Fyrsten for 12 år

Det finnes mange slags riker i verden. Noen har vært styrt av samme slekt i lange tider, som et gammelt eiketre med dype røtter. Andre er helt nye, akkurat som en ung spire som såvidt har brutt gjennom jorden. Noen riker er blitt vunnet med stort mot, andre mer på grunn av flaks eller gunstige omstendigheter. Men det viktigste er ikke hvordan man erobrer et rike – det viktigste er hvordan man klarer å holde på det man har vunnet. I et gammelt rike er folk vant til herskeren sin. De kjenner reglene, og de vet hva de kan forvente. Så lenge fyrsten ikke endrer for mye på de gamle skikkene, kan han sove ganske trygt om natten. Men når et nytt rike blir erobret, blir alt mye vanskeligere. I begynnelsen håper folk på forbedring. De tror kanskje at den nye herren vil gjøre livet bedre. Men ofte oppdager de fort at den nye fyrsten tar mer enn han gir. Den første begeistringen forsvinner som morgendugg for solen, og misnøyen begynner å vokse. Derfor må en klok fyrste være svært forsiktig og tenke nøye gjennom hvordan han skal styre sitt nye rike.

Når en fyrste kommer til et nytt land, må han ta et viktig valg: Hvordan skal han holde på makten? Det finnes to hovedmåter. Den første er å sende kolonier, altså å flytte noen av sine egne folk til det nye området. Kolonier er billige og skaper lite hat blant de lokale innbyggerne. De få som mister hjemmene sine, er for svake til å hevne seg. Den andre måten er å sette inn en stor hær. Men en stor hær koster mye penger og gjør nesten alle sinte. En god regel å huske er: enten må du behandle folk godt, eller så må du gjøre det helt umulig for dem å hevne seg. Små urettferdigheter blir husket i lang tid, men store sår kan gjøre folk lammet av frykt. I riker som består av flere forskjellige områder, må fyrsten også passe på naboene sine. Han bør hjelpe de svake, stoppe de sterke, og aldri la fremmede få fotfeste. Romerne var mestere i dette: de sendte ut kolonier, støttet små byer uten å la dem bli for mektige, og slo ned farer mens de ennå var små. For ulykker som oppdages tidlig, er lette å løse.

En fransk konge, Ludvig den tolvte, lærte dette på den harde måten. Med hjelp fra venetianerne tok han lett over Lombardia i Italia. Men så gjorde han flere alvorlige feil. Han lot paven bli mektig i Romagna. Han delte Napoli med spanjolene, og skapte dermed en farlig rival. Han sendte ikke ut kolonier, og plantet ingen trofaste røtter i det nye landet. Til slutt sto han helt alene og måtte flykte i all hast. Det er en viktig lekse: den som løfter en annen opp, risikerer selv å bli tråkket på. Du bør aldri gjøre noen like mektig som deg selv, spesielt ikke en nabo. Noen riker er som én stor kropp med ett hode – de er sentraliserte og lette å styre. Andre riker er mer som en flokk med sterke venner som har hver sin mening. Et rike med ett hode er vanskelig å erobre, men lett å holde når hodet først er borte. Et rike med mange adelige hus er lettere å komme inn i, men nesten umulig å holde på lenge.

Byer som en gang har smakt frihet, glemmer den aldri. Minnet om frihet er sterkt, som en gammel sang som fortsatt synges. Det finnes tre måter å holde slike byer på: du kan ødelegge dem helt, du kan bo der selv, eller du kan la dem styre seg selv med egne lover, men kreve skatt. Men minnet om frihet er sterkere enn noen mur noensinne kan bli. Romerne prøvde å la greske byer beholde en slags frihet, men til slutt måtte de rive dem ned for å få orden. Når frihetssangen først har festet seg i folks hjerter, må man enten styre mildt eller fjerne stemmen helt. Byer som er vant til en fyrste, blir ofte forvirret når han forsvinner. De trenger en ny leder, men vet ikke alltid hvem de skal stole på. Å vinne makt på egen hånd er som å klatre i et høyt tre uten stige – det er tungt og vanskelig, men når du først er oppe, sitter du stabilt. De som blir løftet opp av andre, faller ofte når de andre slipper taket. Store ledere som Moses og Kyros ble store fordi tiden var moden for dem.

Det farligste en fyrste kan gjøre, er å forandre gamle regler. De som hadde det godt før, blir automatisk dine fiender. Og de som kanskje kan få det bedre, er usikre og vil ikke risikere noe. En ubevæpnet reformator blir ikke hørt. Derfor må en fyrste ha nok makt til å holde roen mens de nye ideene vokser frem. Noen ganger får folk makt altfor fort, som en gave de ikke har fortjent. Det er som å få en stor og vakker båt, men uten å kunne seile. Andre bruker år på å lære seg kunsten å styre, og når de endelig får makten, er de klare for uvær. Francesco Sforza i Milano vant sitt rike gjennom eget mot og dyktighet. Cesare Borgia derimot fikk makten gjennom sin far, paven. Men Cesare forsto raskt at han måtte skaffe seg egne røtter. Han gjorde seg uavhengig av både franskmenn og de gamle romerske familiene. Historien hans er både brutal og klok.

Cesare Borgias liv ligner et teaterstykke med mange akter. Faren hans, paven, hjalp franskmennene inn i Italia. Med deres hjelp tok Cesare over Romagna og slo den mektige familien Colonna. Men han stolte ikke på leiesoldater, og han så at franskmennene lett kunne skifte mening. Derfor bestemte han seg for å stole bare på seg selv og sine egne krefter. De gamle romerske familiene var som store eiketrær som kastet skygge over alt. Cesare lokket dem ut i sollyset med løfter om lønn og ære. Da de var ute, fanget han dem. Han vant og tapte flere ganger, men lærte alltid å aldri stole på andre. Etter et opprør samlet han lederne til forsoning i byen Sinigaglia. Det var som å invitere ulver til middag. Da de var samlet, fanget han dem alle på en gang. Det var brutalt, men svært effektivt. Noen ganger er harde metoder nødvendige for å skape orden.

Cesare gjorde også noe veldig lurt. Romagna hadde vært et lovløst område, fullt av kriminalitet og uro. Han ansatte en hard og brutal statholder ved navn Ramiro d’Orco. Ramiro skapte orden raskt, men på en grusom måte. Hatet samlet seg om ham, ikke om Cesare. Da roen endelig var kommet, lot Cesare henrette Ramiro og legge den døde kroppen på torget, med en blodig kniv ved siden. Folk ble sjokkerte, men også lettet. De så at fyrsten var streng når det trengtes, men ikke unødig ond. Han visste forskjellen på nødvendig hardhet og unødvendig grusomhet. Da paven døde, var Cesare selv syk. Likevel holdt Romagna seg lojalt i over en måned. Hadde han vært frisk, kunne alt ha blitt annerledes. Hans største feil var å la Julius II bli pave – en mann han hadde krenket. Gamle sår gror ikke alltid, og fiender glemmer sjelden.

Historier om grusomme fyrster finnes også. Agathokles i Syrakus var sønn av en pottemaker. Han kjempet seg opp gjennom hæren, og lot som han samarbeidet med fienden. På et møte drepte han byens rikeste menn og tok makten uten blodig borgerkrig. Men han var modig, ikke edel. En annen, Oliverotto fra Fermo, inviterte onkelen sin og byens kloke menn til et stort gjestebud. Midt i talen vinket han, og skjulte soldater stormet inn og drepte dem alle. Han holdt byen i ett år, men falt da Cesare Borgia lokket ham i en felle. Lærdommen er klar: Hvis du må være ond, gjør all skade på én gang, som å rive av et plaster. Gode gaver derimot skal gis sakte, slik at folk får nyte dem lenge. Små skader som kommer igjen og igjen, gjør folk bare sinte og hevngjerrige.

Det finnes også en mildere vei til makten. Noen blir fyrster ved hjelp av sine egne medborgere. Et «borgerlig fyrstedømme» oppstår når folket eller adelen velger en av sine egne til å lede dem. I enhver by vil folket unngå undertrykkelse, mens adelen vil ha mer makt. Lener du deg på adelen, står du på usikker grunn – de føler seg nemlig likeverdige med deg. Lener du deg på folket, står du mye tryggere. Folket krever lite: fred og arbeid. Blir du fyrste mot folkets vilje, må du raskt bli deres beskytter. Det er ingenting som binder så sterkt som å få hjelp fra den man tidligere fryktet. Nabis i Sparta klarte å holde stand mot hele Hellas og Roma, nettopp fordi folket støttet ham. Hadde folket hatet ham, ville ingen hær i verden kunnet redde ham.

En stats styrke viser seg i krisetider. Kan den stå alene uten å måtte kalle på fremmede soldater? De tyske fribyene bygde høye murer og dype grøfter, trente borgerne til å kjempe, og holdt roen på egen hånd. En fiende tenker seg alltid om før han angriper en by som ikke går i panikk. Noen riker er kirkelige – de holdes sammen av tro, ikke av makt. Men pavens makt vokste da Alexander VI og Julius II bygde opp en jordisk styrke. Alle stater trenger to ting: gode lover og gode våpen. Uten våpen hjelper ikke lovene. Leiesoldater er som skum i solen – de ser flotte ut, men forsvinner i storm. De er modige mot venner og feige mot fiender. Italia ble ødelagt av slike soldater. Hjelpetropper fra andre land er enda verre; taper de, går du under, vinner de, blir du deres fange.

En klok fyrste taper heller med sine egne våpen enn vinner med andres. Hieron av Syrakus jaget alle leiesoldatene og bygget sin egen hær. David kjempet mot Goliat med sin egen slynge, ikke med kong Sauls tunge rustning. Karl VII av Frankrike skapte en nasjonal hær, men sønnen gjorde seg avhengig av sveitsiske leiesoldater, og det svekket Frankrike. Romerne begynte å leie gotere, og det førte til deres undergang. En fyrste må derfor studere krigskunst mer enn noe annet. Uten forsvar faller alt annet. Den som forsømmer våpnene sine, blir foraktet. I fredstid må han trene: holde mennene i form, lære seg terrenget, og øve på strategi. Kjenner du ditt eget land godt, forstår du også andres land.

En gammel gresk helt, Filopemen, øvde alltid på krig i hodet. Når han red langs veien, spurte han seg selv: Hvis fienden står der, og vi her, hvem har da fordelen? Han ble aldri overrasket av fienden. En fyrste bør lese historie og prøve å etterligne store ledere. Aleksander den store tok Akilles som forbilde, Julius Cæsar så opp til Aleksander. I fredstid må man bygge det man trenger i krig. Men våpen er bare halve bildet. Den andre halvdelen er menneskene. Det er stor forskjell på hvordan mennesker burde være og hvordan de faktisk er. En fyrste som oppfører seg etter bøkenes idealer, vil fort bli ødelagt i den virkelige verden. Han må vite når det er nødvendig å gjøre galt – og når han skal la være.

Folk liker å sette merkelapper på andre. Han er gavmild, sier de, eller hun er gjerrig. Han er modig, hun er feig. Ingen kan ha alle gode egenskaper på en gang. Klokskap er å unngå de lastene som kan koste deg riket. Gavmildhet frister, men hvis du vil bli kalt storsinnet, må du gi veldig mye. Da går pengene fort, og du må skattlegge folket hardt. Da blir du hatet. Det er mye bedre å være sparsommelig. Da har du råd til forsvar og viktige ting uten å plage folket. Du blir kanskje kalt gjerrig, men folket ditt har det faktisk bedre. Store bedrifter blir sjelden utført av fyrster med rykte for grenseløs gavmildhet. Unntaket er den som vil bli fyrste – gaver kan skaffe tilhengere. Men når du først sitter ved makten, blir den samme vanen farlig.

Spørsmålet er: Er det best å bli elsket eller fryktet? Ideelt sett begge deler, men det er sjelden. Derfor er det tryggere å være fryktet. Mennesker kan være utakknemlige og falske. Løfter som gis i gode tider, glemmes fort i motgang. Frykt derimot hviler på straff, noe du selv kan kontrollere. Men pass deg for hat. Man kan være fryktet uten å bli hatet, hvis man lar folks eiendom og familier være i fred. Må noen dø, må det være med en forståelig grunn. Folk glemmer lettere farens død enn tapet av arven sin. Hannibal holdt orden i en stor hær langt hjemmefra med strenghet. Scipio fikk derimot opprør på grunn av sin overbærenhet. Kjærlighet styres av andre, mens frykt styres av deg selv. Bygg derfor på det du selv kan kontrollere.

Folk ser først og fremst med øynene. De fleste ser hva du virker å være, ikke hvem du egentlig er. Derfor må en fyrste passe på fasaden sin. Skal han alltid holde løfter? Nei, fordi andre ikke gjør det. Store fyrster har vunnet ved å bryte løfter. Det finnes to måter å kjempe på: med lover og med makt. Når lover ikke virker, må man bruke makt. En fyrste må være både løve og rev: løven skremmer ulvene, reven unngår fellene. Skal et løfte holdes når det skader deg? Hvis alle mennesker var gode, ville svaret vært ja, men de er ikke det. Det er alltid en unnskyldning for å bryte et løfte. Men skjul dette for folket. Pave Alexander VI lovet og tok store eder, men holdt mindre enn noen annen. Likevel lyktes han. Det er ikke nødvendig å ha alle dyder, men du må se ut som du har dem.

En fyrste må unngå forakt og hat. Ingenting skaper hat raskere enn å ta folks eiendom eller krenke familiene deres. La dem være i fred. En fyrste blir foraktet hvis han virker ubesluttsom og lettsindig. Vis heller mot og standhaftighet. En fyrste må tenke på to farer: ytre fiender og indre opprør. Mot ytre fiender hjelper våpen og allierte. Indre ro kommer av at folket er fornøyd. Sammensvergelser er vanskelige å gjennomføre hvis fyrsten ikke er hatet. Den som vil myrde en fyrste, håper å glede folket. Ser han at folket blir sinte, mister han motet. Og medsammensvorne kan lett forråde ham for å vinne gunst hos fyrsten. I Bologna ble herskeren drept, men folket reiste seg og drepte morderne. Folkets kjærlighet beskytter bedre enn noen vakt.

Velordnede riker holder balansen mellom adelen og folket. I Frankrike har kongen et råd som stopper adelen uten at han selv får skylden. La upopulære oppgaver ligge hos andre, og ta populære handlinger selv. Elsk adelen, men ikke så mye at folket hater deg. Romerkeiserne viser at hat og forakt kan føre til fall. Soldatene ønsket en krigersk keiser, mens folket ønsket en fredelig. Marcus Aurelius arvet tronen og trengte ikke å smiske – han døde i ære. Pertinax prøvde å reformere, men ble drept. Alexander Severus var en god mann, men ble ansett som svak og ble drept. Commodus, Caracalla og Maximinus var harde, men falt også alle sammen. Severus derimot hadde både løvens og revens egenskaper – han brukte list og styrke og lyktes i lang tid.

Keiser Severus er et godt eksempel på en fyrste som forsto kunsten å styre. Han lot som han hevnet den myrdede keiseren Pertinax, tok Roma raskt, og drepte den svake Julian. Han hadde to rivaler: Niger i øst og Albinus i vest. Han smigret Albinus med en tittel, slo Niger, og deretter anklaget han Albinus og slo ham også. Han holdt hæren fornøyd og folket i ærefrykt. Sønnen Caracalla var krigersk og elsket av soldatene, men så grusom at alle andre hatet ham. Han ble drept av en offiser. Commodus ble hatet og foraktet fordi han lekte gladiator og rante folket. Maximinus ble foraktet for sin lave bakgrunn og hatet for sin brutalitet. Lærdommen er at i dagens verden er det viktigere å vinne folket enn soldatene – med mindre makten hviler på soldatene alene. En ny fyrste må ikke blindt kopiere Marcus, som arvet tronen trygt, men heller lære av Severus hvordan man bygger makt fra bunnen av.

Hva med våpen hos folket? En ny fyrste bør ikke avvæpne sine undersåtter. Hvis de får beholde våpnene sine, blir de mer lojale. Å avvæpne viser mistillit, og da må du leie soldater, som er farlige eller ubrukelige. Hva med fraksjoner? Noen herrer skaper to fiendtlige lag og styrer mellom dem. Det kan virke i fredstid, men i krig faller byen raskt. Den svakere siden åpner porten for fienden. Hva med å skape fiender med vilje? Noen ganger lager lykken hindringer for nye herrer, slik at de kan vise sin styrke. Å ha en liten fiende og knuse den kan virke, men det er risikabelt. Hva med å vinne tidligere fiender? De som var dine fiender, kan bli dine beste venner fordi de må bevise sin lojalitet. Men tidligere venner kan bli late og selvtilfredse. Vær forsiktig med dem som hjalp deg inn – de kan være umulige å tilfredsstille.

Til slutt: hva med festninger? Noen bygger dem for beskyttelse, andre river dem for å vinne folkets gunst. Ingen regel gjelder alltid. Den beste festningen er å ikke være hatet. Et hatfullt folk vil alltid finne hjelp utenfra. Grevinnen av Forlì holdt stand i en festning og vant tilbake makten, men da Cesare Borgia kom og folket hjalp ham, var festningen ubrukelig. Kjernen i alt dette er å lese nødvendigheten riktig. Velg kolonier fremfor garnisoner. Vær både rev og løve. Del godene sakte og skadene raskt. Spar på pengene. Vær heller fryktet enn elsket, men aldri hatet. Støtt deg på egne våpen. Tren i fred for krig. Se from ut, men vit når du må være hard. Midt mellom dumdristig godhet og kald ondskap finnes en smal vei. Den gjør at folket ditt kan sove trygt om natten, og at byen står støtt selv når lykken snur.