Idioten for 10 år

Dette er en fortelling om en helt spesiell prins. Han het Lev Nikolajevitsj, men nesten alle kalte ham bare prinsen. Han var snill og sa alltid sannheten, selv når andre syntes det var rart. Noen trodde han var dum, men egentlig så han ting som andre ikke så. Han hadde vært syk og bodd lenge i Sveits hos en snill lege. Nå var han tilbake i Russland, og alt skulle bli annerledes. Toget hadde brølt inn på stasjonen, og prinsen var den siste som gikk av. Han så seg rundt med undring. Alt minnet ham om noe, men han visste ikke helt hva. Folk hastet forbi, men prinsen sto stille og pustet inn den kalde, røykfylte luften. Hjemme, tenkte han. Endelig hjemme.

Prinsen møtte snart tre mennesker som skulle forandre livet hans. Nastasja var vakker, men bar på en tung hemmelighet. Aglaja var stolt og modig, og ville bestemme over sitt eget liv. Rogojin var en mørk mann som elsket så hardt at alt annet ble borte. Og så var det Hippolyte, en ung gutt som var døende og ikke ville vente på døden. De møttes alle en solfylt ettermiddag i en hage full av syriner. Prinsen kjente straks at disse fire var annerledes. Noe i blikkene deres sa at de bar på hemmeligheter større enn ord.

Hippolyte la en forklaring på bordet. Han hadde vært syk lenge og visste at han snart skulle dø. Han ville ikke at andre skulle bestemme over ham. Han hadde tenkt lenge på dette, ikke i sinne, men som en hard, klar idé. Han skrev at kanskje var jakten på lykke viktigere enn selve lykken. Og at noen tanker er så store at de ikke kan sies med ord. Rommet ble stille mens han leste. Prinsen så på ham og forsto mer enn han kunne si. Noen ganger er det å ville dø en måte å si at man ikke får leve slik man vil.

Hippolyte fortalte om en gang han fant en lommebok på gaten. Den tilhørte en ung lege som var veldig fattig. Hippolyte ga den tilbake, og legen var så takknemlig. Sammen gikk de til en rik onkel som hjalp legen. Hippolyte følte seg bra. Han tenkte at en god gjerning kan spre seg som ringer i vannet, lenger enn man aner. Han smilte svakt mens han fortalte, men det var noe trist i smilet. Kanskje fordi han visste at han aldri ville få gjort nok gode gjerninger.

Senere samme kveld sto Hippolyte på en bro og snakket med onkelen. «Og du skal snart reise fra oss,» sa onkelen. Hippolyte lo, men inni seg kjente han redsel. Plutselig skjønte han at tankene hans løp fortere enn han kunne gå. Kort tid etter kom den store beslutningen. Den kom av mange små ting, og en ting som nesten ikke hang sammen med resten: et maleri hos Rogojin. Det var som om bildet hadde tent en gnist i ham, en gnist som brant sterkere for hvert sekund.

Rogojin bodde i et mørkt hus. På veggen hang et bilde av Jesus, tatt ned fra korset. Det var ikke vakkert. Ansiktet var grønt og grått, og kroppen var tung. Hippolyte stirret og tenkte: Hvordan kunne noen tro at Han stod opp igjen? Bildet skremte ham. Om natten drømte han om et stygt insekt som lo av ham. Insektet hadde mange øyne, og alle så på Hippolyte uten å blunke. Han våknet med hjertebank.

Midt på natten åpnet døren seg. Der sto Rogojin, stille og med harde øyne. De hadde ikke skilt som venner. Stillheten var som en hån. Hippolyte bestemte seg for å ikke si noe før den andre snakket. Rogojin sto der en stund, så gikk han mykt ut og smekket døren. Neste morgen var døren låst innenfra. Hippolyte kjente at noen spøkte med ham. Han knyttet nevene. Hvorfor måtte alt være så komplisert?

Hippolyte hadde en gammel revolver. Han valgte soloppgang i parken i Pavlovsk, så de hjemme skulle slippe å finne ham. Han skrev en forklaring: «Hvorfor skal jeg adlyde lover jeg ikke forstår?» Natten før soloppgangen var det mange gjester hos Lebedev. Hippolyte leste opp det han hadde skrevet. Noen lo, andre ble sinte. Prinsen så på ham med øyne som sa: Jeg forstår deg. Det var som om prinsen så rett inn i sjelen hans.

Til slutt tok Lebedev kommandoen. «Gi meg pistolen, eller jeg henter politiet!» Alle løp inn i prinsens rom. Der lå futteralet. Hippolyte klemte prinsen brått, som om han sa farvel til hele menneskeheten. Så løp han ut i trappen. Han holdt et glass mot den lyse himmelen. «Solen stiger!» sa han og tok pistolen. Keller kastet seg frem for å stoppe ham. Det sa bare klikk. Ingen skudd. Stillheten var øredøvende.

Hippolyte sank sammen i gråt. «Jeg glemte hetten,» hulket han. Skammen la seg over alt som en tung duk. De bar ham inn. Noen sa at slike gutter kan gjøre hva som helst bare for å bli sett. Prinsen ristet på hodet. Han forsto for godt hva et fortvilet hjerte kan gjøre når det blir jaget. Han satte seg hos Hippolyte og la hånden på skulderen hans. «Du er ikke alene,» sa han stille.

Senere gikk prinsen i parken. Han kjente igjen en gammel smerte fra Sveits: at alt i naturen sang sammen, men at han ikke fant sin plass i sangen. Han sovnet på en benk og drømte om en kvinne som både var henne og ikke henne. Da våknet han av en latter. Det var Aglaja. Hun sto foran ham med hendene på hoftene. «Du sover her?» sa hun og lo. «Du er virkelig ikke som andre, prins.»

«Fortell alt,» sa Aglaja. «Alt som ble sagt i natt.» Hun var lei av at alle kalte henne barn. Hun ville reise, bli lærerinne, se Roma og Paris. Så tok hun fram tre brev. De var fra Nastasja til henne. I dem sto det at Aglaja måtte gifte seg med prinsen. «Hun er sjalu,» sa Aglaja. «Hun ville ta livet av seg dagen etter vårt bryllup.» Prinsen tok imot brevene med skjelvende hender. Han visste ikke hva han skulle si.

Neste dag kom Lebedev med ny uro. Fire hundre rubler var borte. Mistanken falt på general Ivolgin. Prinsen ba alle være forsiktige. Å ta feil kunne ødelegge et helt menneske. Senere viste det seg at Lebedev selv hadde lagt lommeboken der for å sette en felle. Prinsen ble sint. «Gi tilbake alt og lat som ingenting har skjedd,» sa han. «Slikt er uverdig.» General Ivolgin så på prinsen med tårer i øynene. Han hadde aldri møtt en slik sjenerøsitet.

Samme kveld leste prinsen brevene fra Nastasja til Aglaja. Nastasja skrev at prinsen var som lys. Hun så for seg Jesus alene i skumringen, med en liten unge ved kneet. Men under dette lyset var det mørke. Hun skrev om et barberblad gjemt i silke, om et lik under gulvet, om øyne som så på henne hver dag. Prinsen gikk ut i parken etter lesningen. Månen skinte kaldt, og han følte seg tom. Hvordan kunne én kvinne bære så mye smerte?

På veien hjem hoppet en skikkelse ut foran ham. «Er du lykkelig?» ropte Nastasja. «Var du hos henne?» Hun kysset hånden hans med tårer. Så forsvant hun sammen med Rogojin. Rogojin kom tilbake og spurte: «Er du lykkelig?» «Nei,» sa prinsen. Rogojin lo mørkt: «Jeg ventet ikke annet.» Prinsen sto alene i mørket og kjente at veiene foran ham var blitt smalere. Valgene han tok ville skade noen.

Rykter spredte seg raskt. Snart sa folk at prinsen og Aglaja var forlovet. En kveld hos Epantsjin kom Aglaja inn og spurte høyt: «Har du tenkt å be om hånden min?» «Ja,» sa prinsen. Hun spurte om rang, penger, tittel, og lo seg skjelvende. Etterpå ba hun om unnskyldning for ertingen. «Ingen følge,» sa hun, men øynene sa noe annet. Prinsen så at hun var redd. Redd for å bli såret.

Hos Epantsjin skulle de store navnene se nærmere på den mulige forloveden. Prinsen visste det var en prøve. Han vasket hendene for lenge og lovet seg selv å ikke knuse noe. En kinesisk vase sto på et bord. Han så på den som på en fiende. Under selskapet snakket han om tro og kirke, og rommet ble stivt. Og akkurat da, mens han svingte armen, traff han vasen. Lyden av knust porselen fikk alle til å fare sammen.

Prinsen fikk et anfall. Aglaja rakk å ta imot ham så han ikke slo hodet. Etterpå var alt vennlig, som om ingenting var skjedd. Men under det vennlige lå en streng som sa noe annet. Noen bestemte seg den kvelden. Neste dag kom Hippolyte med en ny beskjed: Nastasja var i huset til Daria Alekséjevna. Et møte var gjort klart. Prinsen pakket seg inn i frakken og gikk ut i regnet. Han visste at dette møtet ville forandre alt.

Aglaja kom selv og sa: «Du er klar.» De gikk til huset. Rogojin slapp dem inn. I stuen, i svart, sto Nastasja og ventet. Aglaja sa at prinsen trodde han kunne gjøre en kvinne lykkelig som bar på så mye skam. At Nastasja ikke elsket ham, men elsket sin egen skam. Nastasja svarte lavt at Aglaja selv ikke gjorde noe med livet sitt. Stemmene steg og falt som bølger, og prinsen sto i midten og visste at han ikke kunne stoppe dem.

Prinsen ba dem stoppe. Han ba for Guds skyld. Rogojin sluttet å smile. Nastasja hvisket at Aglaja hadde kommet uten guvernante. «Vet du hvorfor? Fordi du er redd for meg.» Aglaja hvisket at prinsen hatet henne. Nastasja brast. «Ta ham da!» ropte hun. «Han ser jo bare på deg!» Så brøt hun sammen og ropte: «Nei! Min!» Hun kastet seg over prinsen og holdt ham fast.

Aglaja flyktet. Prinsen løp etter, men Nastasja stoppet ham. Hun kastet seg om halsen hans. «Min! Min!» Rogojin tok hatten og gikk uten et ord. Byen snakket høyt: prinsen skulle gifte seg med Nastasja. Han hadde vanæret en fin familie. Prinsen kjente at han ble dratt i to retninger. Han var hos Nastasja og trøstet henne, og han sto utenfor huset til Aglaja uten å våge å gå inn. Regnet falt som tårer fra himmelen.

Dagen for bryllupet kom. Kirken fyltes av gjester. Prinsen ventet. Da bruden steg ut av vognen i hvitt, glitret øynene hennes som om hun brant. Men så så hun Rogojin i mengden. Alt skiftet i henne. Hun kastet seg mot ham. «Redd meg! Ta meg bort! Fort!» Han løftet henne inn i vognen. «Til stasjonen!» ropte han. De forsvant i en sky av støv. Prinsen sto alene igjen.

Prinsen dro til St. Petersburg for å lete. Han banket på dører, men ingen visste noe. Til slutt møtte han Rogojin på gaten. De gikk til huset i Gorohovaja. Det var helt stille. Rogojin låste døren bak dem. Bak en grønn gardin lå Nastasja, stille og hvit. «Ble det mye blod?» spurte prinsen. «Ikke mer enn en halv spiseskje,» svarte Rogojin. Prinsen satte seg ned ved siden av ham. Ord var ikke nok.

Da de brøt opp døren utenfra, satt prinsen fortsatt ved siden av Rogojin. Rogojin hadde hjernefeber. Prinsen kjente ingen igjen. Han ble sendt tilbake til Sveits, til den gamle legen. Der sitter han stille, og smiler når noen sier navnet hans. Han er den samme, og ikke den samme. Noen kaller ham en idiot. Noen kaller ham et godt menneske. Kanskje er begge deler måter å si: Vi forsto ham ikke helt.