Det perfekte intervallet

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 1 / 15
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Lyden av telefonklokken fikk stemmeinnstillerens milde, blå øyne til å løfte seg fra tallerkenen hans.

"F-dur," bemerket han. "Samme tonehøyde som klokken i butikken min."

"Hvor utrolig at du kan navngi tonehøyden til en lyd på sparket!" utbrøt professoren, mens han betraktet ham med interesse.

"Alt i jobbsammenheng," svarte stemmeinnstilleren rolig. "Nei takk, frue, ingen fløte på puddingen. Jeg pynter aldri på noe, som faren min pleide å si. Jeg ville ikke ha stilt pianoer over hele verden med en 'kom igjen' hengende etter meg hele tiden hvis jeg ikke hadde hatt en viss gehør, ville jeg vel?"

"Men nøyaktig til en slik grad! Jeg trodde man stemte etter akkorder og melodier og sånt."

"Akkorder! Melodier!" gjentok stemmeinnstilleren med profesjonell forakt. "Selvfølgelig famler noen seg gjennom på den måten, men det ligger ingenting i det. Oktaven – det er intervallet som setter øret til en mann på prøve."

"Du er gresk i dine preferanser," kommenterte professoren med et smil. "Grekerne, vet du, visste ingenting om harmoni slik vi forstår det. Deres eneste intervall var oktaven – de kalte det magadizing."

"Vel, nå som jeg tenker på det!" sa stemmeinnstilleren. "Jeg skulle ønske jeg hadde visst det. Det var en gresk sjømann på Silvershell, og jeg kunne ha tatt en prat med ham om musikken hans."

"Jeg siktet til de gamle grekerne," forklarte professoren. "Jeg er ikke kjent med moderne gresk musikk, men jeg tenker meg at den er ganske lik moderne musikk ellers i verden."

"Selvfølgelig," samtykket stemmeinnstilleren kynisk. "Komiske operaer, akkorder som gir alle ti fingre noe å gjøre – det er musikk slik de skriver den nå. Og jeg sier ikke at den ikke har sin berettigelse," fortsatte han. "Den er i det minste menneskelig. Profesjonelt sett beundrer jeg oktaven, men når jeg setter meg ned om kvelden for å hvile litt og datteren min Nora spiller 'Vesper Chimes', gjør måten akkordene legger seg oppå hverandre på meg ikke vondt på samme måte som det ville gjort noen andre. Tross alt, perfeksjon har en tendens til å være litt kjedelig, er den ikke? Det var Cartwright, for eksempel. Oktaven ble etter hvert det eneste perfekte intervallet for ham – stakkars Cartwright!"

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 2 / 15
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Cartwright?" gjentok professoren nysgjerrig.

"Har jeg ikke fortalt deg om Cartwright? Hm! Vel!"

Han skjøv stolen litt bort fra bordet, festet blikket på de to oriolene som bygde et rede utenfor vinduet, og mediterte et øyeblikk. Vi var for kloke til å bryte stillheten, for vi visste at tuneren gravde frem fra sitt rike minne noen nye kapitler i sin vandringers odyssé. Etter en stund begynte han sin fortelling.

---

Det professoren her sa om grekerne og deres oktaver fikk meg til å tenke på Cartwright. Jeg har ikke ofte snakket om ham, for det er ikke mye å fortelle som folk flest ville forstå. Molly, nå, hun omtaler ham alltid som den stakkars, gærne Mr. Cartwright. Det perfekte intervallet er tull, sier Molly. Red Wing er bra nok for henne... men jeg får heller begynne fra begynnelsen.

Det var den gangen Molly og jeg skulle på bryllupsreise med den gamle skonnerten Silvershell, og vi seilte rundt i Stillehavet på jakt etter kopra, vanilje og alle de lastene som høres så romantiske ut når man er ung. En av havnene vi skulle til, var et sted som het Taku, nede i Det farlige øyhavet. Kapteinen advarte oss om at det ville bli en vanskelig reise.

"Men dere burde slå dere rike der," sa han, "for jeg tør vedde på at dere er de første tunerne som noen gang har besøkt stedet. Om dere kommer dere hjem for å bruke pengene deres eller ikke, det er en annen sak. Det er opp til gudene," sa kapteinen, som var utdannet ved Oxford og hadde plukket opp noen av uttrykkene sine der.

Da vi kom inn blant øyene, forsto jeg hva han mente. Det var koralløyer, og rev både over og under vann. Molly og jeg sov med redningsvestene på natt etter natt, og om dagen klarte vi knapt å gå ned til måltidene, for vi undret oss over hvordan vi skulle komme oss gjennom det kokende havet av bølger og skjulte koralltopper. Vi hadde noen hårfine nærved-ulykker også, men vi kom oss til Taku, og ankret opp en kveld i en lagune som så ut som om den kunne ha vært malt på en farget kalender, med palmer og papegøyer og innfødte hytter og alt.

Silvershell skulle ligge i havn en stund, og kapteinen ba oss se oss om så mye vi ville.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 3 / 15
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er et orgel oppe ved misjonsstasjonen," sier han. "Det har astma eller noe sånt. Hvis du kan fikse det, skal jeg gjerne betale regningen. Jeg er en kirkegående mann når jeg er på land," sier kapteinen, som koste seg med spøken sin, "men det orglet får meg helt bort fra religionen."

Vel, jeg gjorde en god jobb med orglet, og damene var svært takknemlige for det også. Så dro jeg opp til den britiske kommissærens hus, der jeg fikk vite at et piano trengte litt oppmerksomhet. Davidson, kommissæren, var en usedvanlig hyggelig fyr, og han hjalp meg med to-tre andre små oppgaver med stemming og reparasjon, i tillegg til at han skulle få sitt eget instrument satt i stand. Misjonærdamene hadde foreslått at Molly og jeg skulle bo hos dem mens «Silvershell» lå i havnen, slik at jeg kunne få gjort litt skikkelig arbeid på en dag. Men det var bare tjue hvite familier i området, og jeg hadde omtrent kommet meg gjennom jobbene da Davidson stoppet meg en ettermiddag mens jeg var på vei tilbake til misjonsstasjonen, og ba meg bli med opp til huset hans, siden en venn av ham ønsket å snakke med meg om en ganske stor reparasjonsjobb han ønsket utført.

Vennen var Cartwright. Jeg skal aldri glemme det første synet av ham, ikke før jeg dør. Han sto i det store musikrommet der jeg hadde jobbet for Davidson to-tre dager tidligere, og da vi kom inn, snudde han seg og ga oss et sånt blikk!

"Å, det er deg!" sa han, som om han hadde ventet at noe forferdelig skulle komme inn døren. Og så, da Davidson presenterte oss, nikket han på en uhøytidelig måte. Han var den eneste mannen jeg noensinne har kalt vakker. Vakker var det eneste ordet som kunne beskrive ham. "Gylne gutter," – jeg hørte en skuespiller snakke om dem i et skuespill en gang, og nå, når jeg husker det uttrykket, tenker jeg på Cartwright.

Han var en gyllen gutt, tross sitt hjemsøkte, ulykkelige ansikt.

"Jeg har et piano hjemme som trenger litt stell," sier han til meg etter en stund. "En ganske stor jobb, men hvis du er villig til å bli med meg tilbake i morgen, skal jeg sørge for at det blir verdt innsatsen din."

"Hvis det ikke er for langt unna," sa jeg. "Jeg blir bare her mens Silvershell ligger i havnen."

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 4 / 15
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er ikke så langt," sa Cartwright. "Jeg kan få deg tilbake hit om tre eller fire dager. Og jeg skal sørge for at det blir verdt strevet ditt." Til tross for hans uformelle tone var det tydelig at han gjerne ville ha meg dit.

Selvfølgelig sa jeg at jeg skulle dra, og da nikket Cartwright og sa noe om at jeg skulle være ved brygga klokken fem, og gikk fra oss, bare sånn uten videre.

"Men han fortalte meg aldri hva som måtte gjøres med pianoet," sa jeg til Davidson.

"Alt, tror jeg," svarte Davidson surt. "Det har ikke blitt rørt på ti år."

"Ti år!" sa jeg. "Han har ingen rett til å ha et piano hvis han ikke bryr seg mer om det enn det."

"Kanskje han brydde seg for mye om det," sa Davidson i en merkelig tone. Han tok frem pipa si og begynte å rote med den, før han fortsatte. "Kanskje jeg burde fortelle deg. Han har ikke rørt pianoet siden den natten kona hans druknet seg... Jeg var der den gang. Cartwright og Charlotte hadde sunget sammen."

"Var Charlotte kona hans?"

"Kusina hans, datteren til Sir John Brooke. Sir John er sjefen min, vet du. De ventes tilbake fra England når som helst nå."

Davidsons ansikt hadde blitt helt rødt da jentas navn ble nevnt, og plutselig forsto jeg hvorfor han hadde vært så opptatt av å få pianoet sitt i orden. Jeg lurte på om det var for denne Charlotte sin skyld at også Cartwright forberedte seg.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 5 / 15
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Cartwrights kone var datteren til gamle Miakela, den innfødte høvdingen," var den overraskende informasjonen Davidson ga meg videre. "Hun hadde fått sin utdannelse ved et kloster i Manila, og hun var svært vakker på en kald, fremmed måte. Jeg tror likevel det var stemmen hennes som først tiltrakk Cartwright. Den var perfekt; den fikk andre, ganske pene stemmer til å høres grove og skingrende ut. Cartwright hadde kommet til Taku for å besøke onkelen sin, og han møtte jenta her den kvelden hun kom tilbake fra Manila. Neste dag giftet han seg med henne – red over fjellene for å be om faren hennes om tillatelse. Den gamle villmannen – tenk! Det ble et enormt bråk med Sir John, og Cartwright tok med seg jenta og dro for å bo på en liten atoll omtrent førti mil herfra. . . Miss Charlotte hadde ikke kommet hjem fra skolen i England da. Hun kom tilbake året etter. . . Slik gikk det til."

Faktisk hadde han egentlig ikke fortalt meg i det hele tatt hvordan det hadde skjedd, men han begynte å snakke om andre ting, og etter en stund sa jeg god natt og gikk tilbake for å fortelle Molly om den nye jobben min.

Jeg skulle ønske du kunne ha sett lagunen neste morgen da jeg gikk ned for å møte Cartwright. Den gamle korallbrygga var farget i rosa som gikk over i lilla under vannet, og lillafargen gikk over i ametyst og så i fiolettblått der ute hvor Silvershell lå ved ankeret sitt midt i lagunen.

Og likevel! Ikke en krusning noe sted, før en innfødt kano med høy baug glapp ut fra en skyggeflekk under palmene langs kysten og skar gjennom det glassklare vannet som en båt i en drøm.

Da den nærmet seg brygga, hoppet solen opp fra havet, og Cartwright, helt i hvitt, reiste seg i akterenden og skygget for øynene med hånden. Han var et vakkert syn, med sin forheksede skjønnhet over de bronsefargede ryggene til roerne.

Han ba om unnskyldning for å ha hentet meg ut så tidlig, men så virket det som om han hadde glemt alt om meg og satt stille, med blikket festet på horisontlinjen. Det hadde jeg ingenting imot. Jeg ønsket å være i fred, så jeg kunne se meg rundt mens vi gled av gårde over et hav som så ut til å være uendelig.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 6 / 15
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da de var utenfor lagunen, begynte mennene å padle med iherdig iver, og de slo en melodi som minnet meg om en salmetone. De ga den en spesiell vri ved å avslutte hver linje på oktaven.

"Fantastisk tonehøyde!" sa jeg.

"Hva er det?" spurte Cartwright og snudde hodet rundt. Jeg gjentok det jeg hadde sagt. Han stirret vilt på meg, før han så ut til å samle seg og mumlet et slags svar.

"Vel, hvis en enkel bemerkning har en slik virkning på deg, min venn, skal jeg sitte i stillhet," sa jeg til meg selv, og i stillhet satt jeg resten av turen.

Omkring midt på formiddagen dukket en haug med det som så ut som fjærklynger opp av havet foran oss. Snart kunne jeg se en rosa ås under dem, og deretter en linje av hvitt. Mennene heiste et brunt seil, og etter en time gled vi mellom to bølgebrytere inn i den minste lagunen jeg noen gang hadde sett, som lå i armene til en halvmåneformet atoll. Hele øya kunne ikke ha vært mer enn fire eller fem miles lang og femti fot høy ved åskammen. Det var en gruppe innfødte hytter på stranden og et falleferdig hus ovenfor, plassert i en lund av brødfrukttrær, sitrontrær og skarlagensrøde flammetrær. Resten av øya var naken, bortsett fra en krans av pandanustrær langs åskammen og en gruppe kokospalmer på spissen, med stammer som lente seg mot sjøen, som om de lette etter noe i horisonten. Et ensomt sted, men med en skarp, edelsteinaktig skjønnhet helt for seg selv.

"Vil du ikke komme opp og hvile deg litt?" spurte Cartwright. "Du hadde en tidlig start i morges."

Jeg sa at jeg heller ville sette i gang med arbeidet med en gang. Jeg hadde ikke glemt måten han stirret på meg i båten, og jeg hadde ikke tenkt å utsette meg for et sånt blikk igjen.

"Greit, da; jeg skal vise deg pianoet," sa han. Men han beveget seg ikke, bare sto og stirret på meg med blikket til en liten gutt som hadde rotet seg opp i trøbbel, og lurte på om jeg kunne hjelpe ham ut av det.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 7 / 15
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Plutselig begynte han å løpe nesten, og ledet meg rundt kysten til spissen nedenfor kokospalmene, der det sto en paviljong i en tett kratt av trær. Stedet så ut som om det ikke hadde vært besøkt på årevis. Stien var tettgrodd, og inngangen var nesten skjult av sammenfiltrede lianer som vokste ned som slanger fra grenene over hodet.

"Et herlig sted å oppbevare et piano," tenkte jeg for meg selv. Jeg kunne knapt tro at det var pianoet han førte meg til.

Men da vi nådde døren, så jeg det innpakket i presenning, halvt skjult under skrot som hadde sivet gjennom det ødelagte stråtaket. Da jeg løftet opp det ene hjørnet av presenningen, hoppet noe opp med et sus av vinger og fløy skrikende forbi hodet mitt. Det ga meg skikkelig skremt.

"Bare en papegøye," sa Cartwright. "Du har forstyrret reiret hennes, skjønner du. Vær forsiktig når du løfter opp lokket. Det kan være tusenbein inni."

"Hvis du fjerner det levende krattet utenfor, skal jeg ta meg av innsiden," sa jeg. "Jeg skulle tro at et billigere piano ville ha vært nok for papegøyene å bygge rede i, sir."

"Det virker merkelig for deg," sa han ydmykt, og rynket litt på pannen. "Jeg skulle ønske jeg kunne forklare—"

Han stoppet seg, og jeg svarte ikke med et eneste ord, men begynte å undersøke pianoet. Det var et stort Broadwood-piano, men i hvilken forfatning det var! Jeg hadde vanskelig for ikke å gi ham enda en utskjelling.

I tre dager jobbet jeg med den stakkars tingen. Hammerne var spist opp av hvitmaur, ledningene var ødelagte av rust fra sjøen, tangentene var sprukne; ingenting var egentlig i orden bortsett fra resonanskassen. Og mens jeg jobbet, skrek papegøyene hele tiden over hodet mitt, vinden blåste gjennom det revne stråtaket av palmegrener, bølgene slo mot de rosa og lilla revene utenfor spissen, og jeg tenkte hele tiden på hvor merkelig alt dette begynte, og hvor mye jeg måtte fortelle Molly når jeg kom tilbake.

Av og til stoppet Cartwright noen minutter i døråpningen og kom med noen få ord, mens han hele tiden stirret på pianoet som en sulten mann. Den tredje morgenen stoppet han lenge. Jeg var opptatt med å stemme og hadde ikke mye å si, men gradvis kom han nærmere.

"Hvordan går det?" spurte han.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 8 / 15
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Alt er i orden bortsett fra én streng," sa jeg. "Prøv tonen på den, sir."

"Jeg må ikke røre den, jeg må ikke røre den," sa han til seg selv, men hele tiden kom han nærmere, som om noe trakk ham på. Han rakte ut hånden og slo an B-tonen i oktaven.

"Den øvre B-en er stum!" utbrøt han.

Jeg forklarte at strengen hadde gått i stykker to ganger, og at jeg ikke hadde fått tid til å sette inn en ny.

"Ødelagt!" sa han opprømt. "Hun skal ikke ha den der. Og nå får jeg aldri lyden ut av hodet igjen!"

Jeg antar at han så noe i ansiktet mitt som fikk ham til å samle seg. Det var ynkelig å se ham samle seg.

"Gjør ditt beste med den, gamle venn," sa han hastig. "Jeg stoler på deg. Onkelen min og fetteren min skal snart være tilbake fra England. Jeg—jeg vil at alt skal være i orden når kusinen min Charlotte kommer."

Han sa jentas navn som om det var et magisk ord.

Den kvelden, mens vi røykte, begynte han å snakke om kusinen sin igjen. Hun hadde bodd hos familien hans mens hun gikk på skolen, fortalte han meg, og hun og Cartwright hadde vært svært gode venner.

"Hun var trøstende," sa han. "Hun fikk en til å føle seg glad og—og normal." Så sa han, i en tone som hørtes ut som om han forventet at jeg skulle motsi ham: "Hun hadde også et godt gehør for musikk. Ikke perfekt, selvfølgelig... Har du noen gang kjent noen med et gehør så perfekt at bare det åttende intervallet tilfredsstilte dem?"

"Én eller to," sa jeg, og lurte på hva han ville med dette nå. "De var særinger, skjønt. Man bør elske musikk med fornuft, etter min mening."

"Med fornuft, det er det," gjentok Cartwright lavt. "Kusinen min elsket det med fornuft. Jeg klarte det ikke. Perfeksjon—jeg ble plaget av tanken."

Jeg ventet, og etter en stund fortsatte han.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 9 / 15
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jeg har aldri vært i stand til å verdsette ting på en fornuftig måte. Jeg ønsket perfeksjon. Musikk, kjærlighet – jeg lengtet etter å kunne fortape meg i dem, men klarte det ikke, fordi det alltid var noe som stakk seg ut, og så ble jeg kald. Kusinen min Charlotte pleide å le av meg. Hun hadde en vakker stemme. Ikke perfekt, riktignok, og noen ganger irriterte det meg til vanvidd å høre feilene som de fleste mennesker ikke engang la merke til. Og likevel, selv som sekstenåring, var Charlotte meg kjærere enn noe annet vesen på jorden.

"Så kom jeg ut til Taku, og møtte Lulukuila. Hun var vakrere enn noe jeg noensinne hadde drømt om. Hun fikk andre kvinner til å se klønete ut ved siden av henne. Hun overnattet hos onkelen min, og neste dag kom det en eskorte fra den gamle høvdingen, hennes far – seks villmenn i pandanus-kilter og halskjeder. Disse skapningene kom for å føre selve blomsten av kvinnelighet tilbake til et usivilisert miljø. Jeg kan ikke beskrive hvor forferdelig det virket på meg. Og så giftet jeg meg med henne."

Cartwright hoppet opp og begynte å gå frem og tilbake. Etter en stund skiftet han kurs.

"Hennes stemme var like perfekt som ansiktet hennes," sa han, "og hun hadde en absolutt gehørssans. De første dagene pleide vi å gå ut til stedet der paviljongen står, og sitte og se ut over revene, og jeg tenkte at jeg endelig hadde funnet lykken. Jeg likte å høre henne gjengi en bestemt tone som havet lager i revene der borte når tidevannet er riktig. Hun tok opp tonen en oktav høyere, og det var gripende, perfektjonen i gehøret hennes. Jeg sendte bud hjem etter pianoet, i den tro at det ville være et bånd mellom oss. Jeg tenkte å lære henne sangene som Charlotte og jeg pleide å synge sammen.

"Men hun hatet pianoet," sa Cartwright med dempet stemme. "Jeg antar at jeg var ganske dum som holdt fast ved det i begynnelsen. Jeg var så sulten etter kjent musikk. Lulukuila kunne ikke fordra musikken jeg hadde vokst opp med. Den fremkalte fremmede trekk hos henne, utbrudd av lidenskap, anfall av humørsvingninger. Oktaver – dem ville hun lytte til. En gang da jeg spilte en oktav, hoppet hun opp og grep hendene mine. Jeg husker ennå hvordan hun så ut.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 10 / 15
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"'Du blir tiltrukket av de mange stemmene,' sa hun. 'Det burde bare være én for deg.'"

"Hun gikk bort til paviljongen da, og da jeg gikk for å finne henne, sang hun, mens hun fulgte lyden som bølgene laget mot klippene. Perfeksjonen i tonene hennes fikk meg til å grøsse. Jeg begynte å hate det da. Jeg så at Lulukuila kom til å ødelegge gleden jeg hadde ved musikken jeg hadde elsket. Hun frarøvet meg noe –"

Jeg tror ikke Cartwright snakket til noen bestemt person på dette tidspunktet. Stemmen hans ble lavere, og jeg gikk glipp av mye før jeg hørte ham nevne kusinen sin. Han stoppet da, og så på meg for første gang.

"Onkelen min sviktet meg da jeg giftet meg med Lulukuila," sa han, "men da kusinen min Charlotte kom fra England, fikk hun faren sin til å bli med henne. Hun tok også med seg Davidson – en bra fyr, Davidson.

"Jeg må ha hatt hjemlengsel, for synet av dem så ut til å vekke meg fra et mareritt. Jeg husker at vi koste oss veldig under middagen. Etterpå sang Charlotte og jeg. Jeg tenkte på hvor godt det var å høre musikken fra hjemstedet igjen, da jeg fikk øye på Lulukuilas ansikt i en lysstråle som nådde ut til der de andre satt.

Ansiktet hennes var hvitt, og tennene hennes bet seg i leppen.

"Charlotte sluttet å spille akkurat da, og spurte meg hvorfor jeg hadde gått opp i oktaven. Akkordet, sa hun, var mye vakrere. Jeg kunne ikke fortelle henne at det var Lulukuilas intervall som forfulgte meg. Jeg visste ikke engang at jeg sang i en oktav," la Cartwright til med en plutselig latter. Så fortsatte han.

"Vi sang ikke mer, men gikk ut for å bli med de andre. Lulukuila var ikke der. Jeg skulle akkurat spørre Davidson hvor hun hadde blitt av, da jeg hørte et plask nede ved lagunen. Alt på et øyeblikk husket jeg hvordan ansiktet hennes hadde sett ut i lyset fra lampen, og jeg begynte å gå nedover stien... Jeg kom dit for sent."

Etter en stund begynte han å mumle på en usammenhengende måte. "Hun fikk viljen sin. Jeg har ikke rørt pianoet siden. Men jeg har vel rett til det nå, nå som Charlotte kommer tilbake – litt glede."

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 11 / 15
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er det man bør tenke på nå, sir," sa jeg, og lurte på om jeg skulle tilkalle mannen hans eller la ham snakke seg ut av det. "Du hadde ingen skyld i det som skjedde. Tenk på kusinen din nå."

"Kusinen min, ja," mumlet Cartwright. Han trakk seg opp med et skarpt åndedrag.

"Jeg er redd jeg har snakket uvanlig mye," sa han med sin vanlige tone. "Det er sent. Du må vel ha lyst til å legge deg."

Vi kommenterte hvor trykkende natten var da vi skiltes. Stjernene var skjult i et slags dis, og luften hadde blitt så stille at lyden av billene som dunket mot bananbladene over hodet, skremte en som lyden av artilleriild.

Inne fant jeg Simmons, Cartwrights tjener, som trykket på barometeret.

"Det har sunket uvanlig fort," sa Simmons til meg. "Akkurat som det gjorde før orkanen for fem år siden."

"Orkanen!" sa jeg. "Forårsaket den mye skade?"

"For å si det mildt," sa Simmons. "Noen av de innfødte hyttene ble feid bort da vannet rant opp i lagunen, men folkene hadde tid til å komme seg opp hit. Det er umulig å si hva som kunne ha skjedd hvis vannstanden hadde steget to fot høyere."

"Jeg håper det ikke blir noen orkan denne gangen," sa jeg, og tenkte på Molly.

"Det håper jeg også, det er jeg sikker på," sa Simmons med en begravelsesforretningsmanns stemme.

Det skulle mer enn et barometer som sank for å holde meg våken de dagene, og jeg sov dypere enn vanlig den natten.

Til slutt våknet jeg til et vell av lyder: vinden hylte, greiner knakk, og bølgene fra revet utenfor buldret.

"Det er orkanen som den dusten Simmons ønsket over oss," tenkte jeg. Jeg tente en fyrstikk for å finne klærne mine, men et vindkast slokket den. Jeg prøvde for tredje gang, da Simmons kom inn med en av de to lanternene Cartwright hadde ved ytterdøren.

"Vet du hvor Mr. Cartwright er?" sa Simmons.

"Jeg? Nei. Er han ikke i sengen?"

Simmons ristet på hodet. "Jeg er redd han har gått ned til paviljongen. Han begynte å bekymre seg for pianoet. Jeg ser at den andre lanternen er borte. Jeg må dra etter ham."

"Da blir jeg med deg," sa jeg. "Hold bare lyset mens jeg finner klærne mine."

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 12 / 15
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vanligvis hadde Simmons' yorkshire-ansikt ikke mer uttrykk enn en granittplate, men nå så han menneskelig nok ut. Om han brydde seg om noen skapning på jorden, var det Cartwright. Jeg hadde ikke vært i huset i tre dager før jeg fant det ut.

Jeg fikk et rykk da vi gikk gjennom det store rommet, for gulvet var dekket av skikkelser som lå utstrakt som lik på mattene. "Fra hyttene på stranden," forklarte Simmons. "Det er det som får meg til å tro at det blir en stygg storm."

Han spente seg for å holde døren åpen for meg, og la til med et plutselig rop idet stormens brøl nådde oss: "Litt hardere enn sist, og paviljongen ville ha gått."

Stien til paviljongen gikk like over korallgrusen langs foten av åskammen. Vanligvis lå den ti fot over høyvannsmerket, men mens vi slet oss fram, klamrende oss til bredden for å unngå å bli blåst flate av vinden, kunne jeg skimte det skummende, dystert utseende vannet bare to meter unna. Det kom snikende i stillhet, og lydløsheten ved dets stigende vannstand var mer uhyggelig enn all den travle aktiviteten og brølet ute på revene.

Vi hadde store problemer med å komme oss videre, og Simmons holdt fast i meg for å hindre at jeg ble blåst ut i lagunen. Jeg begynte å ønske at jeg ikke hadde kommet, og jeg tenkte på det fredelige misjonshuset i Taku og på Molly.

"Mr. Cartwright er der," sa Simmons plutselig i øret mitt. "Jeg ser lyset hans. Hold ut. Vinden er verre her ute."

Og det var den. Et forferdelig brak sendte oss på kne. Jeg så en enorm masse styrte ned mellom oss og paviljongen. Lyset forsvant.

"Brødfruktreet," sa Simmons med hes stemme. Han klorte seg fram over de falne grenene, og jeg klarte å følge etter, mens jeg skalv ved tanken på hva et feiltrinn ville bety for meg.

Til slutt fikk vi se Cartwright kjempe seg fram i ruinene etter treet som hadde falt ned.

"Er det du, Simmons?" ropte han. "Raskt! Gi en hånd med dette pianoet. Vi må få det opp på høyere grunn."

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 13 / 15
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Stemmen hans hørtes fornuftig nok ut, men det var en galnings tale. Den eneste stien oppover åsen var bare en geitesti, fullstendig utsatt for vinden. Og Cartwright foreslo at vi skulle bære pianoet opp dit! Simmons svingte lykten opp mot Cartwrights ansikt. Det var galskap i sin reneste form. Men for et syn! Hvor vakker han så ut med sitt lyse, bustete hår, og øynene sine purpurfargede av spenning.

"Det er deg vi har kommet for, sir," sier Simmons til ham. "Vannet stiger raskt. Det er ingen tid å miste."

"Vi må redde pianoet først," insisterer Cartwright. Det hadde blitt stille, og stemmen hans hørtes svært tydelig. Simmons gjorde en desperat gest.

"Det lover enda verre vær," mumlet han. Jeg tok ham i hånden.

"Hvis den vinden kommer opp igjen, må vi kjempe for å redde livene våre," ropte jeg. "Det er menneskelig umulig for oss å flytte pianoet. Kom, sir, mens det ennå er tid!"

"Og forlate det igjen?" spør han med et merkelig lite smil. "Du ber om for mye av meg, gamle venn. Hva med Charlotte?"

"Hun bryr seg ikke det minste om pianoet!" Jeg kunne ha stampet foten mot ham. "Det er deg hun vil bekymre seg for. Vær ikke en dust." Det viser hvor ute av meg selv jeg var, at jeg kunne snakke til ham på den måten. Et langt, illevarslende drønn rystet stillheten.

"Det er bølgene som slår over revene," sier Simmons med lav stemme.

"Jøss, du har rett!" utbrøt Cartwright og kastet hodet bakover. Stemmen hans var guttete og energisk. "Kom igjen, vi må skynde oss!" Og mens han løftet lykten, nærmest drev han oss gjennom krattet mot klippen.

Der slapp stormen løs på oss igjen. Vi lå flate på magene, klamrende for livet til stilkene på de kraftige, små pandanuspalmetrærne.

Den vinden var som et beist. Den sugde pusten ut av munnen på oss, den slo oss og skrek mot oss og hånte oss til vi var halvdøde av dens rene, grusomme kraft. Vi klarte knapt å tenke. En gang så jeg for meg de sammenkrummede skikkelsene på mattene, og lurte på om huset fortsatt sto. En annen gang tenkte jeg på Molly, og håpet at hun ba en bønn for meg. Så ble all tanke utvisket, idet bølgene, mens selve klippen ristet, kom susende inn i lagunen, sendte sprutet femten meter opp i luften og gjennomvåt oss der vi lå.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 14 / 15
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Pianoet!" ropte Cartwright, mens han kjempet for å reise seg. Simmons trakk ham ned og ropte til ham at det var nytteløst å tenke på pianoet. Cartwright ble stille et øyeblikk, til en av de uhyggelige stillhetene la seg over stedet.

"Nå kan vi gå ned," sa Cartwright bedende. "Jeg kan ikke miste sjansen til lykke igjen. Pianoet—"

Ordene døde på leppene hans.

Gjennom bruset fra bølgene kom en enkelt, langstrakt tone, klar og uforlignelig søt.

"B-flat," sa jeg, knapt klar over at jeg snakket. Cartwright brøt ut i en vill latter.

"Hører du den? Stemmen fra revet. Hvorfor svarer ikke Lulukuila?"

Vel, jeg kan bare fortelle deg hva som skjedde videre, og du kan tro det eller ikke.

Fra under oss kom det en ny tone, som dannet en perfekt oktav. Aldri før eller siden har jeg hørt noe så utsøkt eller så grusomt. Så kom en avskyelig disharmoni – og stillhet.

"Lulukuila!" ropte Cartwright. "Hun tar det fra meg – min eneste sjanse til lykke –"

Og før vi kunne stoppe ham, var han borte.

Vi forsøkte å følge etter ham, men vinden tok tak i oss igjen ved kanten av åskammen. Jeg ville ha falt over kanten og omkommet om det ikke hadde vært for Simmons. Jeg tror jeg må ha besvimt av sjokket. Det er et tomrom der, selv om resten av natten føltes som århundrer lang.

Vinden stilnet ved soloppgang, og vi tok veien hjem langs åskammen, mens vi så ned på en strand feid ren for ethvert menneskeskapt spor – paviljonger, lunder, innfødte hytter og alt. Huset sto fortsatt, men i en ruin av falne grener og revne lianer. Skremte tjenere og askegrå ansikter blant kvinner og barn kom ut for å møte oss, og begynte å spørre etter herren deres. Simmons, med et ansikt av granitt som alltid, svarte dem ikke, men fortsatte nedover mot stranden.

Cartwright hadde kommet hjem før oss.

Han lå på stranden, uten skrammer bortsett fra en svak, blå strek over den ene tinningen. Han så vakker ut som et sovende havvesen. Vraket av pianoet lå like over ham. Simmons' fatning sviktet da han så det.

"Du har ødelagt det han elsket, og du har drept ham også. Jeg håper du endelig er fornøyd!" knurret han, og ristet neven mot lagunen. Jeg lurte på om han snakket til Lulukuila. Det var et skremmende utbrudd – fra en mann som Simmons.

# book_id: global-gutenberg-translation-9853f6a3712c406b91d1173aef777ffb
# book_title: Det perfekte intervallet
# chapter_id: 1-det-perfekte-intervallet
# chapter_title: Det perfekte intervallet
# book_page: 15 / 15
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Neste morgen kom de over fra Taku for å lete etter oss. Havet smilte som alltid, og den lille båten kom dansende over det rosa og ametystfargede vannet, som om det aldri hadde vært noen storm til å røre det. Jeg så først Molly, så la jeg merke til en annen kvinne som satt mellom henne og Davidson. Da hun lente seg frem for å lete langs kysten, ble jeg slått av hvor likt hennes ansikt var Cartwrights. Likevel var det en forskjell. Skjønnheten hennes var grasiøs og menneskelig, og – vel, "behagelig" er det eneste ordet jeg kan komme på for å beskrive det.

Da de kom nær stranden, så hun bare Simmons og meg og de stirrende innfødte. Hun skrek høyt og vaklet litt. Jeg så Davidson strekke ut armen som om han ville beskytte henne mot et slag. Trofast fyr, Davidson, og endelig fikk han belønningen sin.

Det var Cartwrights Charlotte, og Cartwright var ikke der for å møte henne. Lulukuila hadde sørget for det.