Refleksjoner

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge siden, innenfor en dags reise fra byen Kioto, bodde det en mann med et enkelt sinn og en enkel væremåte, men av god slekt. Hans kone, måtte hun hvile i fred, hadde vært død i mange år, og den gode mannen levde i stor fred og ro sammen med sin eneste sønn. De holdt seg unna kvinner, og visste ingenting om deres forførende eller plagsomme vesen. De hadde gode, pålitelige menn som tjenere i huset, og så aldri et par lange ermer eller et skarlagensrødt _obi_ fra morgen til kveld.

Sannheten er at de var like lykkelige som dagen er lang. Noen ganger arbeidet de i rismarkene. Andre dager dro de ut for å fiske. Om våren dro de ut for å beundre kirsebærblomstringen eller plommene, og senere dro de ut for å se på iris, peoner eller lotus, alt etter som anledningen bød. Ved disse anledningene drakk de litt _saké_, bandt sine blå-hvite _tenegui_ rundt hodene og var så lystige som man bare kan tenke seg, for det var ingen som kunne si dem imot. Ofte kom de hjem i ly av lanternelyset. De hadde på seg sine eldste klær og var svært uregelmessige med måltidene sine.

Men livets gleder er flyktige – desto mer synd! – og etter hvert følte faren at alderdommen begynte å krype innpå ham.

En natt, mens han satt og røykte og varmet hendene over kullene, sa han: «Gutt,» sier han, «det er på høy tid at du gifter deg.»

«Måtte gudene forby det!» ropte den unge mannen. «Far, hva får deg til å si så forferdelige ting? Eller tuller du? Du må tøffe deg,» sa han.

«Jeg tuller slett ikke,» sa faren. «Jeg har aldri sagt et sannere ord, og det vil du snart nok få vite.»

«Men, far, jeg er livredd for kvinner.»

«Og er ikke jeg det samme?» sa faren. «Jeg synes synd på deg, gutten min.»

«Så hvorfor må jeg gifte meg?» sa sønnen.

«I følge naturens gang vil jeg dø om ikke lenge, og du trenger en kone som kan ta seg av deg.»

Tårene stod i den unge mannens øyne da han hørte dette, for han var et ømt hjerte; men alt han sa var: «Jeg kan ta vare på meg selv veldig godt.»

«Det er nettopp det du ikke kan,» sa faren.

Kort sagt fant de en kone til den unge mannen. Hun var ung og vakker som et maleri. Hun het Tassel, bare det, eller Fusa, som de sier på hennes språk.

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter at de hadde drukket "Tre ganger tre" sammen og dermed ble mann og kone, sto de alene, mens den unge mannen stirret hardt på jenta. Han visste for sitt liv ikke hva han skulle si til henne. Han tok tak i et stykke av ermet hennes og strøk det med hånden. Likevel sa han ingenting og så ytterst dum ut. Jenta ble rød, ble blek, ble rød igjen og brast i gråt.

"Ærede Tassel, ikke gjør det, for de kjære gudenes skyld," sa den unge mannen.

"Jeg antar du ikke liker meg," hulkede jenta. "Jeg antar du ikke synes jeg er pen."

"Min kjære," sa han, "du er penere enn bønneblomsten på marken; du er penere enn den lille høna på gårdsplassen; du er penere enn rosekarpen i dammen. Jeg håper du blir lykkelig sammen med min far og meg."

Ved dette lo hun litt og tørket tårene sine. "Ta på deg et annet par _hakama_," sa hun, "og gi meg de du har på deg; det er et stort hull i dem – jeg la merke til det hele tiden under bryllupet!"

Vel, dette var ingen dårlig begynnelse, og alt tatt i betraktning kom de ganske godt overens, selv om tingene selvfølgelig ikke var som de hadde vært i den salige tiden da den unge mannen og faren hans ikke så på et par lange ermer eller en _obi_ fra morgen til kveld.

Til slutt, som naturen vil, døde den gamle mannen. Man sier at han fikk en svært god avslutning og etterlot seg i pengesafen det som gjorde sønnen til den rikeste mannen på landsbygda. Men dette var ingen trøst i det hele tatt for den stakkars unge mannen, som sørget over faren av hele sitt hjerte. Dag og natt viste han ærbødighet overfor graven. Lite søvn eller hvile fikk han, og lite oppmerksomhet viste han sin kone, fru Tassel, og hennes innfall, eller til og med de utsøkte rettene hun satte foran ham. Han ble tynn og blek, og hun, den stakkars kvinnen, visste ikke lenger hva hun skulle gjøre med ham. Til slutt sa hun: "Kjære, hva om du dro til Kioto for en liten stund?"

"Og hvorfor skulle jeg gjøre det?" sa han.

Hun hadde nesten sagt "for å kose deg", men innså at det aldri ville fungere å si det.

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Åh," sier hun, "som en slags plikt. De sier at enhver mann som elsker sitt land, bør se Kioto; og dessuten kan du jo holde øye med motebildet, så du kan fortelle meg hvordan det er når du kommer hjem. Mine klær," sier hun, "er dessverre helt ute av tiden! Jeg skulle gjerne vite hva folk går med!"

"Jeg har ikke lyst til å dra til Kioto," sier den unge mannen, "og selv om jeg hadde hatt lyst, er det nå tid for å plante ris, og det kan ikke gjøres, så det er slutt på den saken."

Likevel, etter to dager ber han kona si om å finne frem hans beste _hakama_ og _haori_, og å pakke sammen hans _bento_ til reisen. "Jeg tenker å dra til Kioto," sier han til henne.

"Vel, jeg er overrasket," sier fru Tassel. "Og hva fikk deg til å tenke på en slik idé, om jeg får spørre?"

"Jeg har tenkt at det er en slags plikt," sier den unge mannen.

"Å, virkelig," sier fru Tassel til dette, og ingenting mer, for hun hadde en viss fornuft. Og neste morgen, som alltid, sender hun mannen sin tidlig av gårde til Kioto, og kaster seg over en liten oppgave med husrengjøring hun har på gang.

Den unge mannen gikk ut på veien, følte seg litt bedre til mote, og snart nådde han Kyoto. Han så sannsynligvis mange ting som fikk ham til å undre seg. Han gikk mellom templer og palasser. Han så slott og hager, og vandret opp og ned langs fine handlegater, mens han så seg rundt med vidåpne øyne – og sannsynligvis med munnen også, for han var en enkel sjel.

Til slutt, en vakker dag, kom han over en butikk full av metallspeil som glitret i solskinnet.

"Å, de vakre sølvmånene!" sa den enkle sjelen til seg selv. Og han våget å gå nærmere og ta et speil i hånden.

I neste øyeblikk ble han blek som ris og satte seg ned på stolen ved butikkdøren, mens han fortsatt holdt speilet i hånden og så inn i det.

"Hvorfor, far," sa han, "hvordan kom du hit? Du er ikke død, altså? Nå skal de kjære gudene prises for det! Likevel kunne jeg ha sverget – Men uansett, siden du er her, levende og frisk. Du er litt blek ennå, men så ung du ser ut. Du rører leppene dine, far, og ser ut til å snakke, men jeg hører deg ikke. Du skal bli med meg hjem, kjære, og bo hos oss akkurat slik du pleide å gjøre? Du smiler, du smiler, det er bra."

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Fine speil, min unge herre," sa butikkmannen, "de beste som kan lages, og dette er et av de beste blant dem du har der. Jeg ser at du er en som kan bedømme dem."

Den unge mannen holdt speilet tett inntil seg og satt og stirret, uten tvil ganske dumt. Han skalv. "Hvor mye?" hvisket han. "Er det til salgs?" Han var redd for at faren skulle bli tatt fra ham.

"Til salgs er det faktisk, høyt ærede herre," sa butikkmannen, "og prisen er en bagatell, bare to _bu_. Det er nesten som å gi det bort, som du forstår."

"To _bu_ – bare to _bu_! Nå skal de kjære gudene prises for denne barmhjertigheten!" utbrøt den glade unge mannen. Han smilte fra øre til øre, og på et øyeblikk hadde han pungen opp av beltet og pengene opp av pungen.

Nå var det butikkmannen som ønsket at han hadde bedt om tre _bu_ eller til og med fem. Likevel lot han seg ikke knekke av det, pakket speilet i en fin, hvit eske og bandt den fast med grønne snorer.

"Far," sa den unge mannen, da han hadde klart å lure dem, "før vi drar hjem må vi kjøpe noen smykker til den unge kvinnen der, min kone, vet du."

Nå kunne han for sitt liv ikke ha sagt hvorfor, men da han kom hjem, sa den unge mannen aldri et ord til fru Tassel om at han hadde kjøpt sin gamle far for to _bu_ i butikken i Kioto. Det var der han gjorde sin feil, som det skulle vise seg.

Hun var kjempefornøyd med sine korallhårnåler og sitt fine, nye _obi_ fra Kioto. "Og jeg er glad for å se ham så frisk og så glad," sa hun til seg selv, "men jeg må si at han har kommet seg over sorgen sin ganske fort. Men menn er akkurat som barn."

Hva angår mannen hennes, hadde han i all hemmelighet tatt litt grønt silke fra skattkisten hennes og lagt det i skapet i _toko no ma_. Der plasserte han speilet i den hvite trekassen.

Hver morgen tidlig og hver kveld sent gikk han til skapet i _toko no ma_ og snakket med sin far. De hadde mange hyggelige samtaler og lo mye sammen, og sønnen var den lykkeligste unge mannen i hele området, for han var en enkel sjel.

Men fru Tassel hadde skarpe øyne og skarpe ører, og det gikk ikke lenge før hun la merke til mannens nye oppførsel.

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hvorfor går han så ofte til _toko no ma_?" spurte hun seg selv, "og hva har han der? Jeg skulle gjerne visst."

Ettersom hun ikke var typen som lot seg kue av mye, var det ikke lenge før hun stilte mannen sin de samme spørsmålene.

Han fortalte henne sannheten, den gode unge mannen. "Og nå som min kjære, gamle far er hjemme igjen, er jeg gladere enn jeg har vært på lenge," sa han.

"Hæ?" sa hun.

"Og var ikke to _bu_ billig?" sa han, "og var det ikke en merkelig historie i det hele tatt?"

"Billig, sannelig," sier hun, "og høyst merkelig; og hvorfor, om jeg får spørre," sier hun, "sa du ingenting om alt dette med det samme?"

Den unge mannen ble rød i ansiktet.

"Det kan jeg faktisk ikke si deg, vennen min," sier han. "Jeg er lei for det, men jeg vet ikke." Og med det gikk han ut for å gjøre sitt arbeid.

Så snart ryggen hans var vendt, hoppet fru Tassel opp, fløy som vinden bort til _toko no ma_ og kastet opp dørene med et brak.

"Min grønne silke til ermefôr!" ropte hun straks. "Men jeg ser ingen gammel far her, bare en hvit trekasse. Hva kan han ha oppi den?"

Hun åpnet kassen raskt nok.

"For en merkelig, flat, skinnende ting!" sa hun, og tok opp speilet og så seg i det.

Et øyeblikk sa hun ingenting, men de store tårene av sinne og sjalusi stod i de vakre øynene hennes, og ansiktet hennes var rødt fra pannen til haken.

"En kvinne!" ropte hun. "En kvinne! Så det er hemmeligheten hans! Han har en kvinne i dette skapet. En kvinne, svært ung og svært pen – nei, ikke pen i det hele tatt, men hun tror selv at hun er det. En danserinne fra Kyoto, det tør jeg vedde på; illsint også – ansiktet hennes er skarlagenrødt; og å, som hun rynker pannen, den ekle, lille bråkmakeren. Ah, hvem kunne ha trodd det om ham? Ah, jeg er en elendig jente – og jeg har laget _daikon_ til ham og reparert _hakama_en hans hundre ganger. Åh! åh! åh!"

Med det kastet hun speilet inn i etuiet og smelte skapdøren igjen over det. Selv kastet hun seg ned på mattene og gråt og hulket som om hjertet hennes skulle briste.

Så kom mannen hennes inn.

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jeg har ødelagt remmen på sandalen min," sier han, "og jeg kom for å – Men hva i all verden?" Og på et øyeblikk var han nede på kne ved siden av fru Tassel og gjorde det han kunne for å trøste henne og få ansiktet hennes opp fra gulvet, der hun holdt det.

"Hvorfor, hva er det, min egen kjære?" sier han.

"_Din_ egen kjære!" svarer hun svært hissig gjennom gråten, og "Jeg vil hjem," gråter hun.

"Men, vennen min, du er hjemme, og hos din egen mann."

"Så pen en mann!" sier hun, "og så merkelig det er, med en kvinne i skapet! En avskyelig, stygg kvinne som tror hun er vakker; og hun har mine grønne ermelinninger der sammen med seg."

"Nå, hva er alt dette om kvinner og ermelinninger? Er du sikker på at du ikke vil misunne stakkars gamle far den lille grønne lappen til sengen hans? Kom igjen, vennen min, jeg skal kjøpe tjue ermelinninger til deg."

Da hoppet hun opp og danset nærmest av raseri.

"Gamle far! Gamle far! Gamle far!" skrek hun, "er jeg en tosk eller et barn? Jeg så kvinnen med mine egne øyne."

Den stakkars unge mannen visste ikke om han skulle stå på hodet eller på beina. "Er det mulig at faren min er borte?" sa han, og tok speilet fra _toko no ma_.

"Bra; fortsatt den samme gamle faren som jeg kjøpte for to _bu_. Du ser bekymret ut, far; nei, smil som meg. Der, det er bra."

Mistress Tassel kom inn som en liten rasende kvinne og tok speilet fra hånden hans. Hun så bare én gang inn i det og kastet det til den andre enden av rommet. Det gav fra seg et så kraftig klirring mot treverket at tjenere og naboer kom løpende for å se hva som var i veien.

"Det er faren min," sa den unge mannen. "Jeg kjøpte ham i Kyoto for to _bu_."

"Han har en kvinne i skapet som har stjålet mine grønne ermelinninger," gråt kona.

Etter dette ble det et stort oppstyr. Noen av naboene tok mannens parti, andre kvinnens, med et så kraftig bråk og støy som aldri før; men de klarte ikke å løse saken, og ingen av dem ville se inn i speilet, fordi de sa at det var forhekset.

De kunne ha fortsatt slik til dommedag, men så sa en av dem: "La oss spørre abbedissen, for hun er en klok kvinne." Og så dro de alle av sted for å gjøre det de burde ha gjort tidligere.

# book_id: global-gutenberg-translation-45562c1b8c6c4c9da220a05c6bb09bcf
# book_title: Refleksjoner
# chapter_id: 1-refleksjoner
# chapter_title: Refleksjoner
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Abbedissen var en from kvinne, overhode for et kloster med hellige nonner. Hun var den fremste når det gjaldt bønn og meditasjon og å tukte kroppen, og likevel var hun den klokeste når det gjaldt menneskelige anliggender. De brakte henne speilet, og hun holdt det i hendene og så inn i det lenge. Til slutt sa hun:

"Denne stakkars kvinnen," sa hun og rørte ved speilet – for det var like tydelig som dagen at det var en kvinne – "hun var så plaget av uroen hun hadde skapt i et fredelig hus, at hun har avlagt løfter, barbert av seg håret og blitt en hellig nonne. Dermed er hun på rett plass her. Jeg skal beholde henne og lære henne bønn og meditasjon. Gå hjem, mine barn; tilgi og glem, vær venner."

Da sa hele folket: "Abbedissen er den vise kvinnen."

Og hun oppbevarte speilet i sitt skattkammer.

Mistress Tassel og mannen hennes gikk hjem hånd i hånd.

"Så hadde jeg likevel rett, skjønner du," sa hun.

"Ja, ja, vennen min," sa den enkle unge mannen, "selvfølgelig. Men jeg lurte på hvordan min gamle far skulle klare seg i det hellige klosteret. Han var aldri særlig religiøs."