A Searchlight on Germany: Germany's Blunders, Crimes and PunishmentAge-adapted version

Dette er en arbeidsversjon beregnet på lesere rundt tolv år, og den skal være klar og tydelig, men også full av konkrete scener, valg og følelser som gjør at historien henger sammen fra start til slutt. Vi legger ikke skjul på at stoffet er tungt og grusomt; det handler om krig, svik, feil og straff. Likevel prøver vi å fortelle slik at en ung leser kan forstå hva som skjedde, hvorfor det skjedde, og hva forfatteren mente måtte følge. Dette er ikke en ferdigpolert boktekst, men en stram, gjennomarbeidet mellomversjon.

Aller først sier fortelleren at Tysklands blundere, forbrytelser og straff hører sammen. Bare om verden forstår dem, kan freden bli rettferdig. Han advarer mot en fristelse som allerede vises her og der: å lage fred uten landavståelser og uten erstatninger – «no annexations and no indemnities». Etter hans syn vil det i praksis være en tysk seier, og det vil ganske sikkert føre til en ny krig. Derfor må folk, særlig amerikanere, få et klart blikk på hva Tyskland gjorde og hvordan. Et uklart eller «snilt» blikk kan bli farlig for fremtiden og menneskers frihet.

Slik ser han Tyskland nå: som et dyr i en grop, et rasende, såret vesen. Han bruker harde bilder. Han ser for seg en rotte i en grop, en ulv som blør i hjel, et rike så fylt av hat og fortvilelse at vettet nesten ryker ut. Tyskland har laget planer i tyve år, øvd, spart, bygd opp, men alt gikk over ende.

Resultatet er død, fattigdom, ruiner og verdens hat. Selv vennene – forbundsfellene – vender seg vekk i avsky. Løgnene, spionasjen, de hemmelige planene er avslørt.

Tysklands navn er nå, i denne fortellingen, navnet på en misslykket erobrer som drepte forsvarsløse kvinner og barn og gjorde overgrep mot kvinner som ikke kunne forsvare seg. I Italias krigsmuseum, skriver han, ligger en tysk «spikret klubbe» og en østerriksk «morgenstjerne» – våpen som ble brukt til å slå i hjel sårede fanger. Bildet er skapt for å sitte i hodet: metallpiggene, treverket, de blodige slagene, og vissheten om at slikt ble gjort mot menn som allerede var ut av kamp.

Og fra denne stillingen, som et dødelig såret rovdyr, står Tyskland nå og taler om fredsvilkår. I Riksdagen hviskes det igjen om «ingen anneksjoner og ingen erstatninger». Forfatteren sier at slik fred ville passe Tyskland utmerket. Han mener at Tyskland forsøker å lokke godtroende fredsvenner i USA og andre land, kanskje særlig dem som er mest sinte på egne myndigheter, eller mest redd for mer lidelse.

Men, sier han, ærlige mennesker ser at en slik fred egentlig er en tysk seier, og at prisen vil være en ny krig senere. De allierte må derfor stille vilkårene, og Tyskland må akseptere dem. Før det skjer, spår han, vil krigen vare attpå i ett og et halvt år til.

Han ber leseren tenke på «debetsiden» i Tysklands regnskap: en liste over blundere, som forklarer forbrytelsene og raseriet. Amerikanere, sier han, må studere denne listen, så de kan dømme rett og handle klokt når freden til slutt skal skrives. Snille mennesker er ofte for snille mot fiender som er slått. De overser forbrytelser i romslighetens navn. Men en vanekriminell er uegnet til å leve fritt; samfunnet må straffe ham og gjøre ham ufarlig. Åtte millioner allierte menn, snart forsterket av to millioner amerikanere, setter livet inn for å jage Tyskland og Tyrkia inn i sin egen, selvlagde helvetesgrop, sier fortelleren – alt for å beskytte sivilisasjonen.

Han lover å vurdere både motiv og metode, som i en rettssal. Deretter måles Tysklands handlinger mot lover og regler som alle kjente. Slik begynner katalogen over blundere, og slik skulle den også brukes den dagen Tyskland ble stilt for retten.

Før han åpner denne «hulen», vil han at vi skal se et gammelt portrett, i ord, av keiser Wilhelm. Dette ble skrevet så tidlig som i 1888: Du ser inn i ansiktet til denne unge arvingen til Hohenzollern-dynastiet og husker hva som blir fortalt om hans indre natur. Kvinnene som oppdro ham, fryktet ham. De så ham som iskald, selvisk, nådeløs og uten samvittighet.

Han hadde evner, ja, men ikke hjerte. En dag, sa de, ville noen skrive at Wilhelm II var en for senfødt etterkommer av gotere og vandalere, en Attila født tusen år for sent. Her ligger det et varsel, og forfatteren vil at vi skal bære det med når vi ser på valgene keiseren tok.

Den første store blunderen: å starte krigen. Han sier dette kan forklares i ett klart avsnitt, støttet av Tysklands egen «Hvite bok» fra august 1914. Servia (Serbia) bøyde hodet dypt i juli og godtok nesten alt Østerrike-Ungarn krevde – alt unntatt sin ære. Østerrike ville likevel knuse landet. Tyskland mente at tidspunktet var godt for å starte krigen de hadde forberedt seg på.

Tsaren ba keiseren instendig om å stanse blodbadet som ville komme.

Keiseren svarte kjølig at Østerrike måtte få fri hånd. Tsaren ba England og Frankrike om hjelp til å forsinke opptrappingen; de gjorde alt de kunne for å hindre krig. Ingen bønn ble utelatt. Den siste telegrammet fra tsaren var en sår bønn om utsettelse. Svaret fra Berlin var iskaldt: Tyskland hadde mobilisert. Siden spredte Tyskland påstander om at Frankrike starter kampene; forfatteren kaller det rett ut: løgn.

Flere år senere, 14. juli 1917, ropte den tidligere østerrikske ministeren Praschek: Skal vi fortsette å ofre våre interesser for Tysklands utvidelse? Skal vi underkaste oss den tyske militarismen som dro oss inn i denne krigen? Det er som om veggen sprekker og sannheten faller ut. Mange hadde tenkt det hele tiden: Tyskland skjøv Østerrike utfor stupet fordi Tyskland var klart. Om Tyskland ikke hadde støttet Østerrike den sommeren, hadde det ikke blitt noen europeisk storkrig. Én ni-ords beskjed fra keiseren – Ikke begynn krig mot Servia – hadde stanset det hele. Men den kom ikke. William nektet. Og det tyske folket, sier fortelleren, fikk endelig den krigen de hadde ventet på.

Den andre blunderen: en nådeløs dyrking av egen interesse. Tyskland klaget over at de ble nektet «en plass i solen», samtidig som tyske kjøpmenn og fabrikker allerede nøt rikdom og stor handel verden over. England og USA stakk som torner i siden. Men, skrev bankmannen Otto H. Kahn, England misbrukte ikke sin sjømakt. Britene hadde vist Tyskland en bemerkelsesverdig åpenhet i handelsveier og markeder. Innen 1914 hadde tyske firmaer trengt ut britiske i steder som Singapore. Likevel ropte Tyskland etter mer, og at britisk makt på havet måtte knuses. Ren grådighet er alltid en kjempetabbe, sier fortelleren.

Den tredje blunderen: verdensomspennende svik. Mens Amerika sov i fred, plantet Tyskland et stort spionnettverk i Europa og i USA. De militærutrustet hemmelig sine kolonier i Afrika. En liten scene: I 1911, på sjøen Tanganyika, spør en amerikansk dame en tysk offiser om han har vært ute og skutt. Han smiler og sier: «Ikke ennå!» Vennen hans ler. Senere forstår vi hva de mente. De smuglet inn mitraljøser til tysk Øst-Afrika – gjemt i kasser merket «Pianoforte». Slikt setter seg i minnet: lokk åpent, svart metall under hvitt silkepapir som om det var strenger og hammere; stempel på esken: Piano; en offiser som knipser støv av uniformen og later som alt er i orden.

Forfatteren trekker også fram en slags komisk del av spionhistorien, fordi den ble så pinlig for Tyskland. I USA satte en avisredaktør, John R. Rathom, et helt nett av små knep og observatører rundt de tyske og østerrikske representantene. Han fikk inn en medarbeider ved albuen til ambassadør Bernstorff. Han satt en stenograf i kontoret til den østerrikske konsul-generalen.

Han leide kontorer på begge sider av tyskernes falske passfabrikk. Han byttet til og med portefølje med en tysk økonom, dr.

Albert, midt på en trikk, etter å ha iscenesatt en krangel. Det tok to dager før doktoren merket at dokumentene hans var forsvunnet! Rathoms stenograf satt bokstavelig talt oppå en kasse full av fellende papirer og spiste lunsj med en annen tysk offiser, Papen. På lokket tegnet hun små røde hjerter. Papen, halvt spøkefull, dro en pil gjennom dem. Senere, i England, var det nettopp den kassa, med hjerter og pil, som ble gjenkjent og avslørt.

Slik beskrives disse mennene – Dumba, Bernstorff, Papen, Boy-Ed og Albert – som forfatterens skarpe, sarkastiske stemme sier er «dumme som esler». De gjemte ikke sporene sine. De førte regnskap med sjekker og kvitteringer for ting som var ulovlige. De lot seg bokstavelig talt ta med «varene i hendene». En skurk som betaler med sjekk, sier fortelleren, er håpløs.

Barnehagens visdom sier at juks aldri lønner seg. Hele menneskeheten hater et svik som kommer forkledd som vennskap.

Etter dette, spør fortelleren, hvordan kan amerikanere noen gang se på tyske diplomater som noe annet enn spioner? Her er også en skarp setning som står igjen: Slike diplomater fortjener tauet. Han ber leseren tenke seg en tysk ambassadør som smiler og tar presidenten i hånden, og sier vennlige ord – etter alt de har gjort i det skjulte.

Den fjerde blunderen: forakt for England. Bare dårer undervurderer motstanderen eller overvurderer seg selv. Tyskland gjorde begge deler. Forfatteren beskriver den tyske marinen som en blanding av modige menn og feiginger, flotte herrer og mordere, ledet av dårer. Han sier at hver heltemodig handling blir skjult av en grusomhet.

U-båten er et under av teknologi, men passer seg alltid for å ta en jager. Den liker best små, ubevæpnede fiskebåter. «Skyt på alt»-ordren blir favoritten. Den skyter også på livbåter fulle av skipbrudne.

«Høysjøflåten» er storartet – til å løpe i dekning.

Slaget der krysseren Blücher ble etterlatt for å gå under, mens resten skyndet seg hjem mot Kielkanalen, blir et bilde på dette. Så legger han til med bitende ironi at storadmiral Tirpitz, sier ryktene, la til et nytt signalfall: «Hver mann for seg – og England tar den bakerste.» Tysklands forsøk på å bli øverste herre på havet kostet dem dyrt, og skapte fiender de ikke kunne skremme.

Den femte blunderen: gale vurderinger av andre nasjoners idealer. Tyske statsmenn trodde, sier fortelleren, at Italia ville stille seg ved siden av den som hadde ranet dem for land, at Belgia ville finne seg i å bli trampet over, at England kunne bestikkes til å sitte stille mens Tyskland knuste Frankrike. De forsto ikke britisk æresfølelse. Kansleren Bethmann Hollweg mente avtaler bare var «et papirark» og gråt nesten da den britiske ambassadøren ikke lot seg røre av slike ord. De dømte andre etter målestokken sin egen.

Den sjette blunderen: å tråkke på Amerika. Tysk forakt for et lettlivet, ubevæpnet og fredselskende land, og dyrking av rikdom, førte til rekke på rekke av fornærmelser, fra senkingen av skipet Robert Dollar til den hensynsløse ubåtkrigen. Ingen nasjon har tålt så mange krigsgrunner uten å slå tilbake, sier fortelleren. USA holdt ut med å bli fornærmet og å få sine borgere drept så lenge at verden måpet.

Under borgerkrigen var de nesten i krig med England bare fordi britene stanset et amerikansk skip. Nå senket Tyskland skip etter skip og druknet hundrevis av amerikanere, likevel søkte USA fred. Men da USA først grep plogen, sier han, skal furen vendes helt ut. Det skal ikke ligge igjen noen levende «drage» av tysk militarisme til barna skal arve.

Den sjuende blunderen: «skrekkpolitikken», eller «frightfulness». Å tro at råskap og grusomhet skulle skremme fienden i kne og gi fred, kaller han kroneksempelet på dumskap. Banker Otto H. Kahn skriver noe som fortelleren siterer med nikking: At teorien er gammel, begravet, og at det eneste den førte til var å gjøre fienden hardere, vennene skuffet og de nøytrale rasende. Dragefrø ble sådd, og de vil spire lenge etter freden. Forfatteren sier med kald visshet at ridderne av hodeskallemerket – de som slo til, truet og drepte sivile – skal få sitt eget helvete.

Den åttende blunderen: troen på at amerikanere av tysk slekt ville forråde USA. Enkelte i Berlin tenkte som barn, sier han, og trodde at en tysker som hadde bodd førti år i Amerika, og som hadde fått alt godt der, gladelig ville reise seg mot sitt nye hjemland. Slik ble det ikke. I fredstid, ja, kunne sympatien her og der trekke mot gamle fedreland.

Men da krigen kom, sto det store flertallet trygt.

Han setter navn på fiktive unge menn – Ernst og Heinrich i Nasjonalgarden, August og Herman i speideren – som eksempel på lojalitet. Det brutale tyske regimet hadde få venner i USA, utover spioner de selv hadde plantet. Da USA kastet ut Bernstorff, Boy-Ed, Papen og Dumba, falt også mange av planene sammen – planer som faktisk bidro til at USA gikk inn i krigen.

Her setter han et siste, skarpt punktum for kapitlet om blundere, med en kontrast som også er en advarsel. Tyskerne gjør aldri tabben å godta illojalitet hjemme. Hele folket står bak lederne, samlet i kropp og ånd. Hadde tyske soldater mytteriet slik enkelte russiske gjorde, ville ikke én være igjen for å fortelle. I en mørk og hard verden, sier han, er Tysklands urokkelige enhet om en fæl politikk likevel et forbilde på kraft, sett med ensidige øyne. Så stikker han fingeren rett mot egne «sløvinger» og «forrædere» og sier at de må få strenge lærestykker. Ordene er harde, men understreker hvor alvorlig han tar temaet.

Så snur han arket og skriver «Forbrytelser». Han sier at vi hele tiden hører om kriminelle mennesker, men de største forbrytelsene, de som blir begått av hele nasjoner, blir nesten aldri kalt forbrytelser. De kalles «krig» og «grusomheter», og lederne blir sjelden dømt. En kvinne som dreper sin brutale ektemann etter år med mishandling får livstid i fengsel, sier han, men verdens verste forbrytere slipper. Etter denne krigen: Vil noen i Berlin eller Konstantinopel bli hengt for at 1,5 million hjelpeløse armenere ble slaktet? For noen av de andre redselsfulle ugjerningene som ble gjort? Han svarer selv: neppe. Altfor myke hjerter vil snakke om storsinn og raske forsoninger. Slik bør det ikke bli, sier han.

Han minner om Haag-konvensjonene, forsøk på å lage en felles etikk for krig. Etter dette skulle ikke lenger soldater angripe sivile, drepe fangene, bruke gift eller djevelske redskaper, ødelegge kunst og bøker, synke handelsskip uten å berges folk, bombe byer for å drepe tilfeldige kvinner og barn. Men, sier han, ifølge hauger av dokumenter, ble slike ting likevel gjort av Tyskland og av Tyrkia.

Og de ble gjort igjen og igjen, av både offiserer og menige. Forfatteren sier at det finnes så mye materiale at det blir vanskelig å formidle. Han forteller at den som leser soldatdagbøker og ser på fotografier må ha sterke nerver. Men likevel er det nødvendig. Hele sannheten må fram, akkurat nå, sier han, nettopp for å redde friheten som skal komme etterpå.

Han gir et rystende lite portrett for å vise hva slags holdninger som fantes i toppen: den tyske kronprinsen, «helten fra Verdun», som telegraferte til kaptein Forstner da denne slo en lam skomaker i Zabern med sabelen for «manglende kjærlighet til sine tyske herrer»: «Fester d’rauf!» – «Slå igjen!» Kapteinen ble forfremmet. Slike små historier skal vise hva slags signaler som gikk fra toppen og nedover.

Så lover han dette: Han skal ikke fremsette påstander uten bevis som kunne vært lagt på bordet i en rettssal. Særlig tungt veier bevis fra tyske kilder selv. Han nevner for eksempel at 40 dagbøker fra tyske soldater er vurdert. Bare seks uttrykker vemmelse eller motstand når sivile blir drept. Tretti behandler drap enten triumferende eller som dagens rutine. Slik fungerer effektivitet som et våpen mot en selv. Tyskerne skrev ned det de gjorde, og det gjør at verden kan se det i ettertid.

Han avviser også Tysklands «gråt» om å kjempe for sin «egen eksistens». Ingen ville utrydde Tyskland, sier han. Bare den onde militærmakten må stoppes. Frykt for å tape er aldri en unnskyldning for brutalitet. Ikke engang i boksing er det lov å bite, sparke eller slå under beltestedet, sier han. Slik er reglene også for krig, og de ble brutt.

Han forteller så hva som møtte canadiske fanger på vei gjennom Tyskland, i ord fra korporal Edwards, en mann fra Princess Patricia’s Light Infantry. Reisene foregikk i stinkende vogner, uten mat i tre lange dager. De ble tatt ut to–tre ganger om dagen og stilt opp til spott. Da tigger de om brød, men får kalde «Nein, nein!» i ansiktet.

Kvinner, også dem som så ut til å være dannede, kommer nær vinduene for å spytte.

En kvinne, fint kledd, kommer i fart, roper skjellsord, hever hånden og spytter ansiktet fullt på en utmattet mann. Fangene så også forferdelige sår som ikke fikk stell. Han forteller ikke alle detaljer, for dette er for en ung leser, men lar oss forstå at det var meningsløs pine. Slik underbygges påstanden som forfatteren vil ha stående: at også sivile i Tyskland, ikke bare soldater, deltog i å ydmyke og plage fanger.

Listen over handlinger som beskrives som bevisste forbrytelser fortsetter. Han nevner general Stenger som ga en trykt ordre: «Ikke ta fanger. Drep de sårede.» Han nevner navn knyttet til overgrep i Belgia og Frankrike – Bissing, Manteuffel, Bülow, Schönmann, Bayer, Bohn og andre – for å vise at dette ikke bare var ulykker i kaos, men ordre og mønstre fra folk høyt oppe.

Forfatteren sier at denne «industri» begynte allerede ved krigens start, i byer som Louvain, og rullet videre. Ofte var påskuddet at sivile hadde skutt, og så begynte straff: ikke mot skyldige, men vilkårlige og forsvarsløse.

Han nevner landsbyer der gamle menn, gamle kvinner, gutter og jenter ble skutt eller støtt i hjel med bajonetter. Enkelte saker er så grusomme at de ikke skal gjentas i grafisk detalj for barn, men vi får vite at det ble funnet unge kvinner drept og mishandlet – uten klær, uten liv, med tegn til at de hadde kjempet – og at slike funn ikke var ett, men mange.

Så bruker han tall, for å vise omfang. I Brabant ble 897 mennesker skutt eller stukket. I Luxembourg-provinsen over 1000. I Arlon 119. I Dinant-distriktet 606, fra spedbarn til gamlinger. I Ethe omtrent 300 skutt, 530 savnet. I Latour var det bare 17 menn igjen etterpå. Slike tall, sier han, er ikke hentet fra rykter, men fra offisielle undersøkelser og dokumenter i krigsårene. Og da blir spørsmålet: Hvordan kan noen ønske å glatte over dette, og si at «slik er krig»? Han gjentar poenget: Lovene var der. I ord og i traktater. Og likevel.

Forbrytelsene gjaldt også krigsfanger. 6. oktober 1914, før Antwerpen falt, sa en tysk kaptein til sine menn at han ikke ville se noen engelskmenn som fanger i hendene på kompaniet sitt. «Bravo!» ropte de. «Store grusomheter blir selvsagt begått mot engelskmenn og belgiere. Hver eneste av dem blir nå slått i hjel uten nåde,» skrev Richard Gerhold i dagboken sin. Og oppå det hele ligger altså Stenger-ordren i trykt form.

Han vier også plass til bombingen av sivile i London og andre byer. Keiseren og generalene hans brukte millioner på Zeppelinere og fly for å «angripe festningen London». Men bomber finner kjeldene letteste vei. Det var ikke mange soldater som ble truffet. Det var mødre, fedre og barn.

Denne terroren knekket ikke britenes mot. Snarere tvert imot. Sinne ble til beslutning, og unge menn løp til rekkene for å verve seg.

Zeppelineren selv, sier fortelleren, døde med brustent hjerte, og gass-sekkene hans havnet på skraphaugen. Britiske aviser og folk ropte om gjengjeld mot tyske byer, men statslederne holdt igjen: «Nei. Vi synker ikke ned på det nivået.» Slik settes et bilde av en side som holder på regler, selv når det er fristende å bryte dem.

Han gir mer om ubåtkrigen, der han skiller mellom å senke krigsskip (krig) og å senke passasjerskip, hjelpeskip og sykehusskip (mord). Han nevner datoer og navn for å gjøre det konkret. Falaba ble senket 28. mars 1915, 111 omkom. Lusitania ble truffet 7. mai, 1 198 liv gikk tapt. Armenian, Arabic, Ancona, Persia, Sussex – listen er lang, og vi hører særlig navnet Lusitania igjen fordi det fikk verden til å gispe. Sykehusskip ble også angrepet. Portugal gikk ned 17. mars 1916, med tap av sykepleiere og mannskap.

Donegal og Lanfranc ble også senket; Lanfranc fraktet sårede britiske og tyske soldater, og både britiske og tyske sårede druknet da skipet forsvant.

I ett tilfelle sto ubåtmannskapet på dekket og hånte menn og kvinner som kjempet i iskald sjø. Verst av alt var kanskje historien om Belgian Prince 31. juli 1917, langt fra land. En ubevæpnet frakter ble stoppet og senket. Mannskapet ble beordret opp på ubåtdekket, fratatt redningsbeltene og båtene deres ble knust. Så dykket ubåten – og lot menneskene i vannet kjempe uten redning. Trettifem, trettiseks, trettiåtte – tallene var grusomme uansett – druknet. To overlevde og fortalte historien.

Forfatteren viser videre hva «tysk vitenskap» ble brukt til i krig: gass og ild. Klor– og andre gasser ble sluppet ut over skyttergravene, flammekastere ble brukt i nærkamp. Disse våpnene er ulovlige etter krigsetikken som var forsøkt etablert, sier han. Og i tysk Sørvest-Afrika, da boergeneralen Louis Botha tok byen Swakopmund, fant han at seks brønner var forgiftet med arsenisk dyre-dipp. Posene hang fremdeles. Løytnant-kolonel Franke innrømmet det skriftlig. Før dette hadde den tyske guvernøren latt 208 ledende innfødte drepe i hovedstaden, for å «lære de øvrige» hva som ventet under den svarte rovfuglen på flagget, sier han.

Han forteller også om en sak som ofte er lite kjent, men som gjorde inntrykk: levende bakteriekulturer av miltbrann for storfe og hestesyken «glanders» ble sendt inn i Romania i forseglede forsendelser, beskyttet av diplomatpass. Kulturene ble funnet begravet i hagen ved det tyske konsulatet. Slik ble vitenskap gjort om til våpen mot dyr og matforsyning. Dette, sier han, er ikke en ryktehistorie, men beskrevet i en rumensk offentlig skrift.

To navn står som mørke skygger midt i teksten: Edith Cavell og kaptein Charles Fryatt. Cavell var sykepleier. Hun hjalp sårede og lot ikke nasjonalitet bestemme om noen fortjente hjelp. Hun ble arrestert og skutt. Forfatteren sier at denne forbrytelsen ikke vil bli glemt på to hundre år.

Han skriver at byer burde sette opp monumenter, gater få hennes navn, «lest vi glemmer». Kaptein Fryatt var handelsflåtekaptein.

Da en ubåt prøvde å ta skipet hans, forsøkte han å styre rett mot den for å redde sitt mannskap. Senere ble han tatt til fange og skutt etter en rettssak i Zeebrugge. Forfatteren spør når tysk marine sist reddet en britisk eller fransk sjømann fra bølgene, og svarer at britiske sjøfolk reddet tyskere mange ganger. Dette er gjort for å tegne et moralsk skille.

Han våger seg inn i en av de mørkeste krokene med forsiktighet: overgrepene mot kvinner i okkuperte områder. Han sier at avisene i USA knapt torde trykke detaljer. Han gjentar ikke det verste her, fordi teksten nå er tiltenkt unge lesere, men han lar oss forstå at overgrepene var mange og brutale, og at tallet på kvinner som ble skadet og misbrukt er umulig å telle, men må leses i hundretusener.

Han nevner én helt konkret hendelse for å gjøre det virkelig: en polsk tjenestepike hos en amerikaner ble «gitt til soldatene».

Han lar det stå slik, uten å beskrive mer, nettopp for at vi skal skjønne alvoret uten bilder. Vi får også et bilde av franske kvinner i gjenerobrede byer som henger ut av vinduer og roper til sine egne soldater når de jager tyskerne: «Ta ingen fanger! Drep dem, alle!» Sinne og sorg blir blandet i disse ordene.

Herfra går teksten over til «straff». Forfatteren sier at forbrytelsene ikke bare ble begått av offiserer og ledere. Vanlige menn i Tyskland – fedre, sønner og ektefeller – var også del i hæren og marinen og gjorde det de gjorde. Derfor må ikke ansvaret skyves oppover og vekk. Han sier at forbannelsen fra verden, og straffen som hører til, til slutt vil falle på «alle tyskerne», og hvile på barna deres i generasjoner.

Det er harde ord, og foreløpig blir de stående som forfatterens syn i et brennende år. Han sier rett ut at amerikanere må være de siste som taler om storsinnet fred uten land og uten erstatninger; Tyskland må betale for krigen og for forbrytelsene.

«Du kan ikke straffe en nasjon,» sier noen uten å tenke, mener han. «Hvorfor ikke?» svarer forfatteren og peker på historie og myter: byer, stater og riker har alltid kunne bli holdt ansvarlige for sine veivalg. Han tegner en rettssal: «I morgen, eller snart, står Tyskland – forbryternes forbryter blant nasjoner – fram for den kristne sivilisasjonens dommer.» Før dommen leses, leses straffeattesten opp. «Til skranken,» sier han, og smeller med språket.

Han sier at nasjoner ikke er mer immune mot straff enn enkeltmennesker. Og han mener at verdens folk nå i økende fart mister den gamle, feilaktige ideen om at «det tyske folket» var uskyldig. Han trekker inn en tale fra april 1917 der USAs president Wilson sa at USA ikke hadde trette med det tyske folk, og hørte bare vennlige følelser for dem, og at det ikke var deres impuls som førte til krigen.

Forfatteren svarer med å si at millioner av amerikanere ikke lenger tenker slik. Hele Tyskland heiet, sier han, på krigen, fra start og helt til nå. De hyllet Wilhelm, Hindenburg, Tirpitz og Zeppelin. Og store deler av folket sluker fremdeles alt Riksdagen og regjeringen sier.

Han tar også fram feiringen som skar gjennom verdens presse etter senkingen av Lusitania. Mens England og Amerika lente sine våte døde i lange rekker på kaien i Queenstown, danset tyskere i gatene. Frankfort ga skolebarna fri for å feire. Medaljer ble slått, gleden var stor. Ubåtkapteinen, sier han, fikk utmerkelsen Pour le Mérite og ble forfremmet av «vår kjære, gode, snille keiser», slik en ung kjøpmann i Hamburg kanskje ville si det. Slike bilder gjør vondt, og det er meningen, for å vise hva forfatteren mener er «folkelig medansvar».

Han forteller at han i tre år har lest alt som kommer til ham fra Tyskland, og at han sjelden finner noen stemmer fra vanlige mennesker som misliker grusomhetene eller viser medfølelse med ofrene. Han sier – med overbevisning som er del av tidens brennende språk – at til og med tyske kvinner spyttet på sårede fanger, og at han ikke finner tegn til protester i Tyskland mot for eksempel de armenske massedrapene.

Sannheten, slik han ser den, er at Tyskland hadde kontroll over Tyrkia, og at den som trekker i snorene der, også bærer skyld for det som ble gjort mot armenerne.

Her henter han inn vitner som dr. Martin Niepage, en tysk lærer, som fortalte om ti- og titusener av kvinner og barn drept nær Ras-el-Ain; en ingeniør, herr Grief, som så nakne, voldtatte kropper ved jernbanen; og en tysker ved navn Spiecker, som så tyrkiske styrker binde menn sammen og skyte dem. For lesere på din alder lar vi de mest uhyggelige detaljene ligge, men vi fortsetter å forstå hva han mener: Omfanget er kaldt og stort, og det er noen som valgte at dette skulle skje.

Han setter inn blikket også i forberedelsene før 1914. Aldri før, sier han, er en krig forberedt i tretti år med slik nitidhet. Barn ble opplært til den. Aviser, taler, bøker, sanger – alt vendte tankene mot «Der Tag», den dagen da marinen skulle knuse den britiske. Kielkanalen ble bygd – ikke for handel, sier han, men for å flytte krigsskip fort og overraske. Bismarck, sier han, etterlot et Tyskland i fred med England og Russland, men Wilhelm vendte dem begge mot seg. Slik ble faktisk «Trippelententen» til, sier forfatteren: som et svar på Tysklands fremferd.

Han hevder at nesten hele Tyskland – sosialister også – var rammet av stormannsgalskap, troen på at nok styrke og nok svik kunne legge Europa under tysk hæl. Herfra blir stemningen i teksten både mørk og skarp. Han sier at selv de som roper høyest på fred i Tyskland, vil bare ha en fred der Tyskland får beholde alt. Slik tolker han stemningen.

Og han gjentar: Etter Lusitania så han ingen medfølelse, bare spott. Til slutt sier han at han tror at om tyske soldater hadde begynt å spise fangene sine, i «Tysklands navn», ville folket hjemme likevel snudd ordene så det ble «nødvendig selvforsvar». Det er sagt for å få leseren til å kjenne avstand, og for å få sinne og rettferdighetstrang til å våkne.

Hva skal da skje etter at krigen er vunnet av de allierte? Forfatteren sier at de allierte ikke kommer til å gi seg før Tyskland og Tyrkia er slått. Tiden kan bli lang, men utfallet er han sikker på. Amerika vil legge halve sin styrke i vektskålen, om det trengs. Så reiser han spørsmålet: Hva slags straff passer?

Han svarer slik: Den eneste fornuftige politikken overfor en fiende som slåss skittent, er å få ham ned og holde ham nede. Den største feilen de allierte kan gjøre ved fredsbordet, er å bli altfor storsinnede. «Hva ville Tyskland ha gjort om de hadde seiret?» spør han. De ville krevd enorme summer, og dyttet sine lover og sin vilje på alle. Svaret, sier han, er derfor å la Tyskland betale. Han tegner noen streker som er tykke og tydelige:

Tyskland skal trekke seg ut av alt de har okkupert. De skal betale Belgia rundt fem milliarder dollar i erstatning. De skal betale Frankrike fem milliarder, og gi tilbake Alsace og Lorraine. Helgoland, den viktige øya, skal gis tilbake til England, fordi det å gi den vekk var en historisk feil – og nå må den feilen rettes for å sikre fremtiden.

Den tyske marinen, sier han, har vist at den er god til å slå til mot de som ikke kan slå tilbake. Den trenger ikke æresord, den trenger kontroll. De slaviske landene i Balkan må få være et vern mot fremtidige stormaktsfall fra øst og sør.

Og: Tysklands afrikanske kolonier skal aldri gis tilbake. Her kommer hele rekken av historier til nytte.

Tysk Øst-Afrika var bevæpnet lenge før krigen. De startet skyting med en gang. I Sørvest-Afrika myrdet guvernøren 208 av de klokeste og mest respekterte blant de innfødte i Walvis Bay. Brønnene ble forgiftet i Swakopmund. Å gi disse landene tilbake ville være å sende deres folk tilbake i hendene på nye guvernører av samme slag, sier han. Boerne i Sør-Afrika, som kjempet selv, ville aldri akseptere en slik retur. Det ville være «kriminell dårskap», sier han.

Han utvider sirkelen: Etter krigen, hva så? Skal amerikanere, briter, franskmenn, italienere og russere gå hånd i hånd med menn som var med på å drukne kvinner og barn fra Lusitania, på å misbruke og bortføre kvinner i franske og belgiske byer, på å skyte sykepleiersker og handelsflåtekapteiner? Skal de kjøpe varer produsert på stjålne maskiner fra Belgia, laget av stjålne råvarer fra Frankrike?

Skal de glede seg over tysk musikk og dikt og skoler, som om alt var ved det gamle? Forfatteren ber leseren høre en sang: Blue Danube, den vakre valsen – og samtidig høre skrikene fra kvinner og barn i kaldt hav. Han spør hva to ord nå betyr, mer enn noen gang: «tysk kultur». For ham er de blitt en skygge av giftgass og ubåtperiskop.

Derfor, sier han, må verden avslutte med avstand. Ikke handle med Tyskland på svært lenge. La dem «gå og leve med Østerrike og den avskyelige tyrker» om de vil; det blir et selvvalgt mørke. Han sier det vil være dårlig for selvrespekten til enhver å handle i tyske butikker eller kjøpe tyske varer. «Ingenting tysk solgt her», skal det stå på vinduer.

Han går så langt som å si at det er «latterlig dårskap» å lære tysk språk i amerikanske skoler i fremtiden.

Det var kanskje nyttig før, men nå? Han sier nei. «Vi kan klare oss uten språket til brutalitet og tyranni.» Ordene er harde, skrevet i kampens hete, men de gir innsikt i hva han ønsker: tid til å lære at krig har kostnader som ikke kan heles med et håndtrykk og en ny handelskontrakt.

Han vender blikket sørover, mot Sør- og Mellom-Amerika. Han sier at krigen har vist Brasil, Argentina og til og med Mexico nøyaktig hva Monroe-doktrinen egentlig betyr når en nasjon som Tyskland vil utvide seg. Hvis Tyskland hadde seiret, sier han, ville hele det amerikanske kontinentet sør for USA fått bønne til Gud om hjelp. Brasil så klart og handlet modig.

Argentina så også, men vaklet. Chile, sier han, sa «La Georg gjøre det!» – altså: la andre ta støyten. Han nævner også Italia før krigen, som et varsel: bankene, jernbanene og sjøhandelen ble holdt i et tysk grep, og de måtte slite seg ut av det. Sør-Amerika burde lære nå, før flommen kommer, å bygge diker.

Et sted i teksten trekker forfatteren frem setningen til salmisten: «De ugudelige skal vendes til helvete, ja alle folkeslag som glemmer Gud.» Han bruker den som et løfte om at rettferd skal skje på en eller annen måte. Når Tyskland, Tyrkia og Østerrike står igjen etter krigen, sier han, vil de stå fattige og i vanære, ikke fordi noen andre valgte det, men fordi de selv valgte veien som fører dit. Straffen kommer av gjerningene. Det er ikke snakk om hevn for hevnens skyld, men om en moralsk orden som sier at den som slår under beltestedet, faller – og må bli liggende en stund, for egen og andres skyld.

Slik setter forfatteren punktum. Men før pennen løftes helt fra arket, vender han tilbake til begynnelsen, til blunderne, og knytter trådene. Han minner om det som skjer når man undervurderer de andre. Tysklands største blunder, uansett hva man ellers nevner, var invasjonen av Belgia. Det dro Storbritannia inn i krigen.

Kansleren sa at traktaten om Belgias nøytralitet var «et papirark». De trodde britene ikke ville slåss, eller at det lille de hadde av hær ikke ville monne.

De tok feil to ganger. Belgiere forsvarte byer og fort som Liège og forsinket den tyske planen. Da toget ble forsinket, rullet ikke seieren inn av seg selv. Skyttergravene åpnet seg som sår i jorden. De trodde ubåtkrigen skulle kvele England før amerikanere rakk over Atlanteren. De tok feil igjen.

Da de behandlet okkuperte områder med skyting av gisler, jernharde deportasjoner og ødelagte hjem, skapte de hat som skulle vare i generasjoner. Da de lot Zeppelinere og fly slippe bomber over byer, var det kvinner og barn som ble drept, ikke «festningsverk». Britenes svar var å stå oppreist, og deres vei var å si nei til å gjøre det samme tilbake.

Da de slapp gass og ild i grøftene, var det et nytt og mørkt steg nedover.

Da de sendte bakterier og forgiftet brønner, var det sivilisasjonens regler som ble gjort narr av. Da de skjøt en sykepleier og en handelsflåtekaptein, gjorde de vennskap umulig på lenge. Og da de, midt i alt, lo og jublet over et passasjerskips døde, gjorde de seg selv til et land som verden trengte tid for å kunne møte igjen uten å snu seg bort.

Han går tilbake til navnene fra begynnelsen for å binde historien sammen. Keiseren, slik noen beskrev ham i 1888 som «en Attila født tusen år for sent», står som symbol. Den hvite boken fra 1914 står som papiret som ikke hjelper Tyskland, men som peker på skyld. Den østerrikske ministerens skrik i 1917 står som et ekko av anger fra en medskyldig.

Spionene med «pianoene» i Øst-Afrika og kassene med røde hjerter på lokket står som små scener med klare farger, der klossethet og skryt ble vendt til bevis.

Ubåtnavnet Lusitania står for en hel verdens samling av sorg. Edderkopplinjene går også til de belgiske byene der mennesker ble skutt ned i hushjørner og på plasser – ikke i korte tall, men i øyne og hender og navn som ble tomme.

Og midt i alt dette, legger han til, åpner tyske soldatdagbøker seg for verden. På hvert oppslag ligger setninger som peker mot en kald vane – «i dag ble det gjort sådan og sådan» – og noen få steder ligger et sukk av sjel: «Dette er galt.» Seks av førti. Det er ikke mye, men de finnes. Det gir en ubehagelig sannhet: Noen protesterte innvendig, men de fleste gjorde det de ble bedt om.

Til slutt vender han tilbake til spørsmålet om fredsvilkår. «Ingen anneksjoner og ingen erstatninger» – ordene smaker for ham som sukker over gift. En slik fred, sier han, ville gi Tyskland alt det ønsket: tid, ære, og sjansen til å prøve igjen. I stedet må verden kreve at Tyskland betaler og at de steder og folk som ble tråkket ned, løftes opp. Ikke for å sultne ut eller ydmyke et folk i uendelig tid, men for å forsvare sivilisasjonens grenser, lovene som alle har skrevet under på, og for å hindre at alt dette gjentar seg når du som er tolv blir voksen.

Han slutter også med et annet bilde, som har fulgt teksten: dyret i gropa. Rotta som glefser, ulven som angriper alt når den er dødelig såret. Slike bilder skremmer. Men de er skrevet her for å vise at hvis vi ikke gjør den freden riktig, hvis vi ikke forstår hva som faktisk skjedde, kan et slikt dyr klatre opp og angripe på nytt.

Derfor må alle som skal skrive freden være våkne og sette de riktige ordene på papiret: ord om gjenreise, ord om rettssikkerhet, ord om hjelp til dem som ble hardest rammet, og ord om straff til dem som gjorde mest vondt.

På den måten kan verden gjøre det som forfatteren mener er det eneste forsvarlige: sørge for at de som «sloss skittent» blir hindret i å gjøre det igjen, og at de som holdt ut og holdt reglene får leve i en verden der slike regler betyr noe.

Han lar en siste liten scene stå igjen, nesten som en fotnote, men egentlig som et stempel i voks. I et museum i Italia ligger en klubbe med jernpigger og en tung stjernelignende morgenstjerne. Et barn som går forbi, leser liten skrift på skiltet om at slike våpen ble brukt mot sårede fanger. Barnet ser for seg en soldat som ligger, ferdigkjempet, med hånden over et sår.

Han ser en annen mann heve våpenet og slå. Barnet spør kanskje: «Hvorfor?» Og her, sier forfatteren, må voksne svare sant: Fordi noen valgte å kjempe uten regler.

Fordi noen tenkte at skrekk skulle vinne. Og fordi verden da må svare, ikke med samme mynt, men med mer lov og mer lys.

Det er derfor denne teksten er skrevet. Ikke for å kaste bensin på hatet, men for at de som leser, i en alder av tolv eller syttifem, skal vite hva som skjedde, hva som gikk galt, hva som gjorde mest vondt – og hva som må gjøres for at det ikke skal skje en gang til.

I alt dette er det også viktig å se hvordan enkelte valg endret retningen på hele krigen. Da Tyskland gikk gjennom Belgia, trodde de at England ikke ville våge å stå imot, eller at britene ville komme for sent. Belgias heroiske forsvar – helt konkret ved Liège og andre festninger – ga dyrebare dager til Frankrike og Storbritannia. Forfatteren mener at slik skjødesløshet for lov og avtale, trivialisert som «et papirark», kostet Tyskland seieren de hadde håpet på i løpet av en måned. I stedet fikk de slitasje, gjørme og år med blod.

Når Tyskland begynte ubegrenset ubåtkrig, visste de at det ville trekke USA inn. Likevel håpet de at britene ville kveles før amerikanske soldater sto på fransk jord. Men Lusitania og andre senkninger snudde stemninger over hav og kontinent. Den amerikanske plogen tok i jorda, sier fortelleren, og furen ble dyp. Da de drepte sysselsettingsskip med røde kors på – mødre og sykepleiersker – falt også masker. Verdens nøytrale stater kunne ikke lenger overse hva de så.

Et annet valg som forfatteren skriver mye om, er hvordan Tyskland behandlet de stedene de okkuperte. En mann blir alltid dømt etter hvordan han oppfører seg når han har makt over noen som er svakere, sier noen. Slik var det her, mener han. Når hus ble brent, gater forlatt med døde, kvinner dratt bort, menn satt på tog og sendt nordover som arbeidskraft, var det ikke bare for å få utbytte i krigens øyeblikk.

Det var også å plante hat i jord som ikke glemmer. Når de tyske styrkene måtte trekke seg, var det befolkninger som klamret seg til vinduskarmer og ba sine egne om å ikke etterlate fienden levende. Dette er ikke en oppfordring – det er en påpekning av hva som skjer med folks hjerter når de lever gjennom slikt.

Samtidig, og som en mørk ironi, pleide tyske myndigheter hjemme en jernhard enhet. Der var ingen plass for uro eller tvil. Forfatteren – som hele tiden vil mane USA til å være mer bestemt – peker på at Tyskland fikk et helt folk til å stå samlet bak en svært dårlig sak. Amerikanere, sier han, burde være minst like samlet bak en god. Aller helst uten å miste det som gjør en rettsstat rettferdig, men klart og fast nok til å stå imot prøvelser.

I rammene rundt fortellingen kommer han inn på pressen, på karikaturer, og på hva briter og franskmenn tenkte mens krigen sto på. En London-katalog over brukte bøker kunne snike inn små piler: En bok om parasitter fikk en kommentar om at Belgia lærte nye og verre «parasitter» fra tyske universiteter enn noen flått. En bok om menneskeaper fikk en kommentar om at de minnet anmelderen om universitetsutdannede offiserer som tilgriset franske hjem de bodde i. Forfatteren bruker slike små stikk som merker i margen – de viser hvilken avsky som bredte seg.

Når han vender tilbake til Sør-Amerika for å runde av den ringen, spør han landene der om de ser hva som egentlig har holdt dem trygge lenge: USA, støttet av britisk sjømakt, har vært som en dørstokk mellom dem og en rappt, grådig makt som ville bruke dem. USA har ikke bedt om annet enn vennskap. Iblant fikk de knapt det. Nå, sier han, er tiden for å rydde opp og velge unna tysk press i banker og butikker. Ikke fordi alt tysk for alltid er ondt, men fordi en tid må gå før noe kan bygges på nytt.

Til slutt samler han de viktigste punktene i fredsvilkårene igjen, ikke i en tørr liste, men som små scener som skal feste seg i hukommelsen. En belgisk mor løfter ansiktet i regn og spør om de kommer til å hjelpe henne å få sønnen fri fra tvangsarbeid. Svaret skal være: Ja, og de som tok ham, skal betale. En fransk mur kollapser fra en granat; noen står og ser inn i ruinen av et katedralvindu.

De spør: Kommer dette til å bygges opp?

Svaret: Ja. Og regningen går ikke til de som ble rammet. Et lite land ved Nordsjøen ser på et skjerp av stein med kanonstillinger – Helgoland – som en tidsinnstillet trussel. Kommer den øya til å bytte flagg? Svaret: Ja, tilbake. I Afrika står et folk og ser på en brønn hvor posene med gift nettopp er løftet opp. Hvem skal bestemme her nå? Svaret: Ikke de som hengte posene der.

Hver gang en ung leser kommer til slutten av en slik fortelling, kan det være lett å tenke: «Dette er bare gamle ord fra en gammel krig.» Men forfatteren løfter blikket nettopp for at sannheten skal forbli synlig. Dette handler ikke om å hate evig. Det handler om å bruke minne til å styrke rettferd etterpå. Når han siterer salmisten, er det ikke for å juble over andres fall, men for å minne om at lover uten straff ikke er lover. Og at de som glemmer rettens grunn, og de som glemmer Gud, som han sier, til slutt faller i det hullet de grov.

Slik slutter hans «søkelys»: med en streng advarsel mot en «snill» fred som later som om alt kan tilgis og glemmes uten at regning gjøres opp. Han har vist blundere – måten krigen ble satt i gang på, spionasjeåret som sprakk som en boble, underestimeringen av England og Amerika, troen på skrekk som våpen. Han har vist forbrytelser – på land og på sjø, mot fanger, mot sivile, mot kvinner, mot hjelpere; brudd på lover som alle kjente.

Og han har tegnet en straff – erstatninger, tilbakelevering av land, tap av kolonier, en lang periode der verden snur ryggen til en nasjon som valgte så galt. Alt dette, sier han, av deres egen gjøren, og ikke fordi noen utenfra la en vilkårlig straff på dem.

Derfor, i de siste linjene, kommer den samme direkte stemmen som i starten: Når du hører noen snakke om fred uten anneksjoner og uten erstatninger, hør nøye etter. Tenk på Liège, på Louvain, på London om natten under Zeppelin-skyggen, på belgiske og franske byer, på sjøen der Lusitania sank, på sykepleiersken og kapteinen, på barna i Afrika som drakk fra forgiftede brønner, på togene i Romania hvor glassrør med bakterier ble gravd ned i en hage.

Husk hjertene på kasselokket og pilen gjennom dem. Husk hvordan en hel verden reiste seg etter hvert som disse scenene ble synlige. Og spør deg hva slags fred som kommer nærmest ordet rettferdig. Så er det vår, og deres, og din oppgave, sier han, å velge en fred som holder monsteret nede lenge nok til at verden kan puste fritt igjen.