Drømmenes hemmelige språk for 11-year-olds

To byer står i et gammelt syn som tvillinger: Babylon og Jerusalem. Den ene er vill, som en mor som kan sluke. Den andre er mild, som en brud som kommer ned fra himmelen. Jung sier at de to egentlig er to ansikter av samme ur-mor. I stedet for å si «mor» rett ut, skjuler fortellingen henne i bilder: byer, hav, kilder, ruiner. Slik kan mennesker snakke sammen om noe som ellers er for stort.

Midt i disse bildene renner en elv fra Guds og Lammets trone, og et tre står ved vannet. Elv og tre er tegnet på liv. Vann føder. Trær bærer slekt og årstider, frukt og skygge. Mange myter lar solen stå opp av havet og synke i det igjen. Helter ber om at den svarte elven som betyr død, en dag skal bli livets vann. Gudinner er noen ganger som trær, eller som søyler. Treet kan i én drøm være en livmor, i en annen være et oppreist tegn på kraft. For i denne fortellingen er «virkeligheten» selve livskraftens form: den driver, forandrer seg, finner nye bilder.

Så kommer et stort spørsmål: Handler myter om forbudte ting bare om selve handlingen? Jung svarer nei. Forbudet stenger den letteste veien. Lysten bøyer av og ber om noe annet: å bli barn igjen, å komme inn i mor og bli født på ny. Da søker fantasien snarveier: en vind som gjør levende, en jomfru som føder, en helt som går inn i mørket for å komme ut med lys. Slik blir rå kraft til tegn, ord og arbeid.

Jesus møter Nikodemus, en klok mann som spør rett ut: Hvordan kan en voksen bli født på ny? Kan han gå inn i sin mors mage igjen? Jesus svarer med bilder: av vann og ånd. Det er ikke pynt. Det er en sving: den bundne lengselen vender seg fra å ville bakover til å gå fremover. Da kan et menneske bruke kreftene sine til rettferdighet, arbeid og kjærlighet.

I tiden rundt de første kristne var verden sliten. Slaveri. Lettvinthet. Forakt. Når livet tynnes ut, vender ønsket seg mot det utilgjengelige, opphøyde – mot morens hemmelige land. Alt blir mysterium. Kristendommen sa ikke at den gamle kraften var borte. Den kledde den om. Gamle hedenske tegn fikk nye navn. Noen ganger under en maske av fromhet levde det samme begjæret videre. Derfor kan det være lett å spotte troen. Men Jung advarer: Å kaste alt, uten å forstå hva troen en gang holdt i sjakk, kan gjøre oss små igjen på en rå måte. Samtidig finnes en annen vei enn blind tro: å bli bevisst hva som drar oss. Da kan nestekjærlighet bli innsikt, ikke etterligning.

Myter er ikke barnslige feberdrømmer. De er broer mellom det enkelte livet og menneskehetens store verk. De samler opp ville krefter og bærer dem i former som går an å dele: sanger, ritualer, bilder. Slik holder de oss sammen – og våkne.

Treet fører oss videre til korset. Mange guder henges i trær: Odin for å lære runer, eller andre som straff og oppvåkning. Livets tre og dødens tre faller noen ganger sammen. Osiris, den egyptiske guden, blir lagt i en kiste, føres på vannet, fanges i en trestamme, blir sønderrevet og samlet igjen. En sønn fødes og kjemper for ham. Slik går guden i ring tilbake i moren – som morgenens sønn, middagssøsterens brudgom, kveldens barn i fanget.

Våren feires som hellig bryllup: jord og sol gifter seg så alt kan spire. Men det finnes også en tvilling til våren: innviklingen og fortæringen. Helten fanges av slyngplanter, blekkspruter, slanger som kveiler seg rundt nattebåten. Språk og gamle ord røper at bånd, skinn, røtter, varme og vilje glir over i hverandre i dype lag.

Andre guder fødes fra trær eller fra klipper ved en kilde. Jord, ved og vann – tre måter moren viser seg på. Slik blir også korset «livets tre». Det holder sammen motsetninger: fruktbarhet og død, forening og offer. Symboler kan være tunge som ved, men bærer oss likevel.

En middelaldersk fortelling binder sammen Adam, paradiset og korset: Adam blir gravlagt på Golgata. En kvist fra livets tre plantes på graven og vokser til det treet Jesus dør på. Syndens tre blir til soningens tre. I andre fortellinger møter vi skremmende mødre: Lilith som tar barn, Lamia som lokker og skader. Maren rir om natten – ordet for «mare» og «mor» blander seg. Samtidig viser Isis, den egyptiske moren, at en mor kan såre og lege på én og samme tid.

Sønnen må rive seg løs fra morens bedrag og varme for å bli lik solen – selvstendig, lysende, men ikke oppslukt. Derfor kjemper helten mot havdragen: Leviatan i Bibelen og hennes slektninger i gamle historier. Når helten deler uhyret, blir verden til av det som holdt ham fanget. Jung sier det slik: Verden blir skapt av kraften som trekkes ut av morens bilde. Den samme kraften som først ville hjem, lærer å arbeide ute i dagen.

Korsets vei peker mot forvandling. Den som elsker bare seg selv, blir liten. Den som tør miste noe, blir større. Slik synger mange sagn i samme melodi: en kamp mot noe stort, og en vei tilbake med noe nytt.

I Egypt sloss menn med køller under en fest – et gammelt minne om Tyfon som slo seg vei til morens helligdom. Det blodige minnet blir delt med hele folket, som om en hemmelighet må skylles frem i lyset for at den skal miste sin rå makt. I Norden felles Balder av en spinkel misteltein. Den lille parasittplanten er som en gnist fra skogenes hjerte. Presten som høytidelig kutter mistelteinen, berører noe forbudt på en trygg måte – naturens vekst som ikke hører hjemme i vanlige ord.

Mithras, helten i en gammel kult, bærer og ofrer en okse. I det bildet ser Jung et menneske som tar tak i det ville i seg selv, og styrer det til noe fruktbart. Enden på denne forvandlingen blir ofte hengningen i livets tre. Den førstefødte, helten, gir sitt liv tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Skammen som hører kroppen til, vendes til den høyeste avståelse: et offer som løfter.

Derfor er korset et tett symbol. Det finnes i utallige varianter: i trærnes bark, i gamle tegn, som nøkkelen ankh i Egypt, som et møtepunkt mellom himmel og jord. Det bærer liv og forening, og i dypet finnes alltid foreningen med mor – ikke for å bli borte, men for å bli ny.

Et gammelt klagedikt lar Maria snakke med korset: «Du slo min blå fugl, mitt barn.» «Min blomst blir rød for å frelse verden,» svarer korset. To mødre – en for livet og en for døden – blir til slutt forsonet. Kampen som svinger i sønnens hjerte, handler om skjulte ønsker og frykt. Religionen tar imot denne kraften og ordner den i tegn, sanger og regler, slik at den kan modnes over tid.

Inn her kommer Miss Miller. Hun er en moderne kvinne som begynner å få sterke syner. Først ser hun et merkverdig grantre med knorter. Så en purpurfarget bukt og en bratt klippe. Til slutt hører hun en underlig rytme av stavelser: wa-ma. Som en babystemme som prøver å si «ma-ma». Moren står bak symbolene.

Et annet dyr stiger opp fra dypet av drømmene: hesten. Hesten dør som en helt, kalles trofast bror, bærer makt og utholdenhet. Den kan slå frem en kilde med hoven. Den er vind, ild og fart. I noen historier er hesten hele kosmos. Den leder sjeler. Den kan også være list: Trojahesten sier det rett ut – gå inn i det skjulte rommet for å komme ut sterkere. I slike bilder peker piler, hester, trær og vann alltid mot et senter: morens rike.

I Miss Millers indre teater står plutselig en indianer med pil spent mot helten Chiwantopel. Helten blottlegger brystet og sier: Skyt! Scenen ligner andre helters prøver: stolthet, sårbarhet og et barnslig rop etter å bli elsket og forstått. Pilen blir både smerte og lengsel.

Død ved pil er urgammelt. Mange kjenner ord om piler i hjertet – som om tanker og ønsker kan trenge gjennom huden. Når pilen trekkes innover, blir den til et stikk som vender oss ned i egne røtter. Odin henger i sitt eget tre, ofret til seg selv. Slike prøver lokker helten tilbake til barndommens paradis. Faren er stor: å gli helt inn i morens mørke – og forsvinne.

Når livskraften synker, vender den seg mot navlen – mot kilden. I en indisk fortelling sover guden Vishnu på verdenshavet, og fra navlen løfter det seg en lotus med skaperen Brahma. Men en demon stjeler de hellige skriftene. Da dykker Vishnu ned som en fisk, kjemper og henter skatten tilbake. Slik kan den som samler seg i det dype, finne noe nytt. Men det går også an å lure: Trojahesten igjen. Bare den som våger å «dø litt» og bli født på ny, seirer virkelig.

Når lengselen etter mor blir for sterk, projiseres den ut – plutselig virker det som om mor jager oss. Egypterne forteller rett ut: Isis lager en orm av solguden Rês spytt. Ormen biter ham. Bare ved å si sitt sanne navn til mor-gudinnen kan giften mildnes. Ormen er dødsønske forkledd som kraft. Det sanne navnet er sjelen og driften – og det blir ført tilbake i morens domene.

Slik svekker mangel på mot oss, og gjør suget bakover sterkere. En kjærlig kvinne kan bli gjort til mor i fantasien. En kunstner kan gå inn i barndommens scene for å hente pusten – og bli fanget i selvbeundring. Jung sier: Den ekte helte-pilen er beslutningen om å rive seg løs fra det som holder tilbake. En indre død som tjener et nytt liv.

Da står Miss Miller på sin korsvei. Hun lever fortsatt inne i et trangt familieskall mens disse bildene fødes. Uten brudd truer uro og sykdom. I dypeste betydning er pilesåret ikke en småsak om kropp, men et tegn på å flytte hjertets energi – bort fra mor og barndom – over til et eget kall og en likeverdig kjærlighet. Helten i henne må «dø» som barn for å bli voksen. Alt som holder, må slippe.

Når faren er forbi, søker Chiwantopel «hun som forstår». Han ramser opp kvinner, navn og typer – men alt glipper. Målet han sikter på, er større: mor og livsledsager i ett, et umulig ideal. Det ubevisste bryr seg lite om hvem det blir, bare energien flytter seg. Kulturen gjør ofte ønsket snuskete, eller kleber skam på helt vanlige behov. Da kler lengselen seg ut som noe annet: å ville bli forstått, å ville være ren, å ville vente på den rette.

Men naturen krever sitt før tenkningens luksus. Den som av ren skrekk for livets krav nekter å gå ut døren, blir ofte presset inn i det hun eller han frykter, på mørkeste måte. Store lærere som Buddha og Jesus viser at heltemotet er bruddets mot. Sverd vender seg mot hjemmet for å gi rom til noe nytt. Den som går alene opp i kulden, møter rop fra dypet: Kom tilbake! Den frie livskraften er som en slange i et vann uten utløp – den må formes til skaperkraft, ellers synker den ned igjen.

Jung finner et klart speil hos Longfellow. Hiawatha er en helt med to mødre og en dobbelt fødsel. Han lærer skogens språk. Han møter sin elskede Minnehaha, Lattervann, og kjenner igjen morens myke tone i henne. Men før den gleden blir trygg, må han sloss mot vind, sult og mørke.

Hiawatha kjemper i tre døgn mot Vestvinden – faren – og vinner hjemlandsvinden. Når han faster og vender seg innover, stiger Mondamin, maisens ånd, opp av jorden for å bryte med ham. Tre døgn brytes de. Hiawatha seirer, begraver guden på et mildt sted, og maisen spirer der. Det han kjempet mot, blir til mat. Denne forvandlingen ligner på bilde etter bilde i gamle mysterier: dyret som ofres, brødet som deles, guden som dør og blir til næring.

Senere lar Hiawatha seg svelge av fiskenes konge. I buken lytter han etter hjertet og slår til. Han slipper ut med fuglenes hjelp. Han går gjennom siv og dødevann. Han hviler under et tre dekket av sopp. En hakkespett – et lite mor-signal – hvisker ham hemmeligheten: magikerens sårpunkt er en liten hårtust. Tre piler feller trolldommen. Hiawatha gifter seg, mister venner, sulter, mister Minnehaha. Til slutt drar han vestover inn i kveldens lys, mot de saliges land. Livet hans er som solens bane: løsrivelse, kamp, tap og en mild avskjed.

Slik fortelles samme sang på mange språk. Det som låser, blir til stige. Det som svelger, spytter ut. Det som drepte, gir brød. Helten går i ring – men ringen bærer ham videre.

Wagner lar en annen helt, Siegfried, vandre inn i flammene. Fuglen hvisker. Dragen Fafner våkner og blir drept. Ved å smake blodet forstår Siegfried naturens språk. Han tar skatten og hetten. Han vekker Brunnhilde, som sov bak en ildring. Det kan høres rart ut, men hulen med skatten skjuler egentlig et morsrom. Ord for hule og skatt peker bakover til sprekken i fjellet, til underjorden – og til moderskjødet i fortellingens språk.

Ved veikryssene står en nattlig gudinne med nøkkel og fakkel. Hun låser opp dører til grotter og brønner, steder der jorden har sitt eget hus. I kristen tid fortsetter de underjordiske rommene som katakomber, og en kalk – en hul kopp – blir et hellig tegn. Noen ganger misforstår folk hemmeligheten som bare en anledning til å slippe alt løs. Drømmer korrigerer. En slange skyter fra en våt hule og biter ved kjønnet; en annen fyller kvinnen innenfra; en tredje kiler seg fast i halsen. Nietzsche ser en gjeter bite hodet av en svart slange som kveler ham – og reise seg ny.

I indisk tenkning ruger verdens far på seg selv, befrukter seg selv, klekkes fra sitt eget egg. Skapelsen er selv-varming. Den som vender seg innover uten å bli borte, lærer å føde nytt liv i verden. Helten er både slange og slange-dreper. Derfor kan liv gå ut av død og komme tilbake uten at kretsløpet brytes.

I Wagners gudeverden vet Wotan at morens visdom, jorden selv, har lagt en slange i veien hans. Galskapen prøver helten. Løsningen blir modig: La det gamle guderiket brenne ned, så det unge kan arve. Brunnhilde er både vilje og mor. Siegfried kaster seg i en herlig flod, elsker, og blir siden stukket der han var ubeskyttet. Den gamle solen sluker sin sønn, bare for å stige igjen – enda en gang i ring.

Med dette bakteppet faller Miss Millers siste syn på plass. Chiwantopel taler stolt og trist: Ingen forstår meg. Kanskje om ti tusen måner vil en blek kvinne kjenne min sjel. Hun vil være ren og forstå i en drøm. Disse store ordene dekker over en stillestående hverdag. Da skyter en grønn slange fra buskene og biter ham i armen. Først dør hesten – fremdriften. Så helten. Et langt borte krater ryker. Jorden åpner munnen og dekker ham. Fjellet som fødte ham, sluker ham tilbake.

I feberropet roper han på Ja-ni-wa-ma, den eneste som forstår. Jung hører i navnet et hvisk fra barnerommet: wa-wa, ma-ma. Å bli virkelig forstått er å bli helt omsluttet. Ingen omslutter som mor. Den infantile helten må dø. Psykoanalysens mål er ikke å slukke eller slippe løs en enkel drift, men å forvandle det lille jeget til et modent menneske som tåler virkelighet og handling. Arbeid er motgift mot søvnen som gjør at kreftene våre krøller seg tilbake til stein og aske.

Som en motstemme i Miss Millers stoff finnes en liten ballade om et nattlig kyss. Det hemmelige kysset blir sett av en stjerne. Månen hvisker det til havet. Havet dytter det i roret på en båt. Roret sier det til sjømannen. Han synger det. Naboen hører. Presten preker. Moren gjentar. Faren blir redd og sint og forbyr dør og vindu. Slik går begjæret gjennom natur og samfunn, og blir til lover og dommer. Men forbud låser ikke den innerste døren. Jenta går likevel til vinduet, som til blomstene sine, og hvisker at hun ikke vil hvile før elskeren er hennes.

I en note brøler Leviatan, sjøuhyret som ikke kjenner frykt. Bildet forteller at dette ikke er en liten feil, men en stor kraft. Samfunnets voktere forstår det instinktivt. Men det finnes en roligere vei gjennom.

Job, den tålmodige, bøyer seg for Gud og kjenner litenhet. Mennesker orker ofte ikke sin egen tyngde. De skyver både skyld og storhet utover – opp i Gud eller ned i dyr. Helgener har ofte et dyr ved sin side, som minne om det lave i oss. I kjærlighet finnes et slektskap mellom Guds grensesløse mildhet og menneskets bundne kjærlighet – en strøm som binder.

Augustin forteller om vennen Alypius, som vil forlate blodige leker på arenaen. Han lukker øynene. Men et veldigt brøl får ham til å åpne dem, og han blir dratt inn. Slik føles skjebnen når viljen og livet ikke går i takt. Noen ganger tyr folk til askese – streng måtehold – for å temme det ville. Da legges kroppen på et usynlig alter, og noe nytt oppløftes: sjel, fellesskap, tilgivelse. Det gjør vondt, men kan gi kraft tilbake i nye former.

Når verden er urolig, søker ordet nye hus. I moderne tid flyttet mye av den religiøse gløden inn i kunst og forskning. Det er samme energi i ny drakt: en forvandlet kraft som går fra alter til lerret, fra knefall til laboratoriebenk. Solen blir tegnet for all denne utviklingen: den som går ned og står opp, som gir lys og brenner.

Gamle innvielser ba den lærte å tale til Helios, solen: Jeg er en vandrende stjerne som flammer fra dypet. Å bli kronet – med palmer, fjær, glorie eller en tonset flekk – er å få en bitte liten sol over hodet. I kristendommen får kronen en motside: torner. En negativ innvielse – smertens sol.

Mithras og Kristus glir inn i hverandres bilder. Noen feirer fødselsdager ved solverv. Gamle solhjul og tegn dukker opp i katakomber. Apostlene kan leses som solens tolv måneder. En slange bærer stjernetegnene. I ørkenen heves en slange som folk ser på og blir hele – og Kristus blir sammenlignet med den. Guds lam er også en stjernetid. Slik snakker myter og liturgi sammen, og hjertet får kosmos som språk.

Men pass opp: Språket til mystikeren og den syke kan ligne. Når en innviet ser en strålende solgud, og kjenner lys strømme inn i seg, er det både indre bilde og lært form. Paranoide opplevelser kan høre og se de samme strømmene. Energien er én. Forskjellen er om bevisstheten tåler den. Derfor trenger vi både varme og skjønn for å bære slike bilder.

Ildens vei begynner i skogen. Tre mot tre, friksjon, og gnisten fødes. Prometeus blir Pramantha – den som borer frem flammen. Ilden blir barn av treets livmor. Den skal varme, ofres og lyse. Filosofen Diotima sier at kjærligheten er et mellomvesen: alltid fattig, alltid oppfinnsom, alltid døende og gjenoppstått. Når kraften blir stanset av regler og grenser, går den innover og finner nye ruter: gjennom hender som bygger, ord som former, sanger som bærer.

Kroppen er et bibliotek av tegn. Hender kan skape, føtter kan vandre, munnen kan synge og nære. Barnet elsker først med munnen, så lærer det å stå, velge, vente. Jung bruker et bredt ord for drivkraften: ikke bare det som kiler i kroppen, men hele den psykiske energien som også driver realitet, arbeid, troskap. Når kulturen kaller, blir stoffet til plog og sang. I gamle ord fletter man pløying og ekteskap: Slik jeg befrukter jorden, befrukter jeg også livet. Det er ikke pynt. Det er psykens måte å flytte seg fra det nære til det felles.

Helter fødes her. De går inn i huler, hav og natt for å hente lys ut. Noen ganger må de «miste» noe – en stolthet, en sikkerhet, en del av seg – for å bli nye. Når en helt faller, går våpenet videre til en annen. Mønsteret fortsetter. Kors og trær følger dem. Hav, hulrom, øyer og fjellsprekker er morsbilder. Ved slike porter venter en drage. Å gå mellom to klipper som klapper sammen, er å overleve en skrekk som tok den forbudte veien sin plass. Fugler – sjelens tegn – kan åpne dører som menneskehender ikke makter.

I kristen fortelling står Maria i midten: brud og mor. For å skjule det som ikke kan sies rett ut, løftes jomfrueligheten høyt, og ånden blir vind, ild og piler – kraften uten skam. I fromt språk blandes kjærlighet og smerte i ordene om sårene som redder.

Til slutt strammes innsikten i morsriket. Jesu korsbæring speiler gamle helters bragder. Ixion bindes til et hjul for skryt og feil begjær. Helter lenkes til trær og klipper – de er bundet til jorden, den gamle moren. Sjelen puster, er vind, er ild. I en drøm hos Buddhas mor kommer en himmelsk nedstigning nettopp gjennom morens kropp. Når helten krysser vann, er det alltid et oppgjør med lengselen hjem.

Helter blir svelget av hvaler. De tenner lys i mørket og finner den milde stemmen inne i beistet. De bryter ut som nyfødte. Andre steder løftes treet som kors. Dionysos spises og vekkes. En egyptisk konge spiser guder i en rå drøm – og vender om til rituell ro. Izanagi, i japansk myte, tenner en rørstilk for å se sin døde brud – og mister henne. I Eleusis gråter man over en gud som ligger – og hvisker om frelse. Havmyter lar helten bryte skallet på en musling, eller rive seg løs fra blekksprutens armer, tente med en liten ild i mørket. Maui kryper helt inn i oldemor for å stjele udødelighet – og nesten stivner i hennes natt.

Treet taler. Hakkespetten borer. En gnist tennes ved øret. Piler treffer demonen i panne og øye, som både innsikt og tap. Jakob halter etter brytekampen i natten. Odin betaler et øye for visdommens brønn. Siegfried går gjennom ild uten brynje – flammen har allerede smeltet veien inn til hjertet. Jomfruen i hulen er en slange som må kysses for å bli kvinne. Det skremmende kvinnebilde bærer nøkler rundt halsen. Skjelvet er menneskets beste del, sier en gammel vise, fordi det tvinger kraft til form.

Ved terskelen står nattens gudinne. Maria blir i noen sanger en lukket port, en forseglet kilde, en hage. Mithraiske helligdommer er huler. Noen lar seg døpe i blod under en okse og kalles nyfødt. Slangen er hellig og dødens dyr på samme tid. Stall og hule møtes ved fødselsscener. Udødelighet drikkes som vin, melk eller en bitter urtedrikk.

Hengningen og flåingen vender tilbake: Odin for visdom, andre for kongens evighet. I noen land får kongen aldri mer se sin mor etter innvielsen. Adskillelse er betingelse for å bære liv videre. Adonis, Attis og Osiris dør og reiser seg i mange versjoner. Oksen og slangen føder hverandre i bilder. Kornets gud er både sønn og elsker av jordmor. Tvillinger deler helten i dødelig og udødelig. Løven kjempes mot med bare hender – solen mot seg selv. Føniks brenner og reiser seg, som et bilde på motstand og fornyelse.

Hos Hölderlin blir morslandet et paradis i fantasien: barnet i treets hulrom, en kilde som sildrer, lykke som er mild. Men bare i barndommen renner kilden av seg selv. Som voksen må du arbeide for å holde bekken mot lyset. Uten gode kanaler renner den hjemover igjen til søvn. Barnets kjærlighet er spontan. Den voksnes er valgt. Empedokles drømmer om å hoppe i vulkanen for å bli ny. Odyssevs omfavner sin mors skygge forgjeves i underverdenen – et bilde på et ønske som ikke kan fås oppfylt. Men løfter om frelse via vann og blod mykner avstanden.

I mysteriene iscenesettes døden for å lære gjenfødelse. Apuleius’ Lucius går til grensen og kommer tilbake. Slik holder samfunnets plikt og arbeid kretsløpet i gang – uten å late som dragen er borte. Hun ligger alltid langs stien som Dan, slangen ved veien, som biter hestehælen: Du må våkne.

En hard klang lyder fra myten om Agdistis og Attis: et tvekjønnet vesen blir kastrert. En mandelfrukt ved et pikebryst gir et underlig barn. Når han skal gifte seg, drar en gammel kjærlighet ham tilbake. Han gjør seg selv til tre. Andre tog danser mellom kjønn og dyr. Fisken blir dyrket. Et gammelt fisketegn blir Kristus. Mithras skaper, føder og dreper oksen. En skorpion biter idet kniven går inn. Den kristne dempingen skjer ved dypere inn-vending – ofte barnlig mild, men med samme tegn: væske, blod, melk, kjøtt, grav, hule og tre.

Prometeus’ straff kaster lys over tornekronen: lenken, ringen, greinen – en mørk brudering med jorden. Spydet som stikker i siden. I en drøm forlater du lillebroren din på skinnene og ser toget komme – et bilde på å ofre det infantile jeget. En ørn såres i nebb og nakke – farens bilde mister litt makt. I Mithras’ mysteriespill blir den innviede selv til ørn eller løve for å temme det i seg. Slangen vender stadig tilbake – grønn, farlig og klok, men også mild som et barn. Den kan bite, men den kan også kysses fri.

Til slutt stiller Jung alt i ett bilde: Livskraften vil hjem. Den må vendes. Myter og mysterier lærer oss svingen. Barnehelten i oss må gis bort – ofres – for at en større kan våkne. Da frigjøres en energi som blir til arbeid, vennskap og innsikt. Ikke ved å knuse symbolene, men ved å se gjennom dem. Troen kan gi rom for forståelse. Symbolenes skjønnhet kan få stå – ikke som lenker, men som vinduer. Den som våger å vende innover, kan en dag gå ut i lyset uten å blende andre. Og den gamle sangen om støv som blir sol, blir ikke bare en trøst, men en enkel formel for et liv: å bli del av det som lyser – uten å fortære.