HeidiAge-adapted version

En lys junimorgen klatret en fem år gammel jente opp en bratt sti sammen med tanten sin, Dete. Jenta het Heidi. Hun var kledd i altfor tunge byklær – ull på ull, selv om sola var varm – og hun hadde spisse, tunge støvler med spiker under. De skulle helt opp til Alm, den store fjellbeite-enga, der Heidis bestefar bodde alene.

Nede i bygda Doerfli ble de møtt av Barbel, som sperret opp øynene da hun forsto at Dete ville sette fra seg barnet hos Alm-Onkel – slik alle kalte bestefaren. Folk sa han var hard og farlig, at han ikke gikk i kirken, at han ikke ville ha med noen å gjøre. Dete forklarte kaldt at hun hadde fått arbeid i Frankfurt, at hun ikke kunne forsørge et barn mer, og at det var bestefarens ansvar.

Hun fortalte at Heidis far, Tobias, hadde vært en flink snekker, men var død i en ulykke. Moren, Adelaide, døde to år senere. Bestefaren hadde én gang hatt gård, men han hadde drukket og spilt bort det meste, så forsvant han som soldat i mange år før han kom tilbake med Tobias, den rolige gutten som vokste opp til å bli det motsatte av faren. Da både Tobias og Adelaide døde, trakk bestefaren seg opp i fjellet og slo seg til der, med bitterhet som selskap.

Dete sa at nå fikk han ta barnebarnet. Mens de voksne snakket, hadde Heidi sneket seg bort sammen med Peter, en geitegjeter på elleve år.

Varmen slo imot dem, men plutselig satte jenta seg, dro av seg strømper og sko, viklet sjalet av skuldrene, og trakk like godt av seg den ene kjolen, så den andre. Hun sto i det lette underplagget sitt, hvit og fri, og sprang barføtt etter Peter og geitene.

Da Dete oppdaget det, skjelte hun ut Heidi og sendte Peter for å hente klærne. Han fikk en skinnende mynt som belønning og stappet bunten under armen mens de

tok fatt på den siste kneika. Bestefarens hytte sto på et bergutspring med utsyn nedover dalen. Bak hytta sto tre gamle graner, og langs veggen vendt mot utsikten sto en benk.

Der satt bestefaren, med pipa i munnen og hendene tungt på knærne. Heidi gikk rett bort, rakte ut hånden og sa: «God kveld, bestefar.» Han grep hånden hennes, rufsete i stemmen, og stirret under de buskete brynene. Hun stirret tilbake uten å blunke.

Dete kom etter og sa brått at barnet skulle bli der. «Hva om hun skriker og vil ha deg?» spurte han. «Det får bli din sak,» svarte Dete og la til noe om ikke å legge mer på samvittigheten sin. Da spratt bestefaren opp, slo ut armen og bjeffet at hun skulle forsvinne.

Dete fór ned fjellet igjen uten å se seg tilbake. Heidi begynte straks å undersøke hytta. Det var ett rom med bord, en stol, bestefarens seng, ildsted, og et skap med klær, mat og noen fat. «Hvor skal jeg sove?» spurte hun.

«Hvor du vil,» sa han. Hun klatret opp en kort stige til høyeloftet og fant en duftende haug med høy og et rundt vindu som så ut over dalen. «Her!» sa hun.

Hun ville ha et laken. Bestefaren hentet et grovt stykke stoff, og sammen bredte de det over høyet. Hun dro sammen ekstra til pute.

«Og et teppe,» forlangte hun. Han hadde ikke noe, så hun ville hente mer høy, men han stoppet henne og kom med en stor linsesekk fra sin egen seng. Han la den over hennes.

«Nå skulle jeg ønske det var natt,» sukket hun fornøyd. Til kveldsmat stakk bestefaren et stykke ost på en lang gaffel og lot det bli gyllent over glørne. Heidi fant rundloffen, to tallerkener og to kniver, og dekket bordet. Han helte melk i en bolle til henne, og hun drakk uten stopp, med røde kinn og store øyne.

«Aldri smakt så god melk,» sa hun, og han

fylte opp igjen. De spiste brød med myk, varm ost. Etterpå feide bestefaren i geitefjøset og la nystekt strå.

Heidi fulgte etter ham som en skyggeslank fugl. Han hentet krok, brett og bor, og laget en høy trebeint krakk i en fei. Heidi satt og så på med munnen på gløtt. Ute bruste vinden i granene, og Heidi danset av glede.

Et fløyt hørtes ovenfra, og geitene begynte å strømme nedover. To av dem, en hvit og en brun, kom rett til bestefaren. Han ga dem salt, og de snuste og var ikke redde.

«De tilhører meg,» sa han. «Lille Svan og Lille Bjørn.» Heidi strøk dem, spurte i ett kjør, og ropte god natt til dem begge da hun la seg i høyet og sov som en stein.

Neste morgen spratt hun lykkelig opp. Peter kom med flokken, og bestefaren lokket ut Lille Svan og Lille Bjørn for å slå følge. Heidi ba så pent om å få bli med at bestefaren ga etter. Han la to store stykker brød og ost i Peters pose, dobbelt av det Peter selv hadde med, og sa at gutten måtte melke to boller til Heidi midt på dagen og holde henne unna stupene.

Så satte de av sted. Heidi løp gjennom tepper av røde primula, blå gentiana og gyldne cistus. Hun fylte forkleet med blomster for å pynte på høyloftet. Peter måtte plystre og rope for å samle geitene; de ville i alle retninger.

De stanset på et grønt platå ved foten av grå klipper. Peter strakte seg utover og sovnet. Heidi ble sittende ved siden av og kikke på alt. Hun kjente seg lykkeligere enn noen gang før.

En skarp, hes skrikelyd fikk henne til å se opp. En stor fugl, med brede vinger, sirklet over dem og grov-kråket i lufta. Heidi ristet i Peter, og de så fuglen skyte høyere og høyere før den forsvant bak tindene.

«Hvor dro den?» spurte hun. «Hjem til redet,» sa

Peter. Hun ville klatre opp for å se, men Peter sa nei: Ikke engang geitene kom så høyt, og bestefaren hadde advart om stupene.

Han fløyt, og geitene hoppet ned fra buskene. Heidi løp inn mellom dem med latter. Da de spiste, ga Heidi mesteparten av sin mat til Peter. Han stirret, takknemlig og forbløffet, for han kunne ikke huske sist han var så mett.

Heidi lærte geitenes navn: Den store Tyrken med de breie horna som puffet de andre, den lille Grønnsisik som ikke var redd ham, og den stakkars Snøflokk som pep etter moren sin som var solgt. Heidi strøk Snøflokk og lovet å komme hver dag.

Plutselig sprang Peter etter Grønnsisik som hadde sneket seg mot kanten. Han kastet seg frem og fikk tak i bakbeinet, men geita slet og dro. «Hjelp!» ropte han.

Heidi samlet søt duftende løv og lokket geita inn på trygg grunn. Da Peter hevet stokken, fór Heidi i mellom: «Du får ikke slå! Hun forsto ikke.»

Peter sa at han skulle la være denne gangen om han fikk Heidis ost neste dag. Heidi så strengt på ham og sa: «Jeg gir deg alt – brød og ost – hver dag, om du lover aldri å slå noen geit.» Peter nikket og lovte.

Mot kveld så Heidi fjellene bli blodrøde. «Det brenner!» ropte hun. Peter ristet på hodet: «Det ser bare sånn ut.» Hun så fargene dempe seg fra ild til rose til grått, og ble plutselig tung. «Det kommer igjen i morgen,» sa Peter.

Heidi fortalte bestefaren om «ilden» den kvelden. Han forklarte at når sola sier god natt, kaster den de vakreste fargene over fjellene for at ingen skal glemme den til den kommer tilbake. Hun fortalte også om den store fuglen som ropte stygt. «Den ler av dem som klumper seg i bygda og skravler,» sa bestefaren tørt, «og roper at de skulle klatret opp og bodd alene der det er friskt.» Heidi la hodet bakover

og tenkte på vindene i granene. Dagene ség forbi, og Heidi ble brun og sterk i sola. Oftere enn før ble vinden rå og skarp, og noen dager lot bestefaren henne bli hjemme, redd for vindkastene langs kantene. Da gikk Peter alene og bar på sitrende sult, for han savnet både Heidi og maten hun ga. Når det blåste, sto Heidi under granene og hørte dem tordne. Så kom snøen, tykk og stillfarende, og la seg opp mot vinduet. Peter kom ikke lenger med flokken; fjellet sov. En ettermiddag stampet det i gangen; Peter sto der, hvit av snø, etter å ha kjempet gjennom fonner. Han tinte ved varmen, mens Heidi spurte om skolen. Om vinteren måtte han lære å lese og skrive. Bestefaren skar av en feit skive kjøtt til guttens brød, og Peter spiste som i en drøm. Før han gikk, mumlet han at bestemoren hans gjerne ville at Heidi skulle komme på besøk. Heidi orket nesten ikke vente. Hver dag maste hun: Bestefar, kan vi ikke gå nå? Bestemoren venter. Den fjerde dagen pakket bestefaren den tykke sekken som lå over Heidis høy, satte henne på fanget i en liten håndslede, svøpte henne godt, og suste nedover banen. Heidi lo så det hørtes langt. Nede i den lave, mørke hytta lå Peter og moren i kjøkkenet, og i kroken satt en gammel, krokrygget kvinne og spant. «God dag, bestemor, nå er jeg her!» sa Heidi og tok hånden hennes. Den gamle holdt fast i den varme lille hånden. «Er du Onkelens barn?» Heidi nikket, og fortalte at bestefaren hadde kjørt henne i sleden. Bestemoren spurte forsiktig om folk oppe i hytta. «Alle sier du ikke klarer tre uker der oppe,» mumlet hun så. I det samme slo en løs lem mot veggen. Heidi sa ivrig at bestefaren kunne spikre det fast. «Jeg kan ikke se det,» sa bestemoren stille. «Jeg hører alt i dette huset, hver klunk og knirk, og om natten

ligger jeg våken og er redd for at noe skal ramle og drepe oss.» «Kan du ikke se?» spurte Heidi. «Det blir aldri lyst for meg igjen her på jorden,» sa den gamle, og Heidi brast i gråt så det hørtes over hele rommet. «Hvem kan gjøre det lyst for deg? Er det ingen?» Bestemoren strøk henne mildt og ba henne fortelle om livet hos bestefaren. Heidi tørket tårene fort og skrøt av alt bestefaren laget, av benkene, krybbene, melkefatet han hadde skåret, og sa igjen at han skulle gjøre det lyst, han kom snart og spikret alt som slamret. Peter kom fra skolen og fikk spørsmål om lesingen. «Som før,» svarte han og vridde seg. Bestemoren sukket. Hennes gamle salmebok, full av vakre sanger, kunne hun ikke lenger se i, og minnene om dem gled unna. Heidi ville hjem akkurat da bestefaren kom for å hente henne. I sleden på vei opp sa hun med alvor i stemmen at de måtte ta hammer og spiker i morgen og hjelpe bestemoren. Hun sa at alt var mørkt for den gamle, men hun var ganske sikker på at bestefaren kunne gjøre det lyst igjen. Bestefaren så henne lenge og nikket. «Vi drar i morgen,» sa han. Heidi danset rundt i rommet og ropte: «Vi drar i morgen!» Og han holdt det. Utover høsten og vinteren banket og skrudde bestefaren i den lille hytta. Folk nede i bygda hørte ham og mumlet at Alm-Onkel kanskje ikke var så hard likevel. Da våren kom, var Heidi mer hjemme i fjellet enn noen gang. Men en dag kom Dete tilbake. Hun snakket med presten, og presset og pratet og sa at barnet måtte lære noe av verden, hun hadde ordnet det slik at Heidi kunne bli «følge-jente» for en syk byfrøken i Frankfurt. Bestefaren ble mørk i blikket: «Barnet lærer mer av fjellet enn av ethvert klasserom.» Men Dete ga seg ikke. Hun lokket Heidi med at bestemoren skulle få

hvitt brød hver dag om hun dro – det hadde Heidi selv sagt var det hun ønsket for bestemoren. Heidi så for seg bestemoren som satt og kjente på det harde svarte brødet, og hun tenkte på løftet hun hadde gitt. Hun ble med, selv om alt inni henne sa nei. Frankfurt var stor og steinete. Huset til Herr Sesemann, far til den syke jenta, var rikt og stivt. Husbestyrerinnen, fru Rottermeyer, var høy, rett i ryggen og streng i stemmen. Heidi fikk vite alle reglene med én gang: Ikke snakk med tjenere uten å gi en ordre. Kall husbestyrerinnen «madam» eller «gnädige Frau». Ikke løp. Ikke sitte på gulvet. Ikke rope. Clara, den lyshårede jenta som aldri gikk, men satt i stol eller lå på divanen, sa mildt at Heidi kunne kalle henne bare Clara. Tiden fyltes med timer: klokken ti kom læreren og ble til to. Heidi hadde aldri lært å lese og skrive. Bokstavene sto som merkelige spor foran henne, men de ville ikke feste seg. Læreren var blid og ville forklare alt, med ord om hvordan bokstaver ble til. Heidi hørte ordet «horn» og utbrøt: «Geit!» Han sa «fuglenebb», og hun ropte: «Rovfugl!» Læreren lo, men han så at for henne ble alt til fjellbilder. Og da ble bokstaven borte. En dag, etter en slik time, spurte Heidi Clara hvordan man kunne få vinduet opp. Hun lengtet etter luft. «Sebastian kan,» sa Clara. Da butleren kom forbi, ropte Heidi. Han åpnet et vindu for henne. Heidi klatret på en krakk for å se, men alt hun så var vegger, vinduer og den trange gaten langt nede. Ikke en flekk med grønt. Det ble kaldt inni henne. Fru Rottermeyer kom forbi og ristet på hodet: «Du skal ikke snakke med tjenerskapet med mindre det er nødvendig.» Heidi nikket, men forsto ikke hvorfor vennlighet var feil. Hun strevde med å sitte rett ved bordet, ikke slurpe, ikke strekke seg. En kveld stappet hun en

hvit rundstykke i lomma. Et løfte er et løfte, og bestemoren skulle få. Om natten stirret hun ut på en enslig stjerne. «Bestefar, jeg vil hjem,» hvisket hun. Men hun ble, for Clara trengte henne. Neste dag begynte timen som vanlig, men plutselig dundret noe i gulvet. Fru Rottermeyer styrtet inn og ble stående i døra: bøker, hefter, blekkhus – alt lå velta i en svart, blåsende pøl av blekk, med duken i en haug over. Heidi var borte. «Det ulykkelige barnet igjen,» sukket husbestyrerinnen. Clara forklarte: Heidi hadde sprunget opp så brått at hun dro hele duken med seg. Hun hadde hørt noe hun trodde var granene, og løp for å se. «Granene?» ropte fru Rottermeyer. Hun fant Heidi i hoveddøra, med øynene på gløtt i begge retninger. «Vogner,» sa Heidi forvirret. «Jeg trodde det var sørvinden i granene, men det var vogner.» Fru Rottermeyer holdt øynene smale. «Kom opp og se hva du har gjort.» Heidi ble forskrekket over rotet. Husbestyrerinnen sa at dette kunne unnskyldes én gang, men at hun måtte sitte helt stille under timene, ellers måtte hun bindes fast i stolen. Heidi sa fort at nå skjønte hun regelen, og hun skulle ikke reise seg. Etter middagen ventet hun til Sebastian kom opp med brett. «Hvordan åpner man et vindu?» spurte hun høflig. Han åpnet. Synet skuffet. «Finnes det et sted jeg kan se hele dalen?» spurte hun. «Du må opp i et høyt tårn,» sa Sebastian, og pekte ut et med en gullkule. Heidi smatt ut. I gata sto en gutt med lirekasse og et lite dyr. «Hvor er tårnet med gullkula?» spurte hun. «Vet ikke,» sa gutten, men visste om et annet. «Koster penger.» Heidi kjente i lomma og trakk opp et kort med røde roser, en hilsen hun hadde fått av Clara. Hun nølte, men ønsket om å se var sterkt. «Vil du ha dette?» Gutten ristet på hodet. «Penger.» De fant kirketårnet. Heidi dro i snora; en

gammel vaktmester kom ut, sint. Så så han de runde øynene og lot henne inn. Hun ble løftet opp til vinduet. Tak, skorsteiner, tårn – ikke fjell. «Ikke slik jeg tenkte,» sa hun stille. Den gamle, støtt i stemmen, sa at barn ikke forsto seg på utsikt. På vei ned så Heidi en kurv med kattunger i vaktmesterens rom. Hun lyste opp, og den gamle sa hun kunne ta så mange hun ville. Hun puttet en hvit og en stripete i hver sin lomme. Gutten viste vei hjem. Fru Rottermeyer møtte dem i døra. Hun begynte å skjelle ut Heidi for å løpe av gårde. Hver gang Heidi prøvde å svare, kom et «Miau!» fra lommen. Husbestyrerinnen ble hvit. «Gjør du narr av meg?» Pep «Miau!» igjen. Endelig fikk Heidi sagt: «Det er ikke meg, det er kattungene.» Fru Rottermeyer skrek, flyktet inn på arbeidsværelset og låste. Clara og Heidi lo så de hikstet, og Clara holdt de små nøstene i fanget og koste med dem. Sebastian gjemte dem i en kurv han la teppe over. Tjeneren humret for seg selv av tanken på all uro i et altfor stille hus. Neste morgen ringte det voldsomt. Sebastian åpnet. En fillete gutt sto ute med lirekassa på ryggen og sa at han måtte inn til frøken Clara for å kreve ti øre – fem for å vise vei til tårnet, fem for å vise tilbake. Sebastian, som ante Heidis finger med, slapp ham inn og hvisket: «Spill med en gang du kommer inn.» Gutten marsjerte inn og trakk i veiva. Fru Rottermeyer raste inn i musikken og ropte for å stoppe ham, men klangen druknet henne. Hun skulle til å gripe tak da hun så et mørkt, lavt dyr kravle mot skoene hennes – en skilpadde. Hun skrek og hoppet høyere enn hun hadde gjort på mange år. Sebastian kom og fikk båret både gutt og dyr ut, ga ham de ti ørene og enda ett

for musikken. Ro. Litt senere kom en stor kurv merket til Clara. Læreren talte om grammatikk da lokket spratt og fem kattunger for utover gulv og kjoler. Heidi jaktet dem hylende av fryd, Clara lo og rakte hender for å redde dem, læreren løftet føttene sine vekk fra små poter, og husbestyrerinnen sto stiv av gru. «Flytt dem!» ropte hun. Tjenestene bar dem ut, og Fru Rottermeyer snudde seg mot Heidi. Hun truet med å låse henne i en mørk kjeller med rotter og svarte biller. Heidi stirret uten å røre seg. Hun tenkte på kjelleren i fjellet der ostene hang, kjølig og god, og visste ikke hva rotter og svarte biller var. Clara grep inn. «Vi venter til pappa kommer. Han har skrevet at han snart er hjemme.» Husbestyrerinnen bet tennene sammen og nøyde seg med å si at da fikk det være. To dager senere slet hun fortsatt med å finne igjen humøret sitt. Hun følte at siden Heidi kom, var alt snudd på hodet. Clara var likevel blitt gladere. I timene ble bokstavene fortsatt til geiter og rovfugler for Heidi. Om ettermiddagene satt hun ved vinduet og tenkte. Lysten etter granene og fjellet var så sterk at hun hvisket, nesten uten lyd: «I morgen må jeg hjem.» Så en dag ville hun ikke lenger vente. Hun bandt sammen de hvite rundstykkene hun hadde samlet i skapet sitt, la dem i det røde sjalet, bandt det tett og satte stråhatten på hodet. Hun var på vei ut da Fru Rottermeyer sto i hallen. «Hvor skal du? Har jeg ikke forbudt deg å løpe i gatene?» «Jeg skulle ikke løpe. Jeg skulle hjem,» sa Heidi, blek. «Hjem! Har du noen gang hatt bedre hus eller bord enn her?» Heidi svarte med alt hun bar på: Snøflokk gråter etter moren og trenger meg hver dag. Bestemoren min venter. Grønnsisik blir slått om ikke jeg gir Peter ost. Her kan jeg ikke se sola si god natt

til fjellene, og den store fuglen vil rope styggere og styggere om at folk bor for tett og lærer hverandre dumme ting i steden for å bo på fjellet der det er bedre. «Himmel, barnet er fra sans og samling!» sa husbestyrerinnen, og befalte Sebastian å føre henne opp igjen. Sebastian prøvde å muntre henne med at kattungene hadde det bra, men det hjalp ikke. Om kvelden spiste hun ikke. Hun stappet bare brødet raskt i lommen. Neste dag bestemte Fru Rottermeyer at Heidi skulle få noen av Claras klær. Hun gikk opp for å rydde Heidis skap og kom tilbake flammet i kinnene: «Adelaide! I stedet for klær et helt skap fullt av rundstykker! Og en gammel stråhatt på bordet!» «Nei! Hatten må jeg ha, og rundstykkene er til bestemoren!» ropte Heidi. Tjenestepiken tok likevel hatten. Heidi kastet seg på Claras sofa og gråt som om hjertet skulle briste. «Nå er bestemors brød borte! De var alle til henne, og nå får hun ikke ett!» Clara strøk henne over håret og lovte at når Heidi dro hjem, skulle hun få ferske rundstykker til bestemoren. Den kvelden, da Heidi trakk dyna over seg, lå den gamle stråhatten under teppet. Hun grep den og smilte for første gang på lenge. Sebastian hadde sneket den fra Tinettes arm og gjemt den til henne; «Dette skal jeg se til,» hadde han sagt og blunket. Stor oppstandelse brøt ut i huset. Herr Sesemann var kommet hjem. Han hilste datteren varmt og vendte seg så til Heidi, som listet seg mot hjørnet. «Dette er vår lille sveitsiske jente,» sa han vennlig. «Er dere gode venner, du og Clara?» Heidi nikket. Clara la fort til at Heidi aldri hadde forsøkt å krangle. Herr Sesemann så rolig på husbestyrerinnen da hun forklarte at hun var blitt skrudd opp i et hjørne med barn og dyr og alt mulig tull. Han lo da Clara fortalte om tortoisen og liregutten og kattungene, og konkluderte med

at Heidi skulle bli. Clara blomstret ved de ordene. «Min mor kommer snart på besøk,» sa han. «Hun kommer overens med alle.» Det lettet lite på fru Rottermeyers bekymring. Bestemor Sesemann kom noen dager senere. Huset var pyntet, og Heidi ble sendt inn til arbeidsværelset. Hun bukket og sa høytidelig: «God kveld, fru madam.» Den gamle damen lo og spurte om det var slik de sa det på fjellet. Heidi svarte alvorlig at hun aldri hadde kjent noen som het «fru madam». «Når jeg er sammen med barn, er jeg alltid bestemor,» sa damen og ba om å få være det også her. «Glemmer du det igjen?» Heidi ristet på hodet og sa at hun ofte sa det ordet hjemme. Da fru Rottermeyer kom inn og begynte å forklare at navnet «Adelaide» var bedre, sa bestemoren vennlig, men bestemt, at dersom jenta var vant til å bli kalt Heidi, skulle hun kalles Heidi. Bestemoren hadde øyne som så mer enn de fleste. Etter et par dager fikk Heidi en billedbok med eventyr. Hun bladde, kom til et grønt beiteland og en hyrde med flokken, og med ett kom tårene. Bestemoren forsto og kalte henne varsomt nær. «Det følger en fortelling med dette bildet,» sa hun. «Jeg kan fortelle den i kveld.» Hun spurte om Heidi ba kveldsbønnen sin. Heidi svarte at hun hadde bedt hver kveld at Gud skulle la henne reise hjem, men han hørte ikke. Hun hadde sluttet. Bestemoren la armen om henne og forklarte at Gud alltid hørte, men han svarte ikke alltid slik vi selv ville; han ga det som var best. «Du kan fortelle ham alt,» sa hun. «Alt.» Etterpå, da Heidi var alene, krøp hun sammen på krakken sin, foldet hendene og sa alt hun ikke hadde våget å si høyt til noen. Hun ba om å få komme hjem til bestefaren og fjellet. Læreren endret metode, og plutselig løsnet alt. Han sluttet å forklare hvordan bokstaver var blitt til,

og bare viste dem. Da løftet Heidi hodet og leste – sakte først, så sikkert, like riktig som dem som hadde holdt på i månedsvis. Bestemoren klappet i hendene og ga henne boka for alltid. Heidi var glad, men under gleden lå savnet som et tungt løv. Huset ble tommere da bestemoren reiste. Ukene kom og gikk. Heidi forsvant inn i seg selv. Hun spiste nesten ikke. Hun ba igjen hver kveld, men noen ganger stanset hun. Hvordan kunne hun stole på at noen lyttet? Men hun tvang seg til å stole på det bestemoren hadde sagt. Nettopp da begynte merkelige ting i huset: Hver morgen sto hoveddøra åpen, selv om den var låst og stengt hver kveld. Ingen ting var borte. Tjenestene skalv. Fru Rottermeyer visket ord om spøkelser, men skrev til slutt et brev til Herr Sesemann. Han svarte at han ikke kunne reise fra forretningene, men så kom et nytt brev: Clara ble redd av alle historiene, og hvem visste hva som kunne skje med en skjør natur – anfall, rykninger! Da kom han. Sammen med en gammel venn, legen, satt Herr Sesemann våken en natt med pistol og lykt. Ved ett-tiden smøygde noe seg i gangen nedenfor. De listet. I døråpningen, i månelyset, sto en hvit skikkelse barføtt. «Hvem er der?» ropte legen, rolig. Ingen svar. De gikk nærmere. Det var Heidi. Øynene var åpne, men hun så ingenting ved dem. Hun skalv, men ikke fordi hun var redd dem; hun var et annet sted. Legen bar henne mykt tilbake til senga. Da han spurte om drømmen, hvisket hun om granene, stjernene, og om hvordan alt forsvant når hun våknet, og en stein la seg på brystet. Hun ville gråte, men det var forbudt. Hun sa at livet med bestefaren var «vakkert, vakkert», og gråt så hele kroppen rykket. Legen lot henne gråte ferdig. Neste dag sa han rett ut til Herr Sesemann at barnet var sykt av hjemlengsel – ikke

en svakhet å skamme seg over, men en kraft som kunne tømme både kropp og sjel. Hun måtte hjem til fjellet straks. Ingen trøstepakke kunne erstatte den luften hun trengte.

Herr Sesemann nikket og ordnet alt på timen. Fru Rottermeyer fikk beskjed om å pakke Heidis ting og fyll på med det Clara kunne avse. Sebastian skulle følge henne til Basel og passe på at vinduene ble låst og døra stengt på hotellet om natta; de visste jo nå at jenta gikk i søvne.

Heidi kom ned til frokost, og Herr Sesemann sa enkelt: «Du skal hjem.» Blodet fór opp i kinnene hennes og forsvant igjen. Hun glemte å spise. Clara viste henne en stor kiste full av gaver, og en kurv med tolv hvite rundstykker, «til bestemoren.»

Heidi fant boka si under hodeputen, og det gamle røde sjalet med hatten inni. Tjenestepiken ville kaste dem, men Herr Sesemann sa rolig at Heidi kunne ta med akkurat det hun ville. Hun la hånda i hans og sa: «Hils legen og takk ham for meg.»

De reiste, og for hver mil sørover ble Heidi lettere. Om natten lå hun spent våken i Basel, og neste dag satt hun med kurven på fanget. Flere ganger spurte hun Sebastian om bestemoren virkelig var i live. «Ja, ja, lille frøken,» svarte han. De gikk av på Mayenfeld.

En møller tok dem og kista i vogna og lot dem sitte opp. Han kjente henne igjen som Onkelens barnebarn. Heidi sa at alt i Frankfurt var fint, men at hun tusen ganger heller ville være hos bestefaren. Mølleren ristet på hodet over slike ord, for hun ville vel snart tenke om.

I Doerfli var klokka fem. Heidi tok stien alene opp fjellet. Da hun nærmet seg hytta til Peter, sto hun stille en stund for å puste.

Hjertet slo. På døra innenfor satt den gamle og spant. Heidi kastet seg i kne og la hendene om de grove, tynne fingrene.

«Jeg kom!

Jeg blir!» sa hun. Hun tok rundstykkene, ett etter ett, og la dem i bestemors fang, helt til det så ut som hun badet i hvitt brød.

«Velsignelse over deg,» sa den gamle med stemmen våt. Brigitta, Peters mor, kom inn og stirret på den pene kjolen og hatten med fjær. Heidi sa fort at Brigitta kunne få hatten, hun ville ikke ha den. Så tok hun av seg den pene kjolen og la det røde sjalet over understakken.

«Nå må jeg til bestefar,» sa hun. Brigitta ristet på hodet og advarte: Onkelen var alltid i dårlig lune og snakket ikke. Heidi løp likevel.

Granetoppene dukket frem, så det lave taket, og til sist hytta. Bestefaren satt med pipa som før. Heidi slapp kurven, la armene om halsen hans og ropte «Bestefar! Bestefar!» igjen og igjen.

Den gamle sa ingenting først. For første gang på lenge ble øynene hans våte. Han satte henne på kneet og spurte om de hadde sendt henne bort.

«Nei,» svarte hun, «ingen var slem. Men jeg kunne knapt puste der.» Hun ga ham brevet fra Herr Sesemann og en sammenrullet pakke. Da han hadde lest, la han brevet i lomma og smilte: «Kan du fremdeles drikke melk med meg?»

Inne i hytta løp Heidi rundt og helte lys inn i alle hjørner. Hun klatret opp på høyloftet og ropte fortvilet: «Senga mi er borte!» «Vi skal ordne ny,» sa bestefaren. Nede igjen satte hun seg på krakken han hadde laget, og drakk melka i store drag. Det smakte bedre enn alt i verden.

Ute pep det i et fløyt. Geitene danset ned med Peter. Han stanset, målløs. Heidi løp mellom horn og skjegg, ropte navn og lo. Lille Svan og Lille Bjørn kjente stemmen og la seg inntil henne og brekte høyt. De andre presset seg nær, og Grønnsisik hoppet frem så to geiter måtte vike. Snøflokk, sky som hun var, butta Den Store Tyrken ut av veien. Peter smilte sjenert:

«Fint at du er tilbake.» Men da Heidi gikk med bestefarens to geiter, fulgte hele flokken etter. Hun måtte inn bak låst dør for at Peter skulle få dem med seg hjem. Den kvelden lå en ny høyduftende seng under det runde vinduet. Bestefaren hadde klatret stille opp og kjent på høyputen mange ganger den natta, justert høyet i vinduet så månen ikke traff i ansiktet hennes. Men Heidi sov, dypere enn på et helt år. Dagen etter sto hun under granene og ventet. Hun måtte til bestemoren igjen, for hvordan hadde hun sovet, og var rundstykkene gode? Bestefaren hadde gjort rent hele morgenen for å kunne gå med henne. Nede i hytta holdt bestemoren fast i hånden som om hun fremdeles var redd at jenta skulle rives bort. Hun sa at hun alt kjente seg sterkere av det hvite brødet. Heidi spratt opp og sa at hun straks skulle skrive til Clara, for da ville Clara sende flere. Brigitta ristet på hodet: fra Frankfurt kom de harde. Bedre å kjøpe hos bakeren i Doerfli, men de hadde råd til svart brød, ikke hvitt. Heidi husket pengene bestefaren hadde gitt henne, og hoppet: Nå, nå kunne bestemoren få ett hvitt rundstykke hver dag, og to på søndag! Peter kunne hente dem. Bestemoren prøvde å si nei, men Heidi var allerede ute i gangen og jublet. «Når du blir sterk, blir alt lyst for deg igjen!» sa hun, alvorlig som en liten prest. Uker senere kom noen høye karer langs stien. Heidi sto ute og speidet. «De kommer! Legen er først!» ropte hun, og løp så kjapt at bestefaren måtte le. Hun hengte seg fast i legens arm og takket ham for at hun var hjemme igjen. «Hva har jeg gjort?» spurte han mykt. «Du gjorde så jeg kom til bestefar.» For første gang siden Frankfurt så Heidi at legen hadde noe trist i ansiktet. Han smilte sjelden helt. Hun begynte å trøste ham: Snart var det

vår igjen, og da kom Clara og bestemoren. Legen nikket. Han og bestefaren satt med bordet ut mot dalen. «Spis med oss,» sa bestefaren. «Spisestuen er kanskje enkel, men den er pen.» Legen lo og sa han ikke hadde spist så godt på lenge. Heidi leste en salme for bestemoren samme kveld, og den gamle gråt av glede. Heidis ord, om at Gud ikke glemte dem selv om man glemte ham, ble med inn i natta. Senere den kvelden bladde Heidi i boka med den vakre fortellingen om en sønn som reiste vekk og kom hjem igjen: Den bortkomne sønn. Hun leste den for bestefaren. Da hun sov, sto den gamle mannen over senga med hendene foldet og hvisket: «Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og er ikke verdig å kalles din sønn.» Neste morgen tok han på seg søndagsjakka med sølvknapper og ba Heidi ta på Frankfurt-kjolen. «Vi skal i kirken,» sa han. Kirkeklokkene ringte mens de gikk ned. Folk snudde seg. Ingen hadde sett Alm-Onkel under kirkespiret på mange år. Etter gudstjenesten gikk de til presten. Den gamle ba om tilgivelse for harde ord før, og sa at han ville følge råd: finne en plass for vinteren i Doerfli. Presten tok hånden hans og var hjertelig. Utenfor sto folk og ventet. De tok ham i hånden og smilte. Heidi så at bestefaren ble mykere rundt munnen. «Du ser bare snillere ut hele tiden i dag,» sa hun. «Det er godt å ha fred med Gud og mennesker,» svarte han. Et brev kom. Clara skrev at hun var for syk til å reise, men at legen kom i deres sted. Sammen med ham kom det en stor pakke med en varm kappe til Heidi, et tykt sjal til bestemoren, kaker, en svær pølse til Brigitta, tobakk til bestefaren, og små overraskelser til Heidi i hvert hjørne. Legen og bestefaren vandret over fjellet og snakket om alt de så; legen sa han

lærte noe nytt hver dag. Han og Heidi gikk alene noen ganger, og Heidi sa hvordan man la sorgen sin i Guds hender. «Men om sorgen er sendt av Gud, da?» spurte legen. «Da må man vente og stole på at han gjør det godt igjen,» svarte hun etter en lang tenkepause.

Hun leste en salme han husket at moren hans hadde sagt for ham da han var liten. Han la hånden for øynene en stund.

Da høsten var slutt og han skulle reise, fulgte Heidi ham ned et stykke. Han stoppet og sa at han helst ville ta henne med til Frankfurt, men hun så for seg gatene og steinen og fru Rottermeyer, og svarte stille at det var bedre om han kom tilbake. «Hvis jeg blir syk og alene en dag, da kommer du?» spurte han. «Samme dag du ber om det,» sa hun, «jeg er nesten like glad i deg som i bestefar.»

Da første snø falt, stengte bestefaren hytta og flyttet med Heidi og geitene ned til Doerfli. Han leide et halvforfallent hus ved kirka, som i gamle dager hadde tilhørt en stor soldat. Hele høsten hadde bestefaren hamret og fikset, satt opp skillevegg, tettet sprekker og varmet opp en stor stue med blåmalte fliser på ovnen. Heidi satte seg på benken rundt ovnen og stirret på bildene – slott, jegere, innsjøer.

Bak ovnen fant hun senga si akkurat like god som i høyet på fjellet. Hver morgen, før hun helt våknet, ventet hun å høre granene, og et lite ubehag strøk gjennom henne før hun hørte bestefaren ute hos geitene. Da var alt godt igjen.

Frosten kom endelig. En morgen skjøv Peter opp vinduet, så at bakken var hard som jern, satte seg på kjelken og suste hele veien ned forbi Doerfli og helt til Mayenfeld. Han kom sakte tilbake med kjelken på slep. Bestefaren skjønte på ansiktet hans hva dette betydde. «Krigen er vunnet,» sa han tørt. «Frosten,» forklarte Peter.

Heidi ropte av glede. Nå kunne de til bestemoren. Samme kveld, da månen skar som et hvitt sverd over snøen, dro hun med Peter i kjelken. Bestemoren lå i sengen og hutret i sjalet sitt, ikke syk, men sliten av kulden. Heidi så at puten under hodet var nesten flat. Hun tenkte på sengen hun hadde hatt i Frankfurt, med tre store puter og en tykk dyne, og hun ønsket hun hadde den nå. Hun leste for bestemoren fra salmeboken. «Når øyet sløres, sjelen skuer klarere, og den kjenner hjemmet nærmere,» leste hun, og bestemoren gjentok det med smil. Da Heidi gikk, tok Peter henne ned på kjelken igjen. Den natta lå Heidi og grublet på puta. Hun ville lese hver dag, men visste at hun ikke fikk besøke bestemoren før om en uke eller to. Da fikk hun en idé: Hun skulle lære Peter å lese, så kunne han lese hver kveld. Neste dag sa hun det rett ut: «Peter, du må lære deg å lese!» Han ble stiv. «Jeg har lært,» løy han. «Bestemoren i Frankfurt sa at det ikke er sant at du ikke kan,» svarte Heidi og ble hard i stemmen. Da prøvde han å le. Heidi ble rød: «Hvis du ikke lærer, skal jeg fortelle moren din om skolen i Frankfurt, der guttene må inn i et stort hus fullt av herrer i svarte frakker og høye svarte hatter. Og når du ikke kan lese, ler alle!» Peter så for seg et kor av høye hatter som flirte. Han skalv og sa han ville lære. Heidi hadde en ABC-bok med dikt under. Hun pekte på de tre første bokstavene og leste: «A B C må læres i dag, ellers vil dommeren kalle deg i lag.» Peter stivnet. «Jeg går ikke for noen dommer,» pep han. «Da må du lære de tre bokstavene.» Hun leste videre om D E F G og om H I J K, alle med små trusler. Peter

satt som forhekset. Ved W sto det: «Se på stokken mot veggen.» Han snek seg med et øye bort med forakt, men husket bestefarens tykke hasselstokk som vanligvis sto ved døra. Ved X sto det at han ikke fikk mat. Ved Y var det herrene med de høye hattene. Ved Z sto det noe om å bli sendt til hottentottene. «Hvor bor de?» spurte han. «Jeg kan spørre bestefar,» sa Heidi. «Nei!» ropte Peter, og lærte siste bokstaven på strak arm. Han kom hver kveld. Bestefaren satt med pipa mens bokstavene falt på plass inne i gutten. Da Peter hadde lært hele rekka, begynte Heidi med staving. Det gikk overraskende fort. Etter tre uker leste Peter en salme høyt for bestemoren. Han hoppet over mange vanskelige ord og skjøv dem unna. Heidi kjente at ordene ikke traff hjertet slik de gjorde når bestemoren hørte Heidi lese. Men godt var det likevel. Dagen etter skolen ropte læreren plutselig opp Peter. Han ventet ingenting, men gutten leste tre linjer uten å stoppe. Læreren stirret og spurte hvordan det hadde skjedd. «Heidi,» sa Peter. Læreren gikk til presten med gleden om et barn og en gammel mann som hadde hjulpet den seige gutten over kneika. En dag kom Peter med et brev og en rykning i kinnet. Heidi slet opp omslaget. «Vi kommer!» skrev Clara. «Alt er pakket. Doktoren sier jeg må på fjellet. Først seks uker i Ragatz, så opp til Doerfli. Hver fin dag blir jeg båret opp. Bestemor kommer. Fru Rottermeyer og Tinette nekter, Sebastian har fortalt dem altfor mye om stup og farer.» Heidi jublet. Peter gjorde ikke. Han stormet ut og slo stokken i lufta så geitene spratt. Han så for seg at han igjen ble stående alene med alle hornene mens Heidi fløy omkring med fine frøkner. Inne i hans bryst kjente noe varmt og stygt vokse: han hatet stolen til Clara. Han turte ikke si det høyt. Så kom dagen. Heidi løp

ut til granene og stoppet med et skrik. En lang rekke nærmet seg langs stien: To menn bar en bærestol. En hvit hest bar en rak dame. Bak rullet en hvilestol, og en bærer hadde en haug med tepper og skinn på ryggen. «De er her!» ropte Heidi. Bestemoren steg ned og lo og lo over synet av det stedet de nådde, og sa at en konge kunne misunne dem. Hun kalte Heidi en villrose og klemte den gamle mannen i hånden. Bestefaren løftet Clara ut av stolen med en styrke og varsomhet som forbauset den gamle damen. Han la henne på en seng av tepper han hadde klare, ordnet føttene på en mjuk pute. «Hvor har du lært å pleie så godt?» spurte bestemoren. «På en slagmark, for lenge siden,» svarte han kort. Et bilde av en mann han hadde båret lenge, lå for en stund i ansiktet hans; så gikk det over. Han hjalp dem inn og viste frem den enkle hytta, og lo litt da bestemoren nesten gikk på hodet i den smale døra. «Vi må gjøre den bredere,» sa han. Andre morgen hadde han løftet av to bord i skjulet og laget en åpning så stolen til Clara kunne trilles ut i sola. Han hentet to boller med kvalende, hvit melk fra Lille Svan. Clara så på det glassklare skummet og rynket litt på nesen, men da Heidi satte sin bolle mot leppene med slik lyst, tok Clara en slurk, så en til, og lo: «Det smaker av sukker og kanel!» «I morgen to boller,» sa bestefaren fornøyd. De skrev brev til bestemoren hver kveld, beskrev den myke vinden og de dype skyggene under granene, hyrderop som kom drivende over stein. Bestefaren ville at Clara hver formiddag skulle reise seg litt. Hun holdt hardt i ham, og det verket i bena, men hun prøvde. Hver dag litt lenger. Etter tre uker kom det to bærere med sengeutstyr, hvite overlag og alt.

Bestemoren hadde sendt dem. Bestefaren la sengene slik at jentene fremdeles kunne se ut av det runde vinduet. Clara var lykkelig. Peter ikke. Han så at Heidi ikke gikk med ham og geitene. Han stod ofte litt bortenfor og doblet nevne, truet i lufta – mot stolen, mot jenta som satt i den, mot alt det nye. En tidlig morgen var alt perfekt: klar luft, rødgullt lys på tindene, en lun vind gjennom nålene. Bestefaren skjøv stolen ut og gikk for å kalle jentene. Akkurat da smøg Peter seg opp av stien. Hatet i magen hadde kokt over. Ingen så ham. Han tok tak i stolen, ga den et voldsomt dytt og så den rulle, rulle, rulle. Den forsvant. Han sto og ventet. Så, som en gutt som spretter, fikk han se deler fly i alle retninger nede i skråningen: bein, armlener, stopp, alt i tusen biter. Det boblet i ham av fryd. «Nå må hun dra,» tenkte han, «nå får jeg Heidi tilbake.» Han skjønte ikke ennå at alt galt drar noe etter seg. Heidi og bestefaren oppdaget at stolen var borte. Vinden slo åpen døra til skjulet. «Den må ha blåst,» sa Heidi. «Hvis den rullet som langt som til Doerfli, er den stumper og tusen nå,» svarte bestefaren. Det var noe merkelig med retningen den måtte ha tatt; stolen kunne ikke rulle rundt hjørnet av seg selv. Heidi kjente seg svært skuffet for at dagens store tur måtte stoppe. Hun så sammenbitt på bestefaren, og han nikket. «Vi går ut likevel, men vi må gjøre det på vår måte.» De gikk opp på beitet. Heidi ba Peter bære sammen med henne, men han hadde ikke lyst. «Hvis ikke, sier jeg til bestemoren at du ikke vil hjelpe Clara,» sa Heidi lavt. Da løftet han bakre del av kroppen hennes, og de bar i lag mens Clara lo og ble rød i kinnene av å bli heist over gress og steiner. Heidi satte henne

på et sted der Snøflokk kunne være nær. Clara så utover, og noe i henne våget å reise seg – bokstavelig. Hun tok to skritt med Heidi i den ene armen og Peter klossete i den andre. «Jeg går!» ropte hun, og ble blek av både smerte og glede. «En liten vei til,» sa Heidi mykt. Det ble flere skritt. De kom til feltet med blomster, en bølgende eng av blå klokker og gullgule roser i fjellsprekkene. Clara kjente gresset stryke under fingrene for første gang. Det var som om jorden hilste henne. Da de kom tilbake, sto bestefaren i døra, et smil i skjegget. Han så alt, uten å si alt. «I morgen mer,» sa han. De skrev brev, men nå holdt de på en hemmelighet. Bestemoren i Frankfurt skulle få se med egne øyne. Peter gikk den kvelden alene hjemover. Nede i Doerfli lå biter av stolen ved en hekk. Han snudde og gikk den andre veien, men det var som om de ropte etter ham. Inni brystet var den lille vaktposten våken – den som stikker deg med en nad når du har gjort galt. Den ga ham ingen ro. Om natten drømte han stolen hel og politimenn med svarte hatter. Nest morgen kom et brev: Bestemoren kom opp. Alle ryddet og ordnet. Heidi sto ren med håret på plass. Clara sto ved Heidis skulder og lente så lett at ingen så det. Bestemoren dukket opp på hesten, med følger bak. Hun så to jenter sittende side om side, og ble stiv: «Hvorfor ligger du ikke i stolen, Clara? Hva er dette for noe?» Så så hun bedre. Lepper, farge, smil – alt var annerledes. «Er det virkelig du?» hvisket hun, og ropte med et latter-skrik. Clara reiste seg og gikk, rett og støtt ved Heidis side, og bestemoren løp og kysset og lo og gråt om hverandre. «Jeg må telegrafere din far!» sa hun så. Bestefaren plystret gjennom fingrene; fjellet svarte. Peter

kom ned med håret til alle kanter, hvit i ansiktet. «Ta denne lappen til posthuset i Doerfli,» sa bestefaren. Peter så på Herr Sesemann, som nettopp var kommet opp og sto bak hytta og snakket med bestefaren. For Peter så han ut som alt han fryktet: en politimann fra Frankfurt i sinnets mørke. Han grep telegrammet og sprang, men idet Herr Sesemann vinket til ham i løypa, stivnet han og la på sprang så fort at han rullet rundt og ned i gresset, akterut som stolen, uten å bli til biter, men postlappen ble til konfetti og forsvant i vinden.

Herr Sesemann, svett og lykkelig, klatret videre opp. Da han kom, sto datteren hans der, oppreist, og var så lik sin mor at han kjente det hugget til. «Kjenner du meg, pappa?» ropte hun. Han strakte armene sine, så, trodde ikke sine egne øyne, så en gang til, og holdt henne som om hun var nyfødt.

Bestemoren førte ham til bestefaren og takket den gamle mannen. «Med Guds hjelp har du gjort henne frisk,» sa hun. «Og med sol og melk,» svarte han. «Ikke glem melka.» «Aldri,» lo Clara.

Bak hytta hadde en busk med dype blå gentiana sprunget ut. Bestemoren ropte av glede. «Heidi, har du plantet disse til meg?» Heidi ristet på hodet. «Jeg vet hvem som gjorde det,» sa hun, og Clara smilte i samme retning.

Bak en gran prøvde Peter å sminte seg forbi. Bestemoren trodde han var sjenert fordi han hadde brakt blomster, og ropte ham til seg. Peter ble stående, liten som et frø. Hun smilte: «Var det du som gjorde det?» «Ja,» sa han med tynn stemme, for han våget ikke å si annet.

«Og hva er så fryktelig med det?» «Fordi… det er helt ødelagt… og ingen kan sette det sammen igjen,» pep han, og kneene hans slo mot hverandre. Bestemoren gikk til bestefaren og spurte om gutten var kommet av forstanden.

«Nei,» sa bestefaren rolig. «Han er

vinden som veltet stolen.» Og han sa at han hadde skjønt det med én gang. Når man har levd lenge der oppe, lærer man å se spor, ikke bare i snø.

Bestemoren lot ikke stemningen bli giftig. Hun ba Peter sette seg og snakket vennlig, men uten å glatte over: «Du gjorde noe galt, og du vet det. Ofte tror den som gjør galt at ingen vet, men Gud ser alt, og han har satt en liten vaktpost i oss fra vi blir født. Han sover til vi gjør noe galt, og da stikker han oss med en liten goad og roper at du vil bli oppdaget og straffet. Har du ikke kjent det?»

Peter nikket fort. «Men hør,» fortsatte hun, «kjernen er at du ville gjøre vondt, og likevel gikk det godt. For da stolen var borte, måtte Clara stole på beinene sine. Og se!» Hun åpnet armene, og hele hyttesida ble et jubelskrik.

«Neste gang du kjenner vaktposten, lytt til ham med én gang.» Peter svelget og nikket. Han hvisket at han også hadde mistet papiret han skulle bære. «Det var ærlig sagt,» sa bestemoren.

«Hva ønsker du deg som minne fra oss, som tegn på at vi legger dette bak oss?» Peter sperret øynene. «En tiøring,» sa han til slutt, tenkte på markedsdag i Mayenfeld og kniver og fløyter. Bestemoren lo til med to, tre, fire blanke sølvdollar og la fire tiøringer oppå.

«Her er like mange tiøringer som søndager i et år. Hver søndag tar du én. Og sånn skal det fortsette så lenge jeg lever.»

Peter hvisket høyt: «Så lenge jeg lever?» Da lo alle, og bestemoren sa at sønnen hennes kunne gjerne skrive det inn i testamentet sitt. Peter takket Gud, stappet myntene i lomma og hoppet oppover bakken i store sprang.

Om kvelden tok Herr Sesemann den gamle mannen i hånden. «Jeg har vært rik uten å være lykkelig på mange år,» sa han. «Nå er jeg lykkelig.

Hva kan jeg gjøre?» Bestefaren ristet på hodet. «Vi har nok. Men etter meg vil jeg at Heidi skal være trygg. Lov meg at hun aldri skal måtte tjene hos fremmede for livets skyld.» Herr Sesemann sa ja uten å nøle. «Jeg skal verne om henne som om hun var min egen. Nå og senere.» Han fortalte også at legen deres fra Frankfurt ville slå seg ned i nærheten, for det var ingen steder han hadde kjent seg så hel som her. De to mennene ble stående og se utover. Heidi sto borte ved granene og vifta med hendene til geitene som løp nedi lia, og latteren hennes fløt som bekken. «Er det noe du ønsker deg, Heidi?» spurte bestemoren henne senere og la armen rundt jenta. «Senga mi fra Frankfurt,» svarte Heidi straks. «Med de høye putene og det tykke teppet. Bestemoren vår ligger med hodet nesten flatt, og det er så tungt å puste. Og kanskje fryser hun ikke om natta da.» Bestemoren ble blank i øynene. «Riktig, takk for at du minnet meg. Når alt er godt, må vi ikke glemme dem som sliter.» Hun sa hun ville sende telegram med en gang. Fru Rottermeyer skulle få pakke senga. «Om to dager,» sa hun. «Gud vil.» Heidi hoppet og ropte at hun måtte løpe og si det. Bestefaren så strengt på henne, men bestemoren lo og sa: «Barnet gjør alt riktig. La oss gå sammen ned og fortelle det. Jeg kan ri videre fra Doerfli. Og meldingen kan vi sende derfra.» I den lave hytta holdt Brigitta på å nøste da hun så følget. «De går forbi. Onkelen bærer den syke jenta,» gispet hun. «Om det nå må bli slik da,» sukket bestemoren. «Bare jeg fikk holde Heidis hånd én gang til. Bare jeg fikk høre stemmen hennes én gang til.» Døra gikk opp slik at den slo i veggen, og Heidi var hos henne i ett sprang. «Senga kommer! Med alle tre

putene og det tykke teppet! Om to dager!» sang hun. Bestemoren trodde hun snakket om seg selv. «Jeg er glad for deg, Heidi. Men jeg overlever ikke å miste deg igjen,» sa hun. Bestemoren fra Frankfurt sto allerede inne og strøk på den gamle hånden. «Nei, nei. Gutten min og jeg kommer hvert år. Og Heidi blir her. Vi har mye å takke Gud for, her, på dette stedet.» Det var som om en fakkel ble tent bak øyelokkene til den blinde. Hun smilte, og tårene rant sakte. Heidi så forandringen og kjente hele kroppen fylles med lettelse. Neste morgen måtte Clara ned og videre. Hun gråt da hun så granene forsvinne i svingene. «Det blir sommer igjen,» sa Heidi. «Da går du helt fra begynnelsen, og du blir med geitene hver dag.» Clara ba henne hilse på Peter og Lille Svan. «Hun elsker salt,» sa Heidi. «Vi kan sende henne det.» «Hundre pund!» sa Clara og lo gjennom tårene. «Som takk.» Så var de borte. Heidi vinket lenge. Senga kom. Bestemoren sov med hodet høyt for første gang på mange år, og hele kroppen slappet av. Varmt tøy kom også, så den gamle slapp å sitte og skjelve av kulde i kroken. Nede i Doerfli arbeidet menn på et gammelt hus. Legen hadde bestemt seg. Han kjøpte det og gjorde det i stand med store varme ovner og en egen stall bak til vinter for geitene. Den ene delen skulle være for ham, den andre for bestefaren og Heidi, for de to mennene visste at den eldre trengte å beholde sin egen dør og sin egen rytme. «Vi deler på ansvaret for Heidi,» sa legen stille en kveld. «Hun er solskinnet vårt begge to. Når en dag både du og jeg er borte, skal alt være ordnet for henne.» Bestefaren svarte ikke. Han la bare hånden sin i den andres, og øynene hans sa mer. Sommeren vendte seg sakte mot høst. Heidi og Peter satt

i bestemors varme stue. Heidi fortalte med hender og øyne og viste med stemmen hvordan alt hadde vært, og Peter ramset opp at han nå leste litt hver kveld. «Han hopper over ordene som er vanskelige,» sa bestemoren smilende, «og da mister salmen litt av varmen. Men når våren kommer, leser du for meg, Heidi.» Heidi nikket.

Senere, da alle var gått, åpnet Heidi salmeboka og leste de linjene bestemoren elsket mest. Stemmen hennes var klar: Om at Gud fører alt godt, om at hjertet ikke skal forferdes, for alt blir til det beste for dem som elsker ham. Den blinde satt med hendene foldet og sa: «Jeg kan ikke gjøre annet resten av livet enn å takke ham for alle nåder vi har fått.»

Ute i fjellet blåste vinden gjennom granene igjen, nesten som i begynnelsen. Men mye var annerledes. Det som var mørkt før, sto i lyset.

Den gamle som hadde vendt ryggen til folket, vandret nå med lette skritt forbi kirkegården og hilste alle. En jente som engang bar på skarpt savn, sprang igjen barføtt i bekkene om sommeren og satte brød i et gammelt fang. En byfrøken på to hjul var blitt en gående på to bein. Og en gutt som hadde dyttet en stol, hadde lært å lese og kjente nå stikket fra vaktposten inne i brystet – en stemme han ikke ville glemme. Slik endte det: med kvinner og menn som husket granenes sus, med melk i boller og brød i fang, med en seng som holdt hodet høyt, med geiter som brekte og la seg inntil et velkjent barn, og med to menn som så utover dalen og visste at her hadde en liten jente gjort hus av fjell og familie av fremmede.

Og hver gang kvelden malte fjelltoppene røde, sto noen der oppe på benken og så etter de vakreste fargene. «Så vi ikke glemmer ham før han kommer igjen,» hadde bestefaren sagt om sola. Og ingen glemte.