Oliver Twist for 12 år

Oliver Twist ble født i et rom der lukten av desinfeksjon og fattigdom hang som en tung tåke. Moren hans var alene, utmattet, uten noen til å holde hånden, og uten ring på fingeren. Hun klarte så vidt å løfte hodet og kysse pannen hans før livet rant ut av henne. Ingen kjente navnet hennes, ingen visste hvor hun kom fra. Gutten fikk navn etter menigheten og byen: Oliver Twist.

Han ble sendt til barnefilialen under fru Mann, et sted der spedbarn fikk akkurat nok mat til å holde seg i live, men ikke mer. Når inspektørene kom på besøk, ble ungene gnidd rene i ansiktene og fikk en ekstra brødskalk. Så snart besøket var over, gikk alt tilbake til det normale: tynn grøt, harde ord, og en lege som pleide å si at døde barn bare var barn med for lite inni seg.

Da Oliver var ni år gammel, mager som en stilk men med en seig tråd av vilje i blikket, kom bedelen herr Bumble for å hente ham tilbake til selve arbeidsanstalten. Porten smalt igjen med en lyd som sa at alt som liknet vennskap nå sto på feil side av gjerdet.

I den store salen i arbeidsanstalten lærte Oliver å plukke tauverk. Han fikk den samme tynne grøten tre ganger om dagen, med en løk i ny og ne og en halv skalk på søndager. Guttene sto i rekker og stirret ned i blanke kjeler med blikk som ville spise. Magene knurret som en evig tromme.

En dag orket de ikke mer. De trakk lodd om hvem som skulle be om mer. Lappene ble lagt i en lue, og da de ble ristet ut, pekte skjebnen på den minste. Oliver reiste seg, skalv, men desperasjonen var sterkere enn frykten. Han gikk frem med kjelen i hånden.

«Vær så snill, sir,» sa han. «Jeg vil ha litt mer.»

Det ble helt stille. Mesterens øse føk gjennom luften og traff Oliver i hodet. Styremedlemmene ropte om frekkhet. En mann i hvit vest hvisket at gutten sikkert ville bli hengt. Straffen kom fort: isolasjon, juling, og en plakat på porten som tilbød fem pund til den som ville ta ham som lærling.

Først prøvde de å plassere ham hos en skorstensfeier som het Gamfield. Dommeren skulle binde ham til læretiden, men da den gamle, nærsynte mannen så Olivers ansikt – frosset av skrekk og fortvilelse – lot han papirer være papirer. Han nektet. Oliver ble sendt tilbake til anstalten. Styret hvisket om sjøen, om en kaptein som kunne løse problemet en gang for alle.

I stedet kom undertakeren Sowerberry forbi. Han trengte en gutt til å gå foran kistene. For en liten sum tok han Oliver med til butikken sin. Butikken luktet spon, kister og stram økonomi. Olivers soveplass ble under disken, ved siden av platebiter og en uferdig liten kiste. Før Oliver rakk å finne seg til rette, kom Noah Claypole brasende inn – en løpegutt med et frekt ansikt og en stemme som alltid var klar til å mobbe. Han la listen for hvordan dagen skulle bli: rop, tramping og pirk.

Herr Sowerberry mente at Oliver var en pen liten sørger. Barnebegravelser krevde små skritt og et alvorlig fjes. Fru Sowerberry syntes gutten var for dyr i brød, men ektemannen fikk som han ville. Oliver ble den som bar svart bånd og fulgte små kister til graven.

Første oppdrag var inn i et hus som nesten hadde sluttet å være et hus. Vinduene var lapper av papp, veggene lente seg mot stokker for å holde seg oppreist. En død kvinne lå på et bord. Mannen hennes lå krøket ved en kald ovn og tryglet undertakeren om å la henne ligge. «Ormene vil ikke engang ha henne,» sa han med en stemme som var tom for gråt. Barna stirret med tørre øyne, som om de hadde glemt hvordan tårer så ut.

Slik ble Oliver kjent med sorgens arbeidsmåte. Den tørket fort når tekoppen sto på bordet. Undertakeren målte, lovet og fakturerte. Oliver så på og lærte at døden var en forretning som alle andre.

En morgen gikk Noah over en linje han ikke visste fantes. Han begynte med hviskestikk om tukthus og hengning. Da han så at Olivers øyne fyltes ved ordet mor, spisset han stemmen. «Jenta di var nok av den sorten som ender på de verste stedene. Lika greit hun døde.»

Da brast noe i Oliver. Noe som hadde ligget sammenrullet inni ham i alle år, spratt ut som en fjær. Han grep Noah i halsen og ristet ham til tennene klirret. Charlotte stormet inn, fru Sowerberry kom med klør, og Noah fant mot bak en dør. Til slutt dro de Oliver i kullkjelleren og stengte ham inne. Herr Bumble ble hentet og ga på juling og formaninger som om det var samme sak.

Den natten satt Oliver i mørket og gråt uten vitner. I grålysningen tok han det lille han eide, knyttet det i et tørkle og gled ut av huset, ut på landeveien. Han visste ikke hvor han skulle, men han visste at han aldri skulle tilbake.

Han kom til gjerdet ved barneanstalten for å ta farvel. Dick, den syke gutten, klatret forsiktig opp og la armene rundt Olivers hals. «Legen sier jeg skal dø,» hvisket Dick. «Gud velsigne deg, Oliver.» Det var den første velsignelsen Oliver noen gang hadde fått. Han bar den som en myk stein i lommen, noe han kunne kjenne på når alt annet ble hardt.

Ved milesteinen sto det 70 miles til London. London var stor, tenkte han. Stor nok til at ingen fant ham. Han gikk. Første dag gikk han tjue mil på tørt brød og vann han tigget i døra hos fremmede. Han sov under en høyruke, frossen og utmattet, men i live. Morgenen etter sto han opp med stive ledd og fortsatte.

Dagene slo mot føttene hans som steiner. Blod i støvet. På den syvende morgenen haltet han inn i Barnet, for svak til å be. Han satte seg på en trapp og håpet at noen ville legge merke til ham – eller at han bare skulle forsvinne.

En gutt omtrent på hans alder stanset. Han var kledd som en voksen uten å være det, hatten satt med et rykk, lommene var store og øynene enda større. Jack Dawkins, kalte han seg. I gata sa de Artful Dodger.

Dodger skaffet ham brød med skjult skinke og et krus øl i bakrommet hos en vertshusholder. Han fortalte om en respektabel gammel herre i London som ga husly gratis, uten spørsmål. Oliver lyttet, mellom svelg og håp. Da mørket kom, gikk de inn i byen via skitne gater som ikke brydde seg om hva noen het.

Dodger førte ham opp en trapp som luktet fukt, og åpnet døren til et rom som var svart av sot og fullt av sølvglans. En skrukkete gammel jøde sto ved ilden og stekte pølser. Over ham hang et helt skogholt av silkeskjerf til tørk, som flagrende flagg i en underlig parade.

«Dette er ham, Fagin,» sa Dodger.

Den gamle bukket, smilte bredt, grep Olivers hånd med den ene og en brødspidd med den andre. Rundt bordet satt gutter med lommer fulle av latter og glimt i øynene. De tok luen til Oliver, stakk hendene i lommene hans og la dem tilbake med bare fleip. Pølser og vannet gin ble servert. Oliver sovnet på en sekk og våknet i en verden han ikke kjente, men som føltes trygg i øyeblikket.

Morgenen etter lot han som han sov da Fagin, alene i rommet, låste døren og dro ut en liten eske fra en løs panelbit. Under lokket blinket gullklokker, ringer og brosjer. Fagin snakket lavt til seg selv om flinke gutter og nyttige lover. «Småtingene er min,» sa han vennlig da han så at Oliver så på. Oliver forsto ikke helt, men nikket.

Dodger og Charley Bates kom med frokost i luen. De leverte dagens arbeid: en lommebok, noen tørkler. Fagin lo som om det var lek. Han lærte Oliver å pille sømmer og se etter monogram. Oliver trodde det var lek, ikke øvelse i tyveri.

Nancy og Bet kom som myke vinder med hard kant. De lo, ga ham vennlige ord og en hånd på skulderen uten at den tok noe. I dagene som fulgte, spiste han nok til at magen sluttet å rope. Han fikk sove uten å telle slag eller steg. Han begynte nesten å glemme lukten av kullkjelleren.

Så fikk han være med ut. De gikk som folk som ikke skulle noe sted. Dodger kunne få en eplepyramide til å skjelve, og Charley kunne gjøre en bamsete mann lattermild. Oliver syntes de var modige og rare.

Da Dodger stanset ved en bokbod og la fingeren mot leppene, gled Oliver etter. En eldre herre med pudret hode og gullbriller sto og leste. Dodgers hånd gikk inn i frakkelomma, kom ut igjen med et lommetørkle. Oliver skjønte alt i ett skarpt øyeblikk. Han satte av gårde, rød av skam og skrekk, uten å tenke.

«Stopp tyv!» ropte herren. Og fordi Oliver løp, løp byen etter.

Oliver fikk et slag, falt, og mengden rundet ham som en tett ring. Herren, som het Mr. Brownlow, kjente avsky for ham som hadde slått. Politiet tok Oliver med i nakken. Gutten hvisket at det var to andre, men i folkemengden var de allerede borte.

I rettssalen sto Mr. Fang, tynn og rød og uutholdelig. Mr. Brownlow prøvde å forklare, men ble dyttet på plass. Ingen fant noe stjålet på Oliver. Likevel dømte Fang: tre måneder hardt arbeid.

Oliver segnet. Mens han ble slept ut, raste en bokbodmann inn og ropte at han hadde sett alt. Tre gutter, sa han. Den lille her hadde stått forvirret. Mr. Fang måtte slippe gutten. Brownlow tok ham med seg i vogn hjem, til et hvitt hus i en stille gate. Oliver satt i myke puter og turde nesten ikke puste, redd for at alt skulle forsvinne.

I mange dager lå Oliver i feber. Fru Bedwin, husholdersken, var mild og bestemt. Hun la våte kluter på pannen hans og leste for ham med lav stemme. Da han våknet skikkelig, kjente han for første gang varmen fra et hjem som ikke skulle ha noe tilbake. På veggen hang et portrett: et mildt ansikt med sorg i øynene. Han følte at damen så rett på ham, som om hun kjente ham.

Mr. Brownlow kom inn og spurte hva gutten het. «Oliver Twist,» sa Oliver. Brownlow så fra bildet til gutten. Likheten lå i noe han ikke fikk tak i, men den fikk ham til å stoppe opp. Mens varme og vennlighet vokste i det lille huset, var det uro i den andre enden av byen.

Dodger og Charley hadde løpt hjem til Fagin. In kom Bill Sikes, med hund og kaldt blikk. Sikes var den typen mann som ikke trengte å rope for å skremme. Fagin skiftet stemme. De var enige: Hvis Oliver snakket, kunne mange falle.

Nancy ble sendt for å finne ut hvordan det hadde gått. Hun kledde seg i uskyld: forkle, stråhatt og gråt i stemmen. Hun fant til slutt en betjent som visste alt: Oliver var frikjent og tatt hjem av en gentleman i Pentonville. Hun noterte seg adressen og forsvant i folkemengden.

Da Oliver ble frisk, kledde Mr. Brownlow ham i rene klær og ga ham noen penger for å levere bøker. Mr. Grimwig, en venn, sa høyt at gutten aldri kom tilbake. Oliver lovet å komme tilbake, med stolthet i brystet.

Han rakk ikke langt. Et hjørne, en hånd. Nancy og Bill Sikes skar gjennom folkemengden. Nancy holdt rundt ham og ropte at broren hennes var syk. Sikes trakk ham inn i en vogn. Vognen ristet ham vekk fra alt han hadde fått, og før ham tilbake til et sted han trodde han hadde sluppet unna.

Tilbake hos Fagin var det feiring uten glede. Oliver fikk høre at han var blitt kledd opp og matet bare for å svike. Han gråt og ba. Det hjalp ikke. Sikes tok ham med til et nytt skjul, der de snakket om et hus i utkanten av byen. Oliver skulle holdes våken og bære ting, sa de.

Den natten gikk de gjennom gjørme og gjerder. En kattehvit tåke la seg over alt. Hunden til Sikes gikk uten lyd. Ved det store huset ble Oliver dyttet inn gjennom et lite vindu. «Gå stille. Lås opp døren innenfra.» Oliver hvisket at han ikke ville. Hånden til Sikes sov på skulderen hans og våknet når han protesterte.

Da han kom gjennom vinduet, hørte han et skudd. Smerte brant gjennom armen. Alt ble rødt, så svart. Han falt i et ukjent mørke.

Oliver krøp i det grå lyset før morgen. Han fant frem til husets dør og banket med pannen. Tjenere ropte, en butler, en ung gutt, en eldre dame. De ville slå. Da de løftet lyset mot ansiktet hans, sank hevede stokker. Det var bare et barn. Et skadet barn som ba om nåde.

Huset tilhørte fru Maylie, en myndig, kjærlig dame. Med henne bodde Rose, en ung kvinne med mildt vesen. Doktor Losberne ble hentet. Oliver våknet i en seng med linlaken og lukt av såpe. Han prøvde å si at han ikke var den de trodde, at han var uskyldig. Doktoren holdt ham nede: «Først skal du leve, så kan vi snakke.»

Husholdet voktet hemmeligheten: De fortalte ingen at de hadde funnet gutten som var blitt skutt. De ville gi ham en sjanse, en sjanse til å bevise hvem han virkelig var.

Dagene ble lange og gode. Oliver kjente for første gang hva stillhet kunne romme: bøker uten krav, en hage som luktet vått gress, et kjøkken der noen lo fordi noe var morsomt. Han fortalte sin historie, og den ble hørt uten at blikket på ham forandret seg. Rose satt ofte hos ham, og han leste høyt for henne.

En gang dro han og doktoren til London for å snakke med Mr. Brownlow. De kom for sent. Huset var tomt. Mr. Brownlow hadde reist uten å etterlate adresse. Oliver sto ved gjerdet og kjente hvordan verden kunne vrenge seg tilbake. Men doktoren slo av det verste med en hånd på skulderen.

Senere ble Rose syk. Oliver satt ved sengen hennes og ba. Han holdt hånden hennes og leste opp igjen fra bøkene hun likte. Da feberen brøt, kom et smil over Roses lepper som fikk huset til å trekke pusten igjen. Etter sykdommen reiste de til landet. Oliver begynte å leve på ordentlig.

I en annen del av byen holdt gamle historier på å våkne. Fagin møtte en mann i skygge, i en kneipe ved elva. Mannen kalte seg Monks. Han ville snakke om gutten. Fagin ville ha penger.

Monks hadde kjennskap som lå under andre menns liv. Han visste hvem Oliver Twist var. Faren hans hadde hatt to sønner: en lovlig, en i hemmelighet. Monks var den ene. Oliver var den andre.

Det fantes en arv. Hvis Oliver levde et godt liv, skulle han få sin del. Hvis han falt, skulle alt gå til Monks. Derfor hadde Monks en interesse i at Oliver aldri rakk å bli god. Han oppsøkte ekteparet Bumble, kjøpte bevis som kunne slette Olivers mor, og kastet dem i elva.

Nancy sto i skyggen og hørte alt. Hun forsto hva som sto på spill.

Nancy begynte å gå omveier om kvelden. Hun fant ut at fru Maylie og Rose bodde i London en tid. Hun visste hvilken bro en kvinne kunne møte en annen på uten å bli sett.

Midnatt. Nancy sto på London Bridge i hatt og slør. Hun skalv, ikke av kulde, men av frykt. Da Rose kom, ble det en samtale som nesten ikke skulle vært mulig. Nancy fortalte alt: om Monks, om Fagin, om planen om å ødelegge Oliver. Hun ba ikke om mye. Bare at de skulle redde gutten. «Ikke utlevere meg,» sa hun med en stemme som knakk.

Rose holdt hånden hennes. Hun lovet. Dagen etter oppsøkte Rose Mr. Brownlow, som var kommet tilbake til byen. De la en plan. Nancy skulle møte dem igjen og slippe dem til et sted der de kunne høre Monks.

En natt fulgte Brownlow og Rose Nancy til en kneipe ved elvekanten. De sto i et bakrom. Der snakket Monks med Fagin. De to mennene hadde hver sin måte å hate på. Fagin bar det som et smil. Monks bar det som en kappe. Oliver dette, Oliver hint. Arv. Skam. Brownlow noterte i stillheten: navn, steder, datoer.

Noen dager senere stod Brownlow i Monks’ rom. Han visste alt. Valget var enkelt: fortell alt, eller bli fortalt om. Monks ga etter.

Men mens sannhet ble hentet frem, ble en annen sannhet trampet på. Fagin hadde sendt Noah Claypole for å følge etter Nancy. Noah så henne holde Roses hånd. Han løp til Fagin. Fagin hvisket til Sikes at Nancy hadde forrådt dem. Bill Sikes ble rasende. Da Nancy kom hjem, drepte han henne.

Sikes flyktet med hunden. Men Nancys ånd syntes å følge ham overalt. Til slutt ble han omringet på et tak. Han bandt et tau for å fire seg ned. Da han falt, ble tauet rundt halsen hans. Det ble enden.

Politiet fant Fagins gjemmesteder. Små gutter med store øyne, smykker, og en gammel mann som ikke lenger fant smilet sitt. Artful Dodger ble tatt og sendt langt vekk. Charley Bates fikk en mulighet og ble et redelig menneske.

Fagin ble ført til Newgate. Mr. Brownlow kom til cella. Fagin fortalte alt: hvor Monks kunne nås, hva som var skjedd. Noen dager etter var det stille i Newgate.

Da alt kunne samles, møttes de hos Mr. Brownlow. Monks var der. Brownlow fortalte sannheten om Edwin Leeford, Olivers far, og om arven. Bevisene ble lagt på bordet. Monks måtte skrive under på at han aldri skulle skade Oliver igjen.

Oliver satt stille. Han så på Mr. Brownlow og skjønte hvor portrettet hadde sett ham før. Det var morens ansikt. Det samme milde smil. Samme sorg i øynene.

Det var også en annen sannhet: Rose var Agnes Flemings yngre søster. Hun var ikke et barn av skam, men av kjærlighet. Harry, fru Maylies sønn, valgte henne fremfor stilling og rikdom. De giftet seg og ble lykkelige.

Mr. Brownlow tok Oliver til seg som sønn. De bodde nær fru Maylie og Rose. Oliver sto ved alteret med glede i halsen. Han hadde fått et hjem, en familie.

Monks dro vekk, brukte opp arven og døde ensom. Fagin forsvant bak en dør som ikke åpnes igjen. Nancy ble gravlagt anstendig, og Rose tenkte ofte på henne.

Oliver forsto at verden hadde to byer. Han hadde gått gjennom begge, og han hadde lært at til slutt vinner de som blir stående ved siden av den som faller og hjelper ham opp. Han fikk mer enn han ba om: et hjem, kjærlighet, og et ansikt som var sant.