Nine Skyenes Drøm

Sør for Tong-jong lå Nam-ak-fjellene, og der reiste Lotusfjellet seg som et lys mellom bekker og skyer. I Tang-tiden kom en gammel indisk munk dit med Diamantsutraen skjult under kappen. Han bygde et kloster på en fjellhylle, satte seg i stillhet og lot orden vokse rundt seg. Han ble kalt Yook-kwan.

Mange søkte lære hos ham, men en ung mann skilte seg ut: Song-jin, knapt tjue år, med et blikk klart som en vårbekk og en hukommelse som klangen av bronse. Mesteren elsket ham og tenkte at han en dag skulle ta over.

Rykter om klosterets stille kraft nådde helt til sjøpalasset. Dragekongen av Tong-jong kom ofte forkledd, kledd i hvitt og med et smil som lignet elvedis. En vårdag ba Yook-kwan en av disiplene være sendebud til ham. Song-jin meldte seg. Havets konge tok ham i hånden, bød på mat fjellfolk ikke kjenner, og skjenket vin. Song-jin avslo, for vin var forbudt. Kongen smilte og kalte den en annen vin, en som stilner begjær og klarner sinn. Den unge drakk tre beger og fløt tilbake mot fjellet med en varm krusning i blodet som han skammet seg over.

På steinbroen over bekken steg en ukjent duft mot ham. Åtte unge kvinner i grønt og hvitt satt der. De kom fra Sørtoppen hos dronning Wee, med gaver til Buddha. De lo, vasket hender i vannet og speilet seg i strømmen. Broen var trang, blikk og ord ble byttet. Halvberuset og skamfull løftet Song-jin hånden og kastet en ferskenblomst som sprakk i åtte små juveler. Jentene lo, steg med vinden og var borte. Duften bleknet. Stillheten kom tilbake, men hjertet hans var ikke stille.

Om natten kalte Mesteren ham inn. Lysene flammet, stillheten var streng. Yook-kwan anklaget ham for tre ting: vin i kroppen, lettsindighet i tankene og et hjerte som hadde snudd seg bort fra sannheten. «I én time,» sa han, «har du mistet dine tre trinn. Du kan ikke bli her.» Han ropte på vaktene med gule turbaner. De grep Song-jin som i et stormkast og bar ham ned i Hades.

Kong Yama så på ham med øyne som husket alt. Den store beskytteren Chee-jang rådet til mildhet. «Han og de åtte jomfruene har bare snublet. La dem vende tilbake til de levendes verden, hver til sitt sted.» Et sus gikk gjennom mørket. Et nytt pust åpnet seg.

Et vindkast løftet ham og satte ham ned ved So-joo i Hoi-nam. I et bambusgjerde sto et lite hus. Der duftet det av urter. Inne fødte Yoo See, hustruen til eremitten Yang, et barn i høy alder. En usett hånd presset forsiktig i ryggen hans. Han stupte, og som sjeler gjør, ble ropet hans til en nyfødds gråt. Slik ble Song-jin gjenfødt som Yang So-yoo.

Barnet bar en stund spor av Lotusfjellet, men morsmelk og dagsrytme skylte forrige liv bort som morgenskum. Faren talte av og til om venner blant de udødelige, og en dag steg han selv opp under hegrenes skygger. Mor og sønn ble igjen ved åskanten, alene i verden. I gutten lå et utydelig løfte: Han skulle bære navnet sitt høyt, og en dag finne veien tilbake.

So-yoo vokste opp med ansikt som jade og sinn som vann. Han leste flittig og dro hjemmefra som ungdom for å prøve seg til eksamen. På veien stanset han ved Wha-eum. I en paviljong så han en ung kvinne med et blikk som lød som et lett anslag over strengene. Ammen hennes fant ham senere og la alt frem: Frøkenen hun tjente var datter av kommissær Chin. Uten mellomledd, mot skikk, ønsket hun å binde skjebnen sin til hans.

Et kort dikt ble hengt i seljene ved porten. En avtale ble satt for neste dag. Men byen våknet til larm: opprør, stengte porter, menn i våpen. So-yoo flyktet mot høyden og fant ly under et stråtak. En taoistisk mester reiste seg fra matten, kalte ham ved navn og sa at han nylig hadde spilt brettspill med So-yoos far på Cha-gak-fjellet. «Fars vei ligger blant de udødelige. Din vei ligger her.»

Mesteren lærte ham fire musikkstykker, ga ham en kithara, en jadefløyte og boken Paing cho-pang. «Gå ned igjen ved daggry.» Da So-yoo kom tilbake til dalen, hadde seljefrø blitt til krysantemumer. Et halvt år var gått på et øyeblikk. Kommissær Chins hus lå i ruiner, kommissæren var henrettet, datteren ført bort som fange. Under den kalde vinden kjente So-yoo hvor fort en pakt kan rives i stykker. Han vendte hjemover med stillhet i brystet.

Moren, utmattet av bønner, trykket ham inntil seg som en som hadde mistet og fått tilbake. Hun ba ham søke hjelp hos sin kusine Too-ryon, en taoistprestinne ved Sørporten i hovedstaden. So-yoo nikket og reiste. I Nakyang møtte han danserinnen Måneskinn. Hun talte åpent om et liv i glans og tomhet, om sin venninne Villgås som skinte på fester og sukket i mørket etterpå. Hun nevnte også en ung kvinne ingen kunne måle seg med: datteren til justitiarius Cheung.

I hovedstaden tok prestinnen Too-ryon imot ham med hjertelighet. Hun rådet ham: Vinne eksamen først, tenke ekteskap etterpå. Men han ba, med ungdommens mot og sjenanse: Kunne han få se den ryktede datteren med egne øyne? Prestinnen la en plan.

På No-jas fødselsdag sendte Cheung-huset lys og gaver til tempelet. Inne i hallen satt en «ung prestinne» med harpen i fanget og spilte. Det var So-yoo, ren i huden og lett å kle som kvinne. Den gamle ammen lyttet og bar nyheten hjem. Matronen Choi See inviterte prestinnen inn i de indre rom. Der kom datteren og satte seg ved morens side. So-yoo spilte ni stykker. Den unge fruen kommenterte hvert med lærdom og hjerte. Ved stykket om føniksens søken etter sin make rødmet hun, løftet blikket og trakk seg tilbake. Prestinnens spill var slutt. Et frø var sådd.

Våren kom, og eksamenslistene ble lest opp. Atten år gammel stod Yang So-yoo øverst, rost for lett penn og klar tanke. Justitiarius Cheung så både evne og ærbarhet og vurderte ham som svigersønn. Yang bar anbefalingsbrevet og besøkte huset. Faren likte ham, moren var varm, og datteren satt bak skjermene med en rødme som ikke ville slippe.

I det samme lente datteren seg mot venninnen Cloudlet, foreldreløs og oppfostret i huset som en søster, og hvisket at prestinnen fra tempelet og den nye seiersmannen var samme ansikt. Faren lo, ikke av avsløringen, men med glede. Ekteskapet ble festet. Bryllupet måtte likevel vente: Yangs mor skulle være til stede, og før den tid ventet dem prøver.

For allerede som gjest i paviljongen i parken møtte Yang lek og fare. Fetter Tretten førte ham mellom lunder og bekker der måneskinnet gjorde alt både skarpere og mildere. En natt møtte han en kvinne som sa hun var sendt i eksil fra feenes rike og bestemt for ham. Neste natt, ved en gravhaug, kom en annen, som kalte seg Chang-yo, og sa hun var en skjønnhet som døde ugift og var blitt rørt av hans vin og vers. Mellom silkeskritt og grålysninger var det lett å tro at ånder og mennesker ikke var helt atskilt.

En berømt spåmann advarte: «En ånd har satt seg i deg. Faren er nær.» Tretten snek en talisman under hårknuten hans. I nattens time kom en gråt og et avskjedsdikt ved dørstokken. Yang ble sint, men oppdaget snart at «ånden» bar navnet Cloudlet og var sendt inn i hans rom av de gamle i huset. De ville lindre hans ensomhet og gjøre spøk til alvor. Han lærte at en spøk ofte koster mest for den som blir spilt på.

Så kalte keiseren. I vest brølte fienden, og i nord hadde tre guvernører løftet egne faner. Yang ba om pennen før han ba om sverdet. Et edikt, mildt i form og fast i innhold, gikk ut. To faner falt. Men i nord holdt guvernør Yon stand. Yang red ut som keiserens sendemann for å vinne med ord før våpen. Han vendte den siste opprørskongen med en tale som falt som høstfrost. Han kom tilbake med brev om underkastelse, gull og hester som han avslo.

I Nakyang søkte han Måneskinn og fant henne ikke. Han hengte to dikt på veggen og dro videre med et savn i brystet. Lenger nord møtte han en ung mann av sjelden skjønnhet og mot, Chok Paik-nan, som ville dø for en sann herre. De ble som brødre. Veien sørover var støvete og lang, men brorskapet gjorde den lett.

Ved en bro med perleskjermer så Yang plutselig Måneskinn igjen. Hun hadde klemt verdens toner av seg, klippet håret og tatt en prestinnes drakt. Hun gikk fra tempel til tempel for ikke å bli trukket inn i et liv hun ikke ønsket. Nå hadde byfogden hvisket i øret hennes at en stor mann hadde oversett all annen skjønnhet fordi hun ikke var der. Hun kom. De lo og gråt. Han trodde et øyeblikk at alt skulle leves i renhet. Da hvisket tjenergutten: Den vakre Chok holdt Måneskinn i hånden ved hageveggen.

Yang stanset et hjerteslag og lyttet. Choks latter stilnet slik den gjør når skyld tas på fersk gjerning. Neste morgen, ved speilet, hadde Måneskinn et ansikt som både var hennes og ikke hennes. Før dagen var omme, la hun alt fram: Den nattlige forvirringen var Villgås i forkledning. Hun hadde fulgt Yang langs Han-tan, bedt om ly og lovet, sammen med Måneskinn, å bygge rede under hans brede tre. Yang tilga dem. Han ba dem vente til det store ekteskapet var fullført, så skulle de finne sine plasser uten skam. Så dro han videre til hovedstaden.

En natt ved palassmuren bar vinden en fløyteklang som ikke lignet menneskelig musikk. Yang svarte fra sin egen jadefløyte. To traner kom ned og danset. Inne i palasset satt keiserens søster, prinsesse Nan-yang, kalt Orchid, med en hvit steinfløyte fra fjerne land og spilte slik at traner samlet seg ved søylene. Keiseren så tegnet og kalte Yang inn. Samtalen løp lett fra kongerekker til mesterverk. Neste dag lot keiseren palasskvinnene frembære vifter og silkeduker, og Yang skrev vers som skyer.

Blant dem som fikk en vifte, gjenkjente en ung kvinne håndskriften hans som man kjenner høstens klare luft. Det var Chin See, kommissær Chins datter fra Wha-eum.