The Key to the Brontë Works: The Key to Charlotte Brontë's 'Wuthering Heights,' 'Jane Eyre,' and her other works.Age-adapted version

Dette er en fortelling om hvordan Charlotte Brontë brukte sitt eget liv som råstoff i bøkene hun skrev, og om sporene som viser hvem og hva som skjulte seg bak figurene vi møter i Wuthering Heights, Jane Eyre, Shirley, The Professor og Villette. Det handler om vennskap og sjalusi, hemmelige forelskelser og stolthet, om mørke stormer i hjertet og om valg som gjør vondt, men som likevel er rette. Og det handler om hvordan de samme små scenene, de samme ansiktsuttrykkene og de samme ordene dukker opp igjen og igjen, i andre klær og under andre navn, men med det samme hjerteslaget under.

Mary Taylor var Charlottes modigste venninne. I romanen Shirley kaller Charlotte henne Rose Yorke. Taylor-familien var ekte Yorkshire-folk, sa Charlotte (som først kalte seg Currer Bell), og nettopp derfor lot hun flere av mennene i bøkene sine få navnet Yorke. Men hun gjorde sjelden én person om til én figur. Hun blandet.

Hun tok det barske, rett-fram fra folk som Taylors, og hun tok det sterke, mørke, lidenskapelige fra læreren hun ble glad i i Brussel, Monsieur Héger.

Når hun skulle skape en mannlig helt, satte hun sammen disse to slags stoff: det ytre fra Yorkshire, og det indre, brennende fra Héger. Hun sa ikke dette med rene ord i bøkene, men hun viste det med beskrivelser: ansikt som plutselig mørkner, blikk som skinner med noe uklart og farlig i dypet, ord som er harde, men rare nok til at de pirrer nysgjerrigheten i stedet for å støte bort.

Slik ser vi det i The Professor, der Yorke Hunsden plutselig kan se ut som en bister okse det ene øyeblikket og som en ertelysten jente det neste – ansiktet skifter hele tiden. Slik var også Héger, skrev Charlotte et annet sted: ansiktet bleknet, kinnene lå hule, øynene var dype, og en melankolsk, nesten lidende uttrykk myknet det harde.

Hun sa rett ut at det var dette mørke, sørgelige, nesten spanske ved ham (hun kaller det «sør fra» i Villette) som ga farge til både Heathcliff og Rochester. Yorkshire-traitene – rett tale, stolthet, sinnsstyrke – var nyttige former. Men «intensitetene» – det som er som krydder så sterkt at det svir – det kom fra Héger.

Så hvorfor kjennes Heathcliff og Rochester ut som brødre? Fordi de er det i måten de ble skapt. Heathcliff går med trass i hvert skritt; Rochester bøyer seg stivt og snakker utålmodig. Begge er mørke, stolte, innesluttede. Begge har dette ene i øynene – som om helvetes lys gnistrer dypt der inne, eller som om noe dypt sørgelig raskt lukker seg igjen før du rekker å forstå. Likevel gjør nettopp den hardheten at den som ser, blir nysgjerrig, ikke skremt. Som Charlotte selv skrev: sarkasmen som først hadde støtt henne fra seg, ble senere som en sterk saus i en fin rett. Det er derfor Heathcliffs hardhet virker så pikant: den både svir og smaker.

Charlotte skrev ikke bare ved å blande folk. Hun hadde også sin egen metode, som hun brukte for å skjule sporene: hun byttet ofte kjønn på figurene. Hun fortalte samme scene to ganger – én gang med en gutt der det egentlig sto en jente i virkeligheten, og omvendt. Denne «Method I», som vi kan kalle den, gjør at de samme hjertelinjene går igjen, men med kjoler og frakker byttet rundt.

Derfor kan møtet mellom Lockwood og Heathcliff, og mellom Jane og Rochester, leses ved siden av hverandre som speil. Begge gangene er det en mørk, nesten slurvete herre som likevel bærer seg rankt, som kunne vært soldat, som taler brått, og som er likegyldig til sitt eget ytre. Begge gangene tenker den som forteller: her er ikke bare nedsettende stolthet; her er en aversjon mot å vise følelser.

Det fantes en annen viktig nøkkel Charlotte la inn, uten at noen så den med det samme. Da hun tilbød Wuthering Heights til en forlegger i 1846, skrev hun i et brev at en av Taylor-guttene hadde hatt hypokondri som tenåring og at hun selv hadde hatt det i et år. Det var en mørk tid inni henne, skrev hun.

Og fra den sesongen – den «recoilen» som kom etter at hun dro fra Brussel – lot hun Heathcliff få demonene hun kjente fra seg selv og slik hun trodde hun så dem i sin Yorkshire-modell. Det er derfor Heathcliff graver i jorden til spaden skraper kisten, derfor han sier Catherine viste seg som en djevel og at han i atten år har vært pisket av tortur så nervene er som strenger av katgut.

Charlotte beskrev selv, i The Professor, hypokondrien slik: som en beksvart skikkelse som trengte seg inn på rommet hennes, la seg hos henne, spiste med henne, lokket henne inn i kroker av skog og hull i åser der de kunne sitte og skjule himmel og sol, til hun var lykkelig bare hun ble fri fra det iskalde grepet. Når vi leser Heathcliffs ville sjø, forstår vi bedre hvorfor det ser slik ut: hun har kjent det på kroppen.

Nå kommer to små barndomsscener som viser at de to store romanene hennes har samme kjerne. Først i Wuthering Heights: Regnet pisker. Lille Catherine får ikke sitte ved ilden. Hun har blitt beordret bort fra familieklyngen. Hindley, storebroren, varmer seg og har det fint.

Catherine smetter inn bak et forheng med boken sin. Hun føler seg trygg – helt til Hindley kommer opp fra paradiset på peishylla, drar henne ut og kaster boken. Han sier: jeg er husets herre. Hun ser en tyrann i ham, gråter, får vondt i hodet. Hun får trøst av tjenestepiken Nelly Dean, som er snill, men også streng og mistroisk.

Når Catherine en dag er låst inne i et rom og det tar henne panikk, hyler hun etter Nelly. Nelly kommer, men er irritert. Noen sier Catherine later som. Catherine hører det. Hun har bedt om litt suppe.

Hun beskriver redselen for speilet, for følelsen før hun svimer av, og tror det må ha vært en slags krampe. Nelly foreslår søvn. Nelly sier også at å se et barne-spøkelse kan varsle ulykke for noen som står oss nær. En dag ser hun et barn som et syn og blir redd for Hindley, som faktisk havner i skam.

Så Jane Eyre: Regn. Jane får ikke være ved ilden. John Reed, fetteren, varmer seg. Jane smetter bak et forheng med boken sin. John oppdager henne, kaster boken og sier han er husets herre.

Hun ser en tyrann. Hun gråter og får vondt i hodet. Bessie, tjenestepiken, er snill og kan fortelle – som Tabitha i Haworth – men også hun kan være urimelig og mistenke Jane for å spille skuespill. Når Jane låses inne i «det røde rommet», kommer panikken.

Hun skriker, Bessie kommer – irritert.

Noen sier Jane bare spiller. Jane hører det. Hun får vann, hun beskriver redselen for speilet, hvordan alt svartner, tror hun har hatt en slags krampe. Bessie sier hun må sove. Bessie tror syn av et barn kan varsle ulykke for noen nær. Jane drømmer om et barn, og neste dag kommer nyheten om John Reeds fall.

Når Jane og Catherine blir store, møter de hver sin mørke mann. Begge har dype øyne med den samme skumle gnisten. Begge taler kort. Begge er litt sjuskete, men bærer seg rankt. Begge er stolte.

Heathcliff og Rochester er tvillinger i måten de skildres. Og både Catherine og Jane tenker på kjærlighet som noe merkelig: ikke bare å like, men å høre til. Catherine sier de to er som et tre som er kløvd av en kile: prøver du å kile deg imellom, kiler stammen seg mot deg og knuser deg.

Hun sier: hva våre sjeler enn er laget av, så er hans og min av det samme.

Jane sier: jeg føler meg lik ham i hodet og i hjertet; vi er to deler som hører sammen. Begge bruker bildet av et tre – i Jane Eyre kløyves en stor kastanje av lynet; de to stammene blir stående, ruinerte, men ett ved roten.

Og begge har en stor adskillelse, og en stor tilbakekomst i skumringen. I Wuthering Heights: Catherine kommer fra hagen en kveld. Mørket legger skygger i krokene. Hun setter fra seg noe på trappen ved døren. Hun står med ryggen mot inngangen.

Så hører hun en dyp stemme bak seg, fremmed av klang: «Er det du?» Det rører seg i svalgangen. En høy mann i mørke klær, med mørkt ansikt og hår, lener seg mot veggen og holder fingrene på klinka. Et strå av måne lyser over kinnene hans – gule og delvis skjult av svarte kinnskjegg – brynene lave, øynene dype og spesielle.

Hun husker øynene. «Du! Er det virkelig du?» sier hun. «Ja; Heathcliff.»

Han ber om Catherine: «Er hun her? Si at en person vil snakke med henne.» Tjenestepiken nøler. Til slutt går hun inn til Catherine for å spørre om hun vil ha lys tent som et påskudd. Hun sier med lav stemme at Heathcliff er kommet. Catherine hiver etter pusten: «Å, Heathcliff er tilbake! Jeg er redd dette er for godt til å være sant.» Så kommer han inn, og møtet skjer under lyset av bringte lysestaker.

I Jane Eyre kommer Jane også i skumringen. Huset er nesten utydelig i dunkelt lys. Hun går gjennom en port med en enkel klinke. Vinduene har sprosser. Hun hører bevegelser, og den smale døren glir opp, sakte.

En skikkelse trer ut på trinnet. En mann. Hun kjenner ham, selv i skumringen: Rochester. Hun stopper nesten å puste. Han bred og sterk som før, håret svart, holdningen rank.

Men ansiktet ser bundet og fortvilet ut, som en såret rovfugl. Døren lukkes igjen. Jane banker. Kjerringa i huset stirrer som om hun ser et spøkelse. Jane sier: «Si til din herre at en person vil tale med ham.»

Når kvinnen kommer tilbake, spør Jane hva han sa.

«Du må sende inn navn og ærend.» Kvinnens hender bærer et fat med vann og lys, som han alltid vil ha ved skumring. Jane sier: «La meg bære det inn.» Hun går, og han sier: «Er det deg, Mary?»

Jane svarer: «Mary er i kjøkkenet.» «Hvem er du? Hva er dette? Hvem snakker?» «Jeg kom i kveld.»

Han roper: «Store Gud! Hvilken søt galskap har rammet meg? Jeg kan ikke se. Vær følbar for min hånd, ellers kan jeg ikke leve!» Da tar Jane hånden hans. «Er det Jane?» «Dette er stemmen hennes. Min kjære herre, jeg er Jane Eyre. Jeg er kommet tilbake til deg.» «I sannhet? I kjødet? Min levende Jane?»

Begge scenene har samme oppbygning: kveld, dørlås med enkel klinke, tjenestefolk som nøler, lys som bæres inn som påskudd, frykt for at gleden er en drøm, og så den overrumplende, rørende gjenkjennelsen. Når vi ser disse bitene ved siden av hverandre, ser vi Charlottes metode så klart som spor i våt jord.

Men hvor kommer all denne kunnskapen om Charlottes liv fra? Ikke bare fra henne selv. Det finnes noe oppsiktsvekkende: En fransk forfatter, Eugène Sue, skrev en føljetong i 1850–51 som het Miss Mary ou l’Institutrice (Miss Mary eller guvernanten). Der fortalte han, i forklædning, historien om M. Hégers kjærlighet til Charlotte og Madame Hégers sjalusi – sju år før Mrs.

Gaskell gav ut sin store biografi, og før både The Professor og Villette kom. Sue kjente forbløffende mange detaljer ingen andre utenfor Brussel nesten kunne vite den gangen: at Charlotte hadde hatt en storesøster på skolen som døde av tæring (hun gjør Helen Burns om til Agnes Jones og lar henne snakke som en storesøster), at det fantes en vestindisk jente på Lowood (noe Patrick Brontë bekreftet først flere år senere, mens senere utgaver av Gaskells bok merkelig nok strøk «Vestindia»-ordene), at Jane Eyre i virkeligheten var født rundt 21. april, og at Charlotte ble kalt Kitty hjemme og Catherine i høytidelige sammenhenger. Han visste at en slektning (Aunt Branwell) betalte for Brüssel-reisen, at Charlotte hadde en gammel engelsk utgave av Thomas a Kempis’ Om Kristi etterfølgelse fra hun var ni, at hun ble kalt «bas bleu» (blåstrømpe) på pensjonatet, at M.

Héger leste føljetonger høyt for elevene, og til og med at to unge menn hadde forsøkt å snakke med henne på reisen – akkurat som Lucy Snowe opplever noe liknende i Villette.

I Sues historie finnes det to masker av Charlotte: Mademoiselle Lagrange, en tidligere guvernante som Madame de Morville (det vil si Madame Héger) ikke tålte, og Miss Mary Lawson, en vakker irsk guvernante som er en idealisert og snillere versjon. Den første er alltid omtalt litt på avstand, men hun har skrevet et manuskript som heter Kitty Bell, the Orphan – nesten Jane Eyre, bare vridd og ertende.

Der følger han Lowood-hendelsene i parodi, men blander inn private småting som var som nålestikk rett mot Charlotte. For eksempel den berømte hårklippingen: i manuskriptet roper bestyreren «Elizabeth…!» så alle «Elizabeth»-jentene på skolen kjenner skrekken i nakken, og vi ser en mørk jente med et snev av kreolsk i ansiktet stå ved siden av en lys Yorkshire-jente – to slags England ved siden av hverandre.

I Jane Eyre nevnes ikke noen vestindisk elev på Lowood. Likevel visste Sue om det. I samme manuskript lar han «Miss Temple» spørre hva Kitty Bell heter, og jenta svarer: «Kitty hjemme, men her må jeg kalles Catherine.» «Hvor gammel?» «Jeg blir ti den 23. april.» «Shakespeares dag!» – en liten spøk som viser at noen i Brussel hadde fått høre Charlotte flytte bursdagen sin to dager frem i prat, noe bare en så nær som M. Héger kunne ha plukket opp og gitt videre.

Det er også små scener som lukter ekte liv. «Frøkenen som tok snus»-episoden: Catherine deler frøkake med en fransk lærerinne som tar snus. Hun får halvparten tilbake, spiser – og bryter ut i en nysing uten like. En nesten komisk lillepinne av virkelighet, som man ikke finner på uten å ha sett noe liknende. Og det store mørket: feberen på «Kendall Institute», barn som skjelver mellom kalde rier og hete svetter, små kister som bæres ut, venninner som gråter når de ser jordhaugene på kirkegården.

Sues Agnes Jones dør som Helen Burns dør. Hun kaller Catherine til seg, de sover i samme seng, Catherine våkner ved daggry og oppdager stillheten ved sin side: hånden er iskald. Det er nøyaktig slik Jane finner Helen. Hvordan kunne han vite alt dette, hvis ikke ved at M. Héger selv hadde snakket for mye en gang?

I Miss Mary-varianten av Charlotte ser vi også den stille sannheten bryte fram. En kveld besøker Alphonsine, datteren i huset, den irske guvernanten og finner henne lesende i Om Kristi etterfølgelse. Guvernanten sier hun aldri har gått tre netter uten å lese i boken siden hun lærte å lese. Det stemmer med den Charlotte vi kjenner; lille Charlotte eide en gammel kopi, og hun leste i den i Brussel. Vi ser henne lese høyt: «Lær å lide i stillhet uten å klage, så skal du få hjelp fra Ham.» Slik holdt hun ut.

Vi får også høre hvorfor hun drog. Madame de Morville innrømmer for mannen at hun var sjalu på Lagrange, at hun var spydig og urettferdig med henne i starten, og at hun til slutt gjorde huset så uutholdelig at jenta selv ba om å få dra, under påskudd av helse. Hun sier rett ut: «Et virkelig påskudd.» Dette ligner mistenkelig på hvordan Mademoiselle Reuter i The Professor snakker om Mademoiselle Henri: «Ingen grunn til så drastiske midler», som om å «forlate frivillig» ikke helt stemte.

Avskjeden, slik Sue maler den i Miss Mary, kjennes igjen i Charlottes andre bøker. Når Miss Mary sier hun må reise til England, roper M. de Morville at hun ikke kan slå en mann i hjel med ett slag på den måten – han sier hun vet hun dreper ham. Han påstår han aldri prøvde å forføre henne eller ødelegge henne, bare lidd i stillhet, alltid.

Den samme såre klangen finner du i ordene Heathcliff roper til Catherine i Wuthering Heights: hvorfor foraktet du meg?

Hvorfor svek du ditt eget hjerte? Det var ikke Gud eller Djevelen som skilte oss, det var du. Du brøt mitt hjerte, og i det øyeblikket brast ditt eget. Så mye verre for meg at jeg er sterk. Det er som om de ordene først ble sagt i en sal i Brussel, og deretter hamret inn i en roman på Haworth.

Men Charlotte flyktet ikke fordi hun var feig. Hun flyktet fordi hun var modig. I Brussel oppsøkte hun en katolsk prest – en snill, rolig mann hun i Villette kaller sin Fénelon – og spurte om råd. Han sa: flykt fra fristelsen. Ikke bli.

Hun gjorde det. Hun dro hjem. Dette var seieren hennes. Men akkurat som når man endelig slipper taket i en tung sekk, kan kroppen vingre etterpå. Fra 1844 til 1846 slo recoil’en inn – den etter-kraften som fikk alt å riste i henne.

Og i denne svarte sesongen skrev hun Wuthering Heights. Der lar hun Héger bli demonisk til figuren Heathcliff, ikke som en mann med både godt og vondt, men som en vill brenning som knuser alt. Der lar hun Catherine si at hun heller vil ha sin Heathcliff på jorden enn engler i himmelen. Hør på diktet hun skrev, «Apostasy»: «Snakk ikke om din siste nattverd… Gi meg Walters kjærlighet tilbake, gi meg armene hans.

Det er min religion å elske slik, min trosbekjennelse.»

Og Catherine sier det samme: «Jeg drømte jeg var i himmelen og gråt til hjertet brast for å komme tilbake til jorden. Englene ble så sinte at de kastet meg ned – på toppen av Wuthering Heights – og jeg våknet og gråt av glede.» Hun legger ikke skjul på hva hun velger. Det er brutalt. Det er vakkert. Det er galt. Det er riktig. Og det er Charlotte i dette mørke laget av livet.

Men så endrer hun seg. Etter Wuthering Heights skriver hun Jane Eyre. Hun angrer. Hun vil ikke lenger kalle ham djevel. Hun vil være rettferdig. I Jane Eyre lar hun Rochester være full av feil, men også av kjærlighet. Jane er den som flykter når han vil ha henne på gale vilkår. Hun velger prinsipp og lov i stedet for «silkefellen» hun kunne sovnet i. Hun går, og hun holder ut, og når hun kommer tilbake, er det fordi de nå kan møtes uten at hennes heder knekkes. Det er en omtegnet fortelling om henne selv og M. Héger – uten at noen måtte miste æren sin.

Mellom Wuthering Heights og Jane Eyre løper en gammel fortelling fra landet Craven i Yorkshire som en understrøm. Charlotte hadde lest Montagus Gleanings in Craven. Der står det om en nymfe som forfølges av en satyr. For å slippe unna blir hun forvandlet til en kilde som stiger og synker åtte ganger om dagen. Charlotte hadde satt seg fast i denne historien.

Hun brukte den som mønster for begge romanene. I Wuthering Heights er satyren Heathcliff, nymfen Catherine, og slutten er tragisk: nymfen reddes ikke. I Jane Eyre er jakten den samme, men nymfen slipper unna – og senere blir satyren renset av lidelse og kan elske rent.

I Jane Eyre synger Rochester en sang der han snakker om et regnbuebarn, et «Barn av Regn og Glimt», om hav mellom dem og om et hov som stamper i jorden – satyren – og en luftlett fot som følger – nymfen. Charlotte skrev også navnet sitt rett inn i dette vannbildet: Eyre er som Aire, elven som springer ut i Craven. Janet Aire, fe-jenta fra kilden, ble Jane Eyre.

Miss Rigby, en streng anmelder i 1849, så noe viktig. Hun leste Jane Eyre og kjente villdyrets slektning i Wuthering Heights. Hun skrev at Jane og Rochester i vill tilstand var Catherine og Heathcliff – «avskyelig hedenske». Hun forsøkte å rose den ene og skjelle den andre, men uten å vite det hadde hun sett sannheten: at de to bøkene er to tilstander av den samme sannheten i Charlotte – en i vrede, en i anger.

Det fins enda en sang som peker oss inn i hjertet av Wuthering Heights: den skotske balladen «Puir Mary Lee». Charlotte var sterkt grepet av den. Hun siterer den i Shirley. Mary Lee er en dypfølt, bitter jente fra landsbygda, dårlig behandlet av en som het Robin-a-Ree. Hun sitter ute i snøstormen, under den kalde skavlen, og ber vinden «whudder» eller «wuther» forbi og begrave henne i snø, så sol aldri mer ser henne.

Dr. Wrights ordbok peker oss mot balladen når vi lurer på ordet «wuthering». Charlotte så i Mary Lee sin egen fastfrosne sorg.

Derfor kalte hun huset sitt i romanen «Wuthering Heights». Derfor ga hun sin senere heltinne det kalde navnet «Lucy Snowe», for hun trengte en heltinne som på utsiden var som snø, for at det usynlige inne skulle gløde.

I Jane Eyre, akkurat når Jane forstår at Rochester er bundet til en annen, beskriver hun seg selv som en enslig jente igjen, med juledrivsnø midt i juni, snø som kveler roser og legger åkrer døde. Vi kjenner balladens kulde blåse gjennom setningene.

Charlotte prøvde etter hvert å skille seg fra Wuthering Heights. Hun hadde brukt mye av det igjen i Jane Eyre, som om hun nesten ønsket å brenne sin første versjon. Da boken skulle gis ut, sendte hun den under navnet Ellis Bell – et navn søsteren også brukte – til en forlegger hun fryktet. Senere, når vi leser Shirley og ser hvordan Caroline Helstone blir syk og tviler på Robert Moore med moren hans i rommet, og vi legger ved siden av scenen Catherine som i feber tviler på Heathcliff med Nelly ved sengen, ser vi at Charlotte går tilbake og retter sin egen fortelling.

Og i Shirley forteller hun rett ut om Mary Lee-balladen, og like etter sier hun på skrå at nei, dette passer ikke på Caroline – som om hun skyver vekk sin egen innrømmelse med et sjenert smil. Hun ville ikke lenger bli stående helt inne i den gamle bitterheten. I en vakker vinterscene i Shirley er lufta tykk av snø, og en islandsk vind driver det hvite – men Caroline og Robert hører ikke «den lange wutherende suse», de er bare oppmerksomme på hverandre. Kulden har forvandlet seg.

Nå hopper vi til et lite, viktig bilde: den grønne kjolen. I 1906 kjøpte Nasjonalgalleriet i London et lite akvarellportrett datert 1850, signert «Paul Héger». Der sitter Charlotte i en lysegrønn kjole og leser Shirley. På en av sidene er det tegnet et hjerte gjennomboret av en pil. På baksiden står: «The Wearin’ of the Green; First since Emily’s death» – «Å bære det grønne; først siden Emilys død».

Etter søstrenes dødsfall gikk Charlotte lenge kledd i svart, men i juni 1850 tok hun på seg farger igjen, for første gang siden Anne døde 28. mai 1849. Det finnes de som sa: Héger var ikke tegner, og Charlotte brukte aldri grønt. Men bevisene faller på plass som klinkekuler i en renne. En dame som satt ved siden av Charlotte ved et lite familietaffel hjemme hos forfatteren Thackeray den 12. juni 1850, Lady Ritchie, husket akkurat den kjolen: en fin, lysgrønn, nesten som en hvit bunn med et lite mosegrønt mønster som hennes egen kjole. Hun satt rett ved Charlottes arm og husket hanskene, ermet, den glatte frisyren. Samme dag skrev Charlotte til venninnen Miss Nussey fra Smiths’ hus i London: «Thackeray gjorde et besøk…

Er alt vel, skal jeg spise hos ham i kveld.» Hun gjorde det – i grønt.

Og i Villette lot hun M. Paul si at rosa eller ertergrønt er ett fett; hun lot Mrs. Bretton måle Lucy for en ny kjole, mot hennes vilje, og en rosa kjole kom etter to dager. Lucy nølte: «Må han ikke tro jeg gjør meg til?» Men hun ble kledd om og sendt inn – akkurat slik Charlotte ble stelt av Mrs. Smith den uken da livet kjentes nytt og skremmende lyst etter lang sorg.

De som sa at M. Héger aldri tegnet, hadde ikke lest nok. I Sues Miss Mary tegner Gérard de Morville et portrett av guvernanten «etter naturen». I Shirley lar Charlotte Louis Gérard Moore være kunstner og peker bakover til episoder med tegning. En mann i Haworth som kjente Brontë-ene da han var gutt, Greenwood Dyson, så et fotografi av Héger-portrettet og sa: «Det er veldig likt henne.» Han husket å ha sett henne ha håret i krøller slik mange ganger før hun dro hjemmefra – akkurat slik det er i portrettet. Og på arket bak tegningen står det altså om «å bære grønt», som passer med Lady Ritchies klare minne. Bitene passer sammen.

Nå tilbake til terrenget under historiene. Montagus Gleanings in Craven var ikke bare en bok Charlotte fant spennende. Den gav henne steder, navn og hele handlingsskjelett. Malham, med Peniston Crags og en «Fairy Cave», ble forvandlet til Gimmerton og Wuthering Heights’ bakgård. Elven Aire – eller Ayre – ble til Eyre, navnet Jane bar.

Montagu fortalte om en gjøkunge av en hittebarn-historie: en funnet gutt som vokser opp og fortrenger. Slik blir Heathcliff en slik gjøk i Earnshaw-reiret. Til og med småting som den rare tjenerskikkelsen Joseph, med bibler og brumming, har røtter både i en ekte tjener hos Montagu og i Tabitha Aykroyd, hushjelpen i Haworth.

Tabby fortalte eventyr og ballader, akkurat slike triste og underlige sanger som Maren minner om.

Hun går igjen som Nelly Dean og som Bessie, og med årene blir hun også til strengere, gretne skikkelser som Hannah. En dagboknotis fra 1829 forteller når Charlotte, Branwell, Emily og Anne kranglet med Tabby om å tenne et lys, mens de alle satt ved peisen. Charlotte spurte: «Hvorfor er du så bister i kveld, Tabby?» Denne lille scenen blir til utallige kjøkkenstunder i romanene hennes.

Og det aller mest slående: De samme barndomsdrømmene med det skremmende barnet ved vinduet går igjen i begge romanene. I Wuthering Heights skraper små, iskalde fingre i glasset, borer seg blodige, og Catherine roper «La meg inn!». I Jane Eyre skinner et lys gjennom nøkkelhullet, og en høy, hvit skikkelse med lysende øyne – eller noe Jane tror er det – får henne til å segne om. I begge verdenene faller et barnesyn som et varsel inn i jentenes natt.

Noen har prøvd å si at historien om hittebarnet kom fra Irland, fra en fortelling i Patrick Brontës slekt. En forfatter, dr. William Wright, skrev i 1893 at en slik irsk historie kunne være kilden. Men en Yorkshire-forsker, Horsfall Turner, undersøkte det og sa rett ut: den eneste som kunne ha brakt den historien videre var Hugh Brunty, faren, og ingen av etterkommerne hans hadde noensinne hørt om den før Wrights bok kom. Ikke engang den mest uklare tradisjon. Da har vi ikke grunn til å tro at Heathcliffs opprinnelse kom fra Irland. Det finnes nok kilder nærmere Malham, og nærmere Charlottes eget sinn.

Et annet spor som viser hvordan Charlotte skrev, er Mr. Rochester som vurderer Janes tegninger i Jane Eyre: «Du har fanget skyggen av tanken din, men ikke mer. Du hadde ikke nok kunstnerkunnskap til å gi den liv.» Dette høres slem ut, men er nesten ordrett det M. Héger sa om Charlottes egne tegninger i Brussel. Det finnes rundt tretti av dem bevart. I 1845 sendte hun ham fortsatt en tegning. Han likte å snakke med henne om litteratur og tanke, men han mente ikke hun var en stor billedkunstner. Og nettopp dette skyggesnakket smyger seg inn i Rochester og Janes samtale.

Charlotte elsket å dele en virkelig person i flere figurer. Seg selv delte hun til Catherine og den yngre Cathy; til Caroline Helstone og Shirley Keeldar; til Lucy Snowe og den barnlige Paulina. M. Héger delte hun til Crimsworth og M. Pelet i The Professor, til Heathcliff og – i den milde varianten – til Hareton Earnshaw. Når du vet dette, ser du hvordan samme menneske kommer igjen, men i varmere eller kaldere lys. Og hun var ikke alene om trikset. I Eugène Sues føljetonger ser vi ham også bytte kjønn, bytte lys, for å kunne vise de to sidene av en og samme kvinne han beskrev – Lagrange og Miss Mary.

The Professor og Villette hører også sammen litt slik Wuthering Heights og Jane Eyre gjør det. Den første går fort til Brussel og pensjonatet. Den andre lar oss være der nesten hele tiden, selv om noen London-bilder blander seg inn, for hennes forlegger George Smith og hans mor lot Charlotte se teatre, museer og kirker. Dr. John Bretton er delvis Mr.

Smith og delvis den presten Charlotte senere giftet seg med, A. B. Nicholls. M. Paul Emanuel er M.

Héger – det vet vi nå.

Når M. Paul sier til Lucy: «Vi er like – det er en slags slektskap mellom oss», hører du Rochester si det samme til Jane: «Du er min sympati – mitt bedre jeg… en inderlig lidenskap smelter oss sammen til én.» Når M. Paul sier han kalte seg bror for å holde avstand, men at hun er farlig for ham, hører du den forsiktige, moralske stemmen fra presten i Brussel hvis råd reddet Charlotte fra noe hun ikke kunne leve med i ettertid.

Det finnes et øyeblikk i Jane Eyre som er kalt overtroisk, men som Charlotte selv fortalte at virkelig hendte henne: den natten Jane kneles og ber, og roper etter lys og råd, hører hun en stemme i mørket: «Jane! Jane! Jane!» Det er Rochesters stemme. Langt borte, men likevel i øret.

Dagen etter drar hun tilbake. Mrs. Gaskell forteller at Charlotte sa dette med stort alvor. Enten det skjedde slik eller ikke, hører vi i hvert fall at Charlotte trodde på et bånd mellom sjeler – på en slags tvillingskap som strekker seg over jord og natt.

Det er derfor vindene alltid bærer beskjeder i hennes bøker. Det er derfor en kald vind kan gråte «La meg inn!» utenfor et vindu som i Wuthering Heights, eller viske som en vennlig ånd over Lucy Snowes sjel i Villette.

Hele livet gjennom kjempet Charlotte med kroppen sin og med nervene. Hun kalte det hypokondri og beskrev det som en beksvart gjest. I romanene er stormene nesten alltid både vær og sinn på samme tid. I Villette blåser det når Lucy nesten går under, og hvert vindkast er som et sug fra underlivet av hjertet hennes. I The Professor er fristelsen klissete grønn sti med blomster, men Guds råd peker bratt og steinete oppover.

Om du vil vite hvorfor denne «nøkkelen» til Brontë-arbeidene har så mange navn og steder og små detaljer, er det for å vise at dette ikke er gjett. Montagu ga navn: Aire, Janet Aire, Cathedral- eller Calder-elver som hun også nevner i Shirley – «Calder eller Aire som tordner i flom». Han ga grotter og villkarnede berg. Tabby ga talespråk og eventyr.

Haworth ga kammerscener og kjøkkenkrangler. Brussel ga midnattsbekjennelser, en sjalu madame og en mørk mann som elsket og led.

Eugène Sue ga ytre bevis fra en annen munn – en som skrev det ned mens Charlotte ennå levde. Selv småting som at Charlotte satt med et lite teleskop i prestegårdens vindu for å se ut, ble husket av Greenwood Dyson, den unge vannbæreren som bar bøtter for Brontëene – og det er som et bilde av hele arbeidsmåten hennes: hun stirret ut gjennom en liten sirkel og bar det hun så inn i bøkene sine.

Noen sier kanskje: men hva med Emily? Skrev ikke hun Wuthering Heights? Charlotte elsket søsteren, og da hun skrev innledning til søstrenes dikt, sa hun mest om personene deres, ikke så mye om versene. Men bevisene peker i én retning: Wuthering Heights bærer Charlottes indre ansikt. Det er hennes hud, hennes stemme, hennes mørke sesong i hver linje. Etter Emilys død redigerte og rettet Charlotte boken, og hun sa det arbeidet etterlot henne «prostrert og entombed» – slått i bakken og begravet. Mye kunne kanskje vært skjult om hun hadde brent manuskriptet. Men hun gjorde ikke det. Hun skrev i stedet Jane Eyre – den glødende søsteren som både renser og forklarer.

Hvis du en dag leser Shirley, og kommer til kapittel 24, der Caroline i feber tviler på Robert og stirrer på sin egen bleke skikkelse i speilet, og du husker Catherine som i Wuthering Heights ber Nelly åpne vinduet så vinden kan kjøle henne, vil du høre et gammelt rop på nytt. «Kan de døde komme tilbake?» spør Caroline, og hun frykter og håper på en vindvei til den hun elsker.

Hos Catherine, i det øyeblikket hun dør, roper Heathcliff: «Du sa jeg drepte deg – hjemsøk meg da! Vær med meg alltid!» Og han røsker opp vindusgitteret og lengter etter spøkelsen. Et sted i bakgrunnen hvisker balladen om Mary Lee: «La den bitre bitende vind smøre meg opp i snø og grav meg, så sol aldri smelter meg frem igjen.»

Det er ikke bare i fortellingene at trassen og kulden ligger. I navnene også. Charlotte skrev til forleggerens assistent, Mr. Williams, at hun ville ha et kaldt navn til heltinnen i romanen om Brussel. Først kalte hun henne Lucy Snowe, så angret hun og skrev Frost, så ombestemte hun seg og ville ha Snowe igjen. Hun sa hun trengte et kaldt navn av dels ironiske grunner – at den som ser kald ut, ikke alltid er det – og fordi det passet med tingenes natur: en kald overflate, et brennende indre.

Det er derfor, når hun er på det mørkeste, at hun leter etter kuldeord: snø, is, frost. Og derfor heter hun Lucy Snowe og ikke noe mykere.

Til slutt må vi nevne noe som virker tørt, men som sier noe om hvor alvorlig denne nøkkelen har blitt tatt: folk over hele Storbritannia og i land langt borte bestilte denne utredningen om Brontëene, fra bibliotek i Australia til Canada, fra store universitetsbibliotek til små bybibliotek og gentlemen og damer som kjøpte flere eksemplarer. Blant navnene i abonnementslisten står det vi i dag ville kalt kjendiser: Sir Arthur Conan Doyle, Alfred Austin, Sir Arthur Wing Pinero, Sir Gilbert Parker, og mange vektere av bibliotek og lærde samfunn.

Listen betyr ikke at alt som står i en bok med mange kjøpere, er sant. Men den viser at mange trodde dette arbeidet pekte på noe viktig – og at nøkkelen ikke var en vill idé, men et kart bygd av hundre små bekreftelser.

Nå, når vi samler trådene: Charlotte Brontës måte å skrive på var enkelt sagt slik: Hun fant en person hun kjente og delte ham i to eller tre. Hun mikset litt av en og litt av en annen. Hun byttet kjønn på en figur for å gjøre det mindre tydelig. Hun tok en virkelig scene fra sin barndom eller sitt liv i Brussel og skrev den to ganger, med små vrier.

Hun lånte steder, navn og hendelser fra Montagus beskrivelser av Craven. Hun la inn balladers ord i romanene sine som man syr et hemmelig merke inn i innsiden av en kjole.

Hun brukte Tabithas strenge røst og snille evne til å fortelle i både Bessie og Nelly – og i Josephs knurr. Hun gjorde broren Branwells fall og kniv i bordet til Hindleys råskap. Hun gjorde sine egne mørke år etter Brussel til Heathcliffs gale gravgraving. Hun gjorde sin ærlighetsflukt til Janes lange vei over heden og tilbake til en blind mann som endelig kunne elske rettferdig.

Hennes verk er ikke bare fortelling. De er bekjennelse. De er små dramaer der hun lar seg selv vinne og tape på nytt – og finne en vei ut av det hun fryktet mest: å miste seg selv. Hun dro fra Brussel fordi det var rett. Hun ble igjen i England og holdt ut – selv om hun i drømmene lot vinden bære henne over havet noen ganger, slik Lucy i Villette lovte den snille presten en stedfortreder-takk likevel: «Måtte himmelen velsigne ham.»

Hun skrev en bok i vrede og en bok i sannere kjærlighet. Hun kalte huset «Wuthering Heights» fordi kulden i Mary Lees sang passet henne den vinteren. Hun kalte heltinnen «Snowe» fordi hun ville skjule en ild. Hun bøyde det vonde til noe som kunne bære henne igjennom.

Nå vet vi også hvorfor Heathcliff og Rochester kan se ut som tvillinger i mørke: begge bærer M. Hégers ansikt inne i seg – rynken som dypner plutselig, huden med sallow skjær, de spanske trekkene, den fremmede klangen i stemmen. Og begge bærer litt av Yorkshire-guttene i seg: rett tale, stolt holdning, fiendtlighet mot rang og pretensjoner. Yorke Hunsden i The Professor blir kalt republikaner og «lord-hater», men stolt av sin gamle slekt.

I Shirley er Mr. Yorke enda mer ribbet for Brussel og enda mer flat Yorkshire: konger, adelsmenn og prester var en vederstyggelighet for ham. På denne måten hører disse mennene til samme familie: Heathcliff, Hunsden, Rochester – de er laget av samme leire, men knadd med ulikt vann.

Det siste lille ordet går til barnet med hånden i glasset. Det går igjen gjennom alt Charlotte skrev – som en påminnelse om at inni den voksne kvinnen satt det alltid et barn som ropte «La meg inn!» i mørket. Noen ganger er det et varsel om skade for en man elsker. Noen ganger er det henne selv, i et låst rom, redd for speilet, skjelvende før hun mister sansene. Det er derfor disse historiene ikke glattes ut av tid. De små hendene er fortsatt kalde mot ruten, de er det i hvert nytt hus en ny leser sitter i.

Når du møter Jane igjen, som står i døra og vil gi fatet med lysene inn, husk Catherine som ikke turte gå inn, men gjorde det likevel, for å si at «en person» venter utenfor. Begge vet at nå avgjøres det store. Begge har opprør i seg mot Gud og lover og alt, og begge bøyer det opprøret – den ene seint, den andre tidligere – til et ja som holder. Og når du møter Lucy Snowe i rosa (eller ertergrønt), og hun sukker at hun ikke vil synes, skjønner du hvorfor Charlotte lot ham, M. Paul, insistere: for noen kvelder må en flikk lys til.

Slik ser nøkkelen ut. Det er ikke en brått avstemt fasit. Det er en vakker, full av skjøter nøkkel, skåret frem av spor: av skyer som driver i gamle ballader, av elver som får navn til helter og heltinner, av et ansikt som mørkner og mykner i samme mrk, av en pen liten skrift som skriver «The Wearin’ of the Green» på baksiden av et papir i 1850. Setter du den i låsen til Brontë-bøkene, går en dør sakte opp. Innenfor er det vind, ild og ord – og en kvinne som i sine romaner gav deg livet sitt, om igjen og om igjen, helt til det ble til noe hun kunne stå i.

Og på den andre siden av dørstokken, om du blir stående litt og lytte, kan du fortsatt høre noen hviske «Jane!» langt borte. Hun snur seg, og smiler, og går. Det er kvelden når de møtes igjen. Lysene bæres inn. Og slik ender det: med at hun kommer tilbake – ikke for å sovne i en felle, men for å ta hånden hans i sin og si: «Jeg er kommet tilbake, min herre. I sannhet, i kjødet. Din levende Jane.»