, solen skinte på hans ungdommelige hode. Bak ham var den blå lufta.

Endelig ble det stille. Han begynte. »Gutter! Dere har jo alle med stolthet og begeistring lest vår gamle kongesaga. Harald Hårfager, Olav Trygvason, Sverre og Håkon har spredt glans over vårt lands historie og verget om gamle Norges frihet.

Og Norge var æret og fryktet, men fordi bror vendte sverdet mot bror og Norge ble plettet av sine egne børns blod, rammet den største ulykke vårt land: det mistet sin frihet, og i fire hundre lange år måtte våre fedre lyde en fremmed makts bud.

Det var Norges natt, men gudskjelov, en ny dag grydde. I 1814 reiste Norge seg etter den lange natten — og det med slik kraft at alle bånd og lenker bristte, og landet sto der sterkt og fritt. Og med våre oldeforeldre begynner en ny og herlig saga for Norge. Den 17. mai 1814 er sagas første merkedag, og vår far og bestefar har føyet flere til. Og når dere nå står her i dag og jubler deres hurra — da lover dere samtidig at også dere, når dere blir menn, vil verge om vårt gamle, kjære Norges frihet og ære.

Og flagget, som dere svinger i deres hender, er frihetstegnet. Den dagen dere mister det, mister Norge sin frihet.

Så hold det fast, at Norge ikke må miste sitt dyreste eie, men stå fritt og fast som sine egne fjell! Leve Norge!« »Hurra—Hurra—a—h! Hurra, Hurra—a—a —a—a—a—a—a—h!« Fanfare. »Ja — nå kan du gjerne flire nå, men ikke under Talen, skjønner du vel —« sa» Mor Kristiansen — hun lo selv.

Albertine – del 4BokRobot · Side 65 / 113

Albertine – del 4

Enkelte Hurrær hist og her utover Pladsen. »Å pyt san, det gjorde ikke noe, det er 17. mai idag, har jeg tænkt.« De voksne og Småpigerne brøt seg inn imellom Flaggene — de brogede Flaggene såes ikke lenger i lange Slangebugtninger, men ble spredt utover det hele. »Nå får vi se til å få tak i han Edvard. — Nei, vent litt, der er en tel.* En eldre Mann tok av seg en blank Flosshatt oppe på Talerstolen — han var skallet — og beveget Læberne og slo ut med Hånden og gjespet heftig til slutt og reiste seg på Tæerne og rakte Flosshatten mot Himlen — Hurra—a—h! Fanfare. »Å var det, han sa’ for noe?« spurte Mor Kristiansen. »Å var det for —?« »Det var for Hendrik Wergeland.

Jeg hørte han sa: — »Lenge leve Hendrik Wergelands Minde!« sa en ved Siden av. — »Neimen nå får vi passe på, at ’n Edvard ikke blir borte for oss igjen«, sa Albertine. »Der er ’n.« Det hadde blitt større og større åpninger i Mængden; den stod igjen hist og her i Klumper med røde og blå Flagg på. »Ja, ja, det var dem Morroa — det var en nydelig Tale, — ja, nå får vi vel rusle hjem igjen nå da.« »Neidda Mor — vi går ikke hjem med det samme, Mor,« sa Edvard — hans Øine tindret, og han var sterkt rød i Kindene — »jeg skal ta’i et Glass Øl jeg, om Dere vil, det er jo 17. mai, eller kanskje Dere heller vil ha’ Brus?« — Han stakk Næven i den høire Lommen.

De lo, men — jo, de sa takk, og de ville helst ha øl — det skulle være svært bra å få seg et glass øl. Albertine syntes at de burde gå opp i paviljongen, for der var det finest og penest, og der var det gøy å sitte og se på folk — og hun syntes at de burde ta Kirkegaten og Kal Johan.

Albertine – del 4BokRobot · Side 66 / 113

Men gid — bare hun hadde hatt den nye vårfrakken sin, hvor idiotisk dumt at hun ikke hadde gjort den ferdig, hun visste jo helt nøyaktig hvordan den skulle være — bare fordi hun hadde vært lei seg selv — ja, nå kunne hun ha det så bra nå, den passet henne også perfekt, nå kunne hun gå i den gamle grå vinterkjolen sin — uten løytnant og plissé eller noe sånt — og alle de andre da, som hadde pyntet seg med nytt til 17. mai — bare ikke hun, å — ja — det måtte bare være det samme, hun fikk lov til å more seg på 17. mai også, og hun skulle love at hun skulle bli fin til pinse; ja, da skulle hun iallfall ha gjort ferdig én som var skikkelig pen. Der var Ingebret. Gud — der satt jo Helgesen og Smith — og drakk. — De begynner nok tidlig — å ja, det er jo 17. mai. — Nå hadde de vel sluttet å hilse på hverandre, forhåpentligvis. — Hun skulle iallfall ikke hilse tilbake. — Nei — jamen!

Hun bøyet hodet og hilste tilbake. — Å gid — bare hun hadde hatt den nye vårfrakken sin! — Ja — ja — de skulle få se — til pinse. Nå hadde nok Helgesen fått splitter nye bukser igjen — de var brune og stripete, så vidt hun hadde kunkent se i farten.

Ja — det var virkelig sant det Jossa sa, at de hadde pene klær — særlig Helgesen — han var vist den fineste herren i byen. Det var godt, tenkte ikke Gamla, at hun hilste; det hadde ellers blitt slik graving og spørring. »Du, Mor — læreren lovte meg at jeg skulle få plass på skoleskipet igjen til høsten, for jeg sa at da var jeg bra igjen», sa Edvard. »Ja — du er vist mye bedre idag, gutten min — ja, det er det som er bedre enn all dok-torering, når atte varmen kommer i været.« »Pyt san, ja jeg er mye bedre — jeg skrek hurra mye høyere enn de andre, det sa de selv.« »Ja — jeg hørte det, du gjorde det, gutten min.« »Ja — jeg gjorde det.« »Du Mor — det var to gutter fra borgerskolen som skulle ha juling baketter av Fredrik — han lovte dem det, for det gikk de med rent flagg — han kunne ikke idag, for det var han som bar fanen, men han lovte dem til neste gang han traff dem; Gud, å dem får det!

Synes du ikke de har inderlig godt av det?« Jo, Mor Kristiansen syntes også det.

Albertine – del 4BokRobot · Side 67 / 113

De hadde kommet opp på bakken ved Bergwitz; slottet lå foran dem på den andre bakken like overfor. Fra alle husene hang det flagg. »Er du trøtt nå, Edvard? Jeg synes, du sliter deg ut så — det er jo rimelig også, du som ikke er vant til å være ute. — Kom, skal jeg leie deg!« »Å langtifee — trøtt jeg? Neida!« og han svingte flagget sitt.

De hadde kommet opp til paviljongen – der var det allerede fullt av folk utenfor. Edvard fant likevel et bord, akkurat idet noen reiste seg. »Ja, nå får dere ha' værsgo – og sett dere ned. Å Di, å vil Di – få hit en flaske bajerstøl da Di og tre glass.« Endelig kom det. »Å mye?« Han holdt sin lille gjennomsiktige knyttneve med det blå ankeret på oppknyttet. »40 øre.« Han åpnet knyttneven og slapp en 50-øring på brettet. Kelneren ville gi ham 10 øre tilbake, men han lente seg bakover og sa: »Nei – vær så god – dere kan få det som blir igjen selv! – Det var skikkelig mye, men det er jo ikke 17. mai mer enn én gang i året, har jeg tenkt», sa han, tok flasken og tørket av åpningen med innsiden av hånden – slo så en rask skvett i sitt eget glass, deretter i de andres skummende fulle glass og til slutt i sitt eget igjen. »Det er deilig vær», sa Mor Kristiansen.

De satt en stund. »Ja, nå får dere ha' værsgo», sa Edvard og tok glasset sitt – han hostet – »Vær så god –1« De tok nølende sine glass. »Ja – vær så god da vel!« »Skål for 17. mai! Skål!« »Skål!« »Ja, nå får dere ha' værsgo drikke opp, for det er igjen en liten skvett her – det går fire glass på en flaske bajerstøl. Vær så god!« »Skål for 17. mai – Skål!« De drakk.

Han tok flasken og delte likt det som var igjen. »Nei, å deilig vær det ble da!« »Ja – det er jo alltid – han fikk et hosteanfall – »det er alltid pent vær på 17. mai.« Han hadde tatt opp lommetørkleet sitt og holdt det for munnen; da han tok det bort, var det litt blod på det; han så fort på de andre – Gamla hadde ikke sett det, men Albertine – han smilte til henne og ristet på hodet. – »Pyt san!« sa han og stakk lommetørkleet i lommen.

Albertine – del 4BokRobot · Side 68 / 113

De satt en stund. »Du ser litt blek ut, Edvard — nå kan det være nok for i dag, tenker jeg. Du er vel litt trøtt — en annen dag kan du være lenger ute. Nå tror jeg vi går hjem. Varmen har ikke kommet skikkelig ordentlig i lufta enda, ser du.« »Kom, skal jeg leie deg.« Det hadde kommet mange flere fine folk ut nå, og det var fullt på Karl Johans gate av lyse, vårpyntede mennesker i solen under de store flaggene. De gikk sakte nedover — Mor Kristiansen holdt ham under armen. Albertine gikk på den andre siden. »Nei, å deilig vær det er da!« sa Edvard.

Til slutt kom de til Stortinget. — Neimen, — var det ikke Jossa? Gud! så fin! »Goddag, goddag, det var godt jeg traff deg, jeg vet ikke hva du synner! Må jeg by deg den kåpen, Mor — den er ikke dårlig, har jeg tenkt — og hatten? En motehatt fra Paris — er det ikke deilig vær? Nei, er du ute da, Edvard? Vil du være kjæresten min? Idag skal vi ha utrolig gøy! — Kom nå, Tina — du vil vel ikke gå hjem enda? Er du gal?« Nei — hun kunne gjerne gå litt til. »Du vet vel at du må se fanetoget klokka fire — og være med på folkefesten i kveld.« Ja — hun ville se på fanetoget, men hun ville ikke gå på folkefesten.

Hun ble stående litt, da de hadde sagt adjø — det var egentlig ganske pent allikevel det sjalet til den gamle damen — det dukket opp flere ganger igjen — iblant folk. Det så nesten ut som de to ryggene gikk og støttet seg til hverandre, begge to, for at de ikke skulle falle. Der kom de frem igjen. Nå forsvant de — nå kom de frem igjen. Jossa snakket uavbrutt og dro i henne. Edvard så ut som om det var tæring i klærne. Flagget hang slapt ned fra den foldede skulderen som støttet seg mot Mor Kristiansens skjeve, bøiede rygg. Hun burde vist ha gått med dem likevel. Edvard så så forferdelig dålig ut. Nå var de helt borte.

Albertine – del 4BokRobot · Side 69 / 113

Jossa hadde snakket i ett kjør. — »Er jeg ikke fin?« »Du Jossa — har du fått alle disse fine klærne fra da? — Du burde ikke ha tatt knallgrønt silkefor i hatten — det er ikke pent sammen med den gule pandeluggen din, og du burde også klippe den litt — det ser ut som om du ikke har noen øyne — de var små før, men nå er de helt borte — også blå hansker, er du gal? — men å, har du fått penger til alt dette herre?« »Jeg er forlovet med en fin herre, og han har kledd meg opp — han har også gitt meg 20 kroner til moro i dag — jeg vet ikke hva du synes — skal vi dra til Lågersøya? Eller hva skal vi gjøre? Vi blir i byen og spiser middag, naturligvis.« »Hvem er denne fine herren, Jossa?« »Det er en grosserer — jeg har ikke lov til å si hva han heter — han er ikke så veldig ung akkurat — men utrolig hyggelig —« »Jossa!

Jossa!« »Tina — får jeg presentere kandidat Helgesen og student Smith for deg?« sa Jossa, helt rød i hodet av dansingen kvelden før på folkefesten; hårluggen var helt hvit mot den mørke, spraglete huden med svettedråpene som hun uavbrutt tørket bort.

Albertine bukket, de to herrene kom hver for seg med en alvorlig, stiv kompliment og tok av seg hattene. Helgesen spurte om hun ville danse med ham —. »Jada —.« Et øyeblikk senere var de gjennom ringen og inne i støvskyen. Gud, hvor fast og godt han holdt henne — han skulle danse polka — han hadde også noe som luktet fint på seg, som slo mot henne hver gang hun kom nær ham —. ,Gud, ikke så lenge baklengs — jeg blir rent hugalen‘ — det var grusomt leit at hun ikke hadde hansker på — å, hvor deilig det var — å, hvor gøy det var! Han danset så godt og stødig og rolig og pent — ja, han kunne danse, det var sikkert. — Så — nå ville han visst slutte — nei — jammen dro han ikke i gang igjen da. — Au — ha — ha — det var en skikkelig puff! De ble kastet bort i ringen. —- — 127 — Han bukket og ga henne armen sin — førte henne ut av ringen: ,Vil De ha’ brus eller øl?’ »Takk, øl.»

Albertine – del 4BokRobot · Side 70 / 113

Ja, det skulle virkelig bli godt å få seg et glass øl — puh!» »Takk!» »Et glass øl til?» »Nei, takk, ikke mer — å, kanskje bare ett da — Skål!» Å, var det blitt en Jossa da mon? — Hun syntes hun hadde sett den gule flekken på pannen hennes flyve og dunke til alle kanter der inne i dansen — »der kommer de.» Jossa og Smith dukket opp utenfor ringen; han holdt henne fortsatt om livet, og hun hadde armen sin på ryggen hans; med venstre hånd holdt hun en liten, våt klump av et lommetørkle som hun uavlatelig holdt opp mot ansiktet sitt. Al krøllen var borte fra panneluggen, og den hang i lange, gulsvarte tråder nedover de små øynene, som glimtet frem bakom. »Puh!

Er det ikke gøy, Tina? — Nå vil jeg danse med Helgesen, så kan du danse med Smith engang — å — han danser vel yndig — hvordan har det gått med løytnanten min? — Drikker dere øl, dere? — Skjenk meg et glass da vel — takk — kom nå, Helgesenfar — nå skal du danse med meg, gutten min. — Vi har drukket dus vi, skjønner du, Tina. Kom nå!«

Musikken hørtes fjernt; av og til kom et par som hvisket lavt forbi dem i den halvlyse natten og søkte seg en benk. »Nå tror jeg de spiller Reilænder,« sa hun lavt. »Ja — skal vi gå bort igjen og danse?« »Nei!« Det hadde gått en stund, og de hadde sittet og småpratet. Det var som om de hadde kjent hverandre lenge. Han hadde fortalt henne at han hadde lagt merke til henne fra Grand, og at hun var den aller vakreste jenta i Kristiania — ja, ikke bare det, men vakrere enn alle damene til sammen, og han hadde spurt henne om hun ikke hadde en søster. Nei da — hun hadde ingen søster, bare en bror som var syk.

Albertine – del 4BokRobot · Side 71 / 113

Og han hadde snakket så pent og fornuftig med henne — sagt at hun måtte være fornuftig og forsiktig og ikke gjøre som alle de andre, som det gikk så galt med — for det var svært farlig med henne, at hun var så vakker — hun burde forlove seg og gifte seg — det kunne ikke være noe vanskelig for henne å få en bra mann, som var litt velstående. Ja, så vakker som hun var, så kunne det da lett hende at hun kunne bli gift opp i de høyere samfunnslagene, sa han; det kom bare an på å ikke være dum og kaste seg bort nå. Hun burde slettes ikke gå så mye med Jossa — for Jossa hadde ikke noe godt rykte, og det skadet henne svært at hun gikk så mye med henne. Han trakk armen litt tettere rundt livet hennes. »Hva er det for en god lukt dere har på dere?« spurte hun; »det er sikkert forferdelig fint — jeg har aldri kjent den lukten før.« Han sa at det het Eau de Lubin.

Et dampskip kom glidende sakte, sakte bort fra festningsbryggen med et stort grønt lys på siden og liksom en stor stjerne oppe i masten. »Ja — hun hadde nok også trodd det; at Jossa var svært letsindig, men hun trodde at det ikke var noe verre.« Jo — hun burde slett ikke gå sammen med Jossa — for det ville nok ikke vare lenge før Jossa fikk innkalling, sa han. »Nei — er det mulig?« Nei, da ville hun virkelig ikke gå sammen med henne. Dampbåten gled utover. »Den går den indre leden», sa han. »Ja, det gjør den nok.» Nei — se!

Der steg opp en rakett fra dampbåten i den halvlyse natten og ble fulgt av mange flere. »Ja, de går nemlig alltid der, disse store — nei, jeg skal si dere en ting: Jeg forteller dere alt dette om Jossa fordi jeg virkelig har følt en sånn sterk interesse for dere, frøken — helt fra første gang — så har jeg tenkt at det ville være leit om disse fyrene, som flyr rundt og forfører unge jenter, skulle få tak i dere og ødelegge dere, for jeg skjønte nok at det ikke ville vare lenge før de forsøkte, så vakker som dere var —« »Får jeg lov til å spørre dere om en ting?« sa hun. »Var det derfor Jossa var sånn, som dere sier, at dere ikke ville danse med henne før?» »Javist, jeg vil nok ikke danse med Jossa — så folk ser på det.»

Albertine – del 4BokRobot · Side 72 / 113

De satt stille en stund — musikken stilnet bak husene — det kom flere og flere par — det var en pause. »Tenk — at dere er sånn», sa hun til slutt. »Det hadde jeg slett ikke trodd.» »Hvordan, da?» »Nei — jeg trodde at dere var som andre herrer — som stadig er etter jentene og gjør dem ulykkelige — iallfall de fine herrene med flosshatter og pene klær, som går sånn på Kal Johan — for de er de verste, og dere er den som er penest og finest kledd av dem alle sammen.» »Så trodde dere at jeg var verst også?» — han lo. »Å — ja — jeg har nok vært med på litt — jeg er heller ikke født i går — naturligvis — kanskje hadde jeg tatt det på en annen måte også, hvis jeg ikke hadde likt dere så godt; men jeg synes altså at dere er altfor gode til å gå denne vanlige veien — jeg vil dere vel — husk på det — jeg vil gjerne at vi skal være gode venner, og husk på det — hvis dere skulle komme i noen slags ulykke en gang, så kom til meg, og hvis jeg kan hjelpe dere på noen måte, enten med råd eller gjerning, så skal jeg svært gjerne gjøre det.»

Vil De det?« Han holdt henne fast inntil seg.

De begynte på en polka. Litt etter litt forsvant de halvt uskarpe parene som gikk frem og tilbake foran dem; — bare skildvagten ble stående igjen ved kanonene med Hovedøya bak seg. . »Ja takk«, hvisket hun og lente hodet mot skulderen hans. Hun luktet den fine duften — Ådelybeng hadde han kalt den — hun ble så rar og ør i hodet av den, syntes hun. »Nå er det vist best at De går hjem«, sa han — »jeg skal følge Dem — hvor bor De henne?« . »Norbygaden nr. 7. — Men vi må jo finne Jossa!« »Har De glemt det alt da — at De nemlig slett ikke må være sammen med Jossa? Dessuten er det umulig å finne henne der inne nå, blant alle de menneskene. Kom, la oss gå — ta meg under armen — nei, ikke så løst — De er nok ikke flink til å holde under armen — det må De først lære — De må nemlig være mye, mye tyngre på den.

Albertine – del 4BokRobot · Side 73 / 113

De må lene Dem — sånn ja — nå går det an — sånn at skulderen Deres støter mot min — sånn ja.« »Her må vi stanse«, sa Albertine på hjørnet av Lakkegaden og Norbygaden. »Gud, det er lys i vinduene enda — Gamla sitter oppe — her må De ikke følge meg lenger.« »Vil De treffe meg igjen en annen dag, når jeg skriver til Dem?« spurte han. »Ja, jeg vil gjerne treffe dere — det er akkurat som om jeg hadde kjent dere så lenge.« »Og jeg skal si dere én ting, Albertine — dere skal ikke si 'dere' — dere skal si 'De og Dem' — dere er nemlig altfor pene og fine til å snakke sånn.« »Ja — Gud — jeg vil så gjerne lære å snakke pent sånn.« Takk skal — De — ha —. Bare si meg mer sånt, så er — De — snill.« Han trykket henne inn til seg. »Hva var det De sa at det het — den lukten — De — har?« »Eau de Lubin —« Han bøyde seg ned og kysset henne —. »God natt.« »God natt —«

Hun ble stående igjen i en duft av Eau de Lubin — med halvåpne, forundrede lepper.

Hans skritt forsvant nedover Lakkegaten.

Hun ble stående litt. Himmelen var full av stjerner.

Så gikk hun sakte inn.

Gamla satt på stolen ved ovnen i sin 17. mai-stase. Hun så opp. Hun hadde grått. Albertine gikk bort til henne. »Jeg var ute lenge.« Det var åtte dager senere. Klokken slo et høyt slag bak den blåmalte veggen.

Vårkåpen var ferdig. Men nå hadde den blitt til en liten, kort sommerkjole. Bittelitt små, svarte ruter over den lysegrå bunnen — en liten brystlomme på venstre side og en liten, mørkegrønn silkeflapp oppe som lommetørkle.

Albertine – del 4BokRobot · Side 74 / 113

Den hadde allerede vært ferdig i flere dager, og hun hadde gått på Karl Johan med den hver dag ved musikkpaviljongen og møtt ham, som hadde sine brunstripete bukser på og hadde vært svært elegant og hadde hilst dypt på henne, selv en dag da han gikk sammen med den pene frøken Møller, men da hadde han ikke hilst så dypt som ellers. Albertine hadde fått tre brev fra ham — til Frøken Albertine Kristiansen, Norbygaden nr. 7 — og hun kunne dem utenat; først hadde han skrevet «kjære Frøken Albertine« og bedt henne møte ham om kvelden nede på Festningen, og da hadde han kysset henne igjen — to ganger — én gang på Festningen og én gang nede i Børshagen, da han fulgte henne hjem, og dagen etter hadde han skrevet »kjære Albertine, vil du møte meg?« og da hadde han vist kysset henne fem ganger — og han hadde snakket pent og fornuftig med henne og bedt henne være forsiktig — skikkelig forsiktig.

Han advarte henne bestandig. Hun syntes han måtte være den snilleste herren i verden, slik som han var den peneste og den fineste. — Men det var én ting hun lurte på, og som hun hadde tenkt var litt merkelig. Når han var så grusomt fin for øvrig og hadde sånn smak, hvorfor hadde han da fillete støvler og skjeve hæler? Hun hadde sett det da han slo beina i kryss da de satt på benken nede på Festningsvolden. Hun hadde alltid tenkt at det var det enkleste av alt å ikke være pen på beina — for det var liksom sånn man trodde at folk hadde vanskeligere for å se det der, og hun hadde tenkt svært mye på det, for hun tenkte bestandig på den første kvelden der nede på 17. mai og på hvert ord han hadde sagt. »Dere« hadde hun kommet til å si et par ganger — men hun hadde tatt seg i det — aldri til ham — selvfølgelig — det hadde vært til Olsa, da hun hadde vært inne på bursdagskaffen.

Nei, når hun var sammen med ham, kunne hun ikke si »dere«; det var liksom sånn at hun også ble finere bare av å være sammen med ham, og hun lærte alltid noe nytt.

Albertine – del 4BokRobot · Side 75 / 113

En kveld hadde de vært på Victoriateatret, og da hadde han sagt til henne at hun ikke måtte spise med kniven, men med gaffelen — ja, naturligvis! Og hun kunne heller ikke forstå at hun hadde kunnet gjøre noe slikt — for nå skjønte hun at det var svært enkelt, og hun syntes det var stygt når hun så Gamla om middagen ta og kjøre kniven helt opp til skaftet inn i munnen, og Oline gjorde det også — en dag hun var i Norbygaden — det var rart, forresten, så mange fine herrer hun hadde vært sammen med i sin tid. Ja — hun ville gjerne lære mange sånne ting, og hun lærte noe nytt hver gang, og han sa at hun var svært lærenem av seg, og om noen tid kunne hun bli like god som enhver fin dame i byen — for det var nå mange av dem også som ikke var så fine som de så ut til.

Men idag ville hun si til ham at hun syntes det var veldig rart at han gikk med de fillete sålene og de skjeve hælene, for det var jo slett ikke pent, og når han var så fin ellers — hun hadde holdt på å spørre ham sist om det kanskje var moderne, men hun hadde ikke turt; men nå kjente hun ham mye bedre. — Klokken slo bak veggen. — 1—2—3—4—5—. Nå! — om to timer!

Albertine – del 4BokRobot · Side 76 / 113

Hun tenkte forresten mye mindre på støvlene hans nå på det siste enn i begynnelsen — det var liksom ikke noe særlig lenger — det var liksom blitt mye mindre enkelt nå, bare fordi det var ham som gjorde det. I kveld ville hun også si at hun hadde løyet for ham, og at hun virkelig var søster til Oline Kristiansen — for hun ville ikke lyve for ham, iallfall ikke så mye — hun ville slett ikke lyve for ham; litt etter litt ville hun fortelle ham alt — alt — kanskje hun engang kunne bli så godt kjent med ham at hun kunne spørre ham ut om det med Oline, og hvordan det forholdt seg med alt det der — for han var så klok og hadde greie på alt i verden, og hun skammet seg mindre for ham enn selv for Jossa. — Jossa ville hun aldri mer være sammen med, selv om hun syntes det var leit, for hun var jo glad i Jossa også. — Jossa var bare lettsindig — stakkars — men hun hadde sagt det rett ut til henne, hvorfor hun ikke kunne være sammen med henne, og Jossa hadde skjønt at det var riktig, og bare bedt om at hun kunne få lov til å komme hjem til henne, selv om Albertine ikke ville gå med henne på gaten.

Forresten tenkte hun nå slettes ikke så mye på alt dette med Oline, som hun hadde gjort før. — Hun tenkte bare på alt det han hadde sagt, og hvordan han så ut, og det som han hadde lært henne, og øvde seg på det mens hun satt og sydde.

Han ville at hun skulle lære skreddersøm, hadde han sagt, og han ville se om han ikke kunne finne en løsning på det — eller noe annet som hun kunne tjene flere penger på, slik at hun kunne være uavhengig, hadde han sagt. Han var så utrolig snill, for jo mer hun kunne, desto bedre var det for henne å stå imot alle farer. Og desto lettere hadde hun for å bli godt gift. Hun hadde aldri trodd at det fantes fine herrer som var så snille og skikkelige.

Nei, nå måtte hun virkelig anstrenge seg for å bli ferdig med denne kjolen, så hun ikke skulle komme for sent. — Forresten var det ikke det som var vanskeligst, men hun måtte alltid streve hardt for ikke å komme for tidlig, for det visste hun ikke var pent; det var alltid Herren som skulle være først på flækken.

Albertine – del 4BokRobot · Side 77 / 113

Ja — han var en god venn å ha”, og hun ønsket at han måtte få det riktig bra i verden. Men frøken Møller likte hun ikke særlig godt — ja, hun var jo fin og rik nok — ikke for det — men hun syntes slett ikke at hun var god nok for ham. Og så fryktelig pen var hun slettes ikke — det var bare fordi søsteren var så stygg, at de kalte henne den pene frøken Møller, og så syntes hun slett ikke at hun hadde særlig god smak — nei, det syntes hun slett ikke — nei, hun måtte virkelig beklage, men hun klarte slett ikke å få det inn i hodet at den store hatten bak i nakken var noe pent — hun så riktignok temmelig jålete ut, og hun var slett ikke god nok for ham — ham, som var den fineste og peneste herren i byen å se på.

Og så snill på toppen av det hele — tenk at han tenkte så mye på å få henne godt gift! Å, gid hun hadde vært en fin og rik dame av bedre folk som frøken Møller — kanskje han da hadde blitt forelsket i henne og hadde giftet seg med henne — da hadde hun nok ikke rømt bryllupsnatten! Nei, ham var hun ikke redd for. Klokken slo et slag. Nå var den 26. »Gud — å, hvor sakte tiden går, når man venter!« Hun var nok litt for tidlig ute likevel, så hun på klokken på Vor Frelser — hun kunne gå nedover bryggen og se litt på dampskipene. Endelig begynte viserne på klokken å nærme seg 7 — når hun nå gikk langsomt, kom hun fem minutter for sent, og det var passe. Bare han kom! Hun skrådde over Grev Wedels Plads og gikk forbi Arsenalet bortunder de gamle trærne, som stod der med stammen på skrå mot forskjellige kanter med friskt, grønt løv. Idag ville hun si «du» til ham — prøve om hun kunne.

Hun hadde hjerteklapp. — Hun så de brunstripede buksene hans og flossen bak trærne.

De satte seg på benken.

Røde bøyer vugget forsiktig opp og ned i de siste små bølgene etter den døende solnedgangsvinden og dampbåtbølgene etter en liten Ormsundsbåt. — En lystkutter med slappe seil ble drevet inn mot båtforeningen av én tung, plaskende åre.

Albertine – del 4BokRobot · Side 78 / 113

Han så på klokken sin. — »Du Albertine — idag kan jeg ikke være her lenge, men jeg har noe svært alवंत som jeg må snakke med deg om idag. Huff — der kommer noen.« Det nærmet seg faste, små skritt borte i alléen. De satt stille. Albertine så opp idet han gikk forbi — hun skvatt — det var fullmektigen; han hilste på Helgesen. Han gikk altså etter henne — kanskje hadde hun bare ikke lov til å sitte her, men nei — hun lot straks som ingenting; kanskje Helgesen skulle tro at hun hadde hatt noe med politiet å gjøre. — »Hvem var det?« spurte hun. »Politifuldmægtig Winther.« — »Å — nå!« — »Jeg har noe alvorlig å snakke med deg om« — han så på klokken sin, »og jeg har lite tid. Jeg skal si deg noe, Albertine — jeg har tenkt på det lenge, men jeg har ikke kommet meg til å si det — men nå skal du høre, for nå går det ikke an lenger.

Det går ikke an lenger at jeg treffer deg — det — det er ikke bra — det jeg ville si — jeg tror at vi må slutte — for senere, da blir det altså mye vanskeligere — mens nå — nå kan det altså vel ordnes likevel. — Saken er — jeg merker altså at jeg ikke lenger er så mye herre over meg selv som jeg trodde jeg var overfor deg — og jeg synes jeg merker at du heller ikke stiller deg kold overfor meg — nemlig — det er også folkesnakk da ser du — Folk har begynt å snakke, og jeg får høre mangt og mye, og du har heller ikke godt av det som sies om deg. — Tror du ikke selv at det er det rette jeg sier?« Hun så ned på en stor rød bøie med mange tykke tau og kjeder i — midt i havnen. »Tror du ikke det?« spurte han og dro henne inntil seg — »at det er best?» »Jo — kanskje«, svarte hun lavt. — Nei — nei — det er best å slutte, mens legen er god — og jeg vil ikke være sånn en som går hen og forfører — en hederlig mann holder nemlig opp i tide, og det skjønner du vel; skulle vi fortsette med slikt, så kunne det jo ende med at vi ble rent glade i hverandre, og det ville jo ikke vært heldig da, ser du — verken for deg eller meg, og det ville jo også vært svært stygt av meg, som nettopp skulle passe på deg; det var jo det jeg ville, og ingenting annet.

Albertine – del 4BokRobot · Side 79 / 113

Synes du ikke — er du ikke enig med meg, Tina?« Jo — hun skjønte seg jo riktignok ikke så godt på alt slikt, men hun trodde det var riktig fordi han sa det. Han var svært snill og fryktelig skikkelig og ville hennes beste, og det skulle hun alltid si, om hun hørte at noen talte vondt om ham.

En etter en kom tårene langsomt frem — en etter en dryppet de ned på hennes hanskeløse store hånd.

Hun vendte hodet halvt bort. »Gråter du virkelig, Albertine?« Han lo og klappet henne på kinnet. »Vær nu fornufttig.« Det hørtes noen skritt, han tok armen bort fra livet hennes.

Men så forsvant de igjen, og han dro henne tett inn til seg igjen. »Så sier jeg altså «du» til deg for siste gang i kveld, Albertine, men husk på alt det jeg har sagt deg, og hvis du noen gang skulle trenge noen form for hjelp eller råd, så må du alse komme til meg. Vil du love meg det — Albertine —?« — Jo, hun lovte det — hun kjente igjen en tåre på hånden sin og tørket den av på ermet. »Neimen gråter du da, Albertine — du som er så fornuftig?« »Å ja, det er bare noe tull fra meg«, svarte hun og tok opp lommetørkleet sitt.

Han slo beina over korset.

Han hadde nye, spisse støvler på seg — å, så fine og spisse. — »Si meg én ting da, Helgesen, er det fordi — at Di —x, nei hun klarte ikke å si «Du» — «skal forlove deg med den pene frøken Møller — at vi —?« Han så på henne og smilte litt. — »Hvordan kommer du på det? — Ja — hvem vet — det er ikke umuligt — men det må du ikke snakke med noen om.« Nei, hun skulle ikke det. »Ja, nå er det vel best vi går, da —« han så på klokken sin. — »Jeg skal et sted hen i kveld. — Og jeg skulle jo følge deg hjem —.« »Nei, det behøves slett ikke«, sa hun — »det er så lyst, og jeg vil gjerne sitte litt; så hvis du har hastverk, så — —.« »Ja, ja — adjø da, Albertine — så sees vi ikke mer — vil du gi meg et kyss?« Krohg: Albertine.

10 »Ja.« — Hun kjente lukten av Eau de Lubin rundt seg igjen. — Slik hadde han aldri kysset henne — og hun klynget seg til ham og kysset ham igjen — mange ganger og lenge hver gang. »Ja, adjø da, Albertine«, sa han og så på klokken sin. »Adjø«, klarte hun knapt å si — hun satte seg ned — slik hadde han aldri kysset henne.

Albertine – del 4BokRobot · Side 80 / 113

Hun så de rette, elegante bena med de brune og hvite stripene nedover, som fulgte formen, gå bortover alléen og komme frem og forsvinne, og den rette, slanke ryggen og flosshatten.

Nei, aldri før hadde han kysset henne slik. — Hun hadde jo blitt helt fra seg — og med en gang kom tårene igjen, ikke én etter én, men mange på én gang, og hele havnen danset for øynene hennes, og lysene fra lanternene fløt ut i lange, lange skiftende stråler — så kunne det jo også ha endt med at vi hadde blitt skikkelig glade i hverandre, hadde han sagt — ja, det var nok sant — han var så snill og fornuftig.

Mon det var på grunn av Frøken Møllers skyld at han hadde kjøpt seg de nye støvlene? — Hun — 147 — kom altså aldri til å si «Du» til ham. — Med en gang kom gråten, og hun vred seg hulke-kjørende og hvisket: «Gu' bære meg, Gu' bære meg!» Hun hadde sittet der lenge og husket om igjen alt det han hadde sagt! — og nå kunne hun det utenat, og ordene kom av seg selv på tungen — igjen og igjen.

Hun hørte skritt — kanskje han kom tilbake igjen og sa at det ikke var sant, at det bare var noe tøys likevel — men det var jo ikke noe tøys heller. — Han hadde jo rett — og det var jo fryktelig snilt av ham, slik som han hadde vært imot henne, og dette her var jo helt riktig også — for det kunne jo godt ende med at hun ble skikkelig, skikkelig glad i ham, og da kunne det ha gått galt med henne; hun kunne ha blitt Oline Nø:2, for det skjønte hun, og det hadde hun skjønt altfor godt idag; hun hadde vondt for å si nei til noe som han ville, hun kunne ikke — langt fra — ja, hadde det fortsatt slik, så hadde hun vel blitt den som ville selv, — tenkte hun. Derfor var det bra slik som det var.

Huff! > Skrittene var blitt borte, men der kom noen igjen, å gid, å gid!

Hun kunne ikke se bort dit — hun visste akkurat hvordan det ville se ut hvis det var ham bak trærne — naturligvis var det ham; det måtte jo være ham, han som var så snill; han kunne da ikke ha tenkt å gjøre henne noe så vondt som at det ikke var ham — det var ham. Nei, det ville være altfor morsomt. — Hun så bort.

Albertine – del 4BokRobot · Side 81 / 113

Du store Gud — det var fuldmægtigen. — Om han hadde sett henne kysse "Helgesen — kanskje hun ikke hadde lov til å sitte her! — Tenk om han tok henne med inn på stasjonen med en gang. — Du store Gud — å ja, forresten, det kunne nå være det samme alt i verden nå — han hadde ikke uniform på. — Skulle hun rømme? Det var enda tid — det var da svært, så lammet som han var da! — Det var enda tid, du store Gud! — Ja, han så på henne. — Å ja, det kunne nå være akkurat — akkurat — akkurat det samme med alt — og hun hørte liksom Helgesens stemme i øret sitt, som sa: — »Det ville jo altså være svært stygt av meg, som skulle passe på deg.« — Han stod foran henne. Hun var så redd, hun var så rolig. »God kveld, Albertine!

Så sent du er ute da. — Hvem er det du sitter og venter på? — Jeg møtte Helgesen oppe i gaten.« Så hadde han sett at hun hadde kysset ham her ute — og hun skulle vel på stasjonen. — Å ja — det kunne være det samme med alt. — Han tenkte vel at hun var Helgesens husholderske. »Hvilken Helgesen?« spurte hun og så opp, men straks ned igjen. »Sludder», sa han og lo. »Vet du ikke at det ikke er bra å være ute så sent? Klokken er snart 12. Det er nok best at jeg får snakke litt med deg.« Snakke med henne? — »Gå hjem nå og legg deg, så kom opp til meg i morgen kveld klokken 8. Toldbodgaden 5, tredje etasje. Hvordan har Oline det?« Hun reiste seg fort og gikk bortover alléen. — Å ja, nå kunne det være det samme.

Toldbodgaden 5, tredje etasje. — Hun hadde ikke sovet hele natten, og hele neste dag satt hun uten å sy ved symaskinen, med noe stort, vondt og mørkt foran seg, som hun gruet seg for — helt til kvelden. Ja, hun hadde jo visst at det måtte komme en gang, at det ville komme en gang, og nå var det kommet — å ja, det kunne jo være det samme — og hele tiden hørte hun den silende takrennen utenfor, og regnet spyttet på vinduet i store klatter etter hvert som vindkastene kom.

Gamla hadde holdt vakt også, fordi hun kom så sent hjem.

— Nå så hun at det bar hen med henne, hadde hun sagt.

Å ja, det kunne være det samme også.

Huff, når hun bare visste hvordan hun skulle *slippe unna!

Albertine – del 4BokRobot · Side 82 / 113

— Toldbodgaden 5 — tredje etasje. — Hun fikk til og med være glad for at det ikke var på stasjonen hun skulle. — Kanskje han tenkte seg om. — Da konstabelen gikk forbi ble hun redd, for hun kjente ham ikke med en gang på grunn av alle de grå regndråpene som var på vinduet, og som kom igjen uavlatelig.

Gamla så på henne av og til hele dagen og begynte å ville fortelle henne noe morsomt om Olsa og lot som hun var fornøyd, men hun skjønte godt at det bare var fordi hun var redd — skulle hun fortelle henne alt og be henne følge med seg? — Hun syntes hun så henne ta frem det franske sjalet sitt fra skuffen — nei — 151 — det ville hun ikke se — det ble vel kanskje bare en advarsel. — Hun ønsket at den tiden var over — men likevel var hun redd da det ble middag — for da var det plutselig blitt mye nærmere.

Skulle hun gå bort til Oline og spørre henne om råd om hva hun skulle gjøre?

Gamla så at hun ikke spiste noe, enda det var erter, som var det beste hun visste. — »Og du spiste heller ikke noe til frokost. Å, er det det som feiler deg, jente?« Om en stund sa Gamla igjen: »På neste torsdag kommer far.«

Hun svarte ikke. »Jeg håper Edvard lever til han kommer.« Hun svarte ikke.

Kl. 5 tok hun på seg klærne og gikk. Hun kunne ikke sitte rolig lenger. »Jeg går bort for å se til Edvard«, sa hun.

Utenfor Oline gikk hun lenge opp og ned — en gang var hun helt oppe ved inngangsdøren — og leste visittkortet. — Nei — nei. — Skulle hun snakke med Helgesen — han kjente jo Winther? — Nei, det var for sent. — VII. Toldbodgaden 5".

Endelig hadde hun ringet for å få en ende på det — hun var så trøtt og elendig og utgråt og øm under fotsålene av å gå opp og ned på Karl Johan.

Albertine – del 4BokRobot · Side 83 / 113

Han åpnet selv døren — på en av knaggene hang uniformshatten hans, og hun gikk forbi, inn i stuen. En sterk duft av Eau de Lubin fylte hele rommet. Midt på gulvet stod et bord med et fint, tykt bordteppe på, og vin og kake og mandler og rosiner. Han skulle nok ha selskap. »Ta av deg klærne da, Albertine.« Til venstre var en dør med grønne portiérer foran, og et rødt skær kom gjennom dem. »Du ser ikke bra ut, synes jeg.« — 153 — Hun satte seg på kanten av en lenestol — han skjenket fra en karaffel — det hang en liten sølvplate i en kjede rundt halsen på karaflen, hvor det stod «Sherry» på — hun så igjen på bordteppet; ja, det var tykt og lodent: og fint med røde blomster og gulbrunt bord. Gid hun turde ta i det? Hun hadde aldri vært i et så fint rom. — Bakom hadde hun følelsen av noe vondt, som vokste langsomt og sikkert opp — som en murrende frykt.

Han la mandler og rosiner på en tallerken og begynte selv å knuse mandler og snakket mens han smakte på mandlene, men hun hørte ikke stort, for hun ventte på hva som skulle komme. — »Det er stygt vær idag«, sa han. —»Det er nesten som om det skulle være høst.« — »Ja.« »Du Albertine«, sa han, »det var egentlig det jeg ville si deg: at du burde ikke gå så mye sammen med Jossa.« — Jossa har fått innkalling — hun møter etter tilsigelse —.« Var det ikke noe annet han ville med henne? »Ja« — sa hun fort — »ikke sant — det må jeg slett ikke — Jossa er ikke skikkelig, hun har fått irettesettelse av politiet, men jeg har ikke vært sammen med Jossa på minst to måneder, jeg.

Albertine – del 4BokRobot · Side 84 / 113

Jeg kunne ikke falle meg inn å være sammen med Jossa, jeg sa det rett ut til henne i hennes åpne ansikt — Du er ikke skikkelig, Jossa, sa jeg, det er du ikke, og du må virkelig unnskylde, men det er like godt at jeg sier det til deg med en gang, sa jeg, atte jeg ikke kan være sammen med deg, sa jeg — og nei — det kunne ikke falle meg inn i drømme å være sammen med Jossa, verken å gå på gaten med henne eller ellers, og ikke med Valeria Eriksen heller, for hun er nå visst mye verre enn Jossa, hun er rent offentlig.« — »Ja — Valeria — hun er jo ottedags, hun. Hun har vært på sykehuset — på Fila —.« »Har hun — ja, det kunne jeg tenke meg, det skulle gå den veien med henne — nei, jeg holder meg altfor god til å være sammen med sånne — hun hadde engang satt ut om meg at jeg var innlagt! Ja — ja — det var virkelig passende for Valeria, hun, som har satt ut det om meg.

Synes du vel at Valeria er den minste pene?« »Å — nei —.« »Også har hun så fryktelig dårlig smak — og kler seg så stygt — så —.« Hun snakket ivrig.

Winther skjenket et glass fra karaffelen og la mandler og rosiner ved siden av henne.

Det var deilig å få vin, og hun ble litt modigere, men fryktelig søvnig — og hun tok et glass til for å bli skikkelig våken. »Sett deg litt bedre opp i stolen, Alber=tine«, sa han.

Han hadde sittet og knasket mandler en stund. Nå så han opp fra tallerkenen sin. -- — - Hun hadde sovnet inn — Hodet lå til . Siden, kinnet blekt mot den møkkegrønne fløyelen. Under det varme lyset fra hengelampen. En stor muskel, som strakk seg, hevet seg kraftig på halsens runding, og bredt og ungdommelig løftet brystet seg regelmessig under den tettstrikkede, snorborderede jerseytrøien. -- Hun hadde sunket bakover -- dypt inn i den myke, mørkegrøne fløyelen.

Han ble sittende og se.

Liten og smal som en linje, gikk skilningen lysende midt over den fine hovedformen, gjennom det mke håret. »Hun har jo et deilig hår!« Paneluggen hadde delt seg litt — en trekant av pannen skinte frem — han reiste seg forsiktig og delte den enda litt mer.

Albertine – del 4BokRobot · Side 85 / 113

Under øyenbrynene falt det dype skygger, og derfra rundet de lukkede øyelokkene seg frem, tett sluttende til øyet og med et trøtt, lidende, blålig skinn over. »— — — lange øyenhår!« Han satte seg igjen.

Etter hvert som barnets bleke, ovale linje gled forsvinnende nedover mot halsen, forsvant det varme, gule lyset uten noen grense inn i skyggen nedenfor øret, og kom så for siste gang igjen på halsens strakte muskel. Så seiret skyggen og blandet seg i umerkelige overganger med den bunnløse, mørke avgrunnen i fløyelstoffet.

Han ville ønske at han var maler, eller at han hadde en maler her. — Hun var virkelig vakker — nærmest en skjønnhet — ja, han ville slett ikke nøle med å bruke ordet «skjønnhet»! «Skuldrene litt for brede.» Men det gjorde ingenting, syntes han — og hånden litt for stor, men partiet over knokene veldig fint likevel. Helgesen var en stor, stor tosk, hvis det var sant det han hadde fortalt henne, at han ikke hadde rørt henne — en stor, stor tosk.

Han bøyde seg frem og så skikkelig nøye. Skulle nesen være litt for spiss — nei — Helgesen var en stor tosk. »Penere enn Oline.» Han reiste seg forsiktig og gikk inn bak portierene i det rødlige skinnet og rumsterte forsiktig med noe der inne.

Albertine – del 5BokRobot · Side 86 / 113

Albertine – del 5

Han var kommet inn igjen og satte seg igjen for å se og mumlet: »— En stor tosk.» Han hadde sittet lenge — til slutt tok han og knakk en mandel. Hun slo opp øynene, så seg forundret rundt og reiste seg hurtig og forlegen i stolen. »Gud — det er visst sent — nå må jeg gå — unnskyld — jeg var så fryktelig trøtt, jeg har ikke sovet i natt.» 7 »Bli sittende litt og ta deg et glass vin først, du ser så dårlig ut.» Hun ble roligere i hodet av vinen og liksom likegyldig. Winter skjenket opp i et glass til av karaffelen og begynte å knakke mandler. Hun drakk. Med en gang ble hun redd — hun kunne visst komme til å gjøre noe som var skikkelig galt, og det var liksom som om vrangen var vendt ut på alt, og vrangen var riktigere enn retten — hun reiste seg og ba om lov til å gå.

Hun ba som man ber en lærer — det var noe ved ham, liksom om han var en skikkelig streng lærer. »Kan jeg få lov til å gå nå —?« Men det var som om hun ba om noe galt, og hun skammet seg nesten for å gjøre det — og hun visste, mens hun ba, at hun ikke ville få lov.

Hun så hans kortklippede, mørke isse, bøyd over mandelen, de korte, hvite hendene som forsiktig plukket av det lyserøde skallet. «Nei», sa han, «sett deg ned igjen. Det er ikke verdt at du går nå, for da kommer du til stasjonen.» — Han så på klokken sin. — «Nei — det er ikke verdt — det er slett ikke verdt — nei, for da kan det hende du blir tatt på stasjonen. — Sett deg ned.» — Han tok karaflen og fylte glasset hennes.

Hun ville ikke bli der — hun skulle nok klare å komme seg til stasjonen, men det var vel best at hun satte seg ned først, siden han sa det. Hun satte seg og drakk litt sherry.

Med en gang begynte hun å tenke på gårsdagen igjen — og hun ble så trett, så grusomt trett av å tenke på det.

Han la et par mandelkjerner ved siden av henne. «Spis dem, Albertine — de er gode — veldig gode — veldig gode mandler.» Hun spiste én — det var som om hun ikke turte å spise flere. «Drikk sherry!» Nei, nå ville hun gå — nå ville hun reise seg og spørre om hun fikk lov til å gå. «Kan jeg få lov til å gå?» Hun hadde reist seg — det var jo en ren svart pelslue han hadde på hodet — med noen grå hår imellom. «Sett deg ned», sa han uten å se opp.

Albertine – del 5BokRobot · Side 87 / 113

Ja — nei — hun ville nå gå, det var sikkert, men hun kunne like gjerne vente litt til, siden han sa det, og hun satte seg ned. — Han knakk mandler, og hun satte seg for å se på det fine, grønne, lodne bordteppet med de røde rosene i og den gulbrune bordkanten rundt — det var som om hun allerede kjente det svært godt — mon hva det kunne koste? — Nå ville hun gå. »Drikk — drikk sherry — Skål — drikk, sier jeg — Du ser dårlig ut. Det er best at Du går inn og hviler deg litt på sengen der inne.« Og han pekte med en vending av hodet mot portierene. Det var mørkt med et rødlig skjær bak dem.

Hun reiste seg langsomt. — Gud, så trøtt hun var — og rar i hodet. — Hun ble forundret over å høre seg selv si, da hun stod på terskelen: »Ja, men jeg tar ikke av meg klærne.« »Jo!« svarte han uten å se opp — »det er det beste, at Du tar av deg klærne. — Ja, det er det beste.« Veggene var mørke, og det lå et rødlig halvt lys over dem fra en måneskinslampe. Rommet var skjevt — veggen til høyre var mye mindre enn den til venstre — det syntes hun var rart. Sengen stod på den skrå veggen rett mot døren. Hun hadde godt visst at den stod slik og var av mahogni. Hun hørte at han reiste seg der inne. Han slapp først den ene portieren ned og så den andre. Det ble igjen en lang, lysende stripe i midten. Det var gulvteppe på gulvet.

Hun kledde av seg; det var akkurat slik det skulle være — og hun la strømpene sine under de andre klærne, for hun husket at det var hull i dem.

Hun var grusomt trøtt. Mon hva han brukte alle de flaskene til? Å, det var nok ådelybeng — hun var for trøtt til å gå bort og se. — Hun steg opp i sengen og la seg dypt ned — og gyngte opp igjen. Jasså nå — så det var det, de kalte for Springfjermadrasser. Slik hadde hun aldri hvilt; det var deilig å ligge der, og hodet sank litt etter litt ned i den myke puten — i begynnelsen var det som om det ikke riktig turte. Gud, hvor grov og grå kjolen hennes var mot alt det fine hvite!

Albertine – del 5BokRobot · Side 88 / 113

Med ett forsvant den lysegule stripen mellom portièrene, og noen kom inn. En kom bort og klappet henne på hodet og kysset henne på pannen. Eau de Lubin! Det var noen som kledde av seg — først dunket en støvel mykt mot gulvtæppet, og snart en til. Hun hørte et ur bli trukket opp, og så ble det hengt opp på veggen over sengen.

Hun fikk et kyss på pannen, og hun bøyet hodet bakover for bedre å kjenne den fine duften — og så fikk hun et langt på munnen — et langt, og så flere etterpå, og så enda flere.

Hva var det, hva var det, hvor var hun? Hun følte en kvelende vekt på brystet, så hun var nær ved å kveles. Det var noe som gjorde forferdelig vondt. Et skrik — — — Krohg: Albertine. 11 — —- det var hennes, og lysvåken og edru og angst til døden forsto hun med ett alt, og hun klorte og slo og skrapte og skrek. — »Hysch, hold kjeft!«, sa en andpusten stemme rett i øret hennes — det ble en lang kamp som om det gjaldt livet, men to armer av jern holdt henne fast, og hun lukket øynene. Om en stund trengte et flakkende lys inn under øyelokkene. En fyrstikk ble tent, og hun så Winther stå foran den store vaskevannsbollen med et stearinlys ved siden av seg. — Hodet med den sorte, kortklipte nakken var bøyd forover, og nedenfor den gulgrå jeger-skjorten stakk de to stygge, lodne, hjulbente bena. — Gud hvor hun hatet ham!

VIII. Edvard.

Gamlingen var kommet hjem fra Ishavet torsdagen etter og hadde drukket seg full hver dag og vært rasende sint over vårkåpen og hatten og alt, men især over jersey-livet og snorbrosyrene på det. Han truet henne med prygl når hun hadde vært ute sent om kvelden, og en dag, da hun til tross for hans forbud tok på seg jersey-livet, reiste han seg opp fra bordet, der han satt med brennevinsflasken, og ga henne en skikkelig dreis på øret.

Da gikk hun ut og lette etter Helgesen en ettermiddag for å spørre ham hva hun skulle gjøre. Hjem ville hun ikke komme igjen, og om natten ble hun da hos Winther, som tilbød seg å huse henne og leie to pene rom til henne. — 164 —.

Albertine – del 5BokRobot · Side 89 / 113

Nei, det ville hun ikke, men leide selv et rom i Dronningens gate: Det var midt i juli, og fryktelig varmt. Hun hadde skoftet den dagen — hun hadde vært i selskap hos Winther sammen med flere andre om natten og hadde ikke lyst til å arbeide.

Fryktelig varmt var det, og det var ikke mer enn fem-seks mennesker som beveget seg opp og ned, mens den faste gruppen av arbeidere og folk fra landet stod rundt musikkpaviljongen. Ja, nå kjente hun dem utenat, disse menneskene, og hver ting de hadde på seg — minst ti ganger hadde hun møtt dem mens de langsomt beveget seg forbi hverandre i støvet. På benkene satt noen gamle herrer og barnepiker som langsomt skjøv barnevognene frem og tilbake. Forfriskende kjørte en grønn sprøytevogn oppover, men vannet fra den fordampet straks igjen. — Karl Johan var død under den matblå himmelen.

Mon ikke Helgesen skulle komme med sin kjæreste likevel? Hun hadde ennå ikke sett dem sammen, og det hadde hun da lyst til — gikk de arm i arm eller ikke? .

Musikken der inne trakk pausen ut så lenge som mulig; endelig begynte den igjen — det var en av Teilmanns festmarsjer.

Albertine gikk opp og ned med en stor, lysegul parasoll og hvite halvhandsker av tråd, i en lyserød, sommerlig kjole av silke.

Hun var ikke fullt så blek og så litt friskere ut.

Men det var kjedelig å gå alene, og hun lengtet nesten etter Jossa. Bare det ble kveld, så kunne hun gå på Tivoli. Jo, nå visste hun hva hun ville gjøre — hun ville gå ut og se til Edvard — det måtte vel være dårlig med ham nå; allerede for en måneds tid siden hadde de sagt at han ikke ville leve i åtte dager.

Spise? Nei, hun ville ikke spise først — det var for varmt og for kjedelig når hun var alene.

Ja, hun kunne jo gjerne høre et nummer til likevel, for den saks skyld. Og hun gikk opp og ned.

Albertine – del 5BokRobot · Side 90 / 113

Gikk de arm i arm sammen? — Ja, da hadde han vel alt lært henne å gå ordentlig arm i arm — han var jo så flink til det, han. — »Du må ligge litt tyngre på og støtte deg med skuldrene mot mine«, hørte hun ham si. Men det skulle jo forresten ikke være fint for forlovede å gå arm i arm lenger, og da gjorde de vel ikke det på gaten. Mon han hadde lært henne å kle seg bedre? — For mye smak hadde hun sannelig ikke hatt før, nei, det var sikkert.

Det var slutt med det nummeret også, og hun så opp; det var flere bikkjer enn folk på gaten. Nei, hun ville ikke ta sporvogn — hun hadde bare 80 øre, og da ville hun heller bruke dem til å kjøpe noen druer til Edvard hos Magnus, hvor de lå i vinduet og fristet tvers over gaten.

Fra Magnus gikk hun langsomt videre, slentrende avsted under den stekende solen.

Det hadde egentlig vært gøy der hos Winther i går kveld — men hadde ikke hun vært der, så hadde det nok blitt mye verre leven. Hun likte ikke at de ville sette stua på taket bestandig — hun skjønte ikke hva moroa skulle være i det; hun skjønte ikke hvorfor de ikke kunne sitte og oppføre seg ordentlig og pent. Hun måtte virkelig le forresten, når hun tenkte på hvor gæren Winther hadde vært — han hadde jo nesten krøpet bortover gulvet for at hun skulle bli der, og hun hadde ikke sagt nei med det samme, for hun syntes det var gøy å se ham oppføre seg slik, han som hun hadde vært så livredd før. Nei, hun måtte virkelig le av seg selv, når hun tenkte på hvor redd hun hadde vært politiet bestandig før. Pyt san! — Det eneste som skulle være viktig nå, var doktoren der oppe og det som Jossa hadde fortalt. — Huff!

Albertine – del 5BokRobot · Side 91 / 113

Hun hadde nå vært veldig dømmende i alt hun gjorde — men nå var hun ikke så dømmende lenger; en som bare var litt fornuftig, kunne klare alle menn og få dem til å gjøre hva som helst, bare litt fornuftig og litt pen — og det var hun, ja det var hun virkelig — nå visste hun det. Vel hadde hun visst hvordan hun så ut i ansiktet før også, men nå visste hun hvor pen hun var. Nei, hun skulle nok klare seg. — Frøken Møller? Pen hun? Nei, det kunne ikke nytte henne å komme hit, og tenke seg at hun skulle ha ham, at han skulle kysse henne — ja, hun visste akkurat hvordan — kanskje han ikke kysset henne slik forresten, for han brydde seg nå ikke mer om henne enn Katta — Huff! Åja — det angikk jo ikke henne.

Den pene Frøken Møller — å, jo takk! Hun så til siden. Nei, her i denne falleferdige brogaten var det ingen vinduer å speile seg i — bare enkle butikker. | Her ute var det godt å gå og spise — 168 druer, og hun tok opp posen og spiste hele tiden. En sporvogn raste forbi i varmen — det var domt at hun ikke hadde spart 15 øre. Å ja — nå var det ikke langt igjen — Smalgangen — Lakkegaden — skulle hun gå opp og se til Gamla — og gi henne noen druer? Det var jo lenge siden nå hun hadde sett henne — de kjente seg sikkert veldig kjedelige om dagen, Gamla og hun der oppe i varmen nå, uten henne — ja, nå kunne de ha det så godt — nå — nå var hun sin egen herre, nå ville hun prøve det en gang — man skal prøve alt i verden.

Albertine – del 5BokRobot · Side 92 / 113

Eller skulle hun gå oppom Oline og hilse på henne for en gangs skyld? Det var dumt å være uvenner med sin egen søster, og Oline var jo ganske snill — det var dumt å ta alt så tungt. Herregud — man må være i godt humør og la homla suse og ballongen gå! Hun tok en drue og nynnet: »Gine, min deilige mø — Er du med på det?« Hun lukket posen fort igjen og rettet seg litt opp — der kom en fin, flott herre rett foran henne, den eneste hun hadde møtt på hele veien. Han gikk langsomt da de nærmet seg hverandre; så henne bestemt inn i øynene mens han gikk forbi. Rolig så hun på ham igjen — for hun var ikke lenger så sjenert som før. Han stanset; hun hørte det. — Nei, min herre, hvis du tror jeg skal snu meg om, tar du feil. Du må virkelig unnskylde — men det holder jeg meg for god til — det ville ikke engang falle meg inn i drømme.

Å snu seg om på gaten etter en herre er det enkleste som finnes. — »Gine, min deilige mø — Er du med?« Hun hadde kommet til sykehusporten, stoppet, ringte på og stod og ventet. Mon tro om han fortsatt stod der?

Ja — for nå var det en annen sak, nå kunne hun gjerne snve seg, nå falt det mer av seg selv. Jo, der stod han, ikke langt borte, og så etter henne. Hun måtte smile litt, idet hun gikk inn gjennom porten. — Pyt san — han lettet litt på flosshatten. Å ja — »er du med på den?« Hun hadde spurt portneren bare for å si noe, hvordan det stod til med Edvard, og han hadde svart at det var bra at hun kom nå, for han hadde nok ikke mange timene igjen, og han hadde spurt svært etter henne. Hun ble stående litt først, som om hun ikke forstod det, så satte hun i løp bort til trappen som gikk opp utenpå huset, gikk fort oppover den og så langsommere bortover svalgangen forbi alle dørene, og langsommere og langsommere etter hvert som hun nærmet seg den som hun visste at han lå inne i.

Albertine – del 5BokRobot · Side 93 / 113

Og hun, som hadde vært ute og drukket champagne og festet hele natten! Men var det ikke merkelig at hun nettopp skulle komme til å gå hit i dag — nettopp i dag? — Hun åpnet døren forsiktig — lukten av tjære strømmet imot henne — Og hun kjente igjen det lave, gammeldagse, panelte, lyserøde rommet — gardinet beveget seg litt i trekket da hun åpnet døren — for vinduet stod oppe og hun så den mattblå, varme, disede himmelen der ute. — I sin grønnmalte sykehusseng lå Edvard med ansiktet mot henne og hodet i armen til Mor Kristiansen, som satt ved siden av.

Albertine hadde tatt av seg hatten og hanskene og stilt parasollen ved foten av sengen og avløst Mor Kristiansen i å holde Edvards hode på armen sin. Hun skulle hjem og se til den gamle. »Er det ikke nydelig vær ute i dag, Tina?« »Å, det er altfor varmt, da.« »Er det ikke bra da, jente, at det er varmt — jeg fryser jeg«, sa Edvard med en svak, hes stemme, og hun måtte bøye seg ned for å høre den — han vendte hodet sitt bort fra henne mot veggen. »Vil du ha en drue, Edvard?« »Nei takk.« Hun tok og vendte hodet hans mot brystet sitt.

Der lå hun med sitt mørke hår og blek, tett mot den fyldige, myke rundingen under den lyserøde skjorten — og han så ned på det lille ansiktet, som var blitt enda mye mindre — over det bustete håret og den faste, hvelvede, lille, blekgrønne pannen med denne store svettedråpen på, og på de lange, mørke øyenvippene, som lignet hennes, og på de røde, faste arrflekkene nedenunder og nesespissen, som var blitt ganske, ganske smal og skarp, og så på brystet med den krøllete, grove skjorten, som lå helt innenfor skuldrene, men som en gang imellom løftet seg tungt i et langt, langt pust og kom opp i solskinnet og falt tilbake i skyggen, så de samme foldene kom igjen, og på de smale, små fingrene og det store, blå ankeret på den høyre hånden, som lå slapt og urørlig og allerede dødt oppå sykehussalmeboken på ullteppet.

Albertine – del 5BokRobot · Side 94 / 113

En sporvogn kom skurrende forbi utenfor. »Den går innover», sa Edvard. »Nei, å fin du er da, Tina — nå — jeg så det nok da du kom inn — ordentlig som en fin dame. — »Offer du snur hodet ditt mot veggen da, Edvard?« »Jo — det skal jeg si deg, Tina» — svarte han ivrig, vendt mot veggen. Madam Larsen her, hun har fortalt meg så mye rart i disse nettene, da jeg ikke kunne sove — denne astmaen jeg har, det er ikke annet enn smådyr det, skjønner du — fryktelig små da, skjønner du vel — ja, de er så små, så små, som de kan bli — dem er det, sier hun, som sitter inni brystet mitt og spiser meg opp — hun har hørt det av legen, så det må da være sant — de heter til og med basiller — ja, basiller heter de — de har også et navn til, som er svært langt. Han hostet, hun støttet ham litt opp — han vendte igjen hodet sitt mot veggen.

«De har et navn til, som er svært langt, men det er så vanskelig, og de sitter altså der inne, skjønner du, og for hver gang jeg puster ut, flyr det ut med pusten minst et par hundre av dem, skjønner du, og de flyr også inn i deg, så får du også astmaen, skjønner du.» Og han fortsatte å holde hodet mot veggen, så hun bare så det bustete håret på armen ved siden av sitt lyserøde bryst.

En blekfeit tjenestepike kom inn og hvisket — så gikk hun ut igjen, og trekket fylte gardinen et øyeblikk som et seil.

En sporvogn igjen. «Den gikk utenfor», hvisket Edvard mot veggen.

Han hadde ligget stille lenge — innimellom hørte hun et tungt pust. — — — — — Det hadde blitt kveld. Mor Kristiansen var kommet igjen, og Gamlen var med — han hilste ikke på Albertine og var litt full, så hun kjente lukten av brennevin da han var borte ved sengen. Så satte han seg lengst bort igjen, ved siden av døren.

Albertine – del 5BokRobot · Side 95 / 113

Edvard trakk et dypt sukk, og fikk en hul hoste etterpå. Det hadde blitt mye mer sol i rommet — kveldssol. »Har Oline vært her?« spurte Gamla. »Nei!« Sent på kvelden vinket Albertine til Gamla og Kristiansen. De kom stille bort og stod lenge urørlige. Men til slutt gjorde det vondt i Albertines arm, som hadde sovnet inn, og hun la ham ned i puten. Så foldet Mor Kristiansen hendene hans over salmeboken, og lukket øynene igjen. Døren gikk opp — gangkonen kom inn — gardinet flagret langt innover gulvet i trekket. »Jo — her står det: Bekjennelser — Dødsfall — det står aller først av alt sammen.« — »At vår elskede sønn Edvard gikk hjem til sin Gud i troen på sin Frelser etter lengre tids sykdom tirsdagen den 15. juli om kvelden, bekjennes herved for fraværende slekt og venner. . Maren Kristiansen. Olaves Kristiansen, maskinist.

Meddelelsen bes mottatt kun på denne måten.«

— Albertine hadde stått og lest det opp av «Dagen», lent mot det sorte kistelokket som stod inne ved veggen, og i kisten: midt i stuen lå Edvard fin og pyntet, med det mørke håret delt på siden, øynene lukket, en mørkegrønn myrtekrans midt på brystet, som svevet på brettene av den rene skjorten, og de bleke hendene stivt foldet over den sorte salmeboken med gullkorset som skinte frem under fingrene. Litt ovenfor tommelfingeren på den høyre hånden tegnet det seg tydelig et stort blått anker. Både Albertine, Oline og Gamla var kledd i svart.

Oline la kammen fra seg ved siden av myrtekransen og kom bort til Albertine. — »Får jeg se da — står det der?« »Ja — her står det.« Hun leste det opp igjen halvhøyt, mens hun bøyde seg hen til Albertine, som ikke ville slippe avisen. »Det høres veldig fint ut, har jeg tenkt — ikke sant?« sa Albertine. »Jo da — det er sikkert — hvem er det forresten som er død, da —?« Nei, Mor — nå gjør Du noe galt —.« Albertine ble stående der borte — svartkledd — og leste opp igjen og igjen: »Meldingen bedes mottatt kun på denne måten.« — Hun slapp avisen ned og så frem i den nøkterne likstuen med de ujevne, kalkede veggene.

Albertine – del 5BokRobot · Side 96 / 113

Når han leser det, kommer han til å tenke på meg igjen, selv om han har glemt meg helt — å nei, det har han vist ikke forresten. Men kanskje han ikke fikk se det engang. — Gid —' gid hun hadde sendt det i et av de fine bladene også! — Huff! Var det virkelig ikke mer enn en måned siden — hun syntes det måtte ha gått minst ti år, — å — ja, det hadde nå hendt mye rart i mellomtiden. — Og det var fryktelig lenge siden kysset han ga henne, med det samme han gikk.

Ja, det hadde hendt mye i mellomtiden. Huff — det var til og med bra at han ikke visste det — og det skulle han aldri, aldri i livet få vite. — Og nå skulle det være slutt også, hadde hun tenkt — nå skulle hun flytte hjem til Gamla, ellers ble hun så alene nå, og da skulle hun sitte hjemme bestandig og sy — for hun var lei av herrene og all den moroa deres, som ingen moro var; bare kjedelig og stygt. Hun var vist skapt annerledes enn andre mennesker. — Ja, det hadde hendt mye — nå, så farlig var det nå ikke forresten, to — tre netter som hun ikke hadde vært hjemme. — Hva var det mot Valeria og Jossa og de andre —? Ingenting å snakke om; det var bare dumt av henne, og nå skulle det aldri skje mer, hadde hun tenkt. — Gid hun lå der i stedet for Edvard, ja det ville hun gjerne!

Mor Kristiansen klemte Edvards hender litt hardere sammen, glattet litt på det glatte håret og pillet litt ved de små mørkegrønne bladene i myrtekransen. »Ja, nå er han så pen så, nå er han så pen så — la oss nå gå hjem«, sa Oline. »Far sa at han ville komme og se på ham«, sa Mor Kristiansen — »jeg tror jeg blir sittende her litt lenger; det er jo alltid litt å pusle med.« — Hun gikk bort og dyttet litt på det ene hjørnet av puten. »Ja, ja, så går vi«, sa Oline; »kommer du hjem snart, så skal vi ha kaffen klar til deg — god og varm. — Ja — nå er han så pen så — jeg tror aldri jeg har sett noen være så pen på ligstrå, jeg.« — »Nei, ikke jeg heller«, sa Albertine.

Albertine – del 5BokRobot · Side 97 / 113

Portneren lukket dem ut av sykehusporten, og de stod utenfor på Brogaden i den brennende solen og støvet, som straks la seg over dem og deres sorte klær. »Du, Albertine, jeg tror jeg vil kjøpe meg en sånn pen, svart silkefisky fra Paris — Du vet hva jeg mener — den kan jeg bruke siden også, når sorgen er over. Gamla får ta og farge det gamle sjalet sitt svart, så blir det nok så pent — men hva skal du gjøre, Krohg: Albertine? 12 Tina — Du kan da ikke gå med disse svarte fillerne — dessuten har du jo lånt det meste — og sorg må du jo ha.

Jeg skal si deg en ting, Tina. — Du er virkelig ordentlig, hvis du ikke lar en av de herrene som du kjenner, gi deg en gave — en svart parasoll og sorte hansker iallfall. — »Jeg har ingenting med de herrene å gjøre — jeg kjenner dem bare.« — Oline smilte — »Gud, så ordentlig du er, Tina!« De gikk nedover i varmen, og ved Hjortapoteket møtte de Gamlen, som fikk tårer i de fordrukne øynene da han hørte at Edvard var så pen på ligstrå, og vaklet bort fra dem. »Denne svarte jerseyen med snorbordstygnene er jo ganske pen —.« »Å — ja.« — Silkefisky — svart silkeparasoll — lange sorte hansker og langt, langt slør — ja, om hun bare visste hvordan hun skulle si det, så — det måtte være Winther — men det var så leit — kunne hun bare få sagt det, ville hun gjerne ta imot det, og hun ville også gå til Karl Johan og møte Helgesen.

Sort kledde henne pent — det var ingenting som kledde henne så godt som sort, hadde hun tenkt, men det var vanskelig å be Winther om det — hun som alltid hadde vært så hoven — dessuten ville han naturligvis at hun skulle bli hos ham, og det hadde hun ikke særlig lyst til — nei, hun ville det nødig. — Hun fikk se; kanskje hun fikk litt mer mot til det når de hadde drukket kaffe, og så kunne hun gå opp til ham om ettermiddagen og kanskje til og med få slør og hansker. — Det var dagen etter — Edvard var i jorden — de hadde spist middag hos Kristiansens, og Oline og mannen hennes og lille Tulla og Olsa og Mad.

Albertine – del 5BokRobot · Side 98 / 113

Hansen hadde sittet og drukket punch utover ettermiddagen. — Albertine reiste seg og tok på seg de nye hanskene, parasollen og sløret på hatten. »Skal du dit, Tina?« »Jeg vil bare gå en tur. — Jeg er rent full av all denne kalponsen.« Hun gikk fort innover mot byen — hvorfor visste hun egentlig ikke selv — litt ør i hodet var hun av ponsen forresten, dessuten hadde hun med ett blitt så gruselig bedrøvet over alt — og kom til å huske på alt. — Tenk om han visste noe om det! — Huff! — »Gud, hvor jeg flyr!« Hva var det hun skyndte seg så for? — Å jo, det var vel fordi hun tenkte at hun skulle treffe Helgesen, og hun måtte snakke med ham nå — eller hun måtte se ham.

Det var blitt sent — hun hadde gått opp og ned og opp og er ned mange, mange ganger på Karl Johan, men han var ikke kommet, og nå hadde hun liksom mot sin vilje komet ned på Festningen og satt på den samme benken. Et stort dampskip kom inn den indre leia, og ustanselig løp de små fjordbåtene rundt. Punchen steg mer og mer til hodet. — Hun flyttet seg på benken og stampet i bakken. — Han hadde gått fra henne for kjærlighetens skyld. — Nå var det likevel blitt slik som han hadde vært redd for — hun var ikke skikkelig — nei, det var hun jo ikke lenger — selv om hun nødig ville, så var det blitt slik — og da kunne det jo like godt vært han som en annen. — Ja, når det var ham, så hadde hun ikke så mye imot det. — Gid han kom, ham ville hun gjerne følge hjem — alt det vonde som hadde hendt henne, skulle bli borte som en drøm. — Fredrik — Fredrik, vennen min, kom til meg — jeg skal kysse deg og være glad i deg — det ”gråter inni meg etter deg, og det er alltid en tom plass ved siden av meg, fordi du ikke er der — Fredrik, kom! — Det var jo for sent jo — jeg var jo allerede glad i deg, gutten min — så kom da — kom, før det er for sent — før de andre har ødelagt meg — så du ikke vil mer! — Du skal få meg, og du trenger ikke å gi meg noen penger, og det er ingen som trenger å vite det — men skynd deg, skynd deg Fredrik — for jeg skjønner at jeg blir mindre og mindre skikkelig for hver dag! — Enda bryr jeg meg bare om deg, men jeg kommer vel dit de andre er, når jeg også er der.

Albertine – del 5BokRobot · Side 99 / 113

Hvorfor tok du meg ikke den gangen? — Og jeg har vært utro mot deg, gutten min — men det forteller jeg deg ikke — jo, kanskje når du blir lei av meg og vil gå fra meg!

IX. Fredriksborg.

Det var ettermiddag. »Den som hadde hatt en sigarett», mumlet Albertine for seg selv. Hun satt ved vinduet i nr. 7 i Norbygaden, dit hun hadde flyttet tilbake. Hun hadde syntes at Gamla var for alene, og nå hadde også Gamla reist til Ishavet igjen, men riktignok hadde hun da måttet pakke silkekjolen, silkeparasollen og hatten sin igjen for å kjøpe brennevin og annet utstyr til ham, ellers hadde han ikke villet reise, så der satt hun nå fast som før og hadde ikke vært ute av døren på 14 dager.

Det hadde begynt å mørkne litt igjen om ettermiddagene, og høstingen hadde begynt.

Det var en søndag i august — langt uti august — en ettermiddag. Albertine satt der — svartkledd — tilbakelent i den knirkende kurvestolen ved vinduet, og gjennom det falt et varmt kveldslys som farget halvgardinet rødt og kastet en grønnlysende, skjev firkant på den blå veggen. En annen lysende, firkantet solstråle lå og strakte seg flatt ned på gulvet, forbundet med det andre vinduet ved en skinnende, bølgende, skrå støvkolonne, og det gamle, mugne rommet var fylt med et varmt, rikt skinn fra solen. Og på Edvards plass ved ovnen satt en svartkledd kvinne — det var Mor Kristiansen, med de gamle, visne hendene i det sorte skjødet.

Lenge hadde de sittet slik uten å snakke sammen, helt siden middag, da solen falt inn hvit og kraftig — bare av og til et knirk i kurvestolen, når Albertine rørte på seg.

Og solen hadde sunket, og det hadde blitt litt mørkere, og lyset der inne ble mer og mer gyllent, mer og mer rødt. »En sigarett! Den som hadde en!« Hun satt urolig — stolen var liksom for trang for henne, den passet ikke, og hun kunne ikke finne en stilling som var god.

Albertine – del 5BokRobot · Side 100 / 113

Hun hadde en vemmelig følelse mens hun satt der, av at verden og livet gled fra henne, og at det ble høst og vinter, uten at hun hadde fått se sommeren engang — en følelse av at hun var forferdelig dom, som satt her. Fordi, om hun ikke kunne få det akkurat slik hun ville, var det da ingen mening i å ikke ta den gleden som var. — Nå hadde hun prøvd nok å sitte inne og gruble, men hun tenkte like mye på ham for det og lengtet like mye for det — ja, kanskje ble det bare verre. Nei, nå ville hun prøve det andre — kanskje hun da glemte fortere — — — — »Et glass sjampanje og en sigarett — Duke of Durham!« Og hun lente seg tilbake, og liksom pustet ut den lange, blå røyken — »Puh!«

Ja, hun måtte ha det — og det måtte være i dag — nå med en gang — det var rart forresten; aldri før hadde hun brydd seg hverken om champagne eller sigaretter, men nå med ett — da hun kom til å huske hvordan det smakte, måtte hun ha det, og det måtte være i dag. Hun kunne jo låne Olines hatt. »Puh—uh!« Hun lente stolen bakover og så ned på seg selv; det høye, fyldige brystet hadde aldri bølget så tungt under den stramme jerseyen — og hun hadde vokst litt mer og blitt litt slankere og lengre i livet, og følte seg med ett ung og levende.

Jo da, nå måtte hun ut litt igjen og drikke champagne og røyke sigaretter — før hadde hun vært lei av det, for det var så dyrt, og herrene hadde kanskje ikke råd til det — pyt san — nettopp derfor hadde de godt av det, de toskene som så så domme ut når de måtte hilse på henne dagen etter på Karl Johan, de som hadde krøpet på gulvet for henne kvelden før bare for et eneste kyss, mens hun sparket til dem og drakk champagnen som de ikke hadde råd til å røre ved, og lot dem sitte og fortelle henne at hun var det vakreste de visste, og at hun var en isdronning og hadde fiskeblod i årene og ikke hadde noe hjerte — nei, det var vel sant nok; hun hadde visst ikke noe sånt. — Men nå forstod hun for første gang at det kunne være livet det å la en av dem spandere pene klær og massevis av hansker på seg, så han ble en skikkelig kjekkas, og så ta en annen — for man var jo ikke pen for ingenting.

Ingen hjerte — nei, hun hadde nok ikke mye av den sorten.

Albertine – del 5BokRobot · Side 101 / 113

Hun reiste seg og gikk bort til det gamle speilet over bordet mellom vinduene, holdt armene i været, lente seg litt bakover og snudde seg rundt. »Pen figur har jeg også — mye penere enn før. Syns du ikke det, Gamla?» Det var senere — solen var helt nede — en deilig, duftfylt, moden sommeraften, like på grensen til det klare og gule septemberlyset. Alle hagene på Ladegårdsøen på begge sider av Langviksbugten stod fulle av roser, og det var en tung rikdom av vegetasjon oppover fjellkanten, hvorfra Fredriksborgs tretårn vokste opp med sine skytterhull, mens dansemusikk og høye stemmer runget utover i den lune kvelden. »Carl» hadde nettopp utålmodig lent seg forover for en forsamling som strømmet innover bryggen, trengte seg ved porten innerst inne, hvor de skulle levere billetten, og skyndte seg oppover bakken til Fredriksborg — opp til dansemusikken og livet, og pustende og ivrig svingte den fort ut igjen for å gjøre plass for »Eugen», som kom fullastet inn i Langviksbugten der ute med jevn fart.

I lyse, skarpe sommerkostymer stolpret Jossa og Valeria mellom de andre sminkede og brusende pikene oppover på sine høye hæler; men med en gang tok Valeria hardt tak i Jossas arm og pekte oppover. »Nei, nå mener jeg!« »Var det ikke hun som var så hoven og ikke ville gå på saler og skjelte oss ut fordi vi gikk dit — og nå kommer hun selv til Fredriksborg — åjo, jeg takker!« »Aldri går Albertine dit inn», hvisket Jossa igjen, »hun går forbi, det kan du banne på — hun går bare en tur.« »Ja, nå får vi se da. Hun har ikke hansker, Mor.« »Nei — og den pene parasollen er borte også.« »Hun er da pen — nydelig figur», sa Jossa. »Å, jeg synes nå hun har tatt seg opp.» »Holder hun seg ikke lenger med Winther nå da?»

Hun gjør vel ikke det da. — Ja, hun er da pen — hun er nydelig, Albertine, men altfor hoven. »Ser du«, sa Valeria og ga Jossa et puff i siden, mens de arbeidet seg oppover den øverste delen av bakken, usikre på sine høye hæler. »Det var som bare fen!« svarte Jossa, »men jeg skal bande på at hun ikke setter sin fot i salen, kjenner jeg Albertine rett.« »Gjør hun ikke det nå — gjør hun ikke det nå? Vil du se nå da? Ja, hva sier du nå?« »Det var som fen!« sa Jossa.

Albertine – del 5BokRobot · Side 102 / 113

Foran det lille, firkantede, sorte hullet stod den sortkledde Albertine og ventet til de andre, som klemte seg om lugen, hadde fått billetter, mens valsingen og trampingen hørtes ut fra et skrønt, tungt, grått skur uten vinduer og syntes å ville sprenge de tynne bordveggene; lenger nede lå små, grønne lysthus mellom trærne nedover mot Langviksbukten, og gjennom de øverste grenene skimtet man Akershus og Piperviken og Petersborgs tårn og Bjørviken med lystkuttere som lå og speilte sine hvite seil rett ned i stillheten. »Goddag, Albertine!« sa Jossa raskt idet hun gikk forbi. »Nei, goddag, Jossa!« svarte Albertine og nikket – det så ut som hun ville ha snakket med henne, men så fikk hun se Valeria og vendte sin sorte, ranke rygg mot dem.

Inne i de grønne Sprinkelysthusene satt folk med armene om hverandres halser og ølflasker på bordet foran seg — ute på plassen spaserte mange, varme og røde i ansiktet av dansingen, frem og tilbake arm i arm, og kelnerne trakk forbi dem med klirrende, brune ølflasker på tynne, slitte brett og skitne håndklær over armen.

Det så jo ut til å være gøy her. Gid hun traff noen hun kjente — det var kjedelig å gå alene — synd at hun skulle være uvenner med Jossa og Valeria; men helst ville hun treffe en herre hun kjente, da hadde hun i det minste noen å danse med — — — —. Hun hadde gått rundt og sett seg omkring overalt. Flere fine herrer hadde stoppet opp og stirret på henne mens hun gikk rolig forbi. De måtte da ikke tro at hun krøsset på dem heller.

Pausen var over — nå spilte de opp med en reilænder. — »For også jeg er folk, vi er folk« osv. — hun nynnet med. — Nei! Hun måtte danse, og hun ville danse.

Og folk strømmet frem fra lysthusene og opp fra hagen og inn og opp den grå, umalte trappen, hvor det stod to konstabler ved døren som målte henne oppmerksomt fra isse til fot og hvisket sammen mens hun rolig så på dem igjen. »Ja, her er jeg — ta meg om dere kan« — var det som hun ville si. Og hun måtte le da hun tenkte på hvor redd hun hadde vært for politiet en gang, og hun lo mens hun ble båret inn av to menn — inn i den støvfyldte, gyngende salen.

Albertine – del 5BokRobot · Side 103 / 113

Og der inne, rett ved døren, stod Winther i uniform — men trotsig og bestemt så hun ham rett inn i øynene og hilste. »Ta meg om du kan.« — Han hilste ikke tilbake.

Og hun gikk videre mot ringen, over hvilken hun så de hoppende hodene i reilænderen, og følte Winthers øyne følge henne nedover ryggsøylen. »For jeg også er folk, vi er folk« — nynnet hun så smått — er det da ingen her som jeg kan danse med? -- Skulle hun gå bort og spørre Winther om han ville — bare for å erte ham? — Gud, nei, han ville bli for sint — det turte hun likevel ikke.

Men ved siden av henne stod en ganske liten ung herre med høy, blank flos på det blonde håret og høy snipp om sin tynne lille hals som en ekte engelskmann — engstelig og nysgjerrig så han på den virvlende dansen foran seg og slukte alt med sultne øyne. Hun husket godt at hun hadde sett ham på Karl Johan gå opp og ned med de fineste damene, og Albertine nærmet seg ham, smilte og nynnet: »For førr også firs også jeg, vi er Folk —« — Han så på henne med sine melkeøyne og trakk seg forlegent, småleende, litt tilbake. — »Kom nå da!« så hun.

Han så igjen på henne — på hennes sorte, ranke, fyldige figur og sorte slør og friske smil i det bleke ansiktet. — »Skal vi ta' en sving?« sa hun. »Ja!« nesten ropte han ut, liksom takknemlig, og bukket for henne med en danseskolebuk, før han klosset førte henne inn gjennom trengselen, hvoretter begge forsvant der inne i støvhvirvlene — — — — »For førr også firs også jeg, vi er Folk —« Tirsdag morgen regnet det. — Albertine var nettopp kommet hjem. — Mor Kristiansen var ute i bryggerhuset og vasket.

Albertine – del 5BokRobot · Side 104 / 113

Stakkars Gamla — hun hadde nok tatt det fælt nær — hun hadde grått og sett så på henne hele tiden — to hele netter borte. — Stakkars Gamla — ja, det var stygt — men hun trodde nok at hun selv hadde det enda verre inni seg selv enn Gamla, selv om Gamla gråt så bestandig. — Hun — nei, Zum kunne ikke gråte mer, hun — men vondt hadde hun det, lel. — Å ja — det hadde vært leit for Gamla — men det ville vel gå over med tiden, for hun trodde ikke hun ville gå ut mer nå på en lang stund iallfall — det hadde ikke vært noe moro. — Hun tok forsiktig og nølende varekassen av maskinen, dro ut skuffen, tok oljebeholderen og begynte å dryppe med den hist og her i krokenes av maskinen.

Hun tok oljekannen bort fra seg og famlet etter noen nåler nede i skuffen, men hun lot dem ligge, la seg tilbake og så rett frem for seg.

Regnet begynte å bli tettere — et skikkelig regnskyll. »Så får vi høsten igjen, og så er det vinteren igjen og så våren — det samme leksa om igjen, har jeg tenkt.« »Det er sant, jeg stappet jo noen sigaretter i lommen — Duke of Durham — Gamla er ute, hun ville nok fått et slag på stedet om hun så meg røyke, men hun får nå forresten venne seg til det. Hun hadde reist seg, funnet et fyrstikkesker og tent — og satt seg igjen — Puh!»

Det øsregnet, og det var ikke lett å se gjennom vinduet, men var det ikke En — som kom over gaten og så på nummeret. »Nej, nu kan du tro.« — Han gikk inn — han hadde forresten ikke røde kneler — hun hadde reist seg ufrivillig, liksom for å stenge døren. — Han gikk forbi gjennom porten helt inn i gården. »Å ja, politiet — pyt san — det var i gamle dager det, man var redd for det —« Hun skvatt opp — det hadde banket to harde bank på døren — den åpnet seg — Konstabelen! »Nå, er du der — det er deg jeg leter etter», sa han. »Meg?» — Hva vil dere med meg? — Hun holdt sigaretten inne i den hule hånden, for at han ikke skulle se den. »Jeg hørte etter dere først inne i gården — jeg trodde det var der dere bodde, jeg», sa han ganske vennlig.

Albertine – del 5BokRobot · Side 105 / 113

Albertine syntes hun så Olsa og Mor Hansen og alle kjerringene stå og stikke hodene sine sammen ved posten der ute, og hun hørte hvordan ungdomsgjengen vokste utenfor døren. »Etter meg? Men hva er det dere vil med meg da?» »Innkallet.» »Innkallet, jeg? Det drar ut, har jeg tenkt!» Hun ble blek som et laken, men rynket øyenbrynene i sinne. »Å nei, jeg går nok ikke feil — Albertine Krohg: Albertine. 13 Kristiansen, vær så god — imorgen kl. 10.» Han rakte henne en blå lapp.

Hun tok imot med venstre hånd — i høyre holdt hun sigaretten, som begynte å brenne henne. — Han gikk — alle ungdomsansiktene viste seg i døråpningen — så var de borte. Hun klemte på døren og låste den, slapp den slukkede sigaretten ned og leste under politiseilet: Kristiania Politi — den 30. 1880. — De innkalles herved av Kristiania Politi til å møte onsdag den 3. august 1880 kl. 10 formiddag på hovedstasjonen i Mellergaten hos politifuldmektigen. E. Winther. NB. Denne innkallelsen skal tas med til møtet.

X. Stasjonen.

Det var neste morgen; klokken hadde slått ni der inne. Albertine stod og flettet håret sitt. — Når hun kom opp dit, skulle hun gå opp hovedtrappen — ikke inn gjennom glassdøren.

Skulle hun si det til Gamla og få henne med? — Nei — hun slapp vel bare unna med en advarsel, og da kunne det være det samme. Hun hadde sagt at det var Jossa konstabelen hadde spurt etter adressen til – for Olsa hadde selvsagt umiddelbart fortalt til Gamla at han hadde vært der. Om Gamla trodde det, visste hun jo ikke, men hun hadde nå slett ikke lyst til å snakke om det. Å nei, hun skulle nok klare seg selv. — Kanskje hun burde ha hatt håret opp allikevel? — Å nei —. Skulle hun gå ned og låne Olines hatt? Huff, nei — hun ville ikke ha den spørringen fra henne. — Hun kunne gjerne gå med skjerf i dag, det kunne sgu være akkurat det samme.

Albertine – del 5BokRobot · Side 106 / 113

I Lakkegaten sto flere koner og piker i en port og lo og snakket. — »Goddag, Albertine!« ropte de; hun nikket tilbake og skyndte seg ut i Brogaden. — Sporvognene gikk som ellers, gule og klaprende, og glinset og speilet seg der nede i sølen. — Utover Elvegaden, ned mot Bryggen, lå en grå, våt himmel, og noen mørkere og noen hvitere skyflak kom fort opp. Røken fra skorsteinene og fra de store pipene på Nylands verksted fløt i små fyllinger bortover; det pep, et tog kom, den hvite røken for tilbake – innover mot stasjonen. — — Hun hadde kommet til hjørnet ved Gunerius Pettersen – klokken manglet bare 10 minutter på 10 ved Vår Frelsers kirke. — Skulle hun gå Youngsgaten? — Nei, da kom hun rett på glasdøren, og – nei, hun ville heller gå Pløens gate. — Endelig var hun kommet ut på Youngstorvet – der var fullt av trafikk; og hun så den store buen over trappen der oppe, som hun skulle opp av. — Klokken manglet bare 5 minutter; det kriblet i henne, og hun gikk opp bakken.

Der var ingen som så på henne, og hun skrådde modig over gaten, ble stående nederst ved trappen, som om hun tenkte seg om eller ventet på noen; så snudde hun seg og gikk nonchalant oppover de brede granittrinnene under den buede hvelvingen. — »Jeg skulle snakke med politifuldmektig Winther«, sa hun til konstabelen ved døren.

Albertine – del 6BokRobot · Side 107 / 113

Albertine – del 6

Det var som den store forhallen med det sorte steingulvet og den våte, kalde lukten der inne la seg mot brystet. — Gjennom en halvåpen dør så hun noen overkonstabler med brede gullbånd på uniformen sitte og le og snakke sammen og røyke tobakk. »Værsgo», sa konstabelen og pekte innover en lang, mørk gang. — — — Hun var endelig blitt ført inn og så hans sorte, kortklippede isse bøyd over en protokoll bak en fengselsgul skranke. »Albertine Kristiansen», meldte konstabelen og gikk ut.

Winther så flyktig fra siden på henne, reiste seg og gikk frem og tilbake med hendene i lommen. »Albertine Kristiansen», sa han, »hva er det egentlig du lever av — bor du hos foreldrene dine, kan jeg tenke? — Ja, det er vel bare av og til, etter det jeg hører. — Du, Albertine Kristiansen — du — du er inne på et farlig skråplan. — Her foreligger flere meldinger, jeg sier ikke hvem de er fra; det er fra noen venner av deg — det er dårlige venner du har. — Du har omgått deg mye med Jossa Evensen før, og nå har du begynt igjen, sies det — det foreligger som sagt flere klager. — Her er en fra en av byens beste familier. En ung sønn av huset har vært borte i flere netter, og han har vært sammen med deg. Det blir vel ingen annen utvei enn å la deg undersøke av legen. — Nå, hvorfor svarer du ingenting? Man pleier da iallfall å be om å slippe og love å forbedre seg — i så fall kunne jeg jo overveie det —.»

Albertine – del 6BokRobot · Side 108 / 113

De er, om jeg så måtte uttrykke meg, inne på en svært farlig vei — en ung pike som ikke lever skikkelig, bringer en forferdelig ulykke over seg selv og over sin familie. — Hvorfor svarer De ikke? — Ler De? De vil nok snart få noe å le av! — Jeg tenker det er best at de kommer inn til legen. — Hva sier De om det?« Hun var blek og lo. Hun hørte nok at han snakket om legen, men — ville han late som han aldri hadde sett henne før? Hun syntes hun så ham stå foran vaskevannsbollen igjen. — Han bet seg i leppen. »Jeg hadde tenkt å la Dem gå gjennom denne døren«, pekte han på en dør til venstre, »så var det ingen som så Dem.« Hun lo høyt. »Er vi blitt dis nå da, Emil?« Han gikk fort bort og rev opp døren. »Fredriksen!« Konstabelen kom inn. »Før henne inn til legen!« Albertine lo. »Du Emil, du har glemt en nattkjole og et par tøfler hos meg — vil du ikke komme og hente dem?« »Ta deg i akt,« sa han kaldt. »Fortsetter du med denne måten å snakke på her, så går det deg enda verre.« »Mangelsgård vel,« sa hun og lo.

Winther vinket til konstabelen; han tok henne fast i armen og ledet henne ut. <P_2>

Det duftet sterkt av moskus i rommet han førte henne inn i, og det raslet i silke og stive skjørt. Til venstre var en dør, hvorfra en mann kom ut med en stor hatt, knappende sine hansker og så på henne og studerte henne fra topp til tå og smilte kjent. Huff da! Og hun trakk seg tilbake for alle disse sminkede øynene og klemte seg inntil konstabelen. «Kom nå!» sa konstabelen.

De så alle sammen på henne og småsmilte.

Konstabelen åpnet døren, og glad for å slippe å bli sett lenger av alle disse sminkede, frekke vikartøsene skyndte hun seg over terskelen og tok et par raske skritt inn på gulvet i det giftiggrønne rommet med de fengselsgule trepanelene og de fengselsgule tremøblene på det grå gulvet. Men plutselig stanset hun brått opp.

Albertine – del 6BokRobot · Side 109 / 113

Der, rett foran henne, på den andre siden av det store, fengselsgule bordet midt i rommet — der stod den jo — stolen — den forferdelige stolen, hennes evige skrekk, hennes uavlatelige angst, men som hun hadde glemt igjen en stund der ute under de offentlige damenes frekke blikk. Der stod den, høy og fæl, minst en meter høyere enn bordet, med en halvsirkelformet innsnitt i det brunslitte, lærkledde setet og en lav, skrå rygg; den stod der, og viste sin uhyggelige profil, og foran den lille trappen som førte opp til setet stod en ung herre, som hun ofte hadde sett ved musikken på Karl Johan — med svart liten knebel og mørke øyne — og han rettet på lorgnetten sin mens han ventet på henne.

Blodet hamret i tinningene, knærne skalv mot hverandre, og hun trakk tungt pusten.

Umulig, umulig, hun måtte synke i jorden av skam. — Aldri stige opp på det forferdelige fengselsgule stillaset ... bare hun hadde kunnet synke rett ned i jorden!

Men med en befalende gest pekte han dithen, den eldre, lyse, skjegglose herren som stod der borte ved den fengselsgule vasken mellom vinduene og tørket hendene på det hvite håndkleet. — Han pekte dithen med den hvite, halv-våte hånden så befalende at hun gikk; hun følte at hun ikke kunne, men gikk likevel bortover det grå gulvet langs det store, gule bordet.

Foran stolen, ved trappen, stanset hun med nedslåtte øyelokk og blikket festet i gulvet, og den unge herren med den sorte knebelen, som hun kjente fra musikken, rettet igjen på lorgnetten og sa ganske likegyldig: — «Vær så god, sett deg opp!» Hun så opp på ham med store, forvirrede øyne, som om hun ikke forstod.

Men han rørte ikke en muskel i ansiktet, bare pekte på den lille trappen og sa: — «Vil du gå opp de trinnene der og sette deg på det setet der?» — Og med et lite smekk lot han hånden falle flatt ned på lærtrekket.

Albertine – del 6BokRobot · Side 110 / 113

Hun ble stående et sekund til, så grep hjelpeløsheten henne helt, og igjen gikk beina mekanisk avsted og bar henne oppover trinnene. Men da hun kom opp på det øverste trinnet, vendte hun seg lynsnart om, og idet hun dundret ned i setet med knærne presset tett inntil hverandre, grep hun med begge hendene om dem og glattet kjolen godt ned over leggene og anklene, og ble så sittende der med én hånd på hvert kne, litt bøyd forover, og stirret forvirret opp fra sitt opphøyde sete ned på assistenten og på legen og på legen og på assistenten.

Men ingen av dem så på henne. Doktoren hengte rolig det hvite håndkleet av seg på den fengselsgule panelen og satte seg ved det store gule bordet foran protokollen — og assistenten så ikke høyere enn til stolens sete og sa rolig, belærende: «Du må sette deg helt inn i setet og lene deg tilbake mot ryggen.» Hun så seg hjelpeløst omkring, og svetten sprang kaldt frem på tinningene, men så plutselig flyttet hun seg helt inn i setet og falt med håndvesken over øynene og et eneste tørt hulk tilbake mot stolens sterkt bakoverbøyde rygg, mens hun ufrivillig, uten å vite det, presset knærne hardt mot hverandre som i bevisst angst for det som nå skulle skje.

Og mens hun lå der med hånden for øynene, lent oppe i den høye stolen, med leggene og føttene hengende ned fra kanten av setet, nesten bevisstløs av skam, følte hun klærne bli brettet opp om hoftene og lagt over brystet. Og det ble kaldt omkring de sammenpressede knærne, og på hvert av dem la det seg en varm hånd som tok tak og ville rive dem fra hverandre.

Hun bet tennene sammen og kjempet imot alt det hun forstod, men de to hendene ble for sterke — da plutselig reiste doktoren seg og stampet i gulvet og skrek med brutal stemme: «Nei, ikke noe tull! Hun skal selv ta knærne fra hverandre!» Og vendt mot henne: «Tror du det er for moro skyld vi står her da, jente? Vær så god — knærne fra hverandre!» Assistenten hadde sluppet — men hun rørte seg ikke, bare bet i fortvilelse tennene og knærne enda fastere sammen enn før og presset håndvesken inn mot øynene så hardt at hun så stjerner.

Albertine – del 6BokRobot · Side 111 / 113

«Nå», skrek den brutale stemmen, denne gangen rett ved siden av henne, og gulvet ristet igjen — «skal det bli noe av dette? eller skal jeg....» Og grepet av redsel følte hun de skjelvende knærne rent mekanisk gå fra hverandre, og hun «syntes» hun måtte dø av skam, og alt snurret rundt for henne, og det ble svart for øynene, og hun trodde hun skulle besvime.

Så plutselig følte hun instrumentet mot sin blottede kropp, og hun skvatt til, men ble liggende der i dyp redsel uten å tørre å røre en muskel og med en helt unaturlig klar bevissthet. «Du store Gud — hun lå virkelig her nå, det var henne, henne selv, som lå her i denne vanærende stolen med klærne opp over brystet, og han, den unge herren, med knepelskjegget og lorgnetten, som hun kjente fra musikken, han stod virkelig der foran henne og undersøkte henne med sprøytehornet — utænkelig som det var, så var det likevel sant — og enda var hun ikke død av skam....»

Hun lå der en stund forbløffet med håndbagen for øynene og så seg selv i tankene ligge der i den vanærende stillingen foran den unge herren —! Og hun levde virkelig — var slett ikke død av skam — utrolig!

Og hun gløttet litt opp under håndbagen og fikk se den øverste delen av hans hvite panne med det sorte, velstelte håret, delt i midten, mot vindusruten — og hun følte sprøytehornet bevege seg... utrolig!

Og han trakk hodet litt tilbake og la det litt på skakke for å se bedre, og hun så med forbløffelse på dette rolige, forretningsmessige ansiktet — som om ingenting var på ferde! Men så ble hun ganske rolig og begynte å tenke. «Nei, men det var jo heller ingenting på ferde for ham.» Da han var ferdig med henne, skulle han jo undersøke den neste, en av de andre der ute, og så en til, en etter en, alle sammen. Og i morgen likeså, og i går — og hun husket plutselig hvor slitt det var, dette brune lærtrekket — — —; her hadde jo Oline ligget, og alle venninnene hennes fra den tiden — og her hadde jo Jossa ligget, og Valeria — alle dem hun kjente; så måtte de jo opp i denne stolen — og nå hun også. Og egentlig var det jo ikke så farlig heller — nå var hun jo ganske rolig — det var skrekken som var det verste — pyt san!

Albertine – del 6BokRobot · Side 112 / 113

Oline hadde jo rett — hun hadde vært dum. Tenk på alt det tullet hun hadde sittet og tenkt på hjemme ved vinduet foran maskinen! — Stygt! stygt! stygt! — det var egentlig alt hun hadde tenkt — hun hadde aldri våget å tenke seg det slik som det var, det stygge! Når alt kom til alt, var det bare tull med dette stygge — og hun hadde nesten begynt å le ved tanken på at hun ikke hadde kunnet forstå at Gamla kunne gjøre noe så stygt mot faren. "Men plutselig ble sprinkelhornet tatt bort, og hun hørte assistenten si: "Nei — ingenting, og følte at han brettet klærne nedover hoftene igjen."

Hun ble liggende med hånden for øynene. "Ja, nå er det over," sa han, "nå kan du gå ned igjen." Hun tok hånden fra øynene, reiste seg litt forvirret og gikk ned. Og nå, da hun ikke lenger var høna, kom skammen tilbake, og hun ble rød som dryppende blod. Men ingen av dem la merke til det engang. Doktoren der borte ved bordet så ikke opp, bare bladde i protokollen, og assistenten sa bare «Værsgo — nå er det ikke mer» i den mest likegyldige tonen i verden, og fulgte henne bort til døren og ropte «den neste» så snart hun hadde kommet over terskelen.

Og før hun kom ut derfra, hadde hun alt fått tilbake den bleke, fine olivenfargen sin — og frimodig, som om ingenting var, inspiserte hun nå, mens hun gikk gjennom venteværelset, disse offentlige fruentimmerne som hadde gjort henne så sjenert da hun kom inn: deres ansikter, deres klær, deres hatter. «Hu' har visst slippi Visitation, hu'», sa en av dem litt forundret. «Hu' har vel det da», sa et par andre.

XI.

Midt på natten, i kaldt, stjerneklar luft og klart, tindrende måneskinn på de snølagte gatene, vandret Helgesen og Smith og et par andre unge herrer, som kom fra en ball, avsted oppover Bakkegaten fra vestsiden.

De skulle bare ta seg en liten svip innom i Vika, før de gikk hjem.

De hadde passert Napoleons slott og hadde heller ikke tatt ned Skolegaten, men spaserte muntre og pratsomme avsted oppover bakken med sine sorte skygger på den hvite snøen, som knirket under føttene deres.

Albertine – del 6BokRobot · Side 113 / 113

Oppe på toppen av bakken stanset de. For over på hjørnet av Vinkelgaten, oppe på den lille trappen der, stod døren vidåpen, og midt i lyset fra lampen, som strømmet ut på gaten og skar skyggen langs husveggen for så å forsvinne i det sterke måneskinnet utenfor, stod en stor jente og ropte på dem. Sterke hofter under et kort rødt ullskjørt med hvite strømper under, en svær byste under den blekrøde nattkjolen og et stort sort hår uordentlig hengende nedover skuldrene og halsen. »Kom inn til meg da, gutter!« ropte hun med høy stemme. »Én etter én — alle sammen!» Jentene i husene rundt kom ut på gaten og lo av henne. »Men er du helt gal, Albertine?« sa én av dem, »eller er det noe som går av deg?» »Å, jeg er så kåt, jente, så du vet det ikke,» svarte Albertine og vendte seg igjen mot de unge herrene. »Kom inn til meg, gutter!« ropte hun igjen. »Kom inn til meg! — én for én ... alle sammen!

Dere skal ikke betale ... kom!» — — — Men ingen av dem fikk lyst. Hun så strålende ut der hun sto oppe på trappen, midt i døråpningen, i lampelyset som strømmet ut gjennom den åpne døren; men ingen av dem fikk lyst på henne — de gikk videre.

Og mens de skled ned den bratte bakken forbi Dueslaget til Mellemgaten, hørte de henne jamre seg til de andre jentene der oppe: »Jøsses! Jøsses!« skrek hun, »skal jeg da være hore og enda ikke ...« — — — — — — — ? Jøsses! Jøsses! — — —Så var de rundt hjørnet av mellomgaten og kunne ikke høre mer.

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

An geöffneter TürClara SudermannAmbrose LavendaleE. Phillips OppenheimLes Aventures d'un fifre.Louis ReybaudAuswahl aus den Dichtungen Eduard MörikesEduard MörikeA Bird of PassageBeatrice HarradenLe Capitaine MartinLouis Reybaud