Lang

Det var en gang en konge som hadde en eneste sønn, og han elsket ham høyt. En dag sendte kongen bud på sønnen sin og sa til ham:

«Kjæreste barn, håret mitt er grått og jeg er gammel, og snart vil jeg ikke lenger kjenne solens varme eller se på trærne og blomstene. Men før jeg dør, skulle jeg gjerne se deg med en god kone. Derfor, gift deg, min sønn, så snart som mulig.»

«Min far,» svarte prinsen, «nå og alltid ber jeg ikke om noe heller enn å gjøre din vilje, men jeg kjenner ingen svigerdatter som jeg kan gi deg.»

Da kongen hørte disse ordene, tok han frem en nøkkel av gull fra lommen og ga den til sønnen sin, og sa:

«Gå opp trappen, helt til toppen av tårnet. Se deg nøye rundt, og kom så og fortell meg hvilken du liker best av alt du ser.»

Så gikk den unge mannen opp. Han hadde aldri før vært i tårnet og ante ikke hva det kunne inneholde.

Trappen svingte rundt og rundt og rundt, helt til prinsen nesten ble svimmel, og nå og da fikk han øye på et stort rom som åpnet seg fra siden. Men han hadde fått beskjed om å gå til toppen, og til toppen gikk han.

Da befant han seg i en sal med en jerndør i den ene enden. Denne døren låste han opp med gullnøkkelen, og han gikk inn i et enormt kammer som hadde et tak av blått strødd med gylne stjerner og et teppe av grønn silke, mykt som torv.

Tolv vinduer innrammet i gull slapp inn sollyset, og på hvert vindu var det malt et bilde av en ung jente, alle vakrere enn den forrige. Mens prinsen stirret på dem overrasket, uten å vite hvilken han likte best, begynte jentene å løfte øynene og smile til ham.

Han ventet, i håp om at de skulle snakke, men ingen lyd kom.

Plutselig la han merke til at ett av vinduene var dekket av et forheng av hvit silke.

Han løftet det, og så for seg et bilde av en jomfru vakker som dagen og trist som graven, kledd i en hvit kappe, med et belte av sølv og en krone av perler. Prinsen sto og stirret på henne, som om han var blitt til stein, men mens han så, syntes sorgen i ansiktet hennes å flytte over i hjertet hans, og han ropte:

«Denne skal bli min kone. Denne og ingen annen.»

Da han sa disse ordene, rødmet den unge jenta og bøyde hodet, og alle de andre figurene forsvant.

Den unge prinsen gikk raskt tilbake til faren sin og fortalte ham alt han hadde sett og hvilken kone han hadde valgt. Den gamle mannen lyttet til ham full av sorg, og så sa han:

«Du har gjort ille, min sønn, som lette frem det som var skjult, og du løper mot en stor fare. Denne unge jenta har falt i hendene på en ond trollmann som bor i et jernslott. Mange unge menn har prøvd å befri henne, og ingen har noensinne kommet tilbake. Men det som er gjort, er gjort! Du har gitt ditt ord, og det kan ikke brytes. Gå, våg din skjebne, og kom tilbake til meg i god behold.»

Så omfavnet prinsen faren sin, satt seg på hesten og dro av sted for å finne sin brud. Han red lystig i flere timer, helt til han befant seg i en skog han aldri hadde vært i før, og snart mistet han veien blant de svingete stiene og dype dalene.

Han prøvde forgjeves å se hvor han var: de tykke trærne stengte for solen, og han kunne ikke si hva som var nord og hva som var sør, så han kunne vite hvilken retning han skulle ta.

Han følte seg fortvilet og hadde nesten gitt opp alt håp om å komme seg ut av dette forferdelige stedet, da han hørte en stemme som ropte til ham.

«Hei! Hei! stopp et øyeblikk!»

Prinsen snudde seg og så bak seg en veldig høy mann, som løp så fort bena kunne bære ham.

«Vent på meg,» peset han, «og ta meg i din tjeneste. Hvis du gjør det, vil du aldri angre.»

«Hvem er du?» spurte prinsen. «Og hva kan du gjøre?»

«Lang er mitt navn, og jeg kan forlenge kroppen min etter eget ønske. Ser du det reiret der oppe på toppen av den furua? Vel, jeg kan hente det til deg uten å gidde å klatre i treet,» og Lang strakte seg opp og opp og opp, helt til han snart var like høy som furua selv. Han la reiret i lommen, og før du kunne blunke, hadde han gjort seg liten igjen og sto foran prinsen.

«Ja, du kan sakene dine,» sa prinsen. «Men fuglereir er ikke til nytte for meg. Jeg er for gammel til dem. Hvis du bare kunne få meg ut av denne skogen, ville du virkelig være noe til hjelp.»

«Å, det er ingen vanskelighet med det,» svarte Lang, og han strakte seg opp og opp og opp helt til han var tre ganger så høy som det høyeste treet i skogen. Så så han seg rundt og sa: «Vi må gå i denne retningen for å komme ut av skogen,» og han forkortet seg igjen, tok prinsens hest ved tømmene og ledet ham av sted. Svært snart kom de klar av skogen og så foran seg en vid slette som endte i en haug av høye klipper, her og der dekket av trær, og svært lik festningsverkene til en by.

Da de forlot skogen bak seg, vendte Lang seg til prinsen og sa: «Min herre, her kommer kameraten min. Du bør også ta ham i din tjeneste, for du vil finne ham til stor hjelp.»

«Vel, kall på ham da, så jeg kan se hva slags mann han er.»

«Han er litt for langt unna til det,» svarte Lang. «Han ville knapt høre stemmen min, og han kunne ikke være her på en stund ennå, siden han har så mye å bære. Jeg tror jeg heller bør gå og hente ham selv,» og denne gangen strakte han seg til en slik høyde at hodet hans forsvant i skyene. Han tok to eller tre skritt, tok vennen sin på ryggen og satte ham ned foran prinsen. Den nyankomne var en svært fet mann, og like rund som en tønne.

«Hvem er du?» spurte prinsen. «Og hva kan du gjøre?»

«Deres nåde, Bred er mitt navn, og jeg kan gjøre meg så bred som jeg vil.»

«La meg se hvordan du gjør det.»

«Løp, min herre, så fort du kan, og gjem deg i skogen,» ropte Bred, og han begynte å svelle seg ut.

Prinsen forsto ikke hvorfor han skulle løpe til skogen, men da han så Lang fly mot den, syntes han at han heller burde følge hans eksempel. Han var akkurat i tide, for Bred hadde plutselig blåst seg så opp at han nesten veltet prinsen og hesten hans også. Han dekket hele området i flere mil rundt. Du skulle trodd han var et fjell!

Til slutt sluttet Bred å utvide seg, trakk et dypt pust som fikk hele skogen til å skjelve, og krympet til sin vanlige størrelse.

«Du fikk meg til å løpe,» sa prinsen. «Men det er ikke hver dag man møter en mann av ditt slag. Jeg vil ta deg i min tjeneste.»

Så fortsatte de tre følgesvennene reisen, og da de nærmet seg klippene, møtte de en mann hvis øyne var dekket av et bind.

«Deres eksellense,» sa Lang, «dette er vår tredje kamerat. Du vil gjøre vel i å ta ham i din tjeneste, og jeg forsikrer deg, du vil finne ham verdt sitt salt.»

«Hvem er du?» spurte prinsen. «Og hvorfor har du bind for øynene? Du kan vel ikke se veien!»

«Det er tvert imot, min herre! Det er fordi jeg ser altfor godt at jeg er nødt til å binde for øynene. Selv med bind ser jeg like godt som folk uten bind. Når jeg tar det av, gjennomborer øynene mine alt. Alt jeg ser på tar fyr, eller hvis det ikke kan ta fyr, faller det i tusen stykker. De kaller meg Raskøye.»

Og idet han sa det, tok han av seg bindet og vendte seg mot klippen. Da han festet øynene på den, hørtes et knak, og i løpet av noen øyeblikk var den ikke annet enn en haug med sand. I sanden kunne noe skimtes som glitret sterkt. Raskøye plukket det opp og brakte det til prinsen. Det viste seg å være en klump rent gull.

«Du er et vidunderlig vesen,» sa prinsen. «Og jeg ville være en tosk om jeg ikke tok deg i min tjeneste. Men siden øynene dine er så gode, si meg om jeg er langt fra Jernslottet, og hva som skjer der akkurat nå.»

«Hvis du reiste alene,» svarte Raskøye, «ville det ta deg minst et år å komme dit. Men siden vi er med deg, skal vi ankomme der i kveld. Akkurat nå forbereder de kveldsmaten.»

«Det er en prinsesse i slottet. Ser du henne?»

«En trollmann holder henne i et høyt tårn, bevoktet av jerngitter.»

«Å, hjelp meg å befri henne!» ropte prinsen.

Og de lovet at de ville det.

Så dro de alle sammen gjennom de grå klippene, gjennom bruddet som Raskøyes øyne hadde laget, og dro over store fjell og gjennom dype skoger. Og hver gang de møtte en hindring, klarte de tre vennene på en eller annen måte å rydde den av veien. Da solen gikk ned, så prinsen tårnene til Jernslottet, og før den sank under horisonten, krysset han jernbroen som førte til portene. Han var akkurat i tide, for ikke før hadde solen forsvunnet helt, før broen trakk seg opp og portene lukket seg.

Det var ingen vei tilbake nå!

Prinsen satte hesten sin i stallen, hvor alt så ut som om en gjest var ventet, og så marsjerte hele selskapet rett opp til slottet. I gårdsplassen, i stallene og overalt i de store salene så de en mengde menn rikt kledd, men hver eneste var blitt til stein.

De krysset en endeløs rekke rom, alle som åpnet seg inn i hverandre, helt til de nådde spisesalen. Den var strålende opplyst; bordet var dekket med vin og frukt, og dekket til fire. De ventet noen minutter på at noen skulle komme, men da ingen kom, satte de seg ned og begynte å spise og drikke, for de var veldig sultne.

Da de var ferdige med kveldsmaten, så de seg om etter et sted å sove. Men plutselig fløy døren opp, og trollmannen trådte inn i salen. Han var gammel og pukkelrygget, med skallet hode og et grått skjegg som nådde til knærne. Han hadde på seg en svart kappe, og i stedet for et belte, satt det tre jernringer om livet. Han ledet en dame av underbar skjønnhet i hånden, kledd i hvitt, med et belte av sølv og en krone av perler, men ansiktet hennes var blekt og trist som døden selv.

Prinsen kjente henne igjen med en gang og beveget seg ivrig fremover; men trollmannen ga ham ikke tid til å snakke, og sa:

«Jeg vet hvorfor du er her. Meget bra; du kan få henne hvis du i tre netter på rad kan hindre henne i å rømme. Hvis du mislykkes i dette, skal du og tjenerne dine alle bli til stein, som de som har kommet før deg.» Og han tilbød prinsessen en stol og forlot salen.

Prinsen kunne ikke ta øynene fra prinsessen, så vakker var hun! Han begynte å snakke til henne, men hun svarte ikke og smilte ikke, og satt som om hun var laget av marmor. Han satte seg ved siden av henne og bestemte seg for ikke å lukke øynene den natten, av frykt for at hun skulle unnslippe ham.

Og for at hun skulle være dobbelt bevoktet, strakte Lang seg som et belte rundt hele rommet, Bred stilte seg ved døren og blåste seg opp, så ikke engang en mus kunne smette forbi, og Raskøye lente seg mot en søyle som sto midt på gulvet og bar taket.

Men i løpet av et halvt sekund sov de alle tungt, og de sov hele natten.

Om morgenen, ved det første daggry, våknet prinsen med et rykk. Men prinsessen var borte. Han vekket tjenerne sine og bønnfalt dem om å fortelle ham hva han måtte gjøre.

«Rolig deg ned, min herre,» sa Raskøye. «Jeg har funnet henne allerede. Hundre mil herfra er det en skog. Midt i skogen, et gammelt eiketre, og på toppen av eika, et eikenøtt. Dette eikenøttet er prinsessen. Hvis Lang tar meg på skuldrene, skal vi snart hente henne tilbake.» Og ganske sikkert, på kortere tid enn det tar å gå rundt et lite hus, var de tilbake fra skogen, og Lang overrakte eikenøttet til prinsen.

«Nå, Deres eksellense, kast det på gulvet.»

Prinsen adlød, og ble henrykt over å se prinsessen dukke opp ved siden av ham. Men da solen så vidt tittet over fjellene, fløy døren opp som før, og trollmannen kom inn med en høy latter. Plutselig fikk han øye på prinsessen; ansiktet formørket seg, han utstøtte en lav knurring, og en av jernringene ga etter med et brak. Han grep den unge jenta i hånden og bar henne bort med seg.

Hele den dagen vandret prinsen rundt i slottet og studerte de merkelige skattene det inneholdt, men alt så ut som om livet plutselig var gått i stå. Ett sted så han en prins som var blitt til stein i det han svingte et sverd som han holdt med begge hender.

Et annet sted hadde samme skjebne rammet en ridder i ferd med å flykte. I et tredje sto en tjener i all evighet og prøvde å føre et stykke storfekjøtt til munnen, og rundt dem var det andre, som for alltid bevarte stillingene de var i da trollmannen hadde befalt: «Herefter skal dere bli til marmor.» I slottet og rundt slottet var alt dystert og øde.

Trær var det, men uten blader; marker var det, men det vokste ikke gress på dem. Det var en elv, men den rant aldri og det levde ingen fisk i den. Ingen blomster blomstret, og ingen fugler sang.

Tre ganger om dagen dukket det opp mat, som ved magi, for prinsen og tjenerne hans. Og det var ikke før kveldsmaten var slutt at trollmannen dukket opp, som den foregående kvelden, og overleverte prinsessen i prinsens varetekt.

Alle fire bestemte seg for at denne gangen skulle de holde seg våkne for enhver pris. Men det nyttet ikke. De sovnet igjen som før, og da prinsen våknet neste morgen, var rommet igjen tomt.

Med en skamfølelse skyndte han seg til Raskøye. «Våkn opp! Våkn opp, Raskøye! Vet du hva som har blitt av prinsessen?»

Raskøye gned seg i øynene og svarte: «Ja, jeg ser henne. To hundre mil herfra er det et fjell. I dette fjellet er det en stein. I steinen, en edelsten. Denne edelstenen er prinsessen. Lang skal ta meg dit, og vi vil være tilbake før du kan snu deg.»

Så tok Lang ham på skuldrene og de la av sted. For hvert skritt tilbakela de tjue mil, og da de nærmet seg, festet Raskøye sine brennende øyne på fjellet; i et øyeblikk splittet det seg i tusen stykker, og i et av dem glitret edelstenen. De plukket den opp og brakte den til prinsen, som kastet den raskt ned, og idet stenen traff gulvet, sto prinsessen foran ham. Da trollmannen kom, skjøt øynene hans flammende raseri. Krikk-krakk ble hørt, og nok en av jernringene hans brakk og falt av. Han grep prinsessen i hånden og førte henne bort, brølende høyere enn noensinne.

Hele den dagen gikk alt akkurat som dagen før. Etter kveldsmaten brakte trollmannen tilbake prinsessen, og så ham rett i øynene sa han: «Vi får se hvem av oss to som vinner prisen til slutt!»

Den natten kjempet de så hardt de kunne for å holde seg våkne, og gikk til og med rundt i stedet for å sitte. Men det var helt nytteløst. En etter en måtte de gi tapt, og for tredje gang smatt prinsessen mellom fingrene deres.

Da morgenen kom, var det som vanlig prinsen som våknet først, og som vanlig, da prinsessen var borte, skyndte han seg til Raskøye.

«Stå opp, stå opp, Raskøye, og si meg hvor prinsessen er!»

Raskøye så seg om en stund uten å svare. «Å, min herre, hun er langt, veldig langt borte. Tre hundre mil herfra ligger et svart hav. Midt i dette havet er det et lite skjell, og midt i skjellet sitter en gullring. Den gullringen er prinsessen. Men ikke bekymre deg, vi skal få henne. I dag må Lang ta Bred med seg. Han vil bli sårt trengt.»

Så tok Lang Raskøye på den ene skulderen og Bred på den andre, og de la av sted. For hvert skritt la de tretti mil bak seg. Da de nådde det sorte havet, viste Raskøye dem stedet hvor de måtte lete etter skjellet. Men selv om Lang strakte hånden så langt den kunne nå, kunne han ikke finne skjellet, for det lå på bunnen av havet.

«Vent et øyeblikk, kamerater, det ordner seg. Jeg skal hjelpe dere,» sa Bred.

Så svulmet han opp, så du skulle trodd verden knapt kunne romme ham, og bøyde seg ned og drakk. Han drakk så mye i hver munnfull at det bare gikk et minutt eller så før vannet hadde sunket nok til at Lang kunne nå bunnen. Han fant snart skjellet, og trakk ut ringen. Men tid var gått tapt, og Lang hadde en dobbel byrde å bære. Daggryet brøt frem før de var tilbake på slottet, hvor prinsen ventet på dem i angst og redsel.

Snart ble de første solstrålene sett på toppen av fjellene. Døren fløy opp, og da trollmannen fant prinsen alene, brast han ut i ond latter. Men mens han lo, hørtes et høyt brak, vinduet falt i tusen stykker, en gullring glitret i luften, og prinsessen sto foran trollmannen. For Raskøye, som så på langt borte, hadde fortalt Lang om den forferdelige faren som nå truet prinsen, og Lang, som samlet alle sine krefter til et gigantisk kast, hadde kastet ringen rett gjennom vinduet.

Trollmannen hylte og skrek av raseri, så hele slottet skalv i grunnvollene. Så hørtes et brak, den tredje ringen sprakk i to, og en kråke fløy ut av vinduet.

Da brøt prinsessen endelig den fortryllede stillheten, og rødmende som en rose takket hun prinsen for sin uventede befrielse.

Men det var ikke bare prinsessen som ble vekket til liv ved at den onde svarte kråken fløy bort. Marmorfigurene ble menn igjen og tok opp sine sysler akkurat der de hadde sluppet. Hestene vrinsket i stallene, blomstene blomstret i hagen, fuglene fløy i luften, fiskene pilte i vannet. Overalt du så, var alt liv, alt glede!

Og ridderne som var blitt til stein, kom i en kropp for å hylle prinsen som hadde satt dem fri.

«Ikke takk meg,» sa han, «for jeg har ikke gjort noe. Uten mine trofaste tjenere, Lang, Bred og Raskøye, ville jeg selv ha vært som en av dere.»

Med disse ordene tok han farvel med dem og dro av sted med prinsessen og sine trofaste følgesvenner til farens rike.

Den gamle kongen, som for lengst hadde gitt opp alt håp, gråt av glede ved synet av sønnen sin og insisterte på at bryllupet skulle finne sted så snart som mulig.

Alle ridderne som hadde vært forhekset i Jernslottet, ble invitert til seremonien, og etter at den hadde funnet sted, tok Lang, Bred og Raskøye avskjed med det unge paret, og sa at de skulle se etter mer arbeid.

Prinsen tilbød dem alt hjertet kunne ønske seg hvis de bare ville bli hos ham, men de svarte at et ledig liv ikke ville passe dem, og at de aldri kunne bli lykkelige hvis de ikke var opptatt, så de dro av sted for å søke lykken, og så vidt jeg vet, søker de fremdeles.