Stykket med hyssing

På markedsdagen var veiene som førte til Goderville fylt med bønder og deres koner på vei inn til byen. Mennene gikk med tunge skritt, kroppene bøyd fremover for hvert steg, bena kroket av år med arbeid på markene. Deres stivede blå bluser, skinnende som om de var lakkert, var dekorert med hvite sømmer ved halsen og håndleddene, og blåste ut rundt de magre brystene som ballonger klare til å lette, med bare hodene, armene og føttene stikkende ut.

Noen førte kyr eller kalver i tau, mens konene deres fulgte etter, og jaget dyrene med bladrike greiner. Disse kvinnene bar store kurver på armene, hvorfra høner og ender stakk hodene frem. De gikk med et raskere, kortere steg enn mennene, deres tynne, stive skikkelser pakket inn i slitne sjal festet over de flate brystene, og hodene dekket med hvite linklær og hetter.

Nå og da passerte en char-à-bancs, humpende av gårde bak en trett hest, med to menn sittende side om side, ristende som gelé, og en kvinne plassert bak, klamrende seg til siden for å skåne seg for de verste støtene.

På torget i Goderville var det en folkemengde – en virvar av menn og dyr. Hornene til kveget, de høye hattene til velstående bønder, og kvinnenes hodeplagg duppet over mengden. Skarpe, gjennomtrengende stemmer steg opp i et endeløst, rautende bråk, avbrutt av latterutbrudd fra robuste bønder og den dype brølingen fra kyr bundet til husveggene.

Luften var tykk av lukten av staller, melk, gjødsel, høy og svette – den bitre, ubehagelige lukten av mennesker og dyr som hører landsbygda til.

Mester Hauchecorne, fra Bréauté, hadde nettopp ankommet og gikk mot torget da han fikk øye på et lite stykke hyssing på bakken. Som en sparsommelig normanner syntes han det var klokt å plukke opp alt som kunne komme til nytte. Han bøyde seg smertefullt ned, for han led av revmatisme, og tok den tynne snoren fra jorden. Da han skulle til å rulle den sammen forsiktig, la han merke til Mester Malandain, salmakeren, som sto i døren sin og så på ham. De to hadde kranglet om et hodelag for lenge siden og bar nag til hverandre. Hauchecorne var flau over å bli sett av fienden sin i å rote i søla etter et stykke hyssing. Han gjemte raskt funnet under blusen, og stakk den deretter i bukselommen. Han lot som om han lette etter noe annet, men det var ingenting der, og til slutt gikk han videre mot markedet, hodet fremover, bøyd dobbelt av smertene sine.

Han forsvant straks inn i den langsomt bevegelige, ropende folkemengden, holdt i konstant spenning av den endeløse prutingen. Bøndene følte på kuene, gikk bort, kom tilbake, urolige og redde for å bli lurt, alltid voktende på selgerens øye, for å oppdage triksene og feilene.

Kvinnene hadde satt de store kurvene sine på bakken og tatt ut fjærfeet sitt, som lå med bundne ben, blinkende med redde øyne og skarlagensrøde kammer. De lyttet på tilbud, holdt på prisene sine, sa lite, ansiktene uttrykksløse; eller også, plutselig bestemte de seg for å akseptere en lavere pris, ropte de til kunden som gikk bort: "Greit, Mester Anthime, du kan få den."

Etter hvert ble torget tømt, og da angelus ringte ved middagstid, gikk de som bodde for langt unna til å dra hjem, til vertshusene.

Hos Jourdain var fellesrommet fullpakket med gjester, akkurat som gårdsplassen var full av kjøretøy av alle slag – kjerrer, kabrioletter, char-à-bancs, og andre navnløse, formløse vogner, lappet og skjeve, noen med skaft som pekte mot himmelen som armer, andre med snuten i bakken og halen i været.

Den store peisen blusset, og kastet en intens varme på ryggen til de som satt ved bordet til høyre. Tre spidd snurret, lastet med kyllinger, duer og lammelår, og den deilige lukten av stekt kjøtt og dryppende saus kom fra ildstedet, og fikk munnen til å løpe i vann og humøret til å stige.

Hele pløye-arisokratiet spiste der, hos Mester Jourdain, vertshusholderen og hestehandleren – en slu rev som hadde penger. Rettene gikk rundt og ble raskt tømt, som krusene med gul sider. Alle snakket om forretninger, om salg og kjøp, og spurte om avlingene. Været var bra for grønnsaker, men litt vått for hvete.

Plutselig rullet en tromme på gårdsplassen foran huset. I et øyeblikk var alle på beina, bortsett fra noen likegyldige, og de løp alle til dørene og vinduene, med munnen fulle, servietter i hånden.

Da den lange trommehvirvelen var over, ropte utroperen med en hakkete stemme, med pauser på feile steder: "Folket i Goderville, og alle som er på markedet, informeres om at mellom ni og ti i morges, på Beuzeville-veien, ble en svart lærlommebok mistet, som inneholdt fem hundre franc og forretningspapirer. Finneren bes om å bringe den til ordførerens kontor eller til Mester Fortuné Huelbrèque i Manneville. En belønning på tjue franc vil bli utbetalt."

Så gikk han bort. De hørte den dempet trommehvirvelen i det fjerne, og utroperens stemme som ble stadig utydeligere. Så begynte de å snakke om hendelsen, og lurte på om Mester Houlbrèque ville finne lommeboken sin. Og måltidet fortsatte.

De holdt på med kaffen sin da korporalen for gendarmer dukket opp i døråpningen. Han spurte: "Er Mester Hauchecorne fra Bréauté her?" Mester Hauchecorne, som satt ved den innerste enden av bordet, svarte: "Her er jeg." Korporalen la til: "Mester Hauchecorne, vil du bli med meg til ordførerens kontor? Monsieur ordføreren ønsker å snakke med deg."

Bonden, overrasket og urolig, tømte sitt petit verre i en slurk, reiste seg, og mer bøyd enn om morgenen, for de første skrittene etter hvile var spesielt smertefulle, startet han av gårde, og gjentok: "Her er jeg, her er jeg." Han fulgte brigaderen.

Ordføreren ventet i lenestolen sin. Han var den lokale notaren, en fyldig, høytidelig mann som var glad i pompøse taler. "Mester Hauchecorne," begynte han, "du ble sett i morges, på Beuzeville-veien, da du plukket opp lommeboken som ble mistet av Mester Huelbrèque fra Manneville." Den rustikke mannen, målløs, stirret på ordføreren, allerede forskrekket over mistanken som hadde falt på ham, selv om han ikke forsto den. "Jeg, jeg – meg? Jeg plukket opp den lommeboken?" "Ja, du." "På min ære, jeg så den ikke engang." "Du ble sett." "De så meg? Hvem så meg?" "Monsieur Malandain, salmakeren."

Den gamle mannen husket og forsto; rød av sinne, ropte han: "Ah! Han så meg, gjorde han, den sladrehank? Han så meg plukke opp dette hyssingen, her, m'sieu' ordfører." Og mens han rotet i lommen, tok han frem det lille stykket snor. Men ordføreren ristet på hodet, ikke overbevist. "Du får meg ikke til å tro, Mester Hauchecorne, at Monsieur Malandain, en mann som fortjener tillit, forvekslet denne hyssingen med en lommebok." Bonden, rasende, løftet hånden, spyttet til siden for å love på sin ære, og sa: "Det er Guds egen sannhet, den hellige sannhet, m'sieu' ordfører. Jeg sier det igjen, ved min sjel og min frelse." "Etter å ha plukket den opp," svarte ordføreren, "lette du lenge i søla, for å se om noen penger hadde falt ut." Den gode mannen var i ferd med å kveles av vrede og frykt. "Hvis noen kan si – hvis noen kan fortelle slike løgner for å ødelegge en ærlig mann! Hvis noen kan si –" Til ingen nytte; han ble ikke trodd.

Han ble stilt overfor Monsieur Malandain, som gjentok og opprettholdt sin erklæring. De fornærmet hverandre i en hel time. Etter eget ønske ble Mester Hauchecorne kroppsvisitert; de fant ingenting. Til slutt lot ordføreren, dypt rådvill, ham gå, men advarte om at han ville informere aktor og be om ordre.

Nyheten hadde spredt seg. Da den gamle mannen forlot ordførerens kontor, ble han omringet og utspurt med alvorlig eller spøkefull nysgjerrighet, men uten et spor av harme. Han begynte å fortelle historien om hyssingen. De trodde ham ikke. De lo.

Han fortsatte, stoppet bekjente sine, gjentok igjen og igjen historien sin og sine protester, snudde lommene ut for å bevise at han ikke hadde noe. De sa til ham: "Du gamle skøyer, va!" Og han mistet besinnelsen, hisset seg opp i et raseri, feberaktig av opphisselse, desperat fordi han ikke ble trodd, rådvill, og fortsatt fortalte historien sin. Natten kom. Han måtte dra hjem. Han la ut med tre naboer, som han pekte ut det nøyaktige stedet for hvor han hadde plukket opp hyssingen, og hele veien snakket han om uhellet sitt.

Den kvelden gikk han en runde rundt i landsbyen Bréauté, og fortalte alle om det. Han fant bare vantro lyttere. Han var syk av det hele natten.

Neste ettermiddag, rundt klokken ett, returnerte Marius Paumelle, en gårdsarbeider ansatt av Mester Breton, en bonde fra Ymauville, lommeboken og innholdet til Mester Huelbrèque fra Manneville. Mannen hevdet at han hadde funnet den på veien, men siden han ikke kunne lese, hadde han tatt den med hjem og gitt den til arbeidsgiveren sin. Nyheten spredte seg snart; Mester Hauchecorne hørte den. Han dro straks av gårde igjen og begynte å fortelle historien sin, nå komplett med utfall. Han var triumferende. "Det som gjorde meg vondt," sa han, "var ikke så mye selve tingen, skjønner du, men løgnen. Det er ingenting som skader deg så mye som å bli beskyldt for å lyve."

Hele dagen snakket han om eventyret sitt; han fortalte det på veiene til forbipasserende, på vinsjappen til drikkende, og etter kirken søndagen etter. Han stoppet til og med fremmede for å fortelle dem. Sinnet var nå i ro, men likevel var det noe som plaget ham, selv om han ikke kunne si hva. Folk så ut til å le mens de lyttet. De virket ikke overbeviste. Han følte at det ble sagt ting bak ryggen hans.

Tirsdagen den påfølgende uken dro han til markedet i Goderville, drevet utelukkende av lengselen etter å fortelle historien sin. Malandain, som sto i døren sin, begynte å le da han så ham komme. Hvorfor? Han henvendte seg til en bonde fra Criquetot, som ikke lot ham fullføre, men stakk ham i magen og ropte ham i ansiktet: "Kom igjen, din gamle rev!" Så snudde han på hælen.

Mester Hauchecorne var målløs, og mer og mer urolig. Hvorfor kalte han ham "gammel rev"? Da han satte seg ved bordet i Jourdains vertshus, begynte han å forklare saken enda en gang. En hestehandler fra Montvilliers ropte: "Tull, tull, din gamle slu! Jeg vet alt om hyssingen din!" "Men de har funnet lommeboken!" stammet Hauchecorne. "Ikke det, gamle venn; det er en som finner den, og en som leverer den tilbake. Jeg vet ikke akkurat hvordan du gjorde det, men jeg forstår deg." Bonden var lamslått. Han forsto til slutt. Han ble anklaget for å ha sendt lommeboken tilbake gjennom en medskyldig. Han prøvde å protestere. Hele bordet begynte å le.

Han kunne ikke fullføre middagen sin, men forlot vertshuset midt i et kor av hån. Han dro hjem, skamfull og harm, kvalt av vrede og forvirring, og desto mer nedtrykt fordi, med sin normanniske sluhet, var han fullt i stand til den handlingen han ble anklaget for, og til og med av å skryte av den som et lurt triks. Han hadde en vag følelse av at uskylden hans var umulig å bevise, siden sluheten hans var så velkjent. Og han var dypt såret av urettferdigheten i mistanken.

Deretter begynte han igjen å fortelle historien, og gjorde den lengre for hver dag, la til nye argumenter, mer kraftfulle protester, mer høytidelige eder, som han utviklet i sine ensomme timer, sinnet hans helt opptatt av fortellingen. Jo mer detaljert forsvaret hans ble, desto mindre ble han trodd. "Det er en løgners grunner," sa folk bak ryggen hans. Han innså det. Han gnagde på neglene og utmattet seg selv i forgjeves forsøk. Han ble synlig tynnere.

Nå ba spøkefuglene ham om å fortelle historien om "Stykket med hyssing" til sin fornøyelse, slik soldater blir spurt om kampene sine. Sinnet hans, angrepet ved roten, ble svakere. Mot slutten av desember la han seg til sengs. Tidlig i januar døde han, og i sin feberfantasi, i dødens kvaler, protesterte han på sin uskyld, og gjentok: "Et lite stykke hyssing – et lite stykke hyssing – se, her er det, m'sieu' ordfører."