KoranenAge-adapted version

I begynnelsen er en bønn som løfter blikket: Lovet være Gud, all verdens Herre, den Barmhjertige, den Nåderike, Mester på dommens dag. Vi søker din ledelse, før oss på den rette vei, veien til dem du har vist nåde, ikke til dem som har vakt din vrede, og ikke til dem som har gått seg vill.

Gud minner sin sendebud om en nåde: Har vi ikke åpnet ditt bryst og lettet den tunge byrden du bar? Vi har hevet ditt navn, og med vanskelighet kommer lettelse.

Når du er fri, så stå opp igjen, vend deg mot din Herre, og søk Ham med all din styrke. Den Barmhjertige har lært Skriften, skapt mennesket og lært det å tale.

Solen og månen vandrer etter sine løp. Gress og trær bøyer seg i lydighet.

Han har hevet himmelen og satt vekten, for at rettferd ikke skal brytes. Han har lagt jorden ut for alt levende – frukt og palmer med tunge klaser, korn med skjær og velduftende urter. Hvilke av Herrens goder vil dere fornekte?

Han skapte mennesket av leire og vesener av ild uten røyk. Han er Herre over øst og vest.

Han slapp løs to hav som møtes; mellom dem er en skjult grense. Av begge løftes perler og koraller fram. Skipene reiser seg på bølgene som fjell.

Alt på jorden forgår, men Herrens ansikt består, fullt av majestet og ære. Hvilke av Herrens goder vil dere fornekte?

Hver dag fullbyrder Han en gjerning. Når dere utfordrer Ham og sier at dere vil trenge gjennom himlenes og jordens grenser, så

gjør det – om ikke med Hans tillatelse, da skal flammer og smeltet metall møte dere. Når himmelen revner og blir rød som skinn, skal syndere kjennes på sine merker og gripes i hår og føtter. Mellom Ildens brennende pust og kokende vann skal de drive fram og tilbake.

Hvilke av Herrens goder vil dere fornekte?

Men for dem som frykter sin Herre, er det to hager, med skygger som bøyer seg i tungt løv. I dem er det par av enhver frukt, og der hviler de

på myke leier med mønstrede tepper, og der er rene følgesvenner, som verken mennesker eller andre har rørt. Og ved siden av dem, to andre hager – mørkegrønne, med kilder som velter fram, palmer og granatepler, og skjønnhet holdt i telt. Der sitter de på grønne puter og vakre tepper.

Belønningen for det gode er noe bedre. Velsignet være Herrens navn, fullt av majestet og ære. Hvilke av Herrens goder vil dere fornekte?

Koranen ble ikke sendt for å gjøre hjertet tungt, men for å advare

og veilede. Den kommer fra Ham som skapte jorden og hevet himlene, Den Barmhjertige som troner med makt. Han kjenner hvisken i hemmelighet og det som ingen andre kan ane.

Hør om Moses. Natten var stille da han sa til sin familie: Jeg så en ild.

Vent her; kanskje finner jeg veiledning der, eller tar med en gnist for å varme dere.

Da han nærmet seg ilden, lød det: Moses! Jeg er din Herre. Ta av deg skoene, for du er i den hellige dalen Towa. Jeg

har utvalgt deg; lytt nøye: Jeg er Gud. Det er ingen gud uten Meg. Tilbe Meg og hold bønnen for å minnes Meg. Timen vil komme, for at hver sjel får lønn for sine gjerninger.

Og Gud spurte: Hva er det i din høyre hånd, Moses?

Han svarte: Min stav; jeg støtter meg på den, slår ned løv til sauene, og bruker den til mye. Kast den, sa Han.

Moses kastet staven, og den ble til en slange som vred seg. Han flyktet, men ble kalt tilbake:

Ikke frykt! Grip den; den skal bli som før. Stikk hånden under armen; den kommer ut hvit, uten skade – et tegn.

Gå til Farao, for han har gått over alle grenser. Moses ba: Herre, utvid mitt bryst, gjør saken enkel, løs knuten på min tunge, så de forstår meg, og gi meg en hjelper blant min familie, Aron, min bror.

Styrk meg med ham.

Svar: Du er blitt gitt det du har bedt om. Og Gud minnet ham om gaver fra før: Du var spedbarn da

du ble lagt i en liten kiste og satt ut i elven. En fiende av Gud og av deg tok deg opp, men Jeg lot dem elske deg, og du ble oppdratt under Mitt øye. Din søster fulgte deg og viste dem en kvinne som kunne amme deg, og slik ble du ført tilbake til din mor, så hennes øyne kunne frydes og ikke sørge.

Du drepte en mann; vi berget deg fra trengsel og renset deg med prøvelser. Du bodde i Midjan i mange år, og

nå er du her, etter Mitt mål. Gå, du og Aron, til Farao, og tal mildt så han kanskje husker og frykter. Moses fryktet Faraos vold, men fikk svaret: Vær ikke redd, Jeg er med dere. Jeg hører og ser.

Gå til ham og si: Send Israels barn med oss, og plagg dem ikke mer.

Vis tegnene dine.

Og Moses sto i Faraos sal, og spørsmålet lød: Hvem er deres Herre, Moses? Han svarte: Vår Herre er Den som ga alle ting deres form, og så

ledet. Farao spurte om de tidligere slekter. Moses sa: Kunnskapen om dem er hos Herren, i en bok som ikke farer vill og ikke glemmer.

Han har utbredt jorden for dere, åpnet stier, sendt vann fra himmelen og frembrakt alle slags planter. Fra den skapte Han dere, til den skal dere vende tilbake, og av den skal Han føre dere ut en gang til.

Tegn ble vist. Staven ble slange, hånden ble lys. Farao strittet imot og hvisket for sine menn: Han vil drive dere ut med

trolldom. La oss samle de beste trollmennene, på festdagen, når alle er samlet.

Trollmennene kom i fargerike klær og med rep og staver.

Moses advarte dem: Finn ikke opp løgner om Gud. Planen deres ble avtalt. De sa: Moses og Aron vil ta makten i landet og fjerne deres fremste menn.

Moses lot dem kaste først. Reip og staver så ut som slanger som slynget seg.

Det grep et snev av frykt om ham, men Gud sa: Frykt ikke. Du blir den øverste. Kast det du holder

i høyre hånd, og det vil sluke det de har tryllet fram. Det dere så er bare bedrag.

Da falt trollmennene ned i tilbedelse og sa: Vi tror på Herren til Moses og Aron. Farao skrek av raseri: Dere tror på ham før jeg gir tillatelse!

Jeg vil hugge av dere hender og føtter på motsatt side og korsfeste dere ved palmer.

De svarte: Vi setter deg ikke over de klare tegnene vi har sett. Du kan dømme bare i dette livet. Vi tror på Herren for

at Han skal tilgi våre synder og det trolldomskunsten vi ble tvunget til. For den som kommer til Herren som synder, er Ilden; men den som kommer som troende og med gode gjerninger, får høye grader – Edens hager, hvor elver renner under.

Om natten åpenbarte Gud for Moses at han skulle dra ut med folket. Havet ble delt, og en tørr sti åpnet seg gjennom bruset. Farao forfulgte med sine hærer, men sjøen lukket seg med bulder over dem. Israels barn ble reddet, og i

ødemarken fikk de manna og vaktler. De ble minnet om måtehold, for å samle med ro og takknemlighet.

Moses skyndte seg bort for å møte sin Herre. Da han vendte tilbake, bar folket preg av fristelsen. Samiri hadde hvisket dem vill, og av smykker fra folks hender hadde han laget en kalv som ga fra seg en hul lyd.

Noen ropte: Dette er deres gud og Moses' gud, men han har glemt! Så de ikke at den ikke svarte og verken kunne skade eller hjelpe?

Aron hadde

advart: Dette er en prøve. Deres Herre er den Barmhjertige. Følg meg og adlyd meg.

Men de holdt ved sitt, til Moses kom tilbake, ansiktet mørkt av sorg og sinne. Han grep sin bror i skjegget, men Aron ba: Morens sønn! Ikke grip meg i skjegget eller håret.

Jeg fryktet at du ville si at jeg hadde delt Israels barn.

Moses vendte seg til Samiri: Hva var det du hadde i sinne? Samiri sa: Jeg så noe de ikke så. Jeg tok en håndfull støv fra sendebudets

spor og kastet det i formen. Slik lokket jeg dem.

Moses sa: Du skal si: Rør meg ikke, i dette livet, og du har et løfte om en dag du ikke kan unngå. Han brente kalven og strødde asken i havet, og sa: Deres Gud er Gud, Den Ene, som har all kunnskap om alt.

De som vender ryggen til, skal bære en tung byrde når basunen støtes. De onde samles med matte blikk og sier så: Vi var bare der i ti dager. Men de sannferdige

skal si: Bare en dag. Fjell blir til støv, jorden flat, menneskene følger én røst, og alle stemmer dempes. Ingen kan tale, unntatt den Gud tillater og som taler rett.

Den som følger veiledningen, skal ikke gå vill og ikke kjenne elendighet. Den som vender seg bort, får et trangt liv, og på oppstandelsens dag samles han blind.

Han roper: Herre, hvorfor reiste du meg blind når jeg før så? Svaret lyder: Fordi du glemte Mine tegn, blir du nå glemt.

I gamle tider ropte Sakarias i

det skjulte: Herre, bena mine er svekket, håret er blitt hvitt, men aldri har jeg bedt deg forgjeves. Jeg frykter for slekten etter meg, og min hustru er ufruktbar. Gi meg en sønn, en arving av Jakobs hus, og gjør ham velbehagelig.

Svar kom: Vi gir deg en sønn, Johannes – et navn ingen har hatt før.

Hvordan skal jeg få en sønn, når min hustru er ufruktbar og jeg gammel? Det er lett for Gud, sa stemmen; Han skapte deg da du ennå ikke fantes.

Tegnet ble gitt: Du skal ikke tale til mennesker i tre netter, selv om du er frisk. Han kom ut til folket, tegnet til dem og sa: Pris Gud i morgentimene og om kvelden. Johannes ble gitt visdom som barn, barmhjertighet og renhet. Han var lydig mot sine foreldre, ikke stolt og ikke opprørsk.

Fred var med ham da han ble født, da han døde, og den dagen han blir reist opp igjen.

Maria gikk bort fra sin familie mot øst og skjulte seg bak et slør.

Guds ånd kom til henne i skikkelse av en vel skapt mann. Hun sa: Jeg søker vern hos den Barmhjertige mot deg, om du har gudsfrykt. Han sa: Jeg er bare din Herres sendebud for å gi deg en ren sønn.

Hun svarte: Hvordan kan jeg få en sønn når ingen mann har rørt meg, og jeg ikke er ugudelig?

Han sa: Slik skal det være. Det er lett for Herren. Han vil gjøre ham til et tegn for menneskene og en barmhjertighet fra seg.

Hun ble

med barn og dro til et fjernt sted. Da smertene drev henne til stammen av et palmetre, ropte hun: Å, om jeg var død før dette, helt glemt! Da lød en røst nedenfra: Sørg ikke!

Herren har latt en bekk renne ved dine føtter.

Rist i palmestammen; friske dadler vil falle ned. Spis, drikk og vær rolig. Og hvis du møter et menneske, si: Jeg har lovet den Barmhjertige å tie i dag.

Hun vendte tilbake til sitt folk med barnet i armene. De sa: Maria! Du

har gjort noe fryktelig. Din far var ikke en ond mann, og din mor ikke løsaktig.

Hun pekte på barnet. Hvordan skal vi tale til et barn i vuggen?

Da talte han: Jeg er Guds tjener. Han har gitt meg Skriften og gjort meg til profet.

Han har velsignet meg hvor jeg enn er, pålagt meg bønn og almisse så lenge jeg lever, og å være lydig mot min mor. Han har ikke gjort meg overmodig og ulykkelig. Fred over meg den dagen jeg ble født,

den dagen jeg dør, og den dagen jeg blir reist opp. Dette er Jesus, Marias sønn; sannhetens ord, som noen tviler på. Gud tar seg ikke til å få en sønn. Når Han bestemmer en sak, sier Han bare: Bli! og den blir.

Gud er min og deres Herre.

Tilbe Ham – dette er den rette vei.

Siden ble folkene uenige seg imellom. Ve de vantro for den store dagen når alt samles.

Nevn Abraham: Han sa til sin far: Far! Hvorfor tilber du noe som verken

ser, hører eller kan gagne deg? Kunnskap har kommet til meg som ikke er kommet til deg.

Følg meg; jeg leder deg på en jevn vei. Tilbe ikke Satan; han er opprørsk mot den Barmhjertige. Jeg frykter at en straff skal ramme deg, og at du blir en hjelper for Satan.

Faren svarte: Forlater du mine guder, Abraham? Hvis du ikke holder opp, steiner jeg deg. Hold deg unna meg en tid.

Abraham sa: Fred over deg. Jeg vil be min Herre om tilgivelse for deg. Jeg

trekker meg bort fra dere og det dere kaller på ved siden av Gud, og kaller på min Herre. Kanskje vil Han høre min bønn.

Da han hadde trukket seg bort, ga Gud ham Isak og Jakob og gjorde dem alle til profeter. Han ga dem av sin nåde og en sannferdig tunge.

Gud kalte Moses fra høyre side av fjellet og lot ham komme nær til hemmelig samtale. Av sin nåde ga Han Aron som profet ved siden av ham.

Ismael var sann mot sitt løfte,

og han påla sitt folk bønn og almisse. Edris ble løftet opp til et høyt sted. Lot ble reddet fra byen som drev med skamløst levesett. Job ropte i sin smerte: Ondt har rammet meg, men du er den mest barmhjertige. Han ble hørt og lettet.

Jonas dro i sinne, trodde Han ikke hadde makt over ham, men fra mørket ropte han: Det er ingen gud uten deg. Ære være deg! Jeg var av dem som gjorde urett. Han ble hørt og berget. Slik redder Gud troende.

De som var ledet, falt på sine ansikter og gråt når de Barmhjertiges tegn ble lest for dem. Men andre kom etter dem, som lot bønnen forfalle og fulgte sine lyster. De skal få møte ondt, med mindre de vender om og tror og gjør det rette.

Edens hager er lovet dem, med hilsenen Fred! Dit går de inn, morgen og kveld, til et løfte som blir holdt.

Folkets regnskap nærmer seg, men de er likegyldige og vender seg bort. Når en ny påminnelse kommer, hører

de den bare for å spotte. De hvisker i hemmelighet: Er han noe annet enn et menneske? Skal vi følge en som tygger på drømmer?

La ham komme med et tegn, som profetene før. Men i tidligere byer fantes det ikke tro når de krevde tegn og fortsatte å stå imot; dommen falt til slutt.

Gud sendte før bare menn Han åpenbarte for. De spiste mat og sov som andre.

Hans løfte ble likevel oppfylt: Han reddet dem Han ville, og ødela overtrederne. Himlene og jorden ble

ikke skapt for moro. Sannheten kastes mot løgnen og knuser den. Alt i himler og jord tilhører Ham. De som er nær Ham, blir ikke trette av å tjene; de priser dag og natt uten å hvile.

Hadde det vært andre guder i himmel eller på jord enn Gud, ville alt gått i stykker.

Lovet være tronens Herre, langt over det de hevder.

Ser de ikke at himlene og jorden var én masse og at Gud delte dem? At alt levende ble gjort av vann? Han satte

fjell som pæler på jorden og lagde brede passasjer, løftet en trygg himmelhvelving over hodene deres, men de vender seg bort. Natt og dag, sol og måne – alle glir i sine baner. Hver sjel skal smake døden; ondt og godt er en prøve, og til Gud skal dere vende tilbake.

Når de vantro ser den som formidler, ler de: Er dette han som taler stygt om våre guder? De ber om straffen, men når den kommer, tar den dem uten at de skjønner det. Om natten

spør han dem: Hvem verner dere – hverken dag eller natt – mot den Barmhjertiges vilje? Ingen guder ved siden av Ham kan hjelpe dem. Gud strammer langsomt inn grensene for land de kaller sine, men de ser ikke.

Han vil sette opp vekter med rettferdighet på dommens dag.

Selv et sennepsfrø bringer Han til veiing; Hans regnskap er nok. Abraham fikk rettledning tidlig.

Han sa til sitt folk: Hva er disse bildene dere bøyer dere for? De svarte: Vi fant våre fedre med dem. Dere

og deres fedre er i villfarelse, sa han. De spurte: Spøker du? Nei, sa han, Deres Herre er himlenes og jordens Herre.

Han brøt avgudene i stykker, men lot den største stå. Da de kom tilbake, spurte de: Hvem har gjort dette? Han pekte mot den største: Kanskje den mektigste har gjort det – spør dem, om de kan tale.

De så ned, skammet seg et øyeblikk, men stivnet i sitt sinne: Du vet at disse ikke taler. Abraham sa: Hvordan kan dere tilbe det som verken

skader eller gagner? Skam over dere og over det dere tilber ved siden av Gud. De ropte: Brenn ham! Men Gud sa: Ild, bli kald og fred for Abraham. Slik ble han berget.

Lot ble ført ut fra en by der synd var åpent.

Et regn av ødeleggelse falt. Noah ble hørt da han ropte og ble reddet fra stor fare; de som nektet tegnene, druknet.

David og Salomo dømte i en sak om en åker ødelagt av sauer; Gud ga Salomo rett innsikt. Begge fikk visdom

og kunnskap. Fjell og fugler priset sammen med David. Han lærte ham kunsten å lage ringbrynjer for å beskytte.

For Salomo underla Gud vinden, og vesener som dykket og bygde – og Han holdt vakt over dem. Igjen og igjen ble profetene reddet, og troen vant.

Den dagen Gog og Magog slippes løs, skal de fosse fram fra høye lier. Da rulles himmelen sammen som en skriftrull. Som ved første skapelse, slik blir den siste; løftet står og blir oppfylt.

Etter lovens dager ble det skrevet i

salmene: Guds rettferdige tjenere skal arve jorden. Koranen er en lærdom for dem som tjener Gud. Den som ble sendt med denne Boken, ble ikke sendt som annet enn en barmhjertighet for alle skapninger.

Deres Gud er én Gud. Om noen vender ryggen, så si: Jeg har gitt dere lik advarsel.

Gud vet hva dere skjuler og hva dere sier høyt.

Min Herre sier: Døm med sannhet. Søk den Barmhjertiges hjelp mot det urette dere sier. Lovet være Han som sendte ned Boken uten krok og skjevhet,

for å advare om en streng straff og gi de rettskafne et godt løfte: Paradisets hager der de skal bo lenge. Noen sier likevel at Gud har en sønn. De vet ikke hva de sier. Et tungt ord kommer ut av munnen deres.

Hør om ungdommene som søkte ly i hulen. De ba: Herre, gi oss barmhjertighet fra Deg og rett vei i vår sak. Gud lot dem sove i mange år, og da Han vekket dem, spurte de hverandre: Hvor lenge har vi vært her?

En dag, eller en del av en dag? Bare deres Herre vet det, sa de, men send en av oss for å kjøpe ren mat, forsiktig, så ingen oppdager oss. For hvis de finner oss, vil de steine oss eller tvinge oss tilbake til det vi ikke tror på.

Solen snek seg utenfor hulen når den stod opp, og passerte på motsatt side når den sank. De ble vendt fra side til side i søvnen. Ved døren lå hunden med utstrakte labber. Hadde du sett dem, ville

du flyktet i skrekk. Da de ble oppdaget mange år senere, ble historien deres et tegn, for at folk skulle vite at Guds løfte er sant, og at timen uten tvil vil komme.

Om deres antall strides folk: tre og den fjerde hunden, fem og den sjette hunden, sju og den åttende hunden.

Bare Gud vet.

Si aldri om noe: Jeg skal gjøre det i morgen, uten å legge til: Om Gud vil. Og når du glemmer, minn Herren. De ble værende i tre hundre år og

ni til; Gud vet best hvor lenge. Livet i denne verden er som et regn: jorden bruser opp, og planter blander seg og glinser. Snart blir alt til tørt strå som vinden sprer. Rikdom og barn er glans, men gode handlinger som varer, er bedre som lønn og håp.

To menn gikk side om side: Den ene hadde to vingårder omkranset av palmer og med åker imellom. Elven rant i midten. Han så på alt han eide og sa til vennen: Jeg er rikere og har sterkere

følge. Han gikk inn i hagen og sa: Jeg tror ikke dette forgår, og jeg tviler på at timen kommer. Og om jeg føres tilbake til min Herre, vil jeg få noe bedre enn dette. Vennen sa: Har du fornektet Ham som skapte deg av støv, deretter av en livskime, og formet deg til et menneske?

Gud er min Herre, og jeg setter ingen ved siden av Ham. Hvorfor sa du ikke da du gikk inn i hagen: Det Gud vil! Det er ingen styrke uten

hos Gud.

Om du ser at jeg har mindre enn deg, kan Herren min gi meg noe bedre og sende lyn som gjør din hage til støv, eller få vannet til å synke slik at du ikke finner det. Og fruktene hans ble slått.

Han vred hendene over det han hadde brukt og sa: Å, hadde jeg ikke satt noen ved siden av min Herre. Han hadde ingen hjelpere, bare Gud – Sannheten, den beste lønn og det beste utfall.

Moses reiste en gang og sa: Jeg

vil ikke stanse før jeg når stedet der de to hav møtes, om jeg så må gå i år etter år. Ved klippen hvilte de, og tjeneren glemte fisken som snek seg ut i havet.

Da de hadde gått videre, sa Moses: Gi oss vår mat, for denne reisen har gjort oss slitne.

Tjeneren svarte: Husker du klippen? Jeg glemte fisken. Satan fikk meg til å glemme å nevne det, og den tok veien sin på forunderlig vis.

Moses sa: Det er dette vi søkte! De vendte

tilbake og fant en av Guds tjenere, han som Gud hadde gitt barmhjertighet og kunnskap. Moses sa: Kan jeg følge deg, så du kan lære meg noe av det du er lært? Tjeneren sa: Du vil ikke kunne bære tålmodig. Moses lovte og gikk.

De steg om bord i et skip, og den ukjente skadet det. Moses ropte: Har du skadet skipet for å drukne mannskapet? Et underlig verk!

Han svarte: Sa jeg ikke at du ikke ville tåle det? Moses ba om unnskyldning. De gikk videre,

møtte en gutt, og den ukjente tok guttens liv. Moses ropte: Har du drept en ren sjel? Forferdelig!

Sa jeg ikke, gjentok den ukjente, at du ikke ville være tålmodig? Moses sa: Spør jeg igjen, la oss skilles.

De kom til en by hvor de ikke fikk gjestfrihet.

De fant en mur som holdt på å falle, og den ukjente rettet den opp. Moses sa: Du kunne tatt lønn for det.

Den ukjente sa: Nå skilles våre veier. Men først forklarer jeg: Skipet tilhørte fattige som fisket.

Bak dem var en konge som tok hver uskadd båt med makt. Gutten – hans foreldre var troende; vi fryktet at han ville plage dem med vantro og opprør. Vi ønsket at deres Herre skulle gi dem et bedre barn i stedet.

Muren tilhørte to foreldreløse gutter; under den var en skatt, og deres far var rettferdig.

Din Herre ville at de skulle bli voksne og ta opp sin skatt. Dette var ikke mitt verk, men Guds. Slik var tolkningen.

Folk spurte om herskeren med de

to horn. Gud ga ham makt og veier.

Han reiste mot solnedgangen og fant den gå ned i en mørk kilde og et folk der. Han sa: Den som gjør urett, skal vi straffe, men den som tror og handler rett, skal få god lønn.

Han reiste dit solen står opp, og fant et folk uten vern mot dens hete.

Han dro videre mellom to fjell og møtte et folk som knapt forsto ord. De ba: Gog og Magog ødelegger landet vårt. Kan du bygge en sperre

mellom oss og dem, om vi betaler? Han sa: Det Herren har gitt meg er bedre enn den skatten. Hjelp meg med styrke.

De brakte jernblokker, smidde, blåste og helte smeltet kobber over. Gog og Magog kunne verken klatre over eller grave gjennom.

Dette er en nåde fra min Herre, sa han.

Men når Hans løfte kommer, jevner Han den med jorden. Løftet er sant.

Gud sier: Si, om havet var blekk for min Herres ord, ville havet ta slutt før Hans ord tok slutt, selv om

vi hentet et hav til.

Si: Jeg er bare et menneske som dere. Det er åpenbart for meg at deres Gud er én Gud. Den som håper å møte sin Herre, la ham gjøre det gode og ikke sette noen ved siden av ham i tilbedelsen.

Dom kommer, ikke skynd på den. Gud sendte englene med Ånden til hvem Han ville: Advar at det ikke er noen gud uten Meg. Han skapte himler og jord i sannhet.

Mennesket ble skapt av en dråpe, men ser – mennesket

strides og går til kamp. Han gjorde feet nyttige til klær, varme, melk og mat; de bærer byrder til land dere ellers knapt når. Han ga dere hester, muldyr og esler å ri på, og skaper ting dere ikke vet om.

Han sender regn – drikk og beite; korn, oliven, daddelpalmer, druer og alskens frukter.

Natt og dag, sol og måne, stjernene – alt underlagt. Havet – til å spise fersk fisk og hente smykker, og se skipene som pløyer bølgene, for at dere skal søke

Hans nåde og takke. Han satte faste fjell, elver og stier; stjerner for veiledning.

Kan Han som skaper, være lik den som ikke skaper? Om dere forsøkte å telle Guds gaver, klarte dere det ikke.

Noen sier: Hadde Gud villet, ville ikke vi eller våre fedre dyrket annet enn Ham.

Slik sa de før dem også. Gud sendte budbærere til hvert folk: Tilbe Gud alene.

Noen ble ledet, andre vendte seg bort. Reis i landet og se enden for dem som løy. De sverger at Gud ikke

skal oppreise de døde. Jo, det er et løfte som binder Ham. Når Han vil noe, sier Han bare: Bli! og det blir.

Han gir eksempel: En slave som ikke eier noe, og en fri mann som Gud har gitt rikelig, og som gir i hemmelighet og åpent.

Er de like? En annen: En stum, en byrde for sin herre, som ikke bringer noe godt, og en som påbyr rett og er på rett vei. Er de like?

Han lærte bien: Ta hus i fjell, trær og

byggverk. Spis av frukt og følg utlagte veier. Fra dens buk kommer en drikk i mange farger; det er legedom for folk.

I alt dette er det tegn for dem som tenker. Gud befaler rettferd og gavmildhet og slektsomsorg; Han forbyr skamløshet, urett og overgrep.

Han formaner, så dere må ta imot.

Bryt ikke eder etter at dere har sluttet dem; vær ikke som en kvinne som spinner sterkt og river det opp igjen. Bytt ikke Guds pakt for en liten pris. Det som er hos dere

tar slutt, det som er hos Gud, varer. Den som gjør rett, enten mann eller kvinne, og tror, skal få et godt liv og gjenlønnes for sine beste gjerninger.

Denne Boken ble sendt for å føre ut av mørket til lys, ved Herrens tillatelse.

Moses ble sendt med tegn: Minn folket om nåden da de ble reddet fra Farao som drepte deres sønner og lot deres døtre leve. Herren kunngjorde: Om dere er takknemlige, vil Jeg gi dere mer, men hvis dere er utakknemlige, er Min straff

hard. Løft ordet som et godt tre, med røtter som står støtt og greiner mot himmelen, som bærer frukt hver tid ved Herrens tillatelse. Et ondt ord er som et ondt tre, rykket opp fra jorden, uten feste.

Abraham ba: Herre, gjør dette landet trygt og vend mitt og mine barns hjerter bort fra avguder.

Herre, jeg har bosatt noen av mine etterkommere i en dal uten dyrking ved ditt hellige hus, så de skal holde bønnen. Gjør hjertene til noen blant menneskene varme mot dem,

og gi dem frukt, så de takker. Lovet være Gud, som skjenket meg Ismael og Isak i høy alder. Herren hører bønn.

I en annen tid sa en gutt til sin far: Far, jeg så elleve stjerner og solen og månen, jeg så dem bøye seg for meg.

Faren Jakob nikket alvorlig: Fortell ikke brødrene dine drømmen.

Satan er menneskets åpne fiende. Herren vil utvelge deg og lære deg tolkningen av ord, og fullbyrde sin nåde mot deg slik Han gjorde med Abraham og Isak. Josef vokste,

elsket av faren. Brødrene ble misunnelige: Josef og hans bror er mer elsket enn oss, selv om vi er mange. Drep ham, eller sleng ham i en brønn, så snur farens ansikt seg mot oss.

En av dem sa: Drep ham ikke. Kast ham i brønnens dyp; en karavane vil ta ham opp.

De sa til far: Hvorfor stoler du ikke på oss med Josef? Send ham med oss i morgen, så kan han leke; vi skal passe på ham. Jakob svarte: Det smerter meg å sende

ham. Jeg frykter ulven når dere ikke passer på. De forsikret seg. De tok ham med, og da han gikk mot brønnens mørke, åpenbarte Gud for ham: En dag skal du fortelle dem om dette, og de skal ikke kjenne deg igjen. Mot kvelden kom brødrene gråtende: Far, vi sprang om kapp, og lot Josef bli hos klærne, og ulven spiste ham.

Her er skjorten hans, farget med blod. Jakob så på skjorten, hel og uten rifter, og sa lavt: Nei, dette har dere stelt i stand.

Tålmodighet er best. Gud er min hjelper mot det dere forteller.

En karavane kom. Vannbæreren senket bøtta, og der hang en gutt. For en godnyhet! De skjulte ham for å selge ham. Han ble solgt for en lav pris i Egypt.

En mann kjøpte ham og sa til sin hustru: Ta godt imot ham.

Han kan være til nytte, eller vi kan adoptere ham.

Gud gav Josef visdom og kunnskap da han ble voksen. Han var rettskaffen, og slik belønnes de som gjør godt. Kvinnen i

hvis hus han bodde, ble brennende forelsket. Dørene ble lukket. Kom, sa hun. Gud bevare meg, sa Josef. Herren min har gitt meg husly; de urettferdige går det ikke vel.

Hun begjærte ham; han ville også ha begjært henne, hadde han ikke sett et sikkert tegn fra sin Herre.

De løp mot døren; hun rev skjorten hans bakfra.

Utenfor sto hennes mann. Hun ropte først: Hva fortjener den som ville gjøre ondt mot din familie, annet enn straff? Josef sa: Hun fristet meg. Et vitne sa: Er

skjorten revet foran, er han skyldig; er den revet bak, lyver hun. Skjorten var revet bak. Mannen sa: Dette er blant deres påfunn.

Josef, overse dette. Og du, be om tilgivelse.

Byens munn ble fylt med rykter. For å stille dem, gjorde hun i stand et måltid.

Hun ga hver av kvinnene en kniv, kalte Josef inn. Da de så ham, skar de seg i hendene og utbrøt: Dette er ingen dødelig! Dette må være en edel engel. Kvinnen sa: Her er han dere klandret meg for.

Jeg fristet ham, men han nektet. Om han ikke gjør som jeg sier, kaster jeg ham i fengsel, og han blir en av de foraktede.

Josef ba: Herre, fengsel er bedre enn det de ber meg om. Om du ikke vender deres list fra meg, vil jeg gi etter.

Herren besvarte hans bønn og vendte ondskap bort. Likevel ble han satt i fengsel for en tid.

To unge menn ble fengslet sammen med ham. Den ene drømte at han presset vin. Den andre bar brød på hodet,

og fugler åt av det. Fortell oss, sa de, for vi ser at du er rettskaffen. Dette har min Herre lært meg, svarte han. Jeg har forlatt veien til dem som ikke tror på Gud. Jeg følger fedrenes tro – Abraham, Isak og Jakob.

Er mange herrer bedre enn den Ene? Den første skal skjenke vin for sin herre, den andre bli korsfestet. Fugler skal spise av hodet hans. Slik er saken avgjort. Den som ble løslatt, ba han huske ham hos sin herre, men det ble

glemt, og Josef ble lenge der inne.

Kongen drømte: Sju fete kyr ble spist av sju magre, sju grønne aks og sju tørre. Rådgiverne sa: Drømmer uten mening.

Den løslatte husket Josef og kom til ham. Josef sa: Så i sju år; spar i akset det dere kan.

Deretter kommer sju harde år som spiser det dere har spart, unntatt litt. Deretter kommer et år med regn og pressing av druer.

Kongen kalte på Josef, og Josef ba først om sannhet: Hva ville kvinnene som skar

seg i hendene? De sa: Gud fri oss! Vi vet ikke om noe ondt hos ham.

Kvinnen sa: Sannheten må fram. Det var jeg som ville forføre ham. Han er av de sannferdige.

Kongen sa: Før ham til meg. Jeg vil gjøre ham til betrodd mann.

Sett meg over landets kornlagre, sa Josef. Jeg skal vokte vel.

Årene rullet, hungersnød nådde landene, og brødrene kom til Egypt for å få korn. Josef kjente dem igjen, men de kjente ikke ham. Han spurte om familien deres og sa:

Bring broren deres som ble igjen hjemme, om dere vil få mer korn. Kommer dere ikke med ham, blir det ikke mål til dere her.

De lovte å prøve. Han la pengene deres tilbake i sekkene, så de kanskje skulle komme igjen.

Faren sa: Skal jeg betro ham til dere som jeg betrodde dere hans bror?

Gud er den beste vokter.

Han ba dem gå inn i byen gjennom ulike porter, og la alt i Guds hender. Benjamin kom med. Josef trakk ham til side: Jeg er

broren din. Sørg ikke over det de gjorde.

Da målene skulle veies og pakkes, gjemte Josef kongens beger i Benjamins sekk. En roper kalte: Dere er tyver! De fremmede snudde seg: Hva har dere mistet? Kongens beger.

Den som kommer med det, får en belønning.

De sa: Ved Gud, vi har ikke kommet for å gjøre urett. De ble spurt: Hva er straffen hvis det finnes hos en av dere?

Å overgi den i hvis sekk det blir funnet. Slik dømmer vi, svarte de. Begeret ble funnet

hos Benjamin. Brødrene tryglet: Han har en gammel far. Ta en av oss i stedet. Josef sa: Gud forby at vi tar noen andre enn den som hadde det hos seg.

De eldste trakk seg for rådslagning. Den eldste sa: Faren tok et løfte av oss.

Vend tilbake til ham og si sannheten.

Jakob hørte og sa: Tålmodighet er best. Kanskje Gud fører dem alle tilbake. Han vendte seg bort og sa: Å, min sorg over Josef! Øynene ble hvite av sorg.

Han svarte på deres

trøstesløshet: Jeg klager min smerte til Gud. Jeg vet fra Gud det dere ikke vet.

Gå og let etter Josef og broren hans, og fortvil ikke over Guds nåde. De kom tilbake til Josef, fattige og beskjedne: Hersker, nød har rammet oss. Vekten av vårt betal har minket.

Gi oss fullt mål og gi oss almisser. Gud lønner dem som gir.

Han sa: Vet dere hva dere gjorde med Josef og broren hans i uvitenhet? Er du virkelig Josef? sa de.

Han svarte: Jeg er Josef, og

dette er min bror. Gud har vært god mot oss. Den som frykter Gud og er tålmodig, finner at Gud ikke lar de rettskafnes lønn gå tapt.

De sa: Ved Gud, han har foretrukket deg framfor oss. Vi var syndere. Ingen bebreidelse i dag, sa han.

Gud vil tilgi dere. Gå med denne skjorten, legg den over fars ansikt, så får han synet tilbake. Ta hele familien med.

Karavanen dro fra Egypt, og Jakob sa: Jeg lukter Josef. De svarte: Du i ditt gamle selvbedrag! Da budbringeren

la skjorten over ansiktet, vendte synet tilbake. Sa jeg dere ikke at jeg vet fra Gud det dere ikke vet?

Barna ba om tilgivelse, og faren lovte å be for dem. Da de kom samlet til Egypt, tok Josef foreldrene i favn og sa: Gå inn i landet, trygt, om Gud vil.

Han løftet dem opp på tronen, og de falt ned og bøyde seg. Han sa: Far, dette er tydningen av drømmen fra før.

Gud gjorde den sann. Han var god mot meg da Han førte

meg ut av fengselet og dere ut av ørkenen, etter at Satan sådde uenighet mellom meg og mine brødre. Herre, du har gitt meg makt og lært meg å tyde ord. Himmelens og jordens skaper, du er min beskytter i denne og den neste verden.

La meg dø som en som overgir seg til deg, og foren meg med de rettskafne.

Dette er ikke en oppdiktet fortelling. Det er en bekreftelse av det som kom før, en forklaring på alt, en veiledning og barmhjertighet for dem som

tror. Mange ser tegn i himmel og jord og går forbi. De fleste tror ikke på Gud uten å blande noe annet inn. Er de trygge på at ikke en allomfattende straff faller over dem eller timen kommer plutselig?

Visdom tale ble gitt til Lokman.

Han sa til sin sønn: Sett ikke noe ved Guds side. Å sette ved siden av Gud er en stor urett. Vi har pålagt mennesket omsorg for sine foreldre; moren bar ham i svakhet på svakhet og ammet ham i to

år. Vær takknemlig mot Gud og mot dine foreldre. Om de presser deg til avguder du ikke vet noe om, adlyd dem ikke.

Følg den som vender seg til Gud, og opptre rett mot foreldrene i denne verden. Min sønn, om en gjerning er så tung som et sennepskorn, skjult i en stein, i himlene eller på jorden, vil Gud bringe det fram.

Hold bønnen, by på det rette, forby det urene, og vær tålmodig i det som rammer. Vri ikke ansiktet bort fra folk i hovmod,

gå ikke stolt på jorden. Gud liker ikke de overmodige. La ganglaget være rolig og senk stemmen; den styggeste stemme er eslens stemme.

Ser dere ikke at Gud har lagt under dere det som er i himlene og på jorden, og gitt nåde dere kan se og nåde dere ikke ser?

Om alle trær var penner og havet ble til blekk, og syv hav til, ville Guds ord ikke ta slutt. Han lar natt flyte inn i dag og dag inn i natt. Skipene seiler ved Hans

nåde, for at Han skal vise dere sine tegn. Når bølgene omringer som mørke fjell, roper de til Gud i oppriktighet, men når Han fører dem i land, tviler noen. Bare en utakknemlig fornekter Hans tegn.

Det finnes en sura som ble gjort til lov: De som driver utukt, mann og kvinne, skal straffes etter loven.

De som anklager rene kvinner uten å føre fire vitner, skal straffes, og deres vitnesbyrd forkastes. Om en mann anklager sin kone uten andre vitner enn seg selv, skal han sverge

fire ganger ved Gud at han taler sant, og en femte gang kalle Guds forbannelse over seg hvis han lyver. Kvinnen kan avverge straffen ved å sverge motsatt.

En løgn ble spredt i en leir, og noen gledet seg over ryktet. Fryktet de ikke Gud da de hørte det?

Hvorfor sa de ikke: Dette er en klar løgn!

Uten Guds godhet og nåde ville en streng straff ha rammet for ord som ble slengt lett ut, som om de var små, mens de hos Gud var

store. Gud lærte: Tenk godt, krev vitner, og følg ikke Satans fotspor. Han befaler bare det ekle.

De som elsker at løsaktighet spres blant troende, får smertefull straff i denne verden og den neste. De som har nok, skal ikke sverge på å slutte å gi til slektninger og fattige og dem som har flyktet.

La dem tilgi og overse.

Ønsker dere ikke at Gud skal tilgi dere? Si til menn at de skal senke blikket og være kysk; til kvinner at de skal senke blikket og

verne sin ærbarhet, og ikke vise sin pryd, annet enn det som vanligvis synes; de skal trekke sløret over brystet og ikke trampende røpe skjulte smykker. De som ikke kan gifte seg, skal leve sømmelig til Gud gir dem av sin rikdom. Tving ikke tjenestepiker til utukt om de vil leve ærbart.

Gud er himlenes og jordens lys. Hans lys er som en nisje: i den en lampe, lampen i glass, glasset som en skinnende stjerne, tent fra et velsignet oliventre, verken fra øst eller vest. Oljen

er nær ved å lyse, selv uten at ild berører den. Lys over lys. Gud leder til sitt lys den Han vil.

De som minnes Ham i hus hvor Hans navn er opphøyet, menn som handel og vinning ikke avleder fra bønn og almisse, de frykter en dag da hjerter vendes og øyne ruller.

Gud belønner dem for det beste de har gjort og gir dem mer. De vantros gjerninger er som et luftspeil på en slette: Den tørste tror det er vann, men når han kommer,

finner han Gud der, og Han oppgjør regningen.

Eller som dypets mørke, bølge over bølge, og over dem skyer – mørke over mørke; strekker man ut hånden, ser man den knapt. Den Gud ikke har gitt lys, har intet lys.

Gå ikke inn i hus som ikke er deres uten å be om lov og hilse folkene i dem.

Om dere blir bedt om å gå tilbake, så gå tilbake. Spør om lov tre ganger i døgnet – før morgenen, midt på dagen når dere legger av

klærne, og etter kvelden. Når dere går inn i eget hus, hils hverandre med en velsignet hilsen fra Gud. Alt dette er for å rense og samle.

La derfor ikke gjengjeldelse gå ut over mål. Om dere må svare, svar i samme mål, men tålmodighet er best.

Gud er med dem som frykter Ham og gjør godt.

De troende skal minne hverandre uten å trå hverandre ned. Hev ikke stemmene over sendebudets stemme og kall ham ikke ved navn som om han var en av dere.

Noen ropte på ham utenfra rommene; tålmodighet hadde vært bedre for dem. Om en uhederlig mann kommer med nyheter, så undersøk, for at dere ikke skal skade folk i uvitenhet.

Om to grupper av troende går til strid, gjør fred mellom dem. Om den ene bryter, kjemp mot den som bryter til den vender tilbake til rett.

Skap så rettferdig fred. De troende er brødre; gjør fred mellom deres hjerter.

Spot ikke hverandre. Unngå mistenksomhet – noen mistanke er synd. Spioner ikke, baktal ikke. Ville noen av

dere spise kjøttet av en død bror? Dere ville avsky det. Frykt Gud.

Mennesker ble skapt av en mann og en kvinne og gjort til folk og stammer for at de skulle lære hverandre å kjenne. Den mest ærefulle hos Gud er den som frykter Ham mest.

Ørkenfolk sa: Vi tror. Svar lød: Dere har underkastet dere. Troen er ennå ikke trengt inn.

Om dere adlyder Gud og Hans sendebud, mister dere ikke lønn. De sanne troende er de som tror, ikke tviler, og kjemper med eiendom

og liv for Guds sak. Det er Gud som favoriserer dere ved å lede dere, ikke dere som favoriserer Ham ved å melde dere.

Ser dere ikke skyene som Gud driver, samler, stabler? Hagl faller derfra, lynets glans blinder nesten. Han lar dag og natt skifte.

Alt levende ble skapt av vann: Noen kryper, noen går på to, noen på fire. Gud former som Han vil. Han kjenner det skjulte i himler og jord. Han vet når timen kommer, sender regnet og vet hva som er i

mors liv. Ingen sjel vet hva den skal tjene i morgen, og i hvilket land den skal dø. Men Gud vet alt. Alt blir målt opp.

På den dagen rulles himmelen sammen, jorden forandres, og de som gjorde urett, drives til Ilden i flokker, tørste som buskap ledes til vann.

De rettferdige samles for den Barmhjertige med ære. Engler sier: Dette er deres dag, det dere ble lovet.

De hører ikke den svakeste lyd av ilden. I alt det sjelen har ønsket, er de for alltid.

Den store redselen skremmer dem ikke. Gud sier: Kom med deres bevis, dere som setter ved siden av Meg.

Dette er påminnelsen til dem som var før og til dem som er nå. Engler snakker ikke før Han har gitt dem ord, og de gjør bare det de blir pålagt.

Den som sier: Jeg er en gud ved siden av Ham, skal kjenne Ilden.

Vi har ikke gitt noe menneske evig liv her. Om han dør, skal de leve for alltid?

Hver sjel skal smake døden. Gud

prøver med godt og ondt, og til Ham føres alle tilbake. Når fornekterne så ham, lo de bare. Men når et pust av Hans straff berører, roper de: Ve oss, vi var overtredere.

Gud setter vekter med rettferdighet. Ikke en hårsbredd blir skjevt. Et sennepskorn blir lagt på vekten.

Og alle møter det de sendte forut.

Gud sender en strøm av tegn, og noen sier: Hent oss større tegn. Men før dem krevde folk tegn og trodde ikke. Da dommen kom over dem, forsto de for sent.

Byer ble brutt ned og andre reist etter dem. Når straffen nærmet seg, rømte de, men det ble sagt ironisk: Løp ikke; kom tilbake til deres luksus og deres boliger, kanskje dere blir spurt. De ropte bare: Ve oss! Helt til de ble stille, som avskårne aks.

Høyt over alt er Han som setter sannhet mot løgn. Alt skapt priser Ham, fuglene når de utbrer sine vinger. Hver kjenner sin bønn og sin lovsang. Havets rike og vindens strøk – alt er tegntunge spor i verden, for

tålmodige og takknemlige. Og igjen lyder en hvisken nær: Når dere er trette og sorgen blir stor, husk begynnelsen: Har vi ikke åpnet ditt bryst?

Med vanskelighet kommer lettelse, med vanskelighet kommer lettelse. Når du har fullført, stå på, og vend deg til din Herre.

Lovet være Gud, all verdens Herre, den Barmhjertige, den Nåderike, Mester på dommens dag.

Vis oss den rette vei, veien til dem som har mottatt nåde, ikke til dem som har vakt vrede, og ikke til dem som har gått seg vill.