Prosessen

Noen måtte ha baktalt Josef K., for uten at han hadde gjort noe galt ble han arrestert en morgen. Kokken til fru Grubach, hans vertinne, som pleide å bringe ham frokosten hver dag rundt klokken åtte om morgenen, kom ikke denne gangen. Det hadde aldri skjedd før. K. ventet litt lenger, så fra hodeputen sin på den gamle kvinnen som bodde overfor ham og som betraktet ham med en nysgjerrighet som var helt uvanlig for henne, men så, samtidig forvirret og sulten, ringte han på. Straks banket det på døren, og en mann som K. aldri tidligere hadde sett i denne leiligheten, kom inn. Han var slank, men likevel kraftig bygd; han hadde på seg en tettsittende, svart kjole som, i likhet med reiseantrekk, var utstyrt med ulike folder, lommer, spenner, knapper og et belte, og som derfor, uten at man visste helt hva den skulle tjene til, virket særlig praktisk. «Hvem er du?» spurte K. og satte seg straks halvt oppreist i sengen.

Men mannen så bort fra spørsmålet, som om man måtte akseptere hans tilstedeværelse, og sa bare for sin del: «Har du ringt på?» «Anna skal bringe meg frokosten,» sa K. og forsøkte først i stillhet, gjennom oppmerksomhet og overveielse, å fastslå hvem mannen egentlig var. Men mannen lot seg ikke betrakte særlig lenge, vendte seg mot døren, åpnet den litt for å si til noen som tydeligvis sto like utenfor: «Han vil at Anna skal bringe ham frokosten.» Et lite latterbrøl fra rommet ved siden av fulgte; etter tonen å dømme var det ikke sikkert at ikke flere personer var involvert. Selv om den fremmede mannen dermed ikke kunne ha fått vite noe som han ikke allerede visste, sa han likevel til K. med tonen til en som melder fra: «Det er umulig.» «Det ville vært nytt,» sa K., hoppet opp av sengen og trakk raskt på seg buksene.

«Jeg vil likevel se hvem som er i rommet ved siden av, og hvordan fru Grubach vil forklare denne forstyrrelsen overfor meg.»

Det slo ham riktignok med en gang at han ikke burde ha sagt det høyt, og at han dermed på en måte anerkjente den fremmedes rett til å overvåke ham, men det virket ikke viktig for ham nå. Likevel tolket den fremmede det slik, for han sa: «Vil du ikke heller bli her?» «Jeg vil verken bli her eller bli tiltalt av deg, så lenge du ikke presenterer deg for meg.» «Det var ment i god hensikt,» sa den fremmede og åpnet nå frivillig døren. I rommet ved siden av, som K. kom inn i langsommere enn han hadde tenkt, så det ved første øyekast nesten akkurat ut som kvelden før. Det var fru Grubachs stue; kanskje var det litt mer plass i dette rommet, som var overfylt med møbler, tepper, porselen og fotografier, enn ellers, men man la ikke merke til det med en gang; enda mindre, ettersom hovedendringen besto i tilstedeværelsen av en mann som satt ved det åpne vinduet med en bok, og som nå så opp. «Du burde ha blitt i rommet ditt!

Har ikke Franz fortalt deg det?» «Ja, hva vil du egentlig?» sa K. og så fra den nye bekjentskapen til den som var omtalt som Franz, som hadde stanset i døren, og så tilbake igjen. Gjennom det åpne vinduet kunne man igjen se den gamle kvinnen, som med en virkelig gråhåret nysgjerrighet hadde beveget seg bort til vinduet som nå lå rett overfor, for fortsatt å kunne se alt. «Jeg vil likevel treffe fru Grubach —» sa K., gjorde en bevegelse som om han rev seg løs fra de to mennene, som imidlertid sto langt unna ham, og ville gå videre. «Nei,» sa mannen ved vinduet, la boken på et bord og reiste seg. «Du får ikke gå bort, du er jo fange.» «Det ser sånn ut,» sa K. «Og hvorfor det?» spurte han så. «Vi er ikke bemyndiget til å fortelle deg det. Gå inn på rommet ditt og vent. Prosessen er nå engang satt i gang, og du vil få vite alt til rett tid.»

Jeg går utover mitt oppdrag når jeg taler så vennlig til deg. Men jeg håper ingen andre enn Franz hører det, og han er selv, på tross av alle regler, vennlig mot deg. Hvis du fortsatt er like heldig som da dine voktere ble utpekt, kan du være trygg. K. ville sette seg ned, men nå så han at det ikke var noen sitteplasser i hele rommet, bortsett fra stolen ved vinduet. «Du vil ennå innse hvor sant alt dette er,» sa Franz og gikk samtidig med den andre mannen bort til ham. Spesielt den siste var betydelig høyere enn K. og klappet ham ofte på skulderen. Begge undersøkte K.s nattkjole og sa at han nå måtte ta på seg en mye dårligere skjorte, men at de ville oppbevare denne skjorten, så vel som resten av klesvasken hans, og gi den tilbake til ham hvis saken hans skulle gå bra.

«Det er bedre at du gir oss tingene dine enn å sette dem på depot,» sa de, «for på depotet forekommer det ofte underslag, og dessuten selges alle tingene der etter en viss tid, uten hensyn til om den aktuelle prosessen er avsluttet eller ikke. Og hvor lenge varer slike prosesser, særlig i det siste? Du ville til slutt riktignok få utbetalt beløpet fra depotet, men dette beløpet er for det første lite i seg selv, siden salgsprisen ikke bestemmes av budets størrelse, men av størrelsen på bestikkelsen, og dessuten reduseres slike beløp erfaringmessig etter hvert som de blir overført fra hånd til hånd og fra år til år.»

K. brydde seg knapt om disse ordene; han satte ikke stor pris på retten til å disponere over tingene sine, som han kanskje fortsatt eide; mye viktigere for ham var det å få klarhet i sin egen situasjon; i disse mennenes nærvær klarte han imidlertid ikke engang å tenke, for stadig støtte den andre vokterens mage — de kunne jo tross alt bare være vakter — vennlig mot ham; da han så opp, fikk han øye på den som satt ved vinduet,

En tykk kropp, et overhodet ikke passende, tørt, knoklete ansikt, med en sterk, sidelengs vridd nese, som vendte seg bort fra ham for å snakke med den andre vakten. Hva slags mennesker var disse? Hva snakket de om? Hvilken myndighet tilhørte de? K. levde jo i en rettsstat, overalt hersket fred, alle lover var opprettholdt, hvem våget å overfalle ham i hans egen leilighet? Han hadde alltid en tendens til å ta alt så lett som mulig, til å tro det verste først når det verste inntraff, til ikke å legge noen planer for fremtiden, selv når alt truet.

Men her virket det ikke riktig for ham; man kunne riktignok anse det hele som en spøk, en grov spøk som kollegene i banken hadde arrangert for ham av ukjente grunner, kanskje fordi det i dag var hans trettiende bursdag; det var naturligvis mulig; kanskje trengte han bare på en eller annen måte å le vaktene opp i ansiktet, og de ville le med ham; kanskje var de tjenestemenn fra hjørnet av gaten, de lignet dem ikke lite — likevel var han denne gangen bokstavelig talt bestemt, helt siden han først så vakten Franz, på ikke å gi fra seg den minste fordel han kanskje hadde overfor disse menneskene.

At man senere skulle si at han ikke forstod å ha det gøy, så K. som en svært liten fare; men han husket likevel — selv om det ellers ikke hadde vært hans vane å lære av erfaringer — noen i seg selv ubetydelige tilfeller der han, i motsetning til vennene sine, bevisst, uten den minste følelse for de mulige konsekvensene, hadde opptrådt uforsiktig og blitt straffet for det gjennom resultatet. Det skulle ikke skje igjen, i hvert fall ikke denne gangen; var det en komedie, ville han spille med.

Han var fortsatt fri. «Tillat meg,» sa han og gikk raskt mellom vaktene inn på rommet sitt. «Han virker fornuftig,» hørte han dem si bak seg. På rommet åpnet han straks skuffene i skrivebordet; alt lå der i fullstendig orden, men akkurat de legitimasjonspapirene han lette etter, klarte han ikke å finne med det samme i all oppstyret. Til slutt fant han sykkellegitimasjonen sin og skulle akkurat gå med den bort til vaktene, men så virket papiret for ham for ubetydelig, og han lette videre til han fant fødselsattesten. Da han kom tilbake til rommet ved siden av, åpnet den motsatte døren seg akkurat, og fru Grubach ville gå inn. Man så henne bare et øyeblikk, for knapt hadde hun gjenkjent K. før hun tydeligvis ble flau, ba om unnskyldning, forsvant og lukket døren svært forsiktig. «Kom inn, da,» hadde K. akkurat rukket å si.

Men nå sto han med papirene sine midt i rommet, så fortsatt mot døren, som ikke åpnet seg igjen, og ble først skremt av et rop fra vaktene, som satt ved bordet ved det åpne vinduet og, som K. nå innså, spiste frokosten sin. «Hvorfor gikk hun ikke inn?» spurte han. «Hun har ikke lov,» sa den store vakten. «Du er jo arrestert.» «Hvordan kan jeg være arrestert? Og på denne måten?» «Så begynner du altså igjen,» sa vakten og dyppet et smørbrød i honningkrukken. «Slike spørsmål svarer vi ikke på.» «Dere må svare på dem,» sa K. «Her er legitimasjonspapirene mine; vis meg nå deres, og fremfor alt arrestordren.» «Du gode himmel!» sa vakten, «at du ikke kan innordne deg under din situasjon, og at du tilsynelatende har bestemt deg for å provosere oss, som nå sannsynligvis står deg nærmest av alle dine medmennesker, til å gjøre noe unyttig.»

«Det er sant, tro meg,» sa Franz, og rakte K. kaffekoppen, som holdt den i hånden, ikke mot munnen, men så på K. med et langt, sannsynligvis betydningsfullt, men uforståelig blikk. K. ble, uten å ville det, innblandet i en ordløs blikkveksling med Franz, men slo da likevel opp i papirene sine og sa: «Her er mine legitimasjonspapirer.» «Hva har vi med dem å gjøre?» ropte nå den store vakten. «Du oppfører deg verre enn et barn. Hva er det du vil? Vil du bringe din store, forbannede prosess til en rask avslutning ved å diskutere legitimitet og arrestordre med oss, vaktene? Vi er lavtstående tjenestemenn som knapt kjenner til et legitimitetspapir, og som ikke har noe annet å gjøre med saken din enn å holde vakt ved siden av deg ti timer om dagen og få betalt for det.

Det er alt vi er, men likevel er vi i stand til å innse at de høye myndighetene, som vi er i tjeneste hos, før de beordrer en slik arrestasjon, informerer seg svært nøye om grunnene til arrestasjonen og om den arresterte personens identitet. Det er ingen feil i dette. Vår myndighet, så vidt jeg kjenner den – og jeg kjenner bare de laveste gradene – søker likevel ikke etter skyld i befolkningen, men blir, som det står i loven, tiltrukket av skyld og må sende oss, vaktene, ut. Det er loven. Hvor ligger feilen her?» «Denne loven kjenner jeg ikke,» sa K. «Dess verre for deg,» sa vakten. «Den eksisterer vel bare i hodene deres,» sa K., han ville på en eller annen måte snike seg inn i vaktenes tanker, få dem over på sin side eller bli en av dem. Men vakten sa bare avvisende: «Du skal få kjenne det på kroppen.» Franz blandet seg inn og sa: vil disse laveste organenes prat — de innrømmer selv at det er det de er — forvirre meg enda mer?

De snakker jo tross alt om ting de overhodet ikke forstår. Deres trygghet er bare mulig gjennom deres dumhet. Noen få ord som jeg vil utveksle med en person på mitt nivå vil gjøre alt uendelig mye klarere enn de lengste taler med dem. Han gikk noen ganger frem og tilbake i rommets åpne rom; borte så han den gamle kvinnen som hadde dratt en enda eldre, gråhåret mann bort til vinduet, og som holdt ham om livet. K. måtte sette en stopper for denne oppvisningen: «Før meg til overordnede deres,» sa han. «Bare hvis han ønsker det; ikke før,» sa vakten, som het Willem. «Og nå råder jeg deg,» la han til, «å gå inn på rommet ditt, oppføre deg rolig og vente på hva som vil bli bestemt om deg. Vi råder deg til ikke å distrahere deg med unyttige tanker, men å samle deg; det vil bli stilt store krav til deg.

Du har ikke behandlet oss slik vår imøtekommenhet fortjente; du har glemt at vi, uansett hvem vi måtte være, i det minste nå er frie menn overfor deg; det er ingen liten fordel. Likevel er vi villige, hvis du har penger, til å bringe deg en liten frokost fra kaffehuset der borte.»

Uten å svare på dette tilbudet sto K. stille en stund. Kanskje ville de to ikke engang våge å hindre ham, dersom han åpnet døren til det neste rommet eller til og med døren til forværelset; kanskje ville den enkleste løsningen på det hele være at han drev det til det ytterste. Men kanskje ville de likevel gripe ham, og var han først kastet ned på bakken, var også all overlegenhet tapt, den overlegenheten som han nå likevel i en viss forstand hadde overfor dem. Derfor foretrakk han sikkerheten ved den løsningen som det naturlige forløpet måtte føre med seg, og gikk tilbake til rommet sitt, uten at det fra hans side eller fra vaktenes side ble sagt et ord til.

Han kastet seg på sengen og tok en vakker eple fra vaskebordet, som han hadde forberedt seg kvelden før til frokost. Nå var det hans eneste frokost, og i hvert fall, som han forsikret seg om ved den første store biten, mye bedre enn frokosten fra den skitne nattkafeen som han kunne ha fått tak i takket være vaktenes velvilje. Han følte seg vel og trygg; riktignok hadde han uteblitt fra tjenesten i banken denne morgenen, men i betraktning av den relativt høye stillingen han hadde der, var det lett å unnskylde. Skulle han påberope seg den virkelige unnskyldningen? Han tenkte å gjøre det. Skulle man ikke tro ham, noe som var forståelig i dette tilfellet, kunne han føre fram fru Grubach som vitne, eller også de to gamle fra naboen, som vel nå var på vei mot vinduet på den andre siden av gaten.

Det undret K., i hvert fall ut fra vaktenes tankegang; det undret ham at de hadde drevet ham inn i rommet og latt ham være alene der, selv om han hadde flere muligheter til å begå selvmord. Samtidig lurte han imidlertid på, ut fra sin egen tankegang, hvilken grunn han kunne ha til å gjøre det. Kanskje fordi de to satt ved siden av og hadde stjålet frokosten hans. Det ville ha vært så meningsløst å begå selvmord at han, selv om han hadde ønsket å gjøre det, ikke ville ha vært i stand til det på grunn av denne meningsløsheten. Hadde ikke vaktenes mentale begrensning vært så påfallende, kunne man ha antatt at heller ikke de, på grunn av den samme overbevisningen, så noen fare ved å la ham være alene.

Nå kunne de, om de ville, se på mens han gikk bort til et skap i veggen der han oppbevarte en god brennevin, mens han først tømte et glass som erstatning for frokosten, og mens han bestemte seg for et andre glass for å gi seg mot til – det siste bare av forsiktighet, for det usannsynlige tilfellet at det skulle bli nødvendig.

Da skremte et rop fra rommet ved siden av ham ham så mye at han slo tennene mot glasset. „Fangevokteren kaller på deg,“ het det. Det var bare skriket som skremte ham, dette korte, hakkete militære skriket som han overhodet ikke hadde trodd at vokteren Franz kunne ytre. Selve ordren var han svært glad for; „Endelig,“ ropte han tilbake, låste skapet og skyndte seg straks inn i rommet ved siden av. Der sto de to vaktene og jaget ham, som om det var helt naturlig, tilbake til rommet hans. „Hva tenker du på?“ ropte de, „skal du møte fangevokteren i bare skjorta?

Han vil la dem banke deg opp, og oss med.“ „La meg være, for pokker,“ ropte K., som allerede var drevet tilbake til klesskapet sitt; „når man overfaller meg i sengen, kan man ikke forvente å finne meg i finstasen.“ „Det nytter ikke,“ sa vaktene, som alltid, når K. skrek, ble helt rolige, ja nesten triste, og dermed forvirret ham eller på en måte tvang ham til å tenke seg om. „Latterlige seremonier!“ mumlet han fortsatt, men løftet likevel en frakk fra stolen og holdt den et øyeblikk med begge hender, som om han ville legge den fram for vaktenes bedømmelse. De ristet på hodet. „Det må være en svart frakk,“ sa de.

K. kastet derfor frakken på bakken og sa – han visste selv ikke i hvilken hensikt han sa det –: „Det er jo ennå ikke hovedhøringen.“ Vaktene smilte, men holdt fast ved sitt: „Det må være en svart frakk.“ „Hvis jeg dermed fremskynder saken, er det greit for meg,“ sa K., åpnet selv klesskapet, lette lenge blant de mange klærne, valgte sitt beste sorte antrekk, en jakke som hadde vakt nesten oppsikt blant bekjente på grunn av midjen, tok så fram en annen skjorte og begynte å kle på seg omhyggelig. I det skjulte trodde han at han hadde oppnådd en fremskynding av det hele ved at vaktene hadde glemt å tvinge ham til å bade seg. Han observerte dem for å se om de kanskje ville huske det. men de ville huske det, men det falt dem selvfølgelig ikke inn; derimot glemte ikke Willem å sende Franz til oppsynsmannen med beskjed om at K. skulle kle på seg.

Da han var fullstendig påkledd, måtte han gå rett forbi Willem gjennom det tomme rommet ved siden av inn til det neste rommet, hvis dør var åpnet på vidt gap. Dette rommet var, som K. visste med sikkerhet, for kort tid siden blitt bebodd av en frøken Bürstner, en maskinskriverinne, som pleide å gå tidlig på jobb, kom sent hjem og som K. ikke hadde utvekslet mye mer enn noen høflige ord med. Nå var nattbordet fra hennes seng flyttet inn i midten av rommet som forhandlingsbord, og oppsynsmannen satt bak det. Han hadde lagt beina i kryss og lagt en arm på stolens ryggstøtte.

I et hjørne av rommet stod tre unge mennesker og så på fotografiene av frøken Bürstner, som lå i en matte som var hengt opp på veggen. På klinken til det åpne vinduet hang en hvit bluse. I vinduet på den andre siden av rommet lå de to eldre menneskene igjen, men selskapet deres hadde vokst, for bak dem, som en skygge som overgikk dem i høyde, stod en mann med skjorten åpen ved brystet, som trykket og vred sitt rødlige, spisse skjegg med fingrene. «Josef K?» spurte oppsynsmannen, kanskje bare for å få K.s oppmerksomhet rettet mot seg. K. nikket. «Du er vel svært overrasket over hendelsene i morges,» spurte oppsynsmannen, mens han med begge hender flyttet rundt på de få tingene som lå på nattbordet: stearinlyset med fyrstikker, en bok og en nålepute, som om de var gjenstander han trengte til forhandlingene. «Ja,» sa K., og en følelse av velvære ved endelig å stå overfor et fornuftig menneske og kunne snakke med ham om sin sak, grep ham.

«Ja, jeg er overrasket, men jeg er på ingen måte særlig overrasket.» «Ikke særlig overrasket?» spurte oppsynsmannen og satte nå stearinlyset i midten av bordet, mens han plasserte de andre tingene rundt det. «Du misforstår meg kanskje,» skyndte K. seg å bemerke. «Jeg mener» — Her stanset K. og så seg rundt etter en lenestol. «Kan jeg sette meg?» spurte han. «Det er ikke vanlig,» svarte oppsynsmannen. «Jeg mener,» fortsatte K. uten ytterligere pause, «jeg er selvsagt svært overrasket, men når man har vært i verden i 30 år og måttet klare seg helt alene, slik jeg har vært nødt til, blir man herdet mot overraskelser og tar dem ikke så tungt. Særlig ikke dagens.» «Hvorfor ikke særlig dagens?» «Jeg vil ikke si at jeg anser det hele som en spøk; for meg virker de arrangementene som ble gjort altfor omfattende. Alle pensjonatets beboere må ha vært involvert, og også du.» alle, det ville gå utover grensene for en spøk.

Jeg vil altså ikke si at det er en spøk.» «Helt riktig,» sa oppsynsmannen og så etter hvor mange fyrstikker det var i fyrstikkboksen. «På den annen side,» fortsatte K. og vendte seg da til alle, og han ville gjerne at de tre ved fotografiene også skulle vende seg mot ham, «på den annen side kan saken heller ikke ha noen stor betydning. Jeg utleder det av at jeg er anklaget, men jeg kan ikke finne den minste skyld som man kunne anklage meg for. Men også det er uviktig; hovedspørsmålet er: Av hvem er jeg anklaget? Hvilken myndighet fører saken? Er dere embetsmenn? Ingen av dere har uniform på, med mindre man vil kalle deres kjole — her vendte han seg mot Franz — en uniform, men det er jo snarere en reisekjole. Det er på disse punktene jeg krever klarhet, og jeg er overbevist om at etter denne avklaringen vil vi kunne ta et hjertelig farvel med hverandre.» Oppsynsmannen slo fyrstikkboksen ned på bordet.

«Dere befinner dere i en stor misforståelse,» sa han. «Disse herrene her og jeg er fullstendig uviktige for deres sak; ja, vi vet faktisk nesten ingenting om den. Vi kunne ha på oss de mest regulære uniformer, og deres sak ville ikke blitt noe dårligere av det. Jeg kan heller absolutt ikke si at dere er anklaget, eller rettere sagt, jeg vet ikke om dere er det. Dere er arrestert, det stemmer; mer vet jeg ikke. Kanskje vaktene har snakket om noe annet; da var det bare prat. Men selv om jeg ikke svarer på spørsmålene deres, kan jeg likevel råde dere til å tenke mindre på oss og på det som skal skje med dere, og heller tenke mer på dere selv. Og ikke lag så mye oppstyr rundt følelsen av deres uskyld; det forringer ikke akkurat det ikke særlig dårlige inntrykket dere ellers gjør.

Dere burde også generelt være mer tilbakeholdne med å snakke; nesten alt dere sier, er unødvendig.» som jeg sa tidligere, selv om du bare hadde sagt noen få ord, kunne man ha utledet det fra oppførselen din; dessuten var det ingenting som var overdrevent gunstig for deg.

K. stirret på oppsynsmannen. Fikk han her skolemessig opplæring fra en kanskje yngre person? Ble han straffet med en irettesettelse for sin åpenhet? Og om grunnen til arrestasjonen og om den som hadde gitt ordren, fikk han vite ingenting?

Han ble litt opprørt, gikk frem og tilbake – ingen hindret ham i det – dro mansjettene tilbake, kjente på brystet, strøk håret på plass, gikk forbi de tre herrene, sa: «Det er jo meningsløst», hvoretter disse snudde seg mot ham og så på ham med et uttrykk som var imøtekommende, men alvorlig, og til slutt stoppet han igjen foran oppsynsmannens bord. «Statsadvokat Hasterer er en god venn av meg,» sa han, «kan jeg ringe ham?» «Selvfølgelig,» sa oppsynsmannen, «men jeg vet ikke hvilken hensikt det skulle tjene; det måtte være at du hadde noe privat å drøfte med ham.» «Hvilken hensikt?» utbrøt K., mer forbløffet enn irritert. «Hvem er du egentlig? Du krever en hensikt og fremfører det mest meningsløse som finnes. Er det ikke for å drive folk til vanvidd? De herrene overfalt meg først, og nå sitter eller står de her og lar meg demonstrere høyskolekunster for dem.

Hvilken hensikt skulle det tjene å ringe en statsadvokat, når jeg angivelig er arrestert? Vel, jeg skal ikke ringe.» «Men likevel,» sa oppsynsmannen og rakte hånden mot forværelset, der telefonen var, «vær så snill, ring likevel.» «Nei, jeg vil ikke lenger,» sa K. og gikk bort til vinduet. Der borte var selskapet fortsatt ved vinduet og så ut til å bli litt forstyrret i sin rolige iakttakelse bare ved at K. hadde trådt bort til vinduet. De eldre ville reise seg, men mannen bak dem beroliget dem. «Der er også slike tilskuere,» ropte K. høyt til oppsynsmannen og pekte med pekefingeren utover. «Bort derfra!» ropte han så bortover. De tre trakk seg umiddelbart noen skritt tilbake, de to eldre til og med bak mannen som med sin brede kropp dekket dem, og som, å dømme etter bevegelsene i munnen hans, sa noe uforståelig til dem på avstand.

Men de forsvant ikke helt, men så ut til å vente på øyeblikket da de ubemerket kunne vende tilbake til vinduet. kunne nærme seg. „Påtrengende, hensynsløse folk!“ sa K., da han vendte seg om i rommet. Vaktmesteren var muligens enig med ham, som K. trodde han kunne se ved et sidesyn. Men det var like gjerne mulig at han ikke hadde hørt etter i det hele tatt, for han hadde presset en hånd hardt mot bordet og så ut til å sammenligne fingrene etter lengde. De to vaktene satt på en koffert som var dekket med et pyntete dekken og gned knærne sine. De tre unge menneskene hadde lagt hendene på hoftene og så seg uanfektet omkring. Det var stille som i et glemt kontor. „Nå, mine herrer,“ ropte K., det virket for ham et øyeblikk som om han bar dem alle på sine skuldre, „å dømme etter deres utseende, burde min sak være avsluttet.

Jeg mener at det er best å ikke tenke mer på om deres fremgangsmåte var berettiget eller ikke, og å gi saken en forsonlig avslutning ved et gjensidig håndtrykk. Hvis dere også er av samme mening, så vær så snill“ — og han gikk bort til vaktmesterens bord og rakte ham hånden. Vaktmesteren løftet øynene, bet seg i leppene og så på K.s utstrakte hånd; K. trodde fortsatt at vaktmesteren ville slå til. Men han reiste seg, tok en hard, rund hatt som lå på Fräulein Bürstners seng og satte den forsiktig på med begge hender, slik man gjør når man prøver nye hatter. „Hvor enkelt alt synes for dere!“ sa han til K. „Vi skulle gi saken en forsonlig avslutning, mente dere? Nei, nei, det går virkelig ikke. Med det vil jeg på den annen side slett ikke si at dere skal fortvile. Nei, hvorfor skulle dere det? Dere er bare arrestert, ingenting mer. Det var det jeg hadde å meddele dere, og det har jeg gjort, og jeg så også hvordan dere tok det.

Det er nok for i dag, og vi kan ta avskjed, riktignok bare foreløpig. Dere vil vel nå gå til banken?“ „Til

«Banken?» spurte K., «jeg trodde jeg var arrestert.» K. spurte med en viss trass, for selv om hans håndtrykk ikke var blitt akseptert, følte han seg, særlig etter at oppsynsmannen hadde reist seg, stadig mer uavhengig av alle disse menneskene. Han lekte med dem. Han hadde til hensikt, dersom de skulle gå bort, å løpe etter dem helt til inngangsdøren og tilby dem å bli arrestert. Derfor gjentok han også: «Hvordan kan jeg gå inn i banken, siden jeg er arrestert?» «Å, sånn,» sa oppsynsmannen, som allerede var ved døren, «du har misforstått meg. Du er arrestert, visst, men det skal ikke hindre deg i å utføre ditt arbeid. Du skal heller ikke hindres i din vanlige livsførsel.» «Da er det å være arrestert ikke så ille,» sa K. og gikk tett inntil oppsynsmannen. «Jeg mente det aldri annerledes,» sa denne. «Men da synes det ikke engang å ha vært særlig nødvendig å melde om arrestasjonen,» sa K. og gikk enda nærmere.

Også de andre hadde kommet nærmere. Alle var nå samlet på et trangt sted ved døren. «Det var min plikt,» sa oppsynsmannen. «En dum plikt,» sa K. urokkelig. «Kanskje,» svarte oppsynsmannen, «men vi skal ikke kaste bort tiden vår på sånne diskusjoner. Jeg hadde antatt at du ville gå inn i banken. Siden du er nøye med hvert ord, legger jeg til: jeg tvinger deg ikke til å gå inn i banken; jeg hadde bare antatt at du ville det. Og for å gjøre det lettere for deg, og for å gjøre din ankomst i banken så lite iøynefallende som mulig, har jeg holdt disse tre herrene, dine kolleger, til din disposisjon.» «Hvordan?» utbrøt K. og stirret forbløffet på de tre.

Disse så ukarakteristiske, blodløse unge mennene, som han fortsatt bare husket som en gruppe ved fotografiene, var faktisk tjenestemenn fra hans bank, ikke kolleger; det var for mye sagt og allerede et hull i oppsynsmannens allvitenhet, men underordnede tjenestemenn det var imidlertid fra banken. Hvordan kunne K. ha oversett det? Hvordan hadde han dog måttet finne seg i å bli overvåket av oppsynsmannen og vaktene for ikke å gjenkjenne disse tre. Den stive, håndsvingsende Rabensteiner, den blonde Kullich med de lavtliggende øynene og Kaminer med det uutholdelige smilet, forårsaket av en kronisk muskelspenning: «God morgen!» sa K. etter en stund og rakte hånden til herrene som bøyde seg korrekt. «Jeg kjente deg slett ikke igjen. Nå skal vi altså sette i gang med arbeidet, ikke sant?»

Herrene nikket lattermildt og ivrig, som om de hele tiden hadde ventet på det; men da K. oppdaget at hatten hans lå igjen på rommet, løp de alle etter hverandre for å hente den, noe som tross alt tydet på en viss forlegenhet. K. sto stille og så etter dem gjennom de to åpne dørene; den siste var naturligvis den likegyldige Rabensteiner, som bare hadde lagt i vei med en elegant trav. Kaminer overrakte hatten, og K. måtte, slik det for øvrig også ofte var nødvendig i banken, uttrykkelig si til seg selv at Kaminers smil ikke var tilsiktet, ja at han overhodet ikke kunne smile med vilje. I forværelset åpnet da fru Grubach, som slett ikke så særlig skyldbetynget ut, leilighetsdøren for hele selskapet, og K. så, som så ofte før, ned på hennes forklærsløkke, som så unødvendig dypt skar seg inn i hennes kraftige kropp. Nede bestemte K. seg, med klokken i hånden, for å ta en drosje for ikke å forstørre den allerede halvtimes forsinkelsen unødig.

Kaminer løp bort til hjørnet for å hente vognen; de to andre forsøkte tydeligvis å distrahere K., da Kullich plutselig pekte mot husporten på den andre siden, hvor den store mannen med den blonde kniven kom til syne, og som i det første øyeblikket, litt forlegen over at han nå viste seg i hele sin høyde, trakk seg tilbake mot veggen og lente seg mot den. De eldre var vel fortsatt på trappen. K. ble irritert på Kullich, fordi denne gjorde ham oppmerksom på mannen som han selv hadde sett tidligere, ja som han til og med hadde ventet. „Se ikke bort,“ utbrøt han, uten å legge merke til hvor merkelig en slik oppfordring var overfor selvstendige menn. Men det var heller ingen forklaring nødvendig, for akkurat da kom bilen, man satte seg og kjørte av gårde.

Da husket K. at han overhodet ikke hadde lagt merke til at oppsynsmannen og vaktene hadde gått bort; oppsynsmannen hadde skjult de tre betjentene for ham, og nå skjulte betjentene igjen oppsynsmannen. Det vitnet ikke om særlig kløkt, og K. lovte seg selv å være mer oppmerksom på dette i fremtiden. Likevel vendte han seg likevel ufrivillig om og bøyde seg over bilens bakdekk for kanskje likevel å få se oppsynsmannen og vaktene. Men straks vendte han seg tilbake og lente seg komfortabelt inn i hjørnet av vognen, uten engang å ha gjort et forsøk på å lete etter noen. Selv om det ikke så slik ut, hadde han akkurat nå trengt støtte, men nå så herrene ut til å være utmattet; Rabensteiner så ut av bilen til høyre, Kullich til venstre, og bare Kaminer sto til rådighet med sitt smil, som det dessverre var umenneskelig å gjøre narr av.

Denne våren pleide K. å tilbringe kveldene på den måten at han etter arbeidet — hvis dette ennå var mulig — han satt som regel på kontoret til klokken ni — tok seg en liten spasertur alene eller sammen med noen av de ansatte, og deretter gikk til en ølstue, hvor han pleide å sitte sammen med for det meste eldre herrer ved et stambord til klokken elleve. Det fantes imidlertid også unntak fra denne rutinen, for eksempel når K. ble invitert av bankdirektøren — som satte stor pris på hans arbeidsevne og pålitelighet — til en biltur eller til en middag i hans villa. Dessuten gikk K. én gang i uken til et jentebarn ved navn Elsa, som om natten og helt til seint om morgenen arbeidet som servitrise i en vinstue, og som om dagen bare tok imot besøk fra sengen.

Men denne kvelden — dagen hadde gått fort i et travelt arbeid og med mange hyggelige og vennlige bursdagsønsker — ønsket K. å dra hjem med en gang. I alle de små pausene i dagens arbeid hadde han tenkt på det; uten å vite nøyaktig hva han mente, virket det for ham som om hendelsene om morgenen hadde skapt stor uorden i hele fru Grubachs leilighet, og at nettopp han var den som var nødvendig for å gjenopprette ordenen. Men når først denne ordenen var gjenopprettet, var ethvert spor av disse hendelsene visket ut, og alt gikk tilbake til sitt vanlige spor. Spesielt var det ingenting å frykte fra de tre tjenestemennene; de var igjen oppslukt i bankens store tjenestemannskorps, og ingen endring var å spore hos dem. K. hadde ofte kalt dem inn på sitt kontor, både enkeltvis og sammen, men uten noe annet formål enn å observere dem; han hadde alltid kunnet sende dem bort tilfredse.

Da han ankom utenfor huset der han bodde klokken halv ti om kvelden, møtte han en ung gutt i inngangsdøren som stod der med sprikende ben og røykte på en pipe. «Hvem er du?» spurte K. straks og førte ansiktet sitt tett inntil guttens. Man så ikke mye i halvmørket i gangen. «Jeg er husvertens sønn, herre,» svarte gutten, tok pipen ut av munnen og trådte til side. «Husvertens sønn?» spurte K. og banket utålmodig med stokken sin i gulvet. «Ønsker den herre noe? Skal jeg hente faren?» «Nei, nei,» sa K., og det lå noe tilgivende i stemmen hans, som om gutten hadde gjort noe galt, men han tilga ham. «Det er bra,» sa han så og gikk videre, men før han gikk opp trappen, snudde han seg likevel én gang til.

Han kunne ha gått rett inn på rommet sitt, men siden han ønsket å snakke med fru Grubach, banket han straks på døren hennes. Hun satt ved bordet med en strikket strømpe i hendene, og på bordet lå det fortsatt en haug med gamle strømper. K. unnskyldte seg oppgitt for at han kom så sent, men fru Grubach var svært vennlig og ville ikke høre på noen unnskyldninger; hun var alltid tilgjengelig for ham, og han visste godt at han var hennes beste og kjæreste leietaker. K. så seg rundt i rommet; det var igjen i sin opprinnelige tilstand, og frokostserviset som hadde stått på bordet ved vinduet tidlig på morgenen, var også ryddet bort. Kvinnelige hender får mye gjort i det stille, tenkte han; han kunne kanskje ha knust serviset på stedet, men han ville slett ikke ha klart å bære det ut. Han så på fru Grubach med en viss takknemlighet. «Hvorfor jobber du fortsatt så sent?» spurte han.

Nå satt de begge ved bordet, og K. stakk fra tid til annen hånden sin ned i strømpene. «Det er mye arbeid,» sa hun, «om dagen tilhører jeg leietakerne; hvis jeg skal få orden på sakene mine, har jeg bare kveldene til rådighet.» «Jeg har nok gitt deg litt ekstraarbeid i dag,» sa han. «Hvorfor det?» spurte hun, og ble litt mer ivrig; arbeidet lå i fanget hennes. «Jeg mener mennene som var her tidlig i morges,» sa han. «Å, sånn,» sa hun og vendte tilbake til roen. «Det ga meg ikke noe særlig arbeid.» K. så stille på mens hun tok opp den strikkede strømpen igjen. Hun virket forundret over at jeg snakket om det, tenkte han; hun synes nok ikke at det er riktig at jeg snakker om det. Dess viktigere er det at jeg gjør det. Bare med en gammel kvinne kan jeg snakke om dette. «Jo, det ga deg sikkert arbeid,» sa han til slutt, «men det kommer ikke til å skje igjen.» «Nei, det kan ikke skje igjen,» bekreftet hun og så nesten vemodig på K.

„Mener De det alvorlig?“ spurte K. „Ja,“ sa hun lavere, „men fremfor alt må De ikke ta det for alvorlig. Hva skjer ikke alt sammen i verden! Siden De snakker så fortrolig med meg, Herr K., kan jeg jo innrømme at jeg har tjuvlyttet litt bak døren, og at de to vaktene også har fortalt meg en del. Det gjelder jo Deres lykke, og den ligger meg virkelig på hjertet, mer enn kanskje jeg fortjener, for jeg er jo bare utleieren. Nå, jeg har altså hørt en del, men jeg kan ikke si at det var noe særlig alvorlig. Nei. De er riktignok arrestert, men ikke slik en tyv blir arrestert. Når man blir arrestert slik en tyv blir det, er det alvorlig, men denne arrestasjonen—. Den virker på meg som noe iscenesatt, unnskyld meg hvis jeg sier noe dumt, den virker på meg som noe iscenesatt, som jeg riktignok ikke forstår, men som man heller ikke trenger å forstå.“

„Det er slett ikke noe dumt det De har sagt, Fru Grubach; i det minste er jeg delvis enig med Dem, bare at jeg dømmer det hele enda strengere enn De, og anser det rett og slett ikke engang for noe iscenesatt, men for ingenting i det hele tatt. Jeg ble overrumplet, det var alt. Hadde jeg stått opp straks etter at jeg våknet, uten å la meg skremme av at Anna ikke kom, og uten å ta hensyn til noen som helst som kom i veien for meg, og hadde gått til Dem; hadde jeg, som en unntagelse denne gangen, spist frokost i kjøkkenet; hadde jeg latt Dem hente klærne mine fra rommet mitt; kort sagt, hadde jeg handlet fornuftig, så ville ingenting ha skjedd; alt som ville skje, ville ha blitt forhindret. Men man er så lite forberedt.

I banken f.eks. er jeg forberedt; der kunne noe slikt umulig ha skjedd meg; jeg har en egen tjener der; det vanlige telefonapparatet og kontortelefonen står foran meg på bordet; det kommer stadig folk, partier og embetsmenn; dessuten og fremfor alt er jeg der hele tiden i forbindelse med arbeidet og derfor ved mine fulle fem; det ville rett og slett vært en fornøyelse for meg å bli konfrontert med en slik situasjon. Nå er det over, og jeg hadde egentlig ikke lyst til å snakke mer om det; jeg ville bare høre Deres vurdering, en fornuftig kvinnes vurdering, og jeg er veldig glad for at vi er enige. Nå må De imidlertid rekke meg hånden; en slik enighet må bekreftes med et håndtrykk.“

Vil hun rekke meg hånden? Oppsynsmannen hadde ikke rakt meg hånden, tenkte han og så på kvinnen på en annen måte enn før, granskende. Hun reiste seg fordi han også hadde reist seg; hun var litt forlegen fordi hun ikke hadde forstått alt K. hadde sagt. Som følge av denne forlegenheten sa hun imidlertid noe hun slett ikke hadde tenkt å si, og som heller ikke var på sin plass: «Ta det ikke så tungt, herr K.,» sa hun, hadde tårer i stemmen og glemte selvsagt også håndtrykket. «Jeg vet ikke at jeg tar det tungt,» sa K. plutselig, utmattet og innseende det verdiløse ved all denne kvinnens medgjørlighet.

Ved døren spurte han enda: «Er frøken Bürstner hjemme?» «Nei,» sa fru Grubach og smilte ved denne tørketreffende opplysningen med en forsinket, fornuftig medfølelse. «Hun er på teateret. Ville du noe med henne? Skal jeg formidle noe til henne?» «Å, jeg ville bare snakke noen ord med henne.» «Jeg vet dessverre ikke når hun kommer; når hun er på teateret, kommer hun vanligvis sent.» «Det er jo helt likegyldig,» sa K. og vendte allerede det senkede hodet mot døren for å gå bort. Månen skinte stille inn i det mørke rommet. Så vidt man kunne se, var virkelig alt på sin plass; blusen hang heller ikke lenger på vinduskarmen. Putene i sengen virket uvanlig høye; noen av dem lå i måneskinnet. «Frøken kommer ofte sent hjem,» sa K. og så på fru Grubach som om hun bar ansvaret for det. «Slik er unge mennesker jo!» sa fru Grubach unnskyldende. «Visst, visst,» sa K., «men det kan gå for langt.»

«Det kan det,» sa fru Grubach, «hvor rett du har, herr K. Kanskje til og med i dette tilfellet. Jeg vil absolutt ikke baktale frøken Bürstner; hun er en god, snill jente, vennlig, ordentlig, punktlig, arbeidsom; jeg setter stor pris på alt dette, men én ting er sikkert: hun burde være stoltere, mer tilbakeholden. Jeg har sett henne to ganger denne måneden i avsidesliggende gater, og alltid sammen med en annen herre. Det er meg svært pinlig; jeg forteller det for Guds skyld bare til deg, herr K.»

K., men det lar seg ikke unngå at jeg også snakker med frøkenen selv om dette. Det er for øvrig ikke det eneste som gjør henne mistenkelig for meg.» «Du er på helt feil spor,» sa K. sint og nesten ute av stand til å skjule det, «dessuten har du tydeligvis også misforstått min bemerkning om frøkenen; det var ikke ment slik. Jeg advarer deg faktisk oppriktig mot å si noe som helst til frøkenen; du tar fullstendig feil, jeg kjenner frøkenen svært godt, ingenting av det du sa er sant. For øvrig går jeg kanskje for langt; jeg vil ikke hindre deg i å si det du vil til henne. God natt.» «Herr K.,» sa fru Grubach bedende og skyndte seg etter K. bort til døren hans, som han allerede hadde åpnet, «jeg har jo ikke tenkt å snakke med frøkenen ennå; selvfølgelig vil jeg observere henne nærmere først. Det var bare deg jeg betrodde det jeg visste.

Til syvende og sist må det jo være i enhver leiers interesse at pensjonatet holdes rent, og det er nettopp det jeg streber etter. Renheten!» ropte K. enda gjennom dørsprekken, «hvis dere vil holde pensjonatet rent, må dere først si opp leiekontrakten med meg.» Så lukket han døren; han la ikke lenger merke til det svake bankingen.

Derimot bestemte han seg, siden han overhodet ikke hadde lyst til å sove, for å bli værende våken og samtidig finne ut når frøken Bürstner ville komme. Kanskje ville det da også være mulig, selv om det var upassende, å si noen ord til henne. Da han lå ved vinduet og presset sammen de trette øynene, tenkte han et øyeblikk til og med på å straffe fru Grubach og overtale frøken Bürstner til å si opp sammen med ham. Men straks virket det for ham uhyrlig overdrevet, og han fikk til og med mistanke mot seg selv om at han hadde til hensikt å bytte leilighet på grunn av hendelsene om morgenen. Ingenting ville vært mer meningsløst og fremfor alt mer formålsløst og avskyelig.

Da han var blitt lei av å se ut på den tomme gaten, la han seg på divanen, etter at han hadde åpnet døren til forværelset litt på gløtt, slik at han kunne se enhver som kom inn i leiligheten rett fra divanen. Han lå rolig på divanen og røykte en sigar til rundt klokken 11. Deretter klarte han ikke å bli sittende der lenger, men gikk litt inn i forværelset, som om han dermed kunne fremskynde frøken Bürstners ankomst. Han hadde ingen særlig lyst til å treffe henne; han kunne ikke engang huske nøyaktig hvordan hun så ut, men nå ville han snakke med henne, og det irriterte ham at hun, ved å komme så sent, også skapte uro og uorden i avslutningen av denne dagen. Hun var også skyld i at han ikke hadde spist middag i dag, og at han hadde avstått fra det besøket hos Elsa som var planlagt for i dag. Begge deler kunne han imidlertid likevel gjøre godt igjen ved å gå til vinlokalet der Elsa arbeidet.

Det skulle han også gjøre senere, etter samtalen med frøken Bürstner.

Klokken var halv tolv da man hørte noen i trappeoppgangen. K., som gikk frem og tilbake i forværelset som om det var hans eget rom, mens han var oppslukt av sine tanker, flyktet inn bak døren. Det var frøken Bürstner som hadde kommet. Skjelvende trakk hun, mens hun låste døren, et silkeskjerf rundt sine smale skuldre. I neste øyeblikk måtte hun gå inn på rommet sitt, som K. absolutt ikke hadde lov til å gå inn i ved midnatt; derfor måtte han snakke med henne nå, men hadde uheldigvis glemt å skru på det elektriske lyset på rommet sitt, slik at hans fremtreden fra det mørke rommet ga inntrykk av et overfall og måtte være svært skremmende, i det minste. I sin hjelpeløshet, og siden det ikke var tid å miste, hvisket han gjennom dørsprekken: «Frøken Bürstner.» Det lød som en bønn, ikke som en oppfordring. «Er det noen her?» spurte frøken Bürstner og så seg rundt med store øyne. «Det er meg,» sa K. og trådte frem.

«Å, herr K.!» sa frøken Bürstner smilende. «God kveld,» og hun rakte ham hånden. «Jeg ville snakke noen ord med deg; vil du tillate meg det nå?» «Nå?» spurte frøken Bürstner. «Må det være nå? Det er litt merkelig, ikke sant?» «Jeg har ventet på deg siden klokken ni.» «Vel, jeg var på teateret; jeg visste jo ingenting om deg.» «Grunnen til det jeg vil si deg, oppsto først i dag.» «Så, vel, jeg har ingen prinsipielle innvendinger mot det, bortsett fra at jeg er utmattet av å skulle falle i søvn. Så kom inn på rommet mitt i noen minutter. Vi kan absolutt ikke snakke her; vi ville vekke alle, og det ville være enda mer ubehagelig for meg enn for folk flest. Vent her til jeg har tent lyset på rommet mitt, og skru så av lyset her.» K. gjorde som hun sa, ventet deretter, til frøken Bürstner ropte forsiktig inn fra rommet sitt og ba ham komme inn.

«Sett deg,» sa hun, «og la oss snakke sammen.» seg selv,» sa hun og pekte på ottomanen; selv forble hun oppreist ved sengegavlen til tross for trettheten hun hadde snakket om; hun la ikke engang av seg den lille hatten sin, som var rikt pyntet med blomster. «Så, hva var det dere ville? Jeg er virkelig nysgjerrig?» Hun krysset lett beina. «Du vil kanskje si,» begynte K., «at saken ikke var så presserende at den måtte diskuteres nå, men —» «Innledninger overhører jeg alltid,» sa Fräulein Bürstner. «Det gjør oppgaven min lettere,» sa K. «Rommet ditt ble i morges, på en måte på grunn av meg, litt rotet til; det skjedde ved fremmede menneskers inngripen mot min vilje og likevel, som sagt, på grunn av meg; for det ville jeg be om unnskyldning.» «Mitt rom?» spurte Fräulein Bürstner og så, i stedet for rommet, undersøkende på K. «Det er slik,» sa K., og nå så de begge hverandre i øynene for første gang.

«Måten det skjedde på er i seg selv ikke verdt et ord.» «Men likevel det som egentlig er interessant,» sa Fräulein Bürstner. «Nei,» sa K. «Nå,» sa Fräulein Bürstner, «jeg vil ikke trenge meg på hemmeligheter; hvis du insisterer på at det er uinteressant, vil jeg heller ikke si noe imot. Unnskyldningen du ber om gir jeg deg gjerne her og nå, særlig siden jeg ikke kan finne spor av noe rot.» Hun gikk rundt i rommet med hendene foldet dypt på hoftene. Ved matten med fotografiene stoppet hun. «Se her,» ropte hun, «mine fotografier er virkelig kastet rundt. Det er stygt. Det betyr altså at noen ulovlig har vært inne på rommet mitt.» K. nikket og forbannet i stillhet embetsmannen Kaminer, som aldri klarte å temme sin tomme, men livlige oppførsel. «Det er merkelig,» sa Fräulein Bürstner, «at jeg er nødt til å forby deg noe som du selv burde forby deg selv, nemlig å gå inn på rommet mitt i mitt fravær.»

«Jeg forklarte deg jo, Fräulein,» sa K. og gikk også bort til fotografiene, „at det ikke var jeg som hadde tuklet med fotografiene dine; men siden du ikke tror meg, må jeg altså innrømme at undersøkelseskommisjonen hadde med seg tre bankfunksjonærer, hvorav den ene, som jeg ved første anledning skal få utvist fra banken, sannsynligvis hadde tatt fotografiene i sin hånd.“ „Ja, det var en undersøkelseskommisjon her,“ tilføyde K., da frøkenen så på ham med et spørrende blikk. „På grunn av deg?“ spurte frøkenen. „Ja,“ svarte K. „Nei,“ utbrøt frøkenen og lo. „Men,“ sa K., „tror du da at jeg er uskyldig?“ „Jo, uskyldig,“ sa frøkenen, „jeg vil ikke umiddelbart avsi en kanskje alvorlig dom, jeg kjenner deg jo heller ikke; likevel må det jo være en alvorlig forbryter, som man straks sender en undersøkelseskommisjon etter.

Siden du likevel er fri – jeg utleder i det minste av din ro at du ikke har rømt fra fengsel – så kan du umulig ha begått en slik forbrytelse.“ „Ja,“ sa K., „men undersøkelseskommisjonen kan jo ha innsett at jeg er uskyldig, eller i det minste ikke så skyldig som man antok.“ „Det kan godt være,“ sa frøken Bürstner svært oppmerksomt. „Se,“ sa K., „du har ikke mye erfaring med rettssaker.“ „Nei, det har jeg ikke,“ sa frøken Bürstner. „Og jeg har ofte angret på det, for jeg vil vite alt, og nettopp rettssaker interesserer meg enormt. Retten har en egen tiltrekningskraft, ikke sant? Men jeg skal helt sikkert utvide kunnskapene mine på dette området, for neste måned begynner jeg som kontorassistent i et advokatkontor.“ „Det er veldig bra,“ sa K., „da kan du jo hjelpe meg litt i prosessen min.“ „Det kan godt være,“ sa frøken Bürstner, „hvorfor ikke?

Jeg bruker gjerne kunnskapene mine.“ „Jeg mener det også alvorlig,“ sa K., „eller i det minste halvveis alvorlig, slik du mener det. Å tilkalle en advokat – saken er jo altfor ubetydelig til det.“ men jeg kunne godt trenge noen råd.» «Ja, men hvis jeg skal være den som gir råd, må jeg vite hva det dreier seg om,» sa frøken Bürstner. «Det er jo poenget,» sa K., «det vet jeg ikke selv.» «Da har du altså gjort deg til latter av meg,» sa frøken Bürstner, ytterst skuffet. «Det var høyst unødvendig å velge denne sene nattetimen til det.» Og hun gikk bort fra fotografiene, der de så lenge hadde stått samlet. «Men frøken min,» sa K., «jeg driver ikke med spøk. At dere ikke vil tro meg! Det jeg vet, har jeg allerede fortalt dere. Til og med mer enn jeg vet, for det var slett ingen undersøkelseskommisjon; jeg kaller det det fordi jeg ikke vet noe annet navn for det.

Det ble ikke undersøkt noe som helst; jeg ble bare arrestert, men av en kommisjon.» Frøken Bürstner satt på ottomanen og lo igjen. «Hvordan var det da?» spurte hun. «Forferdelig,» sa K., men nå tenkte han slett ikke på det, men var helt grepet av synet av frøken Bürstner, som støttet ansiktet mot en hånd – albuen hvilte på puten på ottomanen – mens den andre hånden langsomt strøk over hoften. «Det er for generelt,» sa frøken Bürstner. «Hva er for generelt?» spurte K. Så husket han og spurte: «Skal jeg vise dere hvordan det var?» Han ville gjøre en bevegelse, men likevel ikke gå bort. «Jeg er allerede trøtt,» sa frøken Bürstner. «Dere kom jo så sent,» sa K. «Nå ender det med at jeg får skylden for det; det er også berettiget, for jeg burde ikke ha sluppet dere inn igjen. Det var jo heller ikke nødvendig, som det viste seg.» «Det var nødvendig; det skal dere først nå få se,» sa K. «Får jeg flytte nattbordet fra sengen deres?»

«Hva faller dere inn på?» sa frøken Bürstner. «Det får dere selvsagt ikke!» «Da kan jeg ikke vise dere det,» sa K., opprørt, som om det var å påføre ham en umåtelig skade.

«Ja, hvis dere trenger det for å forklare det, så flytt bare bordet rolig bort,» sa frøken Bürstner og la til etter en stund med svakere stemme: «Jeg er så trøtt at jeg tillater mer enn det som er bra.» K. flyttet bordet til midten av rommet og satte seg bak det. «Dere må forestille dere personenes plassering riktig; det er svært interessant. Jeg er oppsynsmannen; der borte på kofferten sitter to vakter; ved fotografiene står det tre unge mennesker. Ved vinduskarmen henger det, noe jeg bare nevner i forbifarten, en hvit bluse. Og nå begynner det altså virkelig. Oppsynsmannen roper, som om han måtte vekke meg; han skriker rett og slett; dessverre må også jeg skrike, hvis jeg skal forklare det for dere; det er forresten bare navnet mitt han skriker.

Frøken Bürstner, som lyttet leende, la pekefingeren mot munnen for å hindre K. i å skrike, men det var for sent; K. var for oppslukt av rollen; han ropte langsomt «Josef K.,» forresten ikke så høyt som han hadde truet med, men likevel slik at ropet, etter at det plutselig var kommet ut, først gradvis syntes å spre seg i rommet.

Da banket det på døren til rommet ved siden av flere ganger, kraftig, kort og regelmessig. Frøken Bürstner ble blek og la hånden på hjertet. K. ble derfor særlig skremt, fordi han en stund var helt ute av stand til å tenke på noe annet enn hendelsene om morgenen og på jenta som han hadde vist dem til henne. Knapt hadde han samlet seg, før han sprang bort til frøken Bürstner og tok hånden hennes. „Frykt ingenting,“ hvisket han, „jeg skal ordne alt. Men hvem kan det være? Her ved siden av er jo bare stuen, der ingen sover.“ „Jo,“ hvisket frøken Bürstner i K.s øre, „siden i går sover en nevø av fru Grubach her, en kaptein. Det er rett og slett ingen andre ledige rom. Det hadde jeg også glemt. At dere måtte skrike slik! Jeg er ulykkelig over det.“ „Det er ingen grunn til det,“ sa K. og kysset pannen hennes, da hun nå sank tilbake på puten. „Bort, bort,“ sa hun og reiste seg fort opp igjen, „gå nå, gå nå, hva vil dere?

Han tjuvlytter jo ved døren, han hører jo alt. Hvordan dere plager meg!“ „Jeg går ikke før,“ sa K., „før dere er litt beroliget. Kom over i den andre enden av rommet, der kan han ikke høre oss.“ Hun lot seg føre dit. „Dere tenker ikke på,“ sa han, „at selv om det er en ulempe for dere, er det absolutt ingen fare. Dere vet jo at fru Grubach, som tross alt bestemmer i denne saken, særlig siden kapteinen er nevøen hennes, rett og slett forguder meg og tror blindt på alt jeg sier. Hun er dessuten avhengig av meg, for hun har lånt en stor sum penger av meg. Jeg godtar ethvert forslag fra dere om en forklaring på at vi er sammen, så lenge det bare er litt formålstjenlig, og jeg garanterer å få fru Grubach til å gi forklaringen ikke bare for offentligheten, men virkelig og oppriktig.“ å tro på. Dere trenger på ingen måte å skåne meg i denne saken.

Hvis dere har spredt ryktet om at jeg har overfalt dere, vil fru Grubach bli informert om dette, og hun vil tro på det uten å miste tilliten til meg; hun er så knyttet til meg. Fräulein Bürstner så, stille og litt sammenkrøket, ned på gulvet foran seg. «Hvorfor skulle fru Grubach ikke tro at jeg har overfalt dere?» la K. til. Foran seg så han håret hennes, delt, lavt krøllet, stramt samlet, rødt hår. Han trodde hun ville vende blikket mot ham, men hun sa, uten å endre holdning: «Unnskyld, jeg ble skremt av det plutselige bankingen, ikke så mye av konsekvensene som kapteinens tilstedeværelse kunne ha. Det var så stille etter skriket deres, og så kom bankingen; derfor ble jeg så redd. Jeg satt også nær døren; bankingen kom nesten rett ved siden av meg. Takk for forslagene deres, men jeg tar ikke imot dem. Jeg kan ta ansvar for alt som skjer på rommet mitt, og det gjelder overfor enhver.

Jeg undrer meg over at dere ikke ser hvilken fornærmelse forslaget deres er mot meg, bortsett fra de gode intensjonene, som jeg selvfølgelig anerkjenner. Men nå må dere gå, la meg være i fred; jeg trenger det enda mer nå enn før. De få minuttene dere ba om har nå blitt til en halvtime eller mer.» K. tok henne i hånden og deretter i håndleddet: «Men dere er vel ikke sinte på meg?» sa han. Hun dro hånden bort og svarte: «Nei, nei, jeg er aldri sint på noen.» Han tok tak i håndleddet hennes igjen; nå lot hun det skje og førte ham mot døren. Han var fast bestemt på å gå bort. Men foran døren, som om han ikke hadde ventet å finne en dør der, stanset han; Fräulein Bürstner benyttet dette øyeblikket til å rive seg løs, åpne døren og gå inn i forværelset. å snike seg ut og derfra i det stille si til K.: „Nå kommer du vel, vær så snill.

Se“ — hun pekte på kapteinens dør, under hvilken et lysskjær kom til syne — „han har tent lys og snakker om oss.“ „Jeg kommer straks,“ sa K., gikk frem, tok henne i hånden, kysset henne på munnen og deretter over hele ansiktet, slik et tørst dyr med tungen stryker over kildevannet det endelig har funnet. Til slutt kysset han henne på halsen, der strupen ligger, og lot leppene hvile der lenge. En lyd fra kapteinens rom fikk ham til å se opp. „Nå skal jeg gå,“ sa han; han ville kalle Fräulein Bürstner ved fornavn, men visste det ikke. Hun nikket trøtt, overrakte ham hånden til kyssing, som om hun ikke visste noe om det, og gikk bøyd inn på rommet sitt. Kort tid etter lå K. i sengen sin. Han sovnet svært snart; før han sovnet, tenkte han en stund over oppførselen sin; han var fornøyd med den, men undret seg over at han ikke var enda mer fornøyd; på grunn av kapteinen var han alvorlig bekymret for Fräulein Bürstner.

ANDRE KAPITTEL

K. var blitt varslet per telefon om at det skulle holdes et lite forhør i hans sak neste søndag. Man gjorde ham oppmerksom på at disse forhørene nå ville følge etter hverandre med jevne mellomrom, om enn kanskje ikke hver uke, men desto hyppigere. På den ene siden lå det en allmenn interesse i å få prosessen raskt avsluttet, men på den andre siden måtte forhørene være grundige i enhver henseende, og likevel, på grunn av den anstrengelsen det medførte, måtte de aldri vare for lenge. Derfor hadde man valgt løsningen med disse raskt etterfølgende, men korte forhørene. Valget av søndag som forhørsdag var gjort for å ikke forstyrre K. i hans yrkesarbeid. Man forutsatte at han var innforstått med dette; skulle han ønske en annen dato, ville man imøtekomme ham så langt det lot seg gjøre. Forhørene kunne for eksempel også holdes om natten, men da ville nok ikke K. være frisk nok.

I hvert fall ville man, så lenge K. ikke hadde noe å innvende, holde seg til søndag. Det var selvfølgelig en selvfølge at han måtte møte, og man behøvde vel ikke engang gjøre ham oppmerksom på det. Man ga ham nummeret på huset der han skulle møte; det var et hus i en avsidesliggende gate i en forstad, der K. aldri tidligere hadde vært.

K. la på røret uten å svare da han hadde mottatt denne meldingen; han var umiddelbart bestemt på å dra dit på søndag; det var helt klart nødvendig; prosessen var i gang, og han måtte sette seg opp mot den; denne første undersøkelsen skulle også bli den siste. Han sto fortsatt ettertenksom ved apparatet da han bak seg hørte stemmen til direktør-stedfortrederen, som ville ringe, men som K. sto i veien for. «Dårlige nyheter?» spurte direktør-stedfortrederen lettvint, ikke for å få vite noe, men for å få K. bort fra apparatet. «Nei, nei,» sa K., trådte til side, men gikk ikke bort. Direktør-stedfortrederen tok røret og sa, mens han ventet på den telefoniske forbindelsen, gjennom høyttaleren: «Et spørsmål, herr K.? Vil du gjøre meg den æren å bli med på en tur med seilbåten min på søndag tidlig? Det blir en større forsamling, sikkert også dine bekjente blant dem. Blant annet statsadvokat Hesterer. Vil du komme? Kom gjerne!»

K. forsøkte å følge med på det direktør-stedfortrederen sa. Det var ikke uviktig for ham, for denne invitasjonen fra direktør-stedfortrederen, som han aldri hadde kommet særlig godt overens med, betydde et forsøk på forsoning fra hans side og viste hvor viktig K. var blitt i banken, og hvor verdifullt hans vennskap, eller i det minste hans upartiskhet, fremstod for bankens nest høyest rangerte tjenestemann. Denne invitasjonen var en ydmykelse for direktør-stedfortrederen, selv om den kanskje bare ble sagt mens man ventet på den telefoniske forbindelsen gjennom høyttaleren. Men K. måtte følge opp med en ny ydmykelse; han sa: «Mange takk! Men dessverre har jeg ikke tid på søndag; jeg har allerede en forpliktelse.» «Synd,» sa direktør-stedfortrederen og vendte seg mot den telefoniske samtalen som nettopp var blitt opprettet. Det var ingen kort samtale, men K. forble i sin uoppmerksomhet ved apparatet hele tiden.

Først da direktør-stedfortrederen la på, skvatt han til og sa, for bare å unnskylde sitt unyttige opphold ved apparatet litt: «Jeg har nå blitt oppringt; jeg skulle komme et sted, men man ...» hadde glemt å fortelle meg på hvilken time. „Spør likevel en gang til,“ sa direktør-stedfortrederen. „Det er ikke så viktig,“ sa K., og gjorde dermed sin tidligere, i seg selv mangelfulle unnskyldning enda verre. Direktør-stedfortrederen snakket om andre ting mens han gikk bort. K. tvang seg selv til å svare, men tenkte hovedsakelig på at det beste ville være å komme søndag klokken 9 om morgenen, siden alle rettene på hverdager begynner å arbeide på denne tiden.

Søndagen var det overskyet vær. K. var svært trett, ettersom han hadde blitt på vertshuset til langt på natt på grunn av en stamtreff, og han hadde nesten sovnet. I all hast, uten tid til å tenke og sette sammen de ulike planene han hadde lagt i løpet av uken, kledde han på seg og gikk, uten å spise frokost, til den forstaden som var angitt for ham. Merkelig nok, selv om han hadde lite tid til å se seg rundt, møtte han de tre embetsmennene som var involvert i saken hans: Rabensteiner, Kullich og Kaminer. De to første kjørte i en elektrisk bil rett over K.s vei, mens Kaminer satt på terrassen til et kaffehus og bøyde seg nysgjerrig over rekkverket akkurat idet K. gikk forbi.

Alle så nok etter ham og undret seg over hvordan deres overordnede gikk; det var en slags trass som hadde holdt K. fra å kjøre, han avskydde enhver, selv den minste, fremmed hjelp i denne saken, han ville heller ikke belaste noen og dermed bare i det fjerneste gjøre dem innforståtte, og til slutt hadde han heller ikke den minste lyst til å ydmyke seg ved å være altfor punktlig foran undersøkelseskommisjonen. Likevel gikk han nå, bare for å ankomme så nær klokken ni som mulig, selv om han ikke engang var innkalt til et bestemt tidspunkt.

Han hadde tenkt at han ville kjenne igjen huset allerede fra lang avstand, ved et eller annet tegn som han selv ikke hadde klart å forestille seg nøyaktig, eller ved en spesiell bevegelse foran inngangen. Men Juliusstraße, der det skulle være, og hvor K. stoppet et øyeblikk ved begynnelsen, hadde på begge sider nesten helt ensartede hus: høye, grå leiegårder bebodd av fattige folk. Nå, på søndagsmorgenen, var de fleste vinduene opptatte; menn i bare skjorteermet lente seg der og røykte eller holdt små barn forsiktig og ømt mot vinduskarmen. Andre vinduer var fylt helt opp med sengetøy, og over dem viste det seg flyktig den uflokete hårmanken til en kvinne. Folk ropte til hverandre over gaten; et slikt rop fikk K. til å le høyt. Jevnt fordelt langs den lange gaten lå små butikker under gateplan, tilgjengelige via noen trapper, med forskjellig dagligvarer. Der gikk kvinner inn og ut eller sto på trappene og pratet.

En fruktforhandler som anbefalte varene sine opp mot vinduene, ville, like uoppmerksom som K., nesten ha veltet ham med vognen sin. Akkurat da begynte et grammofonapparat som hadde tjent sine dager i bedre bydeler, å spille vilt og høyt.

K. gikk dypere inn i smuget, sakte, som om han nå hadde god tid eller som om undersøkelsesdommeren så ham fra et vindu og dermed visste at K. hadde dukket opp. Klokken var kort tid etter ni. Huset lå ganske langt unna; det var nesten uvanlig omfattende, særlig portinnkjørselen var høy og bred. Den var tydeligvis beregnet for lastebiler som hørte til de forskjellige varelagrene som nå, stengt av, omgav den store gårdsplassen og bar påskrifter fra firmaer som K. kjente noen av fra bankvirksomheten. I strid med sin vanlige praksis med å granske alle disse detaljene nøye, stoppet han også opp et øyeblikk ved inngangen til gårdsplassen. I nærheten av ham, på en kasse, satt en barfotet mann og leste en avis. På en tralle gyngte to gutter. Foran en pumpe sto en svak, ung jente i nattkjole og så på K. mens vannet strømmet inn i kannen hennes.

I et hjørne av gårdsplassen ble det strukket opp et tau mellom to vinduer; på det hang allerede klesvasken som skulle tørkes. En mann sto nedenfor og ledet arbeidet med noen få rop.

K. vendte seg mot trappen for å komme til undersøkelsesrommet, men stoppet så opp igjen, for bortsett fra denne trappen så han også tre andre trappeoppganger i gårdsplassen, og dessuten så det ut til at en liten passasje i enden av gårdsplassen førte videre til en annen gårdsplass. Han irriterte seg over at man ikke hadde gitt ham en nærmere beskrivelse av rommets beliggenhet; det var jo en merkelig form for uaktsomhet eller likegyldighet den måten han ble behandlet på, og han hadde tenkt å påpeke dette høyt og tydelig. Til slutt gikk han likevel opp den første trappen og lekte i tankene med et minne om vokteren Willems uttalelse om at retten ble tiltrukket av skyld; dette betydde egentlig at undersøkelsesrommet måtte ligge ved den trappen som K. tilfeldigvis valgte.

Han forstyrret mange barn som lekte på trappen mens han gikk opp, og de så sint på ham når han gikk forbi dem. «Neste gang jeg kommer hit,» sa han til seg selv, «må jeg enten ta med meg godteri for å vinne dem over, eller en kjepp for å slå dem.» Rett før første etasje måtte han til og med vente en stund til en spillkule hadde fullført sin bane; i mellomtiden holdt to små gutter med ansiktsuttrykk som voksne kjeltringer ham fast i buksene; hadde han forsøkt å riste dem av seg, ville han ha måttet skade dem, og han fryktet skrikene deres.

I første etasje begynte den egentlige letingen. Ettersom han likevel ikke kunne spørre etter undersøkelseskommisjonen, fant han opp en snekker ved navn Lanz — navnet falt ham inn fordi kapteinen, fru Grubachs nevø, het nettopp det — og ville nå spørre i alle leilighetene om det bodde en snekker Lanz der, for på den måten å få anledning til å se inn i rommene. Det viste seg imidlertid at dette som regel var uten videre mulig, for nesten alle dørene sto åpne, og barna løp inn og ut. Det var som regel små rom med bare ett vindu, hvor det også ble laget mat. Noen kvinner holdt spedbarn i armene og arbeidet med den frie hånden på komfyren. Halvvoksne jenter, tilsynelatende bare kledd i forklær, løp mest ivrig frem og tilbake. I alle rommene sto sengene fortsatt i bruk; der lå syke eller sovende mennesker, eller folk som lå utstrakt i klærne. Ved de leilighetene hvor dørene var lukket, banket K. på og spurte om det bodde en snekker Lanz der.

Ofte åpnet en kvinne, hørte spørsmålet og vendte seg innover mot noen som reiste seg fra sengen. «Herren spør om det bor en snekker Lanz her.» «Snekker Lanz?» spurte mannen fra sengen. «Ja,» sa K., selv om undersøkelseskommisjonen utvilsomt ikke befant seg her, og derfor var oppgaven hans avsluttet. Mange trodde at det lå K. svært mye på hjertet å finne snekker Lanz, tenkte lenge, nevnte en snekker som imidlertid ikke het Lanz, eller et navn som bare hadde en fjern likhet med Lanz, eller de spurte naboer eller fulgte K. til en dør langt borte, hvor de mente en slik mann muligens bodde som underleier, eller hvor det var noen som kunne gi bedre opplysninger enn dem selv. Til slutt trengte K. knapt lenger å spørre selv, men ble på denne måten ledet gjennom etasjene. Han angret på planen sin, som først hadde virket så praktisk.

Før han kom til femte etasje, bestemte han seg for å gi opp søket, tok avskjed med en vennlig ung arbeider som ville følge ham videre opp, og gikk ned. Men så irriterte det ham igjen hvor nytteløst hele dette foretaket var; han gikk tilbake og banket på den første døren i femte etasje. Det første han så i det lille rommet, var en stor veggklokke som allerede viste klokken ti. „Bor en snekker Lanz her?“ spurte han. „Vær så snill,“ sa en ung kvinne med sorte, lysende øyne, som akkurat vasket barneklær i en bøtte, og pekte med den våte hånden på den åpne døren til rommet ved siden av.

K. trodde han skulle gå inn i et møte. En forsamling av de forskjelligste mennesker — ingen brydde seg om den som kom inn — fylte et middels stort rom med to vinduer, som nesten helt opp til taket var omgitt av en tribune som også var fullstendig opptatt, og hvor folk bare kunne stå bøyd og støtte hodet og ryggen mot taket. K., som følte luften for tett, gikk ut igjen og sa til den unge kvinnen, som sannsynligvis hadde misforstått ham: „Jeg spurte etter en snekker, en viss Lanz?“ „Ja,“ sa kvinnen, „vær så snill, gå inn.“ K. ville kanskje ikke ha fulgt henne, hvis ikke kvinnen hadde kommet bort til ham, tatt tak i dørhåndtaket og sagt: „Etter deg må jeg stenge, ingen andre får komme inn.“ „Svært fornuftig,“ sa K., „men det er altfor fullt nå.“ Så gikk han likevel inn igjen.

Mellom to menn som sto og snakket like ved døren — den ene gjorde bevegelsen med å telle penger med begge hendene langt utstrakt, den andre så ham skarpt inn i øynene — kom en hånd mot K. Det var en liten, rødkindet gutt. «Kom, kom,» sa han. K. lot seg føre av ham; det viste seg at det likevel var en smal vei fri i den tett sammenkrøllede folkemengden, en vei som muligens skilte to grupper. Dette bekreftet også det faktum at K. knapt så et eneste ansikt vendt mot ham i de første radene til høyre og venstre, men bare ryggene til folk som rettet sine ord og bevegelser bare mot folk i sin egen gruppe. De fleste var kledd i svart, i gamle, lange og løst hengende festdrakter. Bare disse klærne forvirret K.; ellers ville han ha tatt hele sammenkomsten for å være et politisk distriktsmøte.

I den andre enden av salen, dit K. ble ført, sto det på et svært lavt, likeledes overfylt podium et lite bord, plassert på tvers, og bak det, nær kanten av podiumet, satt en liten, tykk, pesende mann som akkurat underholdt seg med en som sto bak ham — denne hadde støttet albuen mot stolryggen og hadde beina i kors — mens de brøt ut i høy latter. Av og til løftet han armen i luften, som om han skulle karikere noen. Gutten som førte K. hadde vanskeligheter med å komme med meldingen sin. To ganger hadde han allerede, mens han stod på tåspissene, forsøkt å si noe, uten å bli lagt merke til av mannen ovenfor. Først da en av mennene oppe på podiumet gjorde gutten oppmerksom på ham, vendte mannen seg mot ham og lyttet, bøyd ned, til hans lave rapport. Deretter trakk han frem klokken sin og så raskt bort på K. «Du skulle ha møtt opp for 1 time og 5 minutter siden,» sa han.

K. ville si noe tilbake, men hadde ikke tid, for knapt hadde mannen sagt det, før et generelt mumling begynte i den høyre halvdelen av salen. «Du skulle ha møtt opp for 1 time og 5 minutter siden,» gjentok mannen nå med hevet stemme og så seg raskt nedover i salen. Umiddelbart ble også mumlingen sterkere og stilnet av, siden mannen ikke sa noe mer; bare gradvis. Nå var det mye stillere i salen enn da K. kom inn. Bare folkene på galleriet fortsatte å komme med sine kommentarer. De så ut til å være dårligere kledd enn dem nedenfor, så vidt man kunne se oppe i det halvlyset, støvet og røyken. Noen hadde tatt med puter som de hadde lagt mellom hodet og taket for å unngå å skade seg.

K. hadde bestemt seg for å observere mer enn å snakke, og derfor avsto han fra å forsvare seg mot anklagen om at han kom for sent, og sa bare: «Kanskje jeg kom for sent, men nå er jeg her.» Et bifallsklatring, igjen fra den høyre siden av salen, fulgte. «Enkle folk å vinne over,» tenkte K., og ble bare forstyrret av stillheten i den venstre siden av salen, som lå rett bak ham, og hvorfra det bare kom noen få klapp fra enkelte personer. Han tenkte over hva han kunne si for å vinne over alle på én gang, eller, hvis det ikke var mulig, i det minste over de andre for en stund.

«Ja,» sa mannen, «men jeg er ikke lenger forpliktet til å avhøre dere nå» — igjen kom det mumling, men denne gangen var det misforstått, for mannen fortsatte, mens han vinket folk bort med hånden — «men jeg vil likevel gjøre det i dag, som en unntakelse. En slik forsinkelse må imidlertid ikke gjenta seg. Og nå, kom fram!» Noen hoppet ned fra podiet, slik at det ble en plass ledig for K., som gikk opp dit. Han stod tett presset mot bordet; trengselen bak ham var så stor at han måtte yte motstand for ikke å skyve undersøkelsesdommerens bord, og kanskje også ham selv, ned fra podiet.

Undersøkelsesdommeren brydde seg imidlertid ikke om det, men satt bekvemt nok i stolen sin og grep, etter å ha sagt et avsluttende ord til mannen bak seg, etter en liten notatbok, det eneste gjenstanden på bordet hans. Den var skolehefteliknende, gammel og helt ute av form etter mye blaing. „Så,“ sa undersøkelsesdommeren, bladde i heftet og vendte seg med en fastslående tone til K., „Du er maler?“ „Nei,“ sa K. „men første prokuraist ved en stor bank.“ Dette svaret utløste latter fra den høyre siden, en latter som var så hjertelig at K. måtte le med. Folk støttet hendene mot knærne og ristet som ved kraftige hosteanfall. Til og med enkelte på galleriet lo.

Undersøkelsesdommeren, som nå var blitt fullstendig opprørt og sannsynligvis følte seg maktesløs overfor folkene nedenunder, forsøkte å hevne seg på galleriet; han hoppet opp, truet galleriet, og de ellers lite iøynefallende øyenbrynene hans presset seg buskete, svarte og store opp over øynene hans.

Den venstre siden av salen var imidlertid fortsatt stille; folkene sto der i rekker, hadde ansiktene vendt mot podiet og lyttet like rolig til ordene som ble utvekslet ovenfor som til støyen fra den andre siden; de tolererte til og med at enkelte fra deres rekker her og der gikk sammen med den andre siden. Folkene på den venstre siden, som for øvrig var færre i antall, var kanskje i bunn og grunn like ubetydelige som de på den høyre siden, men roen i oppførselen deres fikk dem til å virke mer betydningsfulle. Da K. nå begynte å tale, var han overbevist om at han talte i deres interesse.

„Deres spørsmål, herr undersøkelsesdommer, om jeg er maler — snarere: De spurte ikke engang, men slo det rett i ansiktet på meg — er betegnende for hele måten prosessen mot meg føres på. De kan innvende at det i det hele tatt ikke er noen prosess; De har helt rett, for det er bare en prosess hvis jeg anerkjenner den som sådan. Men jeg anerkjenner den altså for øyeblikket, nærmest av medlidenhet. Man kan ikke la være å forholde seg medlidenhet til det, hvis man i det hele tatt vil ta det i betraktning. Jeg sier ikke at det er en skammelig prosess, men jeg vil gjerne tilby Dem denne betegnelsen som en hjelp til selvforståelse.“

K. avbrøt seg selv og så ned i salen. Det han hadde sagt, var skarpt, skarpere enn han hadde ment, men likevel riktig. Det burde ha fortjent applaus her eller der, men alt var stille; folk ventet tydeligvis spent på det som skulle komme; kanskje var et utbrudd under forberedelse i stillheten, som skulle sette en stopper for alt. Det var forstyrrende at døren i enden av salen nå åpnet seg; den unge vaskekonen, som sannsynligvis hadde avsluttet arbeidet sitt, kom inn og tiltrakk seg noen blikk til tross for all forsiktigheten hun viste. Bare undersøkelsesdommeren ga K. umiddelbar glede, for han så ut til å bli umiddelbart berørt av ordene. Han hadde hittil lyttet stående, for han hadde blitt overrasket av K.s tale mens han reiste seg for å gå opp på tribunen. Nå, i pausen, satte han seg gradvis, som om det skulle forbli ubemerket. Sannsynligvis for å roe ned ansiktsuttrykket sitt, tok han frem heftet igjen.

„Det hjelper ingenting,“ fortsatte K., „selv Deres hefte, herr undersøkelsesdommer, bekrefter det jeg sier.“ Tilfreds med å høre bare sine rolige ord i den fremmede forsamlingen, våget K. til og med uten videre å ta heftet fra undersøkelsesdommeren og løfte det opp med fingertuppene, som om han vek tilbake for å berøre et blad i midten, slik at de tett skrevne, flekkete, gulbrune bladene hang ned på begge sider. „Det er undersøkelsesdommerens akter,“ sa han og lot heftet falle ned på bordet. „Les videre i dem, herr undersøkelsesdommer; jeg frykter virkelig ikke denne skyldboken, selv om den er utilgjengelig for meg, for jeg kan bare berøre den med to fingertupper og ikke ta den i hånden.“ Det kunne bare være et tegn på dyp ydmykhet, eller det måtte i det minste tolkes slik at undersøkelsesdommeren grep etter heftet slik det lå på bordet, forsøkte å rette det litt til og tok det opp igjen for å lese i det.

Folkene i første rad hadde ansiktene så spente mot K. at han et øyeblikk så ned på dem. Det var utelukkende eldre menn, noen av dem hadde hvite skjegg. Var det kanskje de som hadde avgjørende innflytelse og kunne påvirke hele forsamlingen, som selv ikke lot seg røre fra den stillstanden den hadde sunket ned i siden K. hadde holdt sin tale?

„Det som har hendt meg,“ fortsatte K., litt lavere enn før, og så stadig over på ansiktene i første rad, noe som ga talen hans et litt ustadig preg, „det som har hendt meg, er jo bare et enkelt tilfelle og som sådant ikke særlig viktig, siden jeg ikke tar det særlig tungt, men det er tegnet på en fremgangsmåte som blir brukt mot mange. For disse står jeg her, ikke for meg selv.“

Han hadde uvilkårlig hevet stemmen. Et eller annet sted klappet noen med hevede hender og ropte: „Bravo! Hvorfor ikke? Bravo! Og igjen Bravo!“ De i første rad tok her og der tak i skjeggene sine; ingen vendte seg om på grunn av utropet. Heller ikke K. tillagde det noen betydning, men var likevel blitt oppmuntret; nå mente han ikke lenger at alle måtte klappe i hendene, det var nok at folk flest begynte å tenke over saken, og at bare av og til noen ble overbevist gjennom overtalelse.

„Jeg vil ikke ha noen talerprestasjon,“ sa K. ut fra denne betraktningen, „den ville heller ikke være oppnåelig for meg. Herr undersøkelsesdommeren taler sannsynligvis mye bedre; det hører jo med til hans yrke. Det jeg vil ha, er bare en offentlig diskusjon om et offentlig misforhold. Hør her: Jeg ble arrestert for omtrent 10 dager siden; jeg ler av selve arrestasjonen, men det hører ikke hjemme her. Jeg ble overfalt tidlig om morgenen mens jeg lå i sengen; kanskje — ifølge det undersøkelsesdommeren sa — var det gitt ordre om å arrestere en eller annen maler som var like uskyldig som jeg, men valget falt på meg. Rommet ved siden av var bemannet med to grove vakter. Hadde jeg vært en farlig røver, kunne man ikke ha truffet bedre forholdsregler.

Dessuten var disse vaktene demoralisert avskum; de snakket ørene av meg, de ville la seg bestikke, de ville lure til seg klær og undertøy under påskudd, de ville ha penger for angivelig å bringe meg frokost, etter at de skamløst hadde spist opp min egen frokost foran øynene mine. Det var ikke nok med det. Jeg ble ført inn i et tredje rom for å møte oppsynsmannen. Det var et rom som tilhørte en dame som jeg setter høyt, og jeg måtte se på at dette rommet, på grunn av meg — men uten min skyld — ble en slags besmittelse ved tilstedeværelsen av vaktene og oppsynsmannen. Det var ikke lett å bevare roen. Men jeg klarte det, og jeg spurte oppsynsmannen — helt rolig — om hvorfor jeg var arrestert (han måtte ha bekreftet det om han hadde vært her). Hva svarte nå denne oppsynsmannen, som jeg ennå ser for meg sittende i den nevnte damens lenestol som en demonstrasjon av den mest stumpe arroganse?

Mine herrer, han svarte i bunn og grunn ingenting; kanskje visste han virkelig ingenting. Han hadde arrestert meg og var fornøyd med det. Han gjorde til og med noe mer: Han førte tre lavtstående ansatte fra banken min inn i den samme damens rom, og de holdt på med å fotografere, dokumenter og lignende. å ta på damen og å forstyrre roen hennes. Tilstedeværelsen av disse tjenestefolkene hadde selvfølgelig også et annet formål: de skulle, i likhet med min husvertinne og hennes tjenestepike, spre nyheten om min arrestasjon, skade mitt offentlige omdømme og særlig undergrave min stilling i banken.

Men ingenting av dette lyktes, ikke engang i den minste grad; selv min husvertinne, en helt enkel person — jeg vil nevne hennes navn her i ærbødighetens navn; hun heter fru Grubach — selv fru Grubach var forstandig nok til å innse at en slik arrestasjon ikke betydde noe mer enn et angrep utført av gutter på gaten som ikke var tilstrekkelig overvåket. Jeg gjentar: Hele saken forårsaket meg bare ubehageligheter og midlertidig irritasjon; men kunne den ikke også ha fått alvorligere konsekvenser?

Da K. avbrøt seg her og så på den stille undersøkelsesdommeren, trodde han å kunne se at denne nettopp ga et tegn til noen i mengden med et blikk. K. smilte og sa: „Akkurat nå gir herr undersøkelsesdommer ved siden av meg et hemmelig tegn til noen av dere. Det er altså folk blant dere som blir dirigert herfra ovenfra. Jeg vet ikke om tegnet nå skulle bety piping eller applaus, og ved å avsløre saken for tidlig, avstår jeg bevisst fra å finne ut betydningen av tegnet. Det er meg fullstendig likegyldig, og jeg gir offentlig herr undersøkelsesdommer fullmakt til å befale sine betalte medarbeidere der nede, ikke med hemmelige tegn, men høyt med ord, ved for eksempel å si én gang: Nå piper dere, og neste gang: Nå klapper dere.“

I forlegenhet eller utålmodighet beveget undersøkelsesdommeren seg frem og tilbake på stolen sin. Mannen bak ham, som han tidligere hadde snakket med, bøyde seg igjen mot ham, enten for å oppmuntre ham generelt eller for å gi ham et spesifikt råd. Nede i salen snakket folk lavt, men livlig. De to partene, som tidligere hadde virket å ha så motstridende meninger, blandet seg med hverandre; enkelte pekte med fingeren på K., andre på undersøkelsesdommeren. Den disige tåken i rommet var ytterst plagsom; den hindret til og med en nærmere observasjon av dem som stod lengst unna. Spesielt for tilskuerne på galleriet måtte den være forstyrrende; de var tvunget til, riktignok under skyggefulle blikk mot undersøkelsesdommeren, å stille stille spørsmål til deltakerne i forsamlingen for å få mer informasjon. Svarene ble gitt like lavt, beskyttet av hender som ble holdt foran munnen.

„Jeg er straks ferdig,“ sa K. og slo, da det ikke var noen klokke tilgjengelig, med knyttneven i bordet. I skrekk over dette dro etterforskningsdommeren og hans rådgiver hodene sine momentant fra hverandre: „Hele saken ligger meg fjernt, derfor vurderer jeg den rolig, og dere kan, forutsatt at dere bryr dere om denne angivelige rettssaken, ha stor fordel av å lytte til meg. Jeg ber dere utsette deres gjensidige diskusjoner om det jeg fremlegger til senere, for jeg har ingen tid og skal snart dra.“

Øyeblikkelig ble det stille; K. hadde allerede så stor kontroll over forsamlingen. Man ropte ikke lenger i munnen på hverandre som i begynnelsen, man klappet ikke engang lenger i hendene av begeistring, men man virket allerede overbevist eller på god vei til å bli det.

„Det er ingen tvil,“ sa K. svært lavt, for han gledet seg over den anspente oppmerksomheten fra hele forsamlingen; i denne stillheten oppsto et sus som var mer opphissende enn den mest begeistrede applausen, „det er ingen tvil om at bak alle uttalelsene fra denne domstolen, altså i mitt tilfelle bak arrestasjonen og dagens avhør, står en stor organisasjon. En organisasjon som ikke bare sysselsetter bestikkelige vakter, ynkelige tilsynsmenn og undersøkelsesdommere som i beste fall er beskjedne, men som dessuten opprettholder et dommerkorps av høy og høyeste rang, med det utallige og uunnværlige følge av tjenere, skrivere, gendarmer og andre hjelpere, kanskje til og med bøddler; jeg skyr ikke for å bruke ordet. Og hensikten med denne store organisasjonen, mine herrer? Den består i at uskyldige personer blir arrestert og utsatt for en meningsløs og, som i mitt tilfelle, som oftest resultatløs rettssak.

Hvordan skulle man kunne skjule den verste korrupsjon blant embetsmennene ved hjelp av denne meningsløsheten i det hele? Det er umulig; selv den høyeste dommer ville ikke engang klare å gjennomføre det for egen del. Derfor forsøker vaktene å stjele klærne av de arresterte; derfor bryter tilsynsmenn inn i fremmede boliger; derfor skal uskyldige heller ydmykes foran hele forsamlinger enn å bli avhørt. Vaktene har bare snakket om oppbevaringssteder der man plasserer de arresteres eiendeler; jeg ville gjerne se disse oppbevaringsstedene, der de arresteres hardt opparbeidede formue råtner bort, i den grad den ikke blir stjålet av tyvaktige oppbevaringsansatte.“

K. ble avbrutt av et skrik fra salen; han skygget for øynene for å kunne se, for det matte dagslyset gjorde diset hvitlig og blendende. Det gjaldt vaskekonen, som K. straks ved hennes inntreden hadde gjenkjent som en betydelig forstyrrelse. Om hun nå var skyldig eller ikke, kunne man ikke se. K. så bare at en mann hadde trukket henne bort til et hjørne ved døren og holdt henne tett inntil seg. Men det var ikke hun som skrek, men mannen; han hadde gapet vidt opp og så opp mot taket. En liten krets hadde dannet seg rundt dem; tilskuerne i nærheten så ut til å være begeistret over at den alvoret som K. hadde innført i forsamlingen, ble avbrutt på denne måten. K. ville, under det første inntrykket, straks løpe bort dit; han tenkte også at alle ville være interessert i å skape orden der og i det minste vise paret ut av salen, men de første radene foran ham forble helt urørlige; ingen rørte seg, og ingen lot K. komme gjennom.

Tvert imot hindret de ham, og en eller annen hånd – han hadde ikke tid til å snu seg om – grep ham bak i kragen; gamle menn holdt armene foran seg; K. tenkte egentlig ikke lenger på paret; det føltes som om hans frihet ble begrenset, som om de mente alvor med arrestasjonen, og han hoppet hensynsløst ned fra talerstolen. Nå sto han ansikt til ansikt med folkemengden. Hadde han ikke vurdert folkemengden riktig? Hadde han tillagt talen sin for mye virkning? Hadde de latt som om mens han talte, og var de nå, da han kom til konklusjonene, lei av å late som? Hvilke ansikter rundt ham! Små, svarte øyne flakket hit og dit; kinnene hang ned som hos drukne mennesker; de lange skjeggene var stive og tynne, og grep man tak i dem, var det som om man bare formet klør, ikke som om man grep tak i skjegget. Men under skjeggene –

Og det var den egentlige oppdagelsen K. gjorde — på kragekanten skimtet det merker i forskjellig størrelse og farge. Alle hadde disse merkene, så vidt man kunne se. Alle hørte sammen, de tilsynelatende partiene til høyre og venstre, og da han plutselig snudde seg, så han de samme merkene på kragen til dommeren, som, med hendene i fanget, så rolig ned. „Så,“ ropte K. og rakte armene i været; den plutselige innsikten krevde rom, „dere er jo alle embetsmenn, som jeg ser; dere er jo den korrupte gjengen jeg talte imot; dere har trengt dere sammen her, som tilhørere og snokere; dere har tilsynelatende dannet partier, og den ene applauderte for å prøve meg; dere ville lære hvordan man forfører uskyldige.

Nå, dere har vært fullstendig unyttige her, håper jeg; enten har dere snakket om at noen forventet at dere skulle forsvare de uskyldige, eller — la meg være, ellers slår jeg,“ ropte K. til en skjelvende gammel mann som hadde presset seg spesielt nær inntil ham — „eller så har dere virkelig lært noe. Og med det ønsker jeg dere lykke til med deres yrke.“ Han tok raskt hatten sin, som lå på kanten av bordet, og beveget seg, under fullstendig stillhet — i hvert fall stillheten av fullstendig overraskelse — mot utgangen. Dommeren så imidlertid ut til å ha vært enda raskere enn K., for han ventet på ham ved døren. „Et øyeblikk,“ sa han.

K. stoppet, men så ikke på dommeren, men på døren, hvis dørhåndtak han allerede hadde grepet. „Jeg ville bare gjøre dere oppmerksomme på,“ sa dommeren, „at dere i dag — det har nok ennå ikke gått opp for dere — har frasagt dere den fordelen som en avhøring under enhver omstendighet innebærer for den arresterte.“ K. lo mot døren. „Dere drittsekker, jeg gir dere alle avhørene,“ ropte han, åpnet døren og skyndte seg ned trappen. Bak ham løftet støyen fra forsamlingen som nå hadde kommet til live seg igjen.

Møte som begynte å diskutere hendelsene etter studenttype.

FJERDE KAPITTEL

K. ventet dag for dag den neste uken på en ny innkalling; han kunne ikke tro at de hadde tatt hans avslag på avhør bokstavelig, og da den forventede innkallingen virkelig ikke kom før søndag kveld, antok han at han i stillhet var blitt innkalt igjen til samme hus for samme tid. Han dro derfor dit igjen på søndag, gikk denne gangen rett fram over trapper og gjennom korridorer; noen mennesker som husket ham, hilste på ham ved dørene sine, men han trengte ikke lenger å spørre noen, og kom snart til den rette døren. Da han banket på, ble døren straks åpnet for ham, og uten å se nærmere på den kjente kvinnen som sto ved døren, ville han straks inn i rommet ved siden av. „I dag er det ingen rettsmøte,“ sa kvinnen. „Hvorfor skulle det ikke være noen rettsmøte?“ spurte K., og ville ikke tro det. Men kvinnen overbeviste ham ved å åpne døren til rommet ved siden av. Det var virkelig tomt og så enda mer sørgelig ut i sin tomhet enn forrige søndag.

På bordet, som uendret sto på podiet, lå det noen bøker. „Kan jeg se på bøkene?“ spurte K., ikke av særlig nysgjerrighet, men bare for ikke å ha vært helt unyttig her. „Nei,“ sa kvinnen og lukket døren igjen, „det er ikke tillatt. Bøkene tilhører undersøkelsesdommeren.“ „Å, sånn,“ sa K. og nikket, „bøkene er vel lovbøker, og det hører med til denne typen rettssystem at man ikke bare blir dømt for å være uskyldig, men også for å være uvitende.“ „Så blir det nok,“ sa kvinnen, som ikke hadde forstått ham helt. „Nå går jeg igjen,“ sa K. „Skal jeg melde noe til undersøkelsesdommeren?“ spurte kvinnen. „Kjenner du ham?“ spurte K. „Selvfølgelig,“ sa kvinnen, „min mann er jo rettsbetjent.“ Først nå la K. merke til at rommet, der det forrige gang bare hadde stått en vaskebøtte, nå var et fullstendig innredet oppholdsrom. Kvinnen la merke til hans forbauselse og sa: „Ja, vi har her er en ledig leilighet, men vi må rydde ut av rommet på møtedagene.

Min manns stilling har visse ulemper.» «Jeg er ikke så overrasket over rommet,» sa K. og så sint på henne, «som heller over at du er gift.» «Spiller du kanskje på hendelsen under det siste møtet, da jeg avbrøt talen din?» spurte kvinnen. «Selvfølgelig,» sa K.; «nå er det jo over og nesten glemt, men den gangen gjorde det meg rett og slett rasende. Og nå sier du selv at du er en gift kvinse.» «Det var ikke til din skade at talen din ble avbrutt. Senere ble den dømt svært negativt.» «Kanskje,» sa K. avledende; «men det unnskylder ikke.» «Jeg er unnskyldt overfor alle som kjenner meg,» sa kvinnen; «han som klemte meg den gangen, har forfulgt meg lenge. Jeg er vanligvis ikke særlig forlokkende, men for ham er jeg det. Det finnes ingen beskyttelse mot dette, selv mannen min har resignert; vil han beholde stillingen sin, må han finne seg i det, for den mannen er student og vil sannsynligvis oppnå større makt.

Han er alltid etter meg; akkurat før dere kom, gikk han bort.» «Det stemmer med alt annet,» sa K.; «det overrasker meg ikke.» «Du vil vel gjøre noen forbedringer her,» spurte kvinnen langsomt og nølende, som om hun sa noe som var farlig både for seg selv og for K. «Det har jeg skjønt av talen din, som jeg personlig likte svært godt. Jeg hørte imidlertid bare en del av den; begynnelsen gikk jeg glipp av, og under slutten lå jeg på gulvet sammen med studenten. — Det er jo så avskyelig her,» sa hun etter en pause og tok K.s hånd. «Tror du at du vil lykkes med å oppnå en forbedring?» K. smilte og vred litt på hånden sin i hennes myke hender. «Egentlig,» sa han, «er jeg

Jeg er ikke ansatt for å gjøre forbedringer her, slik du uttrykker det, og hvis du for eksempel skulle si det til undersøkelsesdommeren, ville du bli utstøtt eller straffet. Faktisk ville jeg heller ikke av egen fri vilje ha blandet meg inn i disse sakene, og behovet for forbedringer i dette rettssystemet ville aldri ha forstyrret søvnen min. Men ved at jeg angivelig ble arrestert — for jeg er faktisk arrestert — ble jeg tvunget til å gripe inn her, og det var for min egen skyld. Men hvis jeg samtidig kan være til noen nytte for deg, vil jeg naturligvis gjøre det med stor glede. Ikke bare av nestekjærlighet, men også fordi du kan hjelpe meg. „Hvordan kan jeg gjøre det?“ spurte kvinnen. „Ved for eksempel å vise meg bøkene der på bordet nå.“ „Selvfølgelig,“ utbrøt kvinnen og dro ham raskt etter seg.

Det var gamle, slitte bøker; omslagets rygg var nesten helt ødelagt, bitene holdt bare sammen ved hjelp av tråder. „Så skittent alt er her,“ sa K. og ristet på hodet, og kvinnen tørket av støvet med forkleet sitt, i det minste på overflaten, før K. kunne ta tak i bøkene. K. åpnet den første boken; et uanstendig bilde kom til syne. En mann og en kvinne satt nakne på sofaen; tegnerens nedrige hensikt var tydelig å se, men hans udyktighet var så stor at man til slutt bare kunne se en mann og en kvinne som stod altfor fysisk frem i bildet, satt altfor oppreist og, på grunn av feil perspektiv, bare med vanskelighet vendte seg mot hverandre.

K. bladde ikke videre, men åpnet bare tittelsiden på den andre boken; det var en roman med tittelen: „Plagene som Grete måtte lide av sin mann Hans.“ „Det er lovbøkene som studeres her,“ sa K., „av slike mennesker skal jeg dømmes.“ „Jeg skal hjelpe deg,“ sa kvinnen. „Vil du?“ „Kunne du virkelig gjøre det, uten å skade deg selv?“ å sette i fare? Du sa jo nettopp at mannen din er svært avhengig av overordnede. „Likevel vil jeg hjelpe deg,“ sa kvinnen, „kom, vi må diskutere det. Snakk ikke mer om min egen fare; jeg frykter bare fare der jeg selv ønsker å frykte den. Kom.“ Hun pekte mot podiet og ba ham sette seg sammen med henne på trinnet. „Du har vakre, mørke øyne,“ sa hun etter at de hadde satt seg, og så K. i ansiktet ovenfra. „Man sier at jeg også har vakre øyne, men dine er mye vakrere. De slo meg faktisk med en gang da du kom inn her for første gang.

De var også grunnen til at jeg senere gikk hit inn i møterommet, noe jeg ellers aldri gjør og som til og med er forbudt for meg på en måte. ‚Det er altså alt,‘ tenkte K., ‚hun tilbyr seg til meg; hun er like fordervet som alle andre her omkring; hun er lei av domstolstjenestemennene, noe som jo er forståelig, og ønsker derfor enhver fremmed velkommen med et kompliment for øynene hans.‘ Og K. reiste seg i stillhet, som om han hadde sagt tankene sine høyt og dermed forklart oppførselen sin for kvinnen. „Jeg tror ikke at du kan hjelpe meg,“ sa han, „for å virkelig hjelpe meg måtte man ha forbindelser til høytstående embetsmenn. Men du kjenner sikkert bare de lavere ansatte som flokker seg her i hopetall. Disse kjenner du sikkert svært godt og kunne nok få gjennomført mye hos dem; det tviler jeg ikke på. Men det viktigste man kunne få gjennomført hos dem, ville likevel være fullstendig uten betydning for sakens endelige utfall.

Men ved å gjøre det ville du likevel ha støtt deg bort fra noen venner. Det vil jeg ikke. Fortsett ditt tidligere forhold til disse menneskene; det virker nemlig som om det er uunnværlig for deg. Jeg sier ikke dette uten beklagelse, for – for å likevel på en eller annen måte gjengjelde komplimentet ditt – liker også jeg deg godt, særlig når du ser på meg.“ så sørgelig å se på nå, noe som forresten ikke gir deg noen grunn til det. Du tilhører det samfunnet jeg må bekjempe, men du befinner deg likevel godt i det; du elsker til og med studenten, og selv om du ikke elsker ham, foretrekker du ham i det minste fremfor mannen din. Det kunne man lett se ut fra ordene dine.» «Nei,» ropte hun, ble sittende og grep bare etter K.s hånd, som han ikke trakk bort fra henne raskt nok. «Du må ikke gå nå, du må ikke gå med en feilaktig oppfatning om meg. Ville du virkelig klare å gå nå?

Er jeg virkelig så verdiløs at du ikke engang vil gjøre meg den tjenesten å bli værende her litt lenger?» «Du misforstår meg,» sa K. og satte seg. «Hvis du virkelig ønsker at jeg skal bli værende, blir jeg gjerne; jeg har jo tid. Jeg kom jo hit i forventning om at det skulle bli en rettssak i dag. Med det jeg sa tidligere, ville jeg bare be deg om å ikke gjøre noe for meg i prosessen min. Men det trenger heller ikke å støte deg, hvis du tenker på at jeg overhodet ikke bryr meg om utfallet av prosessen, og at jeg bare vil le av en eventuell domfellelse. Forutsatt at det i det hele tatt blir noen virkelig avslutning på prosessen, noe jeg sterkt tviler på. Jeg tror snarere at prosessen allerede er avsluttet, eller vil bli avsluttet i nærmeste fremtid, på grunn av tjenestemennenes latskap eller glemsomhet, eller kanskje til og med på grunn av frykt.

Det er imidlertid også mulig at man, i håp om en eller annen større bestikkelse, tilsynelatende vil fortsette prosessen – helt forgjeves, som jeg kan si allerede i dag, for jeg bestikker ingen. Det ville i det minste være en tjeneste du kunne gjøre meg, hvis du fortalte undersøkelsesdommeren eller noen andre som gjerne sprer viktige nyheter, at jeg aldri og ved ingen kunstgrep – som herrene vel er rike på – kan forledes til bestikkelse. Det ville være helt håpløst, det kan du si rett ut til dem. For øvrig har man kanskje selv allerede lagt merke til det, og selv om dette ikke skulle være tilfellet, ligger det meg slett ikke så mye på hjertet at de får vite det nå. Det ville jo bare spare herrene for arbeid, men også medføre en del ulemper for meg, som jeg imidlertid gjerne påtar meg, når jeg vet at hver av dem samtidig er et slag mot de andre. Og jeg vil sørge for at det blir slik. Kjenner du forresten etterforskningsdommeren?»

«Selvfølgelig,» sa kvinnen, «jeg tenkte faktisk først på ham da jeg tilbød deg hjelp. Jeg visste ikke at han bare var en lavere embetsmann, men siden du sier det, er det sannsynligvis riktig. Likevel tror jeg at rapporten han sender oppover har en viss innflytelse. Og han skriver så mange rapporter. Du sier at embetsmennene er late; absolutt ikke alle, særlig ikke denne etterforskningsdommeren; han skriver svært mye. Sist søndag f.eks. varte møtet til utpå kvelden. Alle folkene gikk, men etterforskningsdommeren ble igjen i salen; jeg måtte bære ham en lampe; jeg hadde bare en liten kjøkkenlampe, men han var fornøyd med den og begynte straks å skrive. I mellomtiden kom mannen min også; han hadde fri den søndagen. Vi hentet møblene, satte opp rommet vårt igjen; så kom det flere naboer; vi underholdt oss ved stearinlys; kort sagt, vi glemte etterforskningsdommeren og gikk og la oss.

Plutselig om natten – det må ha vært langt utpå natten – våknet jeg; ved siden av sengen sto etterforskningsdommeren og skjermet lyset med hånden slik at mannen min ikke fikk lys på seg; det var unødvendig forsiktighet; mannen min sover så tungt at ikke engang lyset ville ha vekket ham. Jeg ble så redd at jeg nesten skrek, men etterforskningsdommeren var svært vennlig; han formante meg til forsiktighet og hvisket til meg: at han hittil hadde skrevet, at han nå skulle gi meg lampen tilbake, og at han aldri skulle glemme synet av meg da han fant meg sovende. Med alt dette ville jeg bare si til deg at undersøkelsesdommeren faktisk skriver mange rapporter, særlig om deg, for din avhøring var utvilsomt et av hovedtemaene under det to dager lange møtet. Slike lange rapporter kan likevel ikke være helt uten betydning.

Dessuten kan du jo også se ut fra hendelsen at undersøkelsesdommeren viser interesse for meg, og at jeg akkurat nå, i den første perioden – han må først ha lagt merke til meg nå – kan ha stor innflytelse på ham. At han bryr seg mye om meg, har jeg nå også andre bevis på. I går sendte han meg silkestrømper som gave gjennom studenten, som han har stor tillit til og som er hans medarbeider; angivelig som takk for at jeg ryddet møterommet, men det er bare et påskudd, for dette arbeidet er jo bare min plikt, og mannen min får betalt for det. Det er fine strømper, se – hun strakte ut beina, dro opp skjørtet til knærne og så selv på strømpene – det er fine strømper, men likevel egentlig for fine og ikke passende for meg.»

Plutselig avbrøt hun seg, la hånden sin på K.s hånd som om hun ville berolige ham, og hvisket: «Vær stille, Bertold ser på oss.» K. løftet langsomt blikket. I døren til møterommet sto en ung mann; han var liten, hadde ikke helt rette ben og forsøkte å gi seg selv verdighet gjennom et kort, skjelvende, rødt skjegg, der han stadig kjørte fingrene gjennom. K. så nysgjerrig på ham; det var jo den første studenten innen den ukjente rettsvitenskapen som han på en måte møtte som menneske, en mann som sannsynligvis også en dag ville nå høye embetsstillinger. Studenten derimot så tilsynelatende slett ikke på K.; han vinket bare med en finger som han for et øyeblikk trakk ut av skjegget, mot kvinnen og gikk bort til vinduet. Kvinnen bøyde seg mot K. og hvisket: «Vær ikke sint på meg, jeg ber deg ydmykt; tenk heller ikke vondt om meg. Nå må jeg gå bort til ham, til denne avskyelige mannen; se bare på de skjeve beina hans.

Men jeg kommer straks tilbake, og så blir jeg med deg hvis du tar meg med; jeg går dit du vil, du kan gjøre med meg hva du vil; jeg blir glad hvis jeg kommer bort herfra for så lenge som mulig, helst for alltid.» Hun strøk enda K.s hånd, hoppet opp og gikk bort til vinduet. Uvilkårlig rakte K. fortsatt hånden ut i luften etter hennes hånd. Kvinnen fristet ham virkelig; til tross for all tenkning fant han ingen holdbar grunn til hvorfor han ikke skulle gi etter for fristelsen. Den flyktige innvendingen om at kvinnen lurte ham for retten avfeide han uten vanskelighet. På hvilken måte kunne hun lure ham? Var han ikke alltid fri nok til umiddelbart å kunne knuse hele rettssaken, i det minste så langt den gjaldt ham? Kunne han ikke ha denne lille tilliten til seg selv? Og hennes tilbud om hjelp hørtes oppriktig ut og var kanskje ikke uten verdi. Og det fantes kanskje

Ingen bedre hevn over etterforskningsdommeren og hans følge enn at han fratok dem denne kvinnen og tok henne til seg selv. Det kunne da hende at etterforskningsdommeren etter møysommelig arbeid med løgnaktige rapporter om K. sent på kvelden fant kvinnens seng tom. Og tom fordi hun tilhørte K., fordi denne kvinnen ved vinduet, denne frodige, leddgiktige, varme kroppen i den mørke kjolen av grovt, tungt stoff, utvilsomt bare tilhørte K.

Etter at han på denne måten hadde fjernet betenkelighetene mot kvinnen, ble den lave samtalen ved vinduet for lang for ham; han banket med knokene på podiet og deretter også med knyttneven. Studenten så kort over kvinnens skulder bort mot K., men lot seg ikke forstyrre; ja, han trykket seg til og med tettere inntil kvinnen og omfavnet henne. Hun senket hodet dypt, som om hun lyttet oppmerksomt til ham; han kysset henne da hun bøyde seg, høyt på halsen, uten å avbryte talen nevneverdig. K. så dette som en bekreftelse på tyranniet som studenten utøvde over henne etter kvinnens klager på ham, reiste seg og begynte å gå frem og tilbake i rommet.

Han tenkte, mens han kastet blikk mot studenten, på hvordan han kunne få ham bort så raskt som mulig, og derfor var det ikke uvelkomment for ham da studenten, tydeligvis forstyrret av K.s vandring omkring, som etter hvert hadde utviklet seg til en slags tramping, bemerket: «Hvis du er utålmodig, kan du gå din vei. Du kunne også ha gått din vei tidligere; ingen ville ha savnet deg. Ja, du burde til og med ha gått din vei, og det straks ved min ankomst, og det så snart som mulig.» All mulig vrede kunne vel bryte løs i denne bemerkningen, men i den lå i hvert fall også hovmodet til den kommende dommeren, som talte til en uønsket tiltalt. K. ble stående like ved ham og sa smilende: «Jeg er utålmodig, det er sant, men denne utålmodigheten vil lettest la seg fjerne ved at du forlater oss. Men hvis du kanskje har kommet hit for å studere – jeg hørte at du er student – så vil jeg gjerne gi deg plass og gå min vei sammen med kvinnen.

Du må forresten studere mye mer før du blir dommer. Jeg kjenner riktignok ikke ditt rettssystem særlig godt ennå, men jeg antar at det langt fra er nok med grove utfall alene, som du forresten allerede mestrer skremmende godt.»

„Man burde ikke ha latt ham gå fritt omkring,“ sa studenten, som om han ville gi kvinnen en forklaring på K.s fornærmende tale, „det var en feil. Jeg har sagt det til undersøkelsesdommeren. Man burde i det minste ha holdt ham på rommet sitt mellom avhørene. Undersøkelsesdommeren er iblant uforståelig.“ „Unyttige ord,“ sa K. og rakte hånden ut mot kvinnen, „kom.“ „Å, så,“ sa studenten, „nei, nei, dem får du ikke,“ og med en kraft man ikke ville ha trodd han var i stand til, løftet han henne opp på en arm, og gikk med bøyd rygg, mens han så ømt opp på henne, mot døren. En viss frykt for K. var ikke til å ta feil av; likevel våget han å provosere K. ytterligere ved å stryke og trykke på kvinnens arm med den frie hånden.

K. gikk noen skritt ved siden av ham, klar til å gripe ham og, om nødvendig, kvele ham; da sa kvinnen: „Det nytter ikke, undersøkelsesdommeren sender bud etter meg, jeg får ikke gå med deg, dette lille uhyret,“ hun dro samtidig hånden over studentens ansikt, „dette lille uhyret lar meg ikke.“ „Og du vil ikke bli befridd,“ skrek K. og la hånden på studentens skulder, som bet seg i tennene etter henne. „Nei,“ ropte kvinnen og avviste K. med begge hender, „nei, nei, bare ikke det, hva tenker du på! Det ville være min undergang. La ham være, vær så snill, la ham være.“ K. gikk langsomt etter dem; han innså at dette var den første

Det var et ubestridelig nederlag han hadde lidd av disse menneskene. Det var naturligvis ingen grunn til å frykte dem; han hadde bare lidd nederlaget fordi han hadde utfordret dem til kamp. Hadde han blitt hjemme og fortsatt sitt vanlige liv, ville han ha vært tusen ganger overlegen overfor hver eneste en av dem, og kunne ha feiet dem av veien med et eneste spark. Og han forestilte seg den mest latterlige scenen som kunne tenkes, for eksempel at denne ynkelige studenten, dette oppblåste barnet, denne skjeve skjeggete mannen skulle knele ved Elsas seng og be om nåde med foldede hender. K. likte denne tanken så godt at han bestemte seg for, om bare en eneste anledning bød seg, å ta med studenten til Elsa.

Av nysgjerrighet skyndte K. seg bort til døren; han ville se hvor kvinnen ble båret hen. Studenten ville vel neppe bære henne over gatene på armen. Det viste seg at veien var mye kortere. Rett overfor leilighetsdøren førte en smal tretrapp sannsynligvis opp til loftet; den gjorde en vending slik at man ikke kunne se enden av den. Opp denne trappen bar studenten kvinnen opp, nå svært langsomt og stønnete, for han var svekket av den lange løpeturen. Kvinnen vinket med hånden ned til K., og forsøkte å vise ved å løfte og senke skuldrene at hun var uskyldig i bortføringen; men det lå likevel lite medfølelse i denne bevegelsen. K. så på henne uten uttrykk, som på en fremmed; han ville verken røpe at han var skuffet, eller at han lett kunne overvinne skuffelsen.

De to hadde allerede forsvunnet, men K. sto fortsatt i døren. Han måtte anta at kvinnen ikke bare hadde bedratt ham, men også løyet da hun sa at hun skulle føres til undersøkelsesdommeren. Undersøkelsesdommeren ville vel neppe sitte og vente på loftet. Tretrappen forklarte ingenting, selv om man så nøye på den. Da la K. merke til en liten lapp ved inngangen, gikk bort til den og leste med barnlig, uøvet håndskrift: «Oppgang til rettskansellene.» Var rettskansellene altså her oppe på loftet i dette leiehusets tak? Det var ingen institusjon som var i stand til å inngyte særlig respekt, og for en tiltalt var det beroligende å forestille seg hvor lite midler som stod til rettens disposisjon, når den hadde sine kontorer her, hvor leietakerne, som selv tilhørte de fattigste, kastet bort sitt ubrukelige skrot. Likevel var det ikke utelukket at man hadde nok penger; men da kastet embetsstanden seg over dem før de ble brukt til rettslige formål.

Ifølge K.s tidligere erfaringer var dette faktisk svært sannsynlig; bare som en tiltalt var en slik fornedring av rettsvesenet riktignok nedverdigende, men i bunn og grunn enda mer beroligende enn rettens fattigdom ville ha vært. Nå forsto K. også hvorfor man ved den første avhøringen skammet seg over å innkalle den tiltalte til loftet, og foretrakk å forulempe ham i hans egen leilighet. I hvilken stilling befant K. seg tross alt overfor dommeren, som satt på loftet, mens han selv hadde et stort rom med et forrom i banken og kunne se ned gjennom et enormt vindu mot den livlige byplassen? Likevel hadde han ingen ekstra inntekter fra bestikkelser eller underslag, og han kunne heller ikke la tjeneren bære en kvinne på armen inn på kontoret. Men det var noe K. gjerne ville avstå fra, i hvert fall i dette livet.

K. sto fortsatt foran lappen med beskjed da en mann kom opp trappen, så inn i stuen gjennom den åpne døren – fra stuen kunne man også se inn i møterommet – og til slutt spurte K. om han ikke hadde sett en kvinne her for kort tid siden. „Du er rettsbetjenten, ikke sant?“ spurte K. „Ja,“ sa mannen, „å, du er den tiltalte K., nå kjenner jeg deg igjen også; velkommen.“ Og han rakte K. hånden, noe K. slett ikke hadde ventet. „I dag er det imidlertid ingen avhør avtalt,“ sa rettsbetjenten da K. forholdt seg taus. „Jeg vet det,“ sa K. og betraktet rettsbetjentens sivile uniform, som som eneste offisielle kjennetegn ved siden av noen vanlige knapper også hadde to forgylte knapper som så ut til å være tatt av en gammel offisersfrakk. „Jeg snakket med din kone for en stund siden. Hun er ikke her lenger. Studenten bar henne til undersøkelsesdommeren.“ „Se her,“ sa rettsbetjenten, „de bærer dem alltid bort til meg.

I dag er det jo søndag, og jeg er ikke forpliktet til å utføre noe arbeid, men bare for å få meg bort herfra sender de meg av gårde med en unyttig melding. Og de sender meg ikke langt bort, slik at jeg har håp om at jeg, hvis jeg skynder meg, kanskje rekker å komme tilbake i tide. Så jeg løper derfor så fort jeg kan, roper meldingen min gjennom dørsprekken til kontoret jeg ble sendt til – så andpusten at de neppe forsto den – og løper tilbake igjen. Men studenten skyndte seg enda mer enn meg; han hadde riktignok en kortere vei – han måtte bare løpe ned trappen i første etasje. Hadde jeg ikke vært så avhengig, ville jeg for lengst ha knust studenten her mot veggen. Her, like ved lappen med beskjed. Det er noe jeg alltid drømmer om. Her, litt over gulvet, er han trykket fast, armene utstrakt, fingrene spredt, de skjeve beina vridd til en sirkel, og blodsprut rundt omkring. Men hittil har det bare vært en drøm.“ „En annen“

„Finnes det ingen hjelp?“ spurte K. smilende. „Jeg vet om ingen,“ sa rettsbetjenten. „Og nå blir det jo enda verre; hittil har han bare tatt dem med til seg, nå tar han dem, noe jeg forresten lenge har ventet på, også med til undersøkelsesdommeren.“ „Har din kone da ingen skyld i dette?“ spurte K.; han måtte tøyle seg ved dette spørsmålet, så sterkt følte også han nå sjalusien. „Men visselig,“ sa rettsbetjenten, „hun har til og med den største skylden. Hun har jo hengt seg på ham. Hva ham angår, så løper han etter alle kvinner. Bare i dette huset alene er han blitt kastet ut av fem leiligheter som han hadde sneket seg inn i.

Min kone er riktignok den vakreste i hele huset, og nettopp jeg har ikke lov til å gjøre noe imot det.“ „Hvis det forholder seg slik, finnes det faktisk ingen hjelp,“ sa K. „Hvorfor ikke?“ spurte rettsbetjenten. „Studenten, som er en feiging, burde man en gang, når han vil røre ved min kone, banke så grundig at han aldri mer våger det. Men jeg har ikke lov til det, og andre gjør meg ikke den tjenesten, for alle frykter hans makt. Bare en mann som deg kunne gjøre det.“ „Hvorfor jeg?“ spurte K. forbløffet. „Du er jo tiltalt,“ sa rettsbetjenten. „Ja,“ sa K., „men desto mer burde jeg da frykte at han, om kanskje ikke har innflytelse på rettssakens utfall, så har han likevel sannsynligvis innflytelse på den innledende etterforskningen.“ „Ja, visselig,“ sa rettsbetjenten, som om K.s oppfatning var like riktig som hans egen. „Men hos oss fører man som regel ikke prosesser som er håpløse.“ „Jeg er ikke av samme mening som deg,“ sa K., „men det skal ikke hindre meg i å ta meg av studenten av og til.“ „Jeg ville være deg svært takknemlig,“ sa rettsbetjenten noe formelt; han så faktisk ikke ut til å tro på muligheten for at hans største ønske skulle bli oppfylt. „Det ville kanskje,“ fortsatte K., „også være andre av dine tjenestemenn og kanskje til og med alle tjener det samme.»

«Ja, ja,» sa rettsbetjenten, som om det var noe helt selvfølgelig. Så så han tillitsfullt på K., slik han ikke hadde gjort tidligere, til tross for all vennlighet, og la til: «Man gjør jo alltid opprør.» Men samtalen hadde likevel blitt litt ubehagelig for ham, for han avbrøt den med å si: «Nå må jeg melde meg i kanselliet. Vil du bli med?» «Jeg har ingenting å gjøre der,» sa K. «Du kunne se på kanselliene. Ingen vil bry seg om deg.» «Er de virkelig verdt å se?» spurte K. nølende, men hadde stor lyst til å bli med. «Vel,» sa rettsbetjenten, «jeg tenkte at det ville interessere deg.» «Greit,» sa K. til slutt, «jeg blir med.» Og han løp opp trappen raskere enn rettsbetjenten.

Da han kom inn, holdt han nesten på å falle, for bak døren var det enda et trinn. «Man tar ikke mye hensyn til publikum,» sa han. «Man tar ingen hensyn i det hele tatt,» sa rettsbetjenten, «se bare på venterommet her.» Det var en lang gang, hvor rå, sammenkoblede dører førte til de enkelte avdelingene på loftet. Selv om det ikke var direkte tilgang til lys, var det likevel ikke helt mørkt, for noen av avdelingene hadde, i stedet for enhetlige trevegger mot gangen, bare enkle tregjerder som strakte seg helt opp til taket, og gjennom disse snek det seg inn en del lys, og man kunne også se enkelte tjenestemenn som satt ved bordene og skrev, eller som stod rett ved gjerdet og observerte folkene i gangen gjennom åpningene. Det var, sannsynligvis fordi det var søndag, bare få mennesker i gangen. De virket svært beskjedne. Med nesten regelmessige mellomrom satt de på to rader med lange trebenker som var montert på begge sider av gangen.

Alle var kledd svært enkelt, selv om de fleste, ut fra ansiktsuttrykk, holdning, skjeggtilvekst og mange små detaljer som var vanskelige å fastslå med sikkerhet, tilhørte de høyere klassene. Ettersom det ikke var noen kleskroker, hadde de, sannsynligvis etter hverandres eksempel, lagt hattene under benken. Da de som satt nærmest døren så K. og rettsbetjenten, reiste de seg for å hilse; da de som fulgte etter så det, følte de seg også nødt til å hilse, slik at alle reiste seg da de to gikk forbi. De stod aldri helt oppreist; ryggen var bøyd, knærne var bøyd; de stod som gatebønder. K. ventet på rettsbetjenten, som gikk litt bak ham, og sa: «Hvor ydmyket de må føle seg.» «Ja,» sa rettsbetjenten, «det er tiltalte; alle du ser her er tiltalte.» «Virkelig!» sa K. «Da er de altså mine kolleger.» Og han vendte seg mot den neste, en stor, slank mann som allerede var nesten gråhåret. «Hva venter du på her?» spurte K. høflig.

Den uventede henvendelsen, derimot, gjorde mannen forvirret, noe som så enda mer pinlig ut, ettersom det tydeligvis dreide seg om en mann med mye livserfaring som sikkert visste å beherske seg andre steder, og som ikke lett ga opp den overlegenheten han hadde opparbeidet seg overfor mange. Her klarte han imidlertid ikke å svare på et så enkelt spørsmål, og så på de andre som om de var forpliktet til å hjelpe ham, og som om ingen kunne kreve et svar av ham dersom denne hjelpen uteble. Da kom rettsbetjenten bort og sa, for å berolige og oppmuntre mannen: «Herren her spør jo bare om hva du venter på. Svar da vel.» Den stemmen som sannsynligvis var kjent for ham, virket bedre: «Jeg venter —» begynte han og stanset. Åpenbart hadde han valgt denne begynnelsen for å svare helt presist på spørsmålet, men fant nå ikke fortsettelsen. Noen av de ventende hadde nærmet seg og stod rundt gruppen; rettsbetjenten sa til dem: «Bort, bort, rydd gangen.»

De trakk seg litt tilbake, men ikke helt til sine tidligere plasser. I mellomtiden hadde den som ble spurt samlet seg og svarte til og med med et lite smil: «For en måned siden sendte jeg inn noen bevisanmodninger i min sak og venter på at de skal bli behandlet.» «Du ser ut til å anstrenge deg mye,» sa K. «Ja,» sa mannen, «det er jo min sak.» «Alle tenker ikke slik som du,» sa K., «jeg er for eksempel også tiltalt, men så sant jeg vil bli frelst, har jeg verken sendt inn noen bevisanmodning eller foretatt noe lignende. Synes du at det er nødvendig?» «Jeg vet ikke helt,» sa mannen igjen, fullstendig usikker; han trodde tydeligvis at K. spøkte med ham, derfor ville han sannsynligvis helst, av frykt for å begå en ny feil, gjenta sitt tidligere svar helt. Men foran K.s utålmodige blikk sa han bare: «Når det gjelder meg, har jeg sendt inn bevisanmodninger.» «Du tror vel ikke at jeg er tiltalt?» spurte K.

«Å, absolutt,» sa mannen og trakk seg litt til side, men i svaret lå det ingen tro, bare frykt. «Tror du meg altså ikke?» spurte K. og grep ham, ubevisst oppfordret av mannens ydmyke vesen, i armen, som om han ville tvinge ham til å tro. Han ville ikke påføre ham smerte, hadde også bare tatt tak i ham ganske lett, men likevel skrek mannen som om K. hadde grepet ham ikke med to fingre, men med en glohet tang. Dette latterlige skriket gjorde K. endelig helt utmattet; trodde man ham ikke når han sa at han var tiltalt, så var det enda bedre; kanskje anså de ham til og med for en dommer. Og nå tok han virkelig tak i ham for å ta avskjed, presset ham tilbake mot benken og gikk videre. «De fleste tiltalte er så følsomme,» sa rettsbetjenten. Bak dem samlet nå nesten alle de ventende seg rundt mannen, som allerede hadde sluttet å skrike, og så ut til å utspørre ham nøye om hendelsen.

K. ble nå møtt av en vakt som hovedsakelig kunne gjenkjennes på et sverd; klingen, i hvert fall etter fargen å dømme, var laget av aluminium. K. undret seg over dette og rakte til og med hånden ut. Vakten, som var kommet på grunn av skrinet, spurte om det som hadde skjedd. Rettsbetjenten forsøkte å berolige ham med noen ord, men vakten erklærte at han likevel måtte undersøke saken selv, salutterte og gikk videre med svært travle, men svært korte skritt, sannsynligvis bestemt av gikt.

K. brydde seg ikke lenge om ham og selskapet i gangen, særlig siden han omtrent halvveis i gangen så muligheten til å svinge inn til høyre gjennom en åpning uten dør. Han rådførte seg med rettsbetjenten om hvorvidt det var den rette veien; rettsbetjenten nikket, og K. svingte nå virkelig inn dit. Det plaget ham at han alltid måtte gå én eller to skritt foran rettsbetjenten; i det minste på dette stedet kunne det se ut som om han ble ført avsted i håndjern. Han ventet derfor ofte på rettsbetjenten, men denne trakk seg straks tilbake igjen. Til slutt sa K., for å gjøre slutt på sitt ubehag: «Nå har jeg sett hvordan det ser ut her; jeg vil nå gå min vei.» «Du har ikke sett alt ennå,» sa rettsbetjenten helt uprovoserende. «Jeg vil ikke se alt,» sa K., som forresten virkelig følte seg trett; «jeg vil gå; hvordan kommer man til utgangen?» «Du har vel ikke allerede gått deg vill?» spurte rettsbetjenten forbløffet.

«Du går hit til hjørnet og så rett nedover gangen til døren.» «Kom med meg,» sa K., «vis meg veien; jeg kommer til å gå meg vill; det er så mange veier her.» «Det er den eneste veien,» sa rettsbetjenten nå anklagende. «Jeg kan ikke gå tilbake sammen med deg; jeg må jo levere meldingen min, og jeg har allerede mistet mye tid på grunn av deg.» «Kom med meg,» gjentok K. nå strengere, som om han endelig hadde tatt rettsbetjenten på en løgn. «Ikke skrik sånn,» hvisket rettsbetjenten; «det er jo kontorer overalt her. Hvis du ikke vil gå tilbake alene, så bli med meg et lite stykke, eller vent her til jeg har levert meldingen min; så blir jeg gjerne med deg tilbake.» «Nei, nei,» sa K., «jeg vil ikke vente, og du må gå med meg nå.» K. hadde ennå ikke engang sett seg rundt i rommet; i

Da en av de mange tredørene som stod rundt omkring åpnet seg, så han seg først da omkring. En pike, som nok var blitt tilkalt av K.s høye stemme, kom inn og spurte: „Hva ønsker herren?“ Lenger bak henne, i det halvskumle rommet, kunne man se en mann nærme seg. K. så på rettsbetjenten. Han hadde jo sagt at ingen ville bry seg om K., og nå kom det allerede to; det skulle ikke mye til før embetsstanden ble oppmerksom på ham og ville ha en forklaring på hans tilstedeværelse. Den eneste forståelige og akseptable forklaringen var at han var tiltalt og ønsket å få vite datoen for neste avhør; men nettopp denne forklaringen ville han ikke gi, særlig siden den heller ikke var sann, for han var bare kommet av nysgjerrighet, eller – noe som som forklaring var enda mer usannsynlig – av ønsket om å fastslå at innsiden av dette rettsvesenet var like avskyelig som utsiden.

Og det så jo ut til at han hadde rett i denne antakelsen; han ville ikke gå lenger inn, han følte seg allerede innskrenket nok av det han hadde sett hittil; akkurat nå var han ikke i stand til å møte en høyere embetsmann, som kunne dukke opp bak enhver dør; han ville gå bort, og om nødvendig sammen med rettsbetjenten eller alene.

Men hans stumme ståing måtte være iøynefallende, og virkelig så jenta og rettsbetjenten på ham som om det i neste øyeblikk skulle skje en eller annen stor forvandling med ham, som de ikke ville gå glipp av å observere. Og i døråpningen sto mannen som K. tidligere hadde lagt merke til på avstand; han holdt seg fast ved takbjelken over den lave døren og dinglet litt på tåspissene, som en utålmodig tilskuer. Men jenta var den første som forsto at K.s oppførsel skyldtes en lett form for uvelhet; hun hentet en lenestol og spurte: «Vil du ikke sette deg?» K. satte seg straks og støttet albuene mot armlenene for å få enda bedre støtte. «Du har litt svimmelhet, ikke sant?» spurte hun ham. Nå hadde han ansiktet hennes tett foran seg; det hadde det strenge uttrykket som noen kvinner har, nettopp i sin vakreste ungdom. «Ikke tenk på det,» sa hun, «det er ikke noe uvanlig her; nesten alle får et slikt anfall når de kommer hit for første gang.

Er dette ditt første besøk her? Vel, det er ingenting uvanlig. Solen brenner ned på takkonstruksjonen her, og det varme treet gjør luften så trykkende og tung. Derfor er stedet ikke særlig egnet til kontorlokaler, selv om det ellers byr på mange fordeler. Men når det gjelder luften, så er den på dager med mye festtrafikk – og det er nesten hver dag – knapt lenger pustbar. Hvis du i tillegg tenker på at det her også ofte henger ut vask til tørk – man kan ikke helt forby leietakerne det – så vil du ikke lenger undre deg over at du følte deg litt uvel. Men man blir til slutt veldig vant til luften. Når du kommer hit for andre eller tredje gang, vil du knapt mer kjenne den trykkende følelsen her. Føler du deg bedre nå?»

K. svarte ikke; det var for pinlig for ham å innrømme at denne plutselige svakheten skyldtes den trykkende luften. å være overgitt til folkene her; dessuten var det, nå som han hadde fått vite årsakene til sin kvalme, ikke bedre, men enda litt verre for ham. Jenta merket det straks, tok en krokstang som stod lent mot veggen og åpnet med den en liten luke som var montert rett over K. og førte ut i det fri. Men det strømmet inn så mye sot at jenta straks måtte lukke luka igjen og med lommetørkleet sitt rense K.s hender for soten, for K. var for trett til å ta seg av det selv. Han ville gjerne ha sittet her i ro til han hadde fått nok krefter til å gå, men det måtte skje desto raskere, jo mindre man ville bry seg om ham. Dessuten sa jenta nå: «Her kan du ikke bli, her forstyrrer vi trafikken.» — K. spurte med blikket hvilken trafikk han forstyrret her — «Jeg skal følge deg inn på sykestua, hvis du vil.»

«Hjelp meg, vær så snill,» sa hun til mannen i døra, som straks kom nærmere. Men K. ville ikke inn på sykestua; nettopp det var det han ville unngå, å bli ført videre, desto verre måtte det bli jo lenger han kom. «Jeg kan godt gå,» sa han derfor og reiste seg skjelvende, bortskjemt som han var av det behagelige å sitte. Men så klarte han ikke å holde seg oppreist. «Det går altså ikke,» sa han og ristet på hodet, og satte seg sukkende ned igjen. Han husket rettsbetjenten som tross alt lett kunne føre ham ut, men den så ut til å være borte for lengst; K. så gjennom jenta og mannen som stod foran ham, men kunne ikke finne rettsbetjenten.

„Jeg tror,“ sa mannen, som for øvrig var elegant kledd og spesielt skilte seg ut med en grå vest som endte i to lange, skarpt avskårne spisser, „at herrns ubehag skyldes atmosfæren her; det vil derfor være best, og også det han selv vil foretrekke, om vi ikke fører ham inn på sykerommet, men rett og slett ut av kontorene.“ „Det er det,“ utbrøt K., og av ren glede kom han nesten til å snakke rett inn i mannens ord. „Jeg vil helt sikkert bli bedre med det samme; jeg er heller ikke så svak, jeg trenger bare litt støtte under armene. Jeg vil ikke være til mye bry for dere; det er jo heller ingen lang vei. Før meg bare til døren, så setter jeg meg litt på trappene og blir straks frisk igjen. Jeg lider nemlig slett ikke av slike anfall; det kommer til og med overraskende på meg selv. Jeg er jo også embetsmann og vant til kontorluften, men her synes det likevel å være for ille; dere sier det jo selv.

Vil dere derfor være så vennlige å føre meg litt frem? Jeg er nemlig svimmel, og jeg blir dårlig om jeg reiser meg opp alene.“ Og han løftet skuldrene for å gjøre det lettere for de to å gripe under armene hans.

Men mannen fulgte ikke oppfordringen, men holdt hendene rolig i bukselommene og lo høyt. „Ser dere,“ sa han til jenta, „jeg har altså likevel truffet det rette. Herrn har det bare ikke bra her, ikke generelt.“ Jenta smilte også, men slo mannen lett med fingertuppene på armen, som om han hadde tatt seg en for sterk frihet med K. „Men hva tror dere egentlig?“ fortsatte mannen, fortsatt leende. „Jeg vil jo virkelig føre herrn ut.“ „Da er det bra,“ sa jenta, idet hun bøyde det yndige hodet sitt et lite øyeblikk. „Legg ikke for stor vekt på latteren,“ sa jenta til K., som igjen hadde blitt trist og stirret for seg selv, og som tydeligvis ikke trengte noen forklaring. „Denne herren — får jeg presentere ham for dere?“ (Herren nikket med en håndbevegelse.) — „Denne herren er altså informasjonsgiveren.

Han gir alle de ventende partene all den informasjonen de trenger, og siden vårt rettssystem ikke er særlig kjent blant befolkningen, blir det etterspurt mye informasjon. Han har svar på alle spørsmål; om dere en gang skulle føle for det, kan dere sette ham på prøve. Men det er ikke hans eneste fortrinn; hans andre fortrinn er den elegante klesdrakten. Vi, det vil si embetsstanden, mente en gang at informasjonsgiveren, som hele tiden, og faktisk som den første, forhandler med partene, av hensyn til et verdig førsteinntrykk, også burde kle seg elegant. Vi andre er, som dere straks vil se på meg, dessverre svært dårlig og gammeldags kledd; det gir heller ikke mye mening å bruke penger på klær, siden vi nesten uavbrutt er på kontorene; vi sover jo også her. Men som sagt, for informasjonsgiveren mente vi at fine klær var nødvendige.

Men siden de ikke var tilgjengelige fra vår administrasjon, som er litt spesiell på dette området, startet vi en innsamling — også partene bidro — og vi kjøpte“

Jeg ga ham denne vakre kjolen og flere andre. Alt var nå forberedt for å gjøre et godt inntrykk, men ved å le ødelegger han alt og skremmer folk. „Sånn er det,“ sa herren spottende, „men jeg forstår ikke, frøken, hvorfor du forteller herren alle våre private detaljer, eller rettere sagt, påtvinger ham dem, for han ønsker jo slett ikke å vite dem. Se bare hvordan han sitter der, tydeligvis opptatt med sine egne anliggender.“ K. hadde ikke engang lyst til å motsi seg; jentas hensikt var kanskje en god en, kanskje var den ment å distrahere ham eller gi ham muligheten til å samle seg, men middelet var feil. „Jeg måtte forklare ham latteren din,“ sa jenta. „Den var jo krenkende.“ „Jeg tror han ville tilgi enda verre krenkelser hvis jeg til slutt fører ham ut,“ sa K.

Han sa ingenting, så ikke engang opp; han tolererte at de to forhandlet om ham som om han var en gjenstand, ja, det var til og med det han foretrakk. „Vil du ikke sette deg ned her litt,“ spurte den som ga opplysningene; de var allerede på vei og befant seg rett foran den tiltalte som K. tidligere hadde snakket med. K. skammet seg nesten overfor ham; tidligere hadde han stått så oppreist foran ham, nå måtte to støtte ham; hatten hans balanserte den som ga opplysningene på utstrakte fingre; frisyren var ødelagt, håret hang ned over den svette pannen hans. Men den tiltalte så ut til å ikke legge merke til noe av dette; ydmykt sto han foran den som ga opplysningene, som så bort over ham, og forsøkte bare å unnskylde sin tilstedeværelse. «Jeg vet,» sa han, «at mine forespørsler ikke kan bli behandlet i dag. Men jeg kom likevel; jeg tenkte at jeg kunne vente her; det er søndag, jeg har jo tid, og jeg forstyrrer ikke her.»

«Du trenger ikke å unnskylde deg så mye for det,» sa den som ga opplysningene; «din omhu er jo helt prisverdig. Du tar riktignok unødvendig opp plass her, men likevel vil jeg absolutt ikke hindre deg i å følge nøye med på saksgangen din, så lenge det ikke blir til bry for meg. Når man har sett folk som skammelig forsømte sin plikt, lærer man å ha tålmodighet med folk som deg. Sett deg ned.» «Som han forstår å snakke med partene,» hvisket jenta. K. nikket, men satte seg straks opp igjen da den som ga opplysningene spurte ham igjen: «Vil du ikke sette deg her?» «Nei,» sa K.; «jeg vil ikke hvile.» Han hadde sagt det med størst mulig bestemthet, men i virkeligheten ville det ha gjort ham godt å sette seg ned. Han følte seg som sjøsyk. Han trodde at han var på et skip som befant seg i tung sjøgang.

Det var som om vannet slo mot treveggene, som om det kom en brusende lyd fra dypet av gangen, som fra vann som skyllet over; gangen ristet på tvers, og de ventende partene på begge sider ble senket og hevet. Desto mer uforståelig var roen hos jenta og mannen som ledet ham. Han var dem utlevert, slapp de ham, så han måtte falle ned som et brett. Fra deres små øyne gikk skarpe blikk hit og dit; K. kjente deres jevne skritt uten å følge dem, for han ble nesten båret fram skritt for skritt. Endelig merket han at de snakket til ham, men han forsto dem ikke; han hørte bare støyen som fylte alt, og gjennom den syntes en uforanderlig høy tone å lyde, som fra en sirene. „Høyere,“ hvisket han med senket hode og skammet seg, for han visste at de hadde snakket høyt nok, om enn uforståelig for ham.

Da kom endelig, som om veggen foran dem var revet opp, et friskt vindpust mot ham, og han hørte noen si ved siden av seg: „Først vil han vekk, men så kan man si det til ham hundre ganger at utgangen er her, og han rører seg ikke.“ K. merket at han stod foran utgangsdøren, som jenta hadde åpnet. Det var som om all hans styrke med ett var vendt tilbake; for å få en forsmak på friheten, gikk han straks opp på et trappetrinn og tok avskjed derfra med sine ledsagere, som bøyde seg ned mot ham. „Mange takk,“ gjentok han, trykket hendene deres gjentatte ganger, og sluttet først da han trodde å se at de, som var vant til luften på kontoret, hadde vanskelig for å tåle den forholdsvis friske luften som kom fra trappen. De klarte knapt å svare, og jenta ville kanskje ha falt om hvis ikke K. hadde lukket døren ekstremt raskt.

K. sto så stille et øyeblikk, ordnet håret med hjelp av et lommespeil, tok opp hatten som lå på neste trappetrinn – informanten hadde vel kastet den dit – og løp så ned trappen så raskt og med så lange hopp at han nesten ble redd for denne vendingen. Slike overraskelser hadde hans ellers helt stabile helsetilstand aldri tidligere gitt ham. Ville kroppen hans kanskje revolusjonere seg og gi ham en ny

Forberede prosessen, siden han tålte den gamle så lettvint. Han avviste ikke helt tanken om å oppsøke en lege ved neste anledning, men i hvert fall ville han — i dette kunne han rådføre seg med seg selv — bruke alle fremtidige søndagsformiddager bedre enn denne.

FJERDE KAPITTEL

I den neste tiden var det umulig for K. å utveksle så mye som noen få ord med Fräulein Bürstner. Han forsøkte på de forskjelligste måter å komme i kontakt med henne, men hun klarte alltid å hindre det. Han kom rett hjem fra kontoret, satt på sofaen i rommet sitt uten å tenne lyset, og beskjeftiget seg med ingenting annet enn å observere forværelset. Hvis tjenestepiken for eksempel gikk forbi og lukket døren til det tilsynelatende tomme rommet, reiste han seg etter en stund og åpnet den igjen. Om morgenen sto han opp en time tidligere enn ellers, for kanskje å kunne treffe Fräulein Bürstner alene når hun gikk til kontoret. Men ingen av disse forsøkene lyktes.

Så skrev han et brev til henne, både til kontoret og til leiligheten, forsøkte i brevet å rettferdiggjøre sin oppførsel, tilbød seg å gjøre alt for å tilfredsstille henne, lovte aldri å overskride de grensene hun satte for ham, og ba bare om å få anledning til å snakke med henne én gang, særlig siden han heller ikke kunne gjøre noe hos Frau Grubach uten først å ha rådført seg med henne. Til slutt meddelte han henne at han neste søndag ville vente hele dagen i rommet sitt på et tegn fra henne som lovet ham at ønsket hans ville bli oppfylt, eller som i det minste skulle forklare hvorfor hun ikke kunne oppfylle ønsket, selv om han likevel hadde lovet å underkaste seg henne i alt. Brevene kom ikke tilbake, men det kom heller ingen svar. Derimot kom det søndag et tegn, hvis tydelighet var tilstrekkelig. Allerede tidlig la K. merke til en spesiell bevegelse i forværelset gjennom nøkkelhullet, noe som snart ble oppklart.

En fransklærerinne – hun var for øvrig tysk og het Montag – et svakt, blekt, litt haltende jentebarn som hittil hadde hatt sitt eget rom, flyttet inn i Fräulein Bürstners rom. I timevis kunne man se henne gjennom nøkkelhullet mens hun satt på sofaen og leste en bok. slurve gjennom forværelset. Alltid var det et klesplagg eller et lite teppe eller en bok som var glemt, som måtte hentes spesielt og bæres over til den nye leiligheten.

Da fru Grubach kom med frokosten – hun overlot etter at hun hadde gjort K. så opprørt, ikke engang den minste tjeneste til tjenestepiken – kunne K. ikke la være å henvende seg til henne for første gang. „Hvorfor er det så mye støy i forværelset i dag?“ spurte han mens han helte kaffen oppi koppen. „Kunne ikke det bli stoppet? Må det ryddes opp akkurat på søndag?“ Selv om K. ikke så på fru Grubach, la han likevel merke til at hun trakk pusten som om hun var lettet. Selv disse strenge spørsmålene fra K. tolket hun som en unnskyldning eller begynnelsen på en unnskyldning. „Det blir ikke ryddet opp, herr K.,“ sa hun, „frøken Montag flytter bare over til frøken Bürstner og flytter sakene sine over.“ Hun sa ingenting mer, men ventet på hvordan K. ville reagere og om han ville tillate henne å fortsette å snakke. K. satte henne imidlertid på prøve: han rørte ettertenksomt kaffen med skjeen og sa ingenting.

Så så han opp på henne og sa: „Har du gitt opp din tidligere mistanke om frøken Bürstner?“ „Herr K.,“ ropte fru Grubach, som bare hadde ventet på dette spørsmålet, og holdt de sammenfoldede hendene sine opp mot K. „Du tok en tilfeldig kommentar forrige gang så tungt. Jeg hadde jo ikke i det hele tatt tenkt på å fornærme deg eller noen andre. Du kjenner meg jo tross alt godt nok, herr K., til å kunne være overbevist om det. Du aner ikke hvor mye jeg har lidd de siste dagene! Jeg skulle baktale leieboerne mine! Og du, herr K., trodde på det! Og sa at jeg skulle si opp hos deg! Si opp hos deg!“ Det siste utbruddet døde nesten ut i tårene; hun løftet forkleet opp til ansiktet og hulket høyt.

„Gråt ikke, fru Grubach,“ sa K. og så ut av vinduet; han tenkte bare på frøken Bürstner og på at hun hadde tatt imot en fremmed pike i sitt rom. „Gråt ikke,“ sa han igjen, da han vendte seg inn i rommet, og fru Grubach gråt fortsatt. „Det var jo ikke ment så ille fra min side heller. Vi har bare misforstått hverandre. Det kan skje selv blant gamle venner.“ Fru Grubach trakk forkleet opp foran øynene sine for å se om K. virkelig var forsonet. „Nå ja, sånn er det,“ sa K. og våget nå, etter å ha konkludert ut fra fru Grubachs oppførsel at kapteinen ikke hadde avslørt noe, å legge til: „Tror du virkelig at jeg kunne bli uvenn med deg på grunn av en fremmed pike?“ „Det er jo nettopp det, herr K.,“ sa fru Grubach; det var hennes ulykke at hun, så snart hun følte seg litt friere, straks sa noe uklokt. „Jeg lurte stadig på: Hvorfor tar herr K. seg så mye av frøken Bürstner?

Hvorfor krangler han med meg på grunn av henne, selv om han vet at hvert onde ord fra ham tar fra meg søvnen? Jeg har jo ikke sagt noe annet om frøken enn det jeg har sett med egne øyne.“ K. sa ingenting til dette; han burde ha jaget henne ut av rommet med det første ordet, og det ville han ikke. Han nøyet seg med å drikke kaffen og la fru Grubach føle at hun var overflødig. Ute hørte man igjen de tunge skrittene til frøken Montag, som krysset hele forrommet. „Hører du det?“ spurte K. og pekte med hånden mot døren. „Ja,“ sa fru Grubach og sukket, „jeg ville hjelpe henne og også la tjenestepiken hjelpe, men hun er sta; hun vil flytte alt selv. Jeg undrer meg over frøken Bürstner. Det er ofte til bry for meg at jeg har frøken Montag som leieboer, men frøken Bürstner hun tar dem til og med med seg inn på rommet sitt. «Det trenger ikke å bekymre deg,» sa K. og knuste sukkerrestene i koppen. «Har du noen skade av det?»

«Nei,» sa fru Grubach, «i og for seg er det helt velkomment for meg; jeg får dermed et rom ledig og kan innlosjere nevøen min, kapteinen, der. Jeg har lenge fryktet at han kunne ha forstyrret deg i de siste dagene, da jeg måtte la ham bo i stuen ved siden av. Han tar ikke mye hensyn.» «For noen innfall!» sa K. og reiste seg. «Det er jo ingen grunn til det. Du synes vel jeg er overfølsom, siden jeg ikke tåler disse vandringene til frøken Montag – nå går hun tilbake igjen.» Fru Grubach følte seg ganske maktesløs. «Skal jeg, herr K., be henne om å utsette resten av flyttingen? Hvis du vil, gjør jeg det med en gang.» «Men hun skal jo flytte til frøken Bürstner!» sa K. «Ja,» sa fru Grubach; hun forsto ikke helt hva K. mente. «Så da,» sa K., «må hun jo bære tingene sine over dit.» Fru Grubach nikket bare. Denne stumme maktesløsheten, som utad ikke så annerledes ut enn trass, irriterte K. enda mer.

Han begynte å gå frem og tilbake i rommet fra vinduet til døren, og tok dermed fra fru Grubach muligheten til å trekke seg unna, noe hun ellers sannsynligvis ville ha gjort.

K. hadde akkurat kommet helt bort til døren igjen da det banket på. Det var tjenestepiken, som meldte at frøken Montag gjerne ville snakke noen ord med herr K. og derfor ba ham komme inn i spisestuen, hvor hun ventet på ham. K. lyttet tankefullt til tjenestepiken, vendte seg deretter med et nesten hånlig blikk mot den skremte fru Grubach. Dette blikket syntes å si at K. for lengst hadde forutsett denne invitasjonen fra frøken Montag, og at den dessuten passet godt sammen med den plagen han måtte utstå fra fru Grubachs leietakere denne søndagsmorgenen. Han sendte tjenestepiken tilbake med svaret at han kom straks, gikk deretter bort til klesskapet for å skifte skjorte, og hadde som svar til fru Grubach, som klagde lavt over den plagsomme personen, bare en bønn om at hun ville bære frokostserviset bort. «Du har jo nesten ikke rørt noe,» sa fru Grubach.

«Å, bare bær det bort,» ropte K.; det føltes for ham som om alt på en eller annen måte var blandet sammen med frøken Montag og dermed gjort avskyelig.

Da han gikk gjennom forværelset, så han mot den lukkede døren til frøken Bürstners rom. Men han var ikke invitert dit, men til spisestuen, hvis dør han åpnet uten å banke på.

Det var et svært langt, men smalt rom med bare ett vindu. Det var bare nok plass til at man kunne sette opp to skap på skrå i hjørnene ved dørsiden, mens resten av rommet var fullstendig opptatt av det lange spisebordet, som begynte nær døren og strakte seg nesten helt bort til det store vinduet, som dermed ble nesten utilgjengelig. Bordet var allerede dekket, og det var dekket for mange personer, siden nesten alle leieboerne spiste lunsj her på søndagene.

Da K. kom inn, kom Fräulein Montag fra vinduet og gikk langs den ene siden av bordet mot K. Hun hilste taus på ham. Så sa Fräulein Montag, med hodet uvanlig rett opp, som alltid: «Jeg vet ikke om du kjenner meg.» K. så på henne med sammenkneppede øyne. «Selvfølgelig,» sa han, «du har jo bodd hos Frau Grubach en stund nå.» «Men du bryr deg vel ikke særlig om pensjonen,» sa Fräulein Montag. «Nei,» sa K. «Vil du ikke sette deg ned?» sa Fräulein Montag. Begge trakk taus to stoler frem i den ytterste enden av bordet og satte seg overfor hverandre. Men Fräulein Montag reiste seg straks igjen, for hun hadde glemt vesken sin på vinduskarmen og gikk for å hente den; hun slepte den gjennom hele rommet. Da hun kom tilbake, vesken lett svingende, sa hun: «Jeg vil bare snakke noen ord med deg på vegne av min venninne. Hun ville selv komme, men hun føler seg litt uvel i dag. Du må unnskylde henne og høre på meg i stedet.

Hun kunne likevel ikke ha sagt deg noe annet enn det jeg skal si. Tvert imot tror jeg til og med at jeg kan si deg mer, siden jeg jo er forholdsvis upartisk. Tror du ikke også?»

«Hva er det da å si?» svarte K., som var lei av å se Fräulein Montags øyne hele tiden rettet mot leppene hans. Hun tillot seg dermed å utøve en viss kontroll over det han ennå ikke hadde sagt. «Fräulein Bürstner vil tydeligvis ikke tillate den personlige samtalen jeg har bedt henne om.» «Det er det,» sa Fräulein Montag, «eller rettere sagt, sånn er det slett ikke; du uttrykker det på en merkelig, skarpsindig måte. Vanligvis blir jo samtaler verken tillatt eller avvist. Men det kan skje at man anser samtaler for unødvendige, og slik er det nettopp her. Nå, etter din bemerkning, kan jeg jo snakke åpent. Du har bedt min venninne skriftlig eller muntlig om en samtale. Men min venninne vet nå, må jeg i det minste anta, hva denne samtalen skal handle om, og er derfor, av grunner jeg ikke kjenner, overbevist om at det ikke ville være til noen nytte for noen om samtalen faktisk fant sted.

For øvrig fortalte hun meg om det først i går, og bare helt kort; hun sa samtidig at du heller ikke kunne ha noen særlig interesse av samtalen, siden du bare ved en tilfeldighet hadde kommet på en slik tanke, og at du selv, uten noen særlig forklaring, om ikke nå, så i hvert fall snart, ville innse meningsløsheten ved det hele. Jeg svarte på det at det kanskje stemte, men at jeg likevel mente det ville være en fordel å gi deg et uttrykkelig svar for å oppnå full klarhet. Jeg tilbød meg å ta meg av den oppgaven, og etter noe nøling gikk min venninne med på det. Jeg håper nå at jeg også har handlet i din interesse, for selv den minste usikkerhet i den minste sak er alltid plagsom, og når den, som i dette tilfellet, lett kan fjernes, bør det helst skje med en gang.»

«Jeg takker deg,» sa K. straks, reiste seg langsomt, så på Fräulein Montag, så over bordet og så ut av vinduet. vinduet — huset på den andre siden sto i solen — og gikk bort til døren. Frøken Montag fulgte etter ham noen skritt, som om hun ikke helt stolte på ham. Foran døren måtte imidlertid begge trekke seg tilbake, for den åpnet seg, og kaptein Lanz trådte inn. K. så ham for første gang på nært hold. Det var en stor mann, omtrent 40 år gammel, med et solbrunt, kjøttfullt ansikt. Han gjorde en lett bukning, som også gjaldt K., gikk deretter bort til frøken Montag og kysset henne ærbødig på hånden. Han var svært behagelig i sine bevegelser. Hans høflighet overfor frøken Montag stod i slående kontrast til den behandlingen hun hadde fått av K. Likevel så det ikke ut til at frøken Montag var sint på K., for hun ville til og med, som K. trodde å merke, presentere ham for kapteinen.

Men K. ville ikke presenteres; han ville ikke være i stand til å opptre vennlig overfor verken kapteinen eller frøken Montag. Håndkysset hadde knyttet dem til en gruppe som, under dekke av ytterste harmløshet og uselviskhet, ville holde ham borte fra frøken Bürstner. K. trodde imidlertid ikke bare at han så dette; han innså også at frøken Montag hadde valgt et godt, om enn tveegget, middel. Hun overdrev betydningen av forholdet mellom frøken Bürstner og K., hun overdrev fremfor alt betydningen av den forespurte samtalen, og forsøkte samtidig å fremstille det som om det var K. som overdrev alt. Hun skulle ta feil; K. ville ikke overdrive noe, han visste at frøken Bürstner var en liten skrivemaskinfrøken som ikke ville yte ham særlig motstand lenge. I denne sammenhengen tok han bevisst slett ikke i betraktning det han hadde hørt fra fru Grubach om frøken Bürstner.

Alt dette tenkte han over mens han knapt nok vinket farvel og forlot rommet. Han ville straks gå inn på rommet sitt, men et lite latterbrøl fra frøken Montag, som han hørte bak seg fra spisestuen, fikk ham til å tenke at kanskje han skulle presentere dem begge, kapteinen så vel som frøken Montag. kunne by på en overraskelse på mandag. Han så seg rundt og lyttet for å se om det kunne ventes noen forstyrrelser fra noen av de omkringliggende rommene; det var stille overalt, bare samtalen fra spisestuen kunne høres, og fra gangen som førte til kjøkkenet, hørtes fru Grubachs stemme. Anledningen så ut til å være gunstig; K. gikk bort til døren til frøken Bürstners rom og banket forsiktig på. Da det ikke var noen respons, banket han på igjen, men fortsatt kom det ingen svar. Sov hun? Eller var hun virkelig uvel? Eller fornektet hun seg bare fordi hun ante at det bare kunne være K. som banket så forsiktig på?

K. antok at hun fornektet seg, og banket hardere; da bankingen ikke hadde noen effekt, åpnet han til slutt forsiktig døren, ikke uten følelsen av å gjøre noe galt og dessuten unyttig. Det var ingen i rommet. Rommet minnet for øvrig knapt lenger om det rommet K. hadde kjent. Ved veggen stod nå to senger oppstilt etter hverandre, tre lenestoler nær døren var overfylte med klær og vask, et skap stod åpent. Frøken Bürstner hadde sannsynligvis dratt bort, mens frøken Montag var i spisestuen og overtalte K. K. var ikke særlig opprørt over dette; han hadde knapt lenger forventet å treffe frøken Bürstner så lett; han hadde nesten bare gjort dette forsøket av ren trass mot frøken Montag. Men desto mer pinlig var det for ham da han, mens han lukket døren igjen, så frøken Montag og kapteinen stå og snakke i den åpne døren til spisestuen.

De hadde kanskje stått der siden K. hadde åpnet døren; de unngikk enhver antydning til at de kanskje observerte K., de snakket lavt og fulgte K.s bevegelser med blikket bare slik man ser seg distraherende rundt under en samtale. Men disse blikkene lå likevel tungt på K.; han skyndte seg bort langs veggen til sitt rom.

FEMTE KAPITTEL

Da K. en av de neste kveldene gikk forbi korridoren som skilte kontoret hans fra hovedtrappen — denne gangen gikk han nesten sist hjem; bare to tjenere arbeidet fortsatt i ekspedisjonen i det lille lysfeltet fra en glødelampe — hørte han stønn fra en dør som han alltid bare hadde antatt var et vaskerom, uten noen gang å ha sett den selv. Han sto forbløffet og lyttet igjen for å sjekke om han ikke hadde tatt feil — det ble stille en stund, men så var det stønn igjen. — Først ville han hente en av tjenerne; kanskje man trengte et vitne, men så grep en så ukontrollerbar nysgjerrighet ham at han bokstavelig talt rev opp døren. Som han hadde antatt, var det et vaskerom. Ubrukelige, gamle trykksaker og veltede, tomme blekkflasker av leire lå bak terskelen. Men inne i rommet sto tre menn, bøyd over i det lave rommet. Et stearinlys festet på en hylle ga dem lys.

«Hva gjør dere her?» spurte K., som av opphisselse hadde begynt å stamme, men ikke høyt. Den ene mannen, som tydeligvis hadde kommandoen over de andre og først vendte blikket mot seg, var kledd i en slags mørk lærklut som lot halsen helt ned til brystet og hele armene være nakne. Han svarte ikke. Men de to andre ropte: «Herre! Vi skal bli slått fordi du klaget over oss hos undersøkelsesdommeren.» Først nå innså K. at det virkelig var vaktene Franz og Willem, og at den tredje holdt en kjepp i hånden for å slå dem. «Nå,» sa K. og stirret på dem, «jeg har ikke klaget; jeg har bare fortalt hva som skjedde i leiligheten min. Og dere har absolutt ikke oppført dere skikkelig.» «Herre,» sa Willem, mens Franz tydeligvis søkte dekning bak ham mot den tredje, «hvis dere visste hvor dårlig vi blir betalt, ville dere ha en bedre holdning til oss.» dømme.

Jeg har en familie å forsørge, og Franz her ville gifte seg; man søker å berike seg selv på enhver mulig måte; gjennom rent arbeid lykkes det ikke, selv ved det mest anstrengende. Deres fine tøy fristet meg; det er naturligvis forbudt for vaktene å handle slik; det var galt, men det er tradisjon at tøyet tilhører vaktene; det har alltid vært slik, tro meg; det er jo også forståelig: hva betyr slike ting for den som er så uheldig å bli arrestert? Men hvis han da likevel tar det opp offentlig, må straffen utmåles. „Hva du nå sier, visste jeg ikke; jeg har heller på ingen måte krevd din straff; for meg gjaldt det et prinsipp.“ „Franz,“ vendte Willem seg til den andre vakten, „har jeg ikke sagt deg at herren ikke krevde vår straff?

Nå hører du at han ikke engang visste at vi måtte straffes.“ „La deg ikke påvirke av slik snakk,“ sa den tredje til K., „straffen er like rettferdig som den er uunngåelig.“ „Hør ikke på ham,“ sa Willem, og avbrøt seg bare for raskt å føre hånden, som han hadde fått et piskeslag over, opp til munnen, „vi blir bare straffet fordi du anmeldte oss. Ellers ville ingenting ha skjedd oss, selv om de hadde fått vite hva vi hadde gjort. Kan man kalle det rettferdighet? Vi to, og særlig jeg, hadde vist oss som svært dyktige vakter gjennom lang tid – du må selv innrømme at vi, sett fra myndighetenes ståsted, hadde voktet godt – vi hadde utsikter til å avansere og ville helt sikkert snart også blitt slågere, som denne, som nettopp var så heldig å ikke bli anmeldt av noen; for en slik anmeldelse forekommer virkelig bare svært sjelden.

Og nå, herre, er alt tapt; vår karriere er over; vi må utføre enda mye mer underordnede oppgaver enn vakttjenesten er, og dessuten får vi nå disse fryktelig smertefulle

Pisking. «Kan piska virkelig gjøre så vondt?» spurte K. og undersøkte piska som piskeren svingte foran ham. «Vi må jo kle av oss helt nakne,» sa Willem. «Å, sånn,» sa K. og så nøye på piskeren; han var brunbrent som en sjømann og hadde et vilt, friskt ansikt. «Er det ingen mulighet til å spare disse to for piskingen?» spurte han ham. «Nei,» sa piskeren og ristet smilende på hodet. «Kle av dere,» befalte han vaktene. Og til K. sa han: «Du trenger ikke å tro på alt de sier; de har allerede blitt litt sinnssyke av frykten for piskingen. Det denne her, for eksempel» — og pekte på Willem — «har fortalt om sin mulige karriere, er rett og slett latterlig. Se på hvor feit han er — de første piskeslagene vil rett og slett gå til spille i fettet. Vet du hva han har blitt så feit av? Han har for vane å spise opp frokosten til alle de arresterte. Har han ikke også spist opp frokosten din?»

«Jo, det har jeg jo sagt,» sa K. og trakk frem lommeboka, uten å se på piskeren igjen — slike saker ordnes best med nedslåtte øyne på begge sider. «Du vil vel også anmelde meg da,» sa piskeren, «og dessuten skaffe meg pisking. Nei, nei!» «Vær nå fornuftig,» sa K., «hvis jeg hadde ønsket at disse to skulle straffes, ville jeg jo ikke ha prøvd å kjøpe dem fri nå. Jeg kunne bare ha lukket døra her, latt være å se eller høre noe mer, og gått hjem; men nå gjør jeg det likevel.»

Nei, snarere ligger det meg sterkt på hjertet å befri dem; hadde jeg visst at de skulle straffes, eller til og med bare kunne straffes, ville jeg aldri ha nevnt navnene deres. Jeg anser dem nemlig slett ikke som skyldige; skyldig er organisasjonen, skyldige er de høytstående embetsmennene. „Så er det,“ ropte vaktene, og fikk straks et slag over ryggen, som allerede var avkledd. „Hadde du her under din pisk hatt en høytstående dommer,“ sa K., og mens han talte, trykket han ned piska, som igjen var på vei opp, „ville jeg virkelig ikke hindre deg i å slå; tvert imot ville jeg gi deg penger, slik at du kunne styrke deg for den gode sak.“ „Det du sier, høres jo troverdig ut,“ sa tuktemannen, „men jeg lar meg ikke bestikke.

Jeg er ansatt for å tukte, så jeg tukter.“ Vaktmannen Franz, som kanskje i forventning om et godt utfall av Ks inngripen hittil hadde opptrådt ganske tilbakeholdent, kom nå bare iført buksene bort til døra, hengte seg nedknelende på Ks arm og hvisket: „Hvis du ikke kan skaffe oss begge skåning, så prøv i det minste å befri meg. Willem er eldre enn jeg, mindre følsom på alle måter; dessuten fikk han en lett tuktestraf allerede for noen år siden, mens jeg ennå ikke er vanæret, og jeg ble likevel bare tvunget til min handlemåte av Willem, som er min lærer i godt og vondt. Nede foran benken venter min stakkars brud på utfallet; jeg skammer meg virkelig så ynkelig.“ Han tørket med Ks kappe av seg ansiktet, som var helt overstrødd med tårer. „Jeg venter ikke lenger,“ sa tuktemannen, grep piska med begge hender og slo Franz; mens Willem krøp sammen i et hjørne og så i smug på, uten å våge å vende på hodet.

Da lød skriket som Franz utstøtte, uforandret og uforfalsket; det virket ikke som det kom fra et menneske, men fra et torturert instrument, og hele korridoren stønnede fra ham, hele huset måtte høre det. „Skrik ikke,“ ropte K.; han kunne ikke holde seg tilbake, og mens han spente blikket i retningen hvor tjenerne måtte komme, dyttet han til Franz; ikke hardt, men likevel hardt nok til at den ufornuftige falt om og i krampetilstand famlet med hendene etter bakken; slagene slapp han imidlertid ikke unna, pisken fant ham også på bakken; mens han veltet seg under den, svingte spissen regelmessig opp og ned. Og allerede viste det seg i det fjerne en tjener, og noen skritt bak ham en annen. K. hadde raskt kastet igjen døren, gikk bort til et nærliggende vindu i gården og åpnet det. Skriket hadde helt stilnet.

For ikke å la tjenerne komme nærmere, ropte han: „Det er meg.“ „God kveld, herr prokurist,“ ropte det tilbake. „Har det skjedd noe?“ „Nei, nei,“ svarte K. „Det er bare en hund som skriker på gårdsplassen.“ Da tjenerne likevel ikke rørte seg, la han til: „Dere kan fortsette med arbeidet deres.“ For ikke å måtte inngå i noen samtale med tjenerne, bøyde han seg ut av vinduet. Da han etter en stund igjen så inn i korridoren, var de allerede borte. K. ble imidlertid nå stående ved vinduet; inn i rotterommet våget han ikke å gå, og hjem ville han heller ikke gå. Det var en liten, firkantet gårdsplass han så ned på; rundt omkring var kontorlokaler innredet, alle vinduene var nå mørke, bare de øverste fanget opp et gjenskinn fra månen. K. anstrengte seg for å trenge blikket inn i mørket i et hjørne av gårdsplassen, hvor noen traller stod stablet oppå hverandre.

Det plaget ham at han ikke hadde klart å forhindre piskingen, men det var ikke hans skyld at det ikke hadde lyktes; hadde ikke Franz skreket — visst, det må ha gjort veldig vondt, men i et avgjørende øyeblikk må man beherske seg — hadde han ikke skrekt, så ville

K. hadde, i det minste med stor sannsynlighet, funnet enda et middel til å overtale vaktmannen. Hvis hele den laveste embetsstanden var avskum, hvorfor skulle nettopp vaktmannen, som hadde den mest umenneskelige stillingen, gjøre et unntak? K. hadde også lagt godt merke til hvordan øynene hans hadde lyst opp ved synet av seddelen; han hadde tydeligvis bare tatt voldshandlingene alvorlig for å øke bestikkelsessummen litt til. Og K. hadde ikke spart på noe; han lå virkelig på hjertet å befri vaktene. Nå som han hadde begynt å bekjempe korrupsjonen i rettsvesenet, var det selvfølgelig naturlig at han grep inn også fra denne siden. Men i det øyeblikket Franz begynte å skrike, var alt selvfølgelig over. K. kunne ikke tillate at tjenerne og kanskje enda flere mennesker kom og overrasket ham mens han forhandlet med selskapet i vaskerommet. Dette offeret kunne virkelig ingen forlange av K.

Hvis han hadde hatt til hensikt å gjøre det, ville det jo nesten ha vært enklere for K. å kle av seg selv og tilby seg til vaktmannen som erstatning for vaktene. Dessuten ville vaktmannen helt sikkert ikke ha akseptert denne erstatningen, siden han da, uten å oppnå noen fordel, likevel ville ha grovt krenket sin plikt – og sannsynligvis til og med dobbelt krenket den, siden K. under rettssaken måtte være ukrenkelig for alle rettens ansatte. Det kunne imidlertid også gjelde spesielle bestemmelser her. Uansett hadde K. ikke noe annet valg enn å smelle igjen døren, selv om dette likevel ikke helt fjernet all fare for K. Da han til slutt hadde gitt Franz et støt, var det beklagelig og kunne bare unnskyldes med hans opphisselse.

I det fjerne hørte han tjenernes skritt; for ikke å bli lagt merke til av dem, lukket han vinduet og gikk i retning av hovedtrappen. Ved døren til rotterommet sto han litt og lyttet. Det var helt stille. Mannen kunne ha slått vaktene ihjel; de var jo helt overgitt til hans vilje. K. hadde allerede rakt hånden ut etter dørhåndtaket, men trakk den så tilbake. Han kunne ikke lenger hjelpe noen, og tjenerne måtte snart komme; men han lovte seg selv å ta opp saken igjen og, så langt det stod i hans makt, gi de virkelig skyldige – de høytstående embetsmennene, som ingen av dem ennå hadde våget å vise seg for ham – en verdig straff. Da han gikk nedover trappen utenfor banken, observerte han nøye alle forbipasserende, men selv i omgivelsene lenger unna var det ingen jente å se som ventet på noen. Franzens bemerkning om at hans brud ventet på ham, viste seg å være en absolutt tilgivelig løgn, som bare hadde til hensikt å vekke større medfølelse.

Også neste dag klarte K. ikke å glemme vaktene; han var distraheret under arbeidet og måtte, for å få unna oppgavene, bli litt lenger på kontoret enn dagen før. Da han på vei hjem igjen kom forbi rotterommet, åpnet han det av gammel vane. Over det han så i stedet for det forventede mørket, visste han ikke hva han skulle si. Alt var uendret, akkurat slik han hadde funnet det kvelden før da han åpnet døren. Trykkesakene og blekkflaskene like innenfor dørterskelen, pryglestaven, vaktene som fortsatt var fullt påkledd, lyset på hyllen – og vaktene begynte å klage og ropte: «Herre!» Straks lukket K. døren og slo til og med med knyttnevene mot den, som om den da skulle sitte fastere fast. Nesten gråtende løp han bort til tjenerne, som arbeidet rolig ved kopimaskinene og stoppet opp forbløffet i arbeidet sitt. «Rydd endelig opp i rotterommet,» ropte han. «Vi drukner jo i skitt.»

Tjenerne var villige til å gjøre det neste dag; K. nikket, for nå sent på kvelden kunne han ikke tvinge dem til å arbeide slik han egentlig hadde tenkt. Han satte seg ned en stund for å holde tjenerne i nærheten en liten stund, rotet sammen noen kopier – noe han trodde ville gi inntrykk av at han sjekket dem – og gikk så, da han innså at tjenerne ikke ville våge å gå samtidig med ham, trøtt og tankeløs hjem.

SJETTE KAPITTEL

En ettermiddag — K. var akkurat svært opptatt med å avslutte et skriv — trengte K.s onkel Karl, en liten landeiendomseier fra landsbygda, seg inn i rommet mellom to tjenere som bar inn dokumenter. K. ble mindre skremt ved synet enn han hadde blitt for lengst siden, da han forestilte seg onkelens komme. Onkelen måtte komme, det hadde K. visst i omtrent en måned. Allerede da hadde han forestilt seg ham, litt bøyd, med den innpressede panamahatten i venstre hånd, høyre hånd rakte han ut mot ham allerede fra lang avstand og strakte den med hensynsløs hast over skrivebordet, idet han støtte bort alt som stod i veien for ham. Onkelen hadde alltid hastverk, for han var forfulgt av den ulykkelige tanken at under sitt opphold i hovedstaden, som alltid bare varte én dag, måtte han rekke å få gjort alt det han hadde satt seg fore, og dessuten måtte han ikke gå glipp av noen samtale, noen forretning eller noen fornøyelse som tilfeldigvis bød seg.

Samtidig måtte K., som følte seg særlig forpliktet overfor ham som sin tidligere verge, være ham behjelpelig med alt mulig og dessuten la ham overnatte hos seg. „Spøkelset fra landsbygda“ pleide han å kalle ham.

Umiddelbart etter hilsenen — å sette seg i lenestolen som K. hadde invitert ham til, hadde han ikke tid til — ba han K. om en kort samtale under fire øyne. „Det er nødvendig,“ sa han, mens han vanskelig svelget, „til min beroligelse er det nødvendig.“ K. sendte straks tjenerne ut av rommet med beskjed om ikke å slippe noen inn. „Hva har jeg hørt, Josef?“ ropte onkelen da de var alene, satte seg opp på bordet og stappet uten å se på forskjellige papirer under seg for å sitte bedre. K. tav; han visste hva som ville komme, men plutselig avspent etter det anstrengende arbeidet han hadde vært igjennom, hengav han seg først til en behagelig sløvhet og så ut gjennom vinduet mot den motsatte siden av gaten, hvor det fra hans sittested bare var mulig å se et lite, trekantet utsnitt: et stykke av en tom husvegg mellom to butikkvinduer. „Du ser ut av vinduet,“ ropte onkelen med armene løftet, „for himmelens skyld, Josef, svar meg da.

Er det sant, kan det virkelig være sant?“ „Kjære onkel,“ sa K. og rystet av seg sin sløvhet, „jeg vet jo ikke engang hva du vil ha av meg.“ „Josef,“ sa onkelen advarende, „du har alltid sagt sannheten, så vidt jeg vet. Skal jeg tolke dine siste ord som et dårlig tegn?“ „Jeg aner jo hva du vil,“ sa K. føyelig, „du har sannsynligvis hørt om rettssaken min.“ „Sånn er det,“ svarte onkelen, og nikket langsomt, „jeg har hørt om rettssaken din.“ „Fra hvem da?“ spurte K. „Erna har skrevet det til meg,“ sa onkelen, „hun har jo ingen kontakt med deg; du bryr deg dessverre ikke særlig om henne, likevel har hun fått vite det. I dag fikk jeg brevet, og jeg dro selvsagt straks hit. Det er ingen annen grunn, men det synes å være grunn nok. Jeg kan lese opp for deg det avsnittet i brevet som gjelder deg.“ Han tok brevet opp av lommeboken. „Her er det. Hun skriver: Josef, jeg har

Har ikke sett deg på lenge; forrige uke var jeg en tur innom banken, men Josef var så opptatt at jeg ikke fikk komme inn; jeg ventet nesten en time, men måtte dra hjem etterpå fordi jeg hadde pianotime. Jeg ville gjerne snakke med ham; kanskje det byr seg en anledning snart. Til navnedagen min sendte han meg en stor eske med sjokolade; det var veldig snilt og omtenksomt. Jeg hadde glemt å skrive til deg om det den gang; det er først nå, da du spør meg, jeg husker det. Sjokolade, må du vite, forsvinner umiddelbart her i pensjonatet; knapt har man blitt klar over at man har fått sjokolade i gave, før den er borte. Men når det gjelder Josef, ville jeg fortelle deg noe annet. Som nevnt, ble jeg ikke sluppet inn til ham i banken fordi han akkurat forhandlet med en herre. Etter å ha ventet rolig en stund, spurte jeg en av tjenerne om forhandlingene ville vare lenge.

Han sa at det nok ville gjøre det, for det dreide seg sannsynligvis om rettssaken som ble ført mot herr Prokuristen. Jeg spurte hva slags rettssak det var; om han ikke tok feil. Men han sa at han ikke tok feil; det var en rettssak, og dessuten en alvorlig rettssak; mer visste han imidlertid ikke. Han ville gjerne hjelpe herr Prokuristen, for han var en god og rettskaffen mann, men han visste ikke hvordan han skulle begynne, og ønsket bare at noen innflytelsesrike herrer skulle ta seg av saken. Dette ville sikkert også skje, og det ville til slutt ende godt; foreløpig så det imidlertid, slik han kunne se av herr Prokuristens oppførsel, ikke særlig bra ut. Jeg la selvsagt ikke mye vekt på disse uttalelsene; jeg forsøkte også å berolige den enfoldige tjeneren, forbød ham å snakke om det overfor andre, og anser hele saken for å være tøv.

Likevel ville det kanskje være bra om du, kjære far, ved ditt neste besøk ville undersøke saken nærmere; det vil være lett for deg å få vite mer, og hvis det virkelig skulle bli nødvendig, kan du gripe inn gjennom dine mange innflytelsesrike forbindelser. Men hvis det ikke blir nødvendig, noe som jo er mest sannsynlig, vil det i det minste snart gi din datter anledning til å klemme deg; det ville glede henne. «Et godt barn,» sa onkelen da han hadde avsluttet forelesningen, og tørket bort noen tårer. K. nikket; på grunn av de forskjellige forstyrrelsene den siste tiden hadde han helt glemt Erna; han hadde til og med glemt bursdagen hennes, og historien om sjokoladen var tydeligvis oppdiktet for å beskytte ham overfor onkel og tante.

Det var svært rørende, og med teaterbillettene, som han fra nå av regelmessig ville sende henne, var det slett ikke nok som belønning; men når det gjaldt Josef, følte han seg nå ikke skikket til å besøke pensjonatet eller til å ha samtaler med en liten 18-årig gymnasiast. «Og hva sier du nå?» spurte onkelen, som hadde glemt all hast og opphisselse på grunn av brevet og som så ut til å lese det på nytt. «Ja, onkel,» sa K., «det er sant.» «Sannhet?» utbrøt onkelen, «Hva er sannhet? Hvordan kan det være sannhet? Hvilken rettssak?» «En rettssak,» svarte K. «Og du sitter rolig her og har en rettssak hengende over deg?» utbrøt onkelen, som ble stadig høylytt. «Jo roligere jeg er, desto bedre er det for utfallet,» sa K. sliten. «Frykt ingenting.» «Det kan ikke berolige meg,» utbrøt onkelen, «Josef, kjære Josef, tenk på deg selv, på dine slektninger, på vårt gode navn. Du har hittil vært vår ære, du må ikke bli vår skam.

Din holdning,» han så på K. med skjevt bøyd hode, «faller meg ikke i smak; slik oppfører seg ikke en uskyldig tiltalt som fortsatt har krefter igjen. Si meg bare fort hva det dreier seg om, slik at jeg kan hjelpe deg. Det dreier seg selvfølgelig om banken?» «Nei,» sa K. og reiste seg, «men du snakker altfor høyt, kjære onkel; tjeneren står sannsynligvis ved døren og tjuvlytter. Det er ubehagelig for meg. La oss heller gå bort. Jeg skal så godt jeg kan svare på alle spørsmålene dine. Jeg vet godt at jeg skylder familien å stå til regnskap.» «Riktig,» skrek onkelen, «helt riktig; skynd deg bare, Josef, skynd deg.» «Jeg må bare gi noen få instrukser,» sa K. og tilkalte telefonisk sin representant, som kom inn i løpet av noen få øyeblikk. Onkelen, opprørt som han var, viste ham med hånden at K. hadde bedt ham komme, noe det ellers ikke var noen tvil om.

K., som stod ved skrivebordet, forklarte den unge mannen, som lyttet oppmerksomt men kjølig, med lav stemme og ved hjelp av forskjellige dokumenter, hva som måtte ordnes i hans fravær i dag. Onkelen forstyrret ved først å stå med store øyne og bite nervøst på leppene, uten å lytte; men selv det var forstyrrende nok. Så begynte han å gå opp og ned i rommet og sto nå og da ved vinduet eller foran et bilde, mens han stadig utbrøt forskjellige kommentarer, som: «Det er helt uforståelig for meg» eller «Nå, bare si meg, hva skal det ende med.» Den unge mannen lot som om han ikke la merke til noe av dette, lyttet rolig til K.s instrukser til det var slutt, noterte seg også en del, og gikk så, etter å ha bøyd seg for K. og også for onkelen, som imidlertid hadde vendt ryggen til ham, så ut av vinduet og knøt gardinene sammen med utstrakte hender. Døren hadde knapt lukket seg før onkelen utbrøt: «Endelig er den dusten borte, nå kan vi også gå.

Endelig!» Dessverre fantes det ingen måte å få onkelen til å la være å stille spørsmål om rettssaken i forhallen, hvor det stod noen embetsmenn og tjenere, og hvor også direktørfullmektigen kom forbi. spørsmålene om rettssaken. «Så, Josef,» begynte onkelen, mens han svarte på hilsenene fra de rundt ham med et lett nikk, «nå skal du fortelle meg åpent hva slags rettssak det er.» K. kom med noen få ubestemte bemerkninger, lo også litt, og først da de kom opp på trappen, forklarte han onkelen at han ikke hadde ønsket å snakke åpent om det foran folk. «Riktig,» sa onkelen, «men nå skal du fortelle det.» Med hodet bøyd og mens han røykte en sigar i korte, raske drag, lyttet han. «Først og fremst, onkel,» sa K., «dreier det seg slett ikke om en rettssak for den vanlige domstolen.» «Det er alvorlig,» sa onkelen. «Hva?» sa K. og så på onkelen. «At det er alvorlig, mener jeg,» gjentok onkelen.

De stod på trappen som førte opp til gaten; siden portieren så ut til å tjuvlytte, tok K. onkelen med seg nedover; den livlige gatetrafikken tok dem opp. Onkelen, som hadde lagt seg tett inntil K., spurte ikke lenger så innstendig om rettssaken; de fortsatte til og med å gå i stillhet en stund. «Men hvordan skjedde det?» spurte onkelen til slutt, idet han stoppet så brått at folkene som gikk bak ham ble skremt og vek unna. «Slike ting kommer ikke plutselig; de forberedes lenge på forhånd; det må ha vært tegn. Hvorfor skrev du ikke til meg? Du vet at jeg gjør alt for deg; jeg er jo på en måte fortsatt din formynder og har vært stolt av det helt til nå. Jeg skal selvfølgelig også hjelpe deg nå; det er bare det at når rettssaken allerede er i gang, er det svært vanskelig. Det beste ville i hvert fall være om du nå tok deg en liten ferie og kom til oss på landet. Du har også gått litt ned i vekt; jeg merker det nå.

På landet vil du bli sterkere; det vil være bra; du har sikkert anstrengelser i vente. Dessuten vil du på den måten på en måte være fri for domstolen. Der har de alle mulige maktmidler som de nødvendigvis også automatisk overfor deg; men overfor landet måtte de først delegere organer eller bare søke å påvirke deg skriftlig, telegrafisk eller telefonisk. Det svekker naturligvis virkningen, det frikjenner deg riktignok ikke, men lar deg puste ut. „De kunne jo forby meg å reise bort,“ sa K., som onkelens tale hadde trukket litt inn i sin egen tankegang. „Jeg tror ikke at de vil gjøre det,“ sa onkelen tenksomt, „så stort er ikke maktfallet de ville lide ved din avreise.“ „Jeg tenkte,“ sa K. og tok onkelen under armen for å hindre ham i å stå stille, „at du ville legge enda mindre vekt på det hele enn jeg, og nå tar du det selv så alvorlig.“ „Josef,“ ropte onkelen og ville rive seg løs fra ham for å kunne stå stille, men K. lot ham ikke, „du er forandret; du hadde jo alltid en så riktig vurderingsevne, og akkurat nå svikter den deg?

Vil du virkelig tape prosessen? Vet du hva det betyr? Det betyr at du rett og slett strykes. Det betyr også at hele slekten blir dratt med i fallet eller i det minste ydmyket til bunns. Josef, ta deg sammen, nå.“ „Din likegyldighet gjør meg sprø,“ sa K. „Når man ser på deg, får man nesten lyst til å tro på ordtaket: ‚Å ha en slik prosess betyr å ha tapt den allerede.‘“ „Kjære onkel,“ sa K., „denne opprøringen er så unyttig; den er det på din side, og den ville vært det på min også. Med opprøring vinner man ikke prosesser; la mine praktiske erfaringer telle litt, akkurat som jeg alltid har respektert dine, selv når de har overrasket meg, og gjør det også nå. Siden du sier at også familien ville bli rammet av prosessen – noe jeg for min del overhodet ikke kan begripe, men det er en bagatell – så vil jeg gjerne følge deg i alt.

Bare oppholdet på landet anser jeg selv ikke som fordelaktig, selv etter din mening, for det ville bety flukt og skyldbevissthet. Dessuten er jeg her riktignok mer forfulgt, men jeg kan også selv drive saken videre. „Riktig,“ sa onkelen i en tone som om de endelig kom hverandre nærmere, „jeg kom bare med forslaget fordi jeg, hvis du ble her, så at saken ble truet av din likegyldighet, og jeg mente det var bedre at jeg arbeidet for deg i stedet for deg. Men hvis du selv vil drive den videre med all kraft, så er det selvfølgelig langt bedre.“ „I det er vi altså enige,“ sa K. „Og har du nå et forslag til hva jeg først skal gjøre?“ „Jeg må selvfølgelig tenke over saken,“ sa onkelen, „du må huske at jeg nå har vært på landet nesten uavbrutt i 20 år; samtidig svekkes evnen til å oppdage ting i disse retningene. Ulike viktige forbindelser med personer som kanskje kjenner forholdene her bedre, har løsnet opp av seg selv.

Jeg er litt alene her på landet, det vet du jo. Man merker det selv egentlig først ved slike anledninger. Delvis kom saken din også uventet for meg, selv om jeg, merkelig nok, etter Ernas brev allerede hadde anet noe slikt og i dag ved synet av deg visste det med nesten sikkerhet. Men det er uviktig; det viktigste nå er å ikke miste tid.“ Allerede mens han talte, hadde han stått på tåspissene og vinket til en bil, og nå, mens han samtidig ropte en adresse til bilføreren, tok han K. med seg inn i bilen. „Vi kjører nå til advokat Huld,“ sa han, „han var min skolekamerat. Du kjenner sikkert også navnet? Nei? Det er merkelig. Han har jo et betydelig rykte som forsvarer og fattigadvokat. Men jeg har særlig stor tillit til ham som menneske.“ „Alt du gjør er greit for meg,“ sa K., selv om den ivrige og presserende måten onkelen håndterte saken på, gjorde ham urolig.

Det var ikke særlig behagelig å som tiltalt bli ført til en fattigadvokat. kjøre. „Jeg visste ikke,“ sa han, „at man i en slik sak også kunne tilkalle en advokat.“ „Selvfølgelig,“ sa onkelen, „det er jo helt naturlig. Hvorfor ikke? Og nå fortell meg, slik at jeg er nøyaktig informert om saken, alt som hittil har skjedd.“ K. begynte straks å fortelle, uten å utelate noe som helst; hans fullstendige åpenhet var den eneste protesten han tillot seg mot onkelens oppfatning om at prosessen var en stor skam. Frøken Bürstners navn nevnte han bare én gang og flyktig, men det påvirket ikke åpenheten, for Frøken Bürstner hadde ingen forbindelse med prosessen. Mens han fortalte, så han ut av vinduet og observerte at de nærmet seg nettopp den forstaden der rettskansellene lå; han gjorde onkelen oppmerksom på dette, men onkelen fant ikke møtet spesielt merkbart. Vognen stoppet foran et mørkt hus.

Onkelen ringte straks på i første etasje ved den første døren; mens de ventet, blottet han smilende sine store tenner og hvisket: „Klokken åtte, et uvanlig tidspunkt for besøk av klienter. Huld tar det imidlertid ikke ille opp.“ I dørens kikkhull dukket to store, svarte øyne opp, stirret et øyeblikk på de to gjestene og forsvant; døren åpnet seg imidlertid ikke. Onkelen og K. bekreftet gjensidig for hverandre det faktum at de hadde sett de to øynene. „En ny stuepike som er redd for fremmede,“ sa onkelen og banket igjen. Øynene dukket opp igjen; nå kunne man nesten anse dem for å være triste, men kanskje var det bare en illusjon, fremkalt av den åpne gassflammen som brant kraftig og hvesende like over hodene deres, men ga lite lys. „Åpne døren,“ ropte onkelen og slo med knyttneven mot døren, „det er venner av herr advokaten.“ „Herr advokaten er syk,“ hvisket det bak dem.

I en dør i den andre enden av den lille gangen sto en herre i nattkjole og sa dette med en ytterst lav stemme.

Melding. Onkelen, som allerede var sint på grunn av den lange ventetiden, snudde seg med et rykk, ropte: «Syk? Du sier at han er syk?» og gikk nesten truende, som om herren var selve sykdommen, mot ham. «Man har allerede åpnet,» sa herren, pekte på advokatens dør, samlet sammen sin morgenkåpe og forsvant. Døren var virkelig blitt åpnet; en ung jente — K. kjente igjen de mørke, litt utstående øynene — sto i et langt hvitt forkle i forværelset og holdt et stearinlys i hånden. «Åpne tidligere neste gang,» sa onkelen i stedet for en hilsen, mens jenta nikket kort. «Kom, Josef,» sa han så til K., som langsomt beveget seg forbi jenta. «Herr advokaten er syk,» sa jenta, da onkelen, uten å nøle, skyndte seg mot en dør. K. stirret fortsatt på jenta, mens hun allerede hadde snudd seg for å låse ytterdøren igjen; hun hadde et dukkelignende, avrundet ansikt; ikke bare de bleke kinnene og haken var runde, men også tinningene og pannens kanter.

«Josef,» ropte onkelen igjen, og han spurte jenta: «Er det hjertesykdommen?» «Jeg tror nok det,» sa jenta; hun hadde funnet tid til å gå foran med stearinlyset og åpne romdøren. I et hjørne av rommet, dit stearinlysets lys ennå ikke hadde nådd, løftet et ansikt med langt skjegg seg opp i sengen. «Leni, hvem er det som kommer?» spurte advokaten, som, blendet av stearinlyset, ikke kjente igjen gjestene. «Albert, din gamle venn er det,» sa onkelen. «Å, Albert,» sa advokaten og sank tilbake på putene, som om han ikke trengte å late som noe overfor dette besøket. «Er det virkelig så ille?» spurte onkelen og satte seg på sengekanten. «Jeg tror det ikke. Det er et anfall av hjertesykdommen din, og det vil gå over som de tidligere.» «Mulig,» sa advokaten lavt; «men det er verre enn det noen gang har vært.» isteden.

Jeg puster tungt, sover overhodet ikke og mister daglig krefter. „Så,“ sa onkelen og presset panamahatten hardt mot kneet med sin store hånd. „Det er dårlige nyheter. Får du forresten riktig pleie? Det er også så trist her, så mørkt. Det er lenge siden jeg var her sist; den gangen virket det mer innbydende på meg. Din lille frøken her virker heller ikke særlig munter, eller så later hun bare som.“ Jenta sto fremdeles med stearinlyset nær døren; så vidt hennes uklare blikk kunne skimte, så hun mer på K. enn på onkelen, selv da han nå snakket om henne. K. lente seg mot en lenestol som han hadde skjøvet nær jenta. „Når man er så syk som jeg,“ sa advokaten, „må man ha ro.

Jeg er ikke lei meg.“ Etter en liten pause la han til: „Og Leni pleier meg godt, hun er flink.“ Men onkelen lot seg ikke overbevise; han var tydelig forutinntatt mot pleieren, og selv om han ikke sa noe til den syke, fulgte han likevel pleieren med strenge blikk da hun nå gikk bort til sengen, satte stearinlyset på nattbordet, bøyde seg over den syke og hvisket med ham mens hun ordnet putene. personlig sak å diskutere.» Pleieren, som fortsatt hang langt over den syke og akkurat glattet ut lakenet mot veggen, vendte bare hodet og sa svært rolig noe som utgjorde en slående kontrast til onkelens ord som først stivnet av raseri og så igjen fløt over: «Du ser, herren er så syk at han ikke kan diskutere noen saker.» Hun hadde sannsynligvis bare gjentatt onkelens ord av bekvemmelighet; likevel kunne selv en utenforstående oppfatte dem som spottende, men onkelen gikk selvfølgelig amok som en besatt.

«Du fordømte,» sa han ennå ganske uforståelig i det første gurglet av opphisselse. K ble skremt, selv om han hadde ventet noe lignende, og gikk bort til onkelen med den bestemte hensikt å lukke munnen hans med begge hender. Heldigvis reiste den syke seg imidlertid bak jenta, onkelen trakk et dystert ansikt som om han svelget noe avskyelig, og sa så roligere: «Vi har selvfølgelig ikke mistet forstanden; hvis det jeg ber om ikke var mulig, ville jeg ikke be om det. Vennligst gå nå.» Pleieren sto oppreist ved sengen, fullstendig vendt mot onkelen, og med den ene hånden kjente K at hun strøk advokatens hånd. «Du kan si alt til Leni,» sa den syke med en tone som utvilsomt var en innstendig bønn. «Det angår ikke meg,» sa onkelen, «det er ikke min hemmelighet.» Og han snudde seg, som om han ikke hadde til hensikt å inngå i noen forhandlinger lenger, men likevel ga han henne litt tid til å tenke.

«Hvem angår det da?» spurte advokaten med en stemme som døde bort, og la seg tilbake. «Min nevø,» sa onkelen, «jeg har også tatt ham med.» Og han presenterte: Prokurist Josef K. «Å,» sa den syke mye mer livlig og rakte K hånden. «Unnskyld, jeg la ikke merke til deg. Gå, Leni,» sa han så til pleieren, som heller ikke gjorde noen motstand lenger, og rakte henne

Hand, som om det gjaldt et farvel for lang tid. „Du er altså,“ sa han til slutt til onkelen, som forsonlig hadde kommet nærmere, „ikke kommet for å avlegge meg et sykebesøk, men du kommer i forretningsanliggender.“ Det var som om forestillingen om et sykebesøk hittil hadde lammet advokaten; nå så han styrket ut, forble stadig støttet på én albue, noe som måtte være ganske anstrengende, og dro stadig i en bartstreng midt i skjegget sitt. „Du ser virkelig mye sunnere ut,“ sa onkelen, „siden den heksen er borte.“ Han avbrøt seg selv, hvisket: „Jeg vedder på at hun tjuvlytter“ og sprang bort til døren. Men bak døren var det ingen; onkelen kom tilbake, ikke skuffet, for hennes manglende tilstedeværelse forekom ham som en enda større ondskap, men likevel bitter. „Du kjenner henne ikke,“ sa advokaten, uten å lenger forsøke å beskytte pleieren; kanskje ville han dermed uttrykke at hun ikke trengte beskyttelse.

Men i en mye mer medfølende tone fortsatte han: „Når det gjelder saken til din herre nevø, så ville jeg virkelig prise meg lykkelig om mine krefter skulle være tilstrekkelige for denne ytterst vanskelige oppgaven; jeg frykter sterkt at de ikke vil være det; i hvert fall vil jeg ikke la noe være uutforsket; hvis jeg ikke skulle strekke til, kunne man jo likevel tilkalle noen andre. For å være ærlig, interesserer saken meg altfor mye til at jeg kunne overvinne meg selv og avstå fra enhver deltakelse. Holder ikke mitt hjerte ut, så vil det i det minste finne en verdig anledning til å svikte fullstendig her.“ K. trodde ikke å forstå et eneste ord av hele denne talen; han så på onkelen for å finne en forklaring, men denne satt med stearinlyset i hånden på nattbordet, hvorfra en medisinflaske allerede hadde rullet ned på teppet, nikket til alt advokaten sa, var enig i alt og så av og til på K. som en oppfordring til samme enighet.

Hadde kanskje onkelen fortalt advokaten om prosessen tidligere? Men det var umulig; alt som hadde skjedd tidligere talte imot det. „Jeg forstår ikke,“ sa han derfor. „Ja, har jeg kanskje misforstått deg?“ spurte advokaten, like forbløffet og forlegen som K. „Kanskje jeg var forhastet. Hva var det du ville snakke med meg om? Jeg trodde det gjaldt prosessen din?“ „Selvfølgelig,“ sa onkelen og spurte så K.: „Hva er det du vil?“ „Ja, men hvordan kan du vite noe om meg og prosessen min?“ spurte K. „Å, sånn,“ sa advokaten smilende. „Jeg er jo advokat; jeg ferdes i rettskretser; man snakker om forskjellige prosesser, og de mer iøynefallende, særlig når det gjelder nevøen til en venn, blir man husker.

Det er jo ingenting merkelig.“ „Hva er det du vil?“ spurte onkelen K. igjen. „Du er så urolig.“ „Du ferdes jo i disse rettskretsene,“ spurte K. „Ja,“ sa advokaten. „Du spør som et barn,“ sa onkelen. „Hvem skulle jeg ellers omgås med, om ikke folk i mitt yrke?“ la advokaten til. Det hørtes så ubestridelig ut at K. ikke engang svarte. „Du arbeider jo ved retten i Justispalasset, og ikke ved den på loftet,“ hadde han tenkt å si, men klarte ikke å få seg til å si det ordentlig. „Du må jo huske på,“ fortsatte advokaten, i en tone som om han forklarte noe selvfølgelig, overflødig og i forbifarten, „du må jo huske på at jeg også drar stor nytte for mine klienter av slike kontakter, og det på mange måter; man må ikke engang alltid snakke om det. Selvfølgelig er jeg nå litt hemmet på grunn av sykdommen min, men jeg får likevel besøk av gode venner fra retten og får likevel vite en del.

Kanskje mer enn mange som er ved fullt godt helbred tilbringer hele dagen ved retten. Så har jeg for eksempel akkurat nå et hyggelig besøk.“ Og han pekte inn i et mørkt hjørne av rommet. „Hvor da?“ spurte K. i første overraskelse fast grob. Han så seg usikkert omkring; lyset fra det lille stearinlyset nådde langt fra frem til den motsatte veggen. Og virkelig begynte det å røre seg der i hjørnet. I lyset fra stearinlyset, som onkelen nå holdt opp, kunne man se en eldre herre sitte ved et lite bord der. Han hadde vel ikke pustet i det hele tatt, siden han hadde forblitt ubemerket så lenge. Er nå reiste han seg klosset, tydelig misfornøyd med at noen hadde gjort ham oppmerksom på seg selv.

Det var som om han med hendene, som han beveget som korte vinger, ville avvise alle forestillinger og hilsener, som om han for enhver pris ville unngå å forstyrre de andre med sin tilstedeværelse, og som om han inderlig ba om å bli forflyttet tilbake til mørket og om at hans tilstedeværelse skulle glemmes. Men det kunne man nå ikke lenger imøtekomme ham. „Dere har nemlig overrasket oss,“ sa advokaten til forklaring og vinket samtidig oppmuntrende til herren om å komme nærmere, noe han gjorde langsomt, nølende, mens han så seg omkring, og likevel med en viss verdighet, „herr kanslidirektør — å, unnskyld, jeg har ikke presentert dere — her er min venn Albert K., her er hans nevø, prokurafullmektig Josef K., og her er herr kanslidirektør — herr kanslidirektør var altså så vennlig å besøke meg. Verdien av et slikt besøk kan egentlig bare verdsettes av den innviede, som vet hvor overfylt av arbeid den kjære kanslidirektøren er.

Nå, han kom likevel, vi hadde en fredelig samtale, så langt min svakhet tillot det; vi hadde riktignok ikke forbudt Leni å ta imot besøk, for det var ingen å vente, men vår oppfatning var likevel at vi skulle være alene. Men så kom dine knyttneveslag, Albert; herr kanslidirektør trakk seg med lenestol og bord bort i hjørnet, men nå viser det seg at vi kanskje, det vil si, hvis ønsket om å drøfte en felles sak er til stede, kan flytte oss sammen igjen. — Herr kanslidirektør,“ sa han med bøyd hode og underdanig smil og pekte på en lenestol i nær sengen. „Jeg kan dessverre bare bli noen minutter til,“ sa kanslidirektøren vennlig, satte seg bredbent i lenestolen og så på klokken, „arbeidet kaller på meg.

Uansett vil jeg ikke la anledningen gå fra meg til å bli kjent med en venn av min venn.“ Han bøyde lett hodet mot onkelen, som så ut til å være svært tilfreds med den nye bekjentskapen, men på grunn av sin natur ikke kunne uttrykke følelser av hengivenhet og fulgte kanslidirektørens ord med flau, men høy latter. Et stygt syn! K. kunne rolig observere alt, for ingen brydde seg om ham; kanslidirektøren tok, som det så ut til å være hans vane nå som han først hadde vist seg frem, herredømmet over samtalen; advokaten, hvis første svakhet kanskje bare skulle tjene til å drive bort den nye gjesten, lyttet oppmerksomt, hånden ved øret; onkelen, som lysbærer — han balanserte lyset på låret, og advokaten så ofte bekymret bort på ham — var snart fri for forlegenhet og bare henrykt, både over måten kanslidirektøren talte på og over de myke, bølgende håndbevegelsene som fulgte ordene.

K., som lente seg mot sengeposten, ble kanskje til og med med vilje fullstendig oversett av kanslidirektøren og tjente bare som tilhører for de eldre herrene. For øvrig visste han knapt hva det var snakk om og tenkte snart på pleieren og den dårlige behandlingen hun hadde fått av onkelen, snart på om han ikke hadde sett kanslidirektøren før, kanskje til og med i forsamlingen under hans første undersøkelse. Selv om han kanskje tok feil, ville kanslidirektøren likevel ha passet utmerket inn blant forsamlingens deltakere på første rad, de eldre herrene med de skjelvende skjeggene.

Da fikk en lyd fra forværelset, som av knusende porselen, alle til å spisse ørene. „Jeg vil se hva som har skjedd,“ sa K. og gikk langsomt ut, som om han ga de andre anledning til å holde ham tilbake. Knapt var han kommet inn i forværelset og skulle orientere seg i mørket, før en liten hånd la seg på hånden hans, som ennå holdt døren fast, en hånd mye mindre enn K.s hånd, og døren ble lukket i stillhet. Det var pleieren som hadde ventet her. „Det har ikke skjedd noe,“ hvisket hun, „jeg kastet bare en tallerken mot veggen for å få deg ut.“ I sin forvirring sa K.: „Jeg tenkte også på deg.“ „Dess bedre,“ sa pleieren, „kom med.“ Etter noen få skritt kom de til en dør av matt glass, som pleieren åpnet for K. „Kom inn, er du snill,“ sa hun.

Det var uten tvil advokatens arbeidsrom; så langt man kunne se i måneskinnet, som nå bare sterkt opplyste en liten, firkantet del av gulvet ved hvert av de to store vinduene, var rommet utstyrt med tunge, gamle møbler. „Hit,“ sa pleieren og pekte på en mørk kiste med utskåret ryggstøtte. Før han ennå hadde satt seg, så K. seg rundt i rommet; det var et høyt, stort rom, klientene til den fattige advokaten må ha følt seg fortapt her. K. trodde han kunne se de små skrittene de besøkende tok frem til det enorme skrivebordet. Men så glemte han det og hadde bare øyne for pleieren, som satt helt tett ved siden av ham og nesten presset ham mot sidestøtten. „Jeg tenkte,“ sa hun, „at du ville komme ut til meg alene, uten at jeg først måtte kalle på deg. Det var jo merkelig. Først stirret du uavbrutt på meg straks du kom inn, og så lot du meg vente.

Kall meg forresten Leni,“ la hun til raskt og uten videre, som om ikke et eneste øyeblikk av denne samtalen skulle gå til spille. „Gjerne,“ sa K. „Men hva –“

Når det gjelder det merkelige, Leni, så er det lett å forklare. For det første måtte jeg jo høre på de gamle herrenes prat og kunne ikke bare løpe min vei uten grunn, men for det andre er jeg ikke frekk, snarere sjenert, og du, Leni, så virkelig ikke ut som om du kunne vinnes med et eneste hopp. „Det er ikke det,“ sa Leni, la armen over ryggstøtten og så på K., „men jeg likte deg ikke, og jeg liker deg sannsynligvis ikke nå heller.“ „Det ville ikke være mye å like,“ sa K. unnvikende. „Åh!“ sa hun smilende, og gjennom K.s bemerkning og dette lille utbruddet oppnådde hun en viss overlegenhet. Derfor var K. stille en stund. Da han allerede hadde vendt seg til mørket i rommet, kunne han skjelne ulike detaljer ved innredningen. Spesielt la han merke til et stort bilde som hang til høyre for døren; han bøyde seg forover for å se det bedre.

Bildet viste en mann i dommerdrakt; han satt på en høy tronstol, hvis forgylte overflate tydelig kom frem på bildet. Det uvanlige var at denne dommeren ikke satt der i ro og verdighet, men presset den venstre armen hardt mot rygg- og sidestøttene, mens den høyre armen var helt fri og bare omsluttet sidestøtten med hånden, som om han i neste øyeblikk skulle hoppe opp med en kraftig og kanskje indignert bevegelse for å si noe avgjørende eller til og med avsi dommen. Den tiltalte måtte antagelig befinne seg ved foten av trappen, hvis øverste trinn, dekket med et gult teppe, fortsatt var synlige på bildet. „Kanskje er det min dommer,“ sa K. og pekte med en finger på bildet. „Jeg kjenner ham,“ sa Leni og så også opp på bildet, „han kommer hit ofte. Bildet stammer fra hans ungdom, men han kan umulig noen gang ha lignet på bildet, for han er nesten bitteliten. Likevel har han på bildet fremstått som så

La det stå lenge, for han er sinnssykt forfengelig, som alle her. Men jeg er også forfengelig, og veldig misfornøyd med at jeg i det hele tatt ikke faller dere i smak.» På den siste bemerkningen svarte K. bare med å omfavne Leni og trekke henne til seg; hun lente stille hodet mot skulderen hans. Men ellers sa han: «Hvilken rang har han?» «Han er undersøkelsesdommer,» sa hun, grep K.s hånd som han holdt henne med, og lekte med fingrene hans. «Igjen bare undersøkelsesdommer,» sa K. skuffet, «de høye embetsmennene holder seg skjult. Men han sitter jo på en tronstol.» «Det er alt sammen oppdiktet,» sa Leni, med ansiktet bøyd over K.s hånd, «i virkeligheten sitter han på en kjøkkenstol der det er brettet sammen en gammel hettedekke. Men må du hele tiden tenke på prosessen din?» la hun langsomt til. «Nei, absolutt ikke,» sa K., «jeg tenker sannsynligvis til og med for lite på den.»

«Det er ikke den feilen du gjør,» sa Leni, «du er for ufleksibel, det er det jeg har hørt.» «Hvem har sagt det?» spurte K., han kjente kroppen hennes mot brystet sitt og så ned på det rike, mørke, tett krøllete håret hennes. «Jeg ville røpet for mye om jeg sa det,» svarte Leni. «Spør ikke etter navn, vær så snill, men slutt med feilen din, vær ikke lenger så ufleksibel; man kan jo ikke gjøre motstand mot denne domstolen, man må tilstå. Gjør tilståelsen ved første anledning. Først da er muligheten til å unnslippe til stede, først da. Men selv det er ikke mulig uten hjelp utenfra, og på grunn av denne hjelpen trenger du ikke å være redd; den vil jeg selv gi deg.» «Du forstår mye av denne domstolen og av bedragene som er nødvendige her,» sa K. og løftet henne opp på fanget sitt, siden hun presset seg altfor tett inntil ham. «Sånn er det bra,» sa hun og ordnet seg på fanget hans. ved å glatte ut skjørtet og rette på blusen.

Så klamret hun seg med begge hender rundt halsen hans, lente seg tilbake og så lenge på ham. „Og hvis jeg ikke tilstår, kan du ikke hjelpe meg?“ spurte K. forsøksvis. „Jeg rekrutterer hjelpere,“ tenkte han nesten forundret, „først frøken Bürstner, så rettsbetjentens kone og til slutt denne lille pleieren, som ser ut til å ha et uforståelig behov for meg. Hvordan hun sitter på fanget mitt, som om det var hennes eneste rette plass!“ „Nei,“ svarte Leni og ristet langsomt på hodet, „da kan jeg ikke hjelpe deg. Men du vil jo ikke ha min hjelp, du bryr deg ikke om det, du er egenrådig og lar deg ikke overbevise.“ „Har du en elskerinne?“ spurte hun etter en stund. „Nei,“ sa K. „Jo, faktisk,“ sa hun. „Ja, virkelig,“ sa K., „tenk bare, jeg har fornektet henne og bærer likevel hennes fotografi med meg.“ På hennes anmodning viste han henne et fotografi av Elsa; sammenkrøpet på fanget hans studerte hun bildet.

Det var et øyeblikksbilde; Elsa var fotografert etter en virveldans, slik hun gjerne danset den på vinlokalet; skjørtet hennes fløy fortsatt i folder rundt henne fra svingen; hendene hadde hun lagt på de faste hoftene og så med stram hals og latter mot siden; hvem latteren var rettet mot, kunne man ikke se på bildet. „Hun er sterkt innpakket,“ sa Leni og pekte på stedet hvor hun mente dette var synlig. „Hun faller meg ikke i smak; hun er klønete og rå. Men kanskje er hun mild og vennlig mot deg; det kan man slutte ut fra bildet. Slike store, sterke jenter vet ofte ikke annet enn å være milde og vennlige. Men ville hun kunne ofre seg for deg?“ „Nei,“ sa K., „hun er verken mild eller vennlig, og hun ville heller ikke ofre seg for meg. Dessuten har jeg hittil verken det ene eller det andre.“ det andre krever av henne. Ja, jeg har ikke engang sett på bildet så nøye som du.»

«Så du bryr deg altså ikke særlig mye om henne,» sa Leni, «hun er altså ikke din elskerinne i det hele tatt.» «Jo,» sa K., «jeg tar ikke tilbake mitt ord.» «La oss si at hun nå er din elskerinne,» sa Leni, «men du ville ikke savne henne særlig mye om du mistet henne eller byttet henne ut med noen andre, for eksempel meg.» «Selvfølgelig,» sa K. smilende, «det ville være tenkelig, men hun har en stor fordel fremfor deg: hun vet ingenting om min rettssak, og selv om hun visste noe om den, ville hun ikke tenke på det. Hun ville ikke forsøke å overtale meg til å gi etter.» «Det er ingen fordel,» sa Leni. «Hvis hun ikke har noen andre fordeler, mister jeg ikke motet. Har hun noen fysisk feil?» «En fysisk feil?» spurte K. «Ja,» sa Leni, «jeg har nemlig en sånn liten feil, se her.»

Hun spredte langfingeren og ringfingeren på høyre hånd fra hverandre, og mellom dem strakte forbindelsesvevet seg nesten helt opp til det øverste leddet på de korte fingrene. K. så det ikke med en gang i mørket, hva hun ville vise ham, så hun førte hånden hans bort til det, slik at han kunne kjenne på det. «Hva et naturfenomen,» sa K. og la til, da han hadde sett på hele hånden: «For en pen klo!» Med en slags stolthet så Leni på mens K. forbløffet stadig trakk fingrene fra hverandre og presset dem sammen igjen, til han til slutt fløyte kysset henne og slapp henne. «Åh!» ropte hun straks, «Du har kysset meg!» Hastig, med åpen munn, klatret hun opp på knærne hans, K. så nesten forbløffet opp på henne; nå som hun var så nær ham, kom det en bitter, opphissende lukt som av pepper fra henne; hun tok hodet hans mot seg, bøyde seg over ham og bet og kysset halsen hans, bet til og med i håret hans.

«Du har byttet meg ut,» ropte hun av og til, «se, nå har du altså byttet meg ut!» Da glapp kneet hennes, med et lite skrik falt hun nesten ned på teppet; K. omfavnet henne for å holde henne fast, og ble trukket ned til henne. «Nå tilhører du meg,» sa hun.

„Her har du husnøkkelen, kom når du vil,“ var hennes siste ord, og et formålsløst kyss traff ham på ryggen mens han gikk. Da han gikk ut av husdøren, begynte det å regne lett; han ville gå ut midt på gaten for kanskje å kunne se Leni ved vinduet ennå, da kom onkelen ut av en bil som hadde ventet foran huset og som K. i sin uoppmerksomhet slett ikke hadde lagt merke til; han grep ham ved armene og dyttet ham mot husdøren, som om han ville nagle ham fast der. „Junge,“ ropte han, „hvordan kunne du bare gjøre det! Du har gjort fryktelig skade på saken din, som var på god vei. Du kryper sammen med en liten skitten ting, som dessuten åpenbart er advokatens elskerinne, og blir borte i timevis. Du finner ikke engang på en påskudd, skjuler ingenting, nei, du er helt åpen, løper bort til henne og blir hos henne.

Og mens vi sitter sammen – onkelen, som strever for deg, advokaten, som skal vinnes over, og fremfor alt kontordirektøren, denne store herren som nærmest behersker saken din i dens nåværende stadium – vil vi rådslå om hvordan vi kan hjelpe deg; jeg må behandle advokaten forsiktig, han igjen kontordirektøren, og du hadde jo all grunn til i det minste å støtte meg. I stedet fortsetter du. Til slutt lar det seg ikke skjule; vel, det er høflige, taktfulle menn, de snakker ikke om det, de skåner meg, men til slutt klarer heller ikke de å beherske seg lenger, og siden de ikke kan snakke om saken, tier de. Vi satt der i stillhet i flere minutter og lyttet for å se om du endelig ville komme. Alt forgjeves.

Til slutt reiser kontordirektøren seg, som hadde blitt værende mye lenger enn han opprinnelig hadde tenkt, tar avskjed, synes tydeligvis å synes synd på meg uten å kunne hjelpe meg, venter i uforståelig vennlighet en stund til i døren, så går han. Jeg var selvfølgelig glad for at han var borte; jeg hadde allerede

Luften til å puste med var slutt. Alt virket enda sterkere på den syke advokaten; han, den gode mannen, klarte ikke engang å snakke da jeg tok avskjed med ham. Du har sannsynligvis bidratt til hans totale sammenbrudd og dermed fremskyndet døden til en mann du er avhengig av. Og meg, din onkel, lar du stå her ute i regnet; føler bare at jeg er helt gjennomvåt etter å ha ventet i timevis.

SJUENTE KAPITTEL

På en vinterformiddag – ute falt snøen i det grumsete lyset – satt K., til tross for den tidlige timen, allerede ytterst trett ved sitt skrivebord. For i det minste å beskytte seg mot de lavest rangerte tjenestemennene, hadde han gitt tjeneren ordre om ikke å slippe noen av dem inn, da han var opptatt med et større arbeid. Men i stedet for å arbeide, snudde han seg i lenestolen, flyttet langsomt noen gjenstander på bordet, lot deretter, uten å vite det, hele armen ligge utstrakt på bordplaten og satt ubevegelig med senket hode.

Tanken på rettssaken forlot ham ikke lenger. Han hadde flere ganger tenkt over om det ikke ville være en god idé å utarbeide et forsvarsskriv og inngi det til retten. I det ønsket han å legge fram en kort beskrivelse av sitt liv og forklare, ved enhver hendelse av noen som helst betydning, av hvilke grunner han hadde handlet slik, om denne handlemåten etter hans nåværende vurdering burde forkastes eller godkjennes, og hvilke grunner han kunne anføre for det ene eller det andre. Fordelene ved et slikt forsvarsskriv i forhold til den rene forsvarsføringen ved hjelp av advokaten, som for øvrig heller ikke var noen uklanderlig skikkelse, var utvilsomt. K. visste jo ingenting om hva advokaten foretok seg; i hvert fall var det ikke mye, for han hadde ikke tilkalt ham til seg på en hel måned, og heller ikke under noen av de tidligere møtene hadde K. fått inntrykk av at denne mannen kunne utrette mye for ham.

Fremfor alt hadde han nesten ikke forhørt ham. Og her var det jo så mye å spørre om. Spørsmål var det viktigste. K. hadde følelsen av at han selv kunne stille alle de spørsmålene som var nødvendige her. Advokaten derimot, i stedet for å spørre, fortalte selv eller satt stumt overfor ham, bøyde seg, sannsynligvis på grunn av sitt dårlige hørsel, litt fram over skrivebordet, dro i en bartstreng inne i skjegget sitt og så ned på teppet, kanskje nettopp på stedet der K. hadde ligget med Leni. Av og til ga han K. noen tomme formaninger, slik man gir til barn. Like unyttige som kjedelige taler, som K. i den endelige oppgjørelsen ikke hadde tenkt å betale med én eneste krone. Etter at advokaten mente å ha ydmyket ham tilstrekkelig, begynte han vanligvis å muntre ham opp litt igjen. Han hadde allerede, fortalte han da, vunnet mange lignende saker helt eller delvis.

Saker som, selv om de kanskje i virkeligheten ikke var så vanskelige som denne, utad var enda mer håpløse. En liste over disse sakene hadde han her i skuffen – her banket han på en eller annen skuff på bordet – skriftene kunne kan dessverre ikke vises, da det dreier seg om statshemmeligheter. Likevel kommer nå den store erfaringen som han har opparbeidet seg gjennom alle disse prosessene, K. til gode. Han begynte naturligvis umiddelbart å arbeide, og den første innleveringen er nesten ferdigstilt. Den er svært viktig, fordi det første inntrykket forsvaret gjør, ofte bestemmer hele retningen for prosessen. Dessverre – og på dette må han imidlertid gjøre K. oppmerksom – hender det at de første innleveringene overhodet ikke blir lest i retten. Man legger dem ganske enkelt til i saksmappen og påpeker at det foreløpig er viktigere å avhøre og observere den tiltalte enn alt det som er skrevet.

Legger man til, hvis den som har innlevert dem blir insisterende, at man før man tar en avgjørelse, vil gjennomgå alle dokumentene i sammenheng, altså også denne første innleveringen, når alt materiale er samlet inn. Dessverre er heller ikke dette som regel riktig; den første innleveringen blir vanligvis flyttet eller går helt tapt, og selv om den beholdes helt til slutten, vil den, slik advokaten imidlertid bare har hørt gjennom rykter, knapt bli lest. Alt dette er beklagelig, men ikke helt uten grunn. K. må likevel ikke glemme at prosessen ikke er offentlig; den kan bli offentlig dersom retten anser det for nødvendig, men loven krever ikke offentlighet.

Følgelig er også rettens dokumenter, fremfor alt tiltalen, utilgjengelige for den tiltalte og hans forsvar; man vet derfor som regel ingenting eller i det minste ikke nøyaktig hva den første innleveringen skal rette seg mot, og den kan derfor egentlig bare tilfeldigvis inneholde noe som er relevant for saken. Virkelig treffende og bevisførende innleveringer kan man først utarbeide senere, når de enkelte tiltalepunktene og deres begrunnelse blir tydeligere eller kan utledes i løpet av avhørene av den tiltalte. Under disse forholdene er forsvaret naturligvis i en svært ugunstig og vanskelig situasjon. Men også dette er tilsiktet. Forsvaret er nemlig ikke beskyttet av loven. faktisk tillatt, men bare tolerert, og selv om hvorvidt det i det aktuelle lovavsnittet i det hele tatt kan leses ut noen form for toleranse, er det uenighet om.

Det finnes derfor strengt tatt ingen advokater som er anerkjent av retten; alle som opptrer som advokater for denne retten, er i bunn og grunn bare skalkeskjuladvokater. Dette har naturligvis en svært nedverdigende virkning på hele yrkesstanden, og når K. neste gang skulle gå til rettskanselliet, kunne han jo, bare for å ha sett det også, ta en titt på advokatrommet. Han ville sannsynligvis bli skremt av selskapet som var samlet der. Allerede det trange, lave rommet som var tildelt dem, viste den forakten retten hadde for disse menneskene. Rommet fikk lys bare gjennom en liten luke som var plassert så høyt at man, hvis man ville se ut — hvor man for øvrig fikk røyk fra en skorstein like ved i nesen og som svertet ansiktet — først måtte oppsøke en kollega som kunne løfte en opp på ryggen.

I gulvet i dette rommet — for bare å nevne enda et eksempel på disse forholdene — var det nå et hull som hadde vært der i mer enn et år; ikke så stort at et menneske kunne falle gjennom, men stort nok til at man sank helt ned med det ene beinet. Advokatrommet ligger på det andre loftet; så hvis noen sank ned, hang beinet hans ned til det første loftet, og nærmere bestemt rett inn i gangen der partene ventet. Det er ingen overdrivelse å kalle slike forhold skammelige i advokatkretser. Klager til administrasjonen har ingen som helst effekt, men derimot er det strengt forbudt for advokatene å la noe som helst i rommet bli endret på egen bekostning. Men også denne behandlingen av advokatene har sin begrunnelse. Man ønsker å utelukke forsvaret så mye som mulig; alt skal overlates til den tiltalte selv.

I bunn og grunn ingen dårlig holdning, men ingenting ville vært mer galt enn å konkludere med at advokater er unødvendige for den tiltalte ved denne retten. Tvert imot, ved

Ingen annen rettssak krever dem i så stor grad som denne. Prosessen er nemlig som regel ikke bare hemmelig for offentligheten, men også for den tiltalte. Selvfølgelig bare i den grad det er mulig; men det er mulig i svært stor utstrekning. Den tiltalte har heller ingen innsikt i rettsdokumentene, og å utlede noe om de dokumentene som ligger til grunn for avhørene, er svært vanskelig, særlig for den tiltalte, som tross alt er partisk og har alle mulige bekymringer som distraherer ham. Her griper forsvaret inn. Ved avhørene har forsvarere som regel ikke lov til å være til stede; de må derfor etter avhørene, og helst rett ved døren til avhørsrommet, utspørre den tiltalte om avhøret og utlede det som er nyttig for forsvaret fra disse ofte svært utydelige beretningene. Men det viktigste er ikke dette, for man kan ikke få vite mye på denne måten, selv om en dyktig mann naturligvis får vite mer enn andre.

Det viktigste forblir likevel advokatens personlige forbindelser; i dem ligger forsvarets hovedverdi. Nå har vel K. gjennom sine egne erfaringer skjønt at rettens aller laveste organisasjonsnivå ikke er helt fullkomment, og at det har udugelige og korrupte tjenestemenn, noe som på en måte skaper hull i rettens strenge avskjerming. Her trer nå flertallet av advokatene inn; her blir det bestikket og utspionert; ja, i det minste tidligere forekom det til og med tilfeller av dokumenttyveri. Det kan ikke benektes at på denne måten kan man for øyeblikket oppnå noen resultater som til og med er overraskende gunstige for den tiltalte; med dette skryter også disse små advokatene rundt og lokker til seg nye klienter, men for prosessens videre gang betyr det enten ingenting eller ingenting av det gode. Virkelig verdi har bare ærlige personlige forbindelser, og da er det naturligvis bare snakk om høyere embetsmenn av de lavere gradene.

Bare gjennom dette kan prosessens videre gang, om enn i begynnelsen bare påvirkes ubemerkelig, men senere stadig tydeligere. Dette kan naturligvis bare noen få advokater gjøre, og her var K.s valg meget gunstig. Kanskje bare én eller to advokater til kan vise til lignende forbindelser som Dr. Huld. Disse bryr seg imidlertid ikke om selskapet i advokatrommet og har heller ingenting med det å gjøre. Derimot er forbindelsen med rettsbetjentene desto tettere. Det er ikke engang alltid nødvendig at Dr. Huld møter opp i retten; i undersøkelsesdommernes forværelser venter man på hennes tilfeldige oppmøte, og avhengig av hennes humør oppnår man som regel bare en tilsynelatende suksess, eller kanskje ikke engang den.

Nei, K. har jo selv sett det: Betjentene, og blant dem noen av de høytstående, kommer selv, gir villig opplysninger, åpne eller i det minste lett tolkelige, drøfter den videre gangen i prosessene; ja, de lar seg til og med overbevise i enkelte tilfeller og tar gjerne imot den fremmede oppfatningen. Man bør imidlertid ikke stole for mye på dem, nettopp i denne siste henseende; slik bestemmer de sin nye, for forsvaret gunstige intensjon, selv om de kanskje rett og slett går inn på sitt kontor og neste dag utsteder en rettsavgjørelse som inneholder det stikk motsatte, og kanskje er enda mye strengere for den tiltalte enn deres første intensjon, som de hevdet å ha gått helt bort fra. Man kan naturligvis ikke gjøre noe mot dette, for det som de har sagt under fire øyne, er nettopp sagt under fire øyne og tillater ingen offentlig konklusjon, selv om forsvaret ellers ikke skulle være opptatt av å opprettholde herrernes gunst.

På den annen side er det imidlertid også riktig at herrene ikke etablerer kontakt med forsvaret – naturligvis bare med et sakkyndig forsvar – utelukkende av medmenneskelighet eller vennskapelige følelser; snarere er de på en måte avhengige av det. Her gjør nettopp ulempen ved en rettsorganisasjon seg gjeldende, som selv i sine spede begynnelser hadde den hemmelige fastsetter rapporten. De offentlige tjenestemenn mangler forbindelsen med befolkningen; for vanlige, middels alvorlige prosesser er de godt rustet; en slik prosess ruller nesten av seg selv avsted og trenger bare et lite dytt her og der; men overfor de helt enkle sakene, så vel som overfor de særlig vanskelige, er de ofte rådville; fordi de stadig, dag og natt, er innestengt i lovens rammer, har de ikke den rette sansen for menneskelige forhold, og i slike tilfeller savner de dette sterkt.

Da kommer de til advokaten for råd, og bak dem bærer en tjener mappene, som ellers er så hemmelige. Ved dette vinduet kunne man ha funnet mange herrer, av dem man minst ville vente det, idet de så nærmest fortvilet ut på gaten, mens advokaten ved sitt bord studerte mappene for å kunne gi dem et godt råd. For øvrig kan man nettopp ved slike anledninger se hvor uhyre alvorlig herrene tar sitt yrke, og hvordan de, overfor hindringer som de av natur ikke kan overvinne, blir kastet ut i stor fortvilelse. Deres stilling er for øvrig heller ikke lett, og man må ikke gjøre dem urett eller anse deres stilling for lett. Rettssystemets rangordning og hierarki er uendelig og ikke engang for den innviede til å overskue.

Prosedyren for domstolene er imidlertid som regel også hemmelig for de lavere embetsmenn; derfor kan de nesten aldri fullstendig følge med på sakene de behandler i deres videre forløp; rettssaken dukker altså opp i deres domskrets uten at de ofte vet hvor den kommer fra, og den går videre uten at de får vite hvor den ender. Den opplysningen man derfor kan hente fra studiet av de enkelte prosessstadiene, den endelige avgjørelsen og dens begrunnelser, går disse embetsmennene altså glipp av. De får bare lov til å beskjeftige seg med den delen av prosessen som loven har avgrenset for dem, og vet om det videre forløpet, altså om resultatene av sitt eget arbeid. ofte mindre enn forsvaret, som jo som regel forblir i kontakt med den tiltalte nesten helt til rettssakens slutt. Også i denne retningen kan de altså lære mye verdifullt fra forsvaret.

Er K. fortsatt overrasket når han, mens han holder alt dette i minne, legger merke til irritabiliteten hos tjenestemennene, som noen ganger opptrer krenkende overfor partene — enhver gjør denne erfaringen. Alle tjenestemenn er irritable, selv når de synes rolige. Små advokater lider naturligvis spesielt mye under dette. Man forteller f.eks. følgende historie, som har all sannsynlighetens skinn. En eldre tjenestemann, en god, stille mann, hadde studert en vanskelig rettssak, som spesielt var blitt komplisert på grunn av advokatens innlegg, uavbrutt i en dag og en natt — disse tjenestemennene er faktisk flittige som ingen andre. Mot morgenen, etter 24 timers, sannsynligvis ikke særlig fruktbart arbeid, gikk han til inngangsdøren, stilte seg i bakhold der og kastet enhver advokat som forsøkte å komme inn, ned trappen.

Advokatene samlet seg nedenfor på trappeavsatsen og rådførte seg om hva de skulle gjøre; på den ene siden har de ingen egentlig rett til å bli sluppet inn, kan derfor juridisk sett gjøre lite mot tjenestemannen, og må, som allerede nevnt, også passe seg for å vekke embetsstanden mot seg. På den andre siden er hver dag som ikke tilbringes i retten, tapt for dem, og det lå dem derfor mye på hjertet å trenge seg inn. Til slutt ble de enige om at de ville utmatte den eldre herren. Gang på gang ble en advokat sendt opp trappen, som deretter lot seg kaste ned trappen under mest mulig, om enn passiv, motstand, hvor han så ble tatt imot av kollegene. Dette varte omtrent en time, da ble den eldre herren, som jo også var utmattet av nattearbeidet, virkelig trøtt og gikk tilbake til kontoret sitt. De nedenfor ville først ikke tro det og sendte først en opp for å se etter bak døren om det virkelig var tomt der.

Først da flyttet de inn, og de våget sannsynligvis ikke engang å klage. For advokatene — og selv den minste kan jo i det minste delvis overse forholdene — er det fullstendig fremmed å forsøke å innføre eller gjennomføre noen som helst forbedringer i rettssalen, mens — og dette er svært betegnende — nesten enhver tiltalte, selv helt enfoldige mennesker, begynner å tenke på forbedringsforslag straks ved prosessens aller første begynnelse, og sløser dermed ofte bort tid og krefter som kunne vært brukt mye bedre på andre måter. Det eneste rette er å resignere over de eksisterende forholdene. Selv om det skulle være mulig å forbedre enkeltheter — men det er en meningsløs overtro — ville man i beste fall oppnå noe for fremtidige saker, men skade seg selv uendelig mye ved å vekke den alltid hevngjerrige embetsstandens særlige oppmerksomhet. Bare ikke vekk oppmerksomhet! Oppfør deg rolig, selv om det går deg fullstendig imot!

Prøv å innse at dette store rettsapparatet på en måte forblir i en evig tilstand av stillstand, og at selv om man endrer noe selvstendig på sin egen plass, rykkes grunnlaget bort under føttene, og man selv kan styrte sammen, mens det store apparatet uten vanskelighet erstatter den lille forstyrrelsen med noe annet — alt henger jo sammen — og forblir uendret, med mindre det, noe som til og med er sannsynlig, blir enda mer lukket, enda mer oppmerksomt, enda strengere, enda ondere. La heller advokaten gjøre jobben, i stedet for å forstyrre ham. Anklager nytter jo ikke mye, særlig ikke når man ikke kan forklare årsaken til dem i hele dens betydning, men det må likevel sies hvor mye K. skadet sin egen sak ved sin oppførsel overfor kanslidirektøren. Denne innflytelsesrike mannen er nesten strøket fra listen over dem man kunne henvende seg til for K.s skyld. Selv flyktige omtaler av prosessen overhører han med tydelig hensikt.

På mange måter er embetsmennene jo som barn. Ofte kan de gjennom bagateller — som imidlertid dessverre ikke hørte til K.s oppførsel — bli såret på en slik måte at de slutter å snakke med selv gode venner, vender seg bort fra dem når de møter dem, og motarbeider dem i alt mulig. Så, overraskende nok, uten noen spesiell grunn, lar de seg likevel få til å le av en liten spøk som man bare våger seg på fordi alt synes håpløst, og de er forsonet. Det er altså samtidig både vanskelig og lett å forholde seg til dem; det finnes knapt noen prinsipper for det. Noen ganger er det forbløffende at et eneste gjennomsnittsliv er nok til å fatte så mye at man kan arbeide med en viss suksess her.

Det kommer imidlertid dystre stunder, slik enhver har, da man tror at man ikke har oppnådd det minste, da det synes som om bare de prosessene som fra begynnelsen av var bestemt til å få en god utgang, hadde fått en god utgang — som de ville ha gjort selv uten hjelp — mens alle de andre var gått tapt, til tross for alt som ble gjort ved siden av, all møye, alle de små tilsynelatende suksessene man hadde gledet seg så over. Da synes ingenting lenger sikkert, og man ville ikke engang våge å benekte, når man ble stilt visse spørsmål, at man nettopp gjennom denne hjelpen hadde ført prosesser som etter sitt vesen var bra, på avveier. Dette er jo også en slags selvtillit, men det er den eneste som gjenstår da. Slike anfall — de er naturligvis bare anfall, ingenting mer — er advokater spesielt utsatt for når en prosess som de har ført langt nok og tilfredsstillende, plutselig blir tatt fra dem. Det er vel det verste som kan skje en advokat.

Prosessen blir ikke tatt fra dem av tiltalte; det skjer vel aldri. En tiltalt som først har valgt en bestemt advokat, må holde seg til ham, uansett hva som skjer. Hvordan skulle han i det hele tatt kunne klare seg alene etter å ha mottatt hjelp? Det skjer altså ikke, men det skjer noen ganger tar prosessen en retning hvor advokaten ikke lenger får være med. Prosessen, den tiltalte og alt blir simpelthen tatt bort fra advokaten; da kan selv de beste relasjoner til embetsmennene ikke lenger hjelpe, for de vet ingenting selv. Prosessen har rett og slett gått inn i et stadium hvor ingen hjelp lenger får ytes, hvor utilgjengelige domstoler behandler den, hvor selv den tiltalte ikke lenger er tilgjengelig for advokaten.

Man kommer da en dag hjem og finner på bordet alle de mange henvendelsene man med all flid og med de vakreste forhåpninger har gjort i denne saken; de er blitt satt til side, siden de ikke får overføres til det nye prosessstadiet; de er verdiløse papirlapper. Samtidig trenger prosessen ikke å være tapt, absolutt ikke; det foreligger i det minste ingen avgjørende grunn til en slik antakelse. Man vet bare ingenting mer om prosessen og vil heller ikke få vite noe mer om den. Slike tilfeller er heldigvis unntak, og selv om K.s prosess skulle være et slikt tilfelle, er den foreløpig langt fra et slikt stadium. Her er det likevel rikelig anledning til advokatarbeid, og K. kan være trygg på at den vil bli utnyttet. Som nevnt er henvendelsen ennå ikke overlevert, men det haster heller ikke; mye viktigere er de innledende samtalene med innflytelsesrike embetsmenn, og de har allerede funnet sted.

Med varierende resultat, som man åpent skal innrømme. Det er mye bedre å foreløpig ikke avsløre detaljer som bare ville påvirke K. ugunstig og gjøre ham altfor håpefull eller altfor engstelig; bare så mye skal sies: Enkelte har uttrykt seg svært positivt og vist seg svært samarbeidsvillige, mens andre har uttrykt seg mindre positivt, men likevel på ingen måte nektet sin medvirkning. Resultatet er altså i det store og hele svært gledelig, men man må ikke trekke noen spesielle konklusjoner av det, siden alle forhandlinger begynner på lignende vis og først i det videre forløpet

Utviklingen viser verdien av disse forhandlingene. I hvert fall er ingenting tapt ennå, og hvis det likevel skulle lykkes å vinne kansellidirektøren — det er allerede satt i gang diverse tiltak for dette formålet — så er det hele, som kirurgene sier, bare et sår, og man kan trygt se frem til det som kommer.

I slike og lignende taler var advokaten uuttømmelig. De gjentok seg ved hvert besøk. Alltid var det fremgang, men aldri kunne arten av denne fremgangen formidles. Man arbeidet stadig med den første søknaden, men den ble aldri ferdig, noe som som oftest viste seg å være en viss fordel ved neste besøk, siden den siste tiden – noe man ikke kunne ha forutsett – ville ha vært svært ugunstig for overleveringen. Noen ganger bemerket K., fullstendig utmattet av talene, at selv med hensyn til alle vanskelighetene gikk det svært langsomt fremover; man svarte ham at det slett ikke gikk langsomt fremover, men at man ville ha kommet mye lenger hvis K. hadde henvendt seg til advokaten i tide. Dessverre hadde han imidlertid forsømt å gjøre det, og denne forsømmelsen ville også medføre ytterligere ulemper, ikke bare av tidsmessig art.

Den eneste velgjørende avbrytelsen under disse besøkene var Leni, som alltid klarte å ordne det slik at hun kom med teen til advokaten mens K. var til stede. Da sto hun bak K., så tilsynelatende på mens advokaten med en slags grådighet bøyde seg dypt ned over koppen for å helle i teen og drikke den, og lot i det skjulte hånden sin bli grepet av K. Det var fullstendig stillhet. Advokaten drakk, K. trykket Lenis hånd, og noen ganger våget Leni å stryke forsiktig gjennom K.s hår. «Er du her ennå?» spurte advokaten da han var ferdig. «Jeg skulle ta bort serviset», sa Leni; det ble et siste håndtrykk, advokaten tørket seg om munnen og begynte med ny kraft å overtale K.

Var det trøst eller fortvilelse advokaten ønsket å oppnå? K. visste det ikke, men han anså det snart som sikkert at forsvaret hans ikke var i gode hender. Alt advokaten fortalte kunne jo være riktig, selv om det var åpenbart at han ønsket å sette seg selv mest mulig i sentrum, og at han sannsynligvis aldri tidligere hadde ført en så stor rettssak som K.s rettssak var etter hans mening. Mistenkelig var imidlertid de stadig fremhevede personlige forbindelsene med embetsmennene. Måtte de virkelig utnyttes utelukkende til K.s fordel? Advokaten glemte aldri å påpeke at det bare dreide seg om lavere embetsmenn, altså embetsmenn i en svært underordnet stilling, for hvis fremgang visse vendinger i rettssaken sannsynligvis kunne være av betydning. Brukte de kanskje advokaten til å oppnå slike vendinger som naturlig nok alltid var ugunstige for den tiltalte?

Kanskje gjorde de ikke det i enhver rettssak; det var sikkert ikke sannsynlig; det fantes vel igjen rettssaker der de, i løpet av prosessen, innrømmet advokaten fordeler for hans innsats, for de måtte jo også ha interesse av å bevare hans rykte intakt. Men var det virkelig slik? Hvordan ville de gripe inn i K.s rettssak, som, ifølge advokaten, var en svært vanskelig, altså viktig, rettssak og som helt fra begynnelsen hadde vekket stor oppmerksomhet ved retten? Det kunne neppe være særlig tvilsomt hva de ville gjøre. Tegn på dette kunne man jo allerede se i det at den første innleveringen fortsatt ikke var overlevert, selv om rettssaken allerede hadde vart i flere måneder, og at alt, ifølge advokatens opplysninger, befant seg i begynnelsestadiet; dette var naturligvis svært egnet til å gjøre den tiltalte sløv og holde ham hjelpeløs, for så plutselig å overrumple ham med avgjørelsen, eller i det minste med kunngjøringen om at den etterforskningen som var avsluttet til hans ugunst skulle oversendes til høyere myndigheter.

Det var absolutt nødvendig at K. selv grep inn. Spesielt i tilfeller av stor utmattelse, som på denne vintermorgenen, da alt fløt vilkårlig gjennom hodet hans, var denne overbevisningen uomtvistelig. Den forakten han tidligere hadde hatt for rettssaken, gjaldt ikke lenger. Hadde han vært alene i verden, kunne han lett ha foraktet rettssaken, selv om det selvsagt også var sikkert at rettssaken da overhodet ikke ville ha funnet sted. Nå hadde imidlertid onkelen allerede dratt ham med til advokaten; familiære hensyn talte inn; hans stilling var ikke lenger fullstendig uavhengig av rettssakens gang; han hadde ubetenksomt, med en viss uforklarlig tilfredshet, nevnt rettssaken overfor bekjente; andre hadde på ukjent vis fått vite om den; forholdet til Fräulein Bürstner syntes å svinge i takt med rettssaken – kort sagt, han hadde knapt lenger noe valg mellom å akseptere eller avvise rettssaken; han sto midt oppi den og måtte yte motstand.

Var han trøtt, var det ille.

Det var imidlertid foreløpig ingen grunn til overdreven bekymring. Han hadde klart å arbeide seg opp til sin høye stilling i banken på relativt kort tid og hadde oppnådd allmenn anerkjennelse i denne stillingen; nå måtte han bare rette disse evnene, som hadde gjort dette mulig for ham, litt mot prosessen, og det var ingen tvil om at det måtte gå bra. Fremfor alt var det, hvis noe skulle oppnås, nødvendig å avvise enhver tanke på en mulig skyld på forhånd. Det forelå ingen skyld. Prosessen var ingenting annet enn en stor avtale, slik han ofte tidligere hadde inngått med fordel for banken; en avtale der, som regel, ulike farer lurte, som nettopp måtte avverges. Til dette formålet var det imidlertid ikke tillatt å leke med tanker om noen form for skyld, men snarere å holde fast ved tanken på egen fordel så langt som mulig.

Fra dette synspunktet var det også uunngåelig å frata advokaten representasjonen svært snart, helst allerede samme kveld. Etter hans fortellinger var det noe uhørt og sannsynligvis svært krenkende, men K. kunne ikke tolerere at hans anstrengelser i prosessen møtte hindringer som kanskje var forårsaket av hans egen advokat. Men når først advokaten var avsatt, måtte innleveringen overleveres umiddelbart og det måtte presses på daglig for at den skulle bli behandlet. Til dette formålet ville det naturligvis ikke være nok at K. satt i gangen som de andre og la hatten under benken. Han selv, eller kvinnene eller andre budbringere, måtte dag etter dag overrumple tjenestemennene og tvinge dem til, i stedet for å se gjennom gitteret ut i gangen, å sette seg ved bordet sitt og studere K.s innlevering.

Man måtte ikke gi slipp på disse anstrengelsene; alt måtte organiseres og overvåkes; domstolen skulle en dag støte på en tiltalt som forstod å hevde sine rettigheter.

Selv om K. våget å gjennomføre alt dette, var vanskeligheten med å utarbeide innleveringen overveldende. Tidligere, for eksempel for bare en uke siden, hadde han bare med skam kunnet tenke på at han en dag kunne bli nødt til selv å utarbeide en slik innlevering; at dette også kunne være vanskelig, hadde han overhodet ikke tenkt på. Han husket hvordan han en formiddag, da han var overfylt av arbeid, plutselig hadde lagt alt til side og tatt frem skriveblokken for å forsøke å skissere tankegangen bak en slik innlevering, for kanskje å overlate den til den tungnemme advokaten. Og akkurat i det øyeblikket åpnet døren til direktørens kontor seg, og direktørstedfortrederen kom inn med høy latter.

Det hadde vært svært pinlig for K. den gangen, selv om direktørstedfortrederen naturligvis ikke hadde ledd av innleveringen, som han ikke visste noe om, men av en børsvits han nettopp hadde hørt – en vits som for å kunne forstås krevde en tegning som direktørstedfortrederen nå tegnet på skriveblokken, som var ment for innleveringen, mens han bøyd seg over K.s bord tegnet med K.s blyant, som han tok fra ham.

I dag visste K. ingenting lenger om skam; innleveringen måtte gjøres. Hvis han ikke fant tid til den på kontoret, noe som var svært sannsynlig, måtte han gjøre den hjemme om kveldene. Skulle heller ikke nettene være nok, måtte han ta ut ferie. Bare ikke stanse halvveis; det var det mest meningsløse, ikke bare i forretninger, men alltid og overalt. Innleveringen betydde riktignok et nesten endeløst arbeid. Man trengte ikke å ha en særlig engstelig karakter for likevel lett å komme til den tro at det var umulig å fullføre innleveringen noen gang. Ikke av latskap eller list, som alene kunne hindre advokaten i å fullføre den, men fordi man i uvitenhet om den eksisterende anklagen og til og med dens mulige utvidelser måtte bringe hele livet, med de minste handlinger og hendelser, tilbake til minnet, fremstille det og granske det fra alle sider. Og dessuten, hvor trist var ikke et slikt arbeid?

Kanskje var det egnet til en gang, etter pensjoneringen, å sysselsette den barnlig blitt sinnslaget og hjelpe den til å komme seg gjennom de lange dagene. Men nå, da K. trengte all sin tankekraft til arbeidet, da hver time gikk med største hastighet, siden han ennå var på vei oppover og allerede for viseadministratoren betydde en trussel, og da han som ung mann ønsket å nyte de korte kveldene og nettene, skulle han nå begynne med å utarbeide denne innleveringen. Igjen gikk tankene hans over til klager. Nesten ufrivillig, bare for å få en slutt på det, famlet han med fingeren etter knappen på den elektriske klokken som førte til forværelset. Mens han trykket den ned, så han på klokken. Den var 11; to timer, en lang, verdifull tid, hadde han drømt bort og var naturlig nok enda mer omtåket enn før. Tiden var likevel ikke tapt; han hadde fattet beslutninger som kunne vise seg å være verdifulle.

Tjenerne kom med diverse post og to visittkort fra herrer som allerede hadde ventet på K. en stund. Det var nettopp bankens svært viktige kunder, som man egentlig absolutt ikke burde ha latt vente. Hvorfor kom de på et så ubeleilig tidspunkt? — og hvorfor, så ut til herrene bak den lukkede døren å spørre, brukte den flittige K. den beste arbeidstiden til private gjøremål? Trett av det som hadde skjedd tidligere, og trett i påvente av det som skulle komme, reiste K. seg for å ta imot den første.

Det var en liten, livlig herre, en fabrikant som K. kjente godt. Han beklaget at han hadde forstyrret K. i et viktig arbeid, og K. beklaget på sin side at han hadde latt fabrikanten vente så lenge. Men selv denne beklagelsen uttalte han på en så mekanisk måte og med nesten feil betoning at fabrikanten, om han ikke hadde vært helt oppslukt av forretningssaken, måtte ha lagt merke til det. I stedet dro han raskt frem regninger og tabeller fra alle lommene, bredte dem ut foran K., forklarte ulike poster, rettet en liten regnefeil som til og med hadde slått ham i øynene ved denne flyktige gjennomgangen, minnet K. om en lignende avtale han hadde inngått med ham for omtrent et år siden, nevnte i forbifarten at en annen bank denne gangen konkurrerte om oppdraget med store ofre, og stilnet til slutt for å høre K.s mening.

K. hadde faktisk fulgt med på fabrikantens tale i begynnelsen; tanken på den viktige forretningssaken hadde også grepet ham, men dessverre ikke lenge nok; snart hadde han sluttet å lytte, nikket så et øyeblikk med hodet til fabrikantens høye utrop, men sluttet til slutt også med det og begrenset seg til å se på det bare, nedbøyde hodet som stirret ned på papirene, og lurte på når fabrikanten endelig skulle innse at hele talen hans var nytteløs. Da han nå stilnet, trodde K. først virkelig at det skjedde for å gi ham anledning til å innrømme at han ikke var i stand til å lytte. Men med beklagelse merket han ved fabrikantens spente blikk, som tydeligvis var forberedt på alle innvendinger, at forretningssamtalen måtte fortsette. Han bøyde derfor hodet som for en ordre og begynte langsomt å føre blyanten frem og tilbake over papirene; her og der stanset han og stirret på et tall.

Fabrikanten forventet innvendinger; kanskje var tallene virkelig ikke faste, kanskje var de ikke

Det avgjørende var at fabrikanten dekket papirene med hånden og begynte på nytt, idet han kom helt tett innpå K., med en generell presentasjon av virksomheten. „Det er vanskelig,“ sa K., rynket leppene og sank, siden papirene, det eneste håndgripelige, var skjult, kraftløst sammen mot sidestøtten. Han så til og med bare svakt opp da døren til direktørens kontor åpnet seg, og der, ikke helt tydelig, omtrent som bak et gasbindslør, dukket direktør-stedfortrederen opp. K. tenkte ikke videre over det, men fulgte bare den umiddelbare virkningen, som var svært gledelig for ham. For straks hoppet fabrikanten opp fra stolen og skyndte seg imot direktør-stedfortrederen, men K. burde ha fått ham til å være ti ganger raskere, for han fryktet at direktør-stedfortrederen kunne forsvinne igjen. Det var unyttig frykt; herrene møttes, rakte hverandre hendene og gikk sammen bort til K.s skrivebord.

Fabrikanten klaget over at han hadde funnet så lite interesse for virksomheten hos prokurrenten, og pekte på K., som under direktør-stedfortrederens blikk igjen bøyde seg over papirene. Da de to lente seg mot skrivebordet og fabrikanten begynte å prøve å vinne direktør-stedfortrederen for seg, følte K. det som om det ble forhandlet om ham selv over hodet hans av to menn, hvis størrelse han hadde overdrevet i sin forestilling. Langsomt forsøkte han, med blikket forsiktig vendt oppover, å se hva som foregikk der oppe, tok et av papirene fra skrivebordet uten å se på det, la det på flat hånd og løftet det gradvis opp mot herrene mens han selv reiste seg. Han tenkte ikke på noe bestemt, men handlet bare ut fra følelsen av at han måtte oppføre seg slik når han først hadde fullført den store innleveringen som skulle lette byrden hans fullstendig.

Direktør-stedfortrederen, som fulgte samtalen med all oppmerksomhet, så bare flyktig på papiret, leste overhodet ikke hva som stod der, for det som var viktig for prokurrenten, var uviktig for ham, tok det fra skrivebordet og la det på bordet foran seg.

K.s hånd sa «takk, jeg vet alt» og la den rolig tilbake på bordet. K. så ham bittert fra siden. Men direktør-stedfortrederen merket det ikke, eller ble, hvis han merket det, bare oppmuntret av det; han lo ofte høyt, fikk en gang fabrikanten i tydelig forlegenhet med et kvikt motsvar, men fikk ham straks ut av den ved å rette en innvending mot seg selv, og inviterte ham til slutt til å komme over til sitt kontor, hvor de kunne fullføre saken. «Det er en svært viktig sak,» sa han til fabrikanten, «det innser jeg fullstendig. Og herr prokurrenten» — selv med denne bemerkningen talte han egentlig bare til fabrikanten — «vil sikkert sette pris på at vi tar oss av den for ham. Saken krever rolig overveielse. Men han ser ut til å være svært overbelastet i dag, dessuten har noen folk ventet på ham i venteværelset i flere timer allerede.»

K. hadde akkurat nok fatning til å vende seg bort fra direktør-stedfortrederen og rette sitt vennlige, men stive smil bare mot fabrikanten; ellers blandet han seg ikke inn i det hele tatt. Han lente seg litt fremover og støttet seg med begge hendene på skrivebordet, som en kommisjonær bak pulten, og så på mens de to herrene, mens de fortsatte å snakke, tok papirene fra bordet og forsvant inn på direktørkontoret. I døren snudde fabrikanten seg enda en gang, sa at han ikke tok avskjed ennå, men selvfølgelig ville fortelle herr prokurrenten om møtets vellykkethet, og at han også hadde en annen liten melding til ham.

Endelig var K. alene. Han tenkte slett ikke på å slippe noen andre inn, og bare vagt ble han bevisst hvor behagelig det var at folkene ute trodde at han fortsatt forhandlet med fabrikanten, og at ingen derfor, ikke engang tjeneren, kunne komme inn til ham. Han gikk bort til vinduet, satte seg på vinduskarmen, holdt seg fast ved dørhåndtaket med den ene hånden og så ut på plassen. Snøen fortsatte å falle; det hadde ennå ikke lysnet.

Lenge satt han slik, uten å vite hva som egentlig bekymret ham; bare fra tid til annen så han seg litt skremt over skulderen mot døren til forværelset, der han feilaktig hadde trodd å høre en lyd. Men siden ingen kom, ble han roligere, gikk bort til vasken, vasket seg med kaldt vann og vendte tilbake med klarere tanker til plassen ved vinduet. Beslutningen om å ta hånd om sitt forsvar selv fremstod nå for ham som mer alvorlig enn han opprinnelig hadde antatt. Så lenge han hadde overlatt forsvaret til advokaten, hadde han likevel i bunn og grunn vært lite berørt av rettssaken; han hadde observert den på avstand, og den hadde knapt kunnet nå ham direkte; han kunne følge med på hvordan det gikk med saken når han ville, men han kunne også trekke seg tilbake når han ville.

Nå derimot, når han skulle føre sitt forsvar selv, måtte han i det minste for øyeblikket utsette seg helt og holdent for domstolen; resultatet skulle jo senere bli hans fullstendige og endelige frikjennelse, men for å oppnå dette måtte han foreløpig utsette seg for en mye større fare enn tidligere. Hadde han ønsket å tvile på dette, kunne dagens sammenkomst med direktørstipendiaten og fabrikanten overbevise ham tilstrekkelig om det motsatte. Hvordan hadde han ikke sittet der, fullstendig lammet av den blotte beslutningen om å forsvare seg selv? Men hvordan skulle det bli senere? Hvilke dager ventet ham! Ville han finne veien som førte gjennom alt til en god slutt? Betydde ikke et grundig forsvar — og alt annet var meningsløst — betydde ikke et grundig forsvar samtidig nødvendigheten av å isolere seg mest mulig fra alt annet? Ville han klare å overvinne dette? Og hvordan skulle gjennomføringen lykkes for ham i rettssalen?

Det dreide seg jo ikke bare om innleveringen, som kanskje ville ha vært tilstrekkelig med en permisjon, selv om anmodningen om en permisjon nettopp nå ville ha vært et stort risikoprosjekt, ettersom det dreide seg om en hel prosess hvis varighet var uoversiktlig. Hva slags hindring var plutselig blitt kastet i veien for K.s karriere!

Og nå skulle han arbeide for banken? — Han så på skrivebordet. — Nå skulle han presentere parter og forhandle med dem? Mens rettssaken hans pågikk, mens dommerne satt oppe på loftet og gikk gjennom dokumentene fra denne prosessen, skulle han ta seg av bankens anliggender? Så det ikke ut som en form for tortur, som, etter rettens anerkjennelse, var knyttet til prosessen og fulgte den? Og ville man i banken ta hensyn til hans spesielle situasjon ved vurderingen av arbeidet hans? Ingen og aldri. Prosessen hans var jo ikke helt ukjent, selv om det ennå ikke var helt klart hvem som visste om den og hvor mye. Men ryktet hadde forhåpentligvis ennå ikke nådd frem til viseadministrerende direktøren; ellers ville man tydelig ha sett hvordan han ville utnytte det mot K., uten noen som helst kollegialitet eller menneskelighet. Og direktøren?

Ja, han hadde gode hensikter overfor K., og hadde sannsynligvis, så snart han fikk vite om prosessen, ønsket å skaffe K. visse lettelser, så langt det stod i hans makt. Men han ville helt sikkert ikke lykkes med det, for nå, da motvekten som K. tidligere hadde utgjort, begynte å svekkes, var han i stadig større grad under innflytelse av viseadministrerende direktøren, som dessuten utnyttet direktørens lidende tilstand til å styrke sin egen makt. Hva hadde K. da å håpe på? Kanskje svekket han ved slike overveielser sin motstandskraft, men det var likevel nødvendig å ikke bedra seg selv og å se alt så klart som det var mulig i øyeblikket.

Uten noen spesiell grunn, bare for å slippe å vende tilbake til skrivebordet med det samme, åpnet han vinduet. Det lot seg bare vanskelig åpne; han måtte bruke begge hendene for å vri om håndtaket. Så strømmet tåken, blandet med røyk, inn i rommet gjennom vinduet i hele sin bredde og høyde, og fylte det med en lett brennende lukt. Også noen snøflak ble blåst inn. «En stygg høst,» sa fabrikanten bak K., som hadde kommet inn i rommet ubemerket fra viseadministrerende direktørens kontor. K. nikket og så urolig på fabrikantens koffert, som han nå vel skulle til å ta papirene ut av for å fortelle K. resultatet av forhandlingene med viseadministrerende direktøren. Men fabrikanten fulgte K.s blikk, klappet på kofferten og sa, uten å åpne den: «Du vil høre hvordan det gikk. Jeg har nesten avtalen i lommen. En sjarmerende mann, din viseadministrerende direktør, men absolutt ikke ufarlig.» Han lo, tok K. i hånden og ville også få ham til å le.

Men nå virket det igjen mistenkelig for K. at fabrikanten ikke ville vise ham papirene, og han fant ingenting å le av i fabrikantens bemerkning. «Herr prokurist,» sa fabrikanten, «du lider vel av været. Du ser så nedfor ut i dag.» «Ja,» sa K. og tok seg til tinningen, «hodepine, familieproblemer.» «Helt riktig,» sa fabrikanten, som var en utålmodig mann og ikke kunne lytte til noen i ro, «alle har sitt kors å bære.» K. hadde uvilkårlig tatt et skritt mot døren, som om han ville følge fabrikanten ut, men denne sa: «Jeg hadde, herr prokurist, en liten beskjed til deg. Jeg er redd jeg kanskje plager deg akkurat i dag med den, men jeg har vært hos deg to ganger i det siste og glemt det hver gang. Men utsetter jeg det lenger, mister det sannsynligvis helt sin hensikt. Det ville imidlertid være synd, for i bunn og grunn er kanskje ikke meldingen min likevel verdiløs.»

Før K. hadde tid til å svare, kom fabrikanten bort til ham, klappet lett med fingerknokken på brystet hans og sa lavt: «Du har en rettssak, ikke sant?» K. trakk seg tilbake og ropte straks: «Det har direktør-stipendiaten fortalt deg.» «Å nei,» sa fabrikanten, «hvorfor skulle direktør-stipendiaten vite det?» «Gjennom deg?» spurte K., som nå var mye mer samlet. «Jeg hører av og til noe om rettssaken,» sa fabrikanten, «det gjelder nettopp den meldingen jeg ville gi deg.» «Så mange mennesker er i forbindelse med rettssaken!» sa K. med senket hode og førte fabrikanten bort til skrivebordet. De satte seg igjen som før, og fabrikanten sa: «Det er dessverre ikke mye jeg kan fortelle deg. Men i slike saker må man ikke se bort fra det minste. Dessuten presset det meg å hjelpe deg på en eller annen måte, selv om hjelpen min var så beskjeden. Vi har jo vært gode forretningsforbindelser hittil, ikke sant? Så, da.»

K. ville be om unnskyldning for oppførselen sin under dagens møte, men fabrikanten tillot ingen avbrytelser, skyvde dokumentmappen høyt opp under armen for å vise at han hadde hastverk, og fortsatte: «Om rettssaken din vet jeg gjennom en viss Titorelli. Han er maler; Titorelli er bare kunstnernavnet hans, hans egentlige navn kjenner jeg ikke engang. Han har kommet til kontoret mitt av og til i årevis og tatt med seg små bilder som jeg — han er nesten en tigger — alltid har gitt ham en slags almisse for. Det er forresten pene bilder, landskaper fra Heideland og lignende. Disse salgene — vi hadde begge blitt vant til dem — foregikk helt problemfritt. Men en gang begynte disse besøkene å gjenta seg altfor ofte; jeg irettesatte ham, vi kom i prat, det interesserte meg hvordan han kunne livnære seg bare ved å male, og da fikk jeg til min forbauselse vite at hovedinntektskilden hans var portrettmaling. Han arbeider for rettssaken, sa han.

Hvilken rettssak, spurte jeg. Og så fortalte han meg om rettssaken. Dere kan nok forestille dere hvor forbløffet jeg ble av disse fortellingene. Siden den gang hører jeg ved hvert av hans besøk nyheter om rettssaken, og får på den måten gradvis et godt innblikk i saken. Men Titorelli er en pratmaker, og jeg må ofte avvise ham, ikke bare fordi han utvilsomt også lyver, men fremfor alt fordi en forretningsmann som jeg, som nesten bryter sammen under byrden av egne forretningsproblemer, ikke kan bekymre seg særlig mye om andres saker. Men det er bare en liten sidesak. Kanskje — tenkte jeg nå — kan Titorelli være til litt hjelp for dere; han kjenner mange dommere, og selv om han kanskje ikke har noen særlig innflytelse selv, kan han likevel gi dere råd om hvordan man kan få tak i forskjellige innflytelsesrike personer. Og selv om disse rådene i seg selv kanskje ikke er avgjørende, vil de etter min mening være av stor betydning for dere.

Dere er jo nesten advokater. Jeg pleier alltid å si: Prokurist K. er nesten advokat. Å, jeg er ikke bekymret for prosessen deres. Men vil dere nå gå til Titorelli? På min anbefaling vil han utvilsomt gjøre alt som står i hans makt. Jeg mener virkelig at dere burde gå dit. Det trenger selvfølgelig ikke å være i dag; bare en gang, av og til. Men jeg vil likevel si at dere — ved at nettopp jeg gir dere dette rådet — på ingen måte er forpliktet til faktisk å gå til Titorelli. Nei, hvis dere tror dere kan klare dere uten Titorelli, er det utvilsomt bedre å la ham være helt borte. Kanskje har dere allerede en helt nøyaktig plan, og Titorelli kunne forstyrre den. Nei, da skal dere selvfølgelig på ingen måte gå dit. Det krever utvilsomt også overvinnelse å la en slik fyr gi dere råd. Nå, som dere vil. Her er anbefalingsbrevet, og her er adressen.»

Skuffet tok K. brevet og stakk det i lommen. Selv i det gunstigste tilfellet var den fordelen anbefalingen kunne gi ham, forholdsvis mindre enn skaden som lå i at fabrikanten visste om rettssaken hans, og at maleren spredte budskapet videre. Han kunne knapt tvinge seg til å takke fabrikanten, som allerede var på vei mot døren, med noen få ord. „Jeg skal dra dit,“ sa han da han tok avskjed med fabrikanten ved døren, „eller, ettersom jeg nå er svært opptatt, skrive til ham at han en gang skal komme til kontoret mitt.“ „Jeg visste jo,“ sa fabrikanten, „at du ville finne den beste løsningen. Jeg tenkte imidlertid at du helst ville unngå å invitere folk som denne Titorelli inn i banken for å snakke med ham her om rettssaken. Det er heller ikke alltid fordelaktig å overlevere brev til slike mennesker personlig. Men du har sikkert tenkt gjennom alt og vet hva du har lov til å gjøre.“ K. nikket og fulgte fabrikanten gjennom forværelset.

Men til tross for ytre ro var han svært skremt over seg selv. At han skulle skrive til Titorelli, hadde han egentlig bare sagt for på en eller annen måte å vise fabrikanten at han satte pris på anbefalingen og umiddelbart vurderte mulighetene for å møte Titorelli. Men hvis han hadde ansett Titorellis bistand som verdifull, ville han heller ikke ha nølt med å skrive til ham på ordentlig. Farene som dette kunne medføre, innså han imidlertid først gjennom fabrikantens bemerkning. Kunne han virkelig ha så lite tillit til sin egen dømmekraft? Hvis det var mulig at han ved et enkelt brev inviterte en tvilsom person inn i banken for å be ham, bare skilt fra viseadministrerende direktøren av en dør, om råd angående sin rettssak, var det da ikke mulig, ja til og med svært sannsynlig, at han også overså andre farer eller løp rett inn i dem? Det var ikke alltid noen ved siden av ham for å advare ham.

Og akkurat nå, da han ville opptre med samlede krefter, måtte slike tvil, som hittil hadde vært fremmede for ham, melde seg om hans egen årvåkenhet! Skulle vanskelighetene han følte ved utførelsen av sitt kontorarbeid nå også begynne å gjøre seg gjeldende i prosessen? Nå forsto han imidlertid slett ikke lenger hvordan det hadde vært mulig at han hadde tenkt å skrive til Titorelli og invitere ham til banken.

Han ristet fortsatt på hodet over det, da tjeneren kom bort til ham og gjorde ham oppmerksom på tre herrer som satt på en benk her i venteværelset. De hadde ventet lenge på å bli vist inn til K. Nå, da tjeneren snakket med K., hadde de reist seg, og hver av dem ville benytte en gunstig anledning til å nærme seg K. før de andre. Siden de fra benken var så hensynsløse ved å la dem kaste bort tiden her i venteværelset, ville heller ikke de vise noen hensyn lenger. „Herr Prokurist,“ sa allerede den ene. Men K. hadde latt tjeneren hente vinterfrakken hans, og mens han med tjenerens hjelp tok den på, sa han til alle tre: „Unnskyld meg, mine herrer, jeg har dessverre ikke tid til å ta imot dere akkurat nå. Jeg ber dere så mye om unnskyldning, men jeg har en viktig forretningssak å utføre og må dra bort med det samme. Dere har jo selv sett hvor lenge jeg har blitt holdt opp nå.

Ville dere være så vennlige å komme tilbake i morgen eller en annen gang? Eller vil vi kanskje diskutere sakene på telefon? Eller vil dere kanskje nå kort fortelle meg hva det dreier seg om, så skal jeg gi dere et utførlig skriftlig svar. Det beste ville imidlertid være om dere kom tilbake en annen gang.“ Disse forslagene fra K. forbløffet herrene, som nå hadde ventet helt forgjeves, så mye at de så stumt på hverandre. „Er vi altså enige?“ spurte K., som hadde vendt seg mot tjeneren, som nå også kom med hatten hans. Gjennom den åpne døren til K.s rom kunne man se at snøfallet utenfor hadde tilta kraftig. K. dro derfor kanten på kappen opp og knep den sammen under halsen.

Da kom nettopp direktørfullmektigen ut fra rommet ved siden av, så smilende på K. mens han forhandlet med herrene i vinterfrakken, og spurte: „Skal du dra nå, herr Prokurist?“ „Ja,“ sa K. og reiste seg, „jeg har en forretningssak å utføre.“ Men direktørfullmektigen hadde allerede vendt seg mot herrene. „Og herrene?“ spurte han. „Jeg tror de har ventet lenge.“ „Vi har allerede kommet til enighet,“ sa K. Men nå klarte ikke herrene å beherske seg lenger, omringet K. og forklarte at de ikke ville ha ventet i timevis hvis sakene deres ikke hadde vært viktige, og ikke måtte diskuteres nå, og det i detalj og under fire øyne. Direktørfullmektigen lyttet til dem en stund, betraktet også K., som holdt hatten i hånden og støvet av den med jevne mellomrom, og sa så: „Mine herrer, det finnes faktisk en veldig enkel løsning. Hvis dere vil nøye dere med meg, tar jeg gjerne over forhandlingene i stedet for herr Prokuristen.

Sakene deres må selvfølgelig diskuteres umiddelbart. Vi er forretningsfolk som dere, og vet å verdsette forretningsfolks tid riktig. Vil dere gå inn hit?“ Og han åpnet døren som førte til venteværelset utenfor kontoret sitt.

Som om den assisterende direktøren hadde forstått å tilegne seg alt det som K. nå var nødt til å gi opp! Men hadde K. gitt opp mer enn det som var absolutt nødvendig? Mens han med usikre og, som han måtte innrømme overfor seg selv, svært svake forhåpninger gikk bort til en ukjent maler, ble hans anseelse her uopprettelig skadet. Det ville sannsynligvis ha vært mye bedre å ta av seg vinterfrakken igjen og i det minste vinne tilbake de to herrene som tross alt måtte vente utenfor. K. ville kanskje også ha forsøkt det, om han ikke akkurat da i sitt rom hadde fått øye på den assisterende direktøren, som lette etter noe i bokhyllevognen som om den var hans egen. Da K. opphisset nærmet seg døren, ropte han: «Å, du har ikke gått ennå.» Han vendte seg mot ham med et ansikt der de mange skarpe rynkene ikke så ut til å vitne om alder, men om styrke, og begynte straks å lete igjen.

«Jeg leter etter en kopi av kontrakten,» sa han, «som ifølge firmaets representant skal befinne seg hos deg. Vil du ikke hjelpe meg å lete?» K. tok et skritt, men den assisterende direktøren sa: «Takk, jeg har allerede funnet den,» og vendte tilbake til rommet sitt med en stor pakke med dokumenter som ikke bare inneholdt kontraktskopi, men sikkert mye annet også.

Nå er jeg ham ikke overlegen, sa K. til seg selv; men når mine personlige problemer en gang er løst, skal han sannelig bli den første som får kjenne det, og det på en så bitter måte som mulig. Litt beroliget av denne tanken ga K. tjeneren, som lenge hadde holdt døren til korridoren åpen for ham, beskjed om å av og til melde til direktøren at han var ute på et ærend, og forlot banken, nesten glad over å endelig kunne vie seg fullstendig til sine egne saker en stund.

Han dro straks til maleren, som bodde i en forstad som var fullstendig motsatt av den hvor domstolskontorene lå. Det var et enda fattigere strøk, husene enda mørkere, gatene fulle av skitt som drev langsomt rundt på den oppløste snøen. I huset hvor maleren bodde, var bare den ene fløyen av den store porten åpen, men i den andre var det brutt opp et hull nederst i muren, og akkurat idet K. nærmet seg, skjøt en avskyelig, gul, røkende væske ut av det, foran den flyktet en rotte inn i den nærliggende kanalen. Nede ved trappen lå et lite barn på magen på bakken og gråt, men man hørte det knapt på grunn av den altomfattende støyen som kom fra et blikkenslagerverksted på den andre siden av portgangen. Døren til verkstedet var åpen, tre lærlinger sto i en halvsirkel rundt et eller annet arbeidsstykke som de slo på med hammerne.

En stor plate av hvitblikk som hang på veggen kastet et blekt lys som trengte inn mellom to av lærlingene og lyste opp ansiktene og arbeidsforkleene deres. K. hadde bare et flyktig blikk for alt dette; han ville bli ferdig her så raskt som mulig, bare utspørre maleren med noen få ord og straks vende tilbake til banken. Hvis han bare hadde den minste suksess her, ville det ha en god effekt på arbeidet hans i banken i dag. I tredje etasje måtte han senke farten; han var helt andpusten, trappene og etasjene var uforholdsmessig høye, og maleren skulle bo helt oppe i et loftskammer. Luften var også svært trykkende; det var ingen trappeoppgang, den trange trappen var omgitt på begge sider av murer hvor det bare her og der, nesten helt oppe, var satt inn små vinduer. Akkurat idet K. stoppet opp et øyeblikk, løp et par små jenter ut av en leilighet og skyndte seg leende videre opp trappen.

K. fulgte dem langsomt, tok igjen en av jentene, som hadde snublet og kommet etter de andre, og spurte henne mens de fortsatte å gå side om side: «Bor en maler ved navn Titorelli her?» Jenta, en jente på knapt tretten år, litt pukkelrygget, dyttet ham i siden med albuen og så opp på ham fra siden. Verken hennes unge alder eller hennes fysiske feil hadde kunnet hindre at hun allerede var fullstendig fordervet. Hun smilte ikke engang, men så alvorlig på K. med et skarpt, oppfordrende blikk. K. lot som han ikke hadde lagt merke til hennes oppførsel og spurte: «Kjenner du maleren Titorelli?» Hun nikket og spurte på sin side: «Hva vil du med ham?» K. fant det fordelaktig å raskt lære seg litt mer om Titorelli: «Jeg vil bli malt av ham,» sa han.

«Bli malt?» spurte hun, åpnet munnen unødvendig vidt, slo lett med hånden mot K. som om han hadde sagt noe usedvanlig overraskende eller upassende, løftet med begge hender sitt i forveien svært korte skjørt og løp så fort hun kunne etter de andre jentene, hvis skrik allerede forsvant uklart oppover. Ved neste sving i trappen møtte K. imidlertid igjen alle jentene. De hadde tydeligvis blitt informert av den pukkelryggede om K.s hensikt og ventet på ham. De sto til begge sider av trappen, presset seg inntil muren slik at K. bekvemt kunne komme seg gjennom dem, og glattet med hånden skjørtet sitt. Alle ansiktene, så vel som denne oppstillingen, utgjorde en blanding av barnlighet og fordervelse. Øverst i spissen av jentene, som nå lo og klynget seg sammen bak K., var den pukkelryggede, som tok over ledelsen. K. hadde henne å takke for at han straks fant den rette veien.

Han hadde nemlig tenkt å fortsette rett fram, men hun viste ham at han måtte velge en avgrening av trappen for å komme til Titorelli. Trappen som førte til ham var spesielt smal, svært lang, uten svinger, så lang at man kunne overse hele lengden, og avsluttet øverst rett ved Titorellis dør.

Denne døren, som var forholdsvis godt opplyst i motsetning til resten av trappen takket være et lite, skjevt plassert takvindu over den, var satt sammen av uovermalte bjelker, og navnet Titorelli var malt med rødt i brede penselstrøk på dem. K. og følget hans hadde knapt kommet halvveis opp trappen da døren ovenpå ble åpnet litt, tydeligvis utløst av lyden av de mange skrittene, og en mann som sannsynligvis bare var kledd i en nattkjole dukket opp i døråpningen. „Åh!“ ropte han da han så folkemengden komme, og forsvant. Den pukkelryggede kvinnen klappet i hendene av glede, og de andre jentene trengte seg sammen bak K. for å drive ham raskere fremover.

Men de hadde ennå ikke kommet opp, da maleren ovenpå åpnet døren helt og med en dyp bukning inviterte K. til å komme inn. Jentene derimot avviste han; han ville ikke slippe noen av dem inn, selv om de ba og forsøkte å trenge seg inn, om ikke med hans tillatelse, så i hvert fall mot hans vilje. Bare den pukkelryggede klarte å snike seg gjennom under den utstrakte armen hans, men maleren jaget etter henne, grep tak i skjørtet hennes, snurret henne rundt seg og satte henne så av foran døren sammen med de andre jentene, som ikke hadde våget å krysse terskelen mens maleren hadde forlatt posten sin. K. visste ikke hvordan han skulle tolke det hele; det så nemlig ut som om alt foregikk i vennlig enighet. Jentene ved døren strakte halsene sine opp, den ene etter den andre, og ropte forskjellige spøkefulle ord til maleren som K. ikke forsto. Også maleren lo, mens den pukkelryggede kvinnen nærmest fløy i hånden hans.

Så lukket han døren, bukket igjen for K., rakte ham hånden og presenterte seg: „Kunstmaler Titorelli.“ K. pekte på døren bak hvilken jentene hvisket, og sa: „De ser ut til å være svært populære i huset.“ „Å, de fjesene!“ sa maleren og forsøkte forgjeves å knappe igjen den siste knappen på nattkjolen sin. Ellers var han barfot og kledd bare i en bred, gulaktig linsebukse som var festet med et belte hvis lange ende dinglet fritt hit og dit. „Disse fjesene er en skikkelig byrde for meg,“ fortsatte han, mens han slapp taket i nattkjolen, som den siste knappen nettopp hadde revet seg av. Han hentet en stol og tvang K. til å sette seg.

Når den først er borte, er det alltid minst én igjen. De har fått laget seg en nøkkel til døren min, som de låner ut til hverandre. Man kan knapt forestille seg hvor plagsomt det er. Jeg kommer for eksempel hjem med en dame som jeg skal male, åpner døren med nøkkelen min og finner for eksempel den pukkelryggede kvinnen sittende ved bordet, mens hun maler leppene røde med penselen, mens de små søsknene hennes, som hun har ansvaret for, vandrer rundt og skjemmer til i alle hjørner av rommet. Eller jeg kommer hjem sent på kvelden – unnskyld tilstanden min og rotet i rommet på grunn av dette – jeg kommer altså hjem sent på kvelden og vil legge meg, da kjenner jeg et stikk i beinet, jeg ser under sengen og trekker frem enda en sånn sak. Hvorfor de presser seg så inn på meg, vet jeg ikke; dere har vel lagt merke til at jeg ikke prøver å lokke dem til meg. Dette forstyrrer selvfølgelig også arbeidet mitt.

Hadde ikke dette atelieret vært stilt til rådighet gratis, hadde jeg flyttet ut for lengst. Akkurat da ropte en liten stemme bak døren, skjelvende og redd: «Titorelli, får vi komme inn nå?» «Nei,» svarte maleren. «Ikke jeg heller?» spurte den lille stemmen igjen. «Ikke jeg heller,» sa maleren, gikk bort til døren og låste den.

K. hadde i mellomtiden sett seg rundt i rommet; han ville aldri selv ha kommet på tanken at dette elendige lille rommet kunne kalles et atelier. Man kunne knapt ta mer enn to lange skritt på langs og på tvers her. Alt – gulvet, veggene og taket – var av tre; mellom bjelkene kunne man se smale sprekker. Overfor K. stod sengen mot veggen, overlesset med sengetøy i forskjellige farger. Midt i rommet stod et bilde på et staffeli, dekket av en skjorte med ermer som hang helt ned til gulvet. Bak K. var vinduet, gjennom hvilket man på grunn av tåken ikke kunne se lenger enn over taket på nabohuset, som var dekket av snø.

Å snu nøkkelen i låsen minnet K. om at han snart hadde tenkt å dra bort. Han tok derfor frem fabrikantens brev fra lommen, rakte det til maleren og sa: «Jeg fikk vite om deg gjennom denne herren, din bekjent, og kom hit på hans råd.» Maleren leste brevet overfladisk gjennom og kastet det opp på sengen. Hadde ikke fabrikanten uttrykkelig omtalt Titorelli som sin bekjent, som en fattig mann som var avhengig av hans almisser, kunne man nå virkelig ha trodd at Titorelli ikke kjente fabrikanten eller i det minste ikke husket ham. Dessuten spurte nå maleren: «Vil du kjøpe bilder eller få malt et selvportrett?» K. så forbløffet på maleren. Hva sto det egentlig i brevet? K. hadde tatt det for gitt at fabrikanten i brevet hadde informert maleren om at K. ikke ønsket noe annet enn å undersøke saken sin her. Han hadde jo løpt hit altfor forhastet og uoverveid!

Men nå måtte han på en eller annen måte svare maleren, og med et blikk mot staffeliet sa han: «Arbeider du akkurat nå med et bilde?» «Ja,» sa maleren og kastet skjorten som hang over staffeliet, etter brevet opp på sengen. «Det er et portrett. Et godt arbeid, men ikke helt ferdig ennå.» Tilfeldigheten var gunstig for K.; muligheten til å snakke om rettssaken ble ham bokstavelig talt tilbudt, for det var tydeligvis portrettet av en dommer. Det var for øvrig slående likt bildet i advokatens arbeidsrom. Her var det riktignok snakk om en helt annen dommer, en tykk mann med svart, buskete skjegg som strakte seg langt oppover kinnene, og bildet var dessuten malt i olje, mens dette var påbegynt med pastellfarger, svakt og utydelig. Men alt annet var likt, for også her var dommeren i ferd med å reise seg truende fra tronesetet sitt, hvis armlener han holdt fast i. «Det er

«Ja, en dommer,» hadde K. straks tenkt å si, men holdt seg da foreløpig tilbake og gikk nærmere bildet, som om han ville studere det i detalj. En stor figur som sto i midten over ryggstøtten på tronstolen, klarte han ikke å forklare seg, og spurte maleren om den. Den måtte utarbeides litt til, svarte maleren, tok en pastellstift fra et lite bord og streket litt på kantene av figuren, uten dermed å gjøre den tydeligere for K. «Det er rettferdigheten,» sa maleren til slutt. «Nå kjenner jeg den igjen,» sa K., «her er bindet for øynene og her vekten. Men er det ikke vinger ved hælene, og befinner den seg ikke i løpet?» «Ja,» sa maleren, «jeg måtte male den slik på oppdrag; det er egentlig rettferdigheten og seiersgudinnen i ett.» «Det er ingen god kombinasjon,» sa K. smilende, «rettferdigheten må hvile, ellers vakler vekten og ingen rettferdig dom er mulig.» «Jeg følger bare oppdragsgiverens ønsker i dette,» sa maleren.

«Ja, visst,» sa K., som ikke hadde ment å støte noen med sin bemerkning. «Han er jo malt slik som han virkelig sitter i dommersetet.» «Nei,» sa maleren, «jeg har verken sett figuren eller dommersetet; alt dette er en oppfinnelse, men jeg fikk beskjed om hva jeg skulle male.» «Hvordan?» spurte K., og lot som om han ikke helt forsto maleren. «Det er jo en dommer som sitter der,» sa han. «Ja,» sa maleren, «men det er ingen høy dommer, og han har aldri sittet på en slik tronstol.» «Og kan man likevel la seg male i en så høytidelig holdning? Han sitter jo der som en rettspresident.» «Ja, de herrene er så stolte,» sa maleren. «Men de har høyere tillatelse til å la seg male slik. Hver enkelt får nøyaktig beskjed om hvordan han kan la seg male.»

Bare dessverre kan man ikke bedømme detaljene ved drakten og posituren ut fra dette bildet; pastellfargene er ikke egnet for slike fremstillinger. „Ja,“ sa K., „det er merkelig at det er malt i pastellfarger.“ „Dommeren ønsket det slik,“ sa maleren, „det er ment for en dame.“ Ansynet av bildet så ut til å ha gitt ham lyst til å arbeide; han brettet opp ermene på skjorten, tok noen stifter i hånden, og K. så på mens det under de skjelvende spissene på stiftene etter hvert dannet seg en rødlig skygge ved siden av dommerens hode, som gikk i stråleform ut mot kanten av bildet. Alle disse skyggespillene begynte etter hvert å omgi hodet som et smykke eller en høy utmerkelse.

Men figuren av rettferdigheten forble lys, bortsett fra en umerkelig toning; i denne lysheten så figuren ut til å tre frem på en særlig måte; den minnet knapt lenger om rettferdighetens gudinne, men heller ikke om seierens gudinne; nå så den ut fullstendig som jaktens gudinne. Malerens arbeid tiltrakk K. mer enn han ønsket; til slutt begynte han likevel å bebreide seg selv for at han hadde vært her så lenge uten egentlig å ha gjort noe for sin egen sak. „Hva heter denne dommeren?“ spurte han plutselig. „Det kan jeg ikke si,“ svarte maleren; han hadde bøyd seg dypt ned over bildet og tydeligvis forsømt gjesten sin, som han likevel først hadde tatt så hensynsfullt imot. K. mente det var en innfall og ble irritert over at det gjorde at han mistet tid. „Du er vel en betrodd mann ved domstolen?“ spurte han.

Umiddelbart la maleren stiftene til side, rettet seg opp, gned hendene mot hverandre og så smilende på K. „Alltid rett frem med sannheten,“ sa han; „du vil vite noe om domstolen, slik det jo også står i anbefalingsbrevet ditt, og begynte med å snakke om bildene mine for å vinne meg over. Men jeg tar ikke det

«Uheldigvis kunne du jo ikke vite at det er upassende for meg. Å, vær så snill!» sa han skarpt og avvisende, da K. ville si noe. Og fortsatte så: «For øvrig har du helt rett i det du sa; jeg er en av rettens betrodde menn.» Han holdt en pause, som om han ville gi K. tid til å fordøye denne opplysningen. Nå hørte man jentene igjen bak døren. De maste seg sannsynligvis sammen rundt nøkkelhullet; kanskje kunne man også se inn i rommet gjennom spaltene. K. lot være å unnskylde seg på noen måte, for han ville ikke distrahere maleren; men han ville heller ikke at maleren skulle heve seg selv for høyt og på den måten gjøre seg nærmest utilgjengelig, så han spurte derfor: «Er dette en offentlig anerkjent stilling?» «Nei,» sa maleren kort, som om dette hadde gjort ham ute av stand til å si mer. Men K. ville ikke la ham tie, og sa: «Vel, ofte er slike ikke-anerkjente stillinger mer innflytelsesrike enn de anerkjente.»

«Det er nettopp tilfellet for meg,» sa maleren og nikket med sammenbitt leppe. «Jeg snakket i går med fabrikanten om saken din; han spurte meg om jeg ikke kunne hjelpe deg. Jeg svarte: ’Mannen kan jo komme til meg en gang.’ Og nå gleder jeg meg over å se deg her så snart. Saken synes jo å ligge deg svært nær, noe jeg naturligvis slett ikke undrer meg over. Vil du kanskje begynne med å ta av deg vinterfrakken?» Selv om K. hadde tenkt å bli her bare et kort øyeblikk, var denne oppfordringen fra maleren likevel svært velkommen for ham. Luften i rommet hadde etter hvert blitt trykkende for ham; flere ganger hadde han undret seg over den lille, utvilsomt uoppvarmede jernovnen i hjørnet; den uforklarlige stillstanden i rommet. Mens han tok av seg vinterfrakken og også knep opp glidelåsen på jakken, sa maleren unnskyldende: «Jeg trenger varme. Det er jo svært behagelig her, ikke sant? Rommet er svært godt plassert i så henseende.»

K. sa ingenting om det, men det var egentlig ikke varmen som gjorde ham ubehagelig til mote; det var snarere den tunge luften som nesten gjorde det umulig å puste; rommet hadde nok ikke blitt luftet på lenge. Denne ubehageligheten ble ytterligere forsterket for K. ved at maleren ba ham sette seg på sengen, mens han selv satte seg på den eneste stolen i rommet foran staffeliet. Dessuten så det ut til at maleren misforsto hvorfor K. bare ble stående ved sengekanten; han ba snarere K. om å gjøre det behagelig for seg selv, og da K. nølte, gikk han selv bort og dyttet ham dypt inn i sengene og putene. Deretter vendte han tilbake til lenestolen sin og stilte endelig det første saklige spørsmålet som fikk K. til å glemme alt annet. «Er du uskyldig?» spurte han. «Ja,» sa K. Å svare på dette spørsmålet var nærmest en glede for ham, særlig siden svaret ble gitt overfor en privatperson, altså uten noen form for ansvar.

Ingen hadde noen gang spurt ham så direkte før. For å nyte denne gleden fullt ut, la han til: «Jeg er fullstendig uskyldig.» «Sånn,» sa maleren, senket hodet og så ut til å tenke seg om. Plutselig løftet han hodet igjen og sa: «Hvis du er uskyldig, er saken jo veldig enkel.» Ks blikk ble dystrere; denne angivelige fortrolige fra retten snakket som et uvitende barn. «Min uskyldighet gjør ikke saken enklere,» sa K. Han måtte likevel smile og riste langsomt på hodet. «Det kommer an på mange nyanser som retten forsvinner seg inn i. Til slutt trekker den imidlertid frem en stor skyld fra et sted der det opprinnelig ikke var noe i det hele tatt.» «Ja, ja, absolutt,» sa maleren, som om K. unødvendig forstyrret hans tankegang. «Men du er jo uskyldig?» «Vel,» sa K. «Det er hovedsaken,» sa maleren.

Han lot seg ikke påvirke av motargumenter; likevel var det, til tross for hans bestemt holdning, ikke klart om han snakket ut fra overbevisning eller bare likegyldighet. K. ønsket først å finne ut av dette og sa derfor:

«Du kjenner jo sikkert retten mye bedre enn jeg; jeg vet ikke stort mer enn det jeg har hørt om den, riktignok fra helt forskjellige mennesker. Men alle var enige om at det ikke blir reist lettsindige tiltaler, og at når retten først har reist tiltale, er den fast overbevist om tiltaltes skyld, og denne overbevisningen er vanskelig å rokke ved.» «Vanskelig?» spurte maleren og løftet en hånd i været. «Det er umulig å få retten bort fra den oppfatningen. Hvis jeg maler alle dommerne ved siden av hverandre på et lerret, og du skal forsvare deg foran dette lerretet, vil du ha større suksess enn foran den virkelige retten.» «Ja,» sa K. for seg selv og glemte at han bare hadde tenkt å utspørre maleren.

Igjen begynte en jente bak døren å spørre: «Titorelli, skal han ikke snart dra?» «Ti stille,» ropte maleren mot døren. «Ser dere ikke at jeg har et møte med herren?» Men jenta lot seg ikke nøye med det, men spurte: «Skal du male ham?» Og da maleren ikke svarte, sa hun enda: «Vær så snill, ikke mal en så stygg mann.» Et virvar av uforståelige, samtykkende rop fulgte. Maleren tok et hopp mot døren, åpnet den til en sprekk — man så de bønnfallende, foldede hendene til jentene — og sa: «Hvis dere ikke er stille, kaster jeg dere alle ned trappen. Sett dere her på trappene og oppfør dere rolig.» Sannsynligvis fulgte de ikke straks, så han måtte befale: «Ned på trappene!» Først da ble det stille.

«Unnskyld,» sa maleren da han vendte tilbake til K. K. hadde knapt vendt seg mot døren; han hadde fullstendig overlatt til maleren å avgjøre om og hvordan han skulle beskytte ham. Han gjorde heller ikke nå noen bevegelse da maleren bøyde seg ned mot ham og, for ikke å bli hørt utenfor, hvisket ham i øret: «Disse jentene hører også med til rettssaken.» «Hvordan?» spurte K., vinket med hodet til siden og så på maleren. Men denne satte seg igjen på stolen sin og sa, halvt spøkefullt, halvt forklarende: «Alt hører jo med til rettssaken.» «Det hadde jeg ikke lagt merke til,» sa K. kort; malerens generelle bemerkning tok bort all uro som lå i henvisningen til jentene. Likevel så K. en stund mot døren, bak hvilken jentene nå satt stille på trappene. Bare én hadde stukket et sugerør gjennom en sprekk mellom bjelkene og beveget det langsomt opp og ned.

„Du synes ikke å ha noen oversikt over rettssaken ennå,“ sa maleren; han hadde strukket beina langt fra hverandre og klappet med tåspissene i gulvet. „Men siden du er uskyldig, trenger du den heller ikke. Jeg skal få deg ut alene.“ „Hvordan vil du gjøre det?“ spurte K. „Du har jo selv nylig sagt at rettssaken er fullstendig utilgjengelig for bevisførsel.“ „Utilgjengelig bare for bevis som blir ført frem for retten,“ sa maleren og løftet pekefingeren, som om K. ikke hadde lagt merke til en fin distinksjon. „Men det er annerledes med det som i denne sammenhengen forsøkes bak de offentlige rettsmøtene, altså i rådskamrene, i korridorene eller for eksempel også her i atelieret.“ Det maleren nå sa, virket ikke lenger så utrolig på K.; snarere viste det en stor overensstemmelse med det K. også hadde hørt fra andre. Ja, det var til og med svært håpefullt.

Var dommeren virkelig så lett å påvirke gjennom personlige forbindelser, slik advokaten hadde framstilt det, da var malerens forbindelser til de innbilske dommerne særlig viktige og absolutt ikke til å undervurdere. Deretter passet maleren godt inn i kretsen av hjelpere som K. gradvis samlet rundt seg. Man hadde engang i banken rost hans organisasjonstalent; her, hvor han var helt alene, viste det seg en god anledning til å sette det på den ytterste prøve. Maleren observerte virkningen forklaringen hans hadde hatt på K. og sa så med en viss nervøsitet: „Legger du ikke merke til at jeg nesten snakker som en jurist? Det er den stadige kontakten med herrene fra retten som påvirker meg slik.

Selvfølgelig har jeg mye nytte av det, men den kunstneriske inspirasjonen går i stor grad tapt.“ „Hvordan kom du i kontakt med dommerne for første gang?“ spurte K.; han ville først vinne malerens tillit før han tok ham nærmest i sin tjeneste. „Det var veldig enkelt,“ sa maleren, „denne forbindelsen har jeg arvet. Allerede min far var hoffmaler. Det er en stilling som alltid går i arv. Man kan ikke bruke nye folk til den. For malingen av de forskjellige embetsgradene er det nemlig oppstilt så mange forskjellige, omfattende og fremfor alt hemmelige regler at de overhodet ikke blir kjent utenfor visse familier. Der i skuffen har jeg for eksempel min fars notater, som jeg ikke viser til noen. Men bare den som kjenner dem, er kvalifisert til å male dommere. Men selv om jeg skulle miste dem, ville jeg fortsatt ha så mange regler i hodet mitt at ingen kunne ta fra meg stillingen min.

Alle dommere vil jo males slik de gamle, store dommerne ble malt, og det kan bare jeg.“ „Det er beundringsverdig,“ sa K., som tenkte på sin stilling i banken. „Stillingen din er altså uangripelig?“ „Ja, uangripelig,“ sa maleren og hevet skuldrene stolt. „Derfor kan jeg også våge å av og til hjelpe en fattig mann som har en rettssak.“ „Og hvordan gjør du det?“ spurte K., som om det ikke var han mannen nettopp hadde kalt en fattig mann. Men maleren lot seg ikke distrahere, og sa: „I ditt tilfelle, for eksempel, vil jeg, siden du er fullstendig uskyldig, gjøre følgende.“ Den gjentatte omtalen av hans uskyld begynte å bli irriterende for K. Noen ganger virket det som om maleren, gjennom slike bemerkninger, gjorde et gunstig utfall av rettssaken til en forutsetning for sin hjelp, som dermed naturligvis kollapset i seg selv. Til tross for disse tvilene tvang K. seg imidlertid til å ikke avbryte maleren.

Han ville ikke gi avkall på malerens hjelp; det var han fast bestemt på, og dessuten virket denne hjelpen overhodet ikke mer tvilsom for ham enn advokatens. K. foretrakk den til og med klart fremfor advokatens, fordi den ble presentert på en mer harmløs og åpen måte. ble.

Maleren hadde trukket stolen sin nærmere sengen og fortsatte med dempet stemme: „Jeg glemte å spørre deg først hvilken form for frikjenning du ønsker. Det finnes tre muligheter, nemlig den virkelige frikjenningen, den tilsynelatende frikjenningen og utsettelsen. Den virkelige frikjenningen er selvfølgelig det beste, men jeg har ikke den minste innflytelse på denne løsningen. Etter min mening finnes det overhodet ingen enkeltperson som har innflytelse på den virkelige frikjenningen. Her avgjør sannsynligvis bare den tiltaltes uskyld. Ettersom du er uskyldig, ville det virkelig være mulig for deg å stole utelukkende på din uskyld. Da trenger du imidlertid verken meg eller noen annen hjelp.“

Denne ordnede fremstillingen forbløffet K. først, men så sa han like lavt som maleren: «Jeg tror du motsier deg selv.» «Hvordan da?» spurte maleren tålmodig og lente seg smilende tilbake. Dette smilet vekket i K. følelsen av at han nå skulle begynne å oppdage motsetninger, ikke i malerens ord, men i selve rettssaken. Likevel trakk han seg ikke tilbake og sa: «Du har tidligere sagt at retten er utilgjengelig for bevisgrunner; senere begrenset du dette til den offentlige retten, og nå sier du til og med at den uskyldige ikke trenger hjelp fra retten. I dette ligger allerede en motsigelse. Dessuten har du tidligere sagt at man kan påvirke dommerne personlig, men bestrider nå at den virkelige frikjennelsen, som du kaller den, noen gang kan oppnås gjennom personlig påvirkning. I dette ligger den andre motsigelsen.» «Disse motsigelsene er lette å forklare,» sa maleren.

«Det er snakk om to forskjellige ting her: det som står i loven, og det jeg personlig har erfart; dette må du ikke forveksle. I loven – jeg har riktignok ikke lest den – står det naturligvis på den ene siden at den uskyldige skal frikjennes, men på den andre siden står det ikke at dommerne kan påvirkes. Nå har jeg imidlertid opplevd nettopp det motsatte. Jeg vet om ingen reelle frikjennelser, men derimot om mange tilfeller av påvirkning. Det er naturligvis mulig at i alle de tilfellene jeg kjenner til, var ingen av dem uskyldige. Men er ikke det lite sannsynlig? Ingen eneste uskyldig i så mange tilfeller?

Allerede som barn lyttet jeg nøye til faren min når han fortalte om rettssaker hjemme; også dommerne som kom til atelieret hans, fortalte om retten; i våre kretser snakker man overhodet ikke om noe annet; knapt fikk jeg muligheten til selv å møte opp i retten, så benyttet jeg den alltid; utallige rettssaker har jeg fulgt i viktige faser og, så langt de er synlige, fulgt med på, og

— jeg må innrømme det — jeg har ikke opplevd én eneste virkelig frikjennelse.» «Ingen eneste frikjennelse altså,» sa K., som om han snakket til seg selv og sine egne forhåpninger. «Det bekrefter imidlertid den oppfatningen jeg allerede har om retten. Den er altså også meningsløs fra den siden. En enkelt bøddel kunne erstatte hele retten.» «Du må ikke generalisere,» sa maleren misfornøyd. «Jeg har jo bare snakket om mine egne erfaringer.» «Det er da nok,» sa K. «Eller har du hørt om frikjennelser fra tidligere tider?» «Slike frikjennelser,» svarte maleren, «skal det riktignok ha forekommet. Men det er svært vanskelig å fastslå det. Rettens endelige avgjørelser offentliggjøres ikke; de er ikke engang tilgjengelige for dommerne. Som følge av dette har det bare overlevd legender om gamle rettssaker. Disse inneholder imidlertid, i de fleste tilfeller, faktisk virkelige frikjennelser; man kan tro på dem, men de kan ikke bevises.

Likevel må man ikke helt se bort fra dem; de inneholder utvilsomt en viss sannhet, og dessuten er de svært vakre. Jeg selv har malt flere bilder som har slike legender som tema.» «Blotte legender endrer ikke min mening,» sa K. «Man kan vel ikke heller påberope seg disse legendene i retten?» Maleren lo. «Nei, det kan man ikke,» sa han. «Da er det meningsløst å snakke om det,» sa K. Han ville foreløpig godta alle malerens meninger, selv om han anså dem som usannsynlige og i strid med andre beretninger. Han hadde nå ikke tid til å undersøke sannhetsinnholdet i alt maleren sa, eller engang å motbevise det. Det var allerede det ytterste som var oppnådd om han klarte å få maleren til å hjelpe ham på noen måte, om enn bare på en måte som ikke var avgjørende. Derfor sa han: «La oss derfor se bort fra den faktiske frikjennelsen; men du nevnte jo to andre muligheter.» «Den tilsynelatende frikjennelsen og utsettelsen.

Det er bare disse to det kan dreie seg om,» sa maleren. «Men vil du ikke, før vi snakker om å ta av seg skjørtet. Du må vel ha det varmt.» «Ja,» sa K., som hittil bare hadde fulgt med på malerens forklaringer, men som nå, da han ble minnet om varmen, fikk kraftig svette på pannen. «Det er nesten uutholdelig.» Maleren nikket, som om han forstod K.s ubehag svært godt. «Kunne man ikke åpne vinduet?» spurte K. «Nei,» sa maleren. «Det er bare en fast glassrute, man kan ikke åpne den.» Nå innså K. at han hele tiden hadde håpet at maleren eller han selv plutselig skulle gå bort til vinduet og rive det opp. Han var forberedt på å puste inn tåken med åpen munn. Følelsen av å være fullstendig avskåret fra luften her, ga ham svimmelhet. Han slo lett med hånden på dundyne ved siden av seg og sa med svak stemme: «Det er jo ubehagelig og usunt.» «Å nei,» sa maleren til forsvar for vinduet sitt.

«Fordi det ikke kan åpnes, holder det varmen bedre inne enn et dobbeltvindu, selv om det bare er en enkel glassrute. Men vil jeg lufte, noe som ikke er særlig nødvendig, siden luften kommer inn gjennom spaltene i bjelkene, kan jeg åpne en av dørene mine, eller til og med begge.» K., litt trøstet av denne forklaringen, så seg rundt for å finne den andre døren. Maleren la merke til det og sa: «Den er bak deg; jeg måtte flytte sengen foran den.» Først nå så K. den lille døren i veggen. «Det er jo altfor lite her til et atelier,» sa maleren, som om han ville foregripe en bebreidelse fra K. «Jeg måtte innrette meg så godt jeg kunne. Sengen foran døren står selvfølgelig på et svært dårlig sted. Dommeren, for eksempel, som jeg maler nå, kommer alltid inn gjennom døren ved sengen, og jeg har også gitt ham en nøkkel til den døren, slik at han, selv om jeg ikke er hjemme, kan den vente på meg her i atelieret.

Nå kommer han imidlertid vanligvis tidlig om morgenen, mens jeg fortsatt sover. Det river meg naturligvis alltid ut av den dypeste søvn når døren åpner seg ved siden av sengen. De ville miste all ærefrykt for dommerne hvis de hørte forbannelsene jeg møter ham med når han tidlig klatrer over sengen min. Jeg kunne imidlertid ta nøkkelen fra ham, men det ville bare gjøre saken verre. Her kan man åpne alle dører med den minste anstrengelse. Under hele denne talen tenkte K. på om han skulle ta av seg rocken, men til slutt innså han at hvis han ikke gjorde det, ville han være ute av stand til å bli værende her lenger. Derfor tok han av seg rocken, men la den over knærne for å kunne ta den på igjen hvis møtet var over. Knapt hadde han tatt av seg rocken før et av jentene ropte: «Han har allerede tatt av seg rocken!» Og man hørte at alle trengte seg sammen ved sprekkene for å se skuespillet selv.

«Jentene tror nemlig,» sa maleren, «at jeg skal male dem, og at de derfor tar av seg klærne.» «Sånn er det,» sa K., bare litt underholdt, for han følte seg ikke mye bedre enn tidligere, selv om han nå satt der i bare skjorteermer. Nesten murt sa han: «Hva het de to andre mulighetene?» Han hadde glemt uttrykkene igjen. «Den tilsynelatende frikjennelsen og bortføringen,» sa maleren. «Det er opp til deg hva du velger. Begge deler kan oppnås med min hjelp, selvfølgelig ikke uten anstrengelse; forskjellen i denne sammenhengen er at den tilsynelatende frikjennelsen krever en samlet, midlertidig innsats, mens bortføringen krever en mye mindre, men vedvarende innsats. Først den tilsynelatende frikjennelsen altså. Hvis du skulle ønske det, skriver jeg på et ark papir en bekreftelse på din uskyld. Teksten til en slik bekreftelse har jeg fra overlevert til min far og er helt ugjennomtrengelig.

Med denne bekreftelsen skal jeg nå gå rundt til de dommerne jeg kjenner. Jeg begynner altså med å legge frem bekreftelsen for den dommeren jeg nå skal beskrive, i kveld når han kommer til rettsmøtet. Jeg legger frem bekreftelsen for ham, forklarer ham at De er uskyldig og garanterer for Deres uskyld. Men dette er ingen rent ytre garanti, men en virkelig bindende garanti.» I malerens blikk lå det som en anklage om at K. ville pålegge ham byrden av en slik garanti. «Det ville jo være svært vennlig,» sa K. «Og dommeren ville tro på Dem og likevel ikke egentlig frikjenne meg?» «Som jeg allerede har sagt,» svarte maleren. «Forresten er det slett ikke sikkert at alle ville tro på meg; noen dommere vil f.eks. kreve at jeg selv fører Dem til dem. Da måtte De altså bli med én gang.

I et slikt tilfelle er saken imidlertid allerede halvt vunnet, særlig siden jeg selvfølgelig på forhånd ville instruere Dem nøye om hvordan De skulle oppføre Dem overfor den aktuelle dommeren. Det er verre med de dommerne som — og det vil også forekomme — avviser meg på forhånd. Disse må vi avstå fra, selv om jeg absolutt ikke vil la være å forsøke flere ganger. Men vi har også lov til å avstå, for enkelte dommere kan ikke avgjøre saken her. Når jeg nå har et tilstrekkelig antall underskrifter fra dommerne på denne bekreftelsen, går jeg med den til den dommeren som for tiden fører Deres rettssak. Kanskje har jeg også hans underskrift; da går alt enda litt raskere enn ellers. Generelt sett er det imidlertid ikke lenger mange hindringer; for den tiltalte er dette tiden for den største tillit. Det er merkelig, men sant: Folk er mer tillitsfulle i denne perioden enn etter frikjennelsen. Nå kreves det ingen særlig innsats lenger.

Dommeren har i sin

Bekreftelse av et antall dommeres garantistillelse; de kan uten bekymring frifinne deg, og vil utvilsomt gjøre det etter at visse formaliteter er gjennomført til glede for meg og andre bekjente. Men du trer ut av retten og er fri. „Da er jeg altså fri,“ sa K. nølende. „Ja,“ sa maleren, „men bare tilsynelatende fri, eller bedre uttrykt: midlertidig fri. De laveste dommerne, som mine bekjente tilhører, har nemlig ikke rett til å frifinne endelig; denne retten har bare den øverste domstolen, som er helt uoppnåelig for deg, for meg og for oss alle. Hvordan det forholder seg der, vet vi ikke, og vi ønsker heller ikke å vite det, forresten. Den store retten til å frikjenne fra anklagen har altså ikke våre dommere, men de har vel rett til å løse deg fra anklagen.

Det vil si: hvis du blir frifunnet på denne måten, er du for øyeblikket frikjent fra anklagen, men den svever fortsatt over deg og kan tre i kraft umiddelbart så snart den høyere befalingen kommer. Ettersom jeg står i så god kontakt med domstolen, kan jeg også fortelle deg hvordan forskjellen mellom den virkelige og den tilsynelatende frikjennelsen viser seg rent ytre i reglene for domstolskansellene. Ved en virkelig frikjennelse skal prosessaktene legges helt bort; de forsvinner fullstendig fra saksbehandlingen; ikke bare anklagen, men også selve prosessen og til og med frikjennelsen blir tilintetgjort – alt blir tilintetgjort. Annerledes ved den tilsynelatende frikjennelsen. Det har ikke skjedd noen ytterligere endring med akten enn at den er blitt beriket med bekreftelsen av uskyld, med frikjennelsen og med begrunnelsen for frikjennelsen.

Ellers forblir den imidlertid i saksbehandlingen; den blir, slik den uavbrutte kommunikasjonen mellom domstolskansellene krever, videresendt til de høyere domstolene, kommer tilbake til de lavere og pendler så opp og ned med større og mindre svingninger, med større og mindre stillstander. Disse veiene er uforutsigbare. Sett fra utsiden kan det til tider se ut som om at alt for lengst er glemt, akten er borte og frikjennelsen er fullstendig. En innvidde vil ikke tro dette. Ingen akt går tapt, det finnes ingen glemsel ved retten. En dag — ingen venter det — tar en eller annen dommer akten oppmerksomt i hendene, innser at i dette tilfellet er tiltalen fortsatt levende, og beordrer umiddelbar arrestasjon. Jeg har her antatt at det går lang tid mellom den tilsynelatende frikjennelsen og den nye arrestasjonen; det er mulig, og jeg vet om slike tilfeller.

Men det er like gjerne mulig at den frikjente kommer hjem fra retten, og der venter allerede agenter for å arrestere ham på nytt. Da er selvsagt det frie livet slutt.» «Og prosessen begynner på nytt?» spurte K. nesten vantro. «Selvsagt,» sa maleren, «prosessen begynner på nytt, men det er fortsatt mulig, akkurat som tidligere, å oppnå en tilsynelatende frikjennelse. Man må igjen samle alle krefter og ikke gi opp.» Det siste sa maleren kanskje under inntrykk av K., som hadde sunket litt sammen. «Men er det ikke vanskeligere å oppnå en ny frikjennelse enn den første?» spurte K., som om han nå ville komme forut for eventuelle avsløringer fra maleren. «Man kan,» svarte maleren, «ikke si noe bestemt i denne henseende. Dere mener vel at dommerne blir påvirket av den andre arrestasjonen til å avsi en dom til ugunst for den tiltalte? Det er ikke tilfellet. Dommerne hadde jo allerede forutsett denne arrestasjonen da de avsa frikjennelsen.

Denne omstendigheten har derfor liten innvirkning. Men av utallige andre grunner kan dommernes holdning og deres juridiske vurdering av saken ha endret seg, og innsatsen for å oppnå den andre frikjennelsen må derfor tilpasses de endrede omstendighetene og generelt være like kraftig som den før den første frikjennelsen.» «Men denne andre frikjennelsen er jo ikke endelig,» sa K. og vendte hodet avvisende. «Selvsagt

«Nei,» sa maleren, «etter den andre frikjennelsen følger den tredje arrestasjonen, etter den tredje frikjennelsen den fjerde arrestasjonen og så videre. Det ligger allerede i begrepet om en tilsynelatende frikjennelse.» K. sa ingenting. «Den tilsynelatende frikjennelsen synes tydeligvis ikke å være gunstig for deg,» sa maleren, «kanskje utsatt prosedyre passer deg bedre. Skal jeg forklare deg hva utsatt prosedyre går ut på?» K. nikket. Maleren hadde lent seg godt tilbake i lenestolen sin, nattkjolen var vidt åpen, og han hadde stukket en hånd innunder den, som han strøk over brystet og sidene med. «Utsatt prosedyre,» sa maleren og så et øyeblikk rett frem, som om han lette etter en forklaring som var helt treffende, «utsatt prosedyre består i at prosessen holdes permanent på sitt laveste stadium.

For å oppnå dette er det nødvendig at den tiltalte og medhjelperen, men særlig medhjelperen, holder seg i kontinuerlig personlig kontakt med domstolen. Jeg gjentar: Det kreves ingen slik innsats som ved oppnåelse av en tilsynelatendefri kjennelse, men det kreves derimot mye større oppmerksomhet. Man må ikke miste prosessen av syne; man må oppsøke den aktuelle dommeren med jevne mellomrom og dessuten ved spesielle anledninger, og forsøke å få ham til å forholde seg vennlig. Er man ikke personlig kjent med dommeren, må man la ham påvirkes gjennom kjente dommere, uten at man av den grunn bør oppgi de direkte møtene. Forsømmer man ingenting på dette området, kan man med tilstrekkelig sikkerhet anta at prosessen ikke vil komme lenger enn til sitt første stadium. Prosessen stopper riktignok ikke, men den tiltalte er nesten like beskyttet mot en domfellelse som om han var fri.

Sammenlignet med den tilsynelatende frikjennelsen har utsatt prosedyre den fordelen at tiltaltes fremtid er mindre usikker, han spares for skrekken ved plutselige arrestasjoner, og han trenger ikke å frykte at anstrengelsene skal komme akkurat på et tidspunkt da hans øvrige forhold er minst gunstige for dem.» og må akseptere den oppstandelsen som er forbundet med den tilsynelatende frikjennelsen. Imidlertid har også utsettelsen visse ulemper for den tiltalte, som man ikke må undervurdere. Jeg tenker her ikke på at den tiltalte aldri er fri her; det er han jo heller ikke ved den egentlige frikjennelsen. Det er en annen ulempe. Rettssaken kan ikke stå stille uten at det i det minste foreligger tilsynelatende grunner for det. Det må derfor skje noe i rettssaken utad. Det må altså fra tid til annen treffes ulike avgjørelser, den tiltalte må avhøres, undersøkelser må foretas osv.

Rettssaken må rett og slett holdes i gang i den lille kretsen som den kunstig er begrenset til. Dette medfører naturligvis visse ulemper for den tiltalte, men disse må man igjen ikke forestille seg som altfor alvorlige. Alt er jo bare tilsynelatende; avhørene er for eksempel bare svært korte; hvis man en gang ikke har tid eller lyst til å møte opp, kan man unnskylde seg; man kan til og med hos visse dommere avtale avgjørelsene for en lang periode på forhånd. Poenget er i bunn og grunn bare at man, siden man er tiltalt, må melde seg hos dommeren fra tid til annen. Allerede mens han sa de siste ordene, hadde K. lagt kåpen over armen og reist seg. „Han står allerede opp,“ ropte det straks utenfor døren. „Skal dere allerede dra?“ spurte maleren, som også hadde reist seg. „Det er nok luften som driver dere bort herfra. Det er jeg svært lei meg for. Jeg hadde også mye å si dere. Jeg måtte fatte meg i korthet.

Men jeg håper jeg har vært forståelig.“ „Å ja,“ sa K., som hadde vondt i hodet av anstrengelsen ved å tvinge seg til å lytte. Til tross for denne bekreftelsen sa maleren alt sammenfattende en gang til, som om han ville gi K. en trøst på veien hjem:

„Begge metodene har det til felles at de hindrer en domfellelse av den tiltalte.“ „Men de hindrer også den faktiske frikjennelsen,“ sa K. lavt, som om han skammet seg over å ha innsett det. „Dere har forstått kjernen i saken,“ sa maleren raskt. K. la hånden på vinterfrakken, men klarte ikke engang å bestemme seg for å ta den på. Han hadde helst villet pakke sammen alt og gå ut i den friske luften med det. Jentene klarte heller ikke å få ham til å kle på seg, selv om de, for tidlig, allerede ropte til hverandre at han skulle kle på seg. Maleren var opptatt av å tolke K.s humør på en eller annen måte; derfor sa han: „Dere har vel ennå ikke bestemt dere angående mine forslag. Det godtar jeg. Jeg ville til og med ha frarådet dere å bestemme dere med det samme. Fordelene og ulempene er hårfine. Man må vurdere alt nøye.

Men man må heller ikke miste for mye tid.“ „Jeg kommer snart tilbake,“ sa K., som i en plutselig beslutning tok på seg frakken, kastet kappen over skulderen og skyndte seg mot døren, bak hvilken jentene nå begynte å skrike. K. trodde han kunne se de skrikende jentene gjennom døren. „Men dere må holde ord,“ sa maleren, som ikke hadde fulgt etter ham, „ellers kommer jeg til banken for å spørre selv.“ „Låser dere ikke opp døren?“ sa K. og trakk i dørhåndtaket, som jentene, som han merket ved motpresset, holdt fast på utsiden. „Vil dere bli plaget av jentene?“ spurte maleren. „Bruk heller denne utgangen,“ og han pekte på døren bak sengen. K. var enig og sprang tilbake til sengen. Men i stedet for å åpne døren der, krøp maleren under sengen og spurte nedenfra: „Bare et øyeblikk til.

Vil dere ikke se et bilde som jeg kunne selge dere?“ K. ville ikke være uhøflig; maleren hadde virkelig tatt seg av ham og lovet å fortsette å hjelpe ham, dessuten var det også snakk om et bilde. „Jeg skal tenke på det,“ sa K. og gikk ut av rommet.

På grunn av K.s glemsomhet var det ennå ikke blitt snakket om betalingen for hjelpen, derfor kunne K. ikke avvise ham nå, og lot seg vise bildet, selv om han var utålmodig etter å komme seg ut av atelieret. Maleren trakk frem en haug med urammede bilder under sengen; de var så støvete at støvet, da maleren forsøkte å blåse det bort fra det øverste bildet, virvlet rundt foran K.s øyne i lengre tid, helt pustebeskjærende. „Et heidelandskap,“ sa maleren og rakte K. bildet. Det viste to svake trær som stod langt fra hverandre i det mørke gresset. En fargerik solnedgang var i bakgrunnen. „Vakkert,“ sa K., „jeg kjøper det.“ K. hadde uten å tenke seg om uttrykt seg så kortfattet; derfor var han glad da maleren, i stedet for å ta det ille opp, løftet opp et nytt bilde fra gulvet. „Her er et motstykke til dette bildet,“ sa maleren.

Det var nok ment som et motstykke, men det var ikke den minste forskjell å se mellom det og det første bildet; her var trærne, her var gresset, og der var solnedgangen. Men K. brydde seg lite om det. „Det er vakre landskap,“ sa han, „jeg kjøper begge og skal henge dem opp på kontoret mitt.“ „Motivet synes å falle dere i smak,“ sa maleren og hentet frem et tredje bilde, „det er heldig at jeg har enda et lignende bilde her nede.“ Men det var ikke lignende; snarere var det det helt samme gamle heidelandskapet. Maleren benyttet denne anledningen til å selge gamle bilder med god fortjeneste. „Jeg tar også med dette,“ sa K. „Hvor mye koster de tre bildene?“ „Det skal vi snakke om senere,“ sa maleren. „Dere har det travelt nå, og vi skal likevel holde kontakten. For øvrig gleder det meg at bildene faller dere i smak; jeg skal gi dere alle bildene jeg har her nede. Det er bare heidelandskap; jeg har malt mange heidelandskap.

Noen avviser slike bilder fordi de er for dystre, men andre, og

De hører til dem som elsker nettopp det dystre.» Men K. hadde nå ingen interesse for malerens yrkeserfaringer. «Pakke sammen alle bildene,» ropte han, mens han avbrøt maleren i det han skulle si noe, «morgenen kommer tjeneren min og henter dem.» «Det er ikke nødvendig,» sa maleren. «Jeg håper jeg skal kunne skaffe deg en bærer som skal følge med deg med en gang.» Og til slutt bøyde han seg over sengen og låste opp døren: «Stig uten å nøle opp på sengen,» sa maleren, «det gjør alle som kommer inn her.» K. ville ikke ha tatt hensyn selv uten denne oppfordringen; han hadde til og med allerede satt en fot midt oppå dunputen, da så han ut gjennom den åpne døren og trakk foten tilbake. «Hva er det?» spurte han maleren. «Hva er det du undrer deg over?» spurte denne, selv undrende. «Det er rettssalene. Visste du ikke at det er rettssaler her? Rettssaler finnes jo nesten på hvert loft; hvorfor skulle de akkurat mangle her?

Også atelieret mitt hører egentlig til rettssalene, men retten har stilt det til min disposisjon.» K. ble ikke så veldig skremt av at han også her hadde funnet rettssaler; det som skremte ham mest, var han selv, hans uvitenhet om rettsvesenet. Som en grunnregel for en tiltaltes oppførsel forekom det ham å alltid være forberedt, aldri la seg overraske, ikke se uforvarende mot høyre når dommeren stod ved siden av ham til venstre — og nettopp mot denne grunnregelen brøt han stadig. Foran ham strakte det seg en lang gang, hvorfra en luft strømmet, som gjorde luften i atelieret forfriskende i sammenligning. Benker var satt opp på begge sider av gangen, akkurat som i venterommet til kontoret som var ansvarlig for K. Det så ut til å eksistere nøyaktige forskrifter for innredningen av kontorer. Akkurat nå var ikke trafikken av klienter særlig stor her.

En mann satt der halvliggende; ansiktet hadde han lagt på benken til høyre for seg, mens han med venstre hånd holdt en bok. Han så ikke opp da K. kom inn, og K. så ikke på ham heller. Han gikk videre, og da han kom til den andre enden av gangen, så han en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var ikke noen der, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor.

Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et kontor. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rommet, hvor han fant en dør som stod åpen. Han gikk gjennom den og kom inn i et rom som var møblert som et venterom. Det var også tomt, og K. gikk videre til den andre siden av rom begravde armene sine og så ut til å sove; en annen sto i halvmørket ved enden av gangen. K. klatret nå over sengen, maleren fulgte etter ham med bildene.

De møtte snart en rettsbetjent — K. kunne nå gjenkjenne alle rettsbetjentene på gullknappen de hadde på sivilklærne sine under de vanlige knappene — og maleren ga ham beskjed om å følge K. med bildene. K. vaklet mer enn han gikk, lommetørkleet holdt han trykket mot munnen. De var allerede nær utgangen da jentene stormet imot dem; de hadde altså heller ikke spart K. for dem. De hadde tydeligvis sett at den andre døren til atelieret var blitt åpnet, og hadde tatt omveien for å trenge inn fra den siden. „Jeg kan ikke følge dere lenger,“ ropte maleren leende under presset fra jentene. „På gjensyn. Og tenk ikke for lenge!“ K. vendte seg ikke engang om etter ham. På gaten tok han den første vognen som kom i veien for ham. Det lå ham på hjertet å bli kvitt tjeneren, hvis gullknapp uopphørlig stakk ham i øynene, selv om den sannsynligvis ikke falt noen andre i øynene.

I sin tjenesteiver ville tjeneren sette seg opp på kuskeboksen, men K. jaget ham ned. Middagen var for lengst over da K. ankom foran banken. Han hadde gjerne latt bildene bli igjen i vognen, men fryktet at han ved en eller annen anledning kunne bli tvunget til å vise dem frem for maleren. Han lot dem derfor bære inn på kontoret og låste dem inne i den nederste skuffen i skrivebordet sitt, for i det minste å beskytte dem mot direktørstedfortrederens blikk i de nærmeste dagene.

ÅTTENDE KAPITTEL

Endelig hadde K. likevel bestemt seg for å trekke tilbake fullmakten fra advokaten. Selv om tvilen om det var riktig å handle slik, ikke lot seg utrydde, veide overbevisningen om nødvendigheten av det tyngre. Beslutningen hadde kostet K. mye arbeidskraft den dagen han skulle oppsøke advokaten; han arbeidet særlig langsomt, måtte bli svært lenge på kontoret, og klokken var allerede ti før han endelig stod foran advokatens dør. Allerede før han ringte på, tenkte han over om det ikke ville være bedre å si opp advokaten telefonisk eller skriftlig; den personlige samtalen ville utvilsomt bli svært pinlig.

Likevel ville K. til slutt ikke gi avkall på den; ved enhver annen måte å si opp på ville oppsigelsen bli akseptert i stillhet eller med noen formelle ord, og med mindre Leni kunne undersøke saken nærmere, ville K. aldri få vite hvordan advokaten hadde tatt oppsigelsen, og hvilke konsekvenser denne oppsigelsen ifølge advokatens ikke uvesentlige mening kunne ha for K. Men satt advokaten overfor K., og ble han overrasket av oppsigelsen, ville K., selv om advokaten ikke lot seg presse til å si mye, lett kunne utlede alt han ønsket å vite fra hans ansiktsuttrykk og oppførsel. Det var til og med ikke utelukket at han ble overbevist om at det likevel ville være best å overlate forsvaret til advokaten, og at han da trakk oppsigelsen tilbake.

Det første ringet på advokatens dør var, som vanlig, uten virkning. „Leni kunne være litt raskere,“ tenkte K. Men det var en fordel at den andre parten ikke blandet seg inn, slik de pleide å gjøre, enten ved å begynne å plage mannen i morgenkåpen eller noen andre. Mens K. trykket på knappen for andre gang, så han tilbake mot den andre døren; denne gangen forble den også lukket. Endelig dukket det opp to øyne ved kikkhullet i advokatens dør; det var imidlertid ikke Lenis øyne. Noen åpnet døren, men sto foreløpig fortsatt med ryggen mot den, ropte inn i leiligheten: „Det er ham,“ og åpnet den først da helt. K. hadde presset seg mot døren, for han hørte allerede at nøkkelen ble hastig vridd om i låsen i døren til den andre leiligheten bak ham.

Da døren endelig åpnet seg foran ham, stormet han rett inn i forværelset og så fortsatt Leni løpe av gårde gjennom gangen som gikk mellom rommene; advarselsropet fra den som åpnet døren hadde vært ment for henne. Han fulgte etter henne et øyeblikk og så seg deretter rundt etter den som hadde åpnet døren. Det var en liten, tynn mann med fullskjegg; han holdt et stearinlys i hånden. „Er du ansatt her?“ spurte K. „Nei,“ svarte mannen, „jeg er fremmed her; advokaten er bare min representant; jeg er her på grunn av en juridisk sak.“ „Uten jakke?“ spurte K. og viste med en håndbevegelse mot mannens mangelfulle bekledning. „Å, unnskyld,“ sa mannen og lyste opp seg selv med stearinlyset, som om han selv for første gang så sin egen tilstand. „Er Leni din elskerinne?“ spurte K. kort. Han hadde spredt beina litt og foldet hendene, som holdt hatten, bak ryggen.

Allerede ved det at han hadde på seg en kraftig overfrakk, følte han seg svært overlegen den magre, lille mannen. „Å, Gud,“ sa han og løftet den ene hånden skremt opp foran ansiktet, „nei,

Nei, hva tror du egentlig?» «Du ser troverdig ut,» sa K. smilende, «likevel — kom.» Han vinket til ham med hatten og lot ham gå foran seg. «Hva heter du egentlig?» spurte K. underveis. «Block, Kaufmann Block,» sa den lille mannen og snudde seg mot K. ved denne presentasjonen, men K. lot ham ikke stanse. «Er det ditt virkelige navn?» spurte K. «Selvfølgelig,» var svaret, «hvorfor skulle du tvile?» «Jeg tenkte at du kunne ha grunn til å skjule navnet ditt,» sa K. Han følte seg så fri som man ellers bare er når man i det fremmede snakker med folk av lavere rang, holder alt som angår en selv for seg selv, snakker rolig om andres interesser, løfter dem dermed opp over seg selv, men også kan la dem falle når man vil. Ved døren til advokatens arbeidsrom sto K. stille, åpnet den og ropte til kjøpmannen, som lydig hadde fortsatt å gå: «Ikke så travelt, lys her.»

K. tenkte at Leni kunne ha gjemt seg her; han lot kjøpmannen lete gjennom alle kroker, men rommet var tomt. Foran bildet av dommeren holdt K. kjøpmannen tilbake ved bukselinningen. «Kjenner du ham?» spurte han og pekte oppover med pekefingeren. Kjøpmannen løftet stearinlyset, kikket blunkende opp og sa: «Det er en dommer.» «En høytstående dommer?» spurte K. og stilte seg sidelengs foran kjøpmannen for å observere inntrykket bildet gjorde på ham. Kjøpmannen så beundrende oppover. «Det er en høytstående dommer,» sa han. «Du har ikke særlig innsikt,» sa K. «Blant de lavere undersøkelsesdommerne er han den lavest rangerte.» «Nå husker jeg,» sa kjøpmannen og senket stearinlyset, «det har jeg hørt før også.» «Selvfølgelig,» utbrøt K., «jeg glemte jo; selvfølgelig må du ha hørt det.» «Men hvorfor, hvorfor?» spurte kjøpmannen, mens han, holdt tilbake av K. med hendene, drevet, beveget seg mot døren.

Ute i gangen sa K.: «Du vet vel hvor Leni har gjemt seg?» «Gjemt seg?» sa kjøpmannen, «nei, men hun er nok på kjøkkenet og lager en suppe til advokaten.» «Hvorfor har du ikke sagt det med en gang?» spurte K. «Jeg skulle jo føre deg dit, men du kalte meg tilbake,» svarte kjøpmannen, forvirret av de motstridende ordrene. «Du tror vel at du er veldig smart,» sa K., «så før meg dit!» K. hadde aldri vært på kjøkkenet før; det var overraskende stort og rikt utstyrt. Bare komfyren var tre ganger så stor som vanlige komfyrer; av resten så man ingen detaljer, for kjøkkenet ble nå bare opplyst av en liten lampe som hang ved inngangen. Ved komfyren sto Leni i hvit forklær som alltid og tømte egg i en kjele som sto på et spritapparat. «God kveld, Josef,» sa hun med et blikk til siden. «God kveld,» sa K. og pekte med én hånd mot en stol som sto litt til side, som kjøpmannen skulle sette seg på, noe han også gjorde.

K. gikk derimot helt tett inntil Leni, bøyde seg over skulderen hennes og spurte: «Hvem er den mannen?» Leni omfavnet K. med én hånd, den andre rørte i suppen, trakk ham nærmere seg og sa: «Det er en beklagelig mann, en fattig kjøpmann, en viss Block. Bare se på ham.» Begge så seg tilbake. Kjøpmannen satt på stolen som K. hadde vist ham; han hadde blåst ut lyset fra stearinlyset, som nå var unødvendig, og trykket med fingrene på veken for å hindre røyk. «Du hadde på deg skjorte,» sa K. og vendte hodet sitt mot komfyren med hånden. Hun sa ingenting. «Er han din elsker?» spurte K. Hun ville gripe tak i suppekjelen, men K. tok begge hendene hennes og sa: «Nå, svar!» Hun sa: «Kom inn på arbeidsrommet, jeg skal forklare deg alt.»

«Nei,» sa K., «jeg vil at du skal forklare det her.» Hun klamret seg fast til ham og ville kysse ham. K. avviste henne imidlertid og sa: «Jeg vil ikke at du skal kysse meg nå.» «Josef,» sa Leni og så K. bedende, men likevel åpent inn i øynene, «du kan vel ikke være sjalu på herr Block?» «Rudi,» sa hun så, og vendte seg mot kjøpmannen, «hjelp meg da; du ser jo at jeg blir mistenkeliggjort; la være å tenne lyset.» Man kunne tro at han ikke hadde lagt merke til det, men han var fullstendig innviet. «Jeg vet heller ikke hvorfor du skulle være sjalu,» sa han litt ubesluttsomt. «Det vet jeg egentlig heller ikke,» sa K. og så smilende på kjøpmannen. Leni lo høyt, benyttet seg av at K. ikke fulgte med, klamret seg inn i armene hans og hvisket: «La ham være nå; du ser jo hvilken slags mann han er. Jeg har tatt meg litt av ham fordi han er en viktig kunde av advokaten, av ingen annen grunn. Og du? Vil du snakke med advokaten i dag?

Han er veldig syk i dag, men hvis du vil, skal jeg melde deg på. Du blir likevel her over natten. Du har ikke vært hos oss på lenge; selv advokaten har spurt etter deg. Forsøm ikke prosessen! Jeg har også noe å fortelle deg som jeg har funnet ut. Nå, ta av deg kappen først!» Hun hjalp ham med å ta den av, tok hatten av ham, gikk inn i forværelset for å henge dem opp, kom så tilbake og så på suppen. «Skal jeg melde deg på først, eller skal jeg først gi ham suppen?» «Melde meg på først,» sa K. Han var irritert; opprinnelig hadde han tenkt å snakke grundig med Leni om saken sin, særlig om den omtalte oppsigelsen, men kjøpmannens tilstedeværelse hadde tatt bort lysten til det. Nå mente han likevel at saken var for viktig til at denne

Den lille handelsmannen skulle kanskje gripe inn på avgjørende vis, og derfor kalte han Leni, som allerede var ute på gangen, tilbake. „Gi ham suppen først,“ sa han, „han må styrke seg før samtalen med meg; han kommer til å trenge det.“ „Du er også en av advokatens klienter,“ sa handelsmannen lavt fra sitt hjørne, som om han ville slå det fast. Men det ble ikke godt mottatt. „Hva angår det deg?“ sa K., og Leni sa: „Vær stille.“ „Da gir jeg ham altså suppen først,“ sa Leni til K. og helte suppen opp på en tallerken. „Det er bare å frykte at han snart sovner; etter maten sovner han fort inn.“ „Det jeg skal si til ham, vil holde ham våken,“ sa K.; han ville hele tiden la det skinne igjennom at han hadde tenkt å forhandle om noe viktig med advokaten; han ville bli spurt av Leni hva det var, og først da ville han be henne om råd. Men hun utførte bare de uttalte ordrene punktlig.

Da hun gikk forbi ham med koppen, støtte hun forsiktig borti ham med vilje og hvisket: „Før han har spist opp suppen, melder jeg deg straks, så jeg kan få deg tilbake så snart som mulig.“ „Bare gå,“ sa K., „bare gå.“ „Vær litt vennligere,“ sa hun og snudde seg helt om i døren med koppen.

K. så etter henne; nå var det endelig bestemt at advokaten skulle avskjediges, og det var vel også bedre at han ikke kunne snakke mer med Leni om det på forhånd; hun hadde knapt tilstrekkelig oversikt over det hele, ville sikkert ha frarådet det, og kunne muligens til og med ha hindret K. i å si opp denne gangen; han ville fortsatt ha vært preget av tvil og uro, og til slutt ville han likevel ha gjennomført beslutningen etter en stund, for den var altfor bindende. Jo tidligere den ble gjennomført, desto mer skade ble imidlertid avverget. Kanskje visste forresten kjøpmannen noe om dette.

K. vendte seg om; handelsmannen merket knapt dette, da han straks ville reise seg. „Bli sittende,“ sa K. og trakk en stol bort til ham. „Er De allerede en gammel klient hos advokaten?“ spurte K. „Ja,“ sa handelsmannen, „en svært gammel klient.“ „Hvor mange år har han representert Dem?“ spurte K. „Jeg vet ikke hva De mener,“ sa handelsmannen, „i juridiske saker knyttet til forretningsvirksomheten – jeg driver kornhandel – har advokaten representert meg siden jeg overtok virksomheten, altså i omtrent 20 år; i min egen rettssak, som De sannsynligvis sikter til, har han også representert meg helt fra begynnelsen; det er mer enn 5 år siden. Ja, langt over 5 år,“ la han til, og trakk frem en gammel lommebok. „Her har jeg skrevet opp alt; hvis De ønsker det, skal jeg gi Dem de nøyaktige datoene. Det er vanskelig å huske alt.

Min rettssak har sannsynligvis pågått mye lenger; den begynte kort tid etter min kones død, og det er allerede mer enn 5½ år siden.“ K. gikk nærmere ham. „Tar advokaten seg altså også av vanlige juridiske saker?“ spurte han. Denne forbindelsen mellom forretningsliv og rettsvitenskap virket usedvanlig beroligende på K. „Selvfølgelig,“ sa handelsmannen og hvisket så til K.: „Man sier til og med at han er dyktigere i disse rettssakene enn i de andre.“ Men så så det ut til at han angret det han hadde sagt; han la en hånd på K.s skulder og sa: „Jeg ber Dem så mye, avslør meg ikke.“ K. klappet ham på låret for å berolige ham og sa: „Nei, jeg er ingen forræder.“ „Han er nemlig hevngjerrig,“ sa handelsmannen. „Mot en så trofast klient vil han sannelig ikke gjøre noe,“ sa K. „Jo da,“ sa handelsmannen, „når han er opphisset, gjør han ingen forskjell; forresten er jeg ham egentlig ikke trofast.“ „Hvorfor ikke?“ spurte K. „Skal jeg betro Dem det?“ spurte handelsmannen tvilende. „Jeg tror De kan gjøre det,“ sa K. „Nå,“ sa handelsmannen, „jeg

Jeg vil delvis overlate det til deg; men du må også fortelle meg en hemmelighet, slik at vi kan forplikte hverandre overfor advokaten. „Du er svært forsiktig,“ sa K., „men jeg skal fortelle deg en hemmelighet som vil berolige deg fullstendig. Hva består så din utroskap mot advokaten i?“ „Jeg har,“ sa kjøpmannen nølende og med en tone som om han innrømmet noe uhederlig, „jeg har andre advokater i tillegg til ham.“ „Det er jo ikke noe så fryktelig,“ sa K. litt skuffet. „Ja, nettopp,“ sa kjøpmannen, som fortsatt pustet tungt etter sin tilståelse, men som fikk mer tillit takket være K.s bemerkning. „Det er ikke tillatt. Og aller minst er det tillatt å engasjere såkalte advokater i tillegg til advokater som holder til på hjørner.

Og nettopp det har jeg gjort; jeg har fem advokater som holder til på hjørner i tillegg til ham.“ „Fem!“ utbrøt K., som først ble forbløffet over antallet; „fem advokater i tillegg til denne?“ Kjøpmannen nikket: „Jeg forhandler akkurat nå med en sjette.“ „Men hvorfor trenger du så mange advokater?“ spurte K. „Jeg trenger dem alle,“ sa kjøpmannen. „Vil du ikke forklare meg det?“ spurte K. „Gjerne,“ sa kjøpmannen. „Først og fremst vil jeg jo ikke tape prosessen min; det er jo selvfølgelig. Derfor må jeg ikke se bort fra noe som kan være til nytte for meg; selv om håpet om nytte i et bestemt tilfelle bare er svært lite, må jeg ikke avskrive det. Jeg har derfor brukt alt jeg eier på prosessen. Jeg har f.eks. tatt ut alle pengene fra virksomheten min; tidligere fylte kontorlokalene i virksomheten min nesten et helt etasjeplan, i dag holder det med et lite rom i bakbygningen, hvor jeg arbeider sammen med en lærling.

Denne nedgangen skyldtes naturligvis ikke bare uttaket av pengene, men enda mer uttaket av min arbeidskraft. Når man vil gjøre noe for prosessen sin, kan man bare i liten grad beskjeftige seg med annet.“ „Så du arbeider altså fortsatt selv i retten,“ spurte K. „Det er nettopp det jeg gjerne vil si noe om,“ sa kjøpmannen. erfarte.» «Om det kan jeg bare fortelle lite,» sa kjøpmannen, «først forsøkte jeg det vel også, men snart ga jeg opp. Det er for utmattende og gir ikke mye resultat. Selv å arbeide og forhandle der har vist seg å være helt umulig, i hvert fall for meg. Bare det å sitte og vente der er jo en stor anstrengelse. Dere kjenner jo selv den tunge luften i kontorene.» «Hvorfor vet dere egentlig at jeg var der?» spurte K. «Jeg var akkurat i venteværelset da dere gikk forbi.» «For et sammentreff!» utbrøt K., helt overveldet og fullstendig glemte kjøpmannens tidligere latterlighet, «dere så meg altså!

Dere var i venteværelset da jeg gikk forbi. Ja, jeg gikk faktisk forbi der én gang.» «Det er ingen så stor tilfeldighet,» sa kjøpmannen, «jeg er der nesten hver dag.» «Nå kommer jeg nok også til å måtte dra dit oftere,» sa K., «bare at jeg neppe vil bli tatt like ærefullt imot som den gangen. Alle reiste seg. De trodde vel at jeg var en dommer.» «Nei,» sa kjøpmannen, «vi hilste på rettsbetjenten den gangen. At du er en tiltalt, det visste vi. Slike nyheter sprer seg veldig raskt.» «Så visste dere det altså,» sa K., «men da kan oppførselen min ha virket arrogant på dere. Snakket dere ikke om det?» «Nei,» sa kjøpmannen, «tvert imot. Men det er bare tull.» «Hva slags tull da?» spurte K. «Hvorfor spør du om det?» sa kjøpmannen irritert. «Du kjenner tydeligvis ikke folkene der ennå, og kan kanskje misforstå det.

Du må huske at i denne prosessen kommer mange ting stadig opp som forstanden ikke lenger strekker til for; man er rett og slett for trøtt og distrahert til mye, og som erstatning tyr man til overtro. Jeg snakker om de andre, men jeg er selv ikke noe bedre. En slik overtro er for eksempel at mange ut fra tiltaltes ansikt, spesielt ut fra leppene deres, forsøke å se prosessens utfall. Disse menneskene hevdet altså at de, ut fra leppene dine, med sikkerhet og snart ville bli dømt. Jeg gjentar: det er en latterlig overtro og i de fleste tilfeller fullstendig tilbakevist av fakta, men når man lever i det samfunnet, er det vanskelig å unnslippe slike oppfatninger. Tenk bare hvor sterk denne overtroen kan være. Du henvendte deg jo til en av dem der, ikke sant? Men han kunne knapt svare deg. Det er selvfølgelig mange grunner til å være forvirret der, men en av dem var synet av leppene dine.

Han fortalte senere at han også på leppene dine trodde å se tegnet på sin egen dom. „Mine lepper?“ spurte K., tok frem et lommespeil og så seg i det. „Jeg kan ikke se noe spesielt ved leppene mine. Og du?“ „Jeg heller ikke,“ sa handelsmannen, „absolutt ingenting.“ „Så overtroiske disse menneskene er,“ utbrøt K. „Sa jeg det ikke?“ spurte handelsmannen. „Omgås de virkelig så mye med hverandre og utveksler de sine meninger?“ sa K. „Jeg har så langt holdt meg helt unna.“ „Generelt sett omgås de ikke med hverandre,“ sa handelsmannen, „det ville ikke være mulig; det er jo så mange av dem. Det er også få felles interesser. Når troen på en felles interesse noen ganger oppstår i en gruppe, viser den seg snart å være en villfarelse. Sammen kan man ikke få gjennom noe mot domstolen. Hver sak blir undersøkt for seg; det er jo den mest grundige domstolen.

Sammen kan man altså ikke få gjennom noe; bare en enkeltperson oppnår noen ganger noe i det skjulte; først når det er oppnådd, får de andre vite det; ingen vet hvordan det skjedde. Det finnes altså ingen fellesskap; man kommer riktignok sammen her og der i venteværelsene, men der blir det diskutert lite. De overtroiske oppfatningene har eksistert i uminnelige tider og formerer seg nærmest av seg selv.“ „Jeg så herrene der i venterommet,» sa K., «ventingen virket så meningsløs på meg.» «Ventingen er ikke meningsløs,» sa kjøpmannen, «meningsløs er bare den selvstendige inngripenen. Jeg har jo sagt at jeg nå har fem advokater i tillegg til denne. Man skulle tro — jeg trodde det selv først — at nå kunne jeg overlate saken fullstendig til dem. Men det ville vært helt feil. Jeg kan overlate mindre til dem enn om jeg bare hadde hatt én. Forstår dere det vel?»

«Nei,» sa K. og la, for å hindre kjøpmannen i å snakke for fort, en beroligende hånd på hans hånd. «Jeg vil bare be dere om å snakke litt langsommere; det er jo mange saker som er svært viktige for meg, og jeg klarer ikke helt å følge med.» «Bra at dere minner meg på det,» sa kjøpmannen, «dere er jo ny her, ung. Rettssaken deres er et halvt år gammel, ikke sant? Ja, jeg har hørt om den. En så ung sak! Men jeg har tenkt gjennom disse tingene utallige ganger; for meg er de det mest selvfølgelige i verden.» «Er dere vel glade for at rettssaken deres har kommet så langt?» spurte K.; han ville ikke direkte spørre hvordan det sto til med kjøpmannens saker. Men han fikk heller ikke noe klart svar. «Ja, jeg har utsatt rettssaken min i fem år,» sa kjøpmannen og senket hodet, «det er ingen liten prestasjon.» Så var han stille en stund. K. lyttet for å høre om Leni snart kom.

På den ene siden ville han ikke at hun skulle komme, for han hadde mye å spørre om og ville heller ikke bli oppdaget av Leni under denne fortrolige samtalen med kjøpmannen; på den annen side irriterte det ham at hun ble værende hos advokaten så lenge, mye lenger enn det tok å servere suppen, til tross for hans nærvær. «Jeg husker den tiden nøyaktig,» begynte kjøpmannen igjen, og K. var straks full av oppmerksomhet, «da rettssaken min var omtrent like gammel som nå.»

Min rettssak. Jeg hadde bare denne advokaten den gang, men jeg var ikke særlig fornøyd med ham.» Her får jeg jo vite alt, tenkte K. og nikket livlig med hodet, som om han dermed kunne oppmuntre kjøpmannen til å fortelle alt som var verdt å vite. «Min rettssak,» fortsatte kjøpmannen, «kom ingen vei; det ble riktignok foretatt undersøkelser, jeg deltok også i hver eneste, samlet inn materiale, overleverte alle mine forretningsbøker til retten – noe som, som jeg senere fant ut, ikke engang var nødvendig; jeg dro stadig tilbake til advokaten; han kom også med ulike innlegg –.» «Forskjellige innlegg?» spurte K. «Ja, sannelig,» sa kjøpmannen. «Det er svært viktig for meg,» sa K., «i mitt tilfelle arbeider han fortsatt med det første innlegget. Han har ennå ikke gjort noe. Jeg ser nå at han forsømmer meg på en skammelig måte.» «At innlegget ennå ikke er ferdig, kan ha flere berettigede årsaker,» sa kjøpmannen.

«Dessuten viste det seg senere at mine innlegg var fullstendig verdiløse. Jeg leste til og med ett av dem selv, takket være imøtekommenheten til en rettsbetjent. Det var riktignok velskrevet, men i bunn og grunn innholdsløst. Først og fremst mye latin som jeg ikke forstod, så siderlange generelle appeller til retten, så smiger til bestemte enkeltpersoner blant de ansatte, som riktignok ikke ble nevnt ved navn, men som enhver innsatt likevel måtte gjette seg til, så selvros fra advokatens side, der han på en nærmest hundelignende måte ydmyket seg overfor retten, og til slutt undersøkelser av rettssaker fra gamle tider som skulle være lik mine egne. Disse undersøkelsene var imidlertid, så vidt jeg kunne følge dem, gjort svært grundig.

Jeg vil heller ikke felle noen dom over advokatens arbeid på grunnlag av alt dette; dessuten var innlegget jeg leste bare ett av flere; men i hvert fall – og det er dette jeg vil snakke om nå – kunne jeg den gang ikke se noen fremgang i min rettssak.» «Hvilken fremgang var det du ønsket å se?» spurte K. «Du spør helt fornuftig,» sa kjøpmannen smilende, «i denne prosessen er det sjelden man kan se fremgang. Men den gangen –» det visste jeg ikke. Jeg er handelsmann, og det var jeg den gangen enda mer enn i dag; jeg ønsket å se konkrete fremskritt, det hele skulle bevege seg mot en avslutning eller i det minste ta form av en regelrett oppgang.

I stedet var det bare avtaler som for det meste hadde det samme innholdet; svarene hadde jeg allerede klare som en litani; flere ganger i uken kom rettsbud til butikken min, til leiligheten min eller hvor de ellers kunne treffe meg; det var selvfølgelig forstyrrende (i dag er det i det minste i denne henseende mye bedre, den telefoniske samtalen plager meg mindre); også blant mine forretningsforbindelser, men særlig blant mine slektninger, begynte rykter om prosessen min å spre seg; det kom altså angrep fra alle kanter, men ikke det minste tegn tydet på at selv den første rettssaken ville finne sted i nærmeste fremtid. Jeg gikk derfor til advokaten og klaget. Han ga meg riktignok lange forklaringer, men avslo bestemt å gjøre noe i min interesse; ingen hadde innflytelse på fastsettelsen av rettssaken; å fremsette en begjæring om å påskynde den – slik jeg krevde – var rett og slett uhørt og ville ødelegge både meg og ham.

Jeg tenkte: det denne advokaten ikke vil eller kan, vil en annen ville og kunne. Jeg så meg derfor om etter andre advokater. Jeg vil si det med en gang: ingen krevde eller gjennomførte fastsettelsen av hovedforhandlingen; det er, riktignok med et forbehold som jeg skal komme tilbake til, virkelig umulig; på dette punktet har altså denne advokaten ikke lurt meg; ellers hadde jeg imidlertid ingen grunn til å angre at jeg hadde henvendt meg til andre advokater. De hadde nok også hørt mye om advokatene fra Winkel fra Dr. Huld; han har sannsynligvis fremstilt dem som svært avskyelige, og det er de virkelig. Når han imidlertid snakker om dem og sammenligner seg selv og sine kolleger med dem, begår han alltid en liten feil; på som jeg forresten også vil gjøre deg oppmerksom på. Han kaller da alltid advokatene i sin krets for de «store advokatene» for å skille dem ut.

Det er feil; enhver kan selvsagt kalle seg «stor» om han vil, men i dette tilfellet avgjør jo bare rettspraksisen. Ifølge den finnes det nemlig, i tillegg til de lokale advokatene, også små og store advokater. Denne advokaten og hans kolleger er imidlertid bare de små advokatene, mens de store advokatene, som jeg bare har hørt om og aldri har sett, står rangsmessig uforlignelig høyere over de små advokatene, slik disse står over den foraktede lokale advokaten.» «De store advokatene?» spurte K. «Hvem er de? Hvordan kommer man til dem?» «Du har altså aldri hørt om dem,» sa kjøpmannen. «Det finnes knapt noen tiltalte som ikke, etter å ha hørt om dem, ville drømme om dem en stund. La deg heller ikke forføre til det. Hvem de store advokatene er, vet jeg ikke, og til dem kan man vel overhodet ikke komme. Jeg kjenner ingen sak hvor man med sikkerhet kan si at de har grepet inn.

Noen forsvarer de, men det kan man ikke oppnå ved egen vilje; de forsvarer bare den de vil forsvare. Saken de tar seg av må imidlertid vel allerede ha kommet lenger enn til den lavere rettsinstansen. Ellers er det bedre å ikke tenke på dem, for ellers virker samtalene med de andre advokatene, deres råd og deres hjelp så avskyelige og ubrukelige at man helst bare ville kaste bort alt og legge seg til sengs hjemme og ikke høre mer om noe. Det ville imidlertid selvsagt igjen være det dummeste; heller ikke i sengen ville man få ro på lenge.» «Tenkte du altså ikke på de store advokatene den gangen?» spurte K. «Ikke lenge,» sa kjøpmannen og smilte igjen, «man kan dessverre ikke helt glemme dem; særlig natten er gunstig for slike tanker.»

Men den gangen ville jeg jo ha umiddelbare resultater, så jeg gikk til advokatene på hjørnet.

„Se på dere som sitter her sammen,“ ropte Leni, som hadde kommet tilbake med koppen og stoppet opp i døren. De satt virkelig tett sammen; ved den minste vending måtte de støte hodene sammen; kjøpmannen, som bortsett fra sin lille størrelse også holdt ryggen bøyd, hadde tvunget K. til å bøye seg dypt også, hvis han skulle høre alt. „Bare et lite øyeblikk til,“ ropte K. avvisende til Leni og rykket utålmodig med hånden, som han fortsatt hadde liggende på kjøpmannens hånd. „Han ville at jeg skulle fortelle ham om prosessen min,“ sa kjøpmannen til Leni. „Bare fortell, fortell,“ sa hun. Hun snakket kjærlig, men likevel nedlatende til kjøpmannen. K. likte det ikke; som han nå innså, hadde mannen likevel en viss verdi; først og fremst hadde han erfaringer som han forstod å formidle godt. Leni vurderte ham sannsynligvis feil.

K. så irritert til da Leni nå tok lyset fra kjøpmannen, som han hadde holdt fast hele tiden, tørket av hånden hans med forkleet sitt og deretter knelte ved siden av ham for å skrape bort litt voks som hadde dryppet fra lyset på buksene hans. „Du ville fortelle meg om advokatene på hjørnet,“ sa K. og dyttet bort Lenis hånd uten ytterligere kommentar. „Hva vil du egentlig?“ spurte Leni, slo lett til K. og fortsatte arbeidet sitt. „Ja, om advokatene på hjørnet,“ sa kjøpmannen og strøk seg over pannen som om han tenkte. K. ville hjelpe ham og sa: „Du ville ha umiddelbare resultater og gikk derfor til advokatene på hjørnet.“ „Helt riktig,“ sa kjøpmannen, men fortsatte ikke. „Han vil kanskje ikke snakke om det foran Leni,“ tenkte K., overvant utålmodigheten etter å høre resten med en gang og presset seg ikke lenger på ham.

„Har du meldt meg på?“ spurte han Leni. „Selvfølgelig,“ sa hun, „han venter på deg. La nå Block være; du kan jo snakke med Block senere også, han blir jo her.“ K. nølte fortsatt. „Blir de her?“ spurte han kjøpmannen; han ville ha sitt eget svar; han ville ikke at Leni skulle snakke om kjøpmannen som om han var fraværende; han var i dag full av hemmelig vrede mot Leni. Og igjen var det bare Leni som svarte: „Han sover her ofte.“ „Sover her?“ utbrøt K.; han hadde trodd at kjøpmannen bare skulle vente på ham her mens han raskt ordnet opp med advokaten, og at de så skulle gå videre sammen og drøfte alt grundig og uforstyrret. „Ja,“ sa Leni, „ikke alle blir sluppet inn til advokaten på et hvilket som helst tidspunkt, slik som du, Josef. Du synes jo slett ikke å undre deg over at advokaten tar imot deg selv klokken 11 om natten. Du tar det som dine venner gjør for deg for gitt. Vel, vennene dine, eller i første rekke jeg, gjør det gjerne.

Jeg ønsker ingen annen takk og trenger heller ingen annen enn at du er glad i meg.“ „Glad i deg?“ tenkte K. i det første øyeblikket; først da gikk det opp for ham: „Ja, jeg er glad i henne.“ Likevel sa han, mens han ignorerte alt annet: „Han tar imot meg fordi jeg er hans klient. Selv om det skulle kreve fremmed hjelp for å få til det, måtte man stadig både trygle og takke ved hvert skritt.“ „Hvor dårlig han er i dag, ikke sant?“ spurte Leni kjøpmannen. „Nå er jeg den fraværende,“ tenkte K., og ble nesten sint på kjøpmannen da denne, idet han overtok Lenis uhøflighet, sa: „Advokaten tar også imot ham av andre grunner. Saken hans er nemlig mer interessant enn min. Dessuten er prosessen hans i begynnelsen, altså sannsynligvis ennå ikke særlig langt kommet; derfor tar advokaten fortsatt gjerne imot ham. Senere blir det annerledes.“ „Ja, ja,“ sa Leni, og så smilende på kjøpmannen: „Så mye han babler!

Du må nemlig ikke tro på ham, selv om han er så snill. Han er så pratsom. Kanskje liker ikke advokaten ham av den grunn heller. I hvert fall tar han bare imot ham når han er i godt humør. Jeg har gjort mange forsøk på å endre på det, men det er umulig. Tenk bare, noen ganger melder jeg på Block, men han blir bare tatt imot av advokaten på den tredje dagen etterpå. Hvis Block ikke er til stede når han blir kalt inn, er alt tapt, og han må meldes på igjen. Derfor har jeg tillatt Block å sove her; det har jo hendt at han har ringt på døren om natten for å få tak i ham. Nå er Block altså også tilgjengelig om natten. Dessverre skjer det nå igjen at advokaten, når det viser seg at Block er her, noen ganger trekker tilbake oppdraget om å slippe ham inn.“ K. så spørrende på kjøpmannen.

Denne nikket og sa, like åpent som han tidligere hadde snakket med K.: „Ja, man blir senere svært avhengig av advokaten sin.“ „Han klager jo bare for syns skyld,“ sa Leni. „Han sover veldig gjerne her, som han ofte har innrømmet overfor meg.“ Hun gikk bort til en liten dør og dyttet den opp. „Vil du se soverommet hans?“ spurte hun K., gikk bort og så inn i det lave, vindusløse rommet fra dørterskelen; rommet var helt fylt opp av en smal seng. Man måtte klatre over sengegavlen for å komme opp i sengen. I enden av sengen var det en fordypning i veggen; der stod, nøye ordnet, et stearinlys, et blekkhus og en fjær samt en bunt papirer, sannsynligvis prosessdokumenter. „De sover på tjenestejentas rom?“ spurte K. og vendte seg mot kjøpmannen. „Leni har innrømmet det for meg,“ svarte kjøpmannen, „det er veldig fordelaktig.“ K. så lenge på ham; det første inntrykket han hadde fått av kjøpmannen var at han var en mann som var vant til å bli adlydt, og som hadde en sterk følelse av å være overlegen andre mennesker.

Nå så han at kjøpmannen var en mann som var vant til å bli avvist, og som hadde en sterk følelse av å være underlegen andre mennesker. hatt, hadde kanskje likevel vært den rette; erfaring hadde han, for prosessen hans hadde pågått lenge, men han hadde betalt dyrt for denne erfaringen. Plutselig tålte K. ikke lenger synet av handelsmannen. „Bring ham inn i sengen,“ ropte han til Leni, som overhodet ikke syntes å forstå ham. Men selv ville han gå til advokaten og gjennom oppsigelsen frigjøre seg ikke bare fra advokaten, men også fra Leni og handelsmannen.

Men før han hadde kommet til døren, talte handelsmannen til ham med lav stemme: „Herr prokurist,“ K. vendte seg med et ondt blikk om. „Du har glemt løftet ditt,“ sa handelsmannen og strakte seg bønnfullt mot K. fra stolen sin. „Du skulle også fortelle meg en hemmelighet.“ „Sannelig,“ sa K. og sendte også et blikk til Leni, som så oppmerksomt på ham, „så hør: det er nesten ingen hemmelighet lenger. Jeg går nå til advokaten for å si opp avtalen med ham.“ „Han sier opp avtalen med advokaten,“ ropte handelsmannen, hoppet opp fra stolen og løp rundt i kjøkkenet med armene hevet. Om og om igjen ropte han: „Han sier opp avtalen med advokaten.“ Leni ville straks sette i gang med å angripe K., men handelsmannen kom i veien for henne, hvorfor hun ga ham et slag med knyttneven. Med hendene fortsatt knyttet til knyttnever løp hun da bak K., som imidlertid hadde fått et stort forsprang.

Han hadde allerede trådt inn i advokatens rom da Leni innhentet ham. Han hadde lukket døren fast bak seg, men Leni, som holdt dørbladet åpent med foten, tok tak i armen hans og ville trekke ham tilbake. Men han presset håndleddet hennes så hardt at hun måtte slippe taket med et sukk. Hun våget ikke å gå inn i rommet med det samme, men K. sperret døren med nøkkelen.

„Jeg har ventet lenge på deg,“ sa advokaten fra sengen, la et dokument som han hadde lest i lyset fra et stearinlys på nattbordet og satte på seg briller, som han brukte til å se skarpt på K. I stedet for å unnskylde seg, sa K.: „Jeg drar snart igjen.“ Advokaten hadde oversett K.s bemerkning, fordi den ikke var noen unnskyldning, og sa: „Jeg vil ikke la deg gå så sent neste gang.“ „Det passer bra for meg,“ sa K. Advokaten så spørrende på ham. „Sett deg,“ sa han. „Fordi du ønsker det,“ sa K., trakk en stol bort til nattbordet og satte seg. „Det virket som om du hadde låst døren,“ sa advokaten. „Ja,“ sa K., „det var på grunn av Leni.“ Han hadde ingen intensjon om å skåne noen.

Men advokaten spurte: „Var hun påtrengende igjen?“ „Påtrengende?“ spurte K. „Ja,“ sa advokaten, han lo samtidig, fikk et hosteanfall og begynte å le igjen da anfallet hadde gitt seg. „Du har vel lagt merke til påtrengeligheten hennes,“ spurte han og klappet K. på hånden, som denne hadde støttet opp mot nattbordet på en umerkelig måte og nå trakk raskt tilbake. „Du legger ikke mye vekt på det,“ sa advokaten da K. forholdt seg taus, „dess bedre. Ellers hadde jeg kanskje måttet unnskylde meg overfor deg. Det er en særegenhet ved Leni, som jeg forresten for lengst har tilgitt henne, og som jeg heller ikke ville snakke om hvis du ikke nettopp hadde låst døren. Denne særegenheten, som jeg riktignok må forklare deg nærmere, består i at Leni synes de fleste tiltalte er pene. Hun henger seg på alle, elsker alle, og synes å bli elsket av alle også; for å underholde meg forteller hun meg av og til om det, når jeg tillater det.

Jeg er ikke så forbauset over det hele som

Det ser ut til å være dem. Hvis man har den rette sansen for det, finner man de tiltalte virkelig ofte vakre. Dette er imidlertid et merkelig, nærmest naturvitenskapelig fenomen. Naturligvis inntrer det ikke som følge av tiltalen noen tydelig, nøyaktig definerbar endring i utseendet. Det er jo ikke som i andre rettssaker; de fleste fortsetter med sine vanlige livsstil og blir, hvis de har en god advokat som tar seg av dem, ikke særlig hindret av rettssaken. Likevel er de som har erfaring med slikt, i stand til å kjenne igjen de tiltalte, mann for mann, blant den store forsamlingen. Hvordan? vil dere spørre. Mitt svar vil ikke tilfredsstille dere. De tiltalte er rett og slett de vakreste.

Skylden kan ikke være det som gjør dem vakre, for — slik må i det minste jeg som advokat uttrykke det — det er jo ikke alle som er skyldige; heller ikke kan den rette straffen være det som gjør dem vakre nå, for det er jo ikke alle som blir straffet; det kan derfor bare skyldes den rettssaken som er reist mot dem, som på en eller annen måte hefter ved dem. Det finnes imidlertid også særlig vakre blant de vakre. Men vakre er alle, selv Block, den elendige ormen.

K. var, da advokaten hadde avsluttet, fullstendig overveldet; han hadde til og med nikket merkbart til de siste ordene og dermed gitt seg selv bekreftelsen på sin gamle oppfatning, nemlig at advokaten alltid, og også denne gangen, forsøkte å distrahere ham med generelle opplysninger som ikke hadde noe med saken å gjøre, og å avlede hans oppmerksomhet fra hovedspørsmålet: hva han faktisk hadde gjort for K.s sak. Advokaten merket vel at K. denne gangen ytte ham mer motstand enn ellers, for han ble nå stille for å gi K. anledning til å tale selv, og spurte så, da K. forble taus: «Er dere kommet til meg i dag med et bestemt formål?» «Ja,» sa K. og skjermet litt lyset fra stearinlyset med hånden for bedre å kunne se advokaten. «Jeg ville fortelle dere at jeg med dagens dato trekker tilbake mitt oppdrag til dere.» «Forstår jeg dere rett?» spurte advokaten, reiste seg halvt opp i sengen og støttet seg med den ene hånden mot putene.

«Jeg antar det,» sa K., som satt stivt oppreist som på vakt. «Vel, vi kan jo også drøfte denne planen,» sa advokaten etter en stund. «Det er ingen plan lenger,» sa K. «Kanskje,» sa advokaten, «men la oss likevel ikke forhaste oss.» Han brukte ordet «vi» som om han ikke hadde til hensikt å frigi K., og som om han, selv om han ikke fikk være hans representant, i det minste ønsket å forbli hans rådgiver. «Det er ingen hast,» sa K., reiste seg langsomt og gikk bak stolen sin. «Det er nøye overveid, og kanskje til og med for lenge. Beslutningen er endelig.» «Da tillat meg bare noen ord til,» sa advokaten, dro bort dundyner og satte seg på sengekanten. Hans nakne, hvithårede ben skalv av kulde. Han ba K. om å rekke ham et teppe fra sofaen. K. hentet teppet og sa: «Dere utsetter dere helt unødvendig for å bli forkjølet.»

«Anledningen er viktig nok,» sa advokaten, mens han pakket inn overkroppen med dundyne og deretter pakket inn beina i dynen. „Deres onkel er min venn, og dere har også vokst meg kjær over tid. Det innrømmer jeg åpent. Jeg trenger ikke å skamme meg over det.“ Disse rørende ordene fra den gamle mannen var svært uvelkomne for K., for de tvang ham til en mer detaljert forklaring som han gjerne ville unngå, og dessuten forvirret de ham, som han åpent innrømmet overfor seg selv, selv om de aldri kunne få ham til å endre beslutningen sin. „Jeg takker dere for deres vennlige holdning,“ sa han, „jeg erkjenner også at dere har tatt dere av saken min så godt dere kunne, og slik det synes å være til fordel for meg. Jeg har imidlertid i den siste tiden kommet til den overbevisningen at det ikke er nok.

Jeg vil naturligvis aldri forsøke å overbevise dere, en så mye eldre og mer erfaren mann, om mitt synspunkt; hvis jeg noen ganger uvilkårlig har forsøkt det, så tilgi meg, men saken er, som dere selv uttrykte det, viktig nok, og etter min overbevisning er det nødvendig å gripe mye kraftigere inn i prosessen enn det som har skjedd hittil.“ „Jeg forstår dere,“ sa advokaten, „dere er utålmodige.“ „Jeg er ikke utålmodig,“ sa K. litt irritert og var ikke lenger så oppmerksom på ordene sine. „Dere burde ha lagt merke til det under mitt første besøk, da jeg kom til dere sammen med onkelen min: jeg brydde meg ikke særlig om prosessen; hvis man ikke på en måte tvang meg til å huske den, glemte jeg den fullstendig. Men onkelen min insisterte på at jeg skulle overlate min representasjon til dere; jeg gjorde det for å imøtekomme ham.

Og nå burde man likevel ha forventet at prosessen ville falle meg enda lettere enn før, for man overlater jo representasjonen til advokaten for å avlaste seg selv litt for prosessens byrde. Det skjedde imidlertid ikke.“ men tvert imot. Aldri tidligere hadde jeg vært så bekymret for prosessen som etter den tiden da du begynte å representere meg. Da jeg var alene, gjorde jeg ingenting med saken min, men jeg merket det knapt; nå derimot hadde jeg en representant, alt var lagt til rette for at noe skulle skje, uopphørlig og stadig mer spent ventet jeg på ditt inngrep, men det uteble. Jeg fikk riktignok ulike meldinger fra deg om rettssaken, som jeg kanskje ikke ville ha fått fra noen andre. Men det kan ikke være nok for meg, når prosessen nå bokstavelig talt i det skjulte rykker stadig nærmere. K. hadde skjøvet stolen bort fra seg og sto der oppreist, hendene i lommene på jakken.

«Fra et visst punkt i prosessen av,» sa advokaten lavt og rolig, «skjer det ikke lenger noe vesentlig nytt. Hvor mange parter har ikke stått foran meg i lignende stadier av prosesser og talt på lignende måte som deg.» «Da har,» sa K., «alle disse lignende partene hatt like rett som jeg. Det motbeviser meg overhodet ikke.» «Jeg ville ikke motbevise deg med det,» sa advokaten, «men jeg ville heller legge til at jeg hadde forventet større dømmekraft fra deg enn fra andre, særlig ettersom jeg har gitt deg større innsikt i rettssystemet og i min virksomhet enn jeg gjør overfor andre parter. Og nå må jeg se at du tross alt ikke har tilstrekkelig tillit til meg. Du gjør det ikke lett for meg.» Hvordan advokaten ydmyket seg overfor K.! Uten noen hensyntagen til den sosiale æren, som sikkert er mest følsom nettopp på dette punktet. Og hvorfor gjorde han det?

Han var jo tilsynelatende en travel advokat og dessuten en rik mann; verken inntektstapet eller tapet av en klient kunne i seg selv bety mye for ham. Dessuten var han plaget av sykdom og burde selv ha vært interessert i å få arbeidet sitt redusert. Og likevel holdt han

K. så festlig! Hvorfor? Var det personlig medfølelse for onkelen, eller anså han virkelig K.s prosess som så usedvanlig, og håpet å utmerke seg i den, enten for K. eller — denne muligheten kunne jo aldri utelukkes — for vennene ved retten? Det var ingenting å se hos ham selv, selv om K. så på ham med så hensynsløst granskende blikk. Man kunne nesten tro at han med et bevisst lukket ansiktsuttrykk ventet på virkningen av sine ord. Men tydeligvis tolket han K.s taushet altfor gunstig for seg selv, for nå fortsatte han: „De har vel lagt merke til at jeg riktignok har et stort advokatfirma, men ikke ansetter noen medarbeidere. Det var annerledes før; det var en tid da noen unge jurister arbeidet for meg; i dag arbeider jeg alene. Dette henger delvis sammen med endringen i min praksis, idet jeg i stadig større grad begrenset meg til rettssaker av den typen som deres er; delvis med den stadig dypere innsikten jeg fikk i disse rettssakene.

Jeg fant at jeg ikke kunne overlate dette arbeidet til noen andre, om jeg ikke ville synde mot mine klienter og mot den oppgaven jeg hadde påtatt meg. Men beslutningen om å utføre alt arbeidet selv hadde sine naturlige konsekvenser: jeg måtte avvise nesten alle henvendelser om representasjon og kunne bare imøtekomme dem som lå meg spesielt nær — vel, det finnes jo nok skapninger, og til og med like i nærheten, som kaster seg over hver minste bit jeg kaster bort. Dessuten ble jeg syk av overanstrengelse. Men likevel angrer jeg ikke på min beslutning; det er mulig at jeg burde ha avvist flere representasjonsoppdrag enn jeg gjorde, men at jeg ga meg helt hen til prosessene jeg hadde påtatt meg, viste seg å være absolutt nødvendig og ble belønnet med suksess. Jeg fant en gang i en skrift et meget treffende uttrykk for forskjellen som er mellom representasjon i ordinære rettssaker og representasjon i disse rettssakene.

Der stod det: den ene advokaten fører sin

Klienten henger i en tynn tråd helt til dommen; den andre tar imidlertid straks klienten på skuldrene og bærer ham, uten å sette ham ned, helt til dommen og enda lenger. Slik er det. Men det var ikke helt riktig da jeg sa at jeg aldri ville angre på dette store arbeidet. Når det, som i ditt tilfelle, blir så fullstendig misforstått, ja, da angrer jeg nesten. K. ble mer utålmodig enn overbevist av disse ordene. Han trodde liksom å kunne høre i advokatens tonefall hva som ventet ham dersom han gav etter; igjen ville utsettelsene begynne, hentydningene til den gradvise fremgangen i saken, til dommernes forbedrede stemning, men også til de store vanskelighetene som stod i veien for arbeidet – kort sagt, alt det som var så velkjent at det var til å bli lei av, ville bli hentet frem for å bedra K. med usikre håp og pine ham med usikre trusler.

Dette måtte definitivt forhindres, derfor sa han: «Hva vil dere gjøre i min sak dersom dere beholder oppdraget?» Advokaten underkastet seg til og med dette fornærmende spørsmålet og svarte: «Fortsette med det jeg allerede har gjort for dere.» «Det visste jeg jo,» sa K., «men nå er ethvert ytterligere ord overflødig.» «Jeg skal gjøre et nytt forsøk,» sa advokaten, som om det som opprørte K. ikke gjaldt K. selv, men ham. «Jeg har nemlig en mistanke om at dere blir forledet, ikke bare til den feilaktige vurderingen av min juridiske bistand, men også til deres øvrige oppførsel, ved at dere, selv om dere er tiltalte, blir behandlet for godt – eller rettere sagt, uaktsomt, tilsynelatende uaktsomt. Også dette siste har sin grunn; det er ofte bedre å være lenket enn fri. Men jeg vil likevel vise dere hvordan andre tiltalte blir behandlet; kanskje dere klarer å lære noe av det.

Jeg skal nå kalle inn Block; lås opp døren og sett dere her ved siden av nattbordet.» «Gjerne,» sa K. og gjorde som advokaten hadde bedt om;

Han var alltid villig til å lære. Men for å sikre seg for enhver tilfelle, spurte han likevel: „Har De imidlertid tatt til etterretning at jeg trekker tilbake mitt fullmakt til Dem?“ „Ja,“ sa advokaten, „men De kan ennå i dag gjøre det om.“ Han la seg igjen i sengen, trakk dundyner opp til knærne og vendte seg mot veggen. Så ringte han på.

Nesten samtidig med klokkesignalet dukket Leni opp; hun forsøkte med raske blikk å finne ut hva som hadde skjedd; at K. satt stille ved advokatens seng, virket beroligende på henne. Hun nikket smilende til K., som stirret stivt på henne. „Hent Block,“ sa advokaten. Men i stedet for å hente ham, gikk hun bare bort til døren, ropte: „Block! Til advokaten!“ og snek seg så, sannsynligvis fordi advokaten forble vendt mot veggen og ikke brydde seg om noe, inn bak K.s stol. Fra nå av forstyrret hun ham ved å bøye seg over stolryggen eller ved å føre hendene, riktignok svært forsiktig og varsomt, gjennom håret hans og stryke dem over kinnene hans. Til slutt forsøkte K. å hindre henne i dette ved å gripe tak i den ene hånden hennes, som hun etter en viss motstand overlot ham.

Block kom straks etter oppringningen, men ble stående utenfor døren og så ut til å overveie om han skulle gå inn. Han trakk opp øyenbrynene og bøyet hodet, som om han lyttet etter om kommandoen om å komme til advokaten skulle gjentas. K. kunne ha oppmuntret ham til å gå inn, men han hadde bestemt seg for å bryte all kontakt, ikke bare med advokaten, men med alt som var her i leiligheten, og oppførte seg derfor ubevegelig. Også Leni forholdt seg taus. Block merket at i det minste ingen jaget ham bort, og gikk inn på tåspissene, med spente øyne og hendene krampaktig sammenklemt bak ryggen. Døren hadde han latt stå åpen for en mulig retrett. Han så ikke engang på K., men bare på den høye fjærsengen, hvor advokaten, siden han hadde presset seg helt inntil veggen, ikke engang var synlig. Men man kunne høre stemmen hans: «Er Block her?» spurte han.

Dette spørsmålet ga Block, som allerede hadde beveget seg et godt stykke videre, nærmest et støt i brystet og så et i ryggen; han vaklet og ble stående dypt bøyd. «Til tjeneste,» sa han. «Hva vil du?» spurte advokaten. «Du kommer ubeleilig.» «Ble jeg ikke tilkalt?» spurte Block, mer til seg selv enn til advokaten, og holdt hendene foran seg som beskyttelse og var klar til å løpe bort. «Du ble tilkalt,» sa advokaten, «men likevel kommer du ubeleilig.» Og etter en pause la han til: «Du kommer alltid ubeleilig.» Siden advokaten begynte å snakke, så ikke Block lenger på sengen; i stedet stirret han et eller annet sted bort i et hjørne og lyttet bare, som om sideblikket til den som snakket var for blendende til at han kunne tåle det. Men det var også vanskelig å lytte, for advokaten snakket mot veggen, og det i lav tone og raskt. «Vil du at jeg skal gå?» spurte Block. «Du er her nå, tross alt,» sa advokaten. «Bli!»

Man kunne ha trodd at advokaten ikke hadde imøtekommet Blocks ønske, men heller hadde truet ham med slag, for nå begynte Block virkelig å skjelve. «Jeg var i går,» sa advokaten, «hos den tredje dommeren, min venn, og begynte gradvis å bringe samtalen inn på deg. Vil du vite hva han sa?» «Å, vær så snill,» sa Block. Siden advokaten ikke svarte med en gang, gjentok Block anmodningen og bøyde seg, som om han skulle falle på kne. Men da irettesatte K. ham: «Hva gjør du?» ropte han. Siden Leni hadde forsøkt å hindre ham i å rope, grep han også hennes andre hånd. Det var ikke kjærlighetens trykk han holdt henne med, hun sukket også ofte og forsøkte å rive hendene sine løs. Men på grunn av K.s utbrudd ble Block straffet; for advokaten spurte ham: «Hvem er forresten din advokat?» «Det er du,» sa Block. «Og bortsett fra meg?» spurte advokaten. «Ingen andre enn deg,» sa Block. «Så følg heller ingen andre,» sa advokaten.

Block erkjente dette fullstendig; han så stygt på K. og ristet heftig på hodet mot ham. Hadde denne oppførselen blitt satt i ord, ville det ha vært grove fornærmelser. Med denne mannen hadde K. ønsket å snakke vennlig om sin egen sak! «Jeg skal ikke forstyrre deg mer,» sa K., lent tilbake i stolen. «Knekk deg eller kryp på alle fire, gjør hva du vil, jeg skal ikke bry meg om det.» Men Block hadde likevel æresfølelse, i det minste overfor K., for han gikk mot ham med knyttnevene svingende og ropte så høyt som han våget nær advokaten: «Du har ingen rett til å snakke sånn til meg, det er ikke tillatt. Hvorfor fornærmer du meg? Og dessuten her foran herr advokaten, hvor vi begge, du og jeg, bare er tolerert av barmhjertighet? Du er ikke et bedre menneske enn meg, for du er også tiltalt og har også en rettssak. Men hvis du likevel er en herre, så er jeg en like stor herre!» hvis ikke enda større.

Og jeg vil også bli tiltalt som en slik, særlig av deg. Men hvis du mener du er privilegert fordi du sitter her og får lov til å lytte i stillhet, mens jeg, som du selv uttrykker det, kryper på alle fire, minner jeg deg om det gamle juridiske ordtaket: For den mistenkte er bevegelse bedre enn hvile, for den som hviler kan alltid, uten å vite det, være på en av vektskålene og bli veid sammen med sine synder. K. sa ingenting; han stirret bare med ubevegelige øyne på denne forvirrede mannen. Hvilke forandringer hadde ikke skjedd med ham bare i løpet av den siste timen! Var det rettssaken som kastet ham hit og dit og gjorde det umulig for ham å se hvem som var venn og hvem som var fiende? Så han da ikke at advokaten med vilje ydmyket ham og denne gangen ikke hadde noe annet formål enn å skryte av sin makt foran K. og kanskje dermed også få K. til å underkaste seg?

Men hvis Block ikke var i stand til å innse dette, eller hvis han fryktet advokaten så sterkt at denne innsikten ikke kunne hjelpe ham, hvordan kunne det da ha seg at han likevel var så smart eller så modig at han lurte advokaten og skjulte for ham at han, i tillegg til ham, hadde andre advokater som arbeidet for seg? Og hvorfor våget han å angripe K., når denne likevel kunne avsløre hans hemmelighet? Men han våget enda mer: han gikk bort til advokatens seng og begynte nå også å klage over K. der: «Herr advokat,» sa han, «har du hørt hvordan denne mannen har snakket til meg? Man kan ennå telle timene i rettssaken hans, og allerede vil han gi meg, en mann som har vært involvert i prosessen i fem år, gode råd. Han fornærmer meg til og med. Vet ingenting og fornærmer meg, jeg som, så langt mine svake krefter rekker, nøye har studert hva anstendighet, plikt og rettslig praksis krever.»

«Bry deg om dine egne saker,» sa advokaten, «og ikke om mine.» ingen», sa advokaten, «og gjør det du synes er riktig.» «Selvfølgelig,» sa Block, som om han ville oppmuntre seg selv, og knelte nå ned like ved sengen, etter et kort blikk til siden. «Jeg kneler allerede, min advokat,» sa han. Advokaten sa ingenting. Block strøk forsiktig med den ene hånden over dunputen. I stillheten som nå rådet, sa Leni, mens hun befridde seg fra K.s hender: «Du gjør meg vondt. La meg være. Jeg går til Block.» Hun gikk bort og satte seg på sengekanten. Block var svært glad for at hun kom, og ba henne straks, med livlige, men stumme tegn, om å gå i forbønn for ham hos advokaten. Han trengte tydeligvis advokatens meldinger svært hastig, men kanskje bare for å la dem bli utnyttet av sine andre advokater. Leni visste sannsynligvis nøyaktig hvordan man kunne få tak i advokaten; hun pekte på advokatens hånd og spisset leppene som om hun skulle kysse den.

Umiddelbart utførte Block håndkysset og gjentok det to ganger til på oppfordring fra Leni. Men advokaten sa fortsatt ingenting. Da bøyde Leni seg over advokaten – hennes vakre kroppsbygning ble synlig da hun strakte seg slik – og strøk over hans lange, hvite hår, dypt bøyd mot hans ansikt. Dette tvang til slutt en reaksjon ut av ham. «Jeg nøler med å fortelle ham det,» sa advokaten, og man så ham riste litt på hodet, kanskje for å bli mer delaktig i presset fra Lenis hånd. Block lyttet med senket hode, som om han ved å gjøre det brøt et bud. «Hvorfor nøler du da?» spurte Leni. K. hadde følelsen av å høre på en innøvd samtale som hadde gjentatt seg mange ganger, som ville gjenta seg mange ganger til, og som bare for Block ikke kunne miste sin nyhet. «Hvordan har han oppført seg i dag?» spurte advokaten, i stedet for å svare.

Før Leni uttalte seg om det, så hun ned på Block og observerte en stund, mens han løftet hendene mot henne og gned dem bedende mot hverandre. Til slutt nikket hun alvorlig, vendte seg mot advokaten og sa: «Han var rolig og flittig.» En gammel kjøpmann, en mann med langt skjegg, bønnfalt en ung jente om et gunstig vitnesbyrd. Selv om han kanskje hadde baktanker, kunne ingenting rettferdiggjøre ham i en medmenneskes øyne. Han vanæret nesten tilskueren. Slik virket altså advokatens metode, som K. heldigvis ikke hadde vært utsatt for lenge nok til at klienten til slutt glemte hele verden og bare håpet å kunne slepe seg videre på denne villfarende veien til rettssakens slutt. Han var ikke lenger noen klient; han var advokatens hund. Hadde advokaten beordret ham til å krype under sengen, som i et hundehus, og bjeffe derfra, ville han gjort det med glede.

Som om K. var pålagt å ta inn over seg alt som ble sagt her, rapportere det til et høyere sted og avgi en rapport, lyttet han oppmerksomt og overveiende. «Hva har han gjort hele dagen?» spurte advokaten. «Jeg har låst ham inne i tjenestejenterommet,» sa Leni, «slik at han ikke skulle forstyrre meg mens jeg arbeidet, for der oppholder han seg jo vanligvis. Gjennom sprekken kunne jeg av og til se hva han gjorde. Han satt alltid på kne på sengen, hadde bøkene du hadde lånt ham liggende på vinduskarmen og leste i dem. Det gjorde et godt inntrykk på meg; vinduet fører nemlig bare til en luftesjakt og gir nesten ingen lys. At Block likevel leste, viste meg hvor lydig han er.» «Det gleder meg å høre det,» sa advokaten. «Men leste han med forståelse også?» Block sendte et blikk mot K., som om han trodde hun hadde evnen til å snu de ordene dommeren hadde sagt til hans fordel. «Det kan jeg selvfølgelig ikke svare sikkert på,» sa Leni.

«I hvert fall så jeg at han leste grundig.»

Han leste den samme siden hele dagen og førte fingeren langs linjene mens han leste. Hver gang jeg kikket inn på ham, sukket han, som om lesingen kostet ham mye anstrengelse. Bøkene du hadde lånt ham er sannsynligvis vanskelige å forstå.» «Ja,» sa advokaten, «det er de virkelig. Jeg tror heller ikke at han forstår noe av dem. De skal bare gi ham en anelse om hvor vanskelig kampen jeg fører til hans forsvar er. Og for hvem fører jeg denne tunge kampen? For — det er nesten latterlig å si det — for Block. Også det skal han lære å forstå.» Han fortsatte å studere uavbrutt? «Nesten uavbrutt,» svarte Leni, «bare én gang ba han meg om vann å drikke. Da rakte jeg ham et glass gjennom sprekken. Klokken åtte slapp jeg ham ut og ga ham litt mat.» Block sendte et blikk mot K., som om det ble sagt noe rosende om ham, og som om det måtte gjøre inntrykk på K. også.

Nå så det ut til at han hadde store forhåpninger; han beveget seg friere og krøp frem og tilbake på knærne. Desto tydeligere var det hvordan han stivnet ved advokatens neste ord. «Du roser ham,» sa advokaten. «Men nettopp det gjør det vanskelig for meg å snakke. Dommeren var nemlig ikke positivt innstilt, verken overfor Block selv eller overfor rettssaken hans.» «Ikke positivt?» spurte Leni. «Hvordan er det mulig?» Block så på henne med et så spent blikk at hun nesten trodde han hadde evnen til å snu de ordene dommeren hadde sagt til hans fordel. «Ikke positivt,» sa advokaten. «Han ble til og med ubehagelig berørt da jeg begynte å snakke om Block. «Snakk ikke om Block,» sa han. «Han er min klient,» sa jeg. «Du lar deg utnytte,» sa han. «Jeg mener ikke at hans sak er tapt,» sa jeg. «Du lar deg utnytte,» gjentok han. er. Jeg tror det ikke, sa jeg. Block er flittig i prosessen og er alltid på saken.

Han bor nesten hos meg for å holde seg oppdatert. En slik iver finner man ikke alltid. Visst, han er ikke behagelig å være sammen med, har stygge manerer og er skitten, men prosessuelt sett er han uklanderlig. Jeg sa uklanderlig; jeg overdrev med vilje. Da sa han: Block er bare smart. Han har samlet mye erfaring og forstår å utsette prosessen. Men hans uvitenhet er enda mye større enn hans kløkt. Hva ville han vel si til dette, hvis han fikk vite at prosessen hans ennå ikke har begynt, hvis man fortalte ham at ikke engang klokkesignalet for prosessens begynnelse er gitt? «Ro deg, Block,» sa advokaten, for Block begynte akkurat å reise seg opp på usikre knær og ville tydeligvis be om en forklaring. Det var nå for første gang advokaten vendte seg med mer utførlige ord direkte til Block. Med trøtte øyne så han halvt planløst, halvt mot Block, nedover; under dette blikket sank Block langsomt tilbake på kne.

«Denne uttalelsen fra dommeren har ingen betydning for deg,» sa advokaten. «Ikke skrem deg over hvert eneste ord. Hvis dette gjentar seg, skal jeg ikke fortelle deg noe mer. Man kan ikke begynne en setning uten at du ser på meg, som om din endelige dom skulle komme nå. Skam deg overfor min klient her! Du undergraver også den tilliten han har til meg. Hva er det du vil? Du lever ennå, du står fortsatt under min beskyttelse. Meningsløs angst! Du har lest et sted at den endelige dommen i noen tilfeller kommer uventet fra et hvilket som helst munnstykke til enhver tid. Med mange forbehold er dette riktig, men like sant er det at din angst vekker avsky hos meg og at jeg i den ser mangel på den nødvendige tilliten. Hva har jeg sagt, da? Jeg har gjengitt en uttalelse fra en dommer. Du vet at

Forskjellige synspunkter hoper seg opp rundt prosessen til det blir uoversiktlig. Denne dommeren f.eks. anser begynnelsen av prosessen som et annet tidspunkt enn jeg. En meningsforskjell, ikke noe mer. På et visst stadium av prosessen blir det etter gammel skikk gitt et signal med en klokke. Ifølge denne dommerens oppfatning begynner prosessen da. Jeg kan ikke fortelle deg alt som taler imot dette nå; du ville heller ikke forstå det; det er nok for deg at mye taler imot det. Forlegen kjørte Block fingrene gjennom pelsen til den som lå foran ham, angsten over dommerens uttalelse fikk ham til tider til å glemme sin egen underdanighet overfor advokaten; da tenkte han bare på seg selv og vridde dommerens ord i alle retninger. „Block,“ sa Leni i en advarende tone og trakk ham litt opp i høyden ved kragen på jakken. „La nå pelsen være og hør på advokaten.“ K. forsto ikke hvordan advokaten kunne ha tenkt å vinne ham over ved denne demonstrasjonen.

Hadde han ikke allerede jaget ham bort tidligere, ville han ha lykkes med det gjennom denne scenen.

NIENDE KAPITTEL

K. fikk i oppdrag å vise noen kunstmonumenter til en italiensk forretningsforbindelse av banken, som var svært viktig for dem og som oppholdt seg i denne byen for første gang. Det var et oppdrag som han ellers sikkert ville ha ansett som en ære, men som han nå, da han bare med store anstrengelser kunne opprettholde sitt anseelse i banken, motvillig påtok seg. Hver time han var borte fra kontoret, plaget ham; riktignok kunne han på langt nær ikke lenger utnytte kontortiden slik som før – mange timer klarte han bare å tilbringe under det mest spinkelige skinn av virkelig arbeid – men desto større var bekymringene hans når han ikke var på kontoret.

Da trodde han å se hvordan direktørstipendiaten, som jo hele tiden hadde ligget på lur, fra tid til annen kom inn på hans kontor, satte seg ved skrivebordet hans, gjennomgikk papirene hans, tok imot partnere som K. i årevis nesten hadde vært venn med, og gjorde dem avvisende mot ham, ja kanskje til og med avslørte feil som K. nå, mens han arbeidet, følte seg truet av fra tusen kanter, og som han ikke lenger kunne unngå. Derfor, når han en gang – om enn på den mest fremragende måte – ble beordret på en forretningsreise eller til og med på en liten reise – slike oppdrag hadde i den siste tiden helt tilfeldig hopet seg opp – lå det i hvert fall nær forestående at man ville fjerne ham fra kontoret for en stund og granske arbeidet hans, eller i det minste at man anså ham som lett å erstatte på kontoret.

De fleste av disse oppdragene kunne han uten vanskelighet ha avslått, men han våget det ikke, for selv om frykten hans bare var det minste begrunnet, ville avslag på oppdraget bety en tilståelse av angsten hans. Av denne grunn tok han tilsynelatende likegyldig imot slike oppdrag og tiet til og med om en alvorlig forkjølelse da han skulle på en anstrengende to dagers forretningsreise, for bare ikke å utsette seg for faren ved å påberope seg det regnfulle høstværet som da rådet. å bli holdt tilbake fra reisen. Da han vendte tilbake fra denne reisen med voldsomme hodepiner, fikk han vite at han var bestemt til å følge den italienske forretningsforbindelsen neste dag.

Fristelsen til å si nei, i det minste denne ene gangen, var stor; fremfor alt var det som var planlagt for ham her, ingen oppgave som direkte hadde med forretninger å gjøre, men oppfyllelsen av denne sosiale plikten overfor forretningsforbindelsen var i seg selv utvilsomt viktig nok – bare ikke for K., som visste godt at han bare kunne opprettholde sin stilling gjennom arbeidsresultater, og at det, hvis han ikke klarte dette, var fullstendig verdiløst, selv om han skulle forbløffe denne italieneren på uventet vis; han ønsket ikke engang å bli skjøvet ut av arbeidsområdet for én dag, for frykten for ikke å bli tatt med tilbake var for stor – en frykt som han selv svært godt visste var overdrevet, men som likevel plaget ham.

I dette tilfellet var det imidlertid nesten umulig å finne på et akseptabelt avslag; K.s kunnskaper i italiensk var riktignok ikke særlig store, men likevel tilstrekkelige; det avgjørende var imidlertid at K. fra tidligere hadde en viss kunstnerisk innsikt, noe som på ytterst overdrevet vis var blitt kjent i banken gjennom at K. for en tid, for øvrig også bare av forretningsmessige grunner, hadde vært medlem av foreningen for bevaring av byens kunstmonumenter. Nå var imidlertid italieneren, som man hadde hørt gjennom rykter, en kunstelsker, og valget av K. som hans ledsager var derfor selvfølgelig.

Det var en svært regnfull og stormfull morgen, og K., full av sinne over dagen som lå foran ham, kom allerede klokken syv inn på kontoret for i det minste å få unnagjort litt arbeid før besøket skulle rive ham bort fra alt. Han var svært trøtt, for han hadde tilbrakt halve natten med å studere en italiensk grammatikk for å forberede seg litt; vinduet, ved hvilket han i det siste altfor ofte pleide å sitte, fristet ham mer enn skrivebordet, men han gjorde motstand og satte seg ned for å arbeide. Dessverre kom nettopp tjeneren inn og meldte at herr direktøren hadde sendt ham for å se etter om herr prokurrenten allerede var her; var han her, måtte han være så vennlig å komme bort til resepsjonsrommet, herreren fra Italia var allerede der.

«Jeg kommer straks,» sa K., stakk en liten ordbok i lommen, tok under armen et album med byens severdigheter som han hadde forberedt for den fremmede, og gikk gjennom direktørstedfortrederens kontor inn i direktørens kontor. Han var glad for at han hadde kommet inn på kontoret så tidlig og kunne stå til disposisjon med det samme, noe som nok ingen alvorlig hadde forventet. Direktørstedfortrederens kontor var naturligvis fortsatt tomt som i dyp natt; sannsynligvis hadde tjeneren også tiltenkt å kalle ham inn i resepsjonsrommet, men uten resultat. Da K. kom inn i resepsjonsrommet, reiste de to herrene seg fra de dype lenestolene. Direktøren smilte vennlig; tydeligvis var han svært glad for K.s komme; han sørget straks for introduksjonen; italieneren gav K. et kraftig håndtrykk og kalte noen, leende, for en morgenfugl; K. forsto ikke helt hvem han mente, dessuten var det et merkelig ord hvis betydning K. først forsto etter en stund.

Han svarte med noen høflige ord som italieneren igjen tok imot med latter, idet han flere ganger med nervøs hånd kjørte hånden over sitt gråblå, buskete skjegg. Dette skjegget var tydeligvis parfymert; man fristes nesten til å tro at det var en parfyme som var spesielt beregnet for å skjule den ubehagelige lukten av tobakk, som K. hadde lagt merke til ved flere anledninger. å nærme seg og lukte på. Da alle hadde satt seg ned og en kort innledende samtale begynte, merket K. med stor ubehagelighet at han bare delvis forsto italieneren. Når han snakket helt rolig, forsto han ham nesten fullstendig, men det var bare sjeldne unntak; som oftest rant ordene ut av munnen hans, og han ristet på hodet som om han koste seg med det.

Men under slike taler forvillet han seg regelmessig inn i en dialekt som for K. ikke lenger hadde noe italiensk ved seg, men som direktøren ikke bare forsto, men også snakket — noe K. riktignok burde ha forutsett, for italieneren kom fra Sør-Italia, hvor også direktøren hadde vært noen år. Uansett innså K. at muligheten til å kommunisere med italieneren for en stor del var tatt fra ham, for også fransken hans var vanskelig å forstå, dessuten skjulte skjegget leppebevegelsene, som kanskje ville ha bidratt til forståelsen.

K. begynte å forutse mange ubehageligheter; foreløpig ga han opp å prøve å forstå italieneren — i nærvær av direktøren, som forsto ham så lett, ville det ha vært unødvendig anstrengelse — og han begrenset seg til å observere ham bedrøvet, mens han hvilte dypt og likevel lett i lenestolen, ofte pillet ved den korte, skarpt tilskårne kjolen sin, og en gang forsøkte å illustrere noe med løftede armer og ledd som beveget seg løst, noe K. ikke kunne begripe, selv om han bevisst ikke slapp hendene ut av syne. Til slutt gjorde den tidligere trettheten seg gjeldende hos K., som ellers var uoppmerksom og bare mekanisk fulgte med på ordvekslingen; til sin forferdelse oppdaget han at han i sin distraksjon nettopp hadde tenkt å reise seg, snu seg og gå bort. Endelig så italieneren på klokken og hoppet opp.

Etter å ha tatt avskjed med direktøren, presset han seg inntil K., så tett at K. måtte flytte lenestolen sin. måtte skyve den tilbake for å kunne bevege seg. Direktøren, som utvilsomt så nøden i K.s øyne overfor denne italieneren, blandet seg inn i samtalen, og det på en så klok og forsiktig måte at det så ut som om han bare kom med små råd, mens han i virkeligheten kort og konsist gjorde K. forståelig alt det som italieneren, som utrettelig kom med innspill, hadde sagt. K. fikk vite av ham at italieneren foreløpig hadde noen ærender å gjøre, at han dessverre bare ville ha lite tid til rådighet totalt sett, at han på ingen måte hadde til hensikt å skynde seg gjennom alle severdighetene, men at han heller — riktignok bare hvis K. var enig, avgjørelsen lå alene hos ham — hadde bestemt seg for å besøke bare katedralen, men derimot grundig.

Han gledet seg enormt over å kunne foreta denne omvisningen i følge med en så lærd og elskverdig mann — med dette mente han K., som ikke hadde noe annet å gjøre enn å overhøre italieneren og raskt oppfatte direktørens ord — og han ba ham, hvis timen passet ham, om å møte opp i katedralen om to timer, omtrent klokken 10. Han selv håpet å kunne være der med sikkerhet til den tiden. K. svarte med noe lignende, italieneren tok først direktøren i hånden, så K., så igjen direktøren, og gikk, fulgt av dem begge, bare halvveis vendt mot dem, men uten å slutte å snakke. K. ble deretter værende en stund til sammen med direktøren, som så særlig bedrøvet ut i dag. Han følte at han måtte unnskylde seg overfor K. på et vis og sa — de stod fortrolig tett sammen — at han først hadde tenkt å gå selv sammen med italieneren, men så — uten å gi noen nærmere grunn — hadde han bestemt seg for heller å sende K.

Hvis han ikke forsto italieneren med en gang, måtte han ikke la seg forvirre av det. lot forståelsen komme svært raskt, og selv om han kanskje ikke forsto mye i det hele tatt, var det heller ikke så ille, for for italieneren var det ikke så viktig å bli forstått. Dessuten var K.s italiensk overraskende bra, og han ville helt sikkert takle situasjonen utmerket. Dermed var K. ferdig med oppgaven. Tiden som var igjen brukte han til å skrive ned sjeldne ord fra ordboken som han trengte for å kunne veilede i domkirken. Det var et ytterst kjedelig arbeid; tjenere kom med posten, embetsmenn kom med ulike forespørsler og ble stående ved døren siden de så at K. var opptatt, men de flyttet seg ikke før de hadde fått K.s oppmerksomhet; direktørassistenten lot det ikke gå upåaktet hen å forstyrre K.; han kom inn ofte, tok ordboken fra ham og bladde i den tilsynelatende helt uten hensikt; selv gjester dukket opp i halvmørket i forværelset når døren åpnet seg og bøyde seg nølende; de ville gjøre seg bemerket, men var ikke sikre på om de ble sett – alt dette foregikk rundt K. som om han var midtpunktet, mens han selv samlet sammen ordene han trengte, lette dem opp i ordboken, skrev dem ned, øvde på uttalen av dem og til slutt forsøkte å lære dem utenat.

Hans tidligere gode hukommelse syntes imidlertid å ha forlatt ham fullstendig; noen ganger ble han så sint på italieneren som påførte ham denne anstrengelsen at han gjemte ordboken under noen papirer med den faste hensikt å ikke forberede seg lenger; men så innså han at han likevel ikke kunne gå rundt blant kunstverkene i domkirken sammen med italieneren uten å si noe, og med enda større vrede tok han ordboken frem igjen.

Akkurat klokken halv ti, da han skulle til å gå, kom det et telefonanrop; Leni ønsket ham god morgen og spurte hvordan han hadde det. K. takket hastig og bemerket at han umulig kunne la seg rive med i en samtale nå, for han måtte til domkirken. „Til domkirken?“ spurte Leni. „Ja, til domkirken.“ „Hvorfor til domkirken?“ sa Leni. K. forsøkte å forklare det kort for henne, men knapt hadde han begynt, før Leni plutselig sa: „De presser deg.“ K. klarte ikke å bære den bekymringen som han ikke hadde følt komme og som han ikke hadde ventet, han tok avskjed med to ord, men sa likevel, mens han hengte røret på plass, halvt til seg selv, halvt til den fjerne jenta som ikke lenger hørte det: „Ja, de presser meg.“

Men nå var det allerede sent, og det var nesten fare for at han ikke skulle komme fram i tide. Han kjørte dit i bilen; i siste liten hadde han husket albumet som han tidlig på dagen ikke hadde hatt anledning til å overlevere, og som han derfor tok med seg nå. Han holdt det på knærne sine og trommet urolig på det under hele kjøreturen. Regnet hadde avtatt, men det var fuktig, kjølig og mørkt; man ville se lite i domkirken, men der ville K.s forkjølelse, som følge av det lange oppholdet på de kalde flisene, forverre seg kraftig.

Domplassen var helt tom; K. husket at han allerede som lite barn hadde lagt merke til at i husene på denne trange plassen var nesten alle gardinene i vinduene trukket for. Med dagens vær var det imidlertid mer forståelig enn ellers. Også i domkirken så det ut til å være tomt; det falt naturligvis ingen inn å komme hit nå. K. gikk gjennom begge sideskipene; han møtte bare en gammel kvinne som, innhyllet i et varmt tørkle, knelte foran et Mariabilde og betraktet det. Fra et stykke hold så han dessuten en haltende tjener forsvinne inn i en muråpning. K. hadde kommet presis; klokken hadde slått 10 akkurat da han kom inn, men italieneren var ennå ikke her. K. gikk tilbake til hovedinngangen, sto der en stund ubesluttsomt og tok så en runde rundt domkirken i regnet for å se om italieneren kanskje ventet ved en av sideinngangene. Han var ingensteds å finne. Hadde direktøren kanskje misforstått tidspunktet?

Hvordan kunne man egentlig forstå denne mannen ordentlig? Uansett måtte K. vente på ham i en halv time til. Siden han var trøtt, ville han sette seg; han gikk inn i domkirken igjen, fant en liten teppelignende fille på en trappetrinn og trakk den med tåspissen frem til en benk i nærheten, pakket seg fastere inn i kappen, dro kragen opp og satte seg. For å fordrive tiden åpnet han albumet, bladde litt i det, men måtte snart slutte, for det ble så mørkt at han, da han så opp, knapt kunne skjelne noen detaljer i sideskipet like ved.

I det fjerne skinte et stort triangel av stearinlys på hovedalteret; K. kunne ikke med sikkerhet si om han hadde sett dem før. Kanskje de nettopp hadde blitt tent. Kirketjenerne er profesjonelle snikere; man legger ikke merke til dem. Da K. tilfeldigvis snudde seg, så han ikke langt bak seg et høyt, kraftig stearinlys festet til en søyle, som også det brant. Selv om det var vakkert som belysning av alterbildene, som som regel hang i sideskipenes mørke, var det fullstendig utilstrekkelig; det forsterket snarere mørket. Det var like fornuftig som uhøflig av italieneren at han ikke hadde kommet; det ville ikke være noe å se; man måtte nøye seg med å lete seg gjennom noen få bilder med K.s elektriske lommelykt. For å prøve å se hva man kunne forvente, gikk K. til et lite sideskapell i nærheten, steg opp noen trinn til en lav marmorbrøstning, og bøyd seg over den lyste han med lommelykten på alterbildet.

Det evige lyset foran det var forstyrrende. Det første K. så og delvis gjettet, var en stor, rustet ridder som var avbildet helt i kanten av bildet. Han støttet seg på sverdet sitt, som han hadde stukket ned i den nakne bakken foran seg — bare noen gresstrå stakk opp her og der. Han så ut til å observere nøye en hendelse som utspant seg foran ham. Det var forbløffende at han stod der uten å røre seg nærmere. Kanskje var han ment å skulle stå vakt. K., som ikke hadde sett bilder på lenge, betraktet ridderen lenge, selv om han stadig måtte blunke med øynene, siden han ikke tålte det grønne lyset fra lommelykten. Da han så lot lyset gli over resten av bildet, fant han en skildring av Kristi begravelse i vanlig stil; det var for øvrig et nyere bilde. Han stakk lommelykten i lommen og vendte tilbake til plassen sin.

Det var nå sannsynligvis unødvendig å vente på italieneren, men ute var det sikkert styrtregn, og ettersom det ikke var så kaldt her som K. hadde ventet, bestemte han seg for å bli værende foreløpig. I nærheten av ham stod den store prekestolen; på dens lille, runde tak var det montert to tomme, gylne kors, halvt liggende, som krysset hverandre med sine ytterste spisser. Ytterveggen av brystningen og overgangen til den bærende søylen var dannet av grønt løvverk, hvor små engler grep inn, vekselvis livlig og rolig. K. gikk bort til prekestolen og undersøkte den fra alle sider; bearbeidingen av steinen var ytterst omhyggelig, det dype mørket mellom løvverket og bak det virket som om det var innfanget og fastholdt. K. stakk hånden inn i et slikt mellomrom og undersøkte så forsiktig steinen; han hadde tidligere overhodet ikke visst om eksistensen av denne prekestolen.

Da la han tilfeldigvis merke til en kirketjener bak den neste bankraden; han stod der i en hengende, rynket, svart kappe, holdt en snusdose i venstre hånd og betraktet ham. „Hva vil denne mannen?“ tenkte K. „Er jeg mistenkelig for ham? Vil han ha drikkepenger?“ Men da kirketjeneren nå merket at K. hadde lagt merke til ham, peilte han med høyre hånd – mellom to fingre holdt han fortsatt en snusdose – i en eller annen ubestemt retning. Hans oppførsel var nesten uforståelig; K. ventet litt til, men kirketjeneren fortsatte å peile med hånden og bekreftet det ved å nikke med hodet. „Hva vil han egentlig?“ spurte K. lavt; han våget ikke å rope her. Så trakk han frem pengevesken og presset seg gjennom den neste bankraden for å komme bort til mannen. Men denne gjorde straks en avvisende bevegelse med hånden, trakk på skuldrene og halte bort.

Med en lignende gangart som dette travle hinket hadde K. som barn forsøkt å etterligne ridning på hester. „En barnslig gammel mann,“ tenkte K., „hans forstand strekker seg bare til å peile med hånden.“ fortsatt til kirketjenesten. Hvordan han blir stående når jeg står, og hvordan han lurer på om jeg vil gå videre. Smilende fulgte K. den gamle gjennom hele sideskipet, nesten helt opp til høyden av hovedalteret; den gamle sluttet ikke å peile på noe, men K. snudde seg med vilje ikke om; peilingen hadde ingen annen hensikt enn å få ham bort fra den gamles spor. Til slutt lot han ham virkelig være i fred; han ville ikke skremme ham for mye, heller ikke ville han helt skremme bort skikkelsen, i tilfelle italieneren likevel skulle komme.

Da han gikk inn i hovedskipet for å lete etter plassen der han hadde lagt igjen albumet, la han merke til en liten sideprekestol ved en søyle nesten helt inntil benkene i koret; den var helt enkel, laget av naken, blek stein. Den var så liten at den fra avstand så ut som en ennå tom nisje beregnet på en statue. Predikanten kunne slett ikke ta et helt skritt tilbake fra prekestolen. Dessuten begynte den steinete hvelvingen over prekestolen uvanlig lavt og steg, riktignok uten noen utsmykning, så buktende oppover at en mann av middels høyde ikke kunne stå oppreist der, men måtte hele tiden bøye seg over rekkverket. Hele greia var som skapt for å plage predikanten; det var uforståelig hvorfor man trengte denne prekestolen, siden den andre, store og så kunstferdig utsmykkede, allerede var tilgjengelig.

K. ville helt sikkert ikke ha lagt merke til denne lille prekestolen engang, om det ikke hadde vært festet en lampe oppe, slik man pleier å gjøre like før en preken. Skulle det virkelig holdes en preken nå? I den tomme kirken? K. så ned trappen som krøp seg inntil søylen og førte opp til prekestolen; den var så smal at det så ut som den var ment ikke for mennesker, men bare for å være en pynt på søylen. Men nede ved prekestolen – K. smilte forbløffet – sto faktisk presten, holdt hånden mot rekkverket, klar til å stige opp, og så på K. Deretter nikket han lett med hodet, hvoretter K. gjorde korsets tegn og bøyde seg, noe han burde ha gjort tidligere. Presten ga seg et lite oppsving og steg opp på prekestolen med korte, raske skritt. Skulle det virkelig begynne en preken?

Kanskje kirketjeneren likevel ikke var helt fra sans og samling, og hadde ønsket å drive K. til presten – noe som tross alt hadde vært ytterst nødvendig i den tomme kirken. Dessuten var det jo et gammelt kvinnfolk et sted foran et Mariabilde som også skulle komme. Og hvis det likevel skulle bli en preken, hvorfor ble den ikke innledet av orglet? Men orglet forble stille og blinket bare svakt frem fra mørket i sin store høyde.

K. tenkte på om han ikke burde skynde seg å forsvinne; hvis han ikke gjorde det nå, var det ingen mulighet for at han kunne gjøre det under prekenen; da måtte han bli sittende så lenge den varte; på kontoret mistet han så mye tid; han var for lengst ikke lenger forpliktet til å vente på italieneren; han så på klokken sin; den var 11. Men kunne det virkelig holdes preken? Kunne K. alene representere menigheten? Hvordan, hvis han hadde vært en fremmed som bare ønsket å se på kirken? I bunn og grunn var han heller ikke noe annet. Det var meningsløst å tenke på at det skulle holdes preken nå, klokken 11, på en hverdag med grusomt vær. Presten — det var utvilsomt en prest, en ung mann med glatt, mørkt ansikt — gikk tydeligvis bare opp for å slukke lampen, som feilaktig var tent.

Men slik var det ikke; presten undersøkte heller lyset og skrøt det litt opp; så snudde han seg langsomt mot brystningen, som han med begge hender grep foran ved den kantede innfatningen. Så sto han en stund og så seg omkring uten å røre på hodet. K. hadde trukket seg langt tilbake og lente albuene mot den fremste kirkebanken. Med usikre øyne så han, uten å kunne peile inn stedet nøyaktig, kirketjeneren med den krokete ryggen, som fredelig, som etter en avsluttet oppgave, hadde krøpet sammen. Hvilken stillhet lå nå over katedralen! Men K. måtte forstyrre den; han hadde ingen intensjon om å bli værende her; hvis det var prestens plikt å preke til en bestemt tid uten hensyn til omstendighetene, så kunne han gjøre det; det ville lykkes også uten K.s nærvær, akkurat som K.s tilstedeværelse slett ikke ville øke virkningen.

Langsomt satte K. seg derfor i bevegelse, famlet seg på tåspissene langs kirkebanken, kom så inn på den brede hovedgangen og gikk også der helt uforstyrret; bare det at den steinete gulvet gav gjenklang ved det svakeste skritt, og hvelvingene ga et svakt, men uavbrutt ekko, som forplantet seg i mange stadier og med regelmessig progresjon. K. følte seg litt forlatt da han der, kanskje observert av presten, gikk alene mellom de tomme kirkebenkene; det virket også som om katedralens storhet lå akkurat på grensen til det som fortsatt var utholdelig for mennesker. Da han kom til sin tidligere plass, rakte han nærmest uten å nøle etter albumet som lå igjen der, og tok det med seg. Han hadde nesten forlatt området med kirkebenkene og nærmet seg det åpne rommet som lå mellom dem og utgangen, da han for første gang hørte prestens stemme. En mektig, øvet stemme. Hvordan den gjennomsyret katedralen, som var rede til å ta imot den!

Men det var ikke menigheten presten talte til; det var helt tydelig, og det var

Ingen unnskyldninger, ropte han: Josef K.!

K. stanset og så ned på gulvet foran seg. Foreløpig var han fortsatt fri; han kunne fortsette å gå og forsvinne gjennom en av de tre små, mørke tredørene som ikke lå langt foran ham. Det ville rett og slett bety at han ikke hadde forstått, eller at han riktignok hadde forstått, men ikke ønsket å bry seg om det. Men hvis han snudde seg, var han fanget, for da hadde han innrømmet at han godt hadde forstått, at han virkelig var den som ble ropt på, og at han også ville følge med. Hadde presten ropt igjen, ville K. sikkert ha gått videre, men siden alt forble stille så lenge K. ventet, snudde han likevel hodet litt, for han ville se hva presten gjorde nå. Han sto rolig på prekestolen som før, men det var tydelig å se at han hadde lagt merke til K.s hodebevegelse. Det ville ha vært en barnslig lek med å gjemme seg hvis K. nå ikke hadde snudd seg helt om. Han gjorde det, og presten kalte ham nærmere med et vink med fingeren.

Nå som alt kunne skje åpent, løp han — han gjorde det også av nysgjerrighet og for å korte ned saken — med lange, flyvende skritt mot prekestolen. Ved de første benkene stanset han, men avstanden virket fortsatt for stor for presten; han strakte ut hånden og pekte med pekefingeren, som var skarpt bøyd, på et sted like foran prekestolen. K. fulgte også dette; på dette stedet måtte han bøye hodet langt bakover for fortsatt å se presten. «Du er Josef K.,» sa presten og løftet en hånd opp på rekkverket i en uklar bevegelse. «Ja,» sa K., han tenkte på hvor åpent han alltid tidligere hadde nevnt navnet sitt; i noen tid hadde det vært en byrde for ham, dessuten kjente folk nå navnet hans, mennesker han møtte for første gang. Hvor vakkert det var å først presentere seg og deretter bli kjent.

„Du er tiltalt,“ sa presten særlig lavt. „Ja,“ sa K., „jeg er blitt underrettet om det.“ „Da er du den jeg leter etter,“ sa presten. „Jeg er fengselskapellanen.“ „Å, så,“ sa K. „Jeg har latt deg kalle hit,“ sa presten, „for å snakke med deg.“ „Det visste jeg ikke,“ sa K. „Jeg kom hit for å vise en italiener katedralen.“ „La det uviktige ligge,“ sa presten. „Hva holder du i hånden? Er det en bønnebok?“ „Nei,“ svarte K., „det er et album med byens severdigheter.“ „Legg den fra deg,“ sa presten. K. kastet den så kraftig bort at den slo opp og slepte med seg et stykke over gulvet med knuste sider. „Vet du at saken din står dårlig til?“ spurte presten. „Det synes jeg også,“ sa K. „Jeg har gjort mitt beste, men uten resultat så langt. Selvfølgelig har jeg ikke fullført søknaden ennå.“ „Hvordan forestiller du deg slutten?“ spurte presten. „Før trodde jeg at det måtte ende godt,“ sa K., „nå tviler jeg på det til og med iblant.

Jeg vet ikke hvordan det vil ende. Vet du det?“ „Nei,“ sa presten, „men jeg er redd det vil ende dårlig. Du blir ansett som skyldig. Saken din vil kanskje ikke engang komme forbi en lavere rettsinstans. I det minste anses du foreløpig som skyldig.“ „Men jeg er ikke skyldig,“ sa K. „Det er en feil. Hvordan kan et menneske i det hele tatt være skyldig? Vi er jo alle mennesker her, den ene som den andre.“ „Det er riktig,“ sa presten, „men slik pleier de skyldige å snakke.“ „Har også du en fordom mot meg?“ spurte K. „Jeg har ingen fordommer mot deg,“ sa presten. „Takk,“ sa K. „Men alle andre som er involvert i prosessen har en fordom mot meg. De påvirker også de uinvolverte. Min stilling blir stadig vanskeligere.“ „Du misforstår fakta,“ sa presten.

„Avgjørelsen kommer ikke med det samme; prosessen går gradvis over i avgjørelsen.“ „Sånn er det altså,“ sa K. og senket hodet. „Hva vil du gjøre videre i saken din?“ spurte presten. „Jeg vil fortsatt søke hjelp,“ sa K. og løftet hodet for å se hvordan presten vurderte det. „Det finnes visse muligheter jeg ikke har benyttet.“ „Du søker for mye hjelp fra andre,“ sa presten avvisende, „og spesielt fra kvinner. Forstår du ikke at det ikke er den rette hjelpen?“ „Noen ganger, ja, til og med ofte, kunne jeg gi deg rett,“ sa K., „men ikke alltid. Kvinner har stor makt. Hvis jeg kunne få noen kvinner jeg kjenner til å samarbeide for meg, ville jeg lykkes. Spesielt i denne rettssalen, som nesten bare består av kvinnemotstandere. Vis dommeren en kvinne på avstand, og han stormer over dommerbordet og forbi den tiltalte bare for å komme frem i tide.“ Presten lente hodet mot brystningen; først nå så det ut som taket over prekestolen trykket ham ned.

Hva slags uvær kunne det være ute? Det var ikke lenger en grå dag, det var allerede dyp natt. Ingen av glassmaleriene i de store vinduene klarte å bryte den mørke veggen med så mye som et lysglimt. Og akkurat nå begynte kirketjeneren å slukke lysene på hovedalteret, ett etter ett. „Er du sint på meg?“ spurte K. presten. „Du vet kanskje ikke hvilken rett du tjener.“ Han fikk ingen svar. „Det er jo bare mine erfaringer,“ sa K. Det var fortsatt stille ovenpå. „Jeg ville ikke fornærme deg,“ sa K. Da ropte presten ned til K.: „Ser du ikke to skritt foran deg?“ Det var ropt i sinne, men samtidig som om noen så noen falle og, fordi vedkommende selv var redd, ropte ufrivillig uten å ville det.

Nå sto begge lenge i stillhet. I mørket nedenunder kunne presten sikkert ikke se K. tydelig, mens K. så presten klart i lyset fra den lille lampen. Hvorfor kom ikke presten ned? Han hadde jo ikke holdt noen preken, men bare gitt K. noen råd som, hvis K. fulgte dem nøye, sannsynligvis ville gjøre ham mer skade enn nytte. Men K. så utvilsomt at prestens hensikter var gode; det var ikke umulig at han, hvis han kom ned, ville bli enig med ham, det var ikke umulig at han ville få et avgjørende og akseptabelt råd fra ham som f.eks. ville vise ham, ikke hvordan prosessen skulle påvirkes, men hvordan man kunne unnslippe prosessen, omgå den, leve utenfor den. Denne muligheten måtte finnes; K. hadde ofte tenkt på den i det siste.

Men visste presten om en slik mulighet, ville han kanskje avsløre den hvis man ba ham om det, selv om han selv var en del av rettssystemet og selv om han, da K. hadde angrepet rettssystemet, hadde undertrykt sin milde natur og til og med skreket av K.

„Vil du ikke komme ned?“ sa K. „Det er jo ingen preken som skal holdes. Kom ned til meg.“ „Nå kan jeg komme ned,“ sa presten; han angret kanskje skrikingen. Mens han løsnet lampen fra kroken, sa han: „Først måtte jeg snakke med deg på avstand. Ellers lar jeg meg for lett påvirke og glemmer min oppgave.“

K. ventet ham nedenfor trappen. Presten rakte ham allerede hånden fra en av de øvre trinnene mens han gikk nedover. „Har du litt tid til meg?“ spurte K. „Så mye tid som du trenger,“ sa presten og rakte K. den lille lampen, slik at han kunne bære den. Selv i nærheten forsvant en viss høytidelighet ikke fra hans vesen. „Du er svært vennlig mot meg,“ sa K. De gikk frem og tilbake ved siden av hverandre i det mørke sideskipet. „Du er enestående blant alle dem som tilhører retten. Jeg har mer tillit til deg enn til noen av dem, så mange som jeg nå kjenner. Med deg kan jeg snakke åpent.“ „Du tar feil,“ sa presten. „Hva skulle jeg ta feil i?“ spurte K. „Du tar feil med hensyn til retten,“ sa presten. „I de innledende skriftene til loven heter det om denne villfarelsen: Foran loven står en dørvakt. En mann fra landet kommer til denne dørvakten og ber om adgang til loven. Men dørvakten sier at han ikke kan gi ham adgang nå.

Mannen tenker seg om og spør så om han vil få adgang senere. „Det er mulig,“ sier dørvakten, „men ikke nå.“ Ettersom porten til loven står åpen som alltid og dørvakten går til side, bøyer mannen seg for å se inn gjennom porten. Da dørvakten merker dette, ler han og sier: „Hvis det frister deg så mye, prøv å gå inn til tross for mitt forbud. Men husk: jeg er mektig. Og jeg er bare den nederste dørvakten. Fra sal til sal står det imidlertid dørvakter, den ene mektigere enn den andre. Allerede synet av den tredje kan ikke engang jeg lenger tåle.“ Slike vanskeligheter hadde mannen fra landet ikke ventet; loven skal jo være tilgjengelig for enhver og alltid, tenker han, men da han nå ser nærmere på dørvakten i pelskappen hans, den store, spisse nesen, det lange, tynne, svarte, tartariske skjegget, blir han redd og trekker seg tilbake. „Du tar feil,“ sier presten, „du tar feil med hensyn til loven.“ „Hva mener du med det?“ spør K. „Du tror at loven er noe som kan læres,“ sier presten, „men den kan ikke læres.

Den kan bare oppleves.“ „Hva mener du med det?“ spør K. „Du tror at loven er noe som kan læres,“ sier presten, „men den kan ikke læres. Den kan bare oppleves.“ „Hva mener du med det?“ spør K. „Du tror at loven er noe som kan læres,“ sier presten, „men den kan ikke læres. Den kan bare oppleves.“ „Hva mener du med det?“ spør K. „Du tror at loven er noe som kan læres,“ sier presten, „men den kan ikke læres. Den kan bare oppleves.“

Bart bestemmer seg likevel for å vente til han får tillatelse til å gå inn. Dørvakten gir ham en krakk og lar ham sette seg ved siden av døren. Der sitter han i dager og år. Han gjør mange forsøk på å bli sluppet inn og utmatter dørvakten med sine bønner. Dørvakten stiller ofte små spørsmål til ham, spør ham om hjemstedet hans og mye annet, men det er likegyldige spørsmål, slik store herrer stiller dem, og til slutt sier han alltid til ham at han ennå ikke kan slippe ham inn. Mannen, som har utstyrt seg med mye for reisen, bruker alt, uansett hvor verdifullt det er, for å bestikke dørvakten. Denne tar imot alt, men sier samtidig: «Jeg tar bare imot det for at du ikke skal tro at du har glemt noe.» I løpet av de mange årene observerer mannen dørvakten nesten uavbrutt. Han glemmer de andre dørvaktene, og denne første virker for ham som den eneste hindringen for å komme inn i loven.

I de første årene forbanner han høyt den ulykkelige tilfeldigheten, senere, når han blir gammel, mumler han bare for seg selv. Han blir barnslig, og siden han i løpet av de mange årene med studium av dørvakten også har lagt merke til loppene i pelskraven hans, ber han også loppene om å hjelpe ham og få dørvakten til å endre mening. Til slutt blir synet hans svakt, og han vet ikke om det virkelig blir mørkere rundt ham, eller om det bare er øynene som bedrar ham. Men nå ser han et lys i mørket, et lys som uutslettelig stråler ut fra lovens dør. Nå lever han ikke lenge lenger. Før sin død samler alle erfaringene fra hele denne tiden seg i hodet hans til ett spørsmål som han hittil ikke har stilt dørvakten. Han vinker til ham, siden han ikke lenger kan rette opp den stivnede kroppen sin.

Dørvakten må bøye seg dypt ned mot ham, for høydeforskjellene har har endret seg til mannens store ugunst. „Hva vil du vite nå,“ spør portvakten, „du er umettelig.“ „Alle streber jo etter loven,“ sier mannen, „hvorfor har det seg slik at i løpet av mange år har ingen andre enn jeg bedt om adgang?“ Portvakten forstår at mannen er ved veis ende, og for å nå ham mens hans hørsel ennå er intakt, roper han til ham: „Ingen andre kunne få adgang her, for denne inngangen var bare ment for deg. Jeg går nå og stenger den.“

„Portvakten har altså bedratt mannen,“ sa K. straks, sterkt fascinert av historien. „Vær ikke forhastet,“ sa presten, „overta ikke andres mening uten å undersøke den. Jeg har fortalt deg historien ordrett slik den står i skriften. Om bedrag står det ingenting der.“ „Men det er klart,“ sa K., „og din første tolkning var helt riktig. Portvakten kom med den opplysningen først da den ikke lenger kunne hjelpe mannen.“ „Han ble ikke spurt tidligere,“ sa presten, „tenk også på at han bare var portvakt, og som sådan hadde han utført sin plikt.“ „Hvorfor tror du at han utførte sin plikt?“ spurte K., „han utførte den ikke. Hans plikt var kanskje å avvise alle fremmede, men denne mannen, som inngangen var ment for, skulle han ha sluppet inn.“ „Du har ikke nok respekt for skriften og forandrer historien,“ sa presten. „Historien inneholder to viktige forklaringer fra portvakten om adgangen i loven, én i begynnelsen, én på slutten.

Den ene lyder: at han nå ikke kunne gi ham adgang, og den andre: denne inngangen var bare ment for deg. Hvis det hadde vært en motsetning mellom disse to forklaringene, ville du hatt rett, og portvakten hadde bedratt mannen. Men det er ingen motsetning. Tvert imot peiler den første forklaringen faktisk på den andre. Man kunne nesten si at portvakten gikk utover sin plikt ved å love mannen en fremtidig mulighet til å komme inn. På den tiden synes det bare å ha vært hans plikt å avvise mannen, og faktisk undrer mange som tolker skriften seg over at portvakten i det hele tatt kom med den antydningen, for han synes å elske nøyaktighet og vokter strengt over sitt embete.

I mange år forlater han ikke posten sin og stenger porten først helt til slutt; han er seg svært bevisst viktigheten av sin tjeneste, for han sier: „Jeg er mektig;» han har ærefrykt for overordnede, for han sier: «Jeg er bare den nederste dørvokteren;» han er ikke pratsom, for gjennom mange år stiller han bare, som det heter, «ufølsomme spørsmål»; han er ikke bestikkelig, for han sier om en gave: «Jeg tar bare imot den, så du ikke skal tro at du har gått glipp av noe»; når det gjelder å utføre plikten sin, er han verken for følsom eller for bitter, for det heter om mannen: «han utmatter dørvokteren med sine bønner»; til slutt peiler også utseendet hans på en pedantisk karakter: den store, spisse nesen og det lange, tynne, svarte, tartariske skjegget. Kan det finnes en mer pliktbevisst dørvokter?

Nå blander det seg imidlertid andre sider ved dørvokterens vesen inn i bildet, sider som er svært gunstige for den som ber om adgang, og som i det minste gjør det forståelig at han, i den antydningen om en fremtidig mulighet, kunne gå litt lenger enn sin plikt krevde. Det kan nemlig ikke benektes at han er litt enkel og, i sammenheng med dette, litt innbilsk. Selv om uttalelsene hans om sin makt og om de andre dørvakternes makt, og om deres syn — som til og med for ham var uutholdelig — selv om alle disse uttalelsene i seg selv måtte være riktige, viser likevel måten han fremsetter dem på at oppfatningen hans er fordunklet av enkelhet og hovmod. Forklarerne sier om dette: «Riktig oppfatning av en sak og misforståelse av den samme saken utelukker ikke hverandre fullstendig.»

I hvert fall må man imidlertid anta at denne enkelheten og hovmodet, selv om de kanskje bare kommer til uttrykk i liten grad, likevel svekker vaktholdet ved inngangen; det er mangler ved dørvokterens karakter. Til dette kommer også at dørvakten, ifølge sin natur, synes å være vennlig; han er absolutt ikke alltid en embetsmann. Allerede i de første øyeblikkene gjør han det til en spøk at han inviterer mannen inn til tross for det uttrykkelig opprettholdte forbudet; så sender han ham ikke bort, men gir ham, som det heter, en krakk og lar ham sette seg ved siden av døren. Tålmodigheten som han gjennom alle årene utviser overfor mannens bønner, de små avhørene, mottakelsen av gavene, høfligheten som han viser ved å la mannen ved siden av ham høyt forbanne den ulykkelige tilfeldigheten som har plassert dørvakten her — alt dette gir grunn til å tro på følelser av medlidenhet. Ikke enhver dørvakt ville ha handlet slik.

Og til slutt bøyer han seg til og med på et tegn dypt ned mot mannen for å gi ham anledning til et siste spørsmål. Bare en svak utålmodighet — dørvakten vet jo at alt er over — kommer til uttrykk i ordene: «Du er umettelig.» Noen går til og med lenger i denne typen forklaring og mener at ordene «Du er umettelig» uttrykker en slags vennlig beundring, som imidlertid ikke er fri for nedlatenhet. Uansett avsluttes dørvaktens skikkelse på en annen måte enn du tror.» «Du kjenner historien bedre enn jeg og over en lengre tid,» sa K. De sto stille en stund. Så sa K.: «Tror du altså at mannen ikke ble lurt?» «Misforstå meg ikke,» sa presten, «jeg viser deg bare de meningene som hevder dette. Du trenger ikke å legge for stor vekt på meninger. Skriften er uforanderlig, og meningene er ofte bare et uttrykk for fortvilelsen over dette. I dette tilfellet finnes det til og med en oppfatning som hevder at det er dørvakten selv som er den bedragne.»

«Det er en vidtrekkende oppfatning,» sa K. «Hvordan begrunnes den?» «Begrunnelsen,» svarte presten, «tar utgangspunkt i dørvaktens enkelhet. Man sier at han ikke kjenner lovens indre vesen, men bare den veien han alltid må følge foran inngangen. Forestillingene han har om det indre blir ansett som barnslige, og man antar at han selv frykter det han vil skremme mannen med. Ja, han frykter det mer enn mannen, for denne vil jo ingenting annet enn å tre inn, selv etter å ha hørt om de fryktelige dørvokterne i det indre; dørvakten derimot vil ikke tre inn, i det minste får man vite ingenting om det. Andre sier riktignok at han allerede må ha vært inne i det indre, for han ble jo en gang tatt opp i lovens tjeneste, og det kan bare ha skjedd i det indre.

Til dette må man svare at han vel også kan ha blitt utnevnt til dørvakt ved et kall fra det indre, og at han i det minste ikke kan ha vært dypt inne i det indre, siden han ikke lenger kan tåle synet av den tredje dørvakten. Dessuten fortelles det heller ikke at han i løpet av de mange årene, bortsett fra omtalen av dørvaktene, har fortalt noe som helst om det indre. Det kan være at han har hatt forbud mot det, men heller ikke om forbudet har han fortalt noe. Av alt dette konkluderer man at han ikke vet noe om det indre, verken om dets utseende eller betydning, og at han derfor befinner seg i villfarelse om det. Men etter denne oppfatningen skal han også være i villfarelse om mannen fra landet, for han er underordnet denne mannen og vet det ikke. At han behandler mannen som en underordnet, kan man se av mye som du nok ennå husker. Men at han faktisk er underordnet ham, skal ifølge denne oppfatningen også klart fremgå.

Først og fremst er den frie overordnet den bundne. Nå er mannen faktisk fri; han kan gå dit han vil, bare inngangen til loven er ham forbudt, og dessuten bare av én enkelt person, dørvakten. Hvis han setter seg på krakken ved siden av porten og blir der livet ut, skjer dette frivillig; historien forteller ingenting om noen tvang. Dørvakten derimot er bundet til sin post ved sitt embete; han får ikke bevege seg utenfor, men heller ikke inn i det indre, etter alt å dømme, selv om han ønsker det. ville. Dessuten er han riktignok i lovens tjeneste, men tjener bare for denne inngangen, altså også bare for denne mannen, som denne inngangen alene er bestemt for. Også av denne grunnen er han underordnet ham.

Man kan anta at han gjennom mange år, gjennom et helt mannsalder, på en måte bare har utført en tom tjeneste, for det sies at en mann kommer, altså noen i mannsalder, at dørvokteren altså måtte vente lenge før hans hensikt ble oppfylt, og nemlig måtte vente så lenge som mannen, som jo kom frivillig, fant for godt. Men også avslutningen av tjenesten bestemmes av mannens livsende, så helt til slutten forblir han underordnet ham. Og stadig blir det understreket at dørvokteren ikke synes å vite noe om alt dette. Men man ser ingen ting merkelig i dette, for ifølge denne oppfatningen befinner dørvokteren seg i en enda mye alvorligere villfarelse; den gjelder hans tjeneste.

Til slutt taler han nemlig om inngangen og sier: „Nå går jeg og lukker den,“ men i begynnelsen heter det at porten til loven står åpen som alltid; men står den alltid åpen, altså uavhengig av levetiden til mannen som den er bestemt for, da vil heller ikke dørvokteren kunne lukke den. Men meningene går fra hverandre om hvorvidt dørvokteren med kunngjøringen om at han vil lukke porten bare gir et svar, eller understreker sin tjenesteplikt, eller vil sette mannen i anger og sorg i siste liten. Men mange er enige om at han ikke vil kunne lukke porten.

De tror til og med at han i det minste til slutt også i sin kunnskap er underordnet mannen, for denne ser glansen som stråler ut fra lovens inngang, mens dørvokteren som sådan vel står med ryggen til inngangen og heller ikke ved noen ytring viser at han har lagt merke til noen forandring.“ „Det er godt begrunnet,“ sa K., som siterte enkelte steder fra som presten hadde gjentatt for seg selv, halvveis høyt. „Det er godt begrunnet, og nå tror jeg også at dørvakten er blitt lurt. Men det får meg likevel ikke bort fra min tidligere mening, for begge forklaringene stemmer delvis overens. Det er uviktig om dørvakten ser klart eller blir lurt. Jeg sa at mannen blir lurt. Hvis dørvakten ser klart, kunne man tvile på det; men hvis dørvakten blir lurt, må hans villfarelse nødvendigvis overføres til mannen. Dørvakten er da riktignok ingen bedrager, men så enkel at han umiddelbart burde bli avsatt fra sin stilling.

Du må likevel huske på at villfarelsen som dørvakten befinner seg i, ikke skader ham selv, men mannen tusen ganger.“ „Her støter du på en annen oppfatning,“ sa presten. „Noen sier nemlig at historien ikke gir noen rett til å dømme dørvakten. Uansett hvordan han fremstår for oss, er han likevel lovens tjener, altså underlagt loven, altså utenfor menneskelig bedømmelse. Man må heller ikke tro at dørvakten er underordnet mannen. Selv bare det å være bundet til lovens inngang gjennom sin tjeneste er uforlignelig mer enn å leve fritt i verden. Mannen kommer først til loven; dørvakten er der allerede. Han er utnevnt av loven til å tjene; å tvile på hans verdighet ville være å tvile på loven selv.“ „Med denne oppfatningen er jeg ikke enig,“ sa K. og ristet på hodet. „For hvis man slutter seg til den, må man anse alt dørvakten sier for sant.

Men at det ikke er mulig, har du jo selv grundig begrunnet.“ „Nei,“ sa presten, „man trenger ikke å anse alt som sant; man trenger bare å anse det som nødvendig.“ „En sørgelig oppfatning,“ sa K. „Løgnen blir gjort til en verdensorden.“

K. sa dette som en avslutning, men det var ikke hans endelige dom. Han var for trett til å kunne overse alle konsekvensene av historien; det var også uvanlige tankebaner den ledet ham inn på, uvirkelige ting, bedre egnet til å bli diskutert i en forsamling av rettsbetjenter enn for ham selv. Den enkle historien hadde blitt uformelig; han ville riste den av seg, og presten, som nå viste stor takt, tolererte det og tok K.s bemerkning til seg i stillhet, selv om den helt sikkert ikke stemte overens med hans egen oppfatning.

De fortsatte å gå i stillhet en stund; K. holdt seg tett ved siden av presten, uten å vite hvor han befant seg i mørket. Lampen i hans hånd hadde for lengst sloknet. Én gang blinket det sølvfargede statuettbildet av en helgen rett foran ham, bare med sølvets skinn, og forsvant like etter inn i mørket igjen. For ikke å forbli fullstendig avhengig av presten, spurte K. ham: «Er vi ikke nær hovedinngangen nå?» «Nei,» sa presten, «vi er langt unna den. Vil du dra videre nå?» Selv om K. akkurat da ikke hadde tenkt på det, sa han straks: «Selvfølgelig, jeg må dra videre. Jeg er prokuraist ved en bank; de venter på meg; jeg kom bare hit for å vise en utenlandsk forretningsforbindelse katedralen.» «Vel,» sa presten og rakte K. hånden, «så gå da.» «Men jeg klarer ikke å finne veien alene i mørket,» sa K. «Gå til venstre mot veggen,» sa presten, «så videre langs veggen, uten å forlate den, og du vil finne en utgang.»

Presten hadde bare beveget seg noen få skritt unna, men K. ropte allerede høyt: «Vær så snill, vent litt.» «Jeg venter,» sa presten. «Vil du ikke ha noe mer fra meg?» spurte K. «Nei,» sa presten. «Du var så vennlig mot meg tidligere,» sa K., «og forklarte meg alt; nå sender du meg bort som om du ikke brydde deg om meg.» «Du må jo dra videre,» sa presten. «Ja vel,» sa K., «innrøm det da.» «Innrøm først hvem jeg er,» sa presten. «Du er fengselspresten,» sa K. og gikk nærmere presten; hans umiddelbare retur til banken var ikke så nødvendig som han hadde gitt inntrykk av; han kunne godt bli værende her litt lenger. «Jeg tilhører altså domstolen,» sa presten. «Hvorfor skulle jeg da ønske noe fra deg? Domstolen ønsker ingenting fra deg. Den tar imot deg når du kommer, og den sender deg bort.» deg når du går.»

TIENDE KAPITTEL

Kvelden før sin 31-årsdag — klokken var rundt ni om kvelden, den stille tiden i gatene — kom to herrer inn i K.s leilighet. De var kledd i frakker, bleke og feite, med sylinderhatter som tilsynelatende ikke lot seg flytte fra hodene. Etter en liten høflighetsgest ved leilighetsdøren ved ankomsten gjentok seg den samme høfligheten i større omfang foran K.s dør. Selv om besøket ikke var blitt annonsert til ham, satt K., også han kledd i svart, i en lenestol nær døren og trakk langsomt på seg nye hansker som stramt spant seg over fingrene, i den holdningen man har når man venter gjester. Han reiste seg straks og så nysgjerrig på herrene. «Så dere er altså ment for meg,» spurte han. Herrene nikket, den ene pekte med sylinderhatten i hånden på den andre. K. innrømmet for seg selv at han hadde ventet et annet besøk. Han gikk bort til vinduet og så ut på den mørke gaten igjen.

Også nesten alle vinduene på den andre siden av gaten var fortsatt mørke; i mange av dem var gardinene trukket ned. I et opplyst vindu i etasjen lekte små barn bak et gitter og famlet med hendene etter hverandre, ennå ute av stand til å bevege seg fra plassene sine. «Gamle, underordnede skuespillere sender man for å møte meg,» sa K. til seg selv og så seg rundt for å forsikre seg om det. «De prøver å bli ferdige med meg på en billig måte.» K. vendte seg plutselig mot dem og spurte: «På hvilket teater spiller dere?» «Teater?» Den ene herren, med rykninger i munnvikene, så spørrende på den andre. Den andre gestikulerte som en stum person som kjemper mot en uregjerlig organisme. «De er ikke forberedt på å bli spurt,» sa K. til seg selv og gikk for å hente hatten sin.

Allerede på trappen forsøkte herrene å henge seg på K., men K. sa: «Først ute på gaten; jeg er ikke syk.» Men rett utenfor porten hengte de seg på ham på en måte som K. aldri før hadde gått sammen med noen mennesker. De holdt skuldrene tett bak hans egne, bøyde ikke armene, men brukte dem til å omfavne K.s armer i hele deres lengde; nedenfra grep de K.s hender med et skolignende, innøvd, uimotståelig grep. K. gikk stivt og rett mellom dem; nå utgjorde de alle tre en slik enhet at hvis man hadde slått ned én av dem, ville alle ha blitt slått ned. Det var en enhet som nesten bare livløse ting kan utgjøre.

Under lyktene forsøkte K. flere ganger, så vanskelig som det var å utføre dette ved siden av hverandre, å se sine følgesvenner tydeligere enn det hadde vært mulig i skumringen på rommet hans. Kanskje er det tenorer, tenkte han ved synet av deres tunge dobbelthake. Han følte avsky for rensligheten på ansiktene deres. Man kunne bokstavelig talt se den vaskende hånden som hadde beveget seg inn i øyekrokene deres, som hadde gnidd over overleppen deres, som hadde skrapt bort rynkene ved haken.

Da K. la merke til dette, stoppet han; som følge av dette stoppet også de andre; de befant seg på kanten av et åpent, mennesketomt torg som var pyntet med planter. „Hvorfor har akkurat dere blitt sendt!“ ropte han mer enn han spurte. Herrene visste tilsynelatende ikke svaret; de ventet med armene hengende løst, som sykepleiere når den syke ønsker å hvile. „Jeg går ikke videre,“ sa K. på prøve. Herrene trengte ikke å svare på dette; det var nok at de ikke løsnet grepet og forsøkte å løfte K. bort fra stedet, men K. gjorde motstand. „Jeg trenger ikke mye mer kraft; nå skal jeg bruke all kraften jeg har,“ tenkte han. Han kom til å tenke på fluene som med rivende bein strever bort fra limstrimmelen. „Herrene får mye å gjøre.“

Da kom Fräulein Bürstner opp til plassen på en liten trapp fra en sidegate lenger nede. Det var ikke helt sikkert at det var henne; likheten var riktignok stor. Men K. brydde seg heller ikke om hvorvidt det virkelig var Fräulein Bürstner; det var bare det at han ble klar over hvor verdiløs hans motstand var. Det var ingenting heroisk ved at han gjorde motstand, ved at han nå skapte vanskeligheter for herrene, ved at han nå, i forsvarsposisjon, forsøkte å nyte den siste gløden av liv. Han satte seg i bevegelse, og av den gleden han dermed ga herrene, gikk noe over på ham selv. De tolererte nå at han bestemte retningen, og han bestemte den etter den veien Fräulein tok foran dem – ikke fordi han ville innhente henne, ikke fordi han ville se henne så lenge som mulig, men bare for ikke å glemme den advarselen hun betydde for ham.

«Det eneste jeg kan gjøre nå,» sa han til seg selv, og jevnheten i hans skritt og de to andres bekreftet hans tanker, «det eneste jeg gjør nå, er å beholde den rolige, beregnende forstanden helt til slutten. Jeg ville jo dra ut i verden med tjue hender, og dessuten for et formål som ikke kan billiges. Det var galt. Skal jeg nå vise at ikke engang den ettårige prosessen kunne lære meg noe? Skal jeg gå bort som en menneske med forvirret forståelse? Skal man få lov til å si om meg at jeg ved begynnelsen av prosessen ville avslutte den, og nå ved slutten vil begynne den på nytt? Det vil jeg ikke at man skal si. Jeg er takknemlig for at man på denne veien har gitt meg disse halvstumme, uforstående herrene, og for at man har overlatt det til meg selv å si det som er nødvendig.»

Fräulein hadde i mellomtiden svingt inn i en sidegate, men K. kunne allerede klare seg uten henne og overlot seg til sine ledsagere. Alle tre gikk nå i full enighet over en bro i måneskinnet; ved enhver liten bevegelse K. gjorde, gav herrene nå villig etter; da han vendte seg litt mot rekkverket, vendte også de seg i fellesskap dit. Vannet, som glitret og dirret i måneskinnet, delte seg rundt en liten øy der det lå tettpakkede hauger av løv fra trær og busker. Under dem – usynlige nå – gikk grusveier med bekvemme benker, hvor K. hadde strukket seg ut og slappet av mange somre. «Jeg hadde jo ikke tenkt å bli stående,» sa han til sine ledsagere, flau over deres villighet. Den ene så ut til å rette en mild anklage mot den andre, bak K.s rygg, for den misforståtte stansen; så gikk de videre.

De kom gjennom noen oppoverbakke gater, hvor det her og der stod eller gikk politimenn; nå i det fjerne, nå like ved. En med buskete bart, hånden på sabelgrepet, kom tilsynelatende med vilje nær den ikke helt mistenkelige gruppen. Herrene stanset, politimannen så ut til å ville åpne munnen, da dro K. med kraft herrene fremover. Ofte snudde han seg forsiktig for å se om politimannen fulgte etter; men da de hadde et hjørne mellom seg og politimannen, begynte K. å løpe, og herrene måtte også løpe, til tross for stor pustebesvær.

Så kom de raskt ut av byen, som i denne retningen nesten uten overgang gikk over i åkrene. Et lite steinbrudd, forlatt og øde, lå nær et hus som ennå var helt bymessig. Her stanset herrene; enten var dette stedet deres mål fra begynnelsen av, eller så var de for utmattet til å løpe lenger. Nå slapp de K., som ventet stumt; de tok av seg sylinderhattene og tørket svetten av pannen med lommetørklær mens de så seg rundt i steinbruddet. Overalt lå månelyset med sin naturlighet og ro, som ikke er gitt noe annet lys.

Etter noen høflighetsfraser om hvem som skulle utføre de neste oppgavene — herrene så ut til å ha fått oppgavene fordelt uten å diskutere det — gikk den ene bort til K. og tok av ham rocken, vesten og til slutt skjorten. K. frøs ufrivillig, hvoretter herren ga ham et lett, beroligende slag på ryggen. Deretter la han tingene omhyggelig sammen, som gjenstander man fortsatt ville trenge, om enn ikke i all nærmeste fremtid. For ikke å utsette K. for den i det minste kjølige natteluften uten bevegelse, tok han ham under armen og gikk litt frem og tilbake med ham, mens den andre herren lette etter et passende sted i steinbruddet. Da han hadde funnet det, vinket han, og den andre herren ledet K. dit. Det var nær steinbruddsveggen; der lå en løs stein. Herrene satte K. ned på bakken, lente ham mot steinen og la hodet hans oppå den.

Til tross for all innsatsen de gjorde, og til tross for all imøtekommenhet K. viste dem, forble holdningen hans svært anspent og lite troverdig. Den ene herren ba derfor den andre om å la ham få ta seg av å legge K. ned alene en stund, men selv det gjorde det ikke bedre. Til slutt la de K. i en stilling som ikke engang var den beste av de stillingene de allerede hadde prøvd. Deretter åpnet den ene herren frakken sin og tok fra et hylster som hang fra et belte rundt vesten, en lang, tynn kjøttkniv som var skjerpet på begge sider; han holdt den opp og testet skarpheten i lyset. Igjen begynte de avskyelige høflighetsritualene; den ene rakte kniven over K. til den andre, som igjen rakte den tilbake over K. Den ene visste nå nøyaktig at det hadde vært hans plikt, mens kniven svevet fra hånd til hånd over ham, å gripe den selv og stikke den inn i seg.

Men han gjorde det ikke; i stedet snudde han den halsen som fortsatt var fri og så seg rundt. Fullstendig klar over at han hadde gjort noe galt, så han seg rundt etter noen som kunne hjelpe ham, men det var ingen der. ikke klarte å bevise sin dyktighet, ikke klarte å overta all arbeidet fra myndighetene; ansvaret for denne siste feilen bar den som hadde nektet ham resten av den kraften som var nødvendig for å utføre den. Hans blikk falt på den siste etasjen av huset som grenset til steinbruddet. Som et lys som tennes, så fløy vindusrammene på et vindu der fra hverandre; et menneske, svakt og tynnhåret i det fjerne og i høyden, bøyde seg med et rykk langt forover og strakte armene enda lenger ut. Hvem var det? En venn? Et godt menneske? Noen som deltok? Noen som ville hjelpe? Var det en enkeltperson? Var det alle sammen? Var det fortsatt håp om hjelp? Var det innvendinger som man hadde glemt? Det var det helt sikkert.

Logikken er riktignok urokkelig, men for et menneske som vil leve, er den ikke uoverkommelig. Hvor var dommeren som han aldri hadde sett? Hvor var den høye domstolen som han aldri hadde nådd frem til? Han løftet hendene og spredte alle fingrene.

Men hendene til den ene herren la seg rundt K.s strupe, mens den andre stakk kniven inn i hjertet hans og vred den rundt to ganger. Med uttrykk av ren skrekk så K. ennå hvordan herrene, tett foran ansiktet hans, kinn mot kinn, betraktet hendelsen. „Som en hund!“ sa han; det var som om skammen skulle overleve ham.

Like merkelig og dyp som alle Franz Kafkas livsytringer var også hans holdning overfor sitt eget verk og enhver publikasjon. Problemene han bar på ved behandlingen av denne saken, og som derfor må forbli retningsgivende for enhver utgivelse fra hans etterlatte verk, kan overhodet ikke overvurderes i sin alvorlighet. Til en i det minste tilnærmelsesvis vurdering av dem tjener det følgende:

Nesten alt som Kafka publiserte, ble tatt fra ham av meg ved list og overtalelse. Dette står ikke i motsetning til at han ofte, i lange perioder av sitt liv, følte stor glede på grunn av sitt forfatterskap (selv om han naturligvis alltid bare snakket om et «krakelering»). Den som bare én gang i en liten forsamling fikk høre ham lese opp sin egen prosa med en gripende ild, med en rytme hvis livfullhet ingen skuespiller noensinne vil kunne oppnå, den følte også umiddelbart den ekte, ukuelige skaperlysten og lidenskapen som lå bak dette verket.

At han likevel forkastet det, hadde sin grunn først og fremst i visse triste opplevelser som drev ham til selvødeleggelse og dermed også til nihilisme overfor sitt eget verk; uavhengig av dette lå grunnen imidlertid også i det faktum at han, uten noen gang å uttale det, anvendte den strengeste religiøse målestokk på dette verket, som imidlertid, etter å ha blitt reddet fra mange forviklinger, ikke kunne leve opp til denne målestokken. At verket likevel kunne ha blitt en sterk hjelper for mange som streber mot tro, natur og fullkommen mental helse, betydde ingenting for ham, som med den mest ubønnhørlige alvorlighet søkte den rette veien for seg selv og først og fremst måtte gi råd til seg selv, ikke til andre.

Så tolker jeg for min del Kafkas negative holdning til sitt eget verk. Han talte ofte om de «falske hendene som strekker seg mot en mens man skriver» — også om at det skrevne og til og med det publiserte forvirret ham i det videre arbeidet. Det var mange hindringer å overvinne før et bind av hans verker kom ut. Likevel fant han stor glede ved de ferdige, vakre bøkene og av og til også ved deres virkning, og det var tider da han, likesom ved seg selv, betraktet sitt verk med en nesten velvillig blikk, aldri helt uten ironi, men med vennlig ironi; en ironi som skjulte det enorme patoset hos den som kompromissløst strebet etter det høyeste.

I Franz Kafkas etterlatenskap ble det ikke funnet noe testamente. I skrivebordet hans lå, blant mye annet papir, en sammenbrettet lapp skrevet med blekk, med min adresse. Lappen hadde følgende ordlyd:

Kjære Max, min siste bønn: Alt som finnes i mitt etterlatte skrift (det vil si i bokskapet, klesskapet, skrivebordet, hjemme og på kontoret, eller hvor som helst annet hvor noe kan ha blitt oppbevart og som du legger merke til) av dagbøker, manuskripter, brev, tegninger av andre og av meg selv, og så videre, skal brennes fullstendig og uåpnet; det samme gjelder alt skrevet eller tegnet som du eller andre, som du skal be om å gjøre det på mine vegne, har. Brev som man ikke vil overlevere til deg, skal man i det minste selv forplikte seg til å brenne.

Din Franz Kafka.

Ved nærmere søking fant man også et gulnet, tydeligvis eldre ark skrevet med blyant. Der står det:

Kjære Max, kanskje klarer jeg likevel ikke å reise meg denne gangen; lungebetennelsens komme er nok sannsynlig etter en måneds lungefeber, og selv ikke det at jeg skriver det ned vil avverge den, selv om det har en viss kraft.

For dette tilfellet er altså mitt siste ønske angående alt jeg har skrevet:

Av alt jeg har skrevet, gjelder bare bøkene: Urteil, Heizer, Verwandlung, Strafkolonie, Landarzt og fortellingen: Hungerkünstler. (De få eksemplarene av ‚Betrachtung‘ kan gjerne bli værende; jeg vil ikke påføre noen bryet med å ødelegge dem, men ingenting av det må trykkes på nytt.) Når jeg sier at disse fem bøkene og fortellingen gjelder, mener jeg ikke dermed at jeg ønsker at de skal trykkes på nytt og overleveres til fremtidige generasjoner; tvert imot, skulle de gå helt tapt, er det i tråd med mitt egentlige ønske. Men siden de allerede finnes, hindrer jeg ingen i å bevare dem, dersom vedkommende har lyst til det.

Derimot er alt annet skriftlig materiale fra meg (det som er trykt i tidsskrifter, i manuskripter eller i brev) uten unntak, såfremt det er tilgjengelig eller kan skaffes ved å be adressatene om det (de fleste adressatene kjenner du jo; i hovedsak dreier det seg om..........; glem for all del ikke noen hefter som..... har) — alt dette er uten unntak best å la være ulest (jeg fraråder deg likevel ikke å kikke i det; det ville imidlertid være best for meg om du lot være; i hvert fall må ingen andre få lov til å se på det) — alt dette må uten unntak brennes, og jeg ber deg om å gjøre dette så snart som mulig.

Franz

Selv om jeg likevel nekter å utføre den herostratiske handlingen som min venn krever av meg, til tross for disse så kategorisk uttalte påbudene, har jeg de aller beste grunner til det.

Noen av disse lar seg ikke diskutere offentlig. Men selv de jeg kan dele, mener jeg er tilstrekkelige til å forstå min beslutning.

Hovedårsaken: da jeg i 1921 skiftet yrke, sa jeg til min venn at jeg hadde laget et testament der jeg ba ham om å ødelegge dette og hint, se gjennom annet og så videre. Da sa Kafka, og viste meg den lappen som var skrevet med blekk og som senere ble funnet i skrivebordet hans, fra utsiden: «Mitt testament skal være helt enkelt — en bønn til deg om å brenne alt sammen.» Jeg husker også helt nøyaktig svaret jeg ga den gang: «Hvis du alvorlig skulle pålegge meg noe slikt, sier jeg deg allerede nå at jeg ikke vil etterkomme din bønn.» Hele samtalen ble ført i den spøkefulle tonen som var vanlig mellom oss, men med den underliggende alvoret som vi alltid forutsatte hos hverandre. Overbevist om alvoret i min avvisning, måtte Franz ha utpekt en annen testamentfullbyrder, hvis hans egen bestemmelse hadde vært av ubetinget og endelig alvor for ham.

Jeg er ham ikke takknemlig for å ha kastet meg ut i denne alvorlige samvittighetskonflikten, som han måtte ha forutsett, for han kjente den fanatiske ærbødigheten jeg viste overfor hvert eneste ord fra ham, og som i løpet av våre 22 år med et vennskap som aldri ble forstyrret, fikk meg til (blant annet) ikke å kaste bort det minste lille lapper, ikke engang et postkort som kom fra ham. — Uttrykket «jeg er ikke takknemlig» må for øvrig ikke misforstås! Hva veier en så alvorlig samvittighetskonflikt opp mot den uendelige velsignelsen jeg skylder den vennen som var selve ryggraden i hele min åndelige eksistens?

Ytterligere grunner: Ordren på Bleistiftblattet ble ikke fulgt av Franz selv, for senere ga han uttrykkelig tillatelse til at deler av «Betrachtung» skulle trykkes på nytt i en avis, og at tre andre noveller skulle publiseres, som han selv hadde slått sammen med «Hungerkünstler» og overlevert til forlaget Die Schmiede. Begge disse bestemmelsene stammer dessuten fra en tid da min venns selvkritiske tendenser hadde nådd sitt høydepunkt. I sitt siste leveår tok imidlertid hele hans liv en uforutsett, ny, lykkelig og positiv vending, som gjorde denne selvhaten og nihilismen ugyldig. — Min beslutning om å publisere etterlatenskapen blir for øvrig lettet av minnet om alle de bitre kampene jeg måtte utstå for å få hver enkelt av Kafkas publikasjoner gjennomført, og som jeg ofte måtte trygle om.

Og likevel hadde han senere forsonet seg med disse publikasjonene og var relativt fornøyd med dem. — Endelig bortfaller ved en posthum publisering en rekke motiver, for eksempel at publiseringen kunne avskrekke fra videre arbeid, eller at den fremkalte skyggene fra personlig pinlige perioder i livet. Hvor tett forbundet Kafkas ikke-publisering var med problemet vedrørende hans livsførsel (et problem som til vår uendelige sorg ikke lenger plager oss), fremgår av mange samtaler og av følgende brev til meg: «... Romanene legger jeg ikke ved. Hvorfor røre opp gamle anstrengelser? Bare fordi jeg ikke har brent dem ennå?... Når jeg kommer neste gang, skjer det forhåpentligvis. Hva er meningen med å bevare slike, selv kunstnerisk mislykkede, verk? At man håper at disse bitene skal sette seg sammen til en helhet, en slags ankeinstans som jeg kan slå på brystet når jeg er i nød. Jeg vet at det ikke er mulig, at det ikke kommer noen hjelp derfra.

Hva skal jeg da gjøre med tingene? Skal de som ikke kan hjelpe meg, også skade meg, slik det må være, gitt denne kunnskapen?»

Jeg kjenner godt at det gjenstår en rest som ville forby publikasjon for særlig følsomme mennesker. Jeg anser det imidlertid som min plikt å stå imot denne svært innfløytende fristelsen fra følsomheten. Avgjørende er naturligvis ingenting av det som er fremført tidligere, men utelukkende det faktum at Kafkas etterlatenskap inneholder de mest vidunderlige skattene, også målt mot hans eget verk: det beste han har skrevet. Ærlig talt må jeg innrømme at dette ene faktum om litterær og etisk verdi ville ha vært tilstrekkelig (selv om jeg ikke hadde hatt noen innvending mot kraften i Kafkas testamentariske bestemmelser) — til å avgjøre mitt valg med en presisjon som jeg ikke hadde noe å sette opp mot.

Dessverre har Franz Kafka selv blitt sin egen eksekutor når det gjelder en del av arven sin. Jeg fant ti store kvarthefter i leiligheten hans — bare omslagene var igjen, innholdet var fullstendig ødelagt. Videre har han (ifølge pålitelige meldinger) brent flere skriveblokker. I leiligheten fant jeg bare ett konvolutt (med rundt hundre aforismer om religiøse spørsmål), et selvbiografisk forsøk som foreløpig forblir upublisert, og en haug med uordnede papirer som jeg nå går gjennom. Jeg håper at det i disse papirene finnes flere ferdige eller nesten ferdige fortellinger. Videre har jeg fått overlevert en (uferdig) novelle om dyr og en skissebok.

Den mest verdifulle delen av arven består følgelig av de verkene som i tide ble reddet fra forfatterens grusomhet og brakt i sikkerhet. Det er tre romaner. „Der Heizer“, den allerede publiserte fortellingen, utgjør det første kapitlet i den ene romanen, som foregår i Amerika, og av denne finnes også sluttekapitlet, slik at den ikke burde ha noen vesentlige mangler. Denne romanen befinner seg hos en venninne av den avdøde; de to andre — „Das Schloss“ og „Der Prozess“ — tok jeg med meg i 1920 og 1923, noe som er en sann trøst for meg i dag. Først disse verkene vil vise at Franz Kafkas egentlige betydning — som man hittil med en viss rett kunne anse som en spesialist, en mester i den lille formen — ligger i den store episke formen.

Med disse verkene, som antagelig vil fylle omtrent fire bind i en samleutgave av hans etterlatte skrifter, er likevel ikke utstrålingene fra Kafkas fortryllende personlighet på noen måte uttømt. Selv om det foreløpig ikke kan tenkes på å utgi brevene, som hvert eneste av dem har samme naturlighet og intensitet som Kafkas litterære verk, vil man likevel i en begrenset krets med tiden begynne å samle alt som har blitt bevart som uttrykk for denne enestående personen. For å nevne bare ett eksempel: mange av de verkene som nå, til min bitre skuffelse, ikke lenger fantes i Kafkas leilighet, ble lest opp for meg av min venn, eller i det minste deler av dem, og delvis fortalte han meg om planene bak dem! Hvilke uforglemmelige, helt originale, helt dype tanker han formidlet til meg! Så langt som mitt minne og mine krefter rekker, skal ingenting gå tapt.

Manuskriptet til romanen «Prosessen» tok jeg fatt på i juni 1920 og ordnet det umiddelbart. Manuskriptet har ingen tittel. Men i samtaler omtalte Kafka romanen konsekvent som «Prosessen». Inndelingen i kapitler og kapitteltitlene stammer fra Kafka. Når det gjaldt rekkefølgen på kapitlene, måtte jeg stole på intuisjonen min. Men siden min venn hadde lest opp en stor del av romanen for meg, kunne intuisjonen min ved ordningen av papirene støtte seg på minner. — Franz Kafka betraktet romanen som ufullstendig. Før det avsluttende kapitlet, som foreligger her, skulle det beskrives flere stadier av den mystiske prosessen. Men siden prosessen, ifølge det forfatteren muntlig hadde uttrykt, aldri skulle nå helt opp til den høyeste instansen, var romanen i en viss forstand ufullførbar, dvs. kunne fortsettes i det uendelige.

De fullførte kapitlene, sammen med det avrundende sluttkapittelet, lar i hvert fall både meningen og formen av verket fremtre med lysende klarhet, og den som ikke blir gjort oppmerksom på at forfatteren selv hadde tenkt å arbeide videre med verket (han lot være fordi han vendte seg mot en annen livssituasjon) — vil neppe føle mangelen. — Mitt arbeid med den store papirbunken som denne romanen utgjorde på den tiden, begrenset seg til å skille de fullførte kapitlene fra de ufullførte. De ufullførte lar jeg bli igjen til den siste boken i samleutgaven; de inneholder ingenting vesentlig for handlingens gang. Et av disse fragmentene ble tatt med av forfatteren selv under tittelen «En drøm» i bindet «En landsbylege». De fullførte kapitlene er samlet og ordnet her.

Av de ufullførte har jeg bare tatt med ett, som åpenbart er nesten fullført, med en liten omstilling av fire linjer, som kapittel 8. — I teksten har jeg naturligvis ikke gjort noen endringer. Jeg har bare transkribert de mange forkortelsene (f.eks. i stedet for F. B. «Fräulein Bürstner» — i stedet for T. «Titorelli» skrevet fullstendig ut) og rettet noen små feil som åpenbart bare skyldtes skrivefeil. har derfor blitt stående i manuskriptet, fordi dikteren ikke har utsatt det for en definitiv gjennomgang.

Max Brod.