ForvandlingenAge-adapted version

En morgen våknet Gregor Samsa av urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til et stort, hardt insekt. Han lå på ryggen i senga, med en rund, brun buk i stive felter som glinset svakt under det krøllete sengetøyet. De mange, tynne beina hans viftet hjelpeløst i lufta uten at han klarte å styre dem.

Han kjente panseret på ryggen og en fremmed, rar tyngde i hele kroppen. «Hva har hendt med meg?» tenkte han, og klamret seg til håpet om at det bare var en rar drøm.

Rommet var likevel som alltid. Vinduet, bordet med stoffprøver, kofferten hans, alt var der. Over bordet hang bildet han var så stolt av, en dame i pels med en stor muffe. Det var pent rammet inn i gull. På veggen rett overfor sengen hang også et fotografi av Gregor selv, fra da han var løytnant: stiv uniform, sverd i hånden, et lite, modig smil.

På utsiden trommet regnet stille mot ruten. En grå morgen, en slik som gjorde ham ekstra tung i kroppen.

Han pleide å sove på høyre side, men nå rullet han hele tiden tilbake på ryggen hver gang han prøvde. Han forsøkte igjen og igjen, lukket øynene for å slippe å se beina som sprikende hjul. Til slutt ga han opp da en ny smerte dunket et sted han ikke kjente fra før.

Han prøvde å tenke som vanlig. Han var omreisende selger, og det første han tenkte på var toget. Toget klokken fem.

Toget klokken sju hvis alt gikk galt. Og sjefen – prokuristen – som alltid passet på om noen kom for sent. Han skulle kopiere kontrakter, følge opp kunder, og han var sliten av byer, gjestehus og fremmede ansikter. Tankene gikk fort og i ring. «Hvis jeg ikke måtte betale ned på foreldrenes gjeld, hadde jeg sagt opp for lenge siden,» tenkte han, «men jeg må holde ut fem eller seks år til. Da blir alt annerledes.»

Vekkerklokken sto på kommoden og tikket høylytt. Halv sju. Deretter kvart på sju.

Hadde ikke klokken ringt? Han ble redd og irritert på en gang. Når han lyttet, syntes alt å være stille og normalt i leiligheten utenom hjertet hans som slo for raskt. «Gregor?»

Det banket forsiktig på døra nær hodeenden. Morens milde stemme fløt gjennom dørsprekken. Hun minnet ham om tiden: «Det er kvart på sju. Skulle du ikke noe sted?»

Han ville svare rolig, men stemmen kom ikke slik den pleide. Den var grøtete, som skrap mot metall, og ordene fikk et merkelig pip i seg. Han ble selv overrasket. «Ja, mor, jeg står opp nå,» sa han langsomt, ord for ord, for at det skulle høres riktig ut. Han håpet de ikke la merke

til at stemmen ikke var som før. Faren banket mer bestemt på den andre døren, med knyttneven. «Gregor, hva er i veien?» Søsteren Grete hvisket fra sitt rom: «Er du ikke bra? Trenger du noe?» Han svarte til begge sider, og prøvde å lyde normal. Ingen av dørene var låst opp, for han hadde som vane å låse alle om natten, selv hjemme. Nå virket den vanen som en god idé. Han bestemte seg for å stå opp, kle seg, og deretter spise frokost. Etter det ville han finne ut hva som var skjedd. Han prøvde å blåse seg litt opp for å få dyna av. Det virket. Men å få kroppen opp var noe helt annet. Han hadde ingen armer lenger, bare disse beina som ikke samarbeidet. Når han bøyde ett, strakte det seg ut. Når han fikk ett på plass, spratt et annet løs. Han skjønte fort at han ikke kunne gjøre dette i senga. Han bestemte seg for å vippe den nedre delen av kroppen over kanten. Men han kunne ikke se den delen og visste ikke hvor tung den var. Da han endelig, i ren fortvilelse, skjøv til med all kraft han hadde, slo han hardt inn i sengebeinet. Det brant i ham, og han skjønte at den nedre delen var mer følsom enn han hadde trodd. Så forsøkte han motsatt:

han fikk hodet ned fra puta og over sengekanten. Det gikk lettere. Kroppen fulgte tregt etter, skive for skive, men han torde ikke slippe seg.

Hvis han falt med hodet først, kunne noe gå i stykker. Han ble liggende og vugge fram og tilbake, så smått at det passet med tikkingen fra klokken, som nå nærmet seg sju. Han ville rekke det neste toget. Han måtte.

Så ringte det på leilighetsdøra. Gregor stivnet. Hushjelpen åpnet – de faste, raske skrittene hennes var ikke til å ta feil av. Og da han hørte hilsenen, visste han hvem gjesten var: prokuristen selv.

Selvfølgelig. Hos dem ble den minste forsinkelse sett på med mistenksomhet. Hvorfor måtte nettopp han jobbe der? Han ble sint, og kanskje var det derfor han endelig skubbet seg ut av senga.

Han falt tungt. Et dempet dunk. Teppet tok unna noe av lyden. Hodet hans slo i gulvet, han gned det irritert og skamfullt, som om gnikking kunne oppheve det som skjedde.

«Noe har falt ned,» sa prokuristen i stua. Faren ropte at sjefen var der og ba Gregor åpne. Moren forsikret prokuristen om at sønnen alltid var pliktoppfyllende, at han nok bare var litt uvel.

Grete gråt. Prokuristen hevet stemmen. Han snakket om plikter, om tall som ikke var gode nok, om at Gregor kanskje hadde gjort noe galt med penger som var

betrodd ham. Gregor ble het og ropte at han straks skulle åpne. Han var bare svimmel. Han ville med åttetoget. «Ikke la foreldrene mine lide!» tryglet han.

Han klamret seg til kommoden, gled ned, klatret opp igjen, fant støtte mot en stol. Han hostet for å klarne stemmen, men den hørtes uansett annerledes ut inni ham enn den nok gjorde utenfra. Han måtte åpne døra, vise seg, få prokuristen til å forstå. Hva som enn skjedde da, ville i hvert fall være sannere enn dette skjulte. Han presset seg mot døra og famlet etter nøkkelen.

Tenner hadde han ikke lenger, kjentes det som, men kjeven var kraftig. Han tok nøkkelen i munnen og vred den, sakte, mens en brun væske rant fra munnen, nedover nøkkelen og dryppet på gulvet. «Hør, han vrir nøkkelen,» sa prokuristen. Gregor bet tennene sammen – eller det som var i stedet – konsentrerte seg så hele kroppen hang i nøkkelen. Låsen smalt, og han hvisket for seg selv, nesten fornøyd: «Så jeg trengte ikke låsesmeden likevel.»

Han la hodet over dørhåndtaket og fikk den opp. Døra åpnet seg sakte innover, og han måtte snu seg rundt karmen for ikke å velte bakover. Da han endelig var synlig, hørte han et «Å!» fra prokuristen, som om noen åpnet et vindu i et stormvær. Prokuristen holdt hånden mot munnen og rygget sakte, som

dratt av en usynlig tråd. Moren tok to skritt mot Gregor og sank sammen på gulvet, foldet seg ned i skjørtene. Faren knyttet nevene og så ut som han kunne slå ham tilbake med bare blikket. Gregor selv ble stående skjevt lent til den andre dørfløyen, så bare halve kroppen og hodet stakk frem. Ute regnet det i store, klare dråper. På veggen bak familien hang fotografiet av ham som løytnant. På bordet sto restene av frokosten. I døra til gangen så han like ut i trappa. Alt kjent – og likevel helt nytt. Han prøvde å snakke rolig: han skulle kle på seg, pakke prøvene og dra til kontoret. Han ba prokuristen si til sjefen at han ville komme. Han minnet om hvor mye han skyldte arbeidsgiveren, om foreldrene og søsteren han forsørget. Prokuristen så ham knapt. Han trakk seg helt til gangen, snudde brått og løp som om trappa var en redning. Han strakte hånden langt frem mot gelenderet, som etter en kraft ingen kunne se. «Nei!» tenkte Gregor. Hvis prokuristen gikk i den tilstanden, var alt tapt. Han slapp døra, forsøkte å skynde seg etter, men falt og landet på alle de små beina. Merkelig nok føltes det godt. Beina fant grep, løftet ham stødig, gjorde som han ville, nesten ivrige. Han stod og svaiet litt, klar til å løpe, da moren

skrek igjen. Hun rygget rett inn i frokostbordet, satte seg nesten på det, kaffen veltet utover teppet i en brun elv. Gregor løftet hodet og knep kjevene slik lyden av væsken fikk ham til å snappe i lufta – det var som en ny refleks.

Moren flyktet inn i farens armer. Prokuristen hoppet to og tre trinn om gangen. Da Gregor satte etter, brølte faren plutselig. Han grep prokuristens stokk som lå igjen, og en stor avis fra bordet, og begynte å drive Gregor bakover med tramp og fresing.

Gregor ba, snudde ydmykt hodet, men faren skjønte ham ikke. Moren hadde kastet opp vinduet, kulden blåste inn, gardinene slo. Faren ble villere av fresingen fra sin egen munn. Gregor prøvde å rygge, men han hadde aldri øvd på det.

Han gikk skeivt, balanserte dårlig. Han bestemte seg for å snu seg i døråpningen, og gjorde det sakte, under fars stive pek med stokkespissen. Da hodet endelig var foran døråpningen, var det for trangt. Han var for bred. Faren tenkte ikke på å åpne den andre fløyen.

Han bare presset, brølte og tråkket. Gregor presset seg frem og kjente den ene flanken skrape mot den hvitmalte døra, verket gjennom skallet, og etterlot brune flekker. Beina på venstre side sviktet i lufta, de på høyre ble klemt mot gulvet. Med ett fikk han et voldsomt dytt bakfra.

Kroppen løsnet med et rykk og falt inn på rommet. Blod piplet. Døra ble smelt igjen. Så ble alt stille. Da han våknet igjen, var det skumt. De elektriske gatelyktene kastet bleke flekker i taket, men nede på gulvet var det nesten helt mørkt. Den venstre siden kjentes som et langt, spent arr. Ett av beina hans hang dødt etter hendelsen. Fra døra kjente han lukten av melk. Noen hadde satt et fat med søtet melk og biter av hvitt brød til ham. Han ble nesten glad, for melk hadde alltid vært favoritten. Han stupte hodet ned i skålen og fikk nesten øynene nedi, men trakk det brått opp igjen. Det smakte ikke. Han var like sulten, men kroppen ville ikke ha det. Han snudde seg bort, nesten av seg selv, og krøp inn mot midten av rommet igjen. Melk var for mennesker. Hva ville han ha nå? Senere kom Grete, tidlig, forsiktig. Først smalt hun døra i ren forskrekkelse da hun så ham under sofaen, så åpnet hun igjen og kom inn på tå. Hun hadde tatt på seg nesten alt. Hun så fatet med melk og bitene med brød, studerte de grå flekkene rundt, og forsto. Hun bar skålen ut med en klut, som om hun ikke ville ta på noe med hendene. Da hun kom tilbake, hadde hun med et helt utvalg

på en gammel avis: råtnende grønnsaker, bein med stivnet hvit saus, noen rosiner og mandler, en bit skarp ost han hadde kastet for noen dager siden, en tørr bolle, og en brødskive med smør og salt. Ved siden av satte hun et lite fat vann. Så lukket hun døra etter seg og dreide nøkkelen i låsen, som for å si: Spis i fred. Gregor snek seg frem så snart nøkkelen hadde snudd. Han var overrasket over hvor raskt skaden kjentes mindre farlig. Han hadde ikke klart å røre melken, men nå kastet han seg grådig over det som luktet sterkt. Ostelukten trakk ham som en magnet. Han slukte osten med øynene rennende av velvære. Grønnsakene og sausen også. De ferske tingene avskydde han; han dyttet til og med det han ville ha, litt vekk fra resten for å slippe lukten. Da han var mett, lå han sløvt på samme sted. Da nøkkelen senere dreide sakte i låsen igjen, pilte han under sofaen av ren refleks. Han kunne knapt puste der; han hadde blitt rund i kroppen av alt han hadde spist, og plassen var trang. Men da Grete kom inn og hastig feide sammen restene med en sopelime og lot det rene og det urørte gå i samme bøtte – som om alt var søppel – forsto han at hun også ville gjøre dette raskt, uten

å tenke, og helst uten å se på ham. Slik ble dagene. Grete kom tidlig og sent, la inn mat, åpnet vinduet fort og sto og trakk pusten som om hun holdt på å kveles, og lukket igjen. Hun gjorde det hun trodde var riktig, og han kjente både takknemlighet og stikk av smerte for hver raske bevegelse.

For å skåne henne begynte han å dra et laken over seg når han lå under sofaen, så hun slapp å se ham. Det lakenet ble en vane.

Han savnet samtidig å bli sett som den han hadde vært. Men hvordan skulle det gå til? Dermed begynte han å lytte. Hver kveld, gjennom sprekkene i døra, hørte han de andres stemmer.

Faren forklarte stille hva de hadde i den lille pengekassen fra gamle dager. Han åpnet låsen, tok ut papirer, la dem tilbake. Gregor nikket for seg selv, som om noen kunne se ham gjennom døra.

Jo, det fantes litt igjen, med renter. Litt av det Gregor hadde gitt måned for måned, var også spart. Ikke mye, men nok til at de kunne klare seg en stund.

Han fyltes av lettelse og skam samtidig. Lettelse over at alt ikke sto og falt på ham, skam over at han nå var en byrde likevel.

Han tenkte på søsteren. Hun likte musikk, spilte fiolin så fint. Han hadde drømt

om å sende henne til konservatoriet. Til jul hadde han tenkt å si det høyt, foran foreldrene, så alle forsto at det var alvor. Nå satt hun i rommet ved siden av og skrev og leste, trente på fransk og stenografi for å få en bedre jobb. Moren sydde fint undertøy for en moteforretning, bøyd under lampen. Faren, i en blå uniform med blanke knapper fra banken, kom hjem, spiste i stillhet, slumret i stolen og nektet å ta av uniformen, som om han alltid måtte være klar. Knappene skinte, men frakken fikk flere flekker. Gregor kunne stirre i timevis på de blanke knappene mens faren sov urolig med hodet nikkende. Etter en måneds tid oppdaget Gregor en ny ting med kroppen sin. Å krabbe i taket ga ham ro. Der oppe hang han og gynget litt, pustet bedre. Søsteren så sporene – klebrige fotavtrykk – og gjettet at han likte å ha plass. Hun bestemte at møblene måtte ut. Kommoden, skrivebordet – alt som sto i veien. Moren nølte. Hun hvisket at han kanskje ville føle seg forlatt hvis veggene ble nakne. Han hadde tross alt levd i dette rommet som menneske. Var det riktig å fjerne sporene av den tiden? Ordene traff Gregor som kaldt vann. Han hadde begynt å glemme, men nå kjente han hvor mye møblene betydde. De holdt fast ved

ham, som tråder tilbake til det som hadde vært han. Likevel begynte de. Faren var ikke hjemme, og hushjelpen ville ikke hjelpe. Mor og søster skjøv og stønnet. Kommoden var tung, de fikk den nesten ikke ut. Gregor stakk så vidt hodet frem bak lakenet for å se, men da moren kom tilbake først, skvatt han og rykket bakover; lakenet røpet et glimt av ham, og hun ble stående, helt stille, før hun lusket ut igjen. De pustet, skrapte og dro i møbler. Lyd for lyd skar inn i Gregors hode. Da de ville ta skrivebordet, kunne han ikke holde seg tilbake. Bordet som hadde båret leksene hans, alt arbeidet gjennom skole og lærlingtid, kunne ikke forsvinne. Han kravlet fort og uten plan. Så fikk han øye på bildet av damen i pels, der det hang i rammen sin. Han skyndte seg opp på glasset, presset magen mot det kalde, glatte. «Dette i hvert fall ikke!» tenkte han. Han ville ikke gi fra seg alt han hadde tatt vare på. Grete kom inn med moren hengende til siden. Hun så rett på ham der han klamret seg til bildet. Hun holdt seg rolig for morens skyld, bøyde hodet til siden for å skjerme morens blikk og hvisket at de skulle ta en pause i spisestuen. Moren så plutselig flekken på tapetet – ikke bildet, men

Gregor – og skrek. Hun sank sammen på sofaen, hvit om munnen. Grete sprang etter luktesalt. Gregor spratt ned og ville hjelpe, men han rørte bare ved flasker, knuste en, og den stikkende væsken brant ham i ansiktet. Grete fikk moren ut. Døra smalt. Han krabbet forvirret rundt, tak og vegger byttet plass, og plutselig falt han tungt ned på middagsbordet. Ytterdøren gikk opp. Faren kom hjem. Han trodde antakelig noe forferdelig hadde hendt, og delvis hadde han rett. Gregor krøp mot rommet sitt for å vise at han ville inn igjen, være til minst mulig plage. Faren så ikke det, eller brydde seg ikke. Han var forandret. Ikke lenger den utmattede mannen som knapt orket reise seg når Gregor kom hjem tidligere. Nå sto han rett i ryggen, håret gredd stramt, den blå uniformsfrakken stram over magen, gullknappene blanke. Han gikk med hevet kne og store såler. De sirklet rundt rommet. Gregor ble fort andpusten, holdt seg på gulvet for ikke å provosere med å flykte opp i taket. Han drømte bare om å komme seg inn i sitt rom og få døra igjen. Da kom det første støtet. Noe lite traff ryggen og rullet. Et eple. Faren hadde lommer fulle og kastet dem uten å sikte. Et eple strøk ham. Neste trengte gjennom skallet og satte seg fast. Smerten skjøt ut i hele kroppen.

Han frøs. Moren kom løpende, blusen halvåpen, skjørtene gled av i farten. Hun kastet seg foran faren, armene rundt ham, gråt og ba.

Svarte flekker danset for Gregors øyne, og synet forsvant som om noen blåste ut et lys. Eplet ble sittende i ryggen hans. Ingen våget å ta det ut. Såret rundt betente seg.

Fra da av var alt tyngre. Han krabbet langsommere, taket var ikke lenger mulig. Men hver kveld lot familien døren til stuen stå åpen. I mørket der inne, usett, så han dem.

Faren sov sittende, moren sydde, Grete leste leksene sine. De snakket nesten ikke med hverandre. De var slitne.

Før ti forsøkte moren å få faren i seng. Han nektet, som en trassig gutt, til de begge to måtte ta ham under armene. «For et liv,» stønnet han, mens de hjalp ham ut.

Gregor så på de blanke knappene og de nye, stygge flekkene. Det var bittert og underlig fredelig på samme tid.

Hushjelpen de hadde nå – en eldre, sterk kvinne med hvitt hår – brydde seg ikke stort om Gregor. En dag åpnet hun plutselig døren og sto og så på ham lenge, uten å skrike. Av og til ropte hun noe som sikkert var ment vennlig, men som for ham hørtes ut som rare oppfordringer, og så lot hun døren stå på gløtt. Det gjorde ham

ikke noe. Han var ikke lenger så lett å skremme, verken av blikk eller av lyder. Leiligheten ble trangere. Familien måtte spare, og de leide ut et rom til tre herrer. De hadde fullt skjegg og gikk som de eide alt. De var nøye med orden. Kjøkkenet måtte skinne. Ting familien ikke lenger hadde plass til, ble skjøvet inn på Gregors rom: stoler, kasser, en bøtte med søppel. Rengjøringskvinnen kastet ting inn, tenkte vel at hun skulle ta det ut senere. Slik ble rommet hans til et lager. Gregor måtte klatre over kasser for å komme seg fra sted til sted, og av og til ble han liggende utslitt i timevis etter en liten runde. Han brydde seg nesten ikke lenger. En kveld spiste leieboerne i stuen. Gregors mor kom med en stor tallerken med kjøtt. Kort etter kom Grete med poteter. De tre herrene sto tett ved notestativet og kikket på notearkene som om de skulle undersøke en maskin. De tygget med stor iver og lot som om de ikke så familien. Gregor hørte lydene fra tennene deres over bestikket. Han kjente plutselig en merkelig sult, ikke etter kjøtt og poteter, men etter noe han ikke kunne forklare. Etterpå begynte fiolinen å spille fra kjøkkenet. Musikken fylte stuen, selv gjennom døra til hans rom. De tre herrene ble stående ved døråpningen som om de

vurderte å stenge det ute. Faren ropte om det var forstyrrende, men herren i midten svarte høflig at den unge damen gjerne måtte spille inne i stuen. Så kom de inn igjen, og familien gjorde slik de sa. Grete stilte seg ved notestativet. Faren våget ikke å sitte, moren fikk en stol de hadde flyttet til en slags krok. Grete begynte å spille. Lyden gjorde noe i Gregor. Han våget seg nærmere, hodet helt ute i stuen, selv om han var skitten og støvete etter alle dagene i rotet. Ingen la først merke til ham. Gretes ansikt var bøyd og konsentrert. Den myke, bølgende tonen la seg i rommet. Gregor følte for første gang på lenge at noe rørte ved ham som menneske. Var han et dyr når musikk likevel kunne sette ham i bevegelse? Han ville krype inn til søsteren, trekke i skjørtet hennes, få henne med inn til rommet hans og spille bare for ham. Der skulle han vokte henne ved alle dørene. Han ville endelig fortelle, enten hun forsto ham eller ikke, at han alltid hadde tenkt å sende henne til konservatoriet. Julen hadde han sett for seg det store øyeblikket. Alt sto klart, hvis ikke denne ulykken hadde tatt ham. Men nå oppdaget leieboerne ham. «Herr Samsa!» sa herren i midten strengt og pekte på Gregor, som sto halvt ute på

stuegulvet. Fiolinen stilnet. Faren småløp bort for å skjerme dem, som om han kunne gjemme Gregor bak sin egen kropp.

De tre så skeptisk på hverandre, rykket i skjeggene, og gikk tilbake mot rommet sitt. Før de forsvant, kom herren i midten med en liten tale. Han sa opp rommet straks. Han snakket om «motbydelige forhold», og at han tenkte å kreve erstatning.

De to andre sa i kor at de også sa opp med en gang. Faren vaklet tilbake til stolen, som om beina plutselig hadde sluttet å virke. Moren mistet fiolinen fra fanget; den dunket mot gulvet. Da slo Grete hånden i bordet.

«Vi kan ikke fortsette slik,» sa hun lavt og bestemt. «Jeg vil ikke kalle dette for min bror. Vi har gjort alt. Vi må bli kvitt det.»

Faren nikket langsomt, som om han endelig forsto noe han hadde prøvd å ikke høre. Moren hostet og holdt hendene foran seg. «Hvis han kunne forstå oss,» sa faren.

Grete ristet på hodet. «Hvis han var Gregor, ville han ha gått selv. Han ville ikke latt oss gå i stykker.» Ordene stakk i Gregor som små, skarpe nåler, men de bar også på en slags sannhet han ikke orket å tenke på.

Han begynte å snu seg. Det var tungt og smertefullt, for eplet i ryggen gnagde fortsatt. Han brukte hodet for å dytte

seg rundt, måtte hvile mellom hver lille bevegelse. De andre sto stille. De skrek ikke lenger. De lot ham være. Da han endelig hadde snudd seg, dro han seg sakte mot rommet sitt. Avstanden virket uendelig lang. Han kunne ikke forstå at han hadde gått den veien tidligere på kvelden. Først da han var inne, hørte han nøkkelen dreie. Grete hadde stått klar og låste straks. «Endelig,» sa hun og pusten var tung, både av gråt og lettelse. Det ble stille. Gregor la merke til hvor lite naturlig det egentlig var at han kunne bevege seg på de små beina. Nå kjentes det riktig å ligge rolig. Smerten stilnet langsomt. Eplet i ryggen var der fremdeles, men det var som om det var langt borte. Hele kroppen var dekket av fint, hvitt støv som hadde lagt seg i dagene med rotet. Tankene hans ble mykere. Han husket familien, men ikke med skam og uro. Han tenkte varmt på dem. Han kjente at ønsket om å forsvinne ble like sterkt i ham som i søsteren. Da han hørte tredje slag fra kirkeklokkene – det måtte være tidlig om morgenen – ble lyset svakere og svakere i hodet hans. Det siste åndedraget forlot ham mykt gjennom de små åpningene der nesen en gang hadde vært. Rengjøringskvinnen kom som vanlig med dører som smalt. Hun så inn og

så ham ligge stille, trodde først han spilte dø. Hun kilte borti med kosten, så dyttet hun litt hardere. Da han skled over gulvet uten motstand, plystret hun. Hun ropte ut i leiligheten at «tingen» var død, «steindød!»

Herr og fru Samsa sprang ut fra soverommet. De måtte anstrenge seg for å våkne helt først, men så kom de begge inn. Grete sto allerede i døra, fullt påkledd som om hun ikke hadde sovet i det hele tatt.

Moren hvisket: «Død?» og strakte hånden ut. Faren korset seg. Grete, som ikke hadde tatt blikket fra kroppen, sa stille: «Se, hvor tynn han er. Han har ikke spist.»

Kroppen var helt flat, utørket. Det var rart at ingen hadde sett det før.

De gikk ut og lukket døren. Rengjøringskvinnen åpnet vinduet på vidt gap; en mild luft strømmet inn, som om våren sto rett utenfor. Det var slutten av mars.

De tre leieboerne kom ut av rommet og etterlyste frokosten sin. Rengjøringskvinnen la fingeren over munnen og vinket dem inn på Gregors rom i stedet. De sto rundt kroppen med hendene i frakkelommene og så.

Så åpnet døren til foreldrenes rom seg. Faren kom ut i uniformen, moren tok ham under armen, Grete den andre. De så ut som de hadde grått alle tre.

«Forlat mitt hjem. Nå,» sa faren. Leieboerne så forvirret ut, grep hattene

og stokkene sine, og gikk. Faren, moren og Grete lente seg over rekkverket og så dem forsvinne ned trappene, etasje for etasje. Da en slaktergutt kom opp med brett på hodet, gikk de inn igjen og lukket døra.

De bestemte seg for å hvile. Alle skrev et brev: faren til sjefen, moren til hun som ga henne syarbeid, Grete til rektor. Rengjøringskvinnen stakk hodet inn igjen og smilte på en måte som gjorde dem slitne. Hun fortalte dem, uten å bli spurt, at «ting» var ordnet.

De viste henne bort med en håndbevegelse. «I kveld får hun sparken,» sa faren. Ingen svarte. Lufta i rommet var blitt lettere, men det var en tretthet i den også, som om veggene måtte puste ut etter alt de hadde vært vitne til.

Senere gikk de alle tre ut sammen, for første gang på lenge. De satte seg på trikken og lot seg bære ut av byen, mot et lysere landskap. Solen var varm i setene. De snakket lavt om fremtiden. Det var ikke så mørkt likevel.

Faren hadde fått en fast stilling han kunne beholde; moren hadde flere kunder som trengte henne; Grete hadde arbeid med muligheter for mer. De kunne flytte til en mindre, lysere leilighet. De trengte ikke lenger bo i den store, dyre leiligheten som Gregor en gang hadde valgt fordi han tjente så bra.

De kunne velge et hjem der de tre passet, der alt var lettere å stelle. De så på Grete, som satt vendt mot vinduet. Hun hadde vært blek og stille lenge, men nå lå det en frisk farge i ansiktet hennes. Foreldrene fikk samme tanke, nesten samtidig: hun var i ferd med å bli en vakker ung kvinne. De ble stillere, blikkene møttes, og i dem lå en ny, forsiktig glede over noe som kunne komme.

Da trikken stoppet, reiste Grete seg og strakte på seg, som om hun var blitt større i løpet av reisen. Hun strekte armene, den unge kroppen tegnet seg klart mot den lyse dagen. Faren og moren reiste seg sammen med henne. De gikk av, og det var som om byen bak dem pustet enda en gang ut.

De gikk rolig videre, uten å snakke mye. Det var nok å kjenne at de gikk sammen.

Hele den lange tiden fra Gregor våknet som noe ingen kunne forstå, til han stilte seg for å dø i stillhet, hadde vært fylt av stemmer som snakket forbi hverandre. Han hadde villet arbeide, betale ned gjelden, ha faste tog og avtaler, men plutselig hadde han vært et annet. Stemmen hans lød fremmed selv for ham. Han hadde forsøkt å holde fast ved ting – et bilde, et bord, en vane – som om de kunne

holde ham igjen, men sakte gled de vekk. Likevel hadde det vært øyeblikk der noen trådde nær ham: Gretes første skål med melk, selv om han ikke klarte å drikke; lakenet hun lot ligge så han kunne skjule seg; mors hviskende ord om møblene og minnene; farens blanke knapper som sa at verden, til tross for alt, gikk videre i sine stive former. Han hadde lengtet etter musikk, etter søsterens fiolin, som et ukjent næringsmiddel kroppen hans fortsatt gjenkjente. Og da de tre herrene, med skjegg og aviser, med lyden av tenner, snudde seg bort fra tonene, forsto han enda en ting: at det som hadde matet ham sist, ikke var beregnet for det rommet. Han hadde dratt seg unna, tung og samtidig lett, og funnet et stopp der alt endelig var stille. Etterpå begynte en annen bevegelse, saktere, men varmere. Faren sluttet å riste på hodet ved bordet og sov ikke lenger i stolen fordi han ikke turte reise seg. Moren strøk de myke brettene i stoffene hun sydde med litt lettere hender. Grete måtte ikke lenger løpe med oppskaket pust mellom kjøkken og kundedisk og Gregors dør. Hun kunne, for første gang på lenge, åpne et vindu uten å holde for munnen. Ut fra alt de sa til hverandre på trikken, var det ikke bare en pause de tok. Det var det første

skrittet i et liv som skulle bære dem videre. De trengte ikke lenger å hviske utenfor Gregors dør for å spørre hvordan det sto til. Døra var borte, og med den en stillhet ingen klarte å fylle mens han levde. Men om noen en gang skulle gå forbi den gamle leiligheten og se et hvitt merke på en dørkarm, en brun flekk på en hvit dør, kunne de ha gjettet at det hadde bodd en familie der som lenge prøvde å være gode mot hverandre mens verden rundt dem skiftet for raskt.

De hadde ikke alltid lykkes. De hadde ropt og grått og tvilt. De hadde jaget og gjemt seg. De hadde flyktet fra naboens blikk med feil slags høflighet.

Men da de satt tre sammen på trikken, var det ikke lenger viktig hvem som hadde gjort hva først. Det viktige var at de kunne fordele dagen mellom seg, slik man deler brød, og at Grete, som en gang spilte fiolin for tre kalde menn med aviser og sigarettrøyk, snart skulle spille for noen som lyttet.

Skulle man fortelle historien slik en tolvåring kunne bære den, kunne man si at Gregor våknet til et liv han ikke hadde valgt, og ingen rundt ham valgte det heller. Han prøvde å stupe tilbake i det gamle med lister, tog, kontrakter, ordre fra prokuristen og faste måltider. Kroppen

nektet. Tiden nektet. De andre nektet og nikket om hverandre.

Han ble presset gjennom en dør som var for trang, barmerket satt igjen på treverket. Han ble truffet av epler kastet mer av frykt enn av hat. Han fant glede i gammel ost og kvalme av melk, og i et hjørne av alt sammen fantes musikk. Den viste ham en siste gang en retning han ikke kunne gå, men som likevel var der, som en svak sti bak vinduet på en regndag.

Da han dro, var det ikke som en straff. Det var som å gi fra seg en nød som var for stor for alle.

Til slutt satt moren og faren og datteren sammen. De kjente hverandres skuldre og knær, ikke lenger for å holde noen fast, men for å holde sammen. På nytt kunne det bety noe hvordan de plasserte en stol ved et bord, ikke for å stenge en dør eller hindre blikk, men for å sitte.

Og kanskje, når solen varmet litt mer og en fiolin en dag lød gjennom et annet vindu, ville noen løfte blikket og ikke rykke unna, men gå nærmere for å høre bedre. Slik kunne alt begynne igjen, på en roligere måte, i et hjem der det var plass nok for tre.

Ingen spurte lenger hva toget klokken fem betydde. Ingen lyttet etter tikkingen fra en

vekkerklokke som var satt på fire. Ingen talte kontrakter høyt for å overbevise en prokurist. Deres nye språk var langsommere.

Det var søvn som ikke brått ble brutt, ost som fikk stå i fred på et fat, en uniform som endelig ble hengt på en knagg når kvelden kom. Og det var to foreldre som så på datteren sin og ikke lenger tenkte på hvordan hennes skritt passet i rutetabellen til en annen mann, men på hvordan hennes egne føtter bar henne dit hun skulle.

I det kunne det ligge et lite, nesten usynlig minne om den som bar dem før alt falt om. Ikke som en skygge som truet, men som et stille lys man ikke alltid ser, men som likevel gjør rommet levelig.

Slik endte og begynte det. En familie mistet en sønn og bror som de til slutt ikke klarte å se i ansiktet. De vant hverandre tilbake, stive og slitne, men i live.

Han som en gang lå våken om nettene og planla en julegave ingen fikk, fant i hvert fall musikken før slutten. Og når Grete senere sto ved et vindu i en mindre, lysere leilighet og stemte fiolinen sin, kunne hun kanskje en sjelden gang kjenne noe som gikk gjennom luften og rørte ved strengene, akkurat lenge nok til at hun smilte og strammet buen med en litt sikrere hånd.