Madame Bovary

Vi var i klassen da rektoren kom inn med en gutt som ikke hadde uniform. En tjener slepte etter med en stor pult. Gutten var høy og klossete, i en grønn jakke som strammet over skuldrene. Han stammet da han skulle si navnet sitt, og hele klassen lo. Til slutt fikk læreren det på plass: Charles Bovary. Han ble sendt til skammekroken. Slik begynte historien om en som helst ville gjøre alt rett, men som sjelden traff helt.

Hjemme hadde Charles en far som likte å skryte, og en mor som var så hengiven at hun nesten kvelte ham med omsorg. Hun lærte ham å lese og synge, men faren ristet bare på hodet. Da Charles endelig kom på skole i byen, var han hverken flink eller dum. Han jobbet som en trekkhest og sov tungt. Etter tre år ble han tatt ut for å bli lege. Han leste, strevde, falt for fristelser som domino og øl, strøk, og reiste seg igjen. Denne gangen stod han, og moren skaffet ham praksis i Tostes. Hun ordnet også ekteskap med en enke som visstnok hadde penger. Heloise talte mye, nøs ofte, talte om helse og sparte på alt. Huset var stille og trangt. Om natten hørte Charles vinden i skorsteinen og lurte på om dette var livet.

En grytidlig morgen ble han vekt. En mann ropte under vinduet at doktoren måtte komme. Noen hadde brukket beinet på gården Bertaux. Charles dro i mørket, red gjennom åkre som luktet våt jord, og banket på en dør med blå maling. Den som åpnet, var en ung kvinne i blå merinokjole. Hun het Emma. Øynene hennes var mørke og klare, hendene smale, neglene helt hvite. Hun viste ham inn. Faren, Monsieur Rouault, satt med benet strakt. Bruddet var ikke vanskelig. Charles jobbet rolig, Emma rakte bandasjer, de snakket nesten ikke, men lyden av stemmen hennes ble igjen i ham.

Han begynte å komme tilbake to ganger i uken. Han satt ved kjøkkenet og drakk varm melk etterpå. Emma fulgte ham alltid til trappen. Hun hadde en svak vane med å bite seg i underleppen før hun sa noe viktig. Når han red hjem, hørte han for seg lyden av treskoene hennes på gårdsplassen. Heloise la merke til lydene i ham også. Hun var sjalu og skarp, krevde at han sluttet å reise. Han lovet, men tankene hans var allerede på Bertaux. Så kom en ulykke: Sannheten om Heloises formue sprakk. Det ble sykdom, hoste med blod, og så var hun borte. Charles gråt, men verden sto ikke stille. En dag kom Monsieur Rouault med betaling og en kalkun. Ingen ord ble sagt om hjerteslag, men Charles dro snart til Bertaux igjen.

Vinterlyset var blekt da han en dag fant Emma alene, sittende ved vinduet og sy, med en liten, grå saks i hånden. De drakk likør. Hun viste ham rommet sitt, med bokhyller og blomster som luktet varmt, og et notestativ. Hun hadde lest mye. I klosteret hadde hun slukt romantiske historier og helgensagn, og blandet alt sammen til én langsom drøm om et liv som var mer enn en gårdsplass og en kald ovn. Hun snakket lite om det, men han hørte likevel hvordan stillheten tungnet i henne.

Gamle Rouault spurte klosset om legens planer. Han likte mannen som kom tidlig og dro sent. Charles tenkte på Emmas ansikt når hun løftet blikket, og bestemte seg. En søndag spurte han faren, og faren sa ja. De skulle vente til våren. Bryllupet ble stort, med fyrverkeri av skratt og glass. Emma hadde hvit krans og blått bånd, og Charles tenkte at ingen i verden kunne være så lykkelig som ham. To dager senere var de i Tostes. Hun flyttet på møbler, pyntet med små tepper, gjorde speil rene og drømte at selve lyset skulle bli et annet.

Men lyset forble grått og hverdagslig. Charles kom hjem med gjørme på støvlene og fortalte om verk i knær og hodepine i landsbyen. Han var snill, trofast og fornøyd. Han leste ikke romaner, kunne ikke fekte, svømme eller spille. Emma ventet på noe mer, noe som måtte komme, tenkte hun, kanskje med tiden, kanskje med en gest, et ord, et eventyr. Hun tegnet, spilte piano, bladde i sidene med varsom hånd. Men fortellingene hun hadde i seg, gjorde henne enda mer rastløs. Hun så ut av vinduet og visste ikke hva hun så etter.

Så kom invitasjonen. Markien d'Andervilliers skulle ha ball på slottet Vaubyessard. Charles hadde kurert ham for en byll, og takk skulle lønnes. Emma trådte inn i sale med speil og lysekroner, med kjoler som hvisket og uniformer som blånende stål. Hun danset vals i en ring av lys, og i et øyeblikk var hun ikke lenger en legefrue fra Tostes, men en kvinne verden så. En viscount bøyde seg og lo med øynene. Hun red hjem i morgengryet, og holdt hardt rundt en liten sigarkasse han hadde glemt. Hun la den i kommoden som en skatt.

Etterpå var alt enda gråere. Tallerkener skrapte, støv la seg i kroker, og vinden var bare vind. Hun forsøkte å kaste minnene, men ballen drev som stjerner under hjelmen når hun lukket øynene. Paris dukket opp foran henne når hun vasket kopper. Hun ønsket å flytte, men klarte knapt å gå fra kjøkkenet til hagen uten at hjertet hennes sank. Emma ble tynnere og mer taus. Til slutt sa Charles at de skulle til Yonville. Frisk luft og nye omgivelser ville gjøre godt, sa han. Emma nikket. Før avreise tok hun brudebuketten fra skuffen. Hun tente på den, så blomstene svartne og bli til aske. Hun var gravid.

Vognen trillet sakte inn i en småby med smale gater, en elv med grønt vann og lave hus med gamle skilt. En mann i frakk kom og bøyde seg som en skuespiller. Han het Homais, apotekeren. Han kunne alt, sa han. Han visste alt, brølte han nesten. På vertshuset Løven Gull satt en ung mann med smal nakke og gode øyne. Han het Léon Dupuis, sakførerfullmektig. Over suppen snakket han og Emma om bøker, om musikk, om reiser de ikke hadde gjort. Noe i ordene deres forsto hverandre raskt.

Dagen etter fulgte Léon henne langs elven. De besøkte ammen med den lille jenta. Hun fikk navnet Berthe. Emma var trøtt og stille. Hun hadde ønsket seg en sønn, noe som kunne bryte mønstre, trodde hun. Charles glødet av stolthet. Dåpen ble et lite slag i to lag mellom stoltheter, råd og formaninger. Om kvelden ble vinduene i Yonville mørke, og Léon gikk forbi Bovary-huset to ganger om dagen. Det ble en regel, nesten et løfte. Homais kom til middag, snakket i munnen på seg selv til lyset ble tent og slukket. Folk kom og gikk, men ordene mellom Emma og Léon holdt verden stille når de fant hverandre i et hjørne av stuen.

Han lånte henne bøker som hun slukte. Hun spilte for ham, og han husket melodier flere dager etterpå. Han gav henne en kaktus som satte små stikk i fingrene når hun vannet for mye. En dag gav hun ham noe tilbake, noe lite, men Yonville trengte ikke store ting for å danne rykter. Blikk ble kastet. Léon ble rød i kinnene. Han våget ikke si at han var forelsket. Emma våget ikke spørre hva han følte. Ordene ble for store, og derfor ble de ikke sagt.

Søndag gikk de for å se på en garnmølle som skulle bygges, et hjul som skulle settes i elven og jobbe alene i årevis. Emma så på Charles og så plikt og trygghet. Hun så på Léon og så alt som ikke fantes i huset hennes. Hjemme satt hun lenge ved vinduet med hendene foldet. Hun overtalte seg selv til å være pliktoppfyllende, men inni henne sto en fugl og slo med vingene mot et glass.

En kramkar kom på døren. Han het Lheureux. Han hadde stoffer som glitret, små smykker, løfter om regninger som kunne betales senere. Emma sa nei, men øynene hennes sa kanskje. Léon kom innom samme uke; samtalen ble brå og tom. Emma ble stiv og ordentlig, som en som tar på seg en for trang kjole for å ikke fristes. Léon ble stille. Hun ble from, broderte, tente lys. Men hver gang hun rørte ved tråden, kjente hun at hånden ville skrive navnet hans et sted. Hun ble blekere. Charles visste ikke hvorfor han ble mer og mer bekymret, bare at han løp raskere når noen ropte etter doktoren, og kom hjem saktere.

En kveld ringte klokkene, og Emma gikk til kirken. Hun ville snakke om sorg som ikke hadde navn, men presten Bournisien forsto ikke. Han snakket om tidene for katekisme. Emma gikk hjem og fant ikke ro der heller. Datteren hennes gjorde en brå bevegelse, dunket hodet, og Emma skrek. Charles trøstet. Den samme uken bestemte Léon seg. Han reiste til Paris for å finne livet sitt der. Avskjeden var kort og stor på samme tid. De rørte ved hverandres hender, og det var alt. Regnet falt over Yonville. Emma kjente at noe i henne sank, som et skip uten skjult havn.

Våren skiftet farge rundt henne, men det hjalp lite. Hun kjøpte småting hun ikke trengte, bladde i romaner og ble svimmel av ord. Hun fikk anfall der hun mistet pusten. Charles mor kom på besøk og strøk datterens hår i strid retning. Hun mente Emma skulle slutte med romaner og hente fram potetlefser fra barndommen. Intet hjalp.