Heike-monogatari

Gion-klokkens klang åpner historien. Den minner oss om at alt som vokser, en dag vil visne. I denne klangen stiger Taira-slekten frem. De har lenge tjent ute i provinsene, ventet og arbeidet, og nå kommer de helt inn i lyset i keiserbyen.

Først ser vi Tadamori. Misunnelige hoffmenn har planlagt å drepe ham under en stor fest i palasset. Han går likevel inn, rolig og forberedt. Under de fine klærne skjuler han en dolk. Ved portstolpen lar han stålglansen stryke håret, så alle skjønner at han ikke er lett å overvinne. Utenfor står hans mann Iesada i grønt over brynje, hånden på sabelen. Vaktene vil jage ham bort fordi han ikke er pyntet nok. Han svarer at han er der fordi noen kanskje vil prøve å drepe hans herre.

Ingen slåss den natten. Etterpå klager fiendene over at Tadamori bar sverd inn i palasset. Han smiler og viser "sverdet": skjeftet skjuler bare en plankebit kledd i sølv. Alle ler, men også beundrer. Snedighet viser seg å være en slags makt. Spotten han fikk for "skjevt blikk" under dansen, blir til respekt for kaldt overblikk. Denne lille seieren blir første stein i et hus som snart skal reise seg høyt.

Slekten skal senere kalles Heike – Taira. Tadamori skriver dikt til den pensjonerte keiseren, gifter seg inn i hoffets kretser og legger en vei for sønnen sin.

Sønnen er Kiyomori. Han er kriger fra felten, men kan også oppføre seg i hovedstadens saler. Da det blir maktkamp, stiller han seg på keiserens side. Han slår ned opprør, og belønningen er stor. Til slutt sitter han som landets øverste minister i munkekappe, men med rett til å kjøre med væpnede menn helt inn i palassportene ved Rokuhara. Derfra kan Heike høre byens hjerteslag – og styre det.

Rødkledde gutter med nybarberte hoder går vakt i gatene. Sier noen et ondt ord om Heike, banker de på døren, beslaglegger ting og fører folk bundet til Rokuhara. Frykten visker ut rykter. Samtidig vokser slekten som på et rullmaleri: sønnen Shigemori blir høyt rangert, brødre og onkler får viktige poster. En av Kiyomoris døtre blir gemalinne og føder en prins. Senere blir han keiser. En annen datter blir fostermor for en barnekeiser. Mange provinser styres av Heike.

Men i kanten av alt det blanke står det alltid en stille advarsel fra klokken i Gion: intet varer evig. Det som stiger, skal en dag ned.

Den mildeste påminnelsen om forgjengelighet kommer med Gio. Gio og søsteren hennes, Ginyo, er berømte dansere. De inviteres inn i Kiyomoris hus. Gio står øverst i gunst. Så kommer en seksten år gammel jente fra Kaga, Hotoke, og banker på uten å være bedt. Kiyomori vil først avvise henne. Gio ber for henne, og døren åpnes.

Hotoke synger og danser så lett at alles hjerter vender seg mot henne. I den samme svingen faller Gio ut av gunst. Hun får likevel synge én gang til. Hun synger om markens blomster: både de friske og de falmede har samme skjebne. Hun går ut fra Rokuhara og tar tonsur. I Saga bygger hun en liten hytte. Søsteren følger etter. Så også moren.

En kveld banker Hotoke på og ber om tilgivelse. Nå bor de fire sammen i enkelhet. De ber, leser og hjelper fattige. Navnene deres sprer seg som en mild vind. Mange i landet husker ikke bare Heikes gull, men også disse fire kvinnenes vennlighet. De minner om at medfølelse er sterkere enn forfengelighet. Slike historier ligger som lysflekker i en fortelling full av skygger.

Men tiden driver også mot strid, og det er ikke lenger bare musikk i luften.

Under en keiserlig gravferd begynner krigermunker fra Nara og Hiei å slåss om ære og rang. De ødelegger hverandres minnetavler og bærer hat tilbake til sine tempeldaler. Heike står på keiserens side. Samtidig blir en ny splittelse mer jordnær: den tretten år gamle Sukemori, sønn av Shigemori, møter en regents prosesjon i skumringen. Guttene stiger ikke av hestene. Regentens folk slår dem. Sukemori rømmer gråtende til Rokuhara.

Kiyomori blir rasende og hevner seg hardt. En ny prosesjon blir overfalt. Gardiner og seletøy rives i laser. Hele byen skjelver. Shigemori, den sindige sønnen, tar avstand. Han sender Sukemori til Ise for å lære besinnelse, straffer mennene og prøver å holde orden. Men flengen er allerede der. Høye Fujiwara-herrer føler seg forbigått. De danner hemmelige planer.

I dalen Shishi-no-tani samles et skjult råd hos presten Shunkan. Hoffmenn, krigere og munker hvisker om å velte Heike. Samtidig blir Kaga-problemet stort: hellige vogner bæres ned fra fjellet. Piler flyr, og for første gang treffer en hellig vogn. Folk grøsser. Så, som om verden svarer for sine sår, brenner Kyoto. Vinden står sørøstlig. Palasser faller, arkiver går tapt, selve keiserens saler blir aske. Et helt år forsvinner i sot.

Etter brannen blir ord farlige. En hvisking kan felle en mann.

Etter brannen kommer arrestasjoner. Tendai-lederen mistenkes og dømmes i hast, og prester griper våpen. Ryktene fra Shishi-no-tani vokser, og til slutt blir planene forrådt. En mann som er mer redd for seg selv enn lojal mot sannhet, forteller alt til Kiyomori. Arrestasjonene faller tett. Presten Saiko, som hadde hisset opp folk, hentes bundet. Kiyomori tråkker over ansiktet hans. Saiko svarer at Kiyomori har steget fra lavt og blitt blind av høyden. Tungen hans presses til bekjennelse. Sønner blir drept.

Hoffmannen Narichika skjelver i Rokuhara. Da trer Shigemori inn. Han går ubevæpnet og ber faren legge bort rustningen. Å bære landet betyr å beskytte keiseren, sier han. Den som løfter sverd mot tronen, mister all rett. Han tilbyr sitt eget hode for å stoppe farens vrede. Tårene faller stille i Rokuhara. Kiyomori skammer seg over brynje under munkekappen og stanser hæren.

Narichika får leve, men sendes i eksil. Snart følges han av sønnen Naritsune, munken Yasuyori og presten Shunkan. De reiser til en øy langt ute i havet, Kikaigashima. Der lukter det svovel, stormene synger, og språket er fremmed. To av dem lager små helligsteder av minner. De ber om nåde og hjemkomst. En amnesti ruller senere ut – men glemmer Shunkan. Han ser skipet forlate ham alene, skriker og holder i rekka til armene svikter. Han dør utmattet, en god mann sliten av håp. Tjeneren Ario brenner kroppen hans i en tanghytte, legger beinene i en pose og går til fjellet Koya for å bli munk.

Heike holder fortsatt alt i sin hånd, men mørket kommer innenfra. Shigemori, den milde sønnen som kunne dempe farens vrede, drømmer om at gudene krever Kiyomoris hode. Han drar til Kumano og ber om to ting: fred for slekten eller sin egen tidlige død. Kroppen lyser blått i sykdom og slokner. Han takker nei til en fremmed lege. Selv Buddha tok ikke medisin mot sin siste sykdom, sier han. Han tar tonsur og dør i åttende måned, bare førtitre år gammel.

Hele landet kjenner at en søyle faller. Noen i huset gleder seg hemmelig over tomrommet som åpner seg. Andre hvisker at Heike har mistet den eneste som kunne holde farens raseri i sjakk. Nesten før asken har kjølnet, rir Kiyomori inn i byen med stor hær. Den pensjonerte keiseren sender en rolig utsending for å be om måtehold.

Kiyomori anklager: ingen sørget over Shigemori, poster er tatt fra Heikes venner, og – verst – den pensjonerte keiseren sto bak sammensvergelsen. Utsendingen bøyer seg ikke. Et ord må holdes selv i storm. Kiyomori svarer med utrenskninger. Mange mister stillinger, noen tar tonsur, noen brenner sine egne hus. Folk sier en ond ånd har tatt bolig i ham. Forholdet mellom tronen og den som bærer dens navn, begynner å gå i stykker.

En natt bryter Heike inn i palasset til den pensjonerte keiseren og fører ham bort til Toba. Det er ikke blod og ild, men det er likevel fangegjøring, og alle vet det. I den tomme hallen bryter en tjener dører for å få ved og vann til de som sitter igjen. Den unge keiseren i Seiryoden nekter å spise og ber for farens velferd. Årstidene kjennes ute av drift. Fire generasjoner av keisere lever samtidig, men ingen styrer virkelig.

Kiyomori flytter hovedstaden til havnen Fukuhara. Kyoto blir nesten tom. Gater blir til jorder. Hus blir plukket fra hverandre og sendt nedover elven. Et nytt palass bygges, men byen har bare fem brede gater, ikke ni. Folk drømmer vondt. Noen sier de hører tenguer le over nyleiret leiretak. I Kiyomoris hage samler hodeskaller seg. Hesters haler blir rede for rotter.

Rykter sier at det keiserlige sverdet vil vende tilbake til Minamoto no Yoritomo langt borte i Izu. Når en hellig hellebarde som en gang kom i Kiyomoris drøm, forsvinner, sier mange at Heike har mistet sin himmelske rett. Alt peker mot uro. Noe er i ferd med å briste.

I øst tennes et annet lys.

En vill asket, Mongaku, ber og roper mellom fjell og hoff. Han havner til slutt i Izu. Der bor Yoritomo, sønn av Yoshitomo fra Genji-slekten, reddet som gutt fra henrettelse. Yoritomo lever stille og leser hver dag sutraer for kvinnen som reddet ham. Mongaku hvisker at tiden er inne: Shigemori er død, Heike lyser svakt.

Yoritomo svarer at han trenger keiserlig tillatelse. Mongaku reiser i hemmelighet til hovedstaden og får et edikt: Heike har brutt lov og sedvane; Yoritomo skal reise seg for å gjenopprette ro og rett. Yoritomo trykker brevet til pannen og bærer det i en stoffpose selv når piler flyr. Østlige provinser svarer fort.

Heikes fortropp nær Fujikawa mister motet om natten. Vannfugl letter fra myra, og lyden likner torden. Soldatene tror fienden er enorm og flykter uten sal på hestene. I byen ler smeder og diktmakere og lager viser om flukt av bare lyd. Kiyomori raser, men prøver fortsatt å styre. Samtidig begynner Heike å brenne templer i Nara. Den store Buddhaen smelter ansiktet. Folk gråter. Kiyomori jubler, for munkene har vært farlige. Asken legger seg som en grense i historien.

Keiser Takakura, mild og glad i dikt, dør ung, knust av sorg og press.