Peter Pan

Alle barn, unntatt ett, vokser opp. Wendy visste det da hun var to år gammel. Hjemme i nummer 14 bodde hun sammen med moren sin, faren sin, brødrene John og Michael – og barnepiken Nana, som faktisk var en hund. Mrs. Darling var klok og snill, og i munnviken hennes bodde et kyss som ingen helt klarte å få tak i. Mr. Darling var stolt og litt nervøs for penger, for i det huset måtte alt være riktig for at hverdagen skulle gå opp.

Om kveldene likte Mrs. Darling å rydde i barnas sinn, som om tankene og drømmene deres var små skuffer som trengte orden. Og i disse skuffene begynte et merkelig navn å dukke opp: Peter. Først svakt, så tydeligere, natt etter natt.

En kveld smalt vinduet opp. En gutt stupte inn i barnerommet som om han var vant til å fly heller enn å gå. Med seg hadde han en bitte liten fe som glitret og surret, Tinker Bell. Nana jaget etter, men Peter var raskere. Likevel klarte Nana å smelle igjen vinduet og klemme skyggen hans fast. Mrs. Darling fant skyggen, rullet den sammen og la den i en skuff. Fra den kvelden var ingenting helt som før.

Så kom fredagen som alle skulle huske. Mr. Darling strevde med slipsknuten sin som om husets framtid hang i den, og da Michael skulle ta medisin, bestemte faren seg for å være et forbilde. Han helte medisinen sin i Nanas skål i stedet, og hun slikket den lydig opp. For å straffe seg selv bandt han Nana ute i hagen. Mrs. Darling tente nattlysene i barnerommet, kysset barna gode natt og gikk i selskap med mannen sin. Utenfor hvisket stjernene at nå var de voksne ute av veien.

Med vinduet på gløtt fløy Tink inn som et lite lys og lynte rundt i rommet. Peter lette gjennom alle skuffene til han fant skyggen sin. Han prøvde å feste den med såpe, men den gled bare av. Da våknet Wendy. Hun så gutten sitte på gulvet, mer trist enn farlig, og forklarte at skygger ikke limes – de sys. Hun sydde den fast med små, raske sting, og han spratt rundt av glede og skrøt som om han hadde klart det selv.

De ble venner. Hun tilbød ham et kyss, men han rakte ut hånden og tok imot en eikenøttknapp i stedet. Hun hang den rundt halsen som et kjede, og senere skulle den redde livet hennes. Peter fortalte at han hadde rømt hjemmefra samme dag han ble født, fordi han hørte foreldrene snakke om hva han skulle bli som voksen. Det ville han aldri bli. Han fortalte om feer som blir til av den første latteren til et barn, og om de fortapte guttene – babyer som hadde ramlet ut av barnevogner og, hvis ingen hentet dem, ble sendt til Ønskelandet.

Vi mangler bare én ting, sa han. En mor. Til historier, til å stoppe strømper og si god natt.

Wendy nølte. Jeg kan ikke fly, sa hun. Peter strødde fe-støv over henne og hvisket: Tenk vakre tanker. Og med ett lettet de fra gulvet. John og Michael våknet, Tink suste rundt, og fem skygger fløt ut av vinduet. De svevde over tak og spir, og London ble en stille kasse av lys under dem. Over havet ble de kalde og sultne, men Peter lo og fanget mat fra fugler. Hvis jeg glemmer deg, sa han nesten ømt, så si: Jeg er Wendy.

Andre stjernen til høyre, og rett fram til morgen, sa han da John spurte om veien.

Havet ble til sølvstriper som pekte mot land. Før de så øya, kjente de den: lagunen med havfruer, den ensomme klippen, grotter og stier som minnene deres hadde formet. Men da natten kom, forandret alt seg. Lydene fikk tenner. Peter ble alvorlig. Der nede sover en pirat, sa han. Vi kunne drepe ham. John bestemte seg for å drikke te i stedet. Tink fløy foran dem som et lite, hvitt raseri. Hun er sjalu, hvisket Wendy.

På sjøen lå Jolly Roger, piratskipet til Kaptein Hook. Han var vakker og farlig på samme tid, med svarte krøller og en krok i stedet for høyre hånd. Peter hadde kuttet av hånden og kastet den til en krokodille. Siden den dagen hadde udyret fulgt Hook overalt, for den likte smaken av ham. Heldigvis hadde krokodillen svelget en klokke, og tikkingen reddet Hook gang på gang.

Hook og den snille piraten Smee streifet i skogen og lette etter gutenes skjul. Da Hook løftet på en stor sopp, kjente han varmen fra piper som brant under bakken. Han fant ikke inngangen, men la igjen en stor kake med gift. Uten mor spiser de seg glade og døde, sa han og smilte. Så hørte han tikkingen, og hele maneren hans falt av. Krokodillen! skrek han og flyktet.

I skogen jaget alle alle: de fortapte guttene jaget Peter, piratene jaget guttene, rødhudene jaget piratene, og dyrene jaget rødhudene. En perfekt sirkel der nesten ingen møttes.

De fortapte guttene kom fram i skinn og skygger. Tootles, som alltid var uheldig. Nibs, rask og lett som vinden. Slightly, som husket ting han aldri hadde opplevd. Curly, som alltid trodde han hadde gjort noe galt. Og tvillingene, som var så like at ingen helt kunne se forskjell. De var Peters følge, og de ventet på en mor som skulle komme en dag.

Fra himmelen dalte noe hvitt med en klagende lyd. En fugl! ropte Tink, som hadde bestemt seg. Peter sier dere skal skyte, pep hun. Tootles spente buen. Pilen traff Wendy i brystet. Stillheten falt som en tung sekk over skogen.

Peter suste ned med et hanegal og glede på leppene: Jeg har brakt dere en mor! Han stivnet da han så henne ligge. Hvem skjøt? spurte han. Tootles trådte fram, for det gjorde han alltid. Peter løftet pilen for å slå, men i samme øyeblikk rørte Wendy på seg. Eikenøtten rundt halsen hadde stoppet pilen. Hun levde.

Tink hadde lurt dem. Peter ble iskald. Jeg er ikke din venn mer, sa han. Gå vekk for alltid. Men så rørte Wendy seg igjen, og han mildnet. En uke i eksil, bestemte han. Tink fløy ikke takknemlig bort. Hun forandret humør like fort som glansen i vingene.

Ingen får røre Wendy, sa Peter. Bygg et hus rundt henne. Guttene målte med føttene hans og bygget av mose, never og planker. Johns hatt ble pipe. Da røyk steg ut av hatten, var huset ferdig. Wendy åpnet døren og smilte. Guttene falt på kne: Vær moren vår, tryglet de. Hun sa ja, som om hun hadde ventet på det hele livet.

De flyttet under bakken, til hulen med den flyttbare ilden, soppstoler og et tre som ble bord hver kveld. Sengene rullet ut til halv sju og inn igjen om dagen. Den minste gutten sov i en kurv, for en mor trenger en baby. Tink fikk en liten hylle, bare stor nok for stoltheten hennes.

Dagene fikk en merkelig, trygg rytme. Wendy stoppet strømper og fortalte historier ved leggetid. Peter hatet selve godnatt-øyeblikket, men elsket henne som fortalte. Når hun spurte guttene om foreldrene sine, ble svarene vagere for hver uke. John husket mor og far som noen han en gang hadde kjent. Michael begynte å tro at Wendy virkelig var moren hans. Wendy ble redd og ga dem eksamen: mors øyne, fars latter, forskjellen på søndag og hverdag. Slightly svarte alltid først – og alltid feil.

Eventyrene kom likevel nesten hver dag. Noen ganger gikk Peter for helsens skyld, med et alvor som egentlig var ren lek. Han kom hjem bandasjert og fortalte blendende historier mens Wendy vasket sårene hans i lunkent vann. Hun visste aldri helt hva som var sant, men han visste alltid hvordan det skulle føles.

En dag dro de til lagunen, der havfruene satt som blanke fisk i solskinnet. De var vakre og kalde, vennlige bare mot Peter. Han kunne sette seg på halen deres når de var frekke, og han lo når de freste etter ham. Vannet skalv på den måten som betyr at noe er på vei. Dykk! sa Peter, som våkner når det er fare. De gjemte seg ved steinene.

En jolle gled inn. Smee og Starkey hadde en fange bundet til klippen – Tiger Lily, høvdingens datter. De skulle la tidevannet ta henne, slik at Hooks rykte skulle vokte skipet i natt. Wendy gråt. Peter la om stemmen sin, og plutselig var Hooks harde tone over vannet: Slipp jenta løs! Piratene adlød stemmen de fryktet, og Tiger Lily gled i sjøen og forsvant i skyggen.

Så lød en ny stemme over vannet: den ekte Hook.

Hook klatret om bord i jollen og satte seg tung og glatt som olje. Han snakket om guttene og moren de hadde funnet. Smee, som ikke helt skjønte hva en mor var, pekte på en fugl i redet sitt. Det der, sa Hook, det er en mor. Han smilte uten glede. Vi tar moren deres, binder henne til masten og lar guttene gå planken.

Peter kunne ikke holde ut stillheten. Han ropte fornærmelser ut i mørket – torskefisk! – ord så små at de likevel traff noe stort og sprakk det. Hook samlet seg da Peter sa navnet sitt. Det ble et sverdglimt i alle retninger. John skar først blod i sin egen lille kamp, og Smee og guttene byttet slag og skrubbsår som om de var byttelapper. Peter fant Hook langs den glatte klippen. De tok grep om hverandres armer og kjente at begge var der for alvor. Peter kunne stukket ham – han hadde tatt en kniv fra beltet hans – men så at han sto høyere. Urettferdig, tenkte han, og rakte Hook hånden.

Hook bet ham.

Ikke smerten, men uretten gjorde Peter svak. Kroken rispet ham før lyden som løftet havet forandret alt: tikking. Krokodillen. Hook kastet seg i vannet og forsvant.

Guttene rodde i land, men Peter ble igjen med Wendy på klippen. Tidevannet steg. Steinen krympet. Fly! sa Wendy. Jeg kan ikke. Hook såret meg. Han dyttet henne foran seg, men sjøen var sterk. En dragehale strøk forbi – Michaels drage som hadde rømt – og Peter surret Wendy fast i snoren. Hun klamret seg til ham. Farvel, Wendy, sa han. Hun drev bort, liten som et frø i månelyset.

Han sto igjen på en fingertupp av stein. Havfruenes sang løftet seg rundt ham. Han skalv én gang og smilte. Å dø vil være et fryktelig stort eventyr, sa han.

Men Ønskelandet er lurt på andre måter enn havet. En Never-fugl fløt forbi med redet sitt som en liten båt. Hun hadde kommet for å gi ham redet, men ble fornærmet da han ikke forsto språket hennes. De kjeftet på hverandre uten ord. Så la hun eggene igjen, og i det sjeldne sekundet forsto han alt. Han la eggene i Starkeys store sjømannshatt som hang på en stokk, satte hatten på vannet og brukte stokken som mast og skjorten som seil. Fuglen tok rede i hatten. Slik reddet de hverandre.

Wendy kom seg i land med dragen. Peter drev i havn i hattemasten sin. Da de møttes i hulen igjen, var gleden stor. Tiger Lily og krigerne hennes kom og sverget vennskap. Peter likte titlene de ga ham og ble Den store hvite far, med en mine som fikk guttene til å knele av beundring og Wendy til å smile stramt. Hun var ingen kvinne i stammen; hun var mor i et hus.

En kveld, da ilden lyste og trøtthet gjorde alle bedre, brakte Wendy forsiktig opp det store spørsmålet. Du vil ikke bytte meg bort, vel? Nei, Wendy, sa Peter oppriktig, for han visste ikke hva løftet kunne bety. Det er jo bare lek at jeg er faren deres? Å ja, sa hun. Han pustet ut. Og dine følelser for meg, Peter? Som en hengiven sønn, Wendy. Hun ble stille. Tink pep tosk fra hyllen sin. Noen ganger trengs ingen oversettelse.

De la seg etter historier. Peter gikk ofte ut når hun kom til god natt, men i kveld ble han. Wendy fortalte om Mr. og Mrs. Darling, om Nana og den kvelden faren bandt hunden ute og barna fløy bort. Hun fortalte om mødres kjærlighet og om vinduet som alltid står åpent, i tilfelle du kommer hjem. Guttene ble glade og blinde av håp. Peter sukket stille. Du tar feil om mødre, sa han. En gang hadde han flydd hjem etter mange måner og funnet vinduet stengt og en annen gutt i sengen sin. Sant eller ikke, det var sant inne i ham.

La oss dra hjem! ropte John. Ja, sa Wendy. Mamma bærer kanskje allerede sørgeflor. De fortapte guttene ble redde for tanken på et ordentlig liv, men ble fristet da hun sa at foreldrene sikkert ville adoptere dem. Alt så nesten klart ut. Du blir vel med, Peter? hvisket hun. For å finne din mor. Hun vil si at jeg er stor. Jeg vil alltid være en liten gutt og ha det gøy, svarte han. Det var alt han hadde å si.

Wendy ba ham pent huske skjerf og medisin. Han nikket fraværende. Han truet Tink til å følge Wendy hele veien hjem; Tink ville ikke, men bøyde seg for ham. I det øyeblikket sprakk natten med skrik og stål. Hook brøt alle regler. Han angrep i mørket.