Den grønne mumien

Det var en merkelig varm septemberdag da Lucy Kendal og den unge maleren Archibald Hope gikk fra hekker og grus ut mot saltslettene ved Themsen. Solen glitret i sølvskjær over vannet, og de to lo lavt og gikk tett sammen. Lucy ertet Archie med at han «hadde kjøpt henne» for tusen pund, og han fnyste og sa at hun var fri, ikke en vare. Likevel stakk sannheten i dem begge: pengene hadde gått til stefaren hennes, professor Braddock, den lille, brede arkeologen med hvitt hår og ansikt som et våkent barn. Uten beløpet kunne han ha presset Lucy til å gifte seg med en rikere mann – Sir Frank Random fra fortet. Men Lucy var ferdig med slike planer. Hun valgte Archie, og de lovet hverandre at ingen formue og ingen tittel skulle rikke dem.

Lucy og Archie hadde lagt sine planer: de skulle leve enkelt i Gartley. Archie hadde tre hundre i året; Lucy kunne styre et hus. Likevel var det en skygge der – professorens etiopiske drøm kunne bli et stort, slukende hull. Hva om han igjen prøvde å «selge» henne til Sir Frank for penger? Lucy sa det rett ut: hun var ikke en vare. Om noe slikt skjedde, skulle hun og Archie gifte seg med det samme.

Samme kveld kom bud: The Diver hadde lagt til i Pierside. Et brev fra Sidney kom også. Han rakk ikke å frakte kisten videre den kvelden og hadde låst den inn på vertshuset Sailor’s Rest. Han skulle dra i gang tidlig morgenen etter. Dagen etter, da en simpel lorry skranglet inn i professorens gårdsplass, sto kisten på lasteplanet. Ikke noe tegn til Sidney. Tauene var klumsete knyttet, kantene bulket. Professoren kokte. Cockatoo hentet meisel. Lucy vendte seg bort da lokket ble boret opp og vippet av.

De stirret rett inn i noe ingen ventet: Sidney Bolton lå urørlig blant halm og strimler. Hendene var lagt pent ned langs siden, ansiktet var mørkt, og rundt halsen satt en rød vindussnor stramt. Tinnkledningen inne i kisten var grovt sprettet opp med kniv. Noen hadde løftet ut mumien og lagt Sidney inn i stedet. Professor Braddock ble blek, men ikke for Sidney. «Hvor er Inka Caxas?» var det første han sa. Lucy kjente sinne og skam piple i kinnene. Cockatoo suste avgårde på sykkel etter politiet, og Lucy fikk til slutt dratt en skrikende Anne Bolton inn på et rom og lukket døren bak henne.

Landsbyens unge doktor, Robinson, kom. Han konstaterte at Sidney var kvalt til døde, snoren trukket som en bue. Inspektør Date fra Pierside ankom senere, sammen med konstabel Painter. De kikket på kisten, på tauene, på gulvet. Ingen spor som sa navn. Bare at døden hadde kommet i nattens mørke. Professor Braddock gikk hvileløst fram og tilbake som en irritert katt. «Mumien,» sa han til slutt. «Mumien er borte.»

Det ble holdt et inquest i kramboden på Warrior Inn. Vitner kom, vitner gikk. Eliza Flight, en rødskjegget barpike med somre av snakk i ansiktet, fortalte at hun hadde sett Sidney ved vinduet ved ni-tiden, bøyd inn mot en kvinne som sto utenfor på gaten. Hun var innhyllet i et mørkt sjal, ansiktet var ikke til å se, og kvelden var så sort at alt ble skygger. Døren til Sidneys rom hadde vært låst innenfra da han gikk til sengs, sa vertshusverten. Om morgenen var den ulåst. Vinduet var snibbet innenfra. Ingen hadde hørt noe om natten – verken brak fra en åpnet tinninnlegg eller lyden av en kropp som ble flyttet. Juryen sukket og skrev ned en setning som var like tung som den var tom: overlagt drap av en ukjent person eller personer.

Sir Frank Random var høflig, nøktern og litt for rik etter noen av landsbyens målestokker. Professoren gikk til ham for svar og kanskje for penger. Random hadde møtt en mann i Genova ved navn Don Pedro de Gayangos og hans datter, Donna Inez. Don Pedro lette etter en spesiell grønn mumie som var stjålet fra familien hans for år tilbake. Random hadde fulgt The Diver en stund i sin egen yacht, bare for å forsikre seg, for Don Pedros skyld, om at kisten virkelig var om bord. Han fortalte at Don Pedro hadde skrevet at han kom straks han hørte om mordet. Professoren takket, knurret over «spanske intriger» og forsøkte et gufs av gammel plan ved å nevne Lucy og fem hundre pund i samme setning. Random ble stiv i ryggen av det og forlot høfligheten. Han ville ikke kjøpe en kvinne. Men når det gjaldt dusør, sa han, kunne Don Pedro ha grunn til å bidra. Professoren mumlet at det skulle de snakke om når donen kom.

I mellomtiden gled Mrs. Jasher tettere inn i sirklene deres. Hun sa til Lucy at arven fra Kina virkelig var på vei. Hun kunne tenke seg å hjelpe professoren litt nå og senere — og kanskje løfte hele huset Pyramids opp på et nivå som passet hans berømmelse. Hun ønsket også noe mer enn å være nabodamen med de fine smykkene. Hun ville gifte seg med professor Braddock. Ikke som en jente stormer mot lykten, men som en som kjenner prisen på anstendighet, ro, midler og posisjon. Lucy så henne og hørte henne og sa forsiktig at menn av professorens slag likte anstendighet like mye som de likte glimrende løfter.

Don Pedro og hans datter Inez kom til Gartley en klar dag som gjorde at landsbyen med ett virket mindre. Don Pedro var høy, mager og rakrygget, i svart med en enkel rød aksent, blikket hans var like rolig som det var årvåkent. Inez var vakker på en nesten for streng måte, med et ansikt som var vanskelig å lese og øyne som så gjennom folk. Random ble plutselig fåmælt i nærheten av henne. Lucy så det første blikket og forsto mer enn ord fanger.

Mrs. Jasher, som klarte å få alt til å virke som en liten sammenkomst, inviterte de viktigste til middag. Der la Don Pedro fram en historie som gjorde mumien til noe helt annet enn en kuriositet. Han sa at han var etterkommer av Inka Caxas, den siste store kongen i deres tradisjon. Kroppen hans var balsamert og holdt skjult av familien i generasjoner. En sjømann, Gustav Vasa, var en gang tatt inn i huset deres som en sønn etter uro ved Callao. Han betalte gjestfriheten med å stjele den grønne mumien og forsvinne. Senere hadde familien funnet et gammelt latinsk manuskript blant prestenes ting. Der sto det, i klare ord, at to store smaragder lå gjemt i den dødes hender sammen med et hellig tegn. For noen måneder siden hadde familien sett en notis i en avis i Genova om en peruansk mumie til salgs på Malta. Don Pedro reiste etter. For sent. Professor Braddock hadde allerede kjøpt den og fått den sendt mot Gartley. Da Don Pedro fulgte sporet, fant han bare et tomrom og en død ung mann.

Professoren vendte tilbake fra London, mettet på støv og kataloger, og gjorde noe ingen av dem hadde forestilt seg for en uke siden: han fridde til Mrs. Jasher. Han sa at Lucy snart skulle gifte seg og forlate ham; huset, museet, alt trengte et varmt hode og en sikker hånd. Mrs. Jasher sa ja, halvt for egen glede over plass og sikkerhet, halvt for å holde ord om å støtte etiopiske drømmer. Lucy og Archie skålte. Det ble bestemt at to bryllup skulle holdes i mai.

De gikk ut i den skarpe, klare kvelden etterpå. Snø hadde lagt seg lett over hagen. Under de svarte grenene i enkens løvgang så Archie noe mørkt og langt. Han kjente igjen formen før tanken rakk ordene. «Ikke gå nær,» sa han lavt til Lucy, og de ringte på. Mrs. Jasher kom løpende ut sammen med en forvirret tjenestepike. Der, i skyggen, sto en grønn kiste, kjent av alle. Archie pekte ikke, han forklarte. Han trodde den måtte ha kommet sjøveien, fra elvens lille brygge som lå bak huset. Få menn, raskt arbeid i snø. Mrs. Jasher ble blek og stø, både sint og skamfull ved antydningen om mistanke. «Den sto ikke her da professoren gikk!» klarte hun til slutt.

Lucy løp etter professor Braddock. Han kastet seg over kisten som en tørst over en kilde. Han jublet, og i neste øyeblikk ropte han at enkens hage var blitt brukt til tyveri, kanskje av enken selv. Hun sank sammen, og Lucy og Archie fikk henne inn på sofaen. Cockatoo kom med trillevogn, og kisten ble flyttet til museet. Neste morgen visste hele Gartley at professorens mumie var funnet i en enkens hage.

Don Pedro sto sammen med professoren ved kisten i museet. Begge to var stive i kroppene sine og stive i stoltheten. Don Pedro sa at mumien var kirkegods, stammegods, familie. Professoren svarte at han hadde kvitteringer. De ble ikke enige før Archie, med sin vanlige evne til å se begge sider, foreslo en vei: professoren kunne åpne og undersøke for vitenskapens skyld, men måtte selge kisten tilbake for kjøpesummen etterpå. Don Pedro nikket kort. Professoren nikket seigt.

Verktøy blikket i metallkanten. Lokket ga etter. Der lå kroppen, grønnsveipet, stiv, fremmed. Men bandasjene rundt hendene var kuttet. Hendene var brune, tørre — og tomme. Ingen smaragder. Ingen lys. Bare stillheten etter at håp faller i gulvet. Professoren trakk inn luft som om han hadde fått slag. Don Pedro ble blek, men øynene hans ble ikke mindre klare. «Ikke for tretti år siden,» sa Archie stille. «Dette er nytt arbeid.»

Det var på denne skjøre kanten havets mann kom smalende tilbake. Kaptein Hervey kikket sakte rundt i museet, på kisten, på menneskene. Han sa, med et smil som ikke hadde varme: «Når blir han hengt?» Han pekte ikke. Han trengte ikke. Han sa navnet Sir Frank Random som om han slo en mynt på bordet. Han påsto at han hadde sett Random gå inn i statlugaren på The Diver der Sidney ventet kvelden de la til. Han påsto at han hadde hørt ord, mørke og truende: «Du vil angre på dette» og «Livet ditt er ikke trygt så lenge du beholder det.» Han sa at Random senere var i Sailor’s Rest og pratet ved vinduet. En herre på et skjenkested. Mistenkelig. Han minnet om yachten Random eide. Lett å frakte en kiste, lett å sette den i en enkens hage. «Let i Randoms rom,» sa han. «Dere finner smaragdene der.» Han nevnte dusøren igjen og ble borte.

Professoren og Archie gikk rett til fortet. På veien støtte de på Hervey igjen. Han smilte og ønsket seg allerede lønnen sin. Random tok dem imot i et rom fylt av bøker, kart og en lukt av olje og lær. Professoren, som aldri lot være å kikke, drog litt for hardt i en bokhylle. Hele raden veltet, og blant bøkene lyste et gulnet ark fra en annen tid fram. Prestelatin. Avskriften av Don Pedros manuskript. Professorens øyne ble smale. Da Random kom inn, ble han møtt av papir og spørsmål.