Bjørneskinn

Det var en gang en ung kar som ble soldat. Han oppførte seg tappert og var alltid først fremme når kulene fløy. Så lenge krigen varte, gikk alt bra, men da freden kom, fikk han avskjed, og kapteinen sa han kunne dra dit han ville.

Foreldrene hans var døde, og han hadde ikke lenger noe hjem, så han gikk til brødrene sine og ba dem om å ta ham inn og beholde ham til det ble krig igjen. Brødrene var imidlertid hardhjertet og sa: «Hva skal vi med deg?

Du er til ingen nytte for oss; gå og skaff deg et levebrød selv.» Soldaten hadde ingenting igjen unntatt geværet sitt; han tok det på skulderen og gikk ut i verden. Han kom til en stor lyngmark der det ikke var noe å se annet enn en sirkel av trær; under disse satte han seg sorgfullt ned og begynte å tenke over skjebnen sin.

«Jeg har ingen penger,» tenkte han, «jeg har ikke lært meg noe annet yrke enn å slåss, og nå som de har sluttet fred, vil de ikke ha meg lenger; så jeg ser for meg at jeg kommer til å sulte.» Plutselig hørte han en rasling, og da han så seg rundt, sto det en fremmed mann foran ham, kledd i en grønn frakk, som så ganske staselig ut, men hadde en heslig klov.

«Jeg vet allerede hva du trenger,» sa mannen; «gull og eiendeler skal du få, så mye du klarer å bruke, men først må jeg vite om du er fryktløs, så jeg ikke kaster bort pengene mine.» «En soldat og redsel – hvordan kan de to tingene gå sammen?» svarte han; «du kan sette meg på prøve.» «Vel,» svarte mannen, «se bak deg.» Soldaten snudde seg og så en stor bjørn som kom brølende mot ham.

«Åhoi!» ropte soldaten, «jeg skal kile nesa di så du mister lysten til å brøle,» og han siktet på bjørnen og skjøt den i trynet; den falt om og rørte seg ikke mer. «Jeg ser godt,» sa den fremmede, «at du ikke mangler mot, men det er enda en betingelse du må oppfylle.» «Hvis det ikke setter frelsen min i fare,» svarte soldaten, som godt visste hvem som sto foran ham.

«Hvis det gjør det, vil jeg ikke vite noe av det.» «Det får du se selv,» svarte Grønnfrakk; «du skal de neste syv årene verken vaske deg, gre skjegget eller håret, klippe negler eller si ett Fadervår.

Jeg skal gi deg en kappe og en frakk som du må ha på deg i denne tiden. Hvis du dør i løpet av disse syv årene, er du min; hvis du holder deg i live, er du fri og rik i tillegg, resten av livet.» Soldaten tenkte på den store nøden han var i, og siden han så ofte hadde møtt døden, bestemte han seg for å ta sjansen også, og gikk med på vilkårene.

Djevelen tok av seg den grønne frakken, ga den til soldaten og sa: «Hvis du har denne frakken på ryggen og stikker hånden i lommen, vil du alltid finne den full av penger.» Så dro han skinnet av bjørnen og sa: «Dette skal være kappen din og også sengen din, for på den skal du sove, og i ingen annen seng skal du ligge, og på grunn av denne drakten skal du hete Bjørneskinn.» Deretter forsvant djevelen.

Soldaten tok på seg frakken, kjente straks i lommen og fant ut at det var sant. Så tok han på seg bjørneskinnet og gikk ut i verden, og koste seg, og lot seg ikke hindre i noe som gjorde ham godt og pengene hans vondt.

Det første året var utseendet hans akseptabelt, men det andre året begynte han å se ut som et monster. Håret dekket nesten hele ansiktet hans, skjegget var som en filtklump, fingrene hadde klør, og ansiktet var så dekket av skitt at hvis man hadde sådd karse på det, ville det ha vokst.

Alle som så ham, løp sin vei, men siden han overalt ga de fattige penger for å be om at han ikke skulle dø i løpet av de syv årene, og siden han betalte godt for alt, fant han alltid husly.

I det fjerde året kom han til et vertshus der verten ikke ville ta imot ham, og ikke engang gi ham plass i stallen, fordi han var redd hestene skulle bli skremt. Men da Bjørneskinn stakk hånden i lommen og trakk opp en håndfull dukater, lot verten seg overtale og ga ham et rom i et uthus.

Bjørneskinn måtte imidlertid love å ikke la seg se, ellers skulle vertshuset få dårlig rykte.

Da Bjørneskinn satt alene om kvelden og ønsket av hele sitt hjerte at de syv årene var over, hørte han høy klage fra et naborom. Han hadde et medfølende hjerte, så han åpnet døren og så en gammel mann som gråt bittert og vred hendene.

Bjørneskinn gikk nærmere, men mannen spratt opp og prøvde å flykte fra ham. Til slutt, da mannen skjønte at Bjørneskinns stemme var menneskelig, lot han seg overtale, og med vennlige ord lyktes Bjørneskinn i å få mannen til å fortelle årsaken til sorgen sin.

Formuen hans var blitt borte litt etter litt, han og døtrene hans kom til å sulte, og han var så fattig at han ikke kunne betale verten, og skulle settes i fengsel. «Hvis det er det eneste problemet ditt,» sa Bjørneskinn, «har jeg nok av penger.» Han fikk hentet verten, betalte ham og la i tillegg en pung full av gull i den gamle mannens lomme.

Da den gamle mannen så seg fri fra alle sine bekymringer, visste han ikke hvordan han skulle være takknemlig nok. «Kom med meg,» sa han til Bjørneskinn; «døtrene mine er alle mirakler av skjønnhet, velg en av dem til kone.

Når hun hører hva du har gjort for meg, vil hun ikke avslå deg. Du ser riktignok litt rar ut, men hun vil snart sette deg i stand igjen.» Dette gledet Bjørneskinn, og han gikk.

Da den eldste så ham, ble hun så forferdelig redd for ansiktet hans at hun skrek og løp sin vei. Den andre sto stille og så på ham fra topp til tå, men så sa hun: «Hvordan kan jeg godta en ektemann som ikke lenger har menneskelig skikkelse?

Den barberte bjørnen som en gang var her og utga seg for å være et menneske, likte jeg mye bedre, for den hadde i det minste husaruniform og hvite hansker. Hvis det bare var stygghet, kunne jeg venne meg til det.» Men den yngste sa: «Kjære far, det må være et godt menneske som har hjulpet deg ut av nøden, så hvis du har lovet ham en brud for det, må løftet holdes.» Det var synd at Bjørneskinns ansikt var dekket av skitt og hår, for ellers kunne de ha sett hvor glad han ble da han hørte disse ordene.

Han tok en ring av fingeren, brøt den i to og ga henne den ene halvdelen, den andre beholdt han selv. Han skrev navnet sitt på hennes halvdel og hennes på sin, og ba henne om å ta godt vare på stykket sitt.

Så tok han farvel og sa: «Jeg må ennå vandre omkring i tre år, og hvis jeg ikke kommer tilbake da, er du fri, for da er jeg død. Men be til Gud om at han bevarer livet mitt.»

Den stakkars forlovede bruden kledde seg helt i svart, og når hun tenkte på sin fremtidige brudgom, rant tårene. Søstrene hennes møtte henne bare med forakt og hån. «Pass deg,» sa den eldste, «hvis du gir ham hånden, slår han klørne i deg.» «Pass deg!» sa den andre.

«Bjørner liker søte saker, og hvis han får lyst på deg, vil han ete deg opp.» «Du må alltid gjøre som han vil,» begynte den eldste igjen, «ellers knurrer han.» Og den andre fortsatte: «Men bryllupet blir muntert, for bjørner danser godt.» Bruden var taus og lot seg ikke irritere.

Bjørneskinn reiste imidlertid verden rundt fra sted til sted, gjorde godt der han kunne, og ga rikelig til de fattige så de kunne be for ham.

Endelig, da den siste dagen av de syv årene grydde, gikk han ut på lyngmarken igjen og satte seg under sirkelen av trær. Det varte ikke lenge før vinden hvinte, og djevelen sto foran ham og så sint på ham; så kastet han Bjørneskinn den gamle frakken hans og ba om sin egen grønne tilbake.

«Vi er ikke kommet så langt ennå,» svarte Bjørneskinn, «du må først gjøre meg ren.» Enten djevelen likte det eller ikke, var han nødt til å hente vann og vaske Bjørneskinn, gre håret hans og klippe neglene.

Etter dette så han ut som en tapper soldat og var mye kjekkere enn han noensinne hadde vært før.

Da djevelen var borte, var Bjørneskinn lett til sinus. Han gikk inn i byen, tok på seg en praktfull fløyelsfrakk, satte seg i en vogn trukket av fire hvite hester og kjørte til brudens hus.

Ingen kjente ham igjen, faren tok ham for en berømt general og førte ham inn i rommet der døtrene satt. Han ble nødt til å sette seg mellom de to eldste, de skjenket vin for ham, ga ham de beste kjøttstykkene og tenkte at de aldri hadde sett en kjekkere mann i hele verden.

Bruden derimot satt overfor ham i den sorte kjolen sin, og løftet aldri blikket eller sa et ord. Da han til slutt spurte faren om han ville gi ham en av døtrene til kone, hoppet de to eldste opp, løp inn på soverommene for å ta på seg praktfulle kjoler, for hver av dem trodde hun var den utvalgte.

Den fremmede, så snart han var alene med bruden, tok frem sin halvdel av ringen og kastet den i et glass vin som han rakte over bordet til henne. Hun tok vinen, men da hun hadde drukket den og fant den halve ringen i bunnen, begynte hjertet å banke.

Hun fant den andre halvdelen, som hun hadde på et bånd rundt halsen, satte dem sammen og så at de to stykkene passet nøyaktig sammen. Da sa han: «Jeg er din forlovede brudgom, som du så som Bjørneskinn, men ved Guds nåde har jeg fått min menneskelige skikkelse tilbake og er blitt ren igjen.» Han gikk bort til henne, omfavnet henne og ga henne et kyss.

I mellomtiden kom de to søstrene tilbake i full stas, og da de så at den kjekke mannen var blitt den yngstes del, og hørte at han var Bjørneskinn, løp de ut fulle av sinne og raseri. Den ene druknet seg i brønnen, den andre hengte seg i et tre.

Om kvelden banket det på døren, og da brudgommen åpnet, sto djevelen der i sin grønne frakk og sa: «Ser du, jeg har nå fått to sjeler i stedet for din ene!»