Det nye testamenteAge-adapted version

I begynnelsen starter fortellingen med en slektsliste. Det virker kanskje tørt for oss, men for folket som ventet på en konge fra Gud, var det som å åpne en skattekiste og se gull ligge på rekke og rad. Navn etter navn bandt Jesus til Abraham og kong David. Det var som om selve historien, med alle sine vendinger, holdt pusten og sa: *Nå skjer det. * For lenge, lenge siden, i en liten by som het Nasaret, bodde det en ung kvinne som het Maria. Hun var forlovet med en snekker som het Josef. En dag kom en engel til henne. Maria ble forskrekket, men engelen sa: «Vær ikke redd, Maria. Du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyeste Guds Sønn.» Maria undret seg over ordene. Hvordan kunne dette skje, hun som ikke var gift? Engelen svarte: «For Gud er ingenting umulig.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.»

Josef, mannen hun skulle gifte seg med, ble fortvilet da han forsto at Maria ventet barn. Han var en rettskaffen mann og ville

ikke utsette henne for skam. Han bestemte seg for å bryte forlovelsen stille og rolig, uten å gjøre oppstyr. Men mens han tenkte på dette, kom en engel til ham i en drøm.

Engelen sa: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å ta Maria til din kone. Barnet hun bærer, er fra Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Da Josef våknet, gjorde han som engelen hadde sagt. Han tok Maria til seg, og sammen ventet de på barnet.

På den tiden befalte keiser Augustus at hele verden skulle skrives i manntall. Alle måtte reise til hjembyen sin for å la seg registrere. Josef var av Davids ætt, så han og Maria dro fra Nasaret til Betlehem, Davids by.

Det var en lang og slitsom reise, og Maria var langt på vei i svangerskapet. Da de kom fram, var det fullt i alle herberger og gjestgiverier. Ingen hadde plass til dem. Til slutt fant de ly i en stall, og der, blant dyrene og halmen, ble Jesus født. Maria svøpte ham og la ham i en krybbe – en dyrekrybbe.

Den samme natten satt noen gjetere ute på markene og voktet sauene sine.

verse number="3" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="3" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: Plutselig strålte et sterkt lys rundt dem, og en engel sto foran dem. Gjeterne ble skrekkslagne. Men engelen sa: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal gjelde hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, Herren. Dere skal finne barnet svøpt og liggende i en krybbe.» Og med ett ble hele himmelen fylt av en stor englehær som priste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, mennesker av Guds gode vilje!» Så forsvant englene like brått som de kom. G :::

Plutselig strålte et sterkt lys rundt dem, og en engel sto foran dem. Gjeterne ble skrekkslagne. Men engelen sa: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal gjelde hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, Herren. Dere skal finne barnet svøpt og liggende i en krybbe.» Og med ett ble hele himmelen fylt av en stor englehær som priste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, mennesker av Guds gode vilje!» Så forsvant englene like brått som de kom. Gjeterne så på hverandre. Den ene sa: «Kom, la oss gå til Betlehem og se det som har skjedd, som Herren har kunngjort for oss.» De løp av gårde, forlot sauene og fant Maria, Josef og barnet som lå i krybben. De fortalte hva engelen hadde sagt, og alle som hørte det, undret seg. Men Maria tok vare på alt som hadde skjedd, og tenkte på det i hjertet sitt.

Gjeterne vendte tilbake til sauene sine, og de priste og lovet Gud for alt de hadde sett og hørt. En tid senere kom det vise menn fra Østen til Jerusalem. De hadde fulgt en spesiell stjerne, en stjerne som varslet at en ny

konge var født. De gikk til kong Herodes og spurte: «Hvor er jødenes konge som er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Da ble Herodes urolig, og hele Jerusalem ble urolig med ham. Han kalte sammen de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte: «I Betlehem i Judea, for slik har profeten skrevet.» Herodes sendte bud på de vise menn i all hemmelighet og sa: «Dra til Betlehem og let nøye etter barnet. Når dere finner ham, kom tilbake og si meg det, så jeg også kan komme og tilbe ham.»

De vise menn dro av sted, og stjernen de hadde sett i Østen, gikk foran dem helt til den stanset over stedet der barnet var. De ble overveldet av glede. Da de gikk inn i huset, så de barnet sammen med Maria, moren. De falt ned og tilba ham. Så åpnet de skattene sine og ga ham gaver: gull, røkelse og myrra.

Men en engel advarte dem i en drøm om ikke å dra tilbake til Herodes, så de tok en annen vei hjem.

Også Josef fikk en drøm den natten. Engelen sa: «Stå opp, ta barnet og moren og flykt til Egypt. Bli der til jeg sier

fra, for Herodes skal lete etter barnet for å drepe det.» Josef våknet, vekket Maria, tok barnet og dro ut i natten. De reiste til Egypt og ble der.

Da Herodes skjønte at de vise menn hadde lurt ham, ble han rasende. Han sendte soldater til Betlehem og hele området rundt, og alle gutter på to år og yngre ble drept. Det var en forferdelig dag. Skrik og gråt steg opp fra byen. Rakelek klaget over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var ikke mer.

Men Guds plan gikk ikke i stykker. Da Herodes døde, kom en engel til Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren og dra til Israels land. De som ville ta barnets liv, er døde.»

Josef gjorde som engelen sa. De reiste tilbake, men da han hørte at Herodes' sønn var konge i Judea, ble han redd. I en ny drøm ble han varslet, og de dro til Galilea, til byen Nasaret. Der vokste Jesus opp. Han ble sterk i kropp og fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Årene gikk. Jesus ble en ung mann, og langt ute i ødemarken, ved elven Jordan, begynte en mann å forkynne. Han het Johannes, og han var søskenbarnet til

Jesus. Han hadde et merkelig utseende, kledd i kamelhår og med et lærbelte om livet. Han spiste gresshopper og vill honning.

Men ordene hans var sterke: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Folk strømmet til ham fra hele landet. De bekjente syndene sine, og han døpte dem i Jordanelven.

En dag kom Jesus for å bli døpt. Johannes så ham og sa: «Det er jeg som trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg?» Men Jesus svarte: «La det skje nå. Det er rett for oss å oppfylle all rettferdighet.»

Johannes døpte ham, og da Jesus steg opp av vannet, åpnet himmelen seg. Guds Ånd dalte ned som en due og satte seg på ham, og en røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Straks etter førte Ånden Jesus ut i ødemarken. Der var han i førti dager og førti netter uten mat. Han ble svak og sulten.

Da kom djevelen og fristet ham. «Hvis du er Guds Sønn,» sa fristeren, «si at disse steinene skal bli til brød.» Jesus var sulten. Han kunne enkelt ha gjort det. Men han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra

Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige byen Jerusalem. De sto på det høyeste punktet på tempelet, ytterst på muren, med en svimlende avgrunn under seg. «Hvis du er Guds Sønn,» sa fristeren, «kast deg ned. Det står jo skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte foten mot noen stein.» Men Jesus svarte: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med opp på et svært høyt fjell. Derfra så de alle verdens riker og deres herlighet. De var blendende vakre å se på. «Alt dette skal jeg gi deg,» sa fristeren, «hvis du faller ned og tilber meg.» Jesus så på ham. Så sa han: «Gå bort, Satan! Det står skrevet: Du skal tilbe Herren din Gud, og ham alene skal du tjene.» Da forlot fristeren ham, og engler kom og tjente Jesus. Jesus dro tilbake til Galilea. Han gikk langs bredden av Genesaretsjøen, en stor og vakker innsjø.

Der så han to brødre: Simon, som også ble kalt Peter, og hans bror Andreas. De kastet garnene sine ut i vannet og var fiskere. Jesus stoppet opp. «Følg meg,» sa han, «så skal jeg

gjøre dere til menneskefiskere.» De så på hverandre, så på garnene og båten. Så lot de alt ligge og fulgte ham. Litt lenger borte så han to andre brødre, Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus. De satt i båten sammen med faren sin og bøtte garn. Jesus ropte på dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham. Det var som om noe stort dro dem med – en stemme de ikke kunne motstå, et lys midt i hverdagens slit. Jesus begynte å forkynne overalt. » sa han. Folk lyttet. Han underviste på en annen måte enn de skriftlærde. De skriftlærde snakket alltid om hva andre hadde sagt, men Jesus talte med myndighet. Det var som om han visste akkurat hva han sa, som om ordene kom rett fra Gud. En dag i Kapernaum, i en synagoge, kom en mann som hadde en ond ånd i seg. Mannen skrek: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus sa strengt: «Ti stille og far ut av ham!»

Den onde ånden ristet mannen og for ut med et høyt skrik. Alle ble forferdet og spurte hverandre: «Hva er dette

for en ny lære? Med makt byr han til og med de urene åndene, og de lyder ham!» Ryktet om Jesus spredte seg raskt over hele Galilea.

Jesus dro så til Peters hus. Der lå svigermoren til Peter i sengen med høy feber. Hun var for syk til å stå opp.

Jesus gikk bort til henne, tok hennes hånd og løftet henne opp. Straks forlot feberen henne. Hun reiste seg, smilte og begynte å servere dem mat.

Da solen gikk ned, kom folk strømmende til. De bar med seg alle som var syke og plaget, og Jesus la hendene på dem og helbredet dem alle. En dag kom det en mann med spedalskhet til ham. Spedalskhet var en fryktelig sykdom. De som hadde den, måtte holde seg langt unna andre, for den smittet.

Mannen falt ned på kne og sa: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus så på ham. Han strakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil,» sa han. «Bli ren!»

Og straks var mannen frisk, helt ren. Huden hans var som ny. Jesus ba ham ikke fortelle det til noen, men gå til presten og vise seg fram. Men mannen kunne ikke tie. Han fortalte alle han møtte, og snart strømmet folk til Jesus

fra alle kanter. En annen dag kom det så mange mennesker til huset der Jesus var at det ikke var plass, ikke engang utenfor døren. Jesus underviste dem. Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De ville ha ham fram til Jesus, men det var så mange folk at de ikke kom inn. De gikk opp på taket, laget et hull i leirtaket og senket den lamme mannen ned på båren sin, rett foran Jesus.

Jesus så troen deres. Han så på den lamme mannen og sa: «Sønn, dine synder er deg tilgitt.» Noen skriftlærde som satt der, tenkte for seg selv: «Hvorfor snakker han slik? Han spotter Gud! Bare Gud kan tilgi synder.»

Jesus visste hva de tenkte. Han så på dem og sa: «Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter? Hva er lettest? Å si til den lamme: Dine synder er deg tilgitt, eller å si: Stå opp, ta sengen din og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt til å tilgi synder her på jorden – så sier jeg deg: Stå opp, ta sengen din og gå hjem!»

Den lamme mannen så på Jesus. Han kjente noe røre seg i beina. Han satte seg opp, tok sengen sin

og gikk ut midt for alle. Folk ble helt målløse. De priste Gud og sa: «Slik har vi aldri sett maken til!» Alle var fylt av undring og frykt. Hvem var denne mannen?

Jesus samlet en flokk rundt seg som slett ikke var perfekte. De var feilaktige på så mange måter – noen var tollere som tok for mye penger, andre var fiskere med grove hender, noen var uvørne og impulsive. En dag gikk han forbi et tollbord, og der satt en mann som het Matteus. Tollere ble sett ned på av alle, for de tok mer penger enn de skulle.

Men Jesus stoppet og så rett på ham, slik at Matteus kjente seg sett helt inn i sjelen. ”Følg meg,” sa han enkelt. Og Matteus reiste seg, la fra seg pengene, lot alt ligge og fulgte ham.

Senere satt Jesus sammen med andre tollere og syndere og spiste med dem. Da fariseerne så det, rynket de på nesen og spurte disiplene: ”Hvorfor spiser han med slike?” Men Jesus hørte dem og svarte: ”De som er friske, trenger ikke lege, men de som er syke. Jeg vil ha barmhjertighet, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.” Disiplene rundt Jesus lærte fort at han gjorde ting

annerledes. Han brøt reglene, men på en måte som føltes riktig. Noen spurte en gang: ”Hvorfor faster ikke disiplene dine slik vi andre gjør?” Jesus smilte og sa: ”Kan bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Det kommer dager da brudgommen blir tatt fra dem, men da vil de faste.” ”Ingen heller ny vin på gamle skinnsekker, for da sprekker de. Ny vin hører hjemme i nye skinnsekker.” Det var slik han var – han kom med noe nytt, og det kunne ikke presses inn i gamle former. Noen ganger må man slippe tak i det gamle for å få plass til det nye. En sabbat gikk de gjennom kornåkre. Disiplene var sultne, og de plukket aks og spiste. ”De gjør noe som ikke er lov på sabbaten!” Men Jesus vendte seg rolig mot dem og sa: ”Har dere aldri lest om David? Da han og mennene hans var sultne, gikk han inn i Guds hus og spiste skuebrødene – noe som bare prestene hadde lov til å spise.”

Han så dem rett i øynene og la til: ”Menneskesønnen er herre over sabbaten.” Det var som om han sa at reglene er

der for menneskene, ikke omvendt. I synagogen samme dag stod en mann med en vissen hånd. Fariseerne fulgte nøye med for å se om Jesus ville helbrede på sabbaten, så de kunne anklage ham. Jesus kjente tankene deres og sa til mannen: ”Kom hit og stå frem.” Så vendte han seg mot fariseerne: ”Hva er lov på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt? Å redde et liv eller å drepe?” De svarte ikke. Jesus fortsatte: ”Hvem av dere, hvis sauene deres faller i en grop på sabbaten, vil ikke dra den opp? Hvor mye mer er ikke et menneske verd enn en sau?” Så så han på mannen og sa: ”Rekk ut din hånd.” Og straks ble hånden frisk og sterk igjen, like god som den andre. Fariseerne snudde seg bort, men de hadde sett det. Jesus hadde en spesiell måte å forklare ting på. Han fortalte korte historier som folk kunne huske – lignelser. En dag fortalte han om en såmann som gikk ut for å så. Noe av kornet falt på veien, og fuglene kom og åt det opp.

Noe falt på steingrunn, og det spirte raskt, men da solen steg, visnet det fordi det ikke hadde noen rot. Noe falt blant torner, og tornene vokste

opp og kvalte planten. Men noe falt i god jord, og det bar frukt – tretti, seksti og hele hundre ganger så mye som var sådd.

Folk undret seg over hva han mente. Senere forklarte Jesus disiplene: ”Guds ord er såkornet, og menneskehjertet er jorda. Noen hører ordet, men fristeren kommer og tar det bort – det er som frø på veien. Noen tar imot ordet med glede, men de har ingen rot; når vanskeligheter kommer, faller de fra – det er steingrunn. Noen hører ordet, men bekymringer for livet og jag etter rikdom kveler det – det er tornegrunnen. Men noen hører ordet og forstår det, og de bærer frukt i rikt monn – det er den gode jorden.”

Han fortalte også om himmelriket. ”Det er som et sennepsfrø,” sa han. ”Det er det minste av alle frø, men når det vokser, blir det større enn alle hagevekster og blir som et tre, så fuglene kan bygge rede i grenene.” En annen gang sa han: ”Himmelriket er som surdeig som en kvinne blander inn i tre mål mel, helt til hele deigen er gjennomsyret.”

Og til dem som lyttet, sa han: ”Det er som en skatt som er gjemt i en åker. Når en mann finner den, gjemmer han den

verse number="15" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="15" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: og går glad og selger alt han eier for å kjøpe den åkeren. Eller som en kjøpmann som leter etter fine perler. Når han finner en eneste perle som er helt uvurderlig, går han og selger alt han har for å kjøpe den.” Disiplene så at Jesus ba ofte, og en dag spurte de: ”Herre, lær oss å be.” Da lærte Jesus dem en bønn som mange fortsatt ber i dag: ”Vår Far i himmelen, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød. Forlat oss vår skyld, slik vi o :::

og går glad og selger alt han eier for å kjøpe den åkeren. Eller som en kjøpmann som leter etter fine perler. Når han finner en eneste perle som er helt uvurderlig, går han og selger alt han har for å kjøpe den.”

Disiplene så at Jesus ba ofte, og en dag spurte de: ”Herre, lær oss å be.” Da lærte Jesus dem en bønn som mange fortsatt ber i dag: ”Vår Far i himmelen, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød. Forlat oss vår skyld, slik vi også forlater våre skyldnere. Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet.”

Han fortsatte: ”Be, så skal dere få. Søk, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Den som ber, han får. Den som søker, han finner. Den som banker på, for ham blir det lukket opp.”

Men så la han til noe som var vanskelig å høre: ”Elsk deres fiender. Be for dem som forfølger dere. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere

få alt dere trenger i tillegg.” Jesus advarte om at det er lett å ta den brede veien, men smale porter og smale veier leder til livet. Han fortalte en historie om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene bygde på sand, den andre på fjell. Da stormen kom og regnet øste ned og elvene flommet, raste huset på sand sammen med et stort brak. ”Den som hører mine ord og gjør dem,” sa Jesus, ”er som den kloke mannen som bygde på fjell.” En dag gikk Jesus og disiplene ut i en båt for å krysse sjøen. Plutselig kom det en voldsom storm. Bølgene slo over båten, og vannet fosset inn. Disiplene var livredde, men Jesus lå og sov. De ristet ham våkne og ropte i panikk: ”Herre, frels oss! Vi går under!” Jesus reiste seg og så ut over stormen. Han snakket rolig til vindene og bølgene, og straks ble det helt stille og rolig. Så vendte han seg mot disiplene og spurte: ”Hvorfor er dere så redde? Har dere så liten tro?”

Disiplene så på hverandre og hvisket: ”Hvem er han, siden både vind og sjø adlyder ham?” Da de kom over til den andre siden, møtte de to

menn som var fylt av onde ånder. De var så sterke at ingen kunne binde dem, og de bodde blant gravene, langt fra alle. Da de så Jesus, ropte de med høye stemmer. Jesus så dem rett i øynene og befalte de onde åndene å fare ut. I nærheten gikk en stor flokk svin og beitet på en skråning. Åndene ba om å få fare inn i svinene, og Jesus lot dem. Da styrtet hele flokken utfor skråningen og ned i sjøen.

Gjeterne skyndte seg inn til byen for å fortelle hva som hadde skjedd, og snart kom folk strømmende. Men de var redde og ba Jesus om å dra vekk fra området deres. Jesus gikk, men mannen som var blitt fri, ville følge ham. Jesus sa: ”Nei, gå hjem til dine egne og fortell hvor store ting Herren har gjort for deg.” Og mannen gikk og fortalte alle i byen – og ingen som hørte på, kunne glemme det.

En annen gang var det en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde vært hos mange leger og brukt opp alt hun eide, men ingenting hjalp. Hun hadde hørt om Jesus, og en dag da han gikk gjennom en tett folkemengde, presset hun seg frem. Hun tenkte bare:

”Om jeg får røre ved kanten på kappen hans, vil jeg bli frisk.” Hun strakte ut hånden og rørte ved den. Straks stanset blødningen. ” spurte han. Disiplene så på ham og sa: ”Herre, folkemengden presser på deg fra alle kanter!” Men Jesus visste at kraft var gått ut fra ham. Kvinnen kom skjelvende frem og falt på kne for ham. Hun fortalte alt, med tårer i øynene. Jesus så på henne med varme øyne og sa: ”Vær frimodig, datter. Din tro har gjort deg frisk. Gå i fred.” Samtidig kom en mann ved navn Jairus, som var leder i synagogen. Han falt på kne for Jesus og tryglet: ”Datteren min ligger for døden. Kom og legg hendene på henne, så hun blir frisk og lever.” Jesus fulgte med ham, og en stor flokk presset på. Men før de rakk frem, kom det bud: ”Datteren din er død. Det er ikke noe poeng i å plage Mesteren lenger.” Jesus hørte det og sa til Jairus: ”Vær ikke redd. Bare tro.” Han lot bare noen få disipler følge med inn i huset.

Der inne gråt og jamret folk. Jesus sa: ”Hvorfor lager dere så mye bråk? Barnet er ikke død, hun sover.” De

lo ham rett opp i ansiktet. Da ba han alle om å gå ut.

Så tok han jenta i hånden og sa: ”Barn, stå opp.” Straks åpnet hun øynene, reiste seg og begynte å gå rundt. Foreldrene stod helt stille med åpne munner, fylt av glede. Jesus ba dem gi henne noe å spise – for hun var levende og sulten.

Jesus gjorde store underverk med nesten ingenting. Tenk deg at du bare har fem små brød og to små fisker, og rundt deg står fem tusen sultne menn, for ikke å snakke om alle kvinnene og barna. Disiplene så på hverandre og visste ikke hva de skulle gjøre.

Men Jesus tok det lille de hadde, så opp mot himmelen, takket og brøt brødene. Han ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folkemengden. Og alle spiste seg mette. Da de samlet sammen restene, fylte de tolv kurver med brødstykker.

En annen gang gjorde han nesten det samme med syv brød og noen fisker, og fire tusen mennesker ble mettet. En natt var disiplene ute i en båt på Genesaretsjøen. Stormen kom brått, bølgene slo over båten, og de slet med årene. Da, i de mørkeste timene før daggry, så de en skikkelse komme gående mot dem – oppå vannet.

” ropte de. Men Jesus ropte tilbake: ”Vær frimodige, det er meg, vær ikke redde.” ” ”Kom,” sa Jesus. Peter svingte seg over båtripen. Det første skrittet var merkelig fast. Vannet bar ham. Han gikk noen meter mot lyset i stormen. Men da han kjente vinden rive i klærne og så bølgene tårne seg rundt seg, ble han redd. Han begynte å synke. ” skrek han. ”Du lite troende,” sa han mildt, ”hvorfor tvilte du?” De gikk tilbake til båten, og stormen la seg. Disiplene forsto at når du går på livets svaiende vann, handler det ikke om å være fryktløs – det handler om å vite at det finnes en hånd som alltid er klar til å gripe deg. Jesus lærte også om hva som egentlig gjør et menneske rent eller urent. Fariseerne kom med lange lister om hva man skulle spise og ikke spise, hva man måtte vaske før måltider. Men Jesus sa at det ikke er maten som går inn

verse number="21" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="21" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: i munnen, som gjør deg urent – det er ordene og handlingene som kommer ut. For ordene kommer fra hjertet, og hvis hjertet er bittert, blir ordene vonde. Men hvis hjertet er fylt med kjærlighet, vil ordene bære glede. En dag kom en fremmed kvinne, en kanaanitt, fra området ved Tyrus og Sidon. Hun ropte etter Jesus: ”Herre, Davids sønn, forbarm deg over meg! Datteren min er hardt plaget av en ond ånd!” Jesus svarte ikke først. Disiplene ville sende henne bort. Men hun ga seg ikke. Til slutt sa Jesus: ”Det er ikke ret :::

i munnen, som gjør deg urent – det er ordene og handlingene som kommer ut. For ordene kommer fra hjertet, og hvis hjertet er bittert, blir ordene vonde. Men hvis hjertet er fylt med kjærlighet, vil ordene bære glede.

En dag kom en fremmed kvinne, en kanaanitt, fra området ved Tyrus og Sidon. Hun ropte etter Jesus: ”Herre, Davids sønn, forbarm deg over meg! Datteren min er hardt plaget av en ond ånd!”

Jesus svarte ikke først. Disiplene ville sende henne bort. Men hun ga seg ikke.

Til slutt sa Jesus: ”Det er ikke rett å ta barna sitt brød og kaste det til hundene.” Det virket hardt, men kvinnen bøyde seg ikke. ”Det er sant, Herre,” sa hun, ”men selv hundene spiser smulene som faller fra deres herres bord.”

Jesus smilte. ”Kvinne, din tro er stor. Det skal skje deg som du vil.” Og i samme stund ble datteren hennes frisk.

Det gikk rykter om Jesus, og folk undret seg over hvem han egentlig var. En dag tok han disiplene med seg til området ved Cæsarea Filippi, et sted med gamle templer og mytiske grotter. Der stilte han spørsmålet: ”Hvem sier folk at jeg er?”

Disiplene så på hverandre. ”Noen sier Johannes døperen,” sa en. ”Andre sier Elia,” sa

en annen. ”Eller Jeremia,” la en tredje til.

Jesus så rett på dem. ”Men dere – hvem sier dere at jeg er?” Det ble stille. Bølgene slo mot stranden, sakte og jevnt.

Peter tok et dypt pust og så Jesus rett i øynene. "Du er Kristus, den levende Guds Sønn," sa han, og ordene hang i luften som noe hellig. Jesus nikket alvorlig. "Salig er du, Simon," sa han. "For dette har ikke mennesker åpenbart for deg, men min Far i himmelen."

Så – for første gang – begynte Jesus å snakke om noe helt nytt, noe som gjorde disiplene stille. Han sa at han måtte dra til Jerusalem, lide mye, bli drept – og på den tredje dagen stå opp.

Peter trakk ham til side. "Gud forby det, Herre!" hvisket han, og stemmen skalv. "Dette skal aldri skje deg."

Men Jesus snudde seg, og blikket var skarpt som en kniv. "Vik bak meg, Satan! Du har ikke sans for det som hører Gud til, bare det som hører mennesker til."

Han så på dem alle, en etter en, og forklarte at den som vil følge ham, må være klar til å bære sitt eget kors – å miste sitt liv for hans skyld for å finne det for alvor, dypere

enn noen drøm. Noen dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Det ble et syn de aldri glemte, et syn som brant seg fast i hjertet. For mens de sto der, begynte Jesus å forvandle seg foran øynene deres. Ansiktet lyste som solen midtsommers – sterkt og varmt, klærne ble blendende hvite som lyset i en fjellvår, som nysnø i solskinn.

Og plutselig sto Moses og Elia der og talte med ham, to store profeter fra gamle dager, levende som om tiden ikke fantes. Peter visste ikke hva han skulle si. "Herre, det er godt å være her! La oss bygge tre hytter – en til deg, en til Moses, en til Elia!"

Mens han snakket, kom en klar sky og overskygget dem, og stillheten ble tykk som ull. En stemme lød, dyp og rolig: "Dette er min elskede Sønn, som jeg har behag i. Hør ham."

Disiplene falt ned, skjelvende av redsel, som om jorden ristet under dem. Men Jesus kom bort, gikk stille gjennom skyen, og rørte ved dem. "Reis dere," sa han, og stemmen var myk. "Vær ikke redde." Da de så opp, sto han alene igjen, men lyset han bar, var med dem resten av livet – et

lys de så i marken, i folks øyne, i Guds ord, hver gang de trengte det. Jesus fortalte historier som gnistret og festet seg i hjertet som små gylne korn. Han fortalte om en konge som skulle gjøre opp regnskap med tjenerne sine. En mann ble ført fram som skyldte ti tusen talenter – en ufattelig sum, så stor at den aldri kunne betales tilbake, som å skylde alle stjernene på himmelen. Kongen befalte at mannen og hele familien skulle selges. Men mannen falt på kne, hendene skalv. "Vær tålmodig med meg," tryglet han, "så skal jeg betale alt." Kongen fikk medlidenhet, etterga hele gjelden og lot ham gå fri, uten en eneste mynt igjen å betale. Men samme mann gikk ut og møtte en medtjener som skyldte ham noen få denarer – en liten sum, som lommepenger. Han grep ham i strupen. " ropte han, og ansiktet var hardt. Medtjeneren falt på kne. "Vær tålmodig med meg," ba han, "så skal jeg betale deg." Men mannen nektet og kastet ham i fengsel.

Andre tjenere ble fortvilet og gikk til kongen. Kongen ble rasende. "Din onde tjener! Jeg etterga deg hele gjelden, alt du skyldte, uten å nøle. Burde ikke du også ha vist barmhjertighet, slik jeg viste

deg?" Han lot mannen kaste i fengsel inntil all gjeld var betalt, noe som aldri ville skje. Jesus så på disiplene med alvor i blikket, et alvor som varmet. "Slik vil også min himmelske Far gjøre med dere, hvis dere ikke av hjertet tilgir hverandre. Fra hjertet, ikke bare med munnen."

En annen historie handlet om en far med to sønner, en historie som luktet av hjem og lengsel. Den yngste sa: "Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg." Faren delte, og sønnen reiste til et fremmed land. Der sløste han bort alt i fest og moro, til lommene var tomme. Så kom det en hungersnød, og han satt helt alene, uten penger, uten venner, uten noen.

Han fikk jobb hos en bonde som sendte ham ut for å passe griser, skitne dyr som jødene ikke engang rørte. Der sto han i skitten, så sulten at han lengtet etter grisenes skaller, men ingen ga ham noe. Da våknet han, midt i elendigheten. "Hvor mange leiearbeidere hos min far har mer enn nok brød, og jeg sulter her?" Han bestemte seg, og hjertet banket hardt.

"Jeg vil stå opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke

lenger verdig til å kalles din sønn. La meg være en av dine leiearbeidere."

Han dro hjemover, skrittene tunge som stein. Faren så ham lang vei borte, lenge før noen andre så noe. Hjertet hoppet i brystet. Han løp – løp av all makt, med kappen flagrende – kastet armene om sønnen og kysset ham, tårene rant.

Sønnen begynte på den øvde talen, men faren avbrøt ham. "Skynd dere, hent den fineste kjolen, en ring til fingeren, sko til føttene! Slakt gjødningskalven, la oss feste! Sønnen min er hjemme!"

Eldstesønnen kom inn fra marken og hørte musikk og dans, og ble stående ute i mørket. Han ble sint, så sint at han nektet å gå inn. "I alle år har jeg tjent deg, og aldri brutt dine bud, men du har aldri gitt meg en ung geit å feste med vennene mine. Og nå kommer denne sønnen, som sløste bort alt, og du slakter gjødningskalven!"

Faren la hånden på skulderen hans, mykt og varmt. "Barnet mitt, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi feire, for broren din var død, og er blitt levende. Han var tapt, og er funnet."

Slik lærte Jesus at Guds hjerte alltid springer oss i møte, samme hvor langt

vi har gått, enten vi har vandret bort eller stått stille. Veien mot Jerusalem ble alvorlig, som skygger som ble lengre. Jesus sendte to disipler for å finne et esel som aldri var ridd på, et dyr som kjente en ny begynnelse.

De la kappene sine over ryggen, og Jesus satte seg opp. Hele veien ned mot byen ble folk stående langs sidene, som en elv av mennesker. Noen brettet ut kappene sine på veien, andre skar grener fra trærne, og luften fyltes med rop.

"Hosianna, Davids sønn!" ropte de. "Velsignet er han som kommer i Herrens navn!"

Byen skalv, vinduer ble åpnet, folk løp ut. Hvem var dette? En folkets konge, ridende på et esel, ydmyk og sterk.

Jesus gikk rett inn i tempelet. Der inne var det støy og kaos – pengevekslere ropte over bordene sine, duehandlere lokket kunder, dyrene brølte. Jesus ble grepet av en hellig harme, et bål i magen.

Han veltet bordene, myntene trillet over steingulvet som regn, slo ned bodene. "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere gjør det til en røverhule!" Stemmen runget mellom søylene.

Blind og halt kom til ham der i tempelgårdene, og han helbredet dem, en etter en. Barn ropte "Hosianna, Davids sønn!" og latteren spredte

verse number="28" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="28" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: seg. Yppersteprestene ble sinte, men de torde ikke gjøre noe, for folket elsket ham. De prøvde å fange ham i ord, som edderkopper i nett. "Er det tillatt å betale skatt til keiseren?" spurte de, og øynene var smale. Jesus holdt fram en mynt, en blank denar. "Hvem sitt bilde og navn er dette?" "Keiserens," svarte de. "Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud." De ble stille, som om ordene traff dem i magen. De spurte om oppstandelsen, og han svarte at Gud er de levendes Gud, ikke de døde :::

seg. Yppersteprestene ble sinte, men de torde ikke gjøre noe, for folket elsket ham. De prøvde å fange ham i ord, som edderkopper i nett. " spurte de, og øynene var smale. Jesus holdt fram en mynt, en blank denar. "Hvem sitt bilde og navn er dette?" "Keiserens," svarte de. "Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud." De ble stille, som om ordene traff dem i magen. De spurte om oppstandelsen, og han svarte at Gud er de levendes Gud, ikke de dødes, for alle lever for ham. Han fortalte en siste historie, en som handlet om en invitasjon. En konge holdt bryllup for sønnen sin, en stor fest. Han sendte tjenere for å kalle de innbudte, men de nektet å komme. Noen gikk til åkeren sin, andre til forretningen. Noen grep tjenerne og mishandlet dem. Kongen ble rasende, og ilden flammet i øynene hans. "Bryllupet er klart, men de innbudte var ikke verdige." Han sendte tjenerne ut på veiene, ut i alle retninger.

"Hvem dere enn finner, kall inn til bryllupet!" Og de samlet alle de fant, gode og onde, rike og fattige, og bryllupssalen ble full, fylt av latter og lys. Men en mann kom

inn uten bryllupsklær, uten å ha forberedt seg. "Venn," sa kongen, stemmen mild men alvorlig, "hvordan har du kommet inn uten bryllupsklær?" Mannen ble stum, ordene forsvant. Kongen sa: "Bind hans hender og føtter og kast ham ut."

Jesus så på dem med alvorlig varme, et blikk som både brant og trøstet. Døren er åpen for alle, men å tre inn forandrer noe – det forandrer klær, hjerte og ferd, fra innsiden og ut. Han pekte på det største budet, det som veier tyngst: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og din neste som deg selv. Hele loven hviler på dette, sa han, som en bro på to søyler.

Men det var sorg i stemmen da han så ut over Jerusalem, over byen med de hvite templene. Jerusalem, Jerusalem! Hvor ofte ville jeg samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, varme og trygge, men dere ville ikke. Han forutsa at tempelet skulle bli revet ned – ikke stein skulle bli tilbake på stein, alt skulle falle.

Disiplene ble stille og undrende, og hjertene banket hardt. Hva mente han? Han ba dem være våkne, som jomfruer som holder olje på lampen til brudgommen kommer, som tjenere som forvalter talenter trofast mens herren er borte.

Han fortalte at når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, skal han skille folk som en hyrde skiller sauer fra geiter. Til dem på sin høyre side skal han si: Jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok meg inn, og dere ga meg et hjem. For alt dere gjorde mot en av disse minste, gjorde dere mot meg, og hver smule teller.

Så kom påsken, med duft av krydder og lam. En kvinne salvet Jesus med kostbar olje, nardus som fylte rommet, og disiplene syntes det var sløsing. Men Jesus sa at hun hadde gjort en god gjerning, en som skulle huskes.

Judas Iskariot derimot gikk til yppersteprestene, og i mørket forrådte han ham for tretti sølvstykker, en pris for en tjener. Under måltidet tok Jesus brød, takket, brøt det og ga til disiplene: Dette er mitt legeme, som gis for dere. Så tok han begeret, vin som glødet i lyset: Dette er min blod, den nye pakt, som utøses for mange til syndenes forlatelse.

Etter lovsangen gikk de til Getsemane, mellom oliventrærne. I hagen ble Jesus tynget av sorg og redsel, så tung at svetten dryppet som blod. Han ba: Far, om det er mulig, la

dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, men som du vil, for din vilje er god. Disiplene sovnet mens han ba, slitne av dagen. Da kom en flokk med sverd og stokker, fakler som flimret. Judas ga tegn med et kyss, et kyss som svik, og Jesus ble arrestert. Disiplene flyktet i mørket, som skygger. Peter fulgte på avstand, hjertet banket i halsen. I gårdsplassen foran ilden sto han, varmet hendene. En tjenestejente så på ham. "Du var også med Jesus," sa hun. "Jeg kjenner ham ikke," svarte Peter. En annen sa: "Du er en av dem." " ropte han. En tredje kom: "Sikkert, du er galileer." Da gol hanen, skarpt som et sverd. Peter husket Jesu ord, og gråt bittert, i mørket alene. Jesus ble ført for rådet, mellom steinvegger og fakler. Ypperstepresten spurte: "Er du Messias, Guds Sønn?" Jesus svarte stille: "Du sier det." Da rev ypperstepresten klærne sine og ropte: "Han har spottet Gud!"

De slo ham, spyttet på ham og hånte ham, og slagene falt tunge. Om morgenen førte de ham til Pilatus, den romerske landshøvdingen, i en hall av marmor. Pilatus fant ingen skyld hos ham, men folkemengden ropte: "Korsfest ham! Korsfest!" Stemmene bølget som en storm. Pilatus vasket hendene og sa:

"Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod." Men han ga etter.

De korsfestet Jesus på Golgata, mellom to røvere, og himmelen ble mørk. Over hodet hans sto det skrevet: Dette er Jesus, jødenes konge. Mørket falt over landet fra den sjette til den niende time, som et teppe. Jesus ropte: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Så oppga han ånden, stille.

Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst, jorden skalv, og klippene revnet. Graver åpnet seg. En romersk offiser, som hadde sett alt, sa: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn." Og ordene hang i luften.

En mann ved navn Josef fra Arimatea, en hemmelig disippel, ba om Jesu legeme og la det i en ny grav, hugget i klippen. En stor stein ble rullet foran, som en dør.

Men på den tredje dagen, tidlig om morgenen, kom kvinner for å salve ham. Da ble det et jordskjelv, og en engel rullet steinen bort, som om den var ingenting. Vaktene skalv av redsel, som løv i storm.

Engelen sa til kvinnene: "Frykt ikke. Han er ikke her; han er oppstått, slik han sa. Kom og se stedet. Gå og si det til disiplene."

På veien møtte Jesus dem, midt i soloppgangen: "Vær hilset!" De falt ned og tilba

ham, med tårer og glede. Han sa: "Frykt ikke. Si til mine brødre at de skal gå til Galilea; der skal de se meg, ved sjøen."

Senere sto Jesus midt iblant disiplene i et rom med lukkede dører, plutselig som et vindpust, og sa: "Fred være med dere." Han viste dem hendene og siden, sårene som var virkelige. Han spiste fisk for å vise at det var sant, at han levde. Han åpnet forstanden deres for å forstå Skriftene, profetenes ord, og sa at omvendelse og tilgivelse skulle forkynnes i hans navn for alle folkeslag, fra Jerusalem til verdens ende.

Han sa: "All makt er gitt meg i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folk til disipler, døp dem og lær dem å holde alt jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager, i glede og sorg, i lys og mørke, inntil verdens ende."

Slik forteller Markus hvordan Jesus begynte i Galilea etter at Johannes var kastet i fengsel: Tiden er inne, Guds rike er nær; omvend dere og tro evangeliet. Han kalte på Simon, Andreas, Jakob og Johannes ved sjøen, og de fulgte ham. Han drev ut en uren ånd i synagogen i Kapernaum, helbredet svigermoren til Simon, og de bar

syke for døren til huset hvor han bodde, hele byen summet av mennesker som håpet. Tidlig neste morgen gikk Jesus ut til et øde sted og ba, alene i stillheten. Han sa til disiplene at de skulle gå til de andre byene, for derfor var han kommet: å forkynne, å bringe lys.

Lukas forteller om da Jesus leste i synagogen i Nasaret fra profeten Jesaja, bokrullen knirket i hendene hans: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt meg for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og syn for blinde, sette undertrykte fri og forkynne et nådens år fra Herren." Han rullet sammen bokrullen og sa: "I dag er dette skriftordet oppfylt for deres ører."

Noen undret, noen ble sinte, og mumlet i krokene. "Ingen profet blir anerkjent i sin hjemby," sa han, og de drev ham ut til stupet, men han gikk midt gjennom dem og dro bort, stille som en skygge.

Og veien gikk videre, mot det som ventet, mot Jerusalem, mot korset, mot lyset. Før noe annet fantes, før solen lyste, før havet bruste, før det første mennesket trakk pusten – da var Ordet. Ordet var hos Gud, og

Ordet var Gud. Alt som er blitt til, ble til gjennom ham. Ingenting har blitt til uten ham.

Og så, på en måte ingen helt kan forstå, ble Ordet menneske, banket som et hjerte. Han tok bolig iblant oss, full av nåde og sannhet, og vi så hans herlighet, en herlighet som den eneste Sønn har fra Faderen.

Ved Jordanelven sto en mann kledd i kamelhår. Det var Johannes døperen, og han pekte. «Se,» sa han, «Guds lam, som bærer bort verdens synd.»

To av Johannes' venner hørte dette og så på mannen som gikk forbi. De fulgte etter ham den dagen, helt til huset der han bodde. Den ene het Andreas, og han hadde en bror som het Simon.

Andreas skyndte seg å finne ham. «Vi har funnet Messias,» hvisket han, og øynene lyste. Da Jesus så Simon, sa han: «Du er Simon, men du skal hete Kefas.» Det betyr Peter, klippen. Tenk deg det: et nytt navn, en ny begynnelse.

En natt, da byen var stille og mørk og alle lå og sov, kom en mann ved navn Nikodemus til Jesus. Han var en av rådets menn, en som visste loven og skriftene, men likevel følte han at han ikke forsto alt. «Rabbi,» sa han forsiktig, «vi vet at

du er en lærer sendt fra Gud. Ingen kan gjøre de tegnene du gjør uten at Gud er med ham.»

Jesus så på ham i mørket. «Sannelig, sannelig sier jeg deg,» svarte han, «den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» Nikodemus rynket pannen.

«Født på ny? Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han gå inn i mors liv igjen og bli født?»

Jesus smilte nesten, som om han forsto forvirringen. «Den som er født av kjøtt, er kjøtt, men den som er født av Ånden, er ånd. Vinden blåser dit den vil, du hører den suser i trærne, men du vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den går. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»

Nikodemus undret seg. Da sa Jesus noe han aldri skulle glemme, noe han tok med seg hjem i hjertet: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Dagen etter gikk Jesus gjennom Samaria, et landområde de fleste jøder unngikk, for de likte ikke samaritanene. Ved middagstid satte han seg ved en brønn utenfor byen Sikar, sliten og tørst.

Disiplene hadde gått for å kjøpe mat. En kvinne kom for å hente vann, og Jesus sa: «Gi meg å drikke.» Hun så overrasket på ham. «Hvordan kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om vann?» For jøder ville vanligvis ikke engang snakke med samaritaner.

Jesus svarte: «Hvis du kjente Guds gave og visste hvem det er som sier til deg: 'Gi meg å drikke', da ville du ha bedt ham, og han ville gitt deg levende vann.» Kvinnen lo litt, men det var ikke en slem latter. «Herre, du har ikke engang en bøtte, og brønnen er dyp. Hvor får du det levende vannet fra?»

Jesus så rolig på henne. «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg gir ham, skal aldri tørste. Det vannet blir en kilde som veller fram til evig liv.»

Kvinnen ble stille. «Gi meg det vannet,» sa hun, «så jeg ikke skal tørste eller gå hit for å hente vann hver dag.»

Men Jesus visste alt om henne. Han snakket om livet hennes, om fem menn hun hadde hatt, om mannen hun nå levde med. Hun ble forundret og sa: «Herre, jeg ser at du er en profet. Fedrene våre tilba på dette

fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet hvor man skal tilbe.» Jesus sa: «Den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere søker Faderen. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Kvinnen så på ham, og noe vaknet i henne. «Jeg vet at Messias kommer. Når han kommer, skal han forkynne oss alt.» Jesus så henne rett i øynene: «Jeg, som taler til deg, er han.»

Hun lot vannkrukken stå, glemte den helt. Hun løp tilbake til byen, og stemmen skalv da hun ropte: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Kan dette være Messias?»

Mange kom ut for å se, og de ba Jesus bli hos dem. Han ble der to dager, og mange trodde på ham.

Senere, etter at Jesus hadde mettet en stor folkemengde med bare noen brød og fisk, fulgte de ham over sjøen. De ville ha mer. Men Jesus sa: «Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for maten som forgår, men for den maten som varer til evig liv.» De spurte: «Hva skal vi gjøre for

å utføre Guds gjerninger?» Jesus svarte: «Dette er Guds gjerning: at dere tror på ham som han har sendt.»

Da sa de: «Våre fedre spiste manna i ørkenen. Hva slags tegn kan du gjøre?» Jesus sa: «Det var ikke Moses som ga dere brødet fra himmelen. Min Far gir dere det sanne brødet fra himmelen. For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»

«Herre, gi oss alltid dette brødet,» sa de. Da sa Jesus: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal aldri hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

Mange ble forvirret. «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» hvisket de, og det gikk en murring gjennom folkemengden.

Jesus så at de murret, og sa: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»

Dette var en hard tale. Mange av disiplene hans sa: «Dette er harde ord. Hvem kan høre på det?»

De snudde seg og gikk bort, fulgte ham ikke lenger. Jesus så på de tolv som var igjen, de som

verse number="40" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="40" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: sto der i stillheten. «Vil også dere gå bort?» spurte han stille. Peter så på ham, ansiktet var alvorlig. «Herre, hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord. Vi tror og vet at du er Guds Hellige.» En dag så Jesus en mann som hadde vært blind fra fødselen. Disiplene spurte: «Rabbi, hvem syndet, han eller foreldrene, siden han ble født blind?» Jesus ristet på hodet. «Verken han eller foreldrene syndet. Dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys. :::

sto der i stillheten. » spurte han stille. Peter så på ham, ansiktet var alvorlig. «Herre, hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord. Vi tror og vet at du er Guds Hellige.» En dag så Jesus en mann som hadde vært blind fra fødselen. Disiplene spurte: «Rabbi, hvem syndet, han eller foreldrene, siden han ble født blind?» Jesus ristet på hodet. «Verken han eller foreldrene syndet. Dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Han spyttet på jorden, laget leire med spyttet og strøk det på mannens øyne. Det må ha kjennes rart og kaldt. «Gå og vask deg i dammen Siloa,» sa han. Mannen gikk, vasket seg, og kom tilbake seende. For første gang så han solen, ansikter, verden. Naboene undret seg: «Er ikke dette han som satt og tigget?» Noen sa: «Jo, det er han.» Andre: «Nei, han ligner ham bare.» Mannen selv sa: «Jeg er han.» De førte ham til fariseerne.

De grillet ham om hvordan han hadde fått synet. Mannen fortalte alt. » spurte de. Mannen trakk på skuldrene: «Det vet jeg ikke.» De ble uenige. Noen sa: «Dette mennesket er ikke fra Gud,

for han holder ikke sabbaten.» Andre: «Hvordan kan en synder gjøre slike tegn?» De spurte mannen igjen og igjen, som om de prøvde å fange ham i en løgn.

Til slutt svarte han, og det var som om han plutselig forsto mer enn dem: «Jeg har allerede sagt dere det, og dere hørte ikke. Hvorfor vil dere høre det igjen? Vil dere også bli hans disipler?»

De ble sinte. «Du er hans disippel! Vi er Moses' disipler. Vi vet at Gud talte til Moses, men denne vet vi ikke hvor er fra.»

Mannen så på dem, rolig og klart. «Det er da underlig at dere ikke vet hvor han er fra, og likevel åpnet han mine øyne. Vi vet at Gud ikke hører syndere, men om noen er gudfryktig og gjør hans vilje, hører han ham. Fra evighet av har ingen hørt om at noen åpnet øynene på en blindfødt. Var ikke denne fra Gud, kunne han ingenting gjøre.»

De drev ham ut av synagogen. Jesus hørte at de hadde drevet mannen ut. Han fant ham og sa: «Tror du på Menneskesønnen?»

Mannen så på ham, med øyne som nettopp hadde lært å se. «Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus sa: «Du har sett ham.

Det er han som taler med deg.» Mannen bøyde seg: «Jeg tror, Herre.»

Jesus sa: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine får, og de kjenner meg. Den gode hyrden gir sitt liv for sauene.

En leiesvenn, som ikke er hyrde og ikke eier sauene, ser ulven komme, forlater sauene og flyr. Ulven river og jager dem, og sauene blir redde og spredd.

Men jeg er den gode hyrden. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene.»

I Betania bodde Maria og Marta med broren Lasarus. De var gode venner med Jesus.

En dag ble Lasarus syk, og søstrene sendte bud til Jesus: «Herre, han du elsker, er syk.» Men Jesus ble hvor han var, i to dager til. Tenk hvor lenge det må ha føltes for dem.

Da han kom fram, var Lasarus allerede død, og hadde ligget i graven i fire dager. Marta kom ut for å møte ham.

«Herre,» sa hun, og stemmen brast nesten, «hadde du vært her, var broren min ikke død. Men selv nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg.» Jesus sa: «Broren din skal stå opp.» Marta nikket: «Jeg vet at han skal stå

opp ved oppstandelsen på den siste dag.» Jesus så på henne med øyne fulle av varme, som om han ville trøste henne allerede nå. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Tror du dette?» «Ja, Herre,» hvisket Marta, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som kommer til verden.» Så kom Maria. Hun falt for Jesu føtter og gråt. Jesus så henne, og han så alle som gråt med henne. Han ble dypt rørt, helt inn i sjelen. » spurte han. «Kom og se, Herre.» Jesus gråt. Tårene rant stille. Jødene rundt ham sa: «Se hvor høyt han elsket ham.» Noen undret: «Kunne ikke han som åpnet den blindes øyne, også ha hindret at Lasarus døde?» Jesus gikk til graven, en hule med en stein foran. «Ta bort steinen,» sa han. Marta protesterte: «Herre, han stinker, for han har ligget der i fire dager.» Jesus så henne fast i øynene: «Sa jeg deg ikke at om du tror, skal du se Guds herlighet?» De rullet bort steinen, tung og kald.

Jesus løftet blikket mot himmelen. «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg, men for folkets

skyld, som står rundt, sier jeg dette, så de kan tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst, en røst som skar gjennom stillheten: «Lasarus, kom ut!» Den døde kom ut, føtter og hender bundet med liksvøp, ansiktet tildekket med et tørkle. Han humpet forsiktig fram. «Løs ham og la ham gå,» sa Jesus. Mange av dem som så dette, trodde på ham. Men yppersteprestene og fariseerne samlet rådet. » spurte de. «Denne mannen gjør mange tegn. Lar vi ham fortsette, vil alle tro på ham, og romerne kommer og tar både vårt sted og vårt folk.» Da tok Kaifas, som var yppersteprest det året, ordet, kald og bestemt: «Dere vet ingenting. Dere forstår ikke at det er bedre for dere at én mann dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Uken før påske red Jesus inn i Jerusalem. Han satt på et esel, slik skriften hadde sagt, ydmyk og stille. Folkemengden tok palmegrener og gikk ut for å møte ham. De ropte: «Hosianna!

Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» Byen dirret av spørsmål: «Hvem er dette?» Noen sa: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Om kvelden, under måltidet med disiplene, reiste Jesus seg. Han tok et klede

og bandt det om seg, helte vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter. Stille, uten et ord.

Da han kom til Peter, sa Peter: «Herre, vasker du meg føtter?» Det var som om han ikke kunne tro det.

Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» Peter sa: «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!» Jesus så på ham: «Om jeg ikke vasker deg, har du ikke del i meg.»

Da sa Peter, ivrig som alltid: «Herre, ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» Jesus smilte, et varmt og trøtt smil. «Den som er badet, trenger bare å vaske føttene; han er helt ren. Dere er rene, men ikke alle.»

Han visste hvem som skulle forråde ham, og tanken må ha svidd. Da han hadde vasket føttene deres og satt seg igjen, sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal dere gjøre mot hverandre.»

«Et nytt bud gir jeg dere,» sa han, og stemmen var lav og alvorlig, som om han ville at hvert ord skulle feste seg. «Elsk hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Da skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet

til hverandre.» Han talte lenge den kvelden, mens lysene flakket. «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Dette er mitt bud: at dere elsker hverandre slik jeg har elsket dere. Større kjærlighet har ingen enn denne: å gi sitt liv for vennene sine.» Han ba for dem, og han ba for alle som senere skulle tro på ham, for deg og meg. «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, så de kan se min herlighet.» Natten falt på. Judas gikk ut i mørket. Soldatene kom med lykter og våpen. Judas gikk fram og ga Jesus et kyss. Jesus ble bundet og ført av gårde. Forhør på forhør fulgte: til ypperstepresten, til Pilatus, til Herodes, tilbake til Pilatus. Folkemengden ropte: «Korsfest ham!» Barabbas, en røver, ble løslatt. Jesus bar korset gjennom gatene, falt, ble hånet. De spikret ham opp. Han hang der, og sa: «Det er fullbrakt.»

Ved treenatt kom Josef av Arimatea og Nikodemus, han som hadde kommet til Jesus i nattens mørke. De tok Jesu kropp, svøpte den i linklær med krydder, og la ham i en ny grav i en

hage. Alt ble stille. Den første dagen i uken, enda det var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Steinen var vekkrullet. Hun løp og hentet Peter og Johannes. De så inn, så linklærne ligge tomme, og gikk hjem. Maria ble stående utenfor og gråt. Hun bøyde seg inn og så to engler. » spurte de. «De har tatt min Herre,» sa hun, «og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Så snudde hun seg og så en mann stå der. «Hvorfor gråter du? » spurte han. Hun trodde det var gartneren. «Herre, om du har båret ham bort, si meg hvor du har lagt ham, så jeg kan hente ham.» Da sa mannen: «Maria.» Hun kjente stemmen. Det var den samme stemmen som alltid. » hvisket hun. «Min Mester.» Jesus sa: «Gå til mine brødre og si: Jeg farer opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud.» Og hun gikk, fortvilet og glad på en gang. Senere, da disiplene satt i et låst rom, redde og stille, sto Jesus midt iblant dem. Dørene var låst, men han var der.

«Fred være med dere,» sa han. Han viste dem hendene og siden. Thomas var ikke der. Da de andre fortalte ham

det, ristet han på hodet. «Hvis jeg ikke ser naglemærkene og stikker fingeren i sårene, tror jeg ikke.» En uke senere var Thomas sammen med dem. Jesus kom igjen og sa: «Fred være med dere. Rekk fingeren din hit og se mine hender. Rekk hånden din og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende.» Thomas bøyde seg: «Min Herre og min Gud.» Jesus så på ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.» Thomas forsto at det var nok å tro. Ved Tiberiassjøen sto Jesus på stranden tidlig om morgenen. Disiplene hadde fisket hele natten uten å få noe. De var slitne og skuffet. «Kast garnet på høyre side av båten,» ropte han. De gjorde det, og garnet ble så fullt at de knapt kunne dra det opp. «Det er Herren,» hvisket Johannes. Peter kastet seg i vannet og svømte mot land. På stranden var det et bål med glør, fisk og brød. De spiste sammen. Det var stille, men godt.

Etterpå spurte Jesus Peter tre ganger: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» Hver gang svarte Peter: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Hver gang sa Jesus: «Fø mine lam. Vokt mine sauer. Fø

mine får.» Han så inn i Peters øyne: «Følg meg.»

Peter følte at han fikk en ny sjanse. Etter førti dager med undervisning, førte Jesus disiplene ut til Oljeberget. Der løftet han hendene og velsignet dem. Mens de så på, begynte han å stige opp mot himmelen. En sky kom og tok ham bort for øynene deres.

De sto der og stirret opp i luften, helt stille, som om de ventet at han skulle komme tilbake med en gang. Plutselig sto to menn i hvite klær ved siden av dem. "Dere galileere," sa de, "hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som er blitt tatt opp fra dere, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp."

Disiplene så på hverandre. De visste ikke hva de skulle si. Disiplene gikk tilbake til Jerusalem, fulle av undring.

De samlet seg i et rom i andre etasje, omtrent hundre og tjue personer. Der ble de værende, ba sammen og ventet. De visste ikke helt hva de ventet på, men Jesus hadde sagt at de skulle få en gave. De hvisket og snakket lavt om alt de hadde sett.

Så kom pinsedagen. De var samlet alle sammen da det plutselig kom en lyd fra himmelen, som av en

mektig storm som fylte hele huset. Noe som så ut som ildtunger delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Det kjentes som noe nytt fylte dem innenfra. De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å snakke på språk de aldri hadde lært. Utenfor samlet det seg en stor folkemengde. Folk fra hele verden var i Jerusalem: partere, medere, elamitter, folk fra Mesopotamia, Judea, Kappadokia, Pontos og Asia, fra Frýgia og Pamfýlia, fra Egypt og Libya, romere på besøk, både jøder og proselytter, kretere og arabere. De strømmet til og ble helt forbløffet. De snakket alle forskjellige språk, men de forsto hverandre. " spurte de hverandre. "Disse mennene er jo galileere! Men vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!" Noen lo og sa: "De har drukket for mye søtvin!" Da trådte Peter frem sammen med de elleve. Han løftet stemmen og sa: "Dere jødiske menn og alle som bor i Jerusalem!

Dette skal dere vite: Disse mennene er ikke fulle, slik dere tror. Det er bare ni om morgenen! Det som skjer, er det profeten Joel talte om: I de siste dager, sier Gud, vil jeg utøse min Ånd over alle mennesker." Han fortsatte å tale om Jesus:

om ham som ble korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. "Denne Jesus har Gud opphøyd," sa han, "og han har mottatt Den Hellige Ånds gave. Ham som dere korsfestet, har Gud gjort til både Herre og Messias."

Det gikk som en støt gjennom folkemengden. De ble grepet i hjertet, helt til de rystet. Noen ropte: "Brødre, hva skal vi gjøre?" De følte seg som om de hadde gjort noe fryktelig galt, men også som om det fantes en vei ut.

Peter svarte: "Omvend dere og la dere døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. Da skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte, alle som Herren vår Gud kaller."

Den dagen ble omtrent tre tusen mennesker døpt. De ble med i det nye fellesskapet. De holdt seg til apostlenes lære, de delte måltider, de ba sammen, og de hjalp hverandre. De solgte eiendommer og delte ut til alle som trengte. Hver dag var de sammen i tempelet, og hver dag la Herren nye til dem som skulle bli frelst.

En dag gikk Peter og Johannes opp til tempelet i bønnetiden. Ved porten som ble kalt Den vakre porten, satt en mann som hadde vært

verse number="52" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="52" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: lam fra fødselen. Hver dag ble han båret dit for å tigge. Han hadde aldri gått et eneste skritt. Da han så Peter og Johannes, ba han om en pengegave. Peter så rett på ham. Johannes så også. "Se på oss," sa Peter. Mannen så opp, forventningsfull. "Sølv og gull har jeg ikke," fortsatte Peter, "men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi navn fra Nasaret, stå opp og gå!" Han tok mannen i høyre hånd og løftet ham opp. Straks fikk mannen styrke i føttene og anklene. Han hoppet opp, sto og gikk, og gikk inn i tempelet sa :::

lam fra fødselen. Hver dag ble han båret dit for å tigge. Han hadde aldri gått et eneste skritt.

Da han så Peter og Johannes, ba han om en pengegave. Peter så rett på ham. Johannes så også.

"Se på oss," sa Peter. Mannen så opp, forventningsfull. "Sølv og gull har jeg ikke," fortsatte Peter, "men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi navn fra Nasaret, stå opp og gå!"

Han tok mannen i høyre hånd og løftet ham opp. Straks fikk mannen styrke i føttene og anklene. Han hoppet opp, sto og gikk, og gikk inn i tempelet sammen med dem, hoppet og priste Gud.

Folket så det og ble fylt av ærefrykt. De klarte nesten ikke å tro det de så. De stimlet sammen om Peter og Johannes på den plassen som kalles Salomos søylegang.

Peter talte til dem: "Hvorfor ser dere på oss som om vi ved vår egen kraft har fått denne mannen til å gå? Det er troen på Jesu navn som har gjort ham sterk. Ham som dere fornektet for Pilatus, men som Gud reiste opp."

Prester, tempelvakten og saddukeerne kom løpende. De var sterkt opprørt over at Peter og Johannes forkynte om oppstandelse fra de døde. De arresterte dem og satte dem

i fengsel. Neste dag ble de ført for Rådet, de samme mennene som hadde dømt Jesus. " spurte de. Stemmen deres var kald og streng. Peter, fylt av Den Hellige Ånd, svarte: "Dere jødiske rådsherrer og eldste! Hvis vi i dag blir forhørt om en god gjerning mot en syk mann, så skal dere alle vite: I Jesu Kristi navn, ham dere korsfestet og som Gud reiste opp, står denne mannen frisk foran dere. Det er ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen gitt til mennesker som vi kan bli frelst ved." Rådsherrene ble slått av forundring da de så frimodigheten til Peter og Johannes, og de forsto at de var ulærde menn fra folket. De kjente dem igjen som disipler av Jesus. De truet dem og sa at de ikke lenger måtte tale i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte: "Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud. Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt." Etter flere trusler slapp de dem fri.

Da disiplene kom tilbake til de andre, fortalte de alt. Sammen løftet de sine røster

til Gud: "Herre, du som skapte himmel og jord, gi dine tjenere frimodighet til å tale ditt ord." Stedet de var samlet, skalv. De ble alle fylt av Den Hellige Ånd og talte Guds ord med frimodighet. Hver dag vokste fellesskapet. De delte alt de eide, og ingen led nød. Men fellesskapet lærte også en alvorlig lekse. En mann ved navn Ananias og hans kone Saffira solgte et jordstykke. De ble enige om å holde tilbake en del av pengene, men gi resten som om det var hele summen. Ananias kom med pengene til apostlene. "Ananias," sa Peter, "hvorfor har Satan fylt ditt hjerte så du lyver for Den Hellige Ånd? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud." Da Ananias hørte disse ordene, falt han om og døde. Stor frykt grep alle som hørte det. De unge mennene svøpte ham inn, bar ham ut og gravla ham. Tre timer senere kom Saffira. Hun visste ikke hva som hadde skjedd. Peter spurte: "Si meg, solgte dere jordstykket for dette beløpet?"

"Ja," sa hun, "for det beløpet." " sa Peter. "Hør, føttene til dem som har begravd din mann, er like utenfor døren. De skal bære deg ut også." Straks

falt hun for hans føtter og døde. Stor frykt kom over hele menigheten og alle som hørte om det.

De lærte at løgn hadde en pris. Tegn og under ble gjort blant folket. De bar de syke ut på gater og plasser, så Peters skygge skulle falle på dem. Folk strømmet til fra byene rundt Jerusalem, og alle ble helbredet.

Ypperstepresten og saddukeerne ble fylt av nidkjærhet. De arresterte apostlene og satte dem i offentlig fengsel. Men om natten åpnet en engel fra Herren fengselsdørene og førte dem ut. "Gå og stå i tempelet," sa engelen, "og tal til folket alle livets ord." Da morgenen kom, gikk de inn i tempelet og begynte å undervise.

Rådet sendte bud for å hente dem, men fangevokterne fant dem ikke i fengselet. "Dørene var forsvarlig låst," rapporterte de, "og vaktene sto utenfor, men da vi åpnet, var det ingen der!" Da kom det noen som sa: "Se, mennene dere satte i fengsel, står i tempelet og underviser folket!" Rådsherrene gikk og hentet dem, men uten vold, for de var redde for folket.

"Vi sa dere strengt at dere ikke skulle undervise i dette navnet," sa ypperstepresten. Peter og apostlene svarte: "Vi må lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud har oppreist Jesus, som

dere hengte på et tre. Ham har Gud opphøyd som fyrste og frelser for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse." Rådet kokte av raseri. De ville drepe dem. Men en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som hele folket hadde stor respekt for, reiste seg. "Dere israelitter," sa han, "vær forsiktige med hva dere gjør mot disse mennene. For en tid siden sto Teudas frem og fikk omtrent fire hundre tilhengere. Han ble drept, og alle spredte seg. Senere sto Judas fra Galilea frem i skatteopprørets dager, han falt også, og hans tilhengere ble spredt. Mitt råd er: La disse mennene være i fred. Hvis dette er av mennesker, vil det falle av seg selv. Men hvis det er fra Gud, kan dere ikke stanse dem." Rådet fulgte Gamaliels råd. De kalte inn apostlene, lot dem piske og sa at de ikke lenger måtte tale i Jesu navn. Så slapp de dem fri. Apostlene gikk ut fra Rådet, glade fordi de var funnet verdige til å lide skam for Jesu navn.

De følte seg sterke, til tross for smerten. Hver dag fortsatte de å undervise i tempelet og i hjemmene, og de forkynte at Jesus er Messias. Menigheten vokste, og det oppsto problemer. Noen gresktalende jøder klaget over at

deres enker ble oversett i den daglige utdelingen. Apostlene kalte sammen alle disiplene: "Det er ikke riktig at vi forsaker Guds ord for å tjene ved bordene. Velg ut syv menn av godt omdømme, fulle av Ånd og visdom, så skal vi sette dem til denne oppgaven."

Forslaget falt i god jord. De valgte Stefanus, Filippus, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus. Disse ble ført frem for apostlene, som ba og la hendene på dem.

Stefanus, full av nåde og kraft, gjorde store tegn og under blant folket. Han talte med en visdom som ingen kunne motsi. Frustrerte menn fra forskjellige synagoger fikk noen til å lyve: "Vi har hørt ham tale bespottende ord mot Moses og mot Gud." De drog Stefanus for Rådet.

Der sto han, og ansiktet hans var som en engels ansikt. Ypperstepresten spurte: "Er dette sant?" Stefanus begynte å tale.

Han fortalte hele Israels historie helt fra Abraham, gjennom Josef og Moses, og helt frem til Salomo som bygget templet. "Men Den Høyeste bor ikke i templer som menneskehender har laget," sa han. "Dere er gjenstridige! Dere setter dere alltid imot Den Hellige Ånd. Hvilken av profetene ble ikke forfulgt av fedrene deres?"

Rådet ble rasende og rant tennene. Men Stefanus, fylt av Den Hellige Ånd, så

opp mot himmelen. "Se," sa han, "jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd." Da skrek de og holdt for ørene.

De styrtet seg over ham, dro ham ut av byen og begynte å kaste stein på ham. En ung mann som het Saulus, så på. Han holdt kappene til dem som kastet stein.

Mens steinene haglet, ropte Stefanus: "Herre Jesus, ta imot min ånd!" Han falt på kne og ropte høyt: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" Så sovnet han inn.

Den dagen startet en voldsom forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle ble spredt rundt om i Judea og Samaria, unntatt apostlene. Men Saulus herjet og raste. Han gikk fra hus til hus, dro frem menn og kvinner og kastet dem i fengsel.

De som var spredt, gikk rundt og forkynte det gode budskap. Filippus kom til en by i Samaria og talte om Messias. Folk hørte på ham og så tegnene han gjorde. Urene ånder fór ut av folk med høy røst, og mange lamme og vanføre ble helbredet. Stor glede kom over hele byen.

Men Saulus var ikke ferdig. Han fikk brev fra ypperstepresten til synagogene i Damaskus, slik at han kunne føre menn og kvinner som fulgte Jesus, bundet til Jerusalem. Han dro

av gårde, full av hat og trusler. Da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen rundt ham. Det var sterkere enn solen. Han falt til jorden og hørte en røst: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" " spurte Saulus. "Jeg er Jesus, han du forfølger," sa røsten. "Stå opp og gå inn i byen. Der skal du få vite hva du har å gjøre." Mennene som reiste med Saulus, sto der målløse. De hørte lyden, men så ingen. Da Saulus reiste seg og åpnet øynene, så han ingenting. Han var blind. De ledet ham ved hånden inn i Damaskus. I tre dager var han uten syn og uten mat og drikke. I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. Herren sa til ham i et syn: "Gå til gaten som kalles Den rette, og spør i Judas' hus etter en mann fra Tarsus som heter Saulus." "Herre," protesterte Ananias, "jeg har hørt om denne mannen. Han har gjort så mye ondt mot dine hellige i Jerusalem." "Gå," sa Herren. "Han er mitt utvalgte redskap.

Han skal bære mitt navn frem for hedninger og konger og Israels barn." Ananias gikk. Han fant Saulus, la hendene på ham og sa: "Saul, bror! Herren Jesus, som viste seg

for deg på veien, har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." Straks falt noe som skjell fra Saulus' øyne. Han fikk synet tilbake, reiste seg og ble døpt. Han spiste og fikk styrke. Straks begynte Saulus å forkynne i synagogene: "Jesus er Guds Sønn!" Alle som hørte ham, ble forbløffet. " spurte de. "Kom han ikke hit for å føre de troende bundet til ypperstepresten?" Saulus ble sterkere og sterkere. Han overbeviste jødene i Damaskus om at Jesus er Messias. Til slutt ble jødene enige om å drepe ham. De voktet portene dag og natt. Men disiplene tok Saulus om natten og firte ham ned i en kurv langs muren. Saulus dro til Jerusalem, men disiplene var redde for ham. Da tok Barnabas ham med til apostlene og fortalte hvordan Saulus hadde sett Herren på veien og talt frimodig i Damaskus. Saulus ble hos dem og gikk fritt omkring i Jerusalem. Menigheten hadde nå fred i hele Judea, Galilea og Samaria.

Den ble bygget opp og vokste. Peter reiste rundt og besøkte de hellige. I Lydda traff han en mann som het Eneas. Han hadde vært sengeliggende i åtte år. "Eneas," sa Peter, "Jesus

Kristus helbreder deg. Stå opp og re opp sengen din." Straks sto han opp.

I Jaffa bodde en disippel som het Tabita, som betyr "Dorkas" på gresk. Hun var full av gode gjerninger og ga almisser. Men hun ble syk og døde. Disiplene sendte bud etter Peter og ba ham komme straks.

Peter kom, knelte og ba. Så vendte han seg mot den døde kvinnen: "Tabita, stå opp!" Hun åpnet øynene, så Peter og satte seg opp. Ryktet spredte seg over hele Jaffa, og mange trodde på Herren.

I Cæsarea bodde en mann som het Kornelius. Han var en romersk offiser. Han var from og gavmild og ba stadig til Gud. En dag viste en engel seg for ham: "Dine bønner og dine almisser er steget opp som et minne for Gud. Send bud til Jaffa og hent Simon som kalles Peter."

Mens Kornelius' menn var på vei, gikk Peter opp på taket for å be. Han ble sulten og ba om mat. Da kom han i ekstase. Han så himmelen åpen og noe som lignet et stort laken komme ned, fylt med alle slags dyr, både rene og urene. En røst sa: "Stå opp, Peter, slakt og spis!"

"Nei, Herre!" svarte Peter. "Jeg har aldri spist noe vanhellig eller

verse number="62" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="62" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: urent." "Det Gud har renset," sa røsten, "skal du ikke kalle urent." Dette skjedde tre ganger. Så ble lakenet tatt opp til himmelen. Peter satt der og undret seg. Samtidig sto mennene fra Kornelius ved porten. Ånden sa til ham: "Gå ned og dra med dem. Jeg har sendt dem." Peter dro til Cæsarea. Han fant Kornelius som ventet, omgitt av slekt og venner. Peter trådte inn og sa: "Dere vet at det er forbudt for en jøde å omgås en som er av et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske urent." Ko :::

urent." "Det Gud har renset," sa røsten, "skal du ikke kalle urent." Dette skjedde tre ganger. Så ble lakenet tatt opp til himmelen.

Peter satt der og undret seg. Samtidig sto mennene fra Kornelius ved porten. Ånden sa til ham: "Gå ned og dra med dem. Jeg har sendt dem."

Peter dro til Cæsarea. Han fant Kornelius som ventet, omgitt av slekt og venner. Peter trådte inn og sa: "Dere vet at det er forbudt for en jøde å omgås en som er av et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske urent."

Kornelius fortalte om engelen. Da begynte Peter å tale: "Nå skjønner jeg sannelig at Gud ikke gjør forskjell på folk. Han tar imot alle som frykter ham og gjør rettferdighet."

Mens han talte, falt Den Hellige Ånd på alle som hørte ordet. De troende jødene som var kommet med Peter, ble helt forferdet: Den Hellige Ånds gave ble også utøst over hedninger! De hørte dem tale i tunger og prise Gud.

Peter sa: "Kan noen nekte vann til dåp for disse som har mottatt Den Hellige Ånd like mye som vi?" Han befalte at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.

Tilbake i Jerusalem fikk Peter kritikk: "Du gikk inn til

uomskårne og spiste med dem!" Peter fortalte hele historien: om synet, om Ånden, om Kornelius. Da de hørte det, ble de stille og priste Gud. "Så har Gud også gitt hedningene omvendelse til livet!"

Menigheten fortsatte å vokse. I Antiokia talte de til grekerne, og mange trodde og vendte seg til Herren. Barnabas ble sendt dit og så Guds nåde med glede. Han drog til Tarsus for å finne Saulus, og sammen underviste de i Antiokia i et helt år. Det var i Antiokia disiplene først ble kalt "kristne".

Kong Herodes begynte å forfølge menigheten. Han drepte Jakob, Johannes' bror, med sverd. Da han så at det gledet jødene, arresterte han også Peter under påskehøytiden. Han satte Peter i fengsel, bevoktet av seksten soldater, og planla å stille ham frem for folket etter påsken.

Men menigheten ba inderlig til Gud for Peter. Natten før Herodes skulle føre ham frem, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker. Vakter sto ved døren.

Plutselig strålte et lys i cellen. En engel stod der. Han støtte Peter i siden og vekket ham: "Skynd deg, stå opp!" Lenkene falt av hendene hans.

"Kle på deg og ta på sandalene," sa engelen. Peter gjorde det. "Kast kappen om deg og følg meg." Peter fulgte

engelen ut, forbi den første og andre vakten, gjennom jernporten som åpnet seg av seg selv. De gikk en gate fram, og plutselig forsvant engelen. Da forsto Peter hva som hadde skjedd. "Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og reddet meg ut av Herodes' hånd."

Han gikk til huset til Maria, moren til Johannes Markus. Mange var samlet der og ba. En tjenestejente som het Rode, kom til døren. Da hun kjente Peters stemme, ble hun så glad at hun glemte å åpne. Hun løp inn og ropte: "Peter står utenfor!" "Du er fra sans og samling," sa de. Men hun sto på sitt. Da sa de: "Det er hans engel." Peter fortsatte å banke på. Til slutt åpnet de, og da de så ham, ble de helt forferdet.

Da morgenen kom, ble det stor uro blant vaktene. Herodes ga ordre om å lete, men Peter var borte. Herodes ble rasende og dømte vaktene til døden. Kort tid etter, da Herodes holdt en tale i Cæsarea, ropte folket: "Dette er en guds røst, ikke et menneskes!" Han tok ikke æren fra dem. Straks slo en engel ham fordi han ikke ga Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde. Men Guds ord vokste og bredte seg.

Paulus og Barnabas ble sendt ut fra Antiokia, fylt av Ånden. De reiste til Kypros og derfra til Lilleasia.

Mange ble frelst, men forfølgelse kom også. Paulus ble steinet i Lystra og trodde han skulle dø, men disiplene samlet seg om ham, og han reiste seg og gikk inn i byen. De vendte tilbake til Antiokia og fortalte alt: hvordan Gud hadde åpnet en dør for troen for hedningene.

Men noen kom fra Judea og sa: "Dere må omskjæres etter Mose skikk for å bli frelst." Paulus og Barnabas drog til Jerusalem for å få klarhet.

Apostlene og de eldste samlet seg. Peter reiste seg: "Dere vet at Gud for lenge siden valgte meg til å forkynne evangeliet for hedningene. Gud ga dem Den Hellige Ånd likesom oss. Hvorfor setter dere Gud på prøve ved å legge et åk på disiplene som verken vi eller våre fedre har kunnet bære? Vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde."

Jakob talte også. De ble enige: Hedningene skulle ikke pålegges jødiske skikker.

De skrev et brev: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn det nødvendige: at dere avholder dere fra det som er ofret til avguder, fra blod, fra det kvalte og

fra hor." Brevet bragte glede til Antiokia. Paulus og Silas reiste videre. I Filippi, en romersk koloni, møtte de Lydia, en purpurselger fra Tyatira. Hun åpnet sitt hjerte og sitt hus. En slavejente med spådomsånd fulgte dem og ropte: "Disse mennene er Den Høyeste Guds tjenere!" Paulus, plaget, sa til ånden: "Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne!" Straks fór den ut. I Efesos skjedde det noe merkelig. Folk som før hadde drevet med trolldom og magi, kom med bøkene sine – dyre bøker, fulle av hemmelige formler og forbannelser – og la dem i en stor haug. Så tendte de på, og flammene slikket opp pergamentene foran øynene på alle. Det var bøker verdt tusenvis av sølvpenninger, men de brydde seg ikke. De hadde sett noe større. Men det var ikke alle i Efesos som jublet. En sølvsmed som het Demetrius, tjente godt på å lage små sølvfigurer av gudinnen Artemis.

Templet hennes i Efesos var et av verdens underverker, og turister kom langveisfra for å kjøpe minner. Nå begynte handelen å dabbe av. Demetrius samlet sammen håndverkerne og ropte: "Dere vet at vi tjener penger på dette arbeidet! Nå ser dere selv – ikke bare her i Efesos, men over hele provinsen –

at Paulus overtaler folk. Han sier at guder laget med hender ikke er noen guder. Det er ikke bare yrket vårt det går ut over; snart vil ingen tro at den store gudinnen Artemis er noe å bry seg om!"

Hele byen kom i kok. Folk strømmet til teateret, et digert amfiteater med plass til titusener, og ropte i kor i timesvis: "Stor er efesernes Artemis!" Paulus ville gå inn og tale til dem, men vennene hans hindret ham. Det var ikke trygt. En stund ble det stående og skurre, før byskriveren klarte å roe folkemengden.

Paulus tok farvel med menighetene i området. Det var ikke noe lett farvel. Han knelte ned sammen med dem på stranden, og de gråt alle sammen. De visste at de kanskje aldri skulle se ham igjen.

"Vokt dere selv og hele flokken," sa han. "Ulver vil komme blant dere, og de vil ikke skåne saueflokken. Husk at jeg i tre år ikke holdt opp med å formane hver enkelt av dere – med tårer, natt og dag."

Så dro han mot Jerusalem, selv om venner og profeter advarte ham. I Cæsarea kom en profet som het Agabus og tok Paulus sitt belte, bandt sine egne hender og føtter med det, og sa: "Slik skal jødene

i Jerusalem binde mannen som eier dette beltet, og overgi ham til hedningene." Vennene tryglet Paulus: "Ikke dra!" Men Paulus svarte: "Hvorfor gråter dere og knuser hjertet mitt? Jeg er klar til å bli bundet – og til å dø i Jerusalem, for Herren Jesu navn."

I Jerusalem ble han tatt i templet. Noen jøder fra provinsen Asia så ham der og satte i gang et rykte: «Han har tatt hedninger med inn i templet!» Det var løgn, men folk trodde det. Hele byen ble opprørt. De dro Paulus ut av templet, slo ham og ville slå ham i hjel.

Romerske soldater kom stormende og reddet ham, men da de skulle føre ham inn i borgen, ba Paulus om å få tale til folket. Han sto på trappen og løftet hånden. Stillheten senket seg. Han fortalte om hvordan han før hadde forfulgt de som trodde på Jesus, og om lyset som blendet ham på veien til Damaskus, og stemmen som spurte: «Hvorfor forfølger du meg?» Han fortalte om Ananias som kom og la hendene på ham, og om dåpen som vasket bort syndene. Han fortalte om hvordan Herren hadde sagt til ham: «Gå, for jeg vil sende deg langt bort til hedningene.»

Da hatet ble for sterkt, ville soldatene piske

ham for å få sannheten ut av ham. Men Paulus spurte rolig offiseren: «Er det lov for dere å piske en romersk borger som ikke er dømt?» Offiseren ble blek. De trakk seg fort tilbake.

For rådet av prester og skriftlærde brukte Paulus list: Han ropte at han ble dømt på grunn av håpet om de dødes oppstandelse. Fariseerne, som trodde på oppstandelse, tok hans parti mot saddukeerne, som ikke gjorde det. Rådet endte i et voldsomt basketak.

En sammensvergelse ble smidd. Førti mann sverget en ed: De skulle verken spise eller drikke før de hadde drept Paulus. Men hans nevø, søstersønnen, hørte om planen og gikk til Paulus. Paulus sendte ham til kommandanten.

Nattestid, under sterk militær eskorte – fire hundre soldater og to hundre spydmenn – ble Paulus ført trygt til Cæsarea. Han sto for landshøvdingen Felix, en mann som hørte ham tale om rettferdighet og selvbeherskelse og den kommende dommen.

Felix ble redd og sa: «Gå nå, jeg kaller på deg når jeg får tid.» Han håpet også på bestikkelser. To år gikk.

Så kom Festus, og etter ham kong Agrippa. Paulus talte til dem alle, åpent og frimodig: «Jeg ønsker at Gud måtte gi at ikke bare du, konge, men alle som hører meg i dag, ble

slik jeg er – bortsett fra disse lenkene.» Han appellerte til keiseren i Roma, for han hadde rett som romersk borger. Skipet som skulle føre ham til Roma, ble kastet rundt i en voldsom storm. I ukevis så de verken sol eller stjerner. All mat var spist. Mannskapet ga opp. Men Paulus reiste seg midt i stormen og sa: «Vær ved godt mot! Ingen av dere skal miste livet, bare skipet går tapt. I natt sto en engel hos meg og sa: Frykt ikke, Paulus. Du skal stå for keiseren. Og Gud har gitt deg alle som seiler med deg.» De nådde land på øya Malta. Da Paulus samlet børsteved til bålet, kom en slange ut av varmen og hang seg fast i hånden hans. Øyfolket så det og hvisket: «Han må være en morder. Retten lar ham ikke leve.» Men da ingenting skjedde – han ristet bare slangen av seg i ilden – skiftet de mening. » sa de. Han helbredet mange på øya, deriblant Publius' far som lå syk av feber og blodgang.

Etter tre måneder seilte de videre, og endelig kom de til Roma. Der fikk Paulus bo i et leid hus under vakt. I to år tok han imot alle som kom, forkynte Guds

rike og lærte om Herren Jesus Kristus med all frimodighet – uten hindring. Men brevene hans forteller om noe som ikke kan stoppes av noen storm, lenke eller vaktpost. Til romerne skrev han en lang utlegning om hva som egentlig skjer når et menneske møter Gud. Alle har syndet, skrev han. Alle mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort ufortjent, av hans nåde, ved at Jesus Kristus betalte løsepengen. Abraham ble ikke godtatt fordi han gjorde noe stort; han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Han forklarte en stor sammenheng: Som én mann – Adam – førte synden inn i verden, slik fører én mann – Jesus – livet inn. Dåpen er en død med Kristus, en begravelse, så en oppstandelse til nytt liv. Det er som om det gamle jeg-et blir korsfestet. Kampen er ekte: Det gode jeg vil, gjør jeg ikke; det onde jeg ikke vil, det gjør jeg. Men i Kristus er det ingen fordømmelse. «Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel?

Angst? Forfølgelse? Sult? Nei, i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.» Han skrev om Israels folk, grenene som ble brutt av oliventreet og hedningene podet inn. «Vær ikke hovmodige,» advarte han. «Gud kan pode dem

verse number="72" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="72" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: inn igjen. Hans visdom er bunnløs.» Og så kom de praktiske ordene: «Bær fram kroppene deres som et levende offer. Elsk hverandre inderlig. Vær glad i håpet, tålmodig i trengsel, utholdende i bønn. Velsign dem som forfølger dere. Gled dere med dem som gleder seg, gråt med dem som gråter. Den sterke må bære den svakes skrøpelighet. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.» Til menigheten i Korint – en by full av støy, uenighet og ville historier – skrev han om enhet. Noen sa: «Jeg hører til Paulus.» Andre: «Jeg hører til :::

inn igjen. Hans visdom er bunnløs.» Og så kom de praktiske ordene: «Bær fram kroppene deres som et levende offer. Elsk hverandre inderlig. Vær glad i håpet, tålmodig i trengsel, utholdende i bønn. Velsign dem som forfølger dere. Gled dere med dem som gleder seg, gråt med dem som gråter. Den sterke må bære den svakes skrøpelighet. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.» Til menigheten i Korint – en by full av støy, uenighet og ville historier – skrev han om enhet. Noen sa: «Jeg hører til Paulus.» Andre: «Jeg hører til Apollos.» » spurte han. «Korset er Guds visdom, selv om det ser ut som dårskap for verden.» Han tegnet et bilde: Kroppen har mange lemmer – fot, hånd, øye, øre – og alle trengs. Slik er menigheten. Åndelige gaver som profeti, undervisning, helbredelse og tungetale er gitt for å bygge opp, ikke for å skape misunnelse.

Og så kom ordene som lyser gjennom all forvirring: «Om jeg taler med menneskers og englers tungemål, men ikke har kjærlighet, er jeg bare et lydende malm eller en klingende bjelle.» Kjærligheten er tålmodig, velvillig, ikke misunnelig, ikke skrytende, ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, glemmer det onde. Den gleder seg ikke over urett,

men gleder seg med sannhet. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort. Til sist står tro, håp og kjærlighet igjen – men størst er kjærligheten. Han ryddet opp i gudstjenesten: «La alt skje sømmelig og med orden. Profeter skal tale én etter én, og de andre må vurdere.» Han minnet dem om nattverden: «Hver gang dere spiser dette brødet og drikker dette begeret, forkynner dere Herrens død inntil han kommer.» Og han avsluttet med noe som fikk alt til å henge sammen: Oppstandelsen. «Hvis Kristus ikke er oppstått, er deres tro nytteløs. Men nå er Kristus oppstått fra de døde, førstegrøden av dem som er sovnet inn.» Det kommer en dag da et rop lyder, en basun støter, og de døde står opp uforgjengelige. Da blir vi forvandlet. Døden blir oppslukt i seier. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» Takk til Gud, som gir oss seieren ved vår Herre Jesus Kristus.

Paulus så seg rundt i menigheten i Galatia, og hjertet brant i ham. Han hadde hørt rykter. Noen hadde kommet og sagt at troen på Jesus ikke var nok – man måtte også holde Moseloven, bli omskåret, følge alle regler. Paulus reiste seg som en far som ser barna

sine løpe rett mot en brann. " ropte han nesten. "Nei! Dere begynte i Ånden, vil dere nå fullende i kjødet?" Han kunne ikke fatte at de som hadde sett Guds kraft virke gjennom troen, nå ville bytte den ut med menneskelige regler. Og Paulus var ikke redd for å konfrontere. Til og med Peter, den store apostelen, måtte tåle Paulus' irettesettelse. Peter hadde spist sammen med ikke-jøder, hedninger som hadde blitt kristne. Men da noen jøder kom på besøk, trakk Peter seg unna. Han ville ikke bli sett sammen med dem. Paulus så det hele. " sa han til Peter foran alle. "Hvis du lever som en hedning når ingen ser, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?" Saken var enkel for Paulus: Rettferdiggjøres gjør vi ved tro, ikke ved å gjøre lovens gjerninger. Det var et fellesskap av mennesker som var frie, men friheten var ikke å gjøre som man ville. Den var å vandre i Ånden.

Og Ånden bar frukt: kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet, selvbeherskelse. Paulus listet dem opp som en gaveeske han ønsket alle skulle få åpne. Da han skrev til menigheten i Efesos, jublet han nesten. Han tenkte på alt de hadde fått i Kristus. Velsignelser som

rant fra himmelen. Tenk – før verden ble skapt, hadde Gud valgt dem fram til å bli Guds egne barn. Og kraften som reiste Jesus opp fra de døde, den samme kraften var nå i dem. Jesus var hodet for menigheten, og menigheten var kroppen hans. Hver enkelt, uansett bakgrunn, var en del av den kroppen. "Ved nåde er dere frelst, ved tro," skrev Paulus, "og det er ikke deres eget verk. Det er Guds gave." Han ville at de skulle forstå at de ikke trengte å fortjene noe. Det var allerede gitt. Så fortsatte han med enhetens vakre bilde: Ett legeme, én Ånd, én Herre, én tro, én dåp, én Gud over alle. Han ba dem legge av seg det gamle mennesket, som råtnet i løgn og bitterhet, og ikle seg det nye mennesket, skapt i sannhet og hellighet. "Vær sannferdige," formante han. "Ikke la solen gå ned over deres vrede." Han så for seg familier som kranglet, venner som ble sinte – og han visste at slikt måtte løses før dagen var omme.

Arbeid ærlig, sa han, så du har noe å gi til den som trenger. Bruk ord som bygger opp, ikke river ned. Og tilgi hverandre, slik Gud i Kristus har tilgitt dere. Så vendte han seg

til ekteskapet, og talte varmt til mennene: "Elsk konene deres, slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den." Det var ikke en kommando om makt, men om offer. Til slutt malte Paulus et bilde av en soldat. Men ikke en som kjempet med våpen av jern. Han sa: "Ikle dere Guds fulle rustning." Sannhetens belte rundt livet, rettferdighetens brynje over brystet. Fredens sko på føttene, så dere kan stå fast. Troens skjold, som slukker alle pilene fra den onde. Frelsens hjelm på hodet, og Åndens sverd – Guds ord. Når dagene ble onde, når alt føltes mørkt, kunne de fortsatt stå. Fra et fangehull, lenket til en romersk vakt, skrev Paulus til menigheten i Filippi. Men han klaget ikke. " skrev han. "Igjen sier jeg: Gled dere!" For Paulus var det enkelt: Å leve var Kristus, å dø var en vinning. Han kunne ikke tape. Han pekte på Kristi eksempel: Han som var i Guds skikkelse, så det ikke som et rov å være lik Gud.

I stedet ga han avkall på det, tok en tjeners skikkelse, ble menneske. Han ydmyket seg og ble lydig til døden – ja, korsets død. Derfor hadde Gud opphøyet ham, høyt over alt, og gitt ham navnet over

alle navn. Hvert kne skulle bøye seg, hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre. Til kolosserne løftet Paulus blikket enda høyere. "Alt er skapt ved ham og til ham," skrev han. "Han er før alt, og alt består ved ham." Jesus var ikke bare en lærer eller en profet. Han var Skaperen selv, hodet for kirken. "Søk det som er der oppe," ba Paulus, "der Kristus sitter ved Guds høyre hånd." Klær dere i barmhjertighet, godhet, ydmykhet, mildhet og tålmodighet. La Kristi fred råde i hjertet, og la Kristi ord bo rikelig hos dere. Til tessalonikerne kom trøst. Noen i menigheten var redde for dem som hadde dødd i troen. Hadde de tapt? Paulus svarte: "De som har sovnet inn i troen, skal ikke være tapere." Han beskrev en dag da Herren skulle komme med befalende rop, med basun og englers røst. De døde i Kristus skulle stå opp først, så skulle de levende bli rykket opp sammen med dem for å møte Herren i skyene.

"Så skal vi alltid være med Herren," avsluttet han. Og så en advarsel: Herrens dag kommer som en tyv om natten. Våk, vær edrue, og la saligheten bære deg. Til Timoteus, sin unge venn, ble Paulus personlig. Timothy var sjenert og ung, men Paulus så

potensialet. "Kjemp den gode strid," oppmuntret han. "Vær trofast med ordet. La ingen forakte deg fordi du er ung." Ledere i menigheten skulle være ulastelige – gode ektemenn, ikke griske, gjestfrie og lærende. Men Paulus så også mørket: "I de siste dager skal vanskelige tider komme," advarte han. Mennesker skulle bli egenkjærlige, pengegriske, skrytere og hovmodige, uten kjærlighet og barmhjertighet, med en gudfryktighets ytre, men uten kraft. Timoteus måtte holde fast ved Skriften, for den var innåndet av Gud. "Den er nyttig til lærdom, overbevisning, rettledning og opplæring i rettferdighet," sa Paulus. I sitt siste brev skrev han med en viss ro. Han var i ferd med å offres, visste han. "Jeg har stridt den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg." Han så frem til møtet med Herren. Til Titus skrev Paulus om å sette eldste i hver by, lære sunne ord og leve rett.

Og til Filemon sendte han et brev om en slave som het Onesimus. Onesimus hadde rømt, men møtt Paulus i fangenskap og blitt en bror. "Ta imot ham ikke lenger som en slave," ba Paulus, "men som et elsket menneske." Brevet til hebreerne var annerledes. Det fortalte at Jesus var større enn engler, større enn Moses. Han

var en yppersteprest, ikke etter Arons ætt, men etter Melkisedeks orden – en som aldri døde. Prester av Levi kom og gikk, de døde og ble erstattet. Men Jesus lever for alltid. Derfor kunne han frelse dem helt ut som kom til Gud ved ham.

Forfatteren forklarte at loven, med alle offer og helligdager, bare pekte fremover. Dyreblod kunne ikke ta bort synd. Det var som å vaske et vindusskitt med en fille som bare spredde smusset.

Men Kristus bar sin egen kropp og sitt eget blod inn i det himmelske. Han åpnet en ny og levende vei, rett inn til Gud. "Da han ofret ett offer for alle, satte han seg ved Guds høyre hånd," skrev forfatteren. "Når det er tilgitt, trengs det ikke flere offer."

Nå kunne alle gå med frimodighet inn i Guds nærhet. Loven var skrevet i hjertet, ikke på steintavler. "Hold fast ved bekjennelsen," oppfordret forfatteren.

Og når troen virket tung, når livet ble vanskelig, skulle de se på dem som hadde gått foran: Abel, som ofret i tro. Enok, som vandret med Gud og ble tatt bort. Noah, som bygde en ark midt i en tørke. Abraham, som dro ut uten å vite hvor. Sara, som fikk et barn i sin alderdom. Moses, som gav

verse number="80" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="80" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: opp Egypts rikdom for Guds folk. Rahab, som skjulte speiderne. Og mange, mange flere – noen seiret, andre led, men alle bar troen. "Derfor," skrev forfatteren, "la oss legge av oss synd og alt som tynger, og løpe med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender." Han som for smerten og skammen gikk korset i møte, og nå sitter ved Guds høyre hånd. Det var løpet de skulle løpe. Jakob minner oss om at tro uten gjerninger er død. Han sier at det ikke holder å høre ordet; vi må gjøre det. Tenk på en mann som :::

opp Egypts rikdom for Guds folk. Rahab, som skjulte speiderne. Og mange, mange flere – noen seiret, andre led, men alle bar troen. "Derfor," skrev forfatteren, "la oss legge av oss synd og alt som tynger, og løpe med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender." Han som for smerten og skammen gikk korset i møte, og nå sitter ved Guds høyre hånd. Det var løpet de skulle løpe. Jakob minner oss om at tro uten gjerninger er død. Han sier at det ikke holder å høre ordet; vi må gjøre det. Tenk på en mann som ser seg selv i et speil, går bort og straks glemmer hvordan han så ut. Slik er det med den som hører ordet, men ikke handler på det. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og blir ved den, han skal være lykkelig i det han gjør. Så tar Jakob frem et bilde av tungen. En liten del av kroppen, sier han, men se hva den kan gjøre. Et stort skogbål kan starte med en liten gnist. Slik kan tungen sette hele tilværelsen i brann.

Den kan velsigne Gud og forbanne mennesker, og det bør ikke være slik. Vær kjappe til å høre, sene til å tale, sene til vrede. For

menneskets vrede oppnår ikke Guds rettferdighet. Han viser til Abraham, som ikke bare trodde, men handlet. Han la sin sønn Isak på alteret, og derfor ble han kalt Guds venn. Og Rahab, hun som tok imot speiderne og sendte dem ut en annen vei – hun ble også rettferdiggjort ved sine gjerninger. Kroppen uten ånd er død, sier Jakob, og tro uten gjerninger er like død.

Peter skriver til troende som lider. Han kaller dem fremmede og utlendinger i denne verden. Vær hellige, for Gud er hellig, sier han. Han minner dem om at de er blitt gjenløst, ikke med sølv eller gull, men med Kristi dyrebare blod, som et lam uten feil og lyte.

Kristus led for dere, sier Peter, og han etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor. Han som ikke hadde noen synd, og som ikke svarte med trusler da han ble hånt, men overga seg til ham som dømmer rettferdig. Han bar våre synder på korset, for at vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten.

Så roper Peter vår levende håp. Velsignet være Gud, sier han, som har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Han taler om en arv

som aldri visner eller forgår, som er bevart for oss i himmelen. Kast all bekymring på ham, for han har omsorg for dere, skriver Peter. Vær edrue og våkne, for vår motstander, djevelen, går rundt som en brølende løve og søker noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen. Dere vet at deres brødre og søstre over hele verden lider de samme lidelser.

I sitt andre brev sier Peter at i de siste dager vil spottere komme og si: Hvor er løftet om hans gjenkomst? Alt fortsetter som før, helt fra skapelsen. Men de glemmer at Herren har skapt himmelen og jorden ved sitt ord, og at den gamle verden ble oversvømmet og gikk under.

Herren er ikke sen med sitt løfte, slik noen regner med senhet. Han er tålmodig, fordi han vil at alle skal komme til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himmelen forgå med et brak, og jorden og alt som er gjort på den, skal brenne opp. Derfor: Hva slags liv burde dere leve? I hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på Guds dag.

Johannes skriver varmt og tydelig. Han har sett Jesus med egne øyne, hørt ham og rørt ved ham. Han forkynner det han selv har opplevd, for

at vår glede skal være fullkommen. Gud er lys, sier Johannes, og det finnes ikke mørke i ham. Å si at vi har fellesskap med ham, men vandre i mørke, er løgn. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han er i lyset, har vi fellesskap med hverandre, og Jesu blod renser oss for all synd.

Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og tilgir oss og renser oss for all urettferdighet.

Johannes sier at den som elsker broren sin, vandrer i lyset, og det finnes ingen anstøt i ham. Men den som hater sin bror, vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet hans øyne.

Han advarer mot antikrister som fornekter Sønnen. Den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Men den som bekjenner Sønnen, har Faderen også.

Prøv åndene, sier Johannes, for ikke alt er fra Gud. Mange falske profeter har gått ut i verden. Dette er kjennetegnet på Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt, er fra Gud. Men hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke fra Gud. Gud er kjærlighet, skriver

Johannes. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. Slik viste Gud sin kjærlighet til oss: Han sendte sin Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ikke for at vi elsket Gud, men for at han elsket oss og sendte sin Sønn som soning for våre synder.

Den som bor i kjærlighet, bor i Gud, og Gud bor i ham. Det finnes ingen frykt i kjærligheten, for den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. Den som frykter, er ikke fullkommen i kjærligheten.

Den som har Sønnen, har livet, sier Johannes. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Og dette er det evige liv: å kjenne den eneste sanne Gud og Jesus Kristus, som han har sendt.

I korte brev skriver Johannes om sannhet, kjærlighet og gjestfrihet. Han gleder seg over å høre at barna vandrer i sannheten. Han ber oss ta imot Guds sendebud og vise dem gjestfrihet.

Judas, Jesu bror, formaner oss til å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige. Han advarer mot falske lærere som har sneket seg inn, og som forvandler Guds nåde til utskeielser.

Så ruller et mektig syn frem i Johannes' åpenbaring. Han ser Jesus – den oppstandne Herre – midt

mellom sju lysestaker, som er menighetene. I hånden holder han sju stjerner, som er englene for menighetene. Hans ansikt lyser som solen i all sin kraft.

Jesus taler til menighetene. Han roser dem som holder ut i troen, som ikke har sviktet ham. Men han advarer mot lunkne holdninger, mot hykleri og falske lærere. Til dem som overvinner, lover han livets tre i Guds paradis, den hvite stein med et nytt navn, en krone og en ny sang.

Så ser Johannes en åpen dør i himmelen. En stemme sier: Stig opp hit, så skal jeg vise deg det som skal skje. Han ser en trone i himmelen, og på den sitter en som ser ut som jaspis og sardion. Rundt tronen er en regnbue, grønn som smaragd.

Tjuefire eldste sitter omkring tronen, kledd i hvite klær med gullkroner. Fra tronen kommer lyn og tordenskrall. Foran tronen brenner sju fakler, som er Guds sju ånder. Og midt rundt tronen er fire skapninger fulle av øyne foran og bak. De roper dag og natt: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud den allmektige, han som var og som er og som kommer.

Johannes ser en bokrull i Guds høyre hånd, forseglet med sju segl. En mektig engel roper: Hvem er verdig til å åpne

rullen og bryte seglene? Ingen i himmelen eller på jorden kan åpne den, og Johannes gråter. Men en av de eldste sier: Gråt ikke! Se, Løven av Juda, Davids rot, har seiret og kan åpne rullen. Da ser Johannes Lammet, som om det var slaktet, med sju horn og sju øyne. Lammet går frem og tar rullen. Himmelen brister i sang, og alle skapninger roper: Lammet som ble slaktet, er verdig til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris! Når Lammet åpner seglene, kommer hester og ryttere. Først kommer erobring, så krig, så hungersnød og til slutt døden, med dødsriket i hælene. Under alteret roper martyrer: Hvor lenge, Herre, før du dømmer og hevner vårt blod? Jordskjelv ryster jorden, solen blir mørk som sekkestrie, månen blir som blod, og stjernene faller ned. Himlene rulles sammen som en bokrull. Konger og mektige roper at fjellene skal falle over dem og skjule dem for Lammets vrede.

Men før ødeleggelsen fullføres, besegles Guds tjenere på pannen. Johannes hører tallet:

:::verse number="000" av Israels stammer. Og så ser han en talløs skare fra alle folkeslag og tungemål, stående foran tronen og Lammet i hvite klær med palmegrener i hendene. De roper: Frelsen tilhører vår Gud og Lammet! Engler :::

faller ned og tilber. En av de eldste spør: Hvem er disse i hvite klær, og hvor kommer de fra? Johannes svarer: Herre, du vet det. Og han får vite at dette er de som har kommet ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

Så høres basuner som kaller fram plager. Hagl og ild blandes med blod og kastes ned på jorden. Gresshopper som skorpioner stiger opp og plager mennesker. En stor stjerne faller fra himmelen og åpner avgrunnens brønn, og røyk stiger opp som fra en stor ovn.

Johannes får en liten bokrull og blir bedt om å spise den. Den er søt som honning i munnen, men bitter i magen.

To vitner profeterer i sekk og aske. De blir drept av dyret fra avgrunnen, men etter tre og en halv dag blir de reist opp igjen, og en stor frykt faller over dem som så det.

En stor drage, rød som ild, med sju hoder og ti horn, kjemper mot Mikael og englene. Dragen blir kastet ned til jorden. Det er Satan, den gamle slange, som forfører hele verden. Han forfølger kvinnen som har født barnet – Guds folk og Messias – men Gud gir henne et sted

i ørkenen. Havet stiger opp et dyr med ti horn og sju hoder. Jorden stiger opp et annet dyr med to horn som et lam, men som taler som en drage. Disse dyrene forfører verden og krever tilbedelse. De som tilber dyret og tar merket, kan kjøpe og selge. Men merket er en dyp lojalitetserklæring, et tall:

:::verse number="666" Johannes sier: Her trengs visdom og mot. Så ser han Lammet på Sions berg med de :::

:::verse number="000" De synger en sang som ingen andre kan lære. Engler roper: Babylon er falt! De som tilber dyret, skal drikke Guds vredes vin. De hellige må være tålmodige. En engel med en skarp sigd høster jorden som en moden åker. Sju skåler med Guds vrede helles ut over jorden. Sår rammer dem som har dyrets merke. Havet blir til blod. Solen brenner mennesker. Mørke faller over dyrets rike. Tørke tørker ut Eufrat-elven. Demoniske frosker kaller kongene til krig. Og en stemme roper fra tronen: Det er skjedd! Jordskjelv og hagl følger, verre enn noe før. Babylon – den store by og stolte skjøge – dommes. Hennes handel og hor fornærmet Gud og ødela mennesker. Nå faller hun. Sjøfolk og kjøpmenn gråter mens himmelen jubler: Dommen er rettferdig. Så braker bryllupsfesten løs i himmelen! Gled :::

verse number="89" i The New Testament of the King James Bible, for lesere rundt

:::verse number="12" år. Sidetittel: Side :::

:::verse number="89" Lag et konkret motiv fra akkurat denne siden, med én tydelig scene, tydelige personer, miljø, stemning, lys og fargepalett. Fang hovedpoenget i siden og ikke hent inn hendelser fra tidligere eller senere sider. Bildet skal støtte fortellingen uten tekst, logo, bokstaver eller typografi. Tekstgrunnlag: dere, for Lammets bryllup har kommet, og bruden har gjort seg rede. Den hvite rytteren – han som er trofast og sann – kommer fram. Dyret og den falske profeten kastes i ildsjøen. Satan bindes i tusen år, og de som har holdt fast ved troen, får regjere sammen med Kristus. Men når tiden er ute, slippes den onde løs en kort stund, før også han kastes i ildsjøen for alltid. Så ser Johannes den store hvite tronen. Bøker blir åpnet, og livets bok ligger der – den boken som avgjør alt. De døde blir dømt etter sine gjernin :::

dere, for Lammets bryllup har kommet, og bruden har gjort seg rede. Den hvite rytteren – han som er trofast og sann – kommer fram. Dyret og den falske profeten kastes i ildsjøen.

Satan bindes i tusen år, og de som har holdt fast ved troen, får regjere sammen med Kristus. Men når tiden er ute, slippes den onde løs en kort stund, før også han kastes i ildsjøen for alltid.

Så ser Johannes den store hvite tronen. Bøker blir åpnet, og livets bok ligger der – den boken som avgjør alt. De døde blir dømt etter sine gjerninger. Døden og dødsriket kastes i ildsjøen.

Og så: en ny himmel og en ny jord. Det gamle er borte. Havet er borte.

Den hellige byen, det nye Jerusalem, kommer ned fra Gud, pyntet som en brud på bryllupsdagen. En røst sier: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke hver tåre. Ingen død, ingen sorg, ingen gråt, ingen smerte skal være mer.

Gud selv sier: Jeg gjør alle ting nye. Den som tørster, får drikke av livets vann helt gratis.

Byen glitrer av gull og edelstener. Portene er av perler, gatene av gull, og Gud selv er lyset. Et klart vann renner fra tronen gjennom byen, og livets tre står der

– det samme treet vi mistet i Edens hage. Nå bærer det frukt i alle måneder og gir legedom for alle folk. Ingen forbannelse, bare glede. De som bor der, skal se Guds ansikt og regjere i evighet. Jesus sier: Se, jeg kommer snart. Ånden og bruden sier: Kom. Den som tørster, skal komme. Den som vil, skal få livets vann for intet. Vår reise er full av stormer og stillhet, glede og gråt. Men håpet står fast. Han som bar korset, som ropte «Det er fullbrakt», står ved hver dør og banker. Vi kan åpne. Og når vi åpner, blir vi ikke bare gjester i en historie vi beundrer – vi blir en del av den. Guds historie blir vår, og vår blir hans. Slik går fortellingen fra stjernen over Betlehem til lyset over den nye byen uten sol. Fra fiskegarn i Galilea til brød og vin i små hus. Fra bønner i ørken til jublende rop i himmelen. Alltid er det én som går foran, roper vårt navn og holder oss fast.

Jesu liv er ikke bare en episode i historien – det er historiens hjerte. Og ordene bærer oss, helt til den dagen vi ser ham ansikt til ansikt, og alle våre hvorfor smelter til et stille: Takk.