Rashomon-porten

Regnet hadde falt hele dagen over Kyoto. Det var som om himmelen aldri ble ferdig. Vannet rant i striper nedover de brede gatene, og søla ble tykk som grøt. Byen var sliten etter for mange ulykker på rad: branner som hadde slikket husene tomme, jord som hadde ristet og veltet vegger, vinder som hadde revet tak, og tider uten mat. Nå sto den bare der og pustet tungt.

Midt i dette sto Rashomon-porten, den store porten som en gang hadde vært stolt og rød. Nå flasset malingen av som tørre skjell. Treverket var mørkt og sprukket. Trappene opp til portrommet hadde hvite flekker som kråker hadde lagt igjen da det var lyst. Om dagen holdt folk seg unna. Om kvelden, når regnet la alt i grått, holdt de seg enda mer unna.

Under portens tak, i trekk og regn, sto en tjener. Han var ung, men ikke et barn, og han het ingenting i denne fortellingen. Han så bare ut som en av de mange som gjorde småjobber for andre. Indigojakken hans var falmet og våt. Han frøs. Han kjente et ømt punkt i kinnet, en liten byll som hadde ligget og murrt i flere dager. For fire–fem dager siden hadde husbonden hans sagt ham opp uten mange ord. Som om det ikke var noe å si. Sånn var byen nå, tenkte tjeneren. Når en stor by synker, synker alt i den litt. Til og med mennesker.

Tjeneren prøvde å få varmen i hendene. Han gned dem mot hverandre. Det hjalp nesten ikke. Han tenkte på en liten ildpotte, en dør som kunne stenge vinden ute, en kopp varm te. Det fantes ikke her. Her fantes bare regn, trekk og den rare blandingen av lukt som alltid hang under store, gamle tak.

Han hadde ingen plan for kvelden. Ingensteds å gå når regnet stilnet. Det var som om alle veier var borte, men han sto på et sted som likevel var et veikryss. For inne i ham løp det to veier ved siden av hverandre. Den ene sa: Hold deg ærlig. Ikke stjel. Gjør det rette, selv når ingen ser. Det var det moren hans hadde lært ham en gang, da han var mindre og de hadde hatt bedre dager. Den andre sa: Du må leve. Du kan ikke være nøye med midlene når magen er tom og natten er kald. Velger du bare fine veier nå, ligger du snart i grøfta, og kråkene får deg. Så, hva da? Han klarte ikke å si ordet som lå i enden av den andre veien. Tyv. Han fikk det ikke over leppene.

Regnet ble mørkere, som om kvelden helte mer skygge oppi vannet. Tjeneren trakk seg lenger inn under porten for å slippe de tyngste dråpene. Han så på de brede søylene som sto og bar tyngden av alt. Han tenkte at de var som gamle tjenere også, slitne og stumme. Et eller annet sted klukket vann. Et annet sted sukket vinden.

Han reiste seg. Det hjalp ikke å sitte stille. Kroppen ble bare kaldere. Han speidet etter et hjørne uten trekk, et sted han kunne krype sammen til det ble lysere. I det svake lyset fra byen, som kom og gikk bak regnet, fikk han øye på noe han ikke hadde sett før: en bred, gammel stige som lente seg opp mot loftet i portbygget. Den var tykk som en benk og avskallet i kantene. Stigetrinnene var så blanke av bruk at lyset gled som olje over dem.

Han så opp. Loftet var mørkt. I gamle dager hadde man visst lagt fra seg døde her. Døde uten navn. Eller døde som ingen hadde hatt råd til å begrave. Det hendte fremdeles. Folk snakket om det. Men døde bråkte ikke. De gjorde ikke deg våt. De stjal ikke sandalene dine. De sov bare, uten pust. Den tanken gjorde ikke hjertet hans lett, men den gjorde valget enkelt. Han la en hånd på sverdfestet ved hoften, mest for å holde slira stille. Så satte han foten på første trinn og begynte å klatre.

Plutselig stivnet han. Halvveis oppe fikk han øye på en lysflekk som flyttet seg langs tverrbjelkene der oppe. Gult lys, som fra en fakkel eller en tykk pinne med ild i enden. Lyset pekte hit og dit, lett og forsiktig, som en hånd som leter etter noe. Hvem kunne være der oppe på en natt som denne? Ikke en vanlig reisende. Ikke en han kunne rope vennlig til.

Tjeneren la seg nesten flat over stigen og skjøv seg sakte oppover. Han kjente hver knirk i treverket og prøvde å puste så lydløst han kunne. Da han endelig nådde kanten av loftsgulvet og så inn, traff lukten ham som et teppe. Det luktet søtt og rått, som frukt som har ligget for lenge i sol, blandet med vått støv og gammel røyk.

Over gulvet lå kropper. De lå ikke i rekker, ikke som i et ordentlig hus. De var bare lagt fra seg. Noen var nakne. Noen hadde filler rundt seg. Kvinner og menn. Alle var helt stille, med munnene litt åpne, som om de hadde prøvd å si noe og så glemt hva. Fingre sto i rare vinkler. Skuldre og ribbein laget små hauger i skinnet. De så ut som leirfigurer som noen hadde laget, men så gitt opp før de var ferdige. Den svake gløden fra det lille lyset i rommet la blanke flater på kinn og armer og lot alt annet bli skygge.

Og midt blant alt som ikke rørte seg, var det en som rørte på seg. En gammel kvinne, bitteliten og tynn, satt på huk. Håret hennes var helt hvitt og sto rundt hodet hennes som en matt dusk. Hun hadde en kimono som var flekkete og slitt, farget omtrent som bark og våte blader. I høyrehånden holdt hun en brennende flis. Lyset skar tynne striper over ansiktet hennes når hun beveget hånden. Hun lente seg over et kvinnelik med langt hår og så nøye på ansiktet, som om hun lette etter et lite merke. Så stakk hun fakkelen ned mellom gulvplankene, så den kunne stå der og blafre uten å falle. Hun løftet begge hendene mot hodet til den døde og grep etter en liten bunt hår ved roten. Hun nappet. Så en ny bunt. Tålmodig. Nøyaktig. Som en ape som plukker lus av ungen sin.

Noe vokste i tjeneren. Først var det bare redsel. Så blandet redselen seg sakte med noe annet, og så ble redselen mindre. Det andre var en hard avsky, en skarp følelse som sa: Dette er galt. Ikke bare for henne. For alt sånt. Han visste ikke helt hva den gamle skulle med håret, men det holdt å se at et hår ble rykket ut av hodet til en som ikke lenger kunne si ja eller nei. Det var et brudd han ikke klarte å bare se på.

Han lot kroppen gjøre resten. På et øyeblikk var han over kanten, opp på gulvet. Han strakte seg, og hånden hans fant sverdfestet uten å tenke. Han gikk et langt skritt frem, så han sto mellom den gamle og stigen.

Den gamle spratt til, fortere enn han trodde hun kunne. Hun fór av sted i små hakkete buer mellom kroppene på gulvet, som en skremt fugl som prøver å finne luft. Men han sperret veien. De støtte i hverandre. Ingen av dem sa noe. De tumlet i stillheten, to skygger blant de som aldri mer skulle røre på seg. Han fikk tak rundt underarmen hennes. Den var så tynn at det føltes som å holde rundt en fuglefot. Hun falt. Han sparket henne løs da hun klamret seg til beinet hans, og sverdet gled en håndsbredd ut av sliren. Den lyse kanten fra stålet blinket rett foran øynene hennes. Hun stanset. Hun ropte ikke. Hun bare sto og ristet. Skuldrene dirret. Øynene hennes ble så store at ansiktet nesten forsvant rundt dem.

Det blikket var som en kald hånd på ham. Han kjente plutselig at harmen som hadde brent i ham, ikke var alt han hadde. Noe annet, mer stille, la seg over. En sikkerhet i at det var han som bestemte akkurat nå. Han dyttet sverdet litt lenger inn i sliren, som for å si: Jeg klipper ikke med det med det første.

"Jeg er ikke vakt," sa han lavt. "Jeg er ikke her for å binde deg eller dra deg bort. Jeg kom forbi. Jeg vil bare vite hva du gjør."

Den gamle sto og kjente etter om denne stemmen var farlig eller ikke. Rynkene rundt nesen hennes trakk seg sammen. Strupehodet hoppet i halsen. Da hun endelig snakket, kom lyden hakkete og hes. "Jeg tar hår," sa hun. "Jeg lager parykk." Hun pekte mot den døde kvinnen hun hadde stått ved. Han kjente en underlig skuffelse over enkelheten. Var det alt? Likevel var det nok til at forakten han hadde kjent, smøg seg ut igjen. Den gamle merket det på ham og la stemmen enda lavere, nesten som en kvekk. "Ja, kanskje er det galt å plukke hår fra en død," sa hun. "Men hør nå: Den kvinnen jeg plukker hår fra, hun skar slanger i små biter, tørket dem og solgte dem som tørket fisk til soldater i leiren. De sa det smakte godt. De tok det med seg hjem. Hvorfor gjorde hun det? Fordi hun ellers ville sultet. Hun gjorde det for å leve."

Tjeneren sa ingenting. Han lyttet. Slik sto de to med hele loftet som et slags frossent rom rundt seg. I et hjørne pep fakkelen svakt. Den gamle trakk pusten og fortsatte. "Nå er det jeg som må leve," sa hun. "Håret fra en død kan bli til mat når det blir solgt. Den døde visste hva nødvendig betyr. Hun ville forstått meg. Hun ville latt det skje. Ellers hadde hun ikke gjort som hun gjorde da hun levde."

Det var ikke noen flott tale. Ordene var ikke glatte eller vakre. De var korte og litt harde, som små steiner du kan holde i hånden. Men inne i tjeneren skjedde det noe da han hørte dem. Det var som om en dør han hadde lent skulderen mot hele kvelden, plutselig ga etter. Han kjente på det ømme i kinnet. Han kjente på hullet i magen. Han tenkte: Jeg sto nede og sa til meg selv at man ikke kan være nøye med midlene når tiden er sånn. Jeg sa det, men jeg torde ikke gå videre. Nå hadde hun sagt det samme, og hun hadde gått videre. Var det da noe igjen å tvile på?

Han lot stillingen henge litt mellom dem. Det gav ham rom til å bestemme seg helt. Så, med samme hånd som hadde strøket over kinnet, grep han kragen på kimonoen hennes. Han så henne i øynene og sa, sakte og tydelig, som om han bet i ordene: "Da må du heller ikke være sint når jeg raner deg. Også jeg må gjøre det jeg må. Ellers dør jeg av sult."

Den gamle skvatt. Hun kastet seg etter beina hans igjen og klynget seg. Hun var overraskende sterk i hendene for å være så tynn. Men han sparket henne vekk, ikke hardt nok til å skade, men hardt nok til at hun mistet taket. Han rykket i kimonoen hennes. Stoffet var gammelt og vått. Det ga etter med en lyd som når bark løsner fra et rått tre. Hun mistet balansen og skled bortover gulvet. Skulderen hennes slo borti den kalde siden av en stille hofte som lå der. Hun krympet seg, ikke av smerte, men av det å komme så nær en fremmed kropp som ikke lenger var et menneske. Hun ble liggende, naken og kald, på gulvet mellom de urørlige. Brannflisen kastet skygger over huden hennes.

Tjeneren samlet kimonoen og surret den hardt sammen. Han trykket bylten under armen. Det var bare fem skritt til stigen. Han gikk de fem skrittene. Ingen ord ble byttet. Ingen lov ble kalt inn. Han kjente en merkelig ro i bevegelsene nå, som om alt plutselig passet i spor han ikke hadde sett før. Han satte føttene varsomt på trinnene, gled nedover uten å få stigen til å knirke mer enn den måtte, og var borte under loftet like stille og brått som han hadde dukket opp.

Igjen ble det stille der oppe. Den gamle ble liggende en stund og bare puste, med pust som nesten ikke lagde lyd. Etter en stund kom det et stønn fra et sted dypt i henne. Ikke et ord. Bare luft som sa at hun fremdeles fantes. Hun rullet over på alle fire. Det hvite, korte håret strittet i nakken. Hun krabbet, langsomt, som om gulvet kunne synke om hun var for brå. Fakkellyset var kortere enn i stad. Hun nådde kanten og så ned i hullet der stigen forsvant.