Prosessen

FRANZ KAFKA

PROSESSEN ROMAN

FORLAGET DIE SCHMIEDE

BERLIN1925

FØRSTE KAPITEL
PÅGREPELSE · SAMTALE MED FRAU GRUBACH · DERETTER FRÄULEIN BÜRSTNER
Josef K. levde en morgen våknet han, det var ennå ikke ganske lyst, han lå i sengen og så på den åpne døren inn til forværelset, uten at han først la merke til at det var fremmede mennesker der. Da han først ble oppmerksom på dem, ble han overrasket. Det var to herrer i gamle, svarte frakker, med sløyfer og hatter, som sto på terskelen og så rolig på ham. De så ut som om de ventet på noe.
«Hvem er dere?» ropte K. og satte seg opp i sengen.
De svarte ikke, men så på ham som om de ventet på at han skulle si noe mer. K. så seg om, han var i sitt eget værelse, det så ut som i går: det var et rom på omtrent ti kvadratmeter, med et skrivebord, en sofa, en kommode og en stor seng. Han la seg tilbake i sengen og slapp armene ned. «Hva er dette for en komedie? Kan dere ikke svare? Jeg har da vel ikke gjort noe galt.»
«Det er riktig,» sa den ene, «det har vi hørt. Men si meg, hva har De egentlig tenkt å gjøre?»
«De er altså arrestert,» sa den andre.
«Ja, det er vi nødt til,» sa den første, «De er arrestert. Det er ikke noe å diskutere.»
«Nei,» sa K., «det er ingenting å diskutere. Men hva vil dere egentlig? Hvorfor kommer dere inn til meg?»
Han satte seg på sengekanten og så på dem. «Vi kommer fra retten,» sa de.
«Hvilken rett?»
«De er arrestert,» gjentok den første. «Det er alt vi har å si. Gå nå og kled Dem.»
«Det er vel ikke nødvendig,» sa K., «jeg har det bra som jeg er.»
«De må kle Dem,» sa den andre.
«Hvorfor det? Hvem har gitt ordre om dette? Er det kanskje noen lov som sier at man må kle seg når man blir arrestert?»
«Det vet vi ikke,» sa de. «Men vi har ordre om å påse at De er skikkelig kledd. Det er ikke vår sak hvorfor. Vær så snill, ikke gjør vanskeligheter. Vi har det travelt.»
K. tenkte seg om. «Hva er dette for en dumhet,» sa han for seg selv. «Livet mitt er fullstendig undergrav. Arrestert! Men jeg har aldri gjort noe galt. Å, hvilken tid! Hva vil de?»
«Det kommer vi til å få vite,» sa den første. «Men først må De kle Dem. Vi har også beslaglagt noen papirer som De må gjennomgå.»
«Hvilke papirer?»
«Det skal De få se. Kom med oss til spisestuen. De kan spise frokost der.»
«Jeg har ikke lyst til å spise,» sa K. «Jeg vil heller sove lenger.»
«Det går ikke an,» sa den andre. «De har ikke tid. Vi har en bil som venter nede i gaten.»
«En bil? Hvor skal vi hen?»
«Til retten,» sa den første. «Til avhør.»
«Det kan De gjøre her,» sa K. «Jeg har ikke lyst til å gå ut, jeg har det travelt.»
«Det har De ikke,» sa de. «De er arrestert, De har ikke noe travelt.»
«Jeg har det travelt,» sa K., «jeg må på banken.»
«Det er ikke mulig,» sa den første. «De er arrestert, og De har ikke noe travelt annet enn å komme til retten.»
«Hvilken rett?»
«Det skal De få vite,» sa den andre. «Kom nå.»
De førte ham inn i spisestuen. Det var et stort rom med et vindu ut mot gaten. På bordet sto det en tallerken med smørbrød og en kopp kaffe. K. så på dem og sa: «Jeg har ikke lyst til å spise.»
«Det spiller ingen rolle,» sa den første. «De må spise, for De får ikke noe mer før langt ut på dagen.»
«Hvorfor det?»
«Fordi vi skal reise langt.»
«Hvor langt?»
«Det får De se. Spis nå.»
Mens K. spiste, så han på dem. De sto ved vinduet og snakket lavt sammen. Det så ut som om de diskuterte noe. K. prøvde å høre hva de sa, men han fikk ikke tak i det. Han ble irritert og sa: «Hva er det dere snakker om? Jeg har rett til å vite det.»
«De har ingen rett,» sa den ene. «Så spis nå.»
«Nei,» sa K., «jeg spiser ikke. Jeg vil vite hva dette betyr.»
«Det får De vite i retten,» sa de. «Kom nå. Vi har ventet lenge nok.»
De førte ham ut av huset og inn i en bil. K. satte seg inn og så seg om. Det var en ny bil, den så ut som om den skulle ta ham med et sted. Han la merke til at de kjørte gjennom byen, forbi et stort torg, og deretter ut i forstedene. Etter en stund stoppet de foran et gammelt, falmet hus. Det så ut som en leiegård.
«Her holder retten til?» spurte K.
«Ja,» sa den ene. «Kom inn.»
De gikk opp en mørk trapp og kom inn i et rom som så ut som et kontor. Det sto et skrivebord der, og bak det satt en gammel herre med briller. Han så opp da de kom inn.
«Er De Josef K.?» spurte han.
«Ja.»
«De er arrestert,» sa han. «Det har De antagelig allerede hørt. Jeg er forhørsdommeren. De skal forhøres i dag.»
«Hvorfor er jeg arrestert?» spurte K.
«Det får De vite i rettssaken,» sa dommeren. «Vi har ikke tid til å forklare alt her. Sett Dem.»
K. satte seg på en stol overfor skrivebordet. Dommeren så på ham med et alvorlig ansikt.
«De er anklaget for en forbrytelse som vi ikke kan navngi,» sa han. «Det er en alvorlig forbrytelse. De må forberede Dem på en langvarig prosess.»
«Hva slags forbrytelse?» spurte K. «Jeg har ingenting gjort.»
«Det er ikke sikkert,» sa dommeren. «Vi har bevis som tyder på det motsatte. Men det får De vite senere. For nå må De gå tilbake til arbeidet.»
«Til arbeidet?»
«Ja, De kan fortsette å gå på banken som før. Men De må stå til rådighet for retten når De blir innkalt. Og De må ikke forlate byen uten tillatelse.»
«Det er jo helt absurd,» sa K. «Jeg har ikke gjort noe galt.»
«Det er det retten skal avgjøre,» sa dommeren. «Gå nå. Vi gir Dem beskjed når neste forhør skal finne sted.»
K. reiste seg og gikk ut. Han var opprørt, men han prøvde å bevare roen. Da han kom hjem, banket han på døren til Frau Grubach.
«Kom inn,» sa hun.
«God dag,» sa K. «Jeg må snakke med Dem.»
«Hva er det?» spurte hun.
«Jeg er arrestert,» sa K. «Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg må spørre Dem: vet De noe om dette?»
«Nei,» sa Frau Grubach. «Det vet jeg ingenting om. Hva skulle jeg vite om det?»
«Kanskje noen har anmeldt meg,» sa K. «Men jeg har ingen fiender.»
«Det har De sikkert,» sa hun. «Alle har fiender. Men jeg vet ingenting.»
«Jeg må snakke med Fräulein Bürstner,» sa K. «Hun er kanskje hjemme?»
«Hun er på arbeid,» sa Frau Grubach. «Hun kommer først i kveld.»
«Da kommer jeg tilbake,» sa K. «Takk for hjelpen.»
Han gikk inn på værelset sitt og la seg på sengen. Han tenkte over situasjonen. Det var helt uforståelig for ham. Hvem kunne ha anmeldt ham? Han hadde alltid levd et stille og ordentlig liv. Han var bankfunksjonær, han hadde ingenting å skjule. Men nå var han arrestert, uten noen forklaring. Det var som en drøm – eller et mareritt.

Noen måtte ha baktalt Josef K., for uten at han hadde gjort noe ondt, ble han en morgen arrestert. Husholdersken til fru Grubach, hans vertinne, som hver dag bragte ham frokost ved åttetiden, kom ikke denne gangen. Det var aldri tidligere skjedd. K. ventet en stund, så fra puten sin over på den gamle damen som bodde overfor, og som iakttok ham med en for henne helt uvanlig nysgjerrighet, men så, samtidig forumdret og sulten, ringte han. Straks ble det banket, og en mann, som han aldri før hadde sett i leiligheten, trådte inn. Han var slank, men kraftig bygget, og hadde et tettsittende sort antrekk, som liknet reisedrakter med forskjellige folder, lommer, spenner, knapper og et belte, og som følgelig, uten at man ble klar over hva det skulle tjene til, fremsto som spesielt praktisk. «Hvem er De?» spurte K. og satte seg halvveis opp i sengen. Men mannen gikk hen over spørsmålet, som om man måtte godta hans fremtoning, og sa bare: «De ringte?» «Anna skal bringe meg frokosten,» sa K. og forsøkte først i stillhet, gjennom oppmerksomhet og ettertanke, å fastslå hvem mannen egentlig var. Men han utsatte seg ikke lenge for K.s blikk, men vendte seg mot døren, som han åpnet litt, for å si til noen som åpenbart sto like bak: «Han vil at Anna skal bringe ham frokosten.» En liten latter fulgte fra sideværelset, det var etter lyden ikke sikkert om ikke flere personer deltok i den. Skjønt den fremmede derved ikke kunne ha fått vite noe han ikke allerede visste, sa han likevel til K. i en meldende tone: «Det er umulig.» «Det skulle være nytt,» sa K., spratt ut av sengen og trakk raskt på seg buksene. «Jeg vil da se hva slags folk som er i sideværelset, og hvordan fru Grubach vil forsvare denne forstyrrelsen overfor meg.» Riktignok falt det ham straks inn at han ikke burde ha sagt dette høyt, og at han derved til en viss grad hadde anerkjent en tilsynsrett hos den fremmede, men det forekom ham nå uviktig. Likevel oppfattet den fremmede det slik, for han sa: «Vil De ikke heller bli her?» «Jeg vil verken bli her eller tiltales av Dem, så lenge De ikke presenterer Dem.» «Det var ment vel,» sa den fremmede og åpnet nå frivillig døren. I sideværelset, som K. gikk langsommere inn i e

nn han ville, så det ved første øyekast nesten nøyaktig ut som kvelden før. Det var fru Grubachs stue, kanskje var det i dette med møbler, tepper, porselen og fotografier overfylte rommet i dag litt mer plass enn ellers, det merket man ikke straks, så meget mindre som hovedforandringen bestod i nærværet av en mann som satt ved det åpne vinduet med en bok, og som nå så opp. «De burde ha blitt på Deres rom! Sa ikke Franz Dem det?» «Ja, hva vil De da?» sa K. og så fra den nye bekjentskapen til den som het Franz, som var blitt stående i døren, og så tilbake igjen. Gjennom det åpne vinduet så man igjen den gamle damen, som med virkelig alderdommelig nysgjerrighet var trådt frem til det nå motsatte vinduet for å fortsette å se alt. «Jeg vil da ha fru Grubach —» sa K., gjorde en bevegelse som om han rev seg løs fra de to mennene, som imidlertid sto langt borte fra ham, og ville gå videre. «Nei,» sa mannen ved vinduet, kastet boken på et lite bord og reiste seg. «De får ikke gå, De er jo fanget.» «Det ser slik ut,» sa K. «Og hvorfor da?» spurte han så. «Vi er ikke innsatt for å si Dem det. Gå inn på Deres rom og vent. Prosessen er nå innledet, og De vil få vite alt til rett tid. Jeg går ut over mitt oppdrag når jeg taler så vennlig til Dem. Men jeg håper ingen andre hører det enn Franz, og han er selv imot alle forskrifter vennlig mot Dem. Hvis De også fremover får like stor hell som ved utvelgelsen av Deres voktere, da kan De være trygg.» K. ville sette seg, men nå så han at det i hele rommet ikke fantes noe sete, bortsett fra stolen ved vinduet. «De vil ennå innse hvor sant alt dette er,» sa Franz og gikk samtidig med den andre mannen nærmere ham. Særlig den sistnevnte raget betydelig over K. og klappet ham flere ganger på skulderen. Begge undersøkte K.s nattkjole og sa at han nå måtte ta på seg en mye dårligere skjorte, men at de ville ta vare på denne skjorten såvel som hans øvrige undertøy, og hvis hans sak falt heldig ut, gi ham det tilbake. «Det er bedre De gir oss tingene heller enn til depotet,» sa de, «for i depotet forekommer det ofte underslag, og dessuten selger man alle tingene der etter en viss tid, uten hensyn til om vedkommende prosess er avsluttet elle

r ikke. Og hvor lange varer dog slike prosesser, særlig i den senere tid. De ville riktignok til slutt få salgssummen fra depotet, men denne summen er for det første i seg selv liten, for ved salget avgjør ikke høyden på budet, men høyden på bestikkelsen, og dessuten forminskes slike salgssummer etter erfaringen når de sendes fra hånd til hånd og fra år til år.» K. hørte knapt på disse talene, råderetten over sine eiendeler, som han kanskje ennå besatt, satte han ikke høyt, langt viktigere var det for ham å bli klar over sin situasjon; i nærvær av disse folkene kunne han imidlertid ikke engang tenke, igjen og igjen støtte den andre vokterens mage – det kunne jo bare være voktere – liksom vennskapelig borti ham, men så han opp, så han et til denne tykke kroppen slett ikke passende tørt, knoklete ansikt, med en kraftig, sidelengs dreid nese, som over hodet på ham forstod seg med den andre vokteren. Hva var da dette for mennesker? Hva snakket de om? Hvilken myndighet tilhørte de? K. levde da i en rettsstat, overalt rådet fred, alle lover bestod urokkelig, hvem våget å overfalle ham i hans egen bolig? Han pleide alltid å ta alt så lett som mulig, tro det verste først når det verste inntraff, ikke treffe noen forholdsregler for fremtiden, selv når alt truet. Her forekom det ham imidlertid ikke riktig, man kunne riktignok se det hele som en spøk, som en grov spøk, som kollegene i banken hadde iscenesatt for ham av ukjente grunner, kanskje fordi han i dag fylte tretti år, det var naturligvis mulig, kanskje behøvde han bare på en eller annen måte å le vokterne opp i ansiktet, og de ville le med, kanskje var det oppassere fra gatehjørnet, de så ikke u likt slike ut – likevel var han denne gangen, allerede fra første blikk på vokteren Franz, bestemt på ikke å gi avkall på den minste fordel han kanskje hadde overfor disse folkene. I at man senere ville si at han ikke hadde forstått spøk, så K. en helt ubetydelig fare, men han husket – uten at det ellers var hans vane å lære av erfaringer – noen i seg selv ubetydelige tilfeller, der han, i motsetning til sine venner, med overlegg, uten den ringeste følelse for de mulige følger, hadde opptrådt uforsiktig, og var blitt straff

et for det av utfallet. Det skulle ikke skje igjen, i hvert fall ikke denne gangen; var det en komedie, ville han spille med.

Han var fremdeles fri. «Unnskyld,» sa han og gikk raskt mellom vekterne inn på rommet sitt. «Han virker fornuftig,» hørte han bli sagt bak seg. På rommet sitt rev han straks opp skrivebordsskuffene; alt lå i god orden der, men nettopp legitimasjonspapirene han lette etter, kunne han ikke finne med en gang i opphisselsen. Til slutt fant han sykkellegitimasjonen sin og ville allerede gå med den til vekterne, men så forekom papiret ham for ubetydelig, og han lette videre til han fant fødselsattesten. Da han kom tilbake til sideværelset, åpnet døren rett overfor seg og fru Grubach ville gå inn der. Man så henne bare et øyeblikk, for knapt hadde hun gjenkjent K. før hun åpenbart ble forlegen, ba om unnskyldning, forsvant og lukket døren ytterst forsiktig. «Kom inn,» hadde K. så vidt fått sagt. Nå sto han midt i rommet med papirene sine, så fremdeles mot døren som ikke åpnet seg igjen, og ble først vekket av et rop fra vekterne, som satt ved det lille bordet ved det åpne vinduet og, som K. nå så, spiste frokosten hans. «Hvorfor kom hun ikke inn?» spurte han. «Det får hun ikke,» sa den store vekteren. «De er jo arrestert.» «Hvordan kan jeg være arrestert? Og på denne måten?» «Nå begynner De altså igjen,» sa vekteren og dyppet en smørbrødskive i honningkrukken. «Slike spørsmål svarer vi ikke på.» «De må svare på dem,» sa K. «Her er mine legitimasjonspapirer, vis meg nå deres, og fremfor alt arrestordren.» «Herre Gud!» sa vekteren, «at De ikke kan finne Dem i Deres situasjon, og at De synes å ha lagt an på unyttig å irritere oss, som nå sannsynligvis står Dem nærmest av alle Deres medmennesker.» «Det er slik, tro meg,» sa Franz, førte ikke kaffekoppen han holdt i hånden til munnen, men så på K. med et langt, sannsynligvis betydningsfullt, men uforståelig blikk. K. lot seg, uten å ville det, inn i en samtale av blikk med Franz, men slo så likevel på papirene sine og sa: «Her er mine legitimasjonspapirer.» «Hva angår de oss?» ropte den store vekteren. «De oppfører Dem verre enn et barn. Hva vil De? Vil De bringe Deres store fordømte prosess til en rask avslutning ved å diskutere legitimasjon og arrestordre med oss, vekterne? Vi er lave funksjonærer som knapt kjenner oss ut

i et legitimasjonspapir, og som ikke har noe annet med Deres sak å gjøre enn at vi ti timer daglig holder vakt hos Dem og blir betalt for det. Det er alt vi er, men likevel er vi i stand til å innse at de høye myndighetene, i hvis tjeneste vi står, før de beordrer en slik arrestasjon, undersøker grunnene for arrestasjonen og personen til den arresterte meget nøye. Det finnes ingen feil der. Vår myndighet, så vidt jeg kjenner den, og jeg kjenner bare de laveste gradene, søker ikke skyld i befolkningen, men blir, som det heter i loven, tiltrukket av skylden og må sende oss vektere ut. Det er loven. Hvor skulle det være en feil?» «Denne loven kjenner jeg ikke,» sa K. «Desto verre for Dem,» sa vekteren. «Den består vel bare i deres hoder,» sa K.; han ville på en eller annen måte snike seg inn i vekternes tanker, vende dem til sin fordel eller borge seg inn der. Men vekteren sa bare avvisende: «De kommer til å få føle den.» Franz blandet seg inn og sa: «Ser du, Willem, han innrømmer at han ikke kjenner loven, og samtidig påstår han å være uskyldig.» «Du har helt rett, men ham kan man ikke gjøre noe begripelig,» sa den andre. K. svarte ikke mer; må jeg, tenkte han, la meg forvirre enda mer av pratet til disse laveste organene – de innrømmer selv å være det? De snakker i alle fall om ting de slett ikke forstår. Deres sikkerhet er bare mulig gjennom deres dumhet. Noen få ord som jeg vil si til et menneske som er min like, vil gjøre alt uforlignelig klarere enn de lengste taler med disse. Han gikk noen ganger frem og tilbake i den ledige plassen på rommet; borte så han den gamle kvinnen, som hadde dratt en enda eldre gubbe til vinduet, som hun holdt omfavnet. K. måtte gjøre slutt på dette skuespillet: «Før meg til Deres overordnede,» sa han. «Før han ønsker det; ikke tidligere,» sa vekteren som var blitt kalt Willem. «Og nå råder jeg Dem,» la han til, «gå inn på Deres rom, hold Dem rolig og vent på hva som blir bestemt over Dem. Vi råder Dem, ikke forstyrr Dem med unyttige tanker, men samle Dem, det vil bli stilt store krav til Dem. De har ikke behandlet oss slik vår imøtekommenhet fortjente, De har glemt at vi, hva vi enn måtte være, i det minste nå overfor Dem er frie