Hedda Gabler for age 10

Hedda Gabler. Det var navnet hun bar som ung pike, da hun var generalens datter og verden lå foran henne som et blankt ark. Nå het hun fru Tesman, men inni seg følte hun seg alltid som generalens datter—stolt, modig, og litt farlig. Veggene i den nye stuen var lyse, men på den ene veggen hang et stort bilde av faren hennes, general Gabler, i sin uniform, med et blikk som så rett gjennom deg. Under bildet, i et låst skap, lå de blanke pistolene hans. De glitret i lyset og minnet Hedda om alt hun elsket: mot, fare, skjønnhet, og friheten til å velge sin egen vei. Noen ganger drømte hun om en mann med vinranker i håret, en som levde vilt og fritt, uten regler eller grenser. En slik mann ville forstå henne. En morgen, mens solen strømmet inn gjennom de store vinduene, kom tanten til mannen hennes, Tante Julle, sammen med tjenestepiken Berta. De hadde spart og pantet for at Jørgen og Hedda skulle få et fint hus—et hjem verdig en ung professor. Jørgen, mannen hennes, kom inn like etter, glad og klosset, full av små gaver: en blomst, et slips, en gammel bok. Han elsket gamle bøker og var så fornøyd med det lille livet de hadde bygget. Hedda kom inn rolig, med sine kjølige, grå øyne. Solen var for skarp for henne; hun ba om å få skygge for vinduet. Så så hun seg rundt, og uten et ord, flyttet hun på småtingene—en vase, en stol—for å få dem slik hun ville. Hun ville beholde pianoet sitt, sa hun, for det var det eneste som var hennes. Da hun så hatten til Tante Julle, som var pyntet med fjær og blonder, sa hun at den så ut som tjenestepikens hatt. Det var ikke ment som et spark, men ordene hang i luften som en kald vind. Hun ville ikke si 'du' til tanten, men holdt seg høflig på avstand. Hun smilte, men lot seg ikke eie.

Kort tid etter kom Dommer Brack på besøk. Han var en venn av huset, en mann som alltid visste mer enn han sa, og som likte å gå bakveier—både i hagen og i livet. Portrettet av general Gabler så strengt ned på ham, som om det visste hva slags mann han var. Så kom det et nytt besøk: Fru Elvsted, eller Thea, som Hedda hadde gått på skole med. Thea var lys og redd, med hender som skalv litt. Hun hadde flyktet fra mannen sin—en streng, gammel mann—og kommet til byen for å søke hjelp. Grunnen var Eilert Løvborg, en mann som før drakk for mye, men som nå var edru. Han hadde skrevet en berømt bok, en bok alle snakket om. Thea hadde hjulpet ham å skrive den, og nå var hun redd for at han skulle falle tilbake i gamle vaner. Hun tryglet Jørgen om å være venn med Eilert, om å støtte ham i det gode selskap. Hedda lyttet med en intens interesse som hun sjelden viste. Da Thea skulle gå, tok Hedda henne til side i den mørke gangen. 'Thea,' sa hun lavt, 'hva vil du gjøre hvis Eilert mister grepet?' Thea stirret på henne med store, engstelige øyne. 'Da mister jeg alt,' hvisket hun. Hedda smilte et lite, kaldt smil. 'En gang i livet,' sa hun så, 'vil jeg ha makt til å forme en annens skjebne.' Ordene hang i luften som et løfte eller en trussel.

Dommer Brack ble igjen etter at Thea gikk, og slo seg ned i stuen for å snakke med Hedda. Han var en mann som trivdes med å være den som visste mest—og han likte å dele sine observasjoner. 'Hvordan var bryllupsreisen?' spurte han med et lurt smil. 'Uutholdelig,' svarte Hedda. 'En evig togtur med en forsker som bare snakket om gamle bøker og støvete håndskrifter.' Dommeren lo og tegnet et bilde: et hyggelig hjem der han var den nærmeste vennen, den eneste hanen i kurven. Hedda smilte, men svarte ikke. Så kom nyheten som forandret alt: Den jobben Jørgen håpet på—professoratet—kunne gå til Eilert Løvborg. Hedda kjente en kald bølge av spenning. Hvis hun ikke kunne få alt, kunne hun i det minste diktere. Hun så for seg bildet av en mann med vinløv i håret, modig og fri—slik hun engang hadde drømt om. Neste dag, for å skjemme bort kjedeligheten, tok hun en av farens pistoler og fyrte av et skudd ut i hagen. Smellet skar gjennom stillheten, og Dommer Brack kom løpende. Han lo da han så henne stå der med pistolen, men tok våpenet og låste det bort. 'Farlige leker,' sa han og ristet på hodet. Kort tid etter kom Jørgen hjem med Eilerts nye bok i hånden, og like etter kom Eilert selv. Han var tynnere enn før, men øynene brant med en intensitet som Hedda kjente igjen. Han fortalte at den virkelig viktige boken var noe annet—et skrift om fremtiden, om alt som kom til å skje—og at det lå i en tykk bunke papirer i lommen. Dommer Brack inviterte mennene til et herreselskap samme kveld. Eilert takket nei. Da begynte Heddas spill.

Hedda fikk et øyeblikk alene med Eilert mens de andre forberedte seg til kvelden. Hun minnet ham om gamle dager, da de sto bak bildeblader i farens hus og snakket om livet, om alt de ville gjøre. 'Husker du,' sa hun, 'at jeg en gang tok en pistol og truet deg? Jeg ville se om du var redd. Men jeg skjøt ikke.' Hun så på ham med et glimt i øyet. 'Jeg er feig,' sa hun, men ordene falt som en utfordring. Eilert så på henne med et varmt, men alvorlig blikk. 'Du er alt annet enn feig, Hedda.' Da kom Thea inn i rommet, og Hedda satte seg mellom dem, som om hun voktet en skatt. Eilert fortalte at Thea hadde vært modig og god, og at hun hadde reddet ham. Hedda strøk Theas lyse hår med en langsom bevegelse. Så vendte hun seg mot Eilert og sa med en myk, nesten kjærlig stemme: 'Dommeren lo av deg i sted. Han sa du var redd for å komme på festen.' Eilerts ansikt strammet seg. 'Er du redd, Eilert?' hvisket hun. 'Redd for å drikke igjen?' Hun så at Thea skalv ved siden av henne. 'Thea er redd,' la hun til. 'Hun tror du vil falle.' Eilert stirret på glasset foran seg, løftet det, og drakk. 'Til Theas helse,' sa han med en bitter tone. Han aksepterte invitasjonen, la manuskriptet i brystlommen, og lovet å hente Thea klokken ti. Da de gikk, vinket Hedda dem ut og tenkte ved seg selv: 'Kom tilbake med vinløv i håret.'

Morgenen kom blek og tåkete. Thea hadde ikke sovet; hun satt i stuen med røde øyne og kalde hender. Jørgen kom hjem sent, trøtt men merkelig oppglødd. Han fortalte at Eilert hadde lest fra manuskriptet på festen, og at det var fantastisk—strålende, fullt av visjoner. Men etterpå, da natten ble mørk, hadde Eilert begynt å drikke. Og på vei hjem, i en mørk gate, hadde Jørgen funnet en bunke papirer i grøften—Eilerts manuskript, det eneste eksemplaret. Han hadde tatt det med seg, uten å vite hva han skulle gjøre. Nå kom en beskjed: Tante Rina, Jørgens gamle tante, lå for døden. Jørgen skyndte seg av sted, med tårer i øynene. Hedda ble alene igjen. Hun åpnet bokhyllen, tok frem manuskriptet, og gjemte det bak noen store, tunge bøker. Så kom Dommer Brack med nyheter. 'Kvelden endte hos Mademoiselle Diana,' sa han, 'en sangerinne. Eilert var full og laget bråk. Politiet kom. Han ble tatt med på stasjonen.' Brack så på Hedda med et smil. 'Slike ting stenger dører, fru Tesman. Han vil aldri få professoratet nå.' Hedda lo, men lyden var skarp. 'Du har ikke noe grep på meg,' sa hun. Han smilte stille. 'Kanskje ikke ennå.'

Etter en time kom Eilert selv. Han så anspent ut, som om han hadde løpt hele veien. Foran Thea, som satt på kanten av stolen, sa han at alt var slutt. 'Manuskriptet er borte,' sa han, 'revet i filler og kastet i fjorden.' Thea skrek: 'Det var barnet vårt, Eilert! Vårt barn!' Hun gråt, og Eilert nikket tungt, som om ordene veide mer enn han kunne bære. Så gikk han. Alene med Hedda, i døråpningen, sa han sannheten: 'Jeg mistet det. Jeg rev det ikke. Men det er det samme.' Han så på henne med trøtte øyne. 'Det finnes verre ting enn drap,' sa han, og stemmen var tom. Hedda lente seg nærmere. 'Hvis du først skal gjøre det,' hvisket hun, 'gjør det vakkert.' Hun åpnet skrivebordet og tok frem en av farens pistoler. 'Bruk den nå, Eilert. Gjør det vakkert.' Han tok pistolen, så på den et øyeblikk, og sa: 'Hedda Gabler.' Så gikk han, mens døren lukket seg bak ham. Alene åpnet Hedda bokhyllen, tok ut manuskriptet, og la arkene i ovnen. 'Jeg brenner barnet deres, Thea,' hvisket hun mens flammene slikket papirene. Da det siste bladet var asket, følte hun en merkelig ro, som om hun endelig hadde skapt noe.

Kvelden falt tung over huset. Berta, tjenestepiken, kom inn med et svart sørgebånd på armen. 'Tante Rina er død,' sa hun stille. Kort tid etter kom Tante Julle, med sort slør over hodet. 'Hun dro fredelig,' sa hun og tørket øynene. Hun så seg rundt i stuen, på det fine møblementet, og sa: 'Du, Hedda, du skal ikke skitne hendene dine med sorg. Jeg ordner alt.' Men blikket hennes vandret til Heddas mage, som for å se etter tegn på liv. Hedda smilte tomt. Jørgen kom tilbake, fortsatt i sorg, men også opptatt av Eilert. 'Jeg lette etter ham for å fortelle at manuskriptet var trygt,' sa han, 'men jeg fant ham ikke. Så møtte jeg Thea, og hun sa at han hadde revet det.' Han så på Hedda med forvirring i blikket. 'Gav du ham bunken?' 'Nei,' sa Hedda. 'Sa du at vi hadde den?' 'Nei.' Jørgen ble blek. 'Hvor er bunken nå?' 'Jeg har brent den,' sa Hedda rolig. Jørgen farer opp. 'Det er straffbart, Hedda! Hvorfor gjorde du det?' Hun så på ham med et blikk som var både kaldt og varmt. 'For din skyld, Jørgen. For at du skulle ha alt.' Han ble stille, og ansiktet myknet. Kanskje—kanskje hun gjorde det av kjærlighet.

Plutselig stormet Thea inn i rommet, uten å banke på. 'Eilert,' ropte hun, 'han er på sykehuset! Dødelig såret!' Jørgen reiste seg og ville løpe, men Hedda stanset ham med en hånd. 'Vent,' sa hun. Da kom Dommer Brack, langsom og rolig, som alltid. 'Eilert Løvborg er død,' sa han. 'Skutt.' Hedda trakk pusten. 'Allerede?' spurde hun, og det var et sug i stemmen. 'Et uhell hos Mademoiselle Diana,' sa dommeren. 'Kulen gikk i magen. Han døde før morgenen.' Hedda så for seg bildet hun hadde ventet på—en vakker, modig død—men dette var stygt, rotete, meningsløst. Jørgen og Thea satt sjokkerte. Thea så opp gjennom tårene: 'Jeg har notatene,' sa hun. 'Lappene fra arbeidet vårt. Kanskje boken kan lages igjen.' Jørgen fikk et lys i øynene. 'Ja,' sa han, 'la oss prøve.' De satte seg ved lampen i stuen og begynte å sortere de små papirlappene, ordne dem i en ny rekkefølge. Hedda sto i skyggen ved gardinet og så på dem, som om hun var et spøkelse i sitt eget hjem.

Hedda trakk Dommer Brack til side, inn i det lille kabinettet. 'Jeg føler meg fri,' sa hun, og stemmen skalv litt. 'Fordi en mann gjorde noe vakkert.' Dommeren smalnet øynene. 'Jeg har en nyhet til, fru Tesman,' sa han langsomt. 'Eilert var ikke død hjemme. Han var hos Mademoiselle Diana. Kulen gikk i magen, ikke i hjertet. Det var ikke vakkert. Bare et uhell, et klønete dødsfall.' Hedda kjente noe briste inni henne—et glass som gikk i stykker. 'Og våpenet,' fortsatte dommeren, 'kjenner jeg igjen. Det var en av generalens pistoler. Politiet vil finne eieren.' Hedda så på det tomme etuiet i skrivebordet. Dommeren gikk nærmere, så nær at hun kjente pusten hans. 'Var Eilert her i morges? Var etuiet låst?' Hun nikket. 'Da vet jeg at det var du som gav ham pistolen,' sa han. 'Jeg har sett den hos politiet. Jeg vet den er din.' Han smilte. 'Men jeg kan tie. Hvis du vil.'

Dommeren slo seg ned i stolen som om det var hans eget hjem. 'Man venner seg til det som ikke kan unngås,' sa han og la bena over hverandre. 'Jeg skal komme hver kveld, fru Tesman. Det blir en vane.' Han satte hatten fra seg på bordet, som en mann som bestemmer. Ute i stuen satt Jørgen og Thea bøyd over lappene. 'Se her,' sa Thea, 'dette hører til første del. Og her er slutten.' Jørgen ble ivrig og tok notatene. 'Vi møtes hver kveld?' spurde han. Thea smilte gjennom tårene. 'Hver kveld, til boken er ferdig.' De fant en rytme, en samhørighet. Hedda sto bak gardinet og så på dem. 'Og jeg?' ropte hun plutselig, med en skarp stemme. 'Hva skal jeg gjøre om kveldene?' Dommeren svarte rolig: 'Jeg kommer selvsagt. Hver eneste kveld.' Ordet falt tungt som en lås. Bakveien var blitt en bur.

Hedda trakk seg inn i det lille rommet ved siden av stuen. Hun satte seg ved pianoet og spilte et vilt, dansende stykke—toner som hoppet og virvlet som flammer. Men Jørgen ropte fra stuen: 'Hedda! Tenk på de døde!' Hun stoppet brått, og stillheten ringt i ørene. Utenfor raslet papirene, og stemmene samarbeidet i en lav, monoton summing. 'Hvem skal holde meg med selskap?' spurte hun mykt, nesten for seg selv. 'Jeg,' sa Dommer Brack fra døråpningen. 'Hver kveld.' Hun gjentok ordene stille: 'Hver kveld.' Så gikk hun bort til skrivebordet. Der lå etuiet—tomt nå, bortsett fra én ting. Hun åpnet det og så den siste pistolen, blank og ventende.

I stuen jobbet Jørgen og Thea videre. 'Hvis vi setter sammen disse notatene først,' sa Jørgen, 'kan vi klare første del i kveld.' Thea nikket og sorterte lapper med raske, sikre bevegelser. Dommer Brack satt i en stol mellom dem og Hedda, som en bro og en mur på samme tid. Bak gardinet sto Hedda helt stille, som et maleri. Hun så for seg bildet av en vakker handling—en handling som ingen kunne ta fra henne. Men verden hadde gjort det stygt, rotete, grått. Hun husket generalens blikk fra portrettet, strengt og spørrende. Hun husket løftet hun hadde gitt seg selv: Ingen skulle eie hennes indre liv. Ikke Jørgen. Ikke dommeren. Hun var Hedda Gabler, og hun bestemte.

Hun åpnet etuiet. Metallet skinte i det svake lyset fra lampen. Hun pustet dypt, og luften kjentes kald i lungene. I rommet bortenfor hørte hun Jørgen si: 'Hør, dette er nesten som en vuggesang. Hør hvor vakkert det går sammen.' Thea lo svakt, og lyden var som glassklokker. Hedda løftet våpenet. Hun hadde bedt Eilert gjøre det vakkert. Nå ga hun seg selv samme gave. Hun sørget for at ingen fikk nøkkelen til henne lenger. Hun var fri. Det smalt.

Smellet fikk Jørgen til å fare opp fra stolen. 'Hedda! Hva driver du med?' Han løp mot det lille rommet, og Thea fulgte etter med hånden foran munnen. De rev gardinene til side. Der lå Hedda på sofaen, helt rolig, som om hun sov. Men den røde flekken på kjolen fortalte alt. Dommer Brack grep stolryggen og ble hvit i ansiktet. 'Gode Gud,' hvisket han, 'slik gjør man ikke.' Men hun hadde gjort det. I ovnen lå asken av et stort verk. På bordet i stuen rislet notatene, som tålmodig ventet på å bli til en ny bok. Jørgen og Thea så på hverandre—ikke med forelskelse, men med et tungt, solid fellesskap. Tante Julle ville sy det som trengtes, og livet ville gå videre. Dommeren sto nær ovnen og følte varmen, men varmen var ikke lenger hans.

Hedda ville at livet skulle være stort—som i de gamle historiene, der helter dør vakkert og ærefullt. Hun ville skape skjønnhet som ingen kunne skjemme. Hun forsøkte å lage det i andre, men verden blandet seg, gjorde alt stygt og komplisert. Da dommeren lukket bakdøren og gjorde den til en lås, valgte hun den siste veien. De andre går videre. Thea og Jørgen bygger verket på nytt, natt etter natt. Tante Julle bretter laken og snakker om framtiden. Dommeren sitter ved bordet og smiler riktig, men han vet at en dør smalt igjen—en dør han aldri kan åpne. På veggen henger general Gabler, og under ham ligger en enslig pistol. Huset er forandret. For Hedda Gabler har gjort noe ingen kan pusse rent. Det har ingen fortsettelse. Og for henne var det selve poenget: å være fri, til siste slutt. Etterord: Hvis du noen gang føler deg fanget, snakk med noen. Historier kan vise oss mørke rom, men også dørene ut.