The Adventures of PinocchioAge-adapted version

Det var en gang et stykke ved. Ikke et fint stykke ved, ikke mahogni eller eik, men en helt vanlig vedkubbe som kunne ha havnet i en ovn og blitt til varme en kald vinterdag. En dag kom den til verkstedet til en gammel snekker som het Antonio. Alle kalte ham Mester Kirsebær, fordi nesetippen hans alltid var rund, blank og rød som et modent kirsebær.

Mester Kirsebær gned hendene. «Dette passer akkurat,» sa han. «Jeg skal lage et bordbein av det.» Han løftet øksen, men i det han skulle til å hugge, hørte han noe. En tynn, liten stemme.

«Ikke slå så hardt!»

Den gamle snekkeren stivnet. Han så under benken. Ingenting. Inn i skapet. Tomt. I sagflisen. Bare støv. Han så ut gjennom døren. Ingen der.

«Jeg innbilte meg det,» mumlet han, og så hugget han.

«Au! Det gjorde vondt!» ropte stemmen.

Mester Kirsebær ble så redd at parykken hans nesten løftet seg fra hodet. Likevel prøvde han å arbeide videre. Han tok høvelen og begynte å glatte veden.

«Slutt!» lo stemmen. «Det kiler!»

Da falt snekkeren bakover på gulvet og ble sittende der.

I samme øyeblikk banket det på døren. Inn kom vennen hans, Geppetto. Han var en liten gammel mann med en gul parykk. Nakne barn i nabolaget ertet ham. De kalte ham Polenta, fordi håret hans lignet den gule maisgrøten. Geppetto ble rasende hver gang han hørte det navnet.

«Hva gjør du på gulvet?» spurte Geppetto.

«Jeg lærer maur å regne,» svarte Mester Kirsebær.

Geppetto hadde kommet for å be om en tjeneste. Han hadde fått en idé. En stor idé. Han ville lage en fantastisk tredukke som kunne danse, fekte og gjøre saltoer. Med den ville han reise rundt i verden og tjene nok til brød og litt vin.

«Bra, Polenta!» ropte den usynlige stemmen.

Geppetto ble ildrød i ansiktet. Han trodde Mester Kirsebær hadde sagt det. De to gamle vennene begynte å krangle. De grep tak i hverandres parykker. De klorte og dyttet. Til slutt ble de slitne. De skammet seg, ga parykkene tilbake til hverandre og ble venner igjen.

Da Geppetto ba om litt ved, skyndte Mester Kirsebær seg å gi bort den underlige kubben. Han var lettet over å bli kvitt den. Men da han rakte den frem, spratt veden ut av hendene hans og traff Geppetto rett på leggene.

«Er dette måten du gir gaver på?» ropte Geppetto.

«Det var ikke jeg!»

De var nær ved å slåss igjen. Men Geppetto tok veden under armen og haltet hjem.

Huset hans var lite og fattig. Det hadde en stol, et slitt bord og en seng. På veggen var det malt en peis med flammer og en gryte som så ut til å koke. Men både ilden og gryten var bare maling. Geppetto satte seg straks til å skjære i veden.

«Hva skal du hete?» spurte han. «Pinocchio. Det er et heldig navn.»

Han skar hår. Han skar en panne. Han skar øyne. Da øynene var ferdige, begynte de å bevege seg. De stirret på ham.

«Hvorfor ser dere slik på meg?» spurte Geppetto.

Så skar han en nese. Men nesen vokste. Og vokste. Og vokste. Jo mer Geppetto skar av, desto lengre ble den.

Han laget en munn. Men før den var ferdig, begynte den å le av ham. Da han ba den slutte, rakte den tunge. Han laget armer og hender. Så snart hendene var ferdige, røsket den lille dukken av ham den gule parykken og satte den på sitt eget hode.

Geppetto ble trist. «Pinocchio,» sa han, «du er ikke ferdig engang, og allerede er du slem mot faren din.» En tåre rant nedover kinnet hans.

Da bena og føttene var ferdige, sparket Pinocchio ham på nesetippen. Geppetto satte dukken på gulvet og lærte ham å gå. Først var trebeina stive og rare. Men snart sprang Pinocchio rundt i rommet. Så løp han rett ut døren og nedover gaten.

«Stans ham!» ropte Geppetto og løp etter.

Folk lo da de så en tredukke hoppe som en hare. En politimann stilte seg midt i gaten. Pinocchio prøvde å smette mellom bena hans. Men politimannen grep ham i den lange nesen og ga ham tilbake til Geppetto.

Geppetto ville dra ham med hjem. Men Pinocchio kastet seg på bakken. Han lot som om han ble mishandlet. Folk samlet seg rundt.

«Stakkars dukke!» sa de. «Den gamle mannen vil sikkert slå ham!»

Ingen hørte på Geppetto. Politimannen slapp Pinocchio fri og førte den fortvilte gamle mannen i fengsel. Geppetto gråt mens han ble ført bort. «Ulykkelige gutt,» hikstet han. «Jeg skulle ha tenkt meg om før jeg laget deg.»

Pinocchio løp hjem og skjøv igjen døren. Han var glad for å være alene. Men snart hørte han en liten lyd.

«Kri-kri-kri.»

På veggen satt en stor siriss.

«Hvem er du?» spurte Pinocchio.

«Jeg er Den Talende Sirissen. Jeg har bodd her i mer enn hundre år.»

«Dette er mitt hus nå. Forsvinn!»

«Først skal jeg fortelle deg noe,» sa Sirissen. «Den som rømmer fra sin far og nekter å lære eller arbeide, ender ofte med å angre.»

Pinocchio lo hånlig. Han sa at han ikke ville på skole. Han ville heller løpe etter sommerfugler. Klatre i trær. Ta fugleunger fra reirene. Han sa at hans drømmejobb var å spise, sove, leke og drive omkring hele dagen.

«Da blir du en tosk,» svarte Sirissen rolig. «Kanskje ender du i fengsel. Eller på sykehus.»

«Hold munn, ulykkessiriss!» skrek Pinocchio.

Sirissen sukket. «Du er av tre. Og det verste er at hodet ditt også er av tre.»

Da grep Pinocchio en hammer og kastet den. Den traff Sirissen. Den lille stemmen sa bare et svakt «kri-kri». Så ble det stille.

Om kvelden ble Pinocchio sulten. Først var det bare en tom følelse i magen. Men den vokste raskt til en sult som føltes som ulver som bet ham innenfra. Han løp til den malte peisen og forsøkte å løfte lokket på den malte gryten. Da skjønte han at det ikke fantes noe der. Nesen hans ble enda litt lengre av skuffelsen.

Han lette overalt. Ikke en brødskorpe. Ikke en ostebit. Ikke et bein. Ikke engang en kirsebærstein. Til slutt fant han et egg i søppelet. Han kysset det og bestemte seg for å steke det.

Han knakk egget over en liten panne med varmt vann. Men ut kom ikke plomme og hvite. Ut kom en levende kyllingunge.

«Tusen takk for at du slapp meg ut av skallet!» pep den, bukket og fløy ut vinduet.

Pinocchio ble stående med eggeskallet i hendene. Han begynte å gråte. «Sirissen hadde rett,» sa han. «Hvis far var her, ville jeg ikke sulte.»

Det stormet ute. Men sulten var sterkere enn redselen. Han sprang til landsbyen og ringte på en dør.

En gammel mann åpnet vinduet. «Hva vil du?»

«Litt brød, vær så snill.»

«Vent der,» svarte mannen.

Pinocchio stilte seg under vinduet.

I stedet for brød fikk han en hel bøtte iskaldt vann over hodet. Gjennomvåt og utslitt gikk han hjem. Han satte føttene sine nær et fyrfat med glør for å tørke dem. Så sovnet han.

Mens han sov, tok trebeina fyr. Om morgenen var føttene hans blitt til aske.

Noen banket på døren.

«Hvem er det?» ropte Pinocchio.

«Det er meg,» svarte en kjent stemme.

Det var Geppetto.

Pinocchio forsøkte å springe bort for å åpne. Men uten føtter falt han med et klask på gulvet.

«Far! Jeg kan ikke åpne! Katten har spist føttene mine!»

Geppetto klatret inn gjennom vinduet. Da han så Pinocchio ligge uten føtter, glemte han all sin sinne. Han løftet ham opp, kysset ham og gråt.

Pinocchio fortalte alt. Det kom i en lang, forvirret strøm. Sirissen. Egget. Kyllingen. Mannen med vannbøtten. Sulten. Brannen. Geppetto forsto mest av alt at gutten var sulten. Han tok frem tre pærer. De var egentlig hans egen frokost.

«Spis disse.»

«Vil du skrelle dem?» spurte Pinocchio.

Geppetto ristet på hodet. Men han skrelte dem likevel. Pinocchio spiste fruktkjøttet. Han ville kaste skallene og kjernehusene. Geppetto la dem på bordet.

«Alt kan være nyttig en dag,» sa han.

Da Pinocchio fortsatt var sulten, måtte han til slutt spise både skall og kjernehus. De smakte ikke så verst når han virkelig trengte dem.

Etterpå ba han om nye føtter. Geppetto lot ham vente en stund. Han fryktet at Pinocchio straks ville rømme igjen. Men Pinocchio lovet at han skulle bli snill. Han skulle gå på skole. Lære et yrke. Ta vare på sin gamle far.

Geppetto svarte ikke. Han tok frem verktøyet. Han skar to sterke, lette føtter. Da Pinocchio lukket øynene og lot som han sov, limte Geppetto dem fast. Pinocchio hoppet opp og danset av glede.

Geppetto laget klær til ham av blomstrete papir. Sko av bark. En lue av brødsmule. Pinocchio så speilbildet sitt i en skål med vann. «Jeg ser ut som en fin herre!» sa han stolt.

«Det er ikke fine klær som gjør noen ordentlig,» svarte Geppetto. «Det er rene klær og et godt hjerte.»

Pinocchio sa at han manglet det viktigste for å gå på skole: en lesebok. Geppetto hadde ikke en eneste mynt. Han tok på seg den lappete jakken sin. Så gikk han ut i snøen.

Da han kom tilbake, var han i skjorteermene. Men han hadde en ny bok under armen.

«Hvor er jakken din?» spurte Pinocchio.

«Jeg solgte den. Den var for varm.»

Pinocchio forsto. Han kastet seg rundt halsen hans og kysset ham.

Neste morgen gikk Pinocchio mot skolen med den nye boken under armen. Han drømte om å lære å lese, skrive og regne. Han skulle tjene penger. Han skulle kjøpe Geppetto en jakke av gull og sølv.

Men så hørte han noe. Fløyter og trommer.

I en stor, fargerik bod sto det: Det Store Dukketeateret. Pinocchio kunne ikke lese skiltet. Men en gutt fortalte ham hva det sto. Billetten kostet fire småmynter.

Pinocchio hadde ingen penger. Han prøvde å selge papirjakken. Barkeskoene. Brødlua.

Ingen ville ha dem. Til slutt solgte han leseboken. Den boken som Geppetto hadde solgt jakken sin for å kjøpe.

Inne i teatret var Harlekin og Punch i gang med en morsom krangel på scenen. Men da Harlekin fikk øye på Pinocchio i salen, stanset han.

«Er det virkelig Pinocchio?» ropte han.

Alle dukkene kom løpende ut. «Vår bror av tre!» ropte de. De løftet Pinocchio opp på scenen. Omfavnet ham. Danset omkring ham. Publikum ble irritert fordi forestillingen stanset.

Da kom dukkeføreren. Han het Ildeteren. Han var svær. Det svarte skjegget hang helt ned til føttene. Øynene var røde. Stemmen var fryktelig. Alle dukkene skalv.

«Hvorfor lager du kaos i teatret mitt?» brølte han.

Pinocchio prøvde å forklare. Men Ildeteren sa bare: «I kveld gjør vi opp.»

Etter forestillingen så Pinocchio at dukkeføreren hadde et lam på spidd over ilden. Han manglet ved.

«Hent den tørre tredukken,» befalte han. «Den vil brenne godt.»

Harlekin og Punch bar Pinocchio mot kjøkkenet. Pinocchio vred seg og ropte på Geppetto. Men Ildeteren så ansiktet hans. Han ble rørt. Han kunne ikke vise det med tårer. Hver gang han ble myk om hjertet, nøs han voldsomt.

«Atsjoo!» braket det.

Harlekin hvisket: «Han har medfølelse. Du er reddet.»

Ildeteren nøs flere ganger. Han forsøkte å se streng ut. «Jeg sparer deg. Men jeg trenger ved. Hent Harlekin i stedet.»

Da vaktene tok Harlekin, kastet Pinocchio seg for Ildeterens føtter.

«Ikke brenn ham! Han er min venn. Hvis noen må brenne, så bruk meg.»

Alle dukkene begynte å gråte. Selv trevaktene gråt. Ildeteren nøs så kraftig at skjegget hans flagret.

«Du er en modig gutt,» sa han. «Gi meg et kyss.»

Pinocchio klatret opp skjegget hans og kysset ham på nesen. Harlekin ble spart. Neste morgen ga Ildeteren Pinocchio fem gullmynter.

«Ta dem til faren din,» sa han. «Jeg hørte at han solgte jakken sin for deg.»

Pinocchio lovet å gå rett hjem. Men på veien møtte han en halt rev og en katt som lot som den var blind. Reven hilste høflig. Den sa at den hadde sett Geppetto fryse i skjorteermene.

Pinocchio tok stolt frem gullmyntene. «Jeg skal kjøpe far en flott jakke. Og en ny bok til meg selv. Jeg skal studere.»

Reven lo. «Se på meg. Jeg mistet et bein fordi jeg studerte. Se på katten. Den mistet synet av det samme.»

En hvit svarttrost på en hekk ropte: «Ikke hør på dem, Pinocchio! Dårlige venner gir dårlige råd.»

Katten sprang opp. Den slukte fuglen i ett jafs. Så lukket den øynene og lot som den var blind igjen.

Reven hvisket om Miraklenes Åker. Et sted hvor gullmynter kunne plantes. Hvis Pinocchio gravde ned fem mynter, vannet dem og strødde salt på jorden, skulle det neste morgen vokse et tre fullt av gull.

Først sa Pinocchio nei. Han tenkte på Geppetto. Han tenkte på alle ulykkene som hadde hendt ham fordi han ikke lyttet. Men reven og katten snakket om tusener av mynter. Om rikdom uten arbeid. Til slutt lot han seg overtale.

De stanset på Vertshuset Den Røde Kreps. Katten, som påsto den var syk, bestilte fisk, innmat og mer mat enn noen kunne spise.

Reven, som sa at legen hadde gitt den streng diett, spiste hare, kyllinger, fugler og desserter. Pinocchio spiste nesten ingenting. Han drømte allerede om gulltrær.

Ved midnatt vekket verten ham. Reven og katten hadde reist for to timer siden. Katten hadde fått beskjed om at en slektning var syk. De hadde selvsagt ikke betalt regningen. Pinocchio brukte en gullmynt på måltidet og gikk alene ut i mørket.

På veien så han et svakt lys på en trestamme. Det var skyggen av Den Talende Sirissen.

«Gå hjem,» sa Sirissen. «Ta de fire myntene til faren din. Den som lover at du kan bli rik over natten, er som regel en svindler.»

«Jeg går videre,» sa Pinocchio.

«Natten er mørk.»

«Jeg går videre.»

«Veien er farlig.»

«Jeg går videre.»

Sirissen sukket. «Måtte himmelen beskytte deg mot dugg og røvere.» Så sluknet lyset.

Kort etter hørte Pinocchio rasling bak seg. To svarte skikkelser i kullsekker sprang etter ham. Han gjemte de fire gullmyntene under tungen.

«Pungen eller livet!» sa de.

Pinocchio ristet på hodet. Røverne grep ham i nese og hake for å tvinge opp munnen. Den ene stakk hånden inn mellom leppene hans. Pinocchio bet så hardt at hånden falt av. Men det var ikke en hånd. Det var en kattepote.

Han skjønte at røverne var reven og katten. Han rev seg løs og løp. De jaget ham gjennom marker. Over grøfter. Inn i skogen. Han klatret opp i et høyt furutre. De tente ild under det. Han måtte hoppe ned og fortsette.

Til slutt så han et hvitt hus i mørket. Han banket desperat. Ved et vindu viste det seg en liten jente med blått hår og et ansikt hvitt som voks.

«Åpne!» ropte Pinocchio. «Røvere jager meg!»

«Her er alle døde,» svarte jenta med en underlig, fjern stemme. «Jeg venter bare på kisten min.»

Vinduet lukket seg. Røverne tok Pinocchio. De prøvde å stikke ham med kniver. Men bladene knakk mot det harde treet. Så bandt de en løkke rundt halsen hans og hengte ham i en stor eik.

«I morgen kommer vi tilbake,» sa de. «Da er du død. Da åpner munnen din seg. Da tar vi gullet.»

De gikk. Vinden fikk Pinocchio til å svinge frem og tilbake. Løkken strammet seg. Han tenkte på Geppetto.

«Å, far,» hvisket han. «Hvis du bare var her.»

Den blåhårede jenta var ikke død. Hun var en god fe som hadde levd ved skogen lenge. Da hun så Pinocchio henge i eiken, sendte hun en falk for å hakke over tauet. Så lot hun hunden Medoro kjøre en vogn trukket av hvite mus for å hente ham.

I huset sitt la hun ham i en seng og kalte inn tre leger. En kråke. En ugle. Og Den Talende Sirissen, som på mystisk vis levde igjen.

Kråken sa: «Han er helt død. Men hvis han ikke er død, er det et sikkert tegn på at han lever.»

Uglen sa: «Jeg er uenig. Han lever. Men hvis han ikke lever, er han helt sikkert død.»

Sirissen sa: «En klok lege tier når han ikke vet noe.» Deretter så han på Pinocchio. «Denne dukken kjenner jeg. Han er lat. Ulydig. Han vil gjøre faren sin syk av sorg.»

Under dynen begynte Pinocchio å hulke.

«Når en død gråter, er han på vei til å bli frisk,» sa kråken.

Feen oppdaget at han hadde feber. Hun ga ham bitter medisin. Men Pinocchio ville ikke drikke.

Hun lovet sukker først. Han fikk sukkeret. Men han fant en ny unnskyldning. Puten lå feil. Døren sto på gløtt. Medisinen luktet fælt. Til slutt åpnet døren seg. Fire svarte kaniner kom inn med en liten kiste.

«Vi er kommet for å hente deg,» sa den største.

Pinocchio grep glasset og tømte det i en slurk. Kaninene gikk skuffet ut med kisten. Kort etter var han frisk.

Da spurte Feen hvor gullmyntene var.

«Jeg mistet dem,» løy Pinocchio. Men de lå i lommen hans.

Nesen vokste.

«Hvor mistet du dem?»

«I skogen.»

Nesen vokste mer.

«Nei, jeg svelget dem ved et uhell sammen med medisinen.»

Da ble nesen så lang at den slo mot sengen. Mot veggene. Mot vinduet. Feen lo.

«Hvorfor ler du?» spurte han skamfull.

«Fordi du lyver. Det finnes løgner med korte bein og løgner med lange neser. Dine har lange neser.»

Da Pinocchio angret på ordentlig, sendte Feen hakkespetter. De hakket nesen tilbake til vanlig størrelse. Hun sa at han kunne bo hos henne som hennes lillebror. Og at Geppetto snart skulle komme.

Pinocchio løp ut i skogen for å møte faren. Der møtte han reven og katten igjen. De lot som de var dypt sjokkerte over røverne som hadde hengt ham. Katten manglet nå virkelig en pote. Men reven forklarte at den modige katten hadde bitt av sin egen pote for å gi den til en sulten ulv.

Pinocchio ble rørt. Selv om historien var dum. Reven minnet ham om de fire gullmyntene. Den sa at Miraklenes Åker snart skulle stenge for alltid. Han nølte. Han tenkte på Feen. På Geppetto. På Sirissen. Men grådigheten vant.

De gikk til en by som het Narresnapper. Der så Pinocchio hunder som sultet. Sauer som frøs. Fugler som hadde solgt de vakre fjærene sine. Andre fattige dyr. Likevel forsto han ikke advarselen i det han så.

På åkeren gravde han ned myntene. Vannet jorden med skoen sin. Ventet. Reven og katten forsvant.

Da han kom tilbake, var det ingen gulltre. En papegøye satt i et tre og lo.

«Hvorfor ler du?» spurte Pinocchio.

«Fordi du trodde penger vokser som bønner. Reven og katten gravde dem opp og flyktet. Vil man skaffe penger på ærlig vis, må man arbeide eller bruke hodet.»

Pinocchio gravde som gal. Han fant ingenting. Han løp til dommeren for å anmelde tyvene. Dommeren var en gammel gorilla med gullbriller uten glass. Han lyttet alvorlig. Så ringte han på to mastiffer i politiuniform.

«Denne stakkaren er blitt ranet,» sa han. «Sett ham straks i fengsel.»

Pinocchio protesterte. Men han ble ført bort. Han satt der i fire måneder. Da keiseren i Narresnapper feiret en seier, lot han alle skurker slippe fri. Pinocchio sa at han også var en skurk. Dermed fikk han gå.

Han sprang mot Feens hus. Han lovet seg selv at han endelig skulle bli fornuftig. På veien møtte han en stor grønn slange med glødende øyne og en hale som røyk. Pinocchio prøvde høflig å be den flytte seg. Slangen lå helt stille. Da Pinocchio forsøkte å hoppe over den, snublet han. Han falt med hodet i gjørmen og beina rett opp. Synet var så komisk at slangen lo til en blodåre sprakk.

Denne gangen døde den virkelig.

Sulten drev Pinocchio inn i en vingård for å stjele noen druer. Straks ble beina hans fanget i en jerntang. En bonde kom med lykt. Han trodde han hadde fanget en mår som stjal hønene.

«Jeg tok bare druer,» gråt Pinocchio.

«Den som stjeler druer, kan stjele høner,» svarte bonden. Han tok Pinocchio med hjem. Han satte et piggete hundehalsbånd rundt halsen hans. Han lenket ham til et hundehus. «Den gamle vakthunden min døde i dag. Nå skal du vokte hønsehuset.»

Pinocchio satt i kulden og skammet seg. Om natten kom fire mårdyr. De trodde han var den gamle hunden Melampo. De tilbød ham en avtale. De skulle stjele åtte høner hver uke. Spise sju. Gi ham én. Hvis han lot som han sov.

Pinocchio lot som han var enig. Da mårdyrene var inne i hønsehuset, smalt han døren igjen. Han satte en stein foran. Så bjeffet han så høyt han kunne. Bonden kom løpende. Han fanget tyvene. Han ble overrasket over at Pinocchio hadde vært ærlig.

«Melampo visste aldri om dette,» sa han. «Du er bedre enn jeg trodde.» Han tok av halsbåndet og lot Pinocchio gå fri.

Pinocchio løp mot Feens hvite hus. Men huset var borte. På stedet sto en gravstein. Der sto det at den blåhårede jenta var død av sorg. Fordi lillebroren Pinocchio hadde forlatt henne.

Han falt på bakken og gråt hele natten. «Hvor er faren min nå?» ropte han. «Hvem skal jeg ta vare på? Hvem skal ta vare på meg?»

Da fløy en stor due forbi. Den kjente Geppetto. Den gamle mannen hadde lett etter Pinocchio i måneder. Til slutt hadde han bygget en liten båt for å krysse havet og lete i fjerne land.

Duen lot Pinocchio sitte på ryggen. De fløy hele dagen. Om natten hvilte de i et tomt dueslag. Der fikk Pinocchio bare vikker å spise. Men han var så sulten at de smakte godt.

Neste morgen nådde de stranden. Folk sto og stirret ut mot et stormfullt hav. Langt ute kjempet en liten båt mot bølgene. Pinocchio gjenkjente Geppetto.

«Far!» ropte han og viftet med armene.

Geppetto så ham og vinket tilbake. Men han kunne ikke ro mot land. En enorm bølge slo over båten. Den forsvant.

Pinocchio kastet seg i havet for å redde ham. Fordi han var av tre, fløt han lett. Han svømte lenge gjennom mørket. Til slutt skylte en bølge ham opp på en øy.

En delfin fortalte ham at et fryktelig sjøuhyre hadde kommet til havet. En hai så stor som et hus. Kanskje hadde den slukt Geppetto.

Pinocchio kom til en by som het De Flittige Bienes Øy. Alle arbeidet. Ingen drev formålsløst omkring. Pinocchio ble sulten og ba folk om penger. Men alle tilbød ham arbeid i stedet. En kullkjører ba ham hjelpe med vognen. En murer ba ham bære kalk. Pinocchio nektet. Det var for tungt.

Til slutt møtte han en kvinne med to vannkrukker. Hun ga ham en slurk vann. Hun sa at han kunne få brød, blomkål og en søtsak hvis han bar én krukke hjem. Pinocchio tok den tunge krukken på hodet og gjorde arbeidet.

Da han satte seg ved bordet hennes og så ansiktet hennes, kjente han igjen de blå øynene og det blå håret.

«Feen!» ropte han og kastet seg om knærne hennes.

Hun hadde vokst til en kvinne. Men hun var den samme Feen. Hun sa at hun kunne være som en mor for ham. Pinocchio sa at han var lei av å være en tredukke. Han ønsket å bli en ekte gutt.

«Det kan du bli,» sa Feen, «hvis du lærer å være ærlig, lydhør, flittig og god.»

Han lovet å gå på skole og arbeide. Han gikk faktisk på skolen. De andre elevene lo av tredukken. Men da Pinocchio forsvarte seg med harde trebein og albuer, lot de ham være. Han ble flink. Oppmerksom. Likt av læreren.

Likevel hadde han en svakhet. Han holdt seg med dårlige kamerater. En dag fortalte de at den fryktelige haien var sett ved stranden. Pinocchio ville først gå på skolen. Men de sa at haien kunne svømme bort når som helst. Han ble med.

Ved stranden var det ingen hai. Guttene hadde lurt ham bare for å få ham til å skulke. De ertet ham for å lese og arbeide.

«Du får oss til å se dårlige ut hos læreren,» sa de. «Du må slutte å være flink.»

Pinocchio nektet. Snart begynte de å slåss. De kastet bøker etter ham. Pinocchio dukket unna. Men en tung regnebok traff en av de andre guttene, Eugenio, i hodet. Han falt bevisstløs på sanden.

Alle de andre flyktet. Pinocchio ble igjen. Han gråt og prøvde å hjelpe Eugenio med et vått lommetørkle. To politimenn kom. De så regneboken. De hørte at den tilhørte Pinocchio. De arresterte ham uten å høre ordentlig etter.

På vei til byen blåste vinden hatten hans av. Han fikk lov til å hente den. Men da han hadde den i munnen, sprang han mot havet. En stor mastiff ved navn Alidoro jaget ham. Pinocchio kastet seg i vannet. Hunden, som ikke kunne svømme, falt uti etter ham og begynte å drukne.

«Hjelp meg!» bjeffet Alidoro.

Pinocchio var sint. Men han hørte Geppettos ord om at en god gjerning aldri er bortkastet. Han svømte tilbake. Han grep hunden i halen. Han dro ham opp på stranden.

«En dag skal jeg betale deg tilbake,» sa Alidoro.

Pinocchio svømte videre. Han så en hule med røyk. Han trodde han kunne tørke seg der. Men han ble fanget i et fiskegarn. En grønn fisker med grønt hår og grønt skjegg dro nettet inn i hulen. Han ville steke fisken.

Da han fant Pinocchio, trodde han først at det var en merkelig krabbe. Pinocchio forklarte at han var en dukke.

«Enda bedre,» sa fiskeren. «En snakkende fiskedukke er sjelden. Vil du stekes eller kokes?»

«Jeg vil helst bli sluppet fri.»

Fiskeren lo. Han bandt ham som en pølse. Han rullet ham i mel. Han skulle til å slippe ham i den kokende oljen. Da kom Alidoro inn i hulen. Hunden hadde fulgt lukten av stekt fisk.

«Hjelp meg, Alidoro!» ropte Pinocchio.

Hunden gjenkjente stemmen. Han hoppet frem. Han grep den innpakkede Pinocchio varsomt med tennene. Han sprang ut. Fiskeren prøvde å jage ham. Men han fikk hosteanfall.

«Du reddet meg, og nå reddet jeg deg,» sa hunden da han satte Pinocchio på bakken. «Slik skal det være.»

Pinocchio fikk høre at Eugenio hadde overlevd skaden. Lettelsen var så stor at han nesten gråt. Han dro hjem til Feen. Han var bare iført en tom lupinsekk med hull til hode og armer. Han gruet seg til å banke på døren.

En snegle, som var Feens tjener, åpnet et vindu høyt oppe. «Vent,» sa sneglen. «Jeg kommer ned.»

«Skynd deg! Jeg fryser!»

«Jeg er en snegle,» svarte den. «Snegler har aldri hastverk.»

Pinocchio ventet i timevis i regnet.

Da døren endelig åpnet seg, hadde han sparket den så hardt av raseri at foten satt fast i treverket. Sneglen kom senere med frokost fra Feen. Brød av gips. En kylling av papp. Frukt av stein. Pinocchio besvimte av fortvilelse.

Da han våknet, satt Feen ved siden av ham. «Jeg tilgir deg denne gangen,» sa hun. «Men du må vise at ordene dine betyr noe.»

Denne gangen arbeidet Pinocchio hardt. Han gikk på skolen hele året. Han leste. Han skrev. Han oppførte seg godt. Feen lovet at neste dag skulle han endelig bli en ekte gutt. Hun planla frokost med varm melk og smurte rundstykker for alle vennene hans.

Pinocchio fikk lov til å invitere dem. Han fant alle. Bortsett fra sin kjære venn Lyseveke. En tynn, lat gutt som var den verste av alle i klassen. Til slutt fant han ham under en gårdsport.

«Hvorfor gjemmer du deg?» spurte Pinocchio.

«Jeg venter på vognen som skal føre meg til Lekeland,» svarte Lyseveke. «Der finnes ingen skoler. Ingen lærere. Ingen bøker. Hver uke har seks torsdager og én søndag. Man leker hele dagen.»

Pinocchio sa nei. Han hadde lovet Feen å komme hjem før mørket. Men Lyseveke fortsatte å lokke. Snart kom en lydløs vogn, trukket av mange esler. Den ble kjørt av en liten, rund mann med søtt smil og milde ord.

Vognen var full av gutter som jublet over å slippe skolen. Pinocchio sa igjen at han ville hjem. Men da de ropte om et sted uten lekser, uten lærere, uten regler, ble han svak.

«Bare denne ene gangen,» tenkte han.

Han satte seg på et esel. Vognen kjørte av sted i natten. Et av eslene gråt stille og hvisket: «Stakkars tosk. Du kommer til å angre.»

Lekeland var fullt av støy. Guttene syklet. Kastet baller. Gjorde saltoer. Ropte. Spiste sukkertøy. Lekte fra morgen til kveld. Ingen ba dem rydde. Ingen ba dem lese. Ingen ba dem tenke på morgendagen. Pinocchio og Lyseveke var lykkelige i fem måneder.

En morgen våknet Pinocchio og klødde seg på hodet. Fingrene hans kjente to lange, hårete ører. Han så i en vannskål. Han skrek. Han hadde eselører.

En murmeldyrlege forklarte at han hadde fått eselfeber. «De som bare leker og nekter å lære eller arbeide, blir før eller siden esler.»

Pinocchio løp for å finne Lyseveke. Vennen hadde også en stor lue trukket ned over ørene. De lot først som ingenting. Så tok de luene av samtidig. Da de så hverandres eselører, lo de fortvilet.

Men latteren ble til gråt. Armene deres ble forbein. Ansiktene ble lange snuter. Ryggen fikk grå pels. Haler vokste ut. De forsøkte å rope. Men de klarte bare å skryte.

Den lille vognmannen kom inn. Han sa fornøyd: «Flotte esler! Jeg kjente dere igjen på stemmen.»

Han solgte Lyseveke til en bonde. Han solgte Pinocchio til en sirkusdirektør. Pinocchio fikk høy å spise. Han fikk piskeslag når han klaget. Han ble lært opp til å hoppe gjennom ringer. Danse på bakbeina. Late som han ble skutt.

En kveld opptrådte han foran en stor folkemengde. Han var pyntet med bånd og blomster. Da han så en kvinne i en losje med et smykke der et bilde av ham hang, kjente han igjen Feen.

«Mamma!» prøvde han å rope.

Men det kom bare et høyt eselskrik. Publikum lo. Han ble slått over nesen med piskeskaftet. Da han så opp igjen, var Feen borte.

Under et hopp satt bakbeina fast i en ring. Han falt og skadet seg. Direktøren sa at et halt esel var verdiløst. Han solgte Pinocchio til en mann som ville bruke den harde eselhuden til å lage tromme.

Mannen bandt en stein rundt halsen hans. Han kastet ham i havet for å drukne ham før han flådde ham. Men Feen sendte hundrevis av fisker. De åt den falske eselhuden. Pelsen. Halen. Alt som gjorde ham til et esel. Da de nådde treverket, svømte de bort. Pinocchio ble igjen som tredukke.

Mannen dro opp tauet. Han ble rasende da han så en levende tredukke i stedet for et dødt esel. Pinocchio fortalte ham hva som hadde skjedd. Mannen truet med å selge ham som ved. Da mannen løste tauet for å høre ferdig, spratt Pinocchio ut i vannet og svømte bort.

På en hvit klippe så han en liten geit med skinnende blå ull. Geiten ropte på ham. Pinocchio visste at det måtte være Feen. Han svømte alt han kunne mot klippen.

Men den gigantiske haien kom opp fra dypet. Munnen var så stor som en hule. Med flere rekker tenner. Geiten ropte: «Fortere, Pinocchio!» Han var nesten fremme. Men haien sugde ham inn og slukte ham.

Inne i haien var det mørkt som i et blekkhus. Pinocchio hørte en stemme. Det var en gammel tunfisk som også var blitt slukt.

«Vi må vente på å bli fordøyd,» sa tunfisken trist.

«Jeg vil ikke bli fordøyd,» svarte Pinocchio. Han så et svakt lys langt borte. Han gikk mot det gjennom det våte, stinkende mørket.

Lyset kom fra en stearinlysbit på et bord. Ved bordet satt en gammel mann med hvitt hår og spiste små fisker som fremdeles sprettet. Det var Geppetto.

Pinocchio kastet seg om halsen hans. «Far! Jeg har funnet deg!»

Geppetto gråt og holdt ham tett inntil seg. Han fortalte at haien hadde slukt ham etter at båten hans kantret. Senere hadde den slukt et skip fullt av mat. Vin. Ost. Kjeks. Stearinlys. Fyrstikker. Derfor hadde han overlevd i to år. Men nå var maten slutt. Lyset var det siste han hadde.

«Vi må flykte nå,» sa Pinocchio.

Geppetto ristet på hodet. «Jeg kan ikke svømme.»

«Da bærer jeg deg.»

De gikk opp gjennom haikroppen. Haien var gammel og syk. Den sov med åpen munn. De kunne se måneskinnet utenfor. Pinocchio sa at de måtte gå stille over den store tungen og hoppe i havet.

Men akkurat da nøs haien så voldsomt at de ble kastet tilbake i magen. Lyset sluknet.

Pinocchio ga ikke opp. Han tok Geppetto i hånden. Han fant veien tilbake i mørket. Han sa: «Klatre på ryggen min. Hold deg fast.»

Geppetto satte seg på skuldrene hans. Pinocchio gikk over tungen. Forbi de enorme tennene. Han hoppet ut. Han svømte gjennom det rolige vannet med faren på ryggen.

Etter en stund ble han svak. «Far,» hikstet han, «jeg klarer ikke mer.»

Da hørte de tunfisken. Den hadde også rømt haien ved å følge Pinocchios eksempel.

«Sett dere på ryggen min,» sa den. «Jeg tar dere til land.»

Tunfisken var stor og sterk. Den førte dem trygt til stranden. Pinocchio kysset den i takknemlighet. Tunfisken dykket bort før noen kunne se tårene dens.

Pinocchio støttet Geppetto mens de gikk videre. De møtte reven og katten. Nå var de gamle og fattige. Virkelig skadde. Reven hadde mistet halen. Katten var blind. De ba om en mynt.

«Dere lurte meg én gang,» sa Pinocchio. «Nå lar jeg dere ikke lure meg igjen.» Han gikk videre med Geppetto.

De fant en liten hytte. Den Talende Sirissen bodde der nå. Pinocchio ba om tilgivelse for hammeren han hadde kastet så lenge siden.

«Jeg husker det,» sa Sirissen. «Men den som har lært å angre, kan lære mye annet også.»

Geppetto var svak og syk. Sirissen fortalte Pinocchio at en grønnsaksgartner i nærheten kunne gi ham melk hvis han arbeidet. Pinocchio gikk dit. Gartneren ba ham dra opp hundre bøtter vann fra en brønn.

Denne gangen nektet ikke Pinocchio. Han arbeidet til svetten rant. Som betaling fikk han et glass melk til Geppetto.

I stallen så han et utslitt esel ligge på halmen. Pinocchio spurte på eselspråket hvem det var.

«Lyse...veke,» svarte eselet svakt.

Pinocchio gråt for sin gamle venn. Lyseveke hadde blitt solgt til en bonde. Han hadde arbeidet seg syk. Kort etter døde han.

Fra den dagen stod Pinocchio opp før soloppgang. Hver morgen dro han vann for å få melk til Geppetto. Senere lærte han å flette kurver. Han solgte dem og kjøpte mat, ved og det de trengte. Om kvelden lærte han seg å lese og skrive. Han hadde nesten ikke noe blekk. Så han brukte saft fra bær og kirsebær.

Etter måneder hadde han spart førti småmynter. Han ville kjøpe seg en ny jakke, lue og sko. På vei til markedet møtte han sneglen. Feens gamle tjener.

«Hvordan har Feen det?» spurte han raskt.

Sneglen svarte langsomt: «Hun er syk. Hun ligger på sykehus. Hun har ikke engang penger til brød.»

Pinocchio tok frem alle førti myntene. «Ta dem til henne. Jeg trenger ikke nye klær. Jeg kan arbeide mer. Før har jeg arbeidet for far. Nå skal jeg arbeide også for henne.»

Sneglen, som vanligvis aldri hadde hastverk, begynte å skynde seg.

Den natten arbeidet Pinocchio dobbelt så lenge. Han laget mange kurver. La seg sent. Sovnet utslitt. I drømmen kom Feen til ham. Frisk og smilende.

«Bra, Pinocchio,» sa hun og kysset ham. «Et godt hjerte, ærlig arbeid og omsorg for andre har forandret deg. Jeg tilgir deg alt.»

Da han våknet, var rommet lyst og vakkert. Halmhytten var borte. Han lå i en liten, pen seng. Ved siden av sto nye klær. Nye sko. En lue. I lommen lå en liten pengepung med førti gullmynter og en hilsen fra Feen.

Pinocchio så i speilet. Han så ikke lenger en dukke av tre. Han så en levende gutt med brunt hår, blå øyne og et varmt, våkent ansikt.

Han sprang inn til Geppetto. Den gamle mannen var frisk og sterk. Han holdt på å skjære en vakker ramme av tre.

«Hvordan skjedde alt dette?» spurte Pinocchio og omfavnet ham.

«Det er din fortjeneste,» svarte Geppetto. «Når noen går fra å være egoistisk til å bli god, kan også hjemmet deres forandre seg.»

Så pekte han mot en stol. Der satt den gamle tredukken. Med hengende armer. Skjeve bein. Hodet på snei.

Pinocchio så på den lenge. Så smilte han.

«Så rar jeg var da jeg var en dukke,» sa han.

«Og så glad jeg er for å være en ordentlig gutt.»