Klassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911) (norsk oversettelse)

=1. Studiens formål.= Innvevd i vår engelske litteraturs stoff, i våre epos, dramaer, lyrikk og romaner, i våre essays og taler, som en gyllen renning der veften altfor ofte bare er av sølv, er mytene fra visse gamle nasjoner. Det er denne bokens hensikt å gjenfortelle noen av disse mytene og å illustrere bruken de har fått i engelsk litteratur, og, leilighetsvis, i kunst.

=2. = Det må skilles nøye mellom fabelen og myten. En fabel er en fortelling, som den om kong Stokk eller Reven og druene, der karakterer og handling, som hverken gir seg ut for å være virkelige eller krever tiltro, er diktet opp nettopp som redskap for moralsk eller didaktisk undervisning. Dr. Johnson innsnevrer fabelens område ytterligere: «Den synes, i sin ekte tilstand, å være en fortelling der irrasjonelle og iblant livløse vesener for det moralske lærestykkets skyld fremstilles som om de handler og taler med menneskelige interesser og lidenskaper.» Myter derimot er fortellinger av ukjent opphav, utbredt blant primitive folk og av dem godtatt som sanne, om overnaturlige vesener og hendelser, eller om naturlige vesener og hendelser påvirket av overnaturlige krefter.

Fabler lages av enkeltpersoner; de kan fortelles i ethvert stadium av en nasjons historie – av en Jotam da israelittene ennå var under dommerne, 1200 år før Kristus, eller av Kristus selv i den mest kritiske jødiske lærdomstiden; av en Menenius da Roma fremdeles var innhyllet i småkrangler mellom plebeiere og patrisiere, eller av Faedrus og Horats i den augusteiske tidsalder for romersk imperialisme og romersk litteratur; av en Æsop, som selv er nærmest fabelaktig, til fabelaktige medslaver og athenske tyranner, eller av La Fontaine til Solkongen og den mest siviliserte rase i 1600-tallets Europa.

Fabler er bestillingskar som en lekse kan helles opp i. Myter blir født, ikke laget. De blir født i et folks barndom. De skylder ikke sine trekk til noen enkelt historisk person, men til generasjoner av fortelleres dikteriske anstrengelser. Myten om Pandora, den første kvinnen, utstyrt av de udødelige med himmelske ynder, og om Prometheus, som stjal ild fra himmelen til menneskenes bruk; myten om de jordfødte kjempene som i begynnelsen kjempet med gudene om verdensherredømmet; om månegudinnen som med sine hærkledde nymfer jager over himmelens asurblå eller som, stigende ned til jorden, elsker ynglingen Endymion – disse mytene, spirende ut av en underlig og barnslig tolkning av naturhendelser eller av en fantasi rundt arnestedet, har ubevisst, under pleie av det enkle folket som unnfanget og stelte dem, satt frem frodige forgreninger og blader av fortelling, og blomstrer av poetisk skjønnhet og form.

Mytene vi skal gjenfortelle fremstiller forunderlige beretninger om skapelsen, historier om tallrike guddommelige vesener, helters eventyr der magiske og åndeaktige krefter spiller inn, og der dyr og den livløse natur ikler seg menneskers og guders egenskaper. Mange av disse mytene handler om guddommer som en gang ble tilbedt av grekerne og romerne, og av våre norrøne og germanske forfedre i de mørke århundrene. Myter, mer eller mindre lik disse, kan finnes i nær sagt alle nasjoners litteratur; mange er i minnene og på leppene til ville folkeslag som eksisterer i dag. Men fortellingene som gjenfortelles her, blir ikke lenger trodd av noen. De såkalte guddommene fra Olympen og Åsgard har ikke en eneste tilbeder blant menneskene. De bor kun i minnets og fantasiens rike; de er tronende i kunstens palass.

Fortellingene fra gresk, romersk, norrøn og germansk mytologi som har hatt størst innflytelse på vår engelske litteratur, vil følge i den nevnte rekkefølgen. Romerne, av natur et praktisk, ikke et poetisk folk, innlemmet i sin litteratur grekernes mytologi. Vi skal imidlertid føye til vår beskrivelse av de greske gudene en kort fremstilling av de opprinnelige latinske guddommene som beholdt en egenart i romersk litteratur.

=3. Verdens opphav.=[2] Det fantes blant grekerne flere beretninger om tingenes begynnelse. Homer forteller oss at Okeanoselven, en dyp og mektig flom, som omslynget land og hav som en slange med halen i munnen, var kilden til alt. Ifølge andre myter var Natt og Mørke naturens urelementer, og fra dem sprang Lyset. En tredje teori, tilskrevet Orfeus, hevder at Tiden var i begynnelsen, men selv uten begynnelse; at fra ham utgikk Kaos, et gapende svelg der Natten og Tåken og den brennende luften, eller Eteren, ruget; at Tiden fikk tåken til å spinne rundt den sentrale ildluften inntil massen, idet den antok form av et enormt verdensegg, på grunn av sin raske rotasjon fløy i to halvdeler. Av disse var den ene Himmelen, den andre Jorden. Fra midten av egget utgikk Eros (Kjærligheten) og andre forunderlige vesener.

Men den mest konsekvente beretningen om verdens og gudenes opphav gis av dikteren Hesiod, som forteller oss at Kaos, det gapende svelget, sammensatt av Tomhet, Masse og Mørke i forvirring, gikk forut for alle andre ting. Deretter kom den bredbrystede Jorden til syne, og den vakre Kjærligheten som skulle herske i guders og menneskers hjerter. Men fra Kaos selv utgikk Erebos,[3] det gåtefulle mørket under Jorden – og Natten, boende i solnedgangens fjerne egner.

Fra Moder Jord utgikk først Himmelens stjernebesatte hvelv, holdbart som messing eller jern, der gudene skulle ta opp sitt bosted. Jorden frembragte dernest fjellene og de fruktbare marker, de steinete slettene, havet, og plantene og dyrene som bebor dem.

=4. Gudenes opphav.= Så langt har vi en historie om den fysiske verdens veer og forandringer; nå begynner historien om guder og mennesker. For i skapelsens hjerte begynner Kjærligheten å røre seg, idet den av materielle ting danner skapninger av hankjønn og hunkjønn, og fører dem sammen ved instinktiv tiltrekning. Først blir Erebos og Natten, Kaos’ barn, viet, og fra dem springer Lyset og Dagen; deretter tar Uranus, den personifiserte Himmel, Gaia, Jorden, til ekte, og fra deres forening utgår titaner og hundrearmede uhyrer og kykloper.

Titanene[4] synes å være personifikasjoner av mektige omveltninger i den fysiske verden, av vulkanutbrudd og jordskjelv. De spilte en stridbar rolle i mytisk historie; de var oppviglere til hat og trette. Homer nevner spesielt to av dem, Iapetos og Kronos; men Hesiod oppregner tretten. Av disse er de viktigste Okeanos og Tethys, Hyperion og Theia, Kronos og Rhea, Iapetos, Themis og Mnemosyne. De tre Kyklopene representerte redslene ved den rullende torden, lynflammen og tordenkilen; og trolig ble av denne grunn ett ildøyne ansett som nok for hver. De hundrearmede uhyrer, eller Hekatoncheirene, var også tre i antall. I dem avbildet grekerne antagelig havet med dets tallrike bølger, dets brøl og dets brottsjøer som synes å ryste jorden. Disse lynøyde, disse hundrearmede uhyrer fryktet deres far Uranus og forsøkte å ødelegge dem ved å styrte dem ned i Tartaros, jordens dype avgrunn.

Hvorpå Moder Jord, eller Gaia, indignert, ropte på hjelp fra sine eldre barn, titanene. Ingen våget å støtte hennes sak unntatt Kronos, den listige. Med en jernsegl lå han på lur etter sin far, overfalt ham og drev ham, alvorlig såret, fra kampen. Fra den lemlestede Uranus’ blod sprang Erinyene til live, med hoder som kveiler seg av slanger; Gigantene, en ny slekt av uhyrer; og de meliske nymfene, de ubehagelige askespydmøyene.

=5. Kronos’ styre.= Nå følger Kronos’ regjering, herre over Himmel og Jord. Han er fra begynnelsen av uberegnelig høy alder. I kunstverk er hans hode tildekket, for å symbolisere hans list og hans forbeholdenhet; han bærer seglen ikke bare som minne om middelet han gjorde slutt på sin fars tyranni med, men som symbol på den nye perioden med vekst og gylne avlinger som han innvarslet.

I ukjente tidsaldre styrte Kronos og Rhea, hans søster-dronning, Himmel og Jord. De fikk tre døtre, Vesta, Ceres og Juno, og tre sønner, Pluto, Neptun og Jupiter. Kronos hadde imidlertid fått vite av sine foreldre at han skulle bli styrtet av ett av sine egne barn, og fant derfor på den velmente, men lite gjennomtenkte utveien å sluke hvert barn etter hvert som det ble født. Hans dronning, som naturligvis ønsket å motvirke skikken – da det ble hennes sjette barns tur, lurte hun den umettelige Kronos med en stein omhyggelig innhyllet i svøp. Jupiter (eller Zevs), det reddede barnet, ble gjemt på øya Kreta, der han, oppfostret av nymfene Adrasteia og Ida og ernært på melken fra geiten Amaltheia, i rett tid ble voksen. Så, med hjelp fra sin bestemor Gaia, tvang han Kronos til å spy ut byrdene fra sine kannibalmåltider.

Først kom den minneverdige steinen frem i lyset, som ble tatt vare på i Delfi; deretter Jupiters fem brødre og søstre, ivrige etter å hevne seg på den unaturlige opphavsmannen til deres eksistens og fangenskap.

=6. = I den påfølgende krigen stilte Iapetos og alle titanene, unntatt Okeanos, seg på sin bror Kronos’ side mot Jupiter og hans nylig gjenforede slektninger. Jupiter og hans hærskarer holdt Olympen. I tidsaldrer vaklet seieren i balanse. Til slutt slapp Jupiter, igjen etter Gaias råd, fri fra Tartaros, der Uranus hadde holdt dem fanget, Kyklopene og Hekatoncheirene. Øyeblikkelig ilte de til slagmarken i Thessalia, Kyklopene for å støtte Jupiter med sine tordener og lyn, de hundrearmede uhyrer med jordskjelvets rystelse. Utstyrt med slikt artilleri, rystende jord og hav, gikk Jupiter til stormangrep. Med lynglansen ble titanene blendet, av jordskjelvet ble de kastet i bakken, av flammene ble de nær fortært: overmannet og lenket av Hekatoncheirenes hender ble de overgitt til Tartaros’ gapende hule. Atlas, Iapetos’ sønn, ble dømt til å bære himmelhvelvet på sine skuldre.

Men en mer berømt sønn av samme titan, Prometheus, som hadde tatt Jupiters parti, oppnådde senere en verdighet som skal omtales.

=7. Riksdelingen.= I det påfølgende guderådet ble Jupiter valgt til verdens hersker. Han delegaterte til sin bror Neptun (eller Poseidon) herredømmet over havet og alle vann; til sin bror Pluto (eller Hades) styret over underverdenen, mørk, usynlig, gåtefull, der de dødes ånder skulle bo, og over Tartaros, der de falne titanene ble holdt. Selv beholdt Jupiter Jorden og Himmelen, i hvis brede og solfylte regioner Olympen raget, de mektigere gudenes yndlingsfjell.[5]

=8. = Nye konflikter ventet imidlertid dette nye himmeldynastiet – konflikter som er emne for mang en fortelling blant de gamle. Gaia, skjønt hun hadde hjulpet sin sønnesønn Jupiter i krigen mot Kronos, ble snart grepet av samvittighetskvaler; og når hun betraktet sine sønner titanenes grusomme skjebne, utklekket hun hevnplaner mot deres beseirer. En annen sønn ble født henne – Tyfon, et uhyre frykteligere enn sine forgjengere – hvis skjebne det var å bestride den allmektige Zevs’ makt. Fra Tyfons nakke bredte det seg hundre dragehoder; hans øyne skjøt ild, og fra hans svarttungede kjever kom slangers hvesing, oksers brøling, løvers brøl, hunders bjeffing, piping og skrik, og, til tider, selve gudenes røst og tale. Mot Himmelen reiste denne skrekk seg; men vek tilbake for Jupiters tordenkile og steg også ned til Tartaros, sitt eget sted og sine brødres bolig.

Den dag i dag brummer og hveser han imidlertid, stikker en ildtunge opp gjennom et vulkankrater, eller, pustende scirocco, svir trær og mennesker.

Senere ennå fornyet Gigantene, avkom av blodet som falt fra den sårede Uranus, oppstanden mot de olympiske gudene. De var skapninger som sto menneskene nærmere enn titanene, eller Kyklopene, eller Tyfon. De kledde seg i dyrehuder og væpnet seg med klippestykker og trestammer. Deres kropper og nedre lemmer var av slanger. De var fryktelige å møte eller se på. [6] Av Gigantene var de mektigere Alkyoneus over vinterstormene og isfjellene, Pallas og Enkelados, og Porfyrion ildkongen – flokkens leder. I krigen mot dem tok Juno og Minerva, guddommer i det nye himmeldynastiet, aktivt del – og Hercules, en jordisk sønn av Jupiter, hvis piler bidro til deres nederlag. [7] I rett tid ble Gigantene, som titanene og Tyfon, begravet i det evige mørkes avgrunn. Hvilket annet utfall kan ventes når bare fysisk eller brutal kraft tar opp kampen mot himmelens opplyste og slagordnede hærskarer?

=9. Menneskenes opphav= var et spørsmål som grekerne ikke avgjorde like lett som hebreerne. Greske tradisjoner fører ikke alle mennesker tilbake til et opprinnelig par. Tvert imot var den alminnelig godtatte oppfatning at mennesker vokste ut av trær og steiner, eller ble frembrakt av elvene eller havet. Noen sa at både mennesker og guder var avledet av Moder Jord, og derfor begge autoktone; og noen hevdet faktisk at menneskeslekten var like gammel som guddommene. Alle fortellinger er imidlertid enige om én ting – at gudene opprettholdt nære forbindelser med menneskene inntil det, på grunn av menneskenes voksende syndighet og overmot, ble nødvendig for de udødelige å trekke sin gunst tilbake.

=10. = Det finnes en fortelling som tilskriver skapelsen av mennesket til Prometheus, hvis far Iapetos sammen med Kronos hadde motsatt seg Jupiters overherredømme. I den konflikten hadde Prometheus, utstyrt med profetisk visdom, tatt de olympiske gudenes parti. Til ham og hans bror Epimetheus ble nå vervet å skape mennesket og å utstyre det og alle andre dyr med de evner som trengtes for deres bevarelse. Prometheus skulle overvåke Epimetheus’ arbeid. Epimetheus gav seg til å tildele de forskjellige dyrene de ulike gavene mot, styrke, hurtighet, kløkt; vinger til én, klør til en annen, et skjoldaktig dekke til en tredje. Men Prometheus selv laget et edlere dyr enn disse. Han tok noe jord, eltet det med vann og dannet mennesket i gudenes bilde. Han gav det en oppreist skikkelse, slik at mens andre dyr vender ansiktet mot jorden, skuer mennesket på stjernene.

Ettersom Epimetheus, alltid ubetenksom og etterpåklok, hadde vært så rundhåndet med sine gaver til andre dyr at ingen velsignelse var igjen verd å skjenke den edleste av skapninger, steg Prometheus opp til himmelen, tente sin fakkel ved solvognen og brakte ned ilden. Med ilden i sin besittelse ville mennesket kunne vinne hemmeligheter og skatter fra jorden, utvikle handel, vitenskap og kunst.

=11. Gullalderen.= Hvorvidt på denne måten eller på andre måter verden ble befolket, var den første tidsalder en tid med uskyld og lykke. Sannhet og rett rådde, skjønt ikke håndhevet ved lov, og det fantes ingen overordnede til å true eller straffe. Skogen var ennå ikke plyndret for trær for å gi tømmer til skip, og menneskene hadde ikke bygget befestninger rundt sine byer. Det fantes ikke slike ting som sverd, spyd eller hjelmer. Jorden bar frem alt som mennesket trengte uten at det måtte arbeide med pløying eller såing. Evig vår hersket, blomster sprang opp uten frø, elvene fløt med melk og vin, og gul honning dryppet fra eiketrærne. Denne gullalderen var begynt under Kronos’ styre.[8] Og når disse heltene sovnet inn i døden, ble de i en behagelig drøm overført til en åndelig tilværelse, der de, usynlige for dødelige øyne, fremdeles ledsaget menneskene som formanere og voktere.