Drømmen om det røde kammer

I begynnelsen, for lenge siden da verden fortsatt var ung og himmelen nylagd, fantes det en merkelig stein. Den var blitt etterlatt av gudinnen Nüwa da hun lappet himmelen sammen. Hun hadde smeltet sammen steiner av fem forskjellige farger for å tette hullene, men denne ene steinen var blitt til overs. Nå lå den alene ved foten av et fjell, omgitt av gress som vokste vilt og frodig rundt den. Steinen lå der i århundrer og så på stjernene som vandret over himmelen, og lengtet etter å bli brukt til noe stort og meningsfylt.

En dag kom en munk og en daoist vandrende forbi. De hadde gått i mange dager og snakket om livets mysterier. Da de fikk øye på steinen, stoppet de opp. De så at steinen hadde fått ånd og intelligens, og de forstod hvor trist den var. Steinen hadde lært å tenke og føle, og den sørget over sin egen unyttighet.

«Vil du ut i verden og oppleve menneskelivet?» spurde munken og bøyde seg ned.

Steinen bad inderlig om å få bli tatt med. Munken tryllet den da om til en vakker liten jade med innrissede ord som glitret i sollyset. Sammen med daoisten tok de den med seg ned til menneskeverdenen.

I byen Gusu bodde en rik og velsignet mann som het Zhen Shiyin. Han hadde alt en mann kunne ønske seg – rikdom, respekt og en vakker familie. Mest av alt elsket han sin lille datter Yinglian. Hun var bare tre år gammel, med øyne som klare krystaller og en latter som fikk selv fuglene til å tie. En natt drømte Zhen Shiyin en underlig drøm. Han så en munk og en daoist som bar en jade ned til jorden. De sa at jaden skulle bli født sammen med en gutt som ville få et helt spesielt liv, fullt av lykke og ulykke.

Samtidig fantes det et vakrest gress i himmelen. Det var Gyllenperle-gresset, som vokste ved elvebredden i den himmelske hagen. Det ble passet på av en ung gutt som het Shen Ying. Hver dag vannet han gresset med dugg han samlet fra blomsterbladene. Fordi Shen Ying var så snill og omtenksom, ble gresset til piken Lin Daiyu. Men hun skyldte ham en hel livstid med tårer, for slik er himmelens lover.

Zhen Shiyin våknet fra drømmen med et rykk. Han kjente svetten på pannen og hjertet som banket fort. Ute skinte solen, og byen var allerede våken. Han bestemte seg for å gå ut i gaten for å få frisk luft og rydde tankene.

Der traff han en skitten munk som satt på et gatehjørne. Munken lo en skingrende latter og ropte underlige ting mot himmelen. Folk gikk forbi og ristet på hodet, men Zhen Shiyin ble stående og lytte.

«Gråt og sorg venter den lille jenten din!» ropte munken og pekte på ham. «Lanternefesten kommer med ulykke! Se opp, se opp!»

Zhen Shiyin rynket pannen. Han trodde mannen var gal og gikk videre med tunge skritt. Men ordene satt igjen i ham som en torn som ikke ville slippe.

Da Lanternefesten kom, fyltes gatene med lys og latter. Barn løp omkring med papirlykter i alle farger, og fyrverkeri smalt mot nattehimmelen. Men midt i all gleden forsvant lille Yinglian. Noen hadde tatt henne mens alle så på de knitrende stjernene som eksploderte over dem. Familien lette overalt – gjennom smug, langs elven, i templene – men hun var sporløst borte.

Kort tid etter brant huset deres ned til grunnen. Flammene slikket seg gjennom de vakre rommene, og alt de eide – silke, porselen, bøker – gikk tapt i røyken. Zhen Shiyin ble så fortvilet at han fulgte etter munken og daoisten ut av byen. Han forlot alt sammen, rikdom og status, og vandret bort for aldri å bli sett igjen.

En fattig lærd, Jia Yucun, bodde i et lite tempel i nærheten. Han hadde drømt om å bli embetsmann, men pengene strakk ikke til reisen til hovedstaden. Zhen Shiyin hadde en gang gitt ham penger, og nå sto Jia Yucun på tempeltrappen og så mot horisonten.

Jia Yucun bestod embetseksamen med glans. Kinesiske tegn danset foran øynene hans da han så navnet sitt på listen. Han ble utnevnt til prefekt i en rik provinsby, hvor han flyttet inn i et vakkert embetshus med bambus i gården. Han giftet seg med en tjenestejente som het Jiao Xing, en beskjeden og snill kvinne som hadde stått ved hans side i de vanskelige årene.

Men lykken varte ikke lenge. Jia Yucun tok imot bestikkelser – først små gaver, så større summer penger som ble presset fra fattige bønder. Ryktet spredte seg, og han ble avsatt fra embetet. Nå var han igjen fattig og uten arbeid, og han vandret fra by til by på jakt etter en ny mulighet.

Han fikk jobb som huslærer hos en rik mann ved navn Lin Ruhai. Lin Ruhai var en lærd og respektert embetsmann, men hans største sorg var at hans kjære kone var død. Han hadde en datter som het Lin Daiyu. Hun var en svak og vakker pike, svært klok for alderen, med øyne som virket å se rett gjennom folk. Moren hennes døde da Daiyu var liten, og faren bestemte at hun skulle reise til hovedstaden for å bo hos sin bestemor, den gamle fru Jia.

«Du må være snill og lydig,» sa faren før hun reiste, og stemmen skalv litt. Han strøk henne over håret. «Bestemor Jia vil ta godt vare på deg. Hun er en klok og snill dame.»

Daiyu var både spent og redd. Hun hadde hørt at familien Jia var mektig og rik, og at Rong-guo-huset, der de bodde, var et av de største og mest praktfulle i hele hovedstaden. Hun så båten gli ut fra bryggen og følte seg som et blad som ble ført av vinden.

Jia Yucun fulgte henne til byen. Der møtte han gamle venner som hjalp ham med å bli embetsmann igjen. Han skulle senere spille en viktig rolle i familiens skjebne.

Da Daiyu kom til Rong-guo-huset, ble hun møtt av tjenere som bar henne inn i en praktfull gårdsplass. Her var alt så stort og vakkert at hun nesten ble svimmel. Veggene var dekket av utskjæringer, og lanterner hang som perler i rekker. Bestemor Jia tok imot henne med åpne armer og gråt av glede.

«Stakkars barn, du ligner så på datteren min,» sa hun og holdt Daiyu tett inntil seg. Hun duftet av sandeltre og gamle minner.

Daiyu møtte tantene sine og sine kusiner. Alle var nysgjerrige og stirret på henne. Så kom det inn en kvinne med et strålende smil og et skarpt blikk som skannet rommet på et sekund. Det var Wang Xifeng, også kalt Fengjie. Hun styrte hele husholdet med fast hånd, og alle visste at hun var den mektigste kvinnen i huset etter bestemor Jia.

«For en vakker pike,» utbrøt Xifeng med lys stemme. «Dette er datteren til min avdøde svigerinne! Se, hvor hun ligner på sin mor!» Hun grep Daiyus hånd og førte henne rundt.

Mens de snakket, hørte de plutselig skritt utenfor – lette, raske skritt. En ung gutt kom inn, kledd i fine klær av silke og brokade, med et ansikt som lyste som solen. Det var Baoyu, sønnen i huset, den berømte gutten som var født med en jade i munnen. Han hadde brennende øyne og hår som en bekksort foss.

Baoyu stirret på Daiyu, og en merkelig stillhet falt over rommet.

«Denne piken har jeg sett før,» sa han.

«Ikke snakk tull,» sa bestemor Jia og lo. «Hun har nettopp kommet. Du kan ikke ha sett henne før.»

Baoyu ble stående og se på Daiyu som om han så gjennom henne. Han syntes hun var den vakreste han noen gang hadde sett, med en ynde som minnet om en pilekvist i vinden.

«Har du en jade?» spurte han plutselig og tok seg til halsen.

Daiyu ristet på hodet, litt overrumplet. Da ble Baoyu med ett rasende. Han rev jaden av halsen med et rykk og kastet den i gulvet så det klang.

«Denne jaden er ikke verdt noe!» ropte han med høy stemme. «Den er bare stein! Hvorfor skal jeg ha en slik jade når hun ikke har noen? Det er urettferdig!»

Alle ble forskrekket. Tjenerne skyndte seg å plukke opp jaden fra gulvet, og bestemor Jia tok den og hang den tilbake rundt halsen hans med skjelvende hender.

«Ikke vær så voldsom, gutten min,» sa hun mildt. «Daiyu er ny her. Du må være snill og vennlig mot henne. Hun er din kusine, og hun trenger din støtte.»

Ternen Xiren tok Baoyu med seg til rommet hans. Hun var den som tok seg best av ham, og hun visste nøyaktig hvordan hun skulle roe ham ned. Xiren var snill og tålmodig, med et vennlig ansikt og en myk stemme, men hun bekymret seg ofte for Baoyus plutselige humørsvingninger. Hun satte ham ned og ga ham te.

Daiyu så på alt dette fra døren. Hun følte seg både rørt og engstelig. Hun skjønte at Baoyu var annerledes enn andre gutter – han var vill og uberegnelig, men også på en merkelig måte ekte. Hun visste ikke helt hva hun skulle tro om ham, men noe i henne ble trukket mot ham.

En dag kom Xue-familien flyttende til byen i en stor prosesjon med kister og tjenere. Xue Pan, den eldste sønnen, var en brutal og hensynsløs mann. Han hadde drept en mann i en krangel om en tjenestejente – en ung kvinne som het Yinglian. Det var ingen ringere enn datteren til Zhen Shiyin, den lille jenten som hadde forsvunnet på Lanternefesten. Nå ble hun holdt fanget av Xue Pan, men ingen visste hvem hun egentlig var bak det nye navnet Xiangling.

Jia Yucun, som igjen var blitt embetsmann, ordnet saken slik at Xue Pan slapp straff. Mot store pengesummer forsvant anklagene som røyk i vinden. Slik ble rettferdighet tilsidesatt for pengenes skyld, og en forbryter gikk fri.

Søsteren til Xue Pan het Baochai. Hun var vakker, med et rolig ansikt og en klokskap som overgikk de fleste. Alle i familien Jia ble straks glad i henne. Hun bar et gullsmykke med en innskripsjon som glitret i sollyset: «Evig lykke og langt liv.» På en merkelig måte passet ordene sammen med inskripsjonen på Baoyus jade.

Daiyu ble sjalu. Hun så hvordan alle beundret Baochai, og hun kjente en brennende misunnelse i brystet. Hun syntes Baochai var for perfekt, for rolig, for vennlig, og hun var redd for at Baoyu skulle forelske seg i henne. Sjalusien gnagde i henne som en orm, og hun ble ofte sur og fjern, gikk for seg selv og svarte kort.

Baoyu visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han likte begge jentene, men han følte seg mer knyttet til Daiyu. Når han så på henne, kjente han en merkelig gjenkjennelse. Likevel tiltrakk Baochais ro og vennlighet ham også.

En natt drømte Baoyu noe merkelig og vidunderlig. Han vandret inn i en tett skog der trærne raget mot himmelen og løvet hvisket hemmeligheter. Han kom til et sted som het Den Illusoriske Himmel, et sted som verken var himmel eller jord, men noe midt i mellom. Der møtte han feen Jinghuan, en skjønnhet så blendende at han måtte skjerme øynene.

Feen viste ham en stor bok med skjebner for alle kvinnene i Jia-familien. Sidene var fulle av navn og bilder, tegnet i fine strøk.

«Her ser du hvordan det vil gå med dem,» sa feen med en stemme som klangen av en fjern klokke. «Men du må ikke fortelle noen hva du har sett. Dette er hemmeligheter som ikke må bæres ut.»

Baoyu så navn – noen kjente, noen ukjente – og bilder av fremtidige hendelser. Men han forstod ikke alt. Bildene var gåtefulle, som skygger på en vegg. Feen lærte ham også om kjærlighet og sorg, om hvor vakkert og vondt livet kan være, om lengsel som aldri blir stilt.

Da han våknet, følte han seg forvirret og forandret. Etter den natten ble forholdet til Xiren annerledes, dypere og mer alvorlig. Xiren ble enda mer hengiven, og Baoyu stolte på henne som ingen andre.

Noen dager senere kom en gammel kone til huset, støttet til en kjepp. Det var Liu Laolao, en fattig slektning som trengte hjelp. Hun kom fra landsbygda med jord under neglene og håp i hjertet. Xifeng tok imot henne med et vennlig smil, lyttet til hennes historie og ga henne penger og mat. Liu Laolao var så takknemlig at hun lovet å komme tilbake med grønnsaker fra hagen sin.

Baoyu besøkte Baochai en regnværsdag. Været var grått, og regnet trommet mot taket. Han satt ved hennes side og så på gullsmykket hun bar. Det var vakkert utformet, og ordene glitret svakt: «Evig lykke og langt liv.» Han sammenlignet det med inskripsjonen på jaden sin: «For aldri å glemme deg.» Ordene passet sammen som to halvdeler av en helhet.

«Dette er et tegn,» hvisket en av tjenerne som sto i døren. «Kanskje de to er ment for hverandre. Skjebnen har skrevet det.»

Daiyu hørte dette og ble enda mer ulykkelig. Hun trakk seg tilbake til sitt eget rom, der bambusene raslet utenfor vinduet. Hun gikk ofte for seg selv og skrev dikt om ensomhet og tapt kjærlighet, med blekk som fløt som tårer over papiret.

Baoyu ble venn med Qin Zhong, en gutt som var slektning av familien. Qin Zhong var spinkel og blek, men vennlig og intelligent. Sammen begynte de på slektsskolen. Der var det mye bråk og slossing mellom elevene – de kranglet om bøker, om plassering, om ære. Lærerne hadde vanskelig for å holde orden. Qin Zhong ble syk og døde kort tid etter, og Baoyu ble dypt sorgfull. Han gikk i flere dager uten å spise.

I mellomtiden ble Qin Keqing, en av svigerdøtrene i familien, alvorlig syk. Hun ble blekere og blekere, og legene kunne ikke hjelpe. Til slutt døde hun ung, bare nitten år gammel. Jia Zhen, mannen hennes, sørget voldsomt og bestemte seg for å gi henne den flotteste begravelsen som noen gang var sett i byen.